Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. Av Helge Ridderstrøm (førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus)

Transkript

1 Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier Av Helge Ridderstrøm (førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus) Sist oppdatert Bildebok (_sjanger) En bok der det er minst ett bilde på annenhver side, men ikke så mange bilder som i en tegneserie. De aller fleste bildebøker i den vestlige verden er lagd/skrevet for barn. Det er et enormt mangfold av slike bøker, i ulike formater, i forskjellige materialer osv. Det finnes mange undersjangrer, f.eks. pekebøker og tellebøker. Materialet som bøkene lages av er vanligvis tjukt, stivt papir, men kan være tøy, plast (til badebøker) m.m. Det foregår mye eksperimentering, f.eks. i form av popp-opp-bøker og bøker med lydpanel (elektroniske bøker der trykking på knapper lager lyder). Forfatteren og tegneren (eller maleren, fotografen osv.) kan være samme person, men dette er vanligvis ikke tilfelle. Litteraturforskeren Maria Nikolajeva skiller mellom ulike typer bildebøker: 1. Symmetrisk billedbog: Tekst og billede fungerer parallelt, de spejler hinanden ved at fortælle samme historie gennem to forskellige udtryksformer, og skaber på den måde redundans (overflødig information). 2. Kompletterende billedbog: Tekst og billede står i et kompletterende forhold til hinanden, hvor de hver især kompenserer for hinandens huller eller manglende information. 3. Ekspanderende eller forstærkende billedbog: Billederne forstærker og understøtter teksten, som ikke er forståelig uden billederne. Forholdet kan også være omvendt, så teksten forstærker billederne. 4. Kontrapunktisk billedbog: Tekst og billede står i et kontrapunktisk forhold til hinanden, hvor de ikke kan forstås uafhængigt. 5. Modstridende eller ambivalent billedbog: Tekst og billede fortæller forskellige historier, modsiger hinanden, og skaber usikkerhed om læsemåde og tolkning. (gjengitt fra lesedato ) 1

2 The picturebook has traditionally been seen as a childrens genre. The critic Barbara Bader expressed this widespread view in 1976 when she wrote that a picturebook is foremost an experience for a child and Perry Nodelman echoes it in 1988 when he describes picturebooks as books intended for young children. A preliminary comment in a 1993 edition of Papers sums up the situation in the following words: The picture book has, since its creation, been considered the prerogative of the young child. It will take much persuasion to destroy this image, despite the complexities which are quite clearly seen in today s picture books. In the eyes of many contemporary authors and illustrators, the picturebook is a narrative form that can address any or all age groups. Authors and illustrators often deny and defy publishers very age-specific categories of readers. Publishers themselves are questioning these borders and even creating series for all ages. The picturebook is, after all, merely a format. (Beckett 2012 s. 3) Bildebøker for alle og for voksne, kalles gjerne også kaffebord-bøker, gavebøker og lignende. Trym Ivar Bergsmo og Lars Saabye Christensen ga ut natur-bildeboka Den arktiske drømmen på Cappelen i I sin mars-katalog beskriver forlaget denne boka som en praktfull og meditativ billedbok fra den arktiske delen av Nord-Norge. Bildene skal altså bidra til en meditativ opplevelse. Den svenske komikeren og forfatteren Stefan Grudins Snacka om dumheter (2003) og Snacka om skitsaker (2005) inneholder pressebilder med innmonterte talebobler. Svensken Jan Stenmark har lagd en rekke montasje-/collage-bøker som også kan kalles bildebøker. Reidar Kjelsens En travel herre (2008) inneholder tekster og tegninger som fungerer som en satire over Bibelens skapelseshistorie. Mange humorbøker kan er bildebøker, men Kjelsens er spesiell ved at den retter seg både til barn og voksne. Bildebøker for voksne er noe nytt og uvanlig, sier førsteamanuensis Åse Marie Ommundsen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. [ ] Ute i verden er det noen få eksemplarer på bildebøker for voksne, og så langt er dette hovedsakelig bøker som utgis i Skandinavia. [ ] Da Erlend Loe ga ut Maria & Jose i 1994 sammen med tegneren Kim Hiorthøy var anmelderne usikre på om dette var en bildebok for barn eller voksne. De som anmeldte den som en voksenbok, mente boka var bra. De som anmeldte den som barnebok, var ikke like begeistret. Som barnebok var den elendig. Maria & Jose er et eksempel på en bok som har mye tekst og en del vanskelige ord. Den er nesten utilgjengelig for barn. ( lesedato ) Ommundsen har skrevet en artikkel om bildebøker for voksne i antologien Picturebooks: Representation and Narration (2014, redigert av Bettina Kümmerling-Meibauer). 2

