Oppsummering fra konferansen UHRs styreleder, rektor Vidar L. Haanes Prosjektleder Grete Ottersen Samstad statssekretær Bjørn Haugstad

Transkript

1 Oppsummering fra konferansen UHRs styreleder, rektor Vidar L. Haanes, åpnet konferansen. Han ga et kort riss av de fire nasjonale utviklingsprosjektene UHR tok ansvaret for i oppfølgingen av Meld St nr 13 ( ) Utdanning for velferd. Samspill i praksis (Samspillsmeldingen), og understreket betydningen av at alle relevante samarbeidspartnere i samspillet mellom utdanning og yrkesfelt om kvalitet og relevans i utdanningstilbudene, hadde deltatt i prosjektene. I særdeleshet praksisprosjektet har vært «nesten urealistisk stort», og han berømmet innsatsen til alle involverte og takket for det viktige materialet som er levert. Samtidig understreket han at avslutningen av prosjektperioden samtidig markerer starten på det viktige oppfølgingsarbeidet som må sikre at prioriterte prosesser og prosjekter over de neste årene kommer i gang. Haanes trakk en klar linje fra Samspillsmeldingen fra 2012 til stortingsmeldingen om utdanningskvalitet i høyere utdanning, som Kunnskapsdepartementet (KD) legger fram våren Det omfattende materialet som er levert, med mange konkrete anbefalinger til tiltak og forslag til oppfølgingsprosjekter, vil bli en viktig del av UHRs innspill nå til KDs arbeid med meldingen. Haanes gjorde også et poeng av at praksisprosjektet har ført til at de norske profesjonsutdanningene nå har «sett hverandre i kortene», som han sa. Han mener dette er viktig i forhold til å gjøre utdannings- og undervisningsaktiviteten ved norske UH-institusjoner mindre privatisert og mer tilgjengelig for nødvendige kvalitetsutviklingsprosesser. Samtidig oppfordret han institusjonene og utdanningene til også å se mer på andre lands erfaringer med evaluering og utvikling av profesjonsutdanningene. Haanes understreket at det å ta ansvaret for denne typen nasjonale utviklingsprosjekter, er helt i tråd med UHRs rolle og strategi, og han avsluttet med å invitere Kunnskapsdepartementet til et videre samarbeid med UHR om hvordan sikre en god oppfølging og få iverksatt særlig viktige oppfølgingsprosjekter. Prosjektleder Grete Ottersen Samstad gikk deretter gjennom de viktigste funn og anbefalinger fra prosjektgruppen for Praksisprosjektet anbefalinger_i_sluttrapport_til_kd_2016_oppd atert_april_2016.pdf KD var oppdragsgiver for praksisprosjektet og mottaker av sluttrapporten, og statssekretær Bjørn Haugstad kvitterte med å takke prosjektleder og de mange involverte for stor innsats og en viktig rapport. Han pekte på at selve organiseringen av prosjektet ser ut til å ha skapt god forankring av tematikken både i tjenestene og i utdanningsinstitusjonene. Dette ser KD som et positivt resultat i seg selv, da det som videre skal skje, nettopp må bygge på et tettere og bedre samspill mellom partene. Han var tydelig på at rapporten bekreftet den problemforståelsen som KD la til grunn for de føringene som lå i mandatet til prosjektet, og at det nå ikke trengs flere undersøkelser som påviser det vi allerede vet, at det er for stor variasjon i kvaliteten i praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene. KD har derfor fokus på prosjektets forslag til tiltak for å endre på dette, og Haugstad løftet fram noen forslag som KD særlig har merket seg som viktige og gode tiltak: - behovet for mer lik lovfesting og finansiering av praksis, felles rammeplan og forskrift, forpliktende samarbeidsavtaler mellom partene, økte krav til formalisert veilederkompetanse, nye karriereveier for helse- og velferdspersonell som har mye veiledning av studenter i praksisfeltet, økt satsing på kombinerte stillinger, og økt harmonisering mellom studiesteder i retning av likere standarder for samme type utdanning. KD ser at noen av disse tiltakene er mer krevende og tidkrevende å følge opp enn andre, også fordi det kreves et tverrdepartementalt samarbeid for å lykkes. Haugstad forsikret forsamlingen om at slikt