3 Der var engang, hvor billedbøger kun var for små børn. Der var engang, hvor man forestillede sig, at billeder i bøger for indskolingen primært var en støtte for udvikling af læsefærdighed, og at der derfor ikke behøvede at være billeder i bøger for større børn. [ ] I dag findes der billedbøger for alle aldre. Der udgives billedbøger, som både i indhold, tematik og formsprog retter sig mod større børn, unge og voksne. Hvor tekst og billeder tidligere blev opfattet som to vidt forskellige udtryksformer, er det i dag et faktum, at tekst og billeder spiller sammen i en lang række sammenhænge, og det afspejles også i udgivelser i bogform for børn. [ ] Traditionelt har man ud fra mængden af henholdsvis tekst og billede kunnet afgøre målgruppen for en udgivelse. En bog med billeder helt uden tekst pegebøger var rettet mod det helt lille barn, bøger med en ganske kort og enkel tekst var for småbørn, mens billedbøger med et lidt mere udfoldet forløb, lidt mere kompleks tekst og lidt ældre hovedperson var for de 3-6-årige. I bøger beregnet til indskolingen blev billeder anbragt ved teksterne som støtte for læseindlæringen. Derfor var det vigtigt, at billederne viste, hvad teksten beskrev. Når barnet forventedes at kunne læse, forsvandt illustrationerne gradvist ud af bøgerne. Dette mønster begyndte for alvor at ændre sig omkring Den teknologiske udvikling gjorde, at billeder blev en meget større del af trykte og elektroniske medier. Op gennem 1990 erne så man et boom i produktionen af billedbøger og en udvikling i målgruppen for disse bøger. (Nina Christensen i fileadmin/user_upload/boernelitteratur_i_skolebiblioteket.pdf; lesedato ) Hos små barn i to-treårsalderen er ikke evnen til å holde fast på noe som konstant, ferdig utviklet. Det kan være problematisk å forstå at prinsen er den samme når han i et dobbeltoppslag forekommer flere ganger og eventuelt er tegnet både forfra og fra siden. Tilsvarende kan tegneserieformen, med flere bilder på en og samme side, være mer komplisert å få mening i enn der det bare er ett handlingsbilde på oppslaget. [...] Likevel er de fleste billedforskere enige om at barn møter så mye billedstimulering i vårt massemediesamfunn at de fra to-treårsalderen ikke har særlig problemer med å forstå både tegneserien og billedbokens språk. (Samuelsen 1995 s. 102) Det er mange typer billedbøker, og den enkleste måten å skille dem fra hverandre på er å bruke rent ytre forhold [...] Men det er likevel selve billedspråket de fleste oppfatter som den mest spennende variabel i billedbøkene. [...] Hensikten med de beskrivende illustrasjonene er da først og fremst å utdype og forklare teksten, og uten å gå i dialog med den. Bildet har som pedagogisk oppgave å få leseren til å tilegne seg teksten. Fortolkende illustrasjoner vil derimot si at billedsiden går i dialog med teksten; bildene kan eksempelvis ha tydelige synspunkter på teksten. Dermed utvider bildene teksten, og gir andre dimensjoner til den. Billeduttrykket i de to typene illustrasjoner vil ofte bli ulikt. I det første tilfellet blir det gjerne enkel og detaljert naturalisme [dvs. tilnærmet fotorealistisk]. I det andre åpnes det mer for abstraksjon, eksperimentering, mer uventede og spesielle billeduttrykk. (Samuelsen 1995 s og 12) 3

4 I samspillet mellom bilde og tekst velger bildebokskaperne mellom to funksjoner: - Redundansfunksjon: bildene fungerer parallelt med den verbale teksten og forsterker den - Kontrapunktisk (eller polariserende) funksjon: bildene står mot eller får overskride den verbale teksten på en dynamisk måte (men det kan variere gjennom boka om teksten eller bildene bærer mest av handlingen) (Ulla Rhedin gjengitt etter Samuelsen 1995 s. 14) Et relativt ekstremt eksempel på kontrapunktisk funksjon finner vi i Anne Vivas The Nativity (Juleevangeliet) hvor teksten