2 tverrdepartementalt samarbeid har pågått siden 2012 og vil fortsatte, ut fra en felles forståelse av at de må lykkes sammen. Men tiltak som forutsetter friske midler, kan tidligst komme i Samtidig sa Haugstad seg glad for at mange av de foreslåtte tiltakene er innenfor det ansvars- og mulighetsrommet partene i UH-sektoren og helse- og velferdstjenestene allerede har, og at det derfor ikke er noen grunn til å vente på KD for å iverksette arbeidet. Eksempler på dette mente han var forslagene om økt bruk av kombinerte stillinger og mer vekt på veileders kompetanse og karrieremuligheter. Haugstad sa at det pågår et samarbeid om et forslag om lovfesting knyttet til kommunenes utvidete ansvar, men gjorde det klart at det er ulike syn på behovet for slik lovfesting. Han mente at den gjensidige avhengigheten mellom utdanningene og tjenestene for at begge skal kunne levere god kvalitet, skulle tyde på at mer forpliktende samarbeidsavtaler burde være tilstrekkelig. Haugstad orienterte også om at det arbeides med et nytt og mer moderne system for styring av læringsutbytte. KD har som mål å redusere styringen fra sentralt hold for å overlate ansvaret til UHinstitusjonene, i nært samspill med samfunns- og arbeidsliv. Men de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene skal levere forventet kjernekompetanse til helse- og velferdstjenestene, så det må sikres at disse profesjonsutdanningene ikke blir for ulike. Så før man går bort fra dagens styringsmodell med mulighet for forskriftsfestete rammeplaner, vil KD ha på plass nye strukturer som er forpliktende for partene på en måte som bygger nødvendig tillit. Det må sikres at partene i UHsektoren og yrkesfeltene det utdannes for, sammen klarer å fange opp endringer i kompetansebehov og ny kunnskap, og å omsette dette til dynamisk samarbeid om kvalitetsutvikling av utdanningsløp med gode praksisstudier og mer kunnskapsbaserte tjenester. Til slutt orienterte Haugstad kort om det pågående arbeidet med stortingsmeldingen om utdanningskvalitet i høyere utdanning. Den bygger på fem faktorer KD mener må inngå i vår felles forståelse av hva som gir kvalitet i sektoren, og alle interessentgrupper er invitert til å komme med innspill som svar på konkrete spørsmål fra KD, relatert til de fem faktorene. ( En faktor er å sikre samspill med arbeidslivet, og Haugstad så nettopp dette som et kjernepunkt for konferansen og et sentralt punkt i oppfølgingen av prosjektets mange anbefalinger. Mer generelt mente han at akademia bør legger mer vekt på det han så som en åpenbar sammenheng mellom høyere utdannings gjennomgående og langsiktige dannelsesoppdrag og kompetansebehovene i arbeidslivet: Det er to sider av samme sak, for «all høyere utdanning er også yrkesutdanning», som han sa det. Så var turen kommet til kommentarer til rapporten fra helt sentrale aktører i samarbeidet om kvalitet i praksistunge profesjonsutdanninger, og hvordan de ser sin rolle i det videre arbeidet. Statssekretær Lisbeth Normann fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) takket for rapporten, og understreket hvor viktig kvalitet i praksisstudier er for HOD, gitt et overordnet ansvar for kvalitet i alle deler av helse- og omsorgstjenestene og pasientsikkerhet. Hun la vekt på at de mange anbefalingene fra prosjektet stemmer godt overens med HODs utdanningspolitiske interesser: at rekruttering av dyktige medarbeidere som kan arbeide kunnskapsbasert ikke bare handler om kompetanse til å møte pasientenes behov her og nå, men også om å faglige og analytiske forutsetninger for å kunne bidra til å se og løse framtidens helseutfordringer. HOD er helt enig i at mer praksis skal foregå i kommunene, men mente man må være realistisk i forhold til forutsetningene for å få til dette på en kvalitativt god nok måte. Av årsverk i kommunenes helse- og omsorgstjenesten, har ca ¼ ingen helsefaglige kompetanse, ifølge Normann. For å kunne lykkes med å få til mer og bedre praksisstudier i kommunene, må kompetansen der ute bygges opp, og det er her HOD nå setter inn store ressurser. Et av målene er å få flere tilsatte med høyere utdanning i kommunene, også som ledd i å sikre god veiledning av studenter i praksis. Hun la

3 vekt på at det er en vinn-vinn situasjon om man lykkes med tilrettelegging for gode praksisstudier der hvor man også skal rekruttere nye medarbeidere med etterspurt kompetanse til kommunal sektor. Eksempelet hun brukte var behovet for flere leger i sykehjemmene, og HOD vil bidra til at det legges til rette for at flere medisinerstudenter opplever å få relevant og god praksis i sykehjem. Og hun støttet forslaget om økt bruk av kombinerte stillinger for å få dette til. Normann sa at man har gode erfaringer med tydelige avtaler mellom regionalt og kommunalt tjenestenivå, så HODs holdning er at «avtaler er bra avtaler virker». HOD ser derfor behovet for et mer avklart samarbeid og avtaleverk mellom utdanningssektoren og helse- og utdanningssektoren, og vil se på om det nå trengs endringer i eller forsterkning av eksisterende samarbeidsmodeller. Normann trakk også fram behovet for å ta mer aktivt tak i den betydningen ledelse og ledere har for hva man kan oppnå, både i utdanningsinstitusjonenen og helse- og velferdstjenenstene. Hun anbefalte derfor at man i større grad enn i dag satser på å samle utdanningsledere og virksomhetsledere til dialog og meningsutveksling om hvilke utfordringer man står overfor, og hvordan man kan samarbeide mer og bedre om å møte dem. Avslutningsvis sa Normann, som Haugstad, at mange av forslagene fra praksisprosjektet kan følges opp av partene innenfor eksisterende rammer, og inviterte til at man nå i fellesskap identifiserer og iverksetter tiltak som følger av slike forslag. Kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt fra Arbeids- og velferdsdirektoratet skisserte innledningsvis hvilke store utfordringene arbeids- og velferdsforvaltningen og NAV står overfor, både i type og i økende omfang. Dette er utfordringer som må løses i fellesskap mellom stat og kommune og på tvers av sektortjenestene i velferdsstaten. For å få til ønsket utvikling av kvaliteten i tjenestene kreves mer kompetanse og mer kunnskap i NAV, og det er satset mye på å utvikle og implementere strategier og handlingsplaner for å få til dette. Åsholt la vekt på at det satses mye på forskning i NAV nå: hva virker? Og det arbeides aktivt med å få til en bedre kopling mellom forskning og utdanning, slik at ny og NAV-relevant kunnskap blir tatt inn i eksisterende og nye utdanninger. Her har samarbeidet mellom NAV og UH-sektoren tatt et langt skritt i riktig retning de siste årene, i følge Åsholt, men han understreket at det er mye mer å hente både innad i NAV og i UH-sektoren. Åsholt sa at målet er å flytte mer av ansvaret ut til lokalkontorene, bygge ned rigide styringssystemer og gi bedre rammevilkår for lokal handlefrihet til å velge de gode løsningene. Det krever lokal kompetanse som må være kunnskapsbasert: «Den må komme fra et akademisk omland som kan se oss i kortene, som kan forske på oss og utfordre oss, men som også kan gi oss gode studenter og etter hvert gode medarbeidere.» I dette perspektivet er et godt samarbeid om praksisstudier et klart vinn-vinn scenario. NAV er derfor veldig positiv til rapporten som er presentert, mener at det som foreslås er riktig vei å gå, og stiller seg bak de anbefalingene som fremmes. Man vil spesielt se på hvordan bygge opp gode læringsarenaer og veilederkapasitet og - kompetanse over tid. Det må til for å sikre at praksisstudiene fungerer godt over hele landet, både for studentene og for fagmiljøene som tar imot dem. Det vil bidra til økt rekruttering av nye kollegaer med etterspurt kompetanse for nødvendig videreutvikling av tjenestene. Åsholt avsluttet med å gi all honnør til prosjektets leveranse og forslag, og lovet at NAV skal stille opp land og strand rundt for å bidrat til en god utvikling videre. Avdelingsdirektør Hege Hovland Malterud fra barnevernavdelingen i Bufdir, innledet med å si samspillet mellom alle helse- velferdstjenestene er viktig for alle barn og unge, men at barnevernet har et særskilt ansvar for særlig utsatte barn og unge. Ca barn får årlig hjelp av barnevernet i året. Så barnevernet er en liten, men like fullt meget viktig tjeneste. Malterud gjorde et poeng av at det i forslaget til ny struktur og oppgavedeling på barnevernsområdet, som følge av kommunereformen, legges vesentlig vekt på kompetanse og kvalitet. Derfor ser Bufdir på rapporten fra praksisprosjektet som et viktig bidrag med «usedvanlig god timing», ifølge Malterud.

4 Hun trakk så fram noen momenter i rapporten som Bufdir er særlig glad for. For det første, at rapporten er så tydelig på sammenhengen mellom kvaliteten i tjenestene, kvaliteten utdanningen og kvaliteten i praksisstudiet, og at dette knyttes til behovet for mer like og felles sluttkompetansekrav. Det gjør det tydelig hvor viktig det er å sikre et samarbeid om hvilken kompetanse som er viktig, hvorfor den er viktig, og hvordan man skal sikre at de som skal jobbe i tjenestene, har denne kompetansen. Barnevernet er enig i rapportens vekting av praksisperiodenes sentrale posisjon i samarbeidet mellom utdanning og tjenester, og Bufdir heier på forslaget om økt satsing på kombinerte stillinger. Malterud mente barnevernet har mye å lære av medisinernes erfaringer med kombinerte stillinger som sikrer at ekspertisen forblir i praksisfeltet. Hun ser for seg at det er mye å hente i å utforske kombinasjonsstillinger som søker å kombinere praktisering, veiledning, undervising og forskning. Dette mente hun vil styrke sammenhengen og troverdigheten i det løpende kvalitetsarbeidet i og mellom utdanningene og barnevernet. Som tredje punkt ville Bufdir markere sin støtte til forslaget om lengre, sammenhengende praksisperioder med gode støttestrukturer og kvalitetssikret veiledning. Malterud mente at dette ville være særlig relevant for praksis i førstelinjen, slik at studentene kan følge saker over noe tid og bedre forstå hvilken type tjenester man utdanner seg til. Avdelingsdirektør Tone Marie Nybø Solheim fra KS tok utgangspunkt i KS visjon: En selvstendig og nyskapende kommunesektor ansatte i kommune-norge jobber i det daglige med å utvikle gode tjenester. Kompetanseheving og samarbeid med og om utdanning og forskning er vesentlig for å få til den tjenesteutvikling og innovasjon som må skje i kommunene for å kunne løse velferdsutfordringene framover. KS er glad for rapporten, og mener den tar opp de viktige tingene og at den er et godt utgangspunkt for videre arbeid. Solheim sa at KS støtter hovedlinjene i de anfalingene som er gitt, og at man på flere punkter allerede er godt i gang med nødvendige tiltak. Solheim understreket at KS lenge har arbeidet for mer praksis i kommunesektoren og bedre finansiering. Gode rammebetingelser ar nødvendig, også for å sikre at kommuner som ikke er i nærheten av en UH-institusjon, likevel kan bli med i det kvalitetsfremmende samspillet mellom tjenestene og UH-sektoren. KS ser det også som ønskelig med en tydeligere lovfesting på noen områder, og Solheim nevnte som eksempel at det i dagens barneverns- og sosialtjenestelovgiving ikke gis noen tydelig føring for forventet praksis i kommunal sektor. Solheim kommenterte nærmere noen av de anbefalingene i rapporten. Når det gjaldt å legge mer praksis til tjenestesteder i kommunal sektor, trakk hun fram at kommunene er godt egnet for tilrettelegging for mer tverrprofesjonell samarbeidslæring. Hun utfordret også flere av profesjonsutdanningene som nå ikke har praksis i kommunal sektor, til å utforske mulighetene for dette. Hun nevnte spesifikt den gjensidige nytten av slik praksis for eksempel for optiker- og farmasistudenter. KS støtter betydningen av utvikling av kvalitetsindikatorer for gode praksisstudier, men er enig i at det ikke er nødvendig med en egen godkjenningsordning for praksissteder som vil øke byråkratiseringen i tjenestene. Det vil være godt nok at man samarbeider godt om å få på plass gode kvalitetskriterier og indikatorer som kan legges til grunn for tilsyn fra NOKUT. Solheim løftet også fram betydningen av samspillet mellom ledelse av tjenestene og ledelse av utdanning og praksis. KS støtter forslaget om tettere samarbeid om hva som utgjør gode og dekkende læringsutbyttebeskrivelser. Solheim sa at der kommuner og utdanninger samarbeider om dette, erfarer man at partene blir mer bevisste på sin egen praksis og letter forbedringsarbeidet. Målrettet samarbeid for å utvikle og styrke veilederkompetansen er et annet område KS vil støtte opp om, og Solheim viste til gode eksempler på slikt samarbeid. «God veiledning er et virkemiddel for god

5 kvalitet i tjenestene». Og forslaget om økt bruk av delte stillinger som virkemiddel har KS stor tro på også i kommunal sektor, og ser det som et spennende tiltak å prøve ut. Avslutningsvis fortalte Solheim at KS vil følge opp praksisprosjektet med et FoU-prosjekt som vil se på modeller for samarbeid om veiledet praksis, veilederutdanning, kombinerte stillinger og hvilke kostnadselementer som inngår i praksis. FoU-prosjektet vil ta utgangspunkt i de kommunene og utdanningene som allerede har et godt samarbeid på disse områdene. Fagsjef Olav Kvam fra arbeidsgiverforeningen Spekter, der helseforetakene i spesialisthelsetjenesten er med. Innledningsvis viste Kvam til undersøkelser som viser at både ledere i tjenestene og studentene mener at nyutdannete er for dårlig forberedt på oppgavene som møter dem i arbeidslivet. I dette bildet ser Spekter bedre praksisstudier som særdeles viktig, og berømmet prosjektet for at en to års prosjektprosess, i seg selv, allerede har bidratt til viktige diskusjoner og nødvendig utvikling i praksisfeltet og mellom partene. Når det var sagt, var Spekter også kritisk til det man der oppfatter som en tydelig ubalanse i rapportens innretting og forslag. Spekter mener at for mye av ansvaret for kvalitet i praksisstudiene skyves over på praksisfeltet, samtidig som utdanningsinstitusjonene ikke oppleves som lydhøre for bedre tilpassing av praksisstudiene til realitetene på de mange praksisarenaene i sykehus. Derfor mener Spekter at utviklingen av bedre samarbeidsavtaler mellom partene også må sikre en bedre balanse i fordelingen av ansvar, roller og oppgaver mellom partene. Helt konkret mener Spekter at «praksis blir ikke bedre enn det studentene har med seg fra skolen», og at utdanningenes ansvar og bidrag før og under praksis, er for lite vektlagt i rapporten. Spekter var også meget skeptisk til å låse fast et krav om 10 studiepoeng formell veilederkompetanse for alle veiledere, ganske enkelt fordi kostnadene for å få nok veiledere over målstreken, vil bli meget store. Spørsmålet er også om det er et reelt behov for dette. Samme mål kan nås om man heller jobber fram tydelige krav til hva en veileder skal kunne, og så gir erfarne klinikere en mulighet til å vise at de kan det. Spekter mener forslaget om økt bruk av kombinerte stillinger er en god ide, primært fordi slike stillinger vil bidra til at utdanningene utvikler en bedre forståelse for realitetene i praksisfeltet. Med flere kombierte stillinger vil man da lettere kunne skru sammen utdannings- og praksiselementer som er i en bedre balanse med behov og kapasitet i praksisfeltet. Kvam avsluttet med å si at Spekter ser at det her er gjort et godt stykke arbeid som det kan jobbes videre med, og at man fra Spekters side vil følge opp og følge med i de prosessene som følger. Torfinn Støve Madssen, legestudent fra NTNU, startet med å si at praksisstudiene er noe studentene gleder seg til, og at praksisperiodene er det som viser om de har valgt riktig yrke. Derfor er studentene svært fornøyd med at KD med dette prosjektet har satt fokus på hvilke rammer som kreves for å kunne tilby gode praksisstudier. Det viktigste budskapet fra Madssen var at praksisprosjektet har gjort en god jobb: Problemforståelsen er god, og det er fremmet gode og konkrete løsningsforslag. Han mente at om dette blir fulgt opp med tiltak, vil det gi et godt løft i praksiskvaliteten i helse- og sosialfagutdanningene. Han gikk så nærmere inn på tre nøkkeltema studentene mener det må legges vesentlig vekt på å finne gode løsninger på: Når det gjelder finansiering av praksisstudiene, mente han at det ikke er gitt at praksisplasser er underfinansiert. Det er vanskelig å vite noe sikkert om dette, for det foreligger ikke tall som viser hva praksis koster men det er uansett ikke det studentene opplever som hovedproblemet. «Problemet er måten pengene blir fordelt på». I spesialisthelsetjenesten er utdanningsoppgaven rammefinansiert, og den blir ikke rapportert på på noen systematisk måte. Det kan fort føre til at utdanningsoppgaven blir nedprioritert, til fordel for den innsatsstyrte pasientbehandlingen. I primærhelsetjenesten er ikke utdanningsoppgaven lovpålagt på samme måte, og det gis ikke egne tilskudd. Det betyr at UH-institusjonene og praksisstedene må dekke veiledet praksis innenfor

6 rammer som ikke er tilpasset behovet for lovpålagt volum og type praksisstudier, og det blir fort for dyrt for begge parter. Det er da til hinder for å oppfylle de utdanningspolitiske målene som er vedtatt. Løsningen mener studentene ligger i at «pengene følger studenten». En aktuell modell, i følge Madssen, vil være å overføre mer midler til utdanningsinstitusjonene som så kjøper praksisplasser der det er hensiktsmessig i forhold til krav til kvalitet og relevans. Samtidig må det samme sørge foransvaret komme på plass for kommunene. Madssens neste poeng var hva kvalitet i praksisstudier er, sett fra studentenes ståsted? Her mente han at studentperspektivet ikke kommer godt nok fram i rapporten, selv om man drøfter mange elementer som har betydning for kvalitet i praksisstudiene. I følge Madssen kan studentenes viktigste budskap oppsummeres slik: «God praksis betyr studentaktiviserande og yrkesrelevante læringsaktivitetar med god rettleiing». Madssen la stor vekt på behovet for bedre utdanningsledelse knyttet til praksisstudiene for å realisere god praksis. En av mange utfordringer her er at det er et misforhold mellom ansvar og myndighet og gir uklare ansvarslinjer mellom partene på dette feltet: Utdanningsinstitusjonene har det overordnete ansvaret for kvaliteten i praksisstudier som foregår på læringarenaer der de UHtilsatte verken har myndighet eller midler til å sikre at kvalitetsfremmende strukturer og tiltak blir innført, fulgt opp eller utviklet av ledere i praksisfeltet. Madssen mente derfor at en viktig forutsetning for kvalitetsheving av praksisstudiene er at utdanningsoppdraget i større grad må ses på som et lederansvar i praksisinstitusjonene. To ting mente han må til for å lykkes: Gode rapporteringssystem, der studentene inngår, som fanger problemene på en god måte, og om det blir gjort noe med dem. Det andre var klare ansvarslinjer: hvem skal gjøre hva, hvem skal følge opp hva av det som er avdekket? Kommer dette på plass, mente Madssen at «da kan vi få til nesten alt»! Og han rundet av med å lese et lite dikt av Olav H Hauge: I dag såg eg tvo månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tro på nymånen. Men det er vel den gamle. Dekan Pål Barkvoll, UiO, innledet med å gi støtte til hovedpunktene i studentens innlegg, og berømmet også praksisprosjektet for å ha gjennomført en grundig analyse og kommet med klare anbefalinger. Han la vekt på at variasjonen er stor mellom de berørte profesjonsutdanningene på viktige parametre, men at om forslagene fra prosjektet nå blir fulgt opp, vil det føre til at de helse- og sosialfaglige utdanningene får et mer enhetlig utgangspunkt og mer like rammer noe Barkvoll ser som positivt. Barkvoll tror lovfesting er nødvendig for å få til det man ønsker. Han pekte på at det er noen rariteter i Norge, ved at staten har ansvaret for spesialisthelsetjenesten mens kommunene har ansvar for primærhelsetjeensten, mens ansvaret for munnhule og kjeve ligger på fylkeskommunalt nivå. Dette er en modell som hindrer naturlig samhandling også fordi fylkekommunene ikke har noen forpliktelse til å bidra til praksisstudier. Finansiering er også en utfordring, særlig på områder der yrkesaktiviteten er innsatsstyrt. Det betyr at man har lite tid til studentene uten at det får konsekvenser for tjenesteproduksjonen. Barkvoll sa seg også enig i at flere kombinerte stillinger er en viktig vei å gå. Fokus på læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene er viktig, og det må være UH-institusjonens ansvar å utvikle og vedlikeholde disse, i tett dialog med tjenestene det utdannes til. Det gjelder også intern praksis, som må ses som like verdifull som ekstern praksis.

7 Barkvoll la vekt på at pedagogisk kompetanse hos veiledere er svært viktig, og at det her trengs mer utdanningsforskning for å vite hva som gir gode læringsprosesser for veiledere og studenter. Barkvoll ser på forslag om mer tverrprofesjonell samarbeidslæring i løpet av grunnutdanningen som en spennende mulighet som bør utforskes, for her er det mye kunnskap å hente om andre profesjoner og arbeidsformer. Gode samarbeidsavtaler er sentralt, og også arbeidet med kriterier og indikatorer for god kvalitet. Men Barkvoll mente man må legge til grunn at ekstern praksis ikke kan være lik over hele landet. Viktigere her er det å få utviklet gode og felles sluttkompetansebeskrivelser, mer harmoniserte vurderingsordninger også for praksisstudier. Mer samarbeid og bedre løsninger for praksis i privat sektor må også løftes mer fram. Innen odontologi, for eksempel, behandles alle mellom 18 og 67 år i privat sektor, altså den største målgruppen for tannleger. Barvoll benyttet også anledningen til å minne forsamlingen om den faglige og akademiske autonomien UH-institusjonene og utdanningene har, som følger av UH-loven. Det innebærer at det ikke kan være opp til andre å bestemme faglig og pedagogisk innretting på utdanning og forskning i UH-sektoren. Samtidig gir det UH-institusjonene et stort ansvar for å involvere helse- og velferdstjenestene og andre interessenter på en god måte i prosesser som skal sikre utdanningenes kvalitet og relevans. Etter å ha hørt alle kommentarene, ble prosjektleder Samstad utfordret til å si om det var noe i det hun hadde hørt som det vil bli særlig viktig å legge vekt på i oppfølgingen av prosjektet. Samstad tok utfordringen, og startet med å si at hun har opplevd det hele som et «medvindsprosjekt» fordi alle vil ha bedre kvalitet og relevans i praksisstudiene. Viktigst for Samstad var at så mange av innlederne la vekt på det som er illustrert som ringer i vann på forsiden av rapporten: den direkte sammenhengen mellom kvalitet i helse- og velferdstjenestene, kvalitet i profesjonsutdanningene og kvalitet i praksisstudiene. Så i forhold alt snakket om kostnader og rammeverk og andre utfordringer som også må løses, hadde hun følgende kommentar: «ja - dette er viktig, men bare man tror på den sammenhengen, så kan dette gå ganske bra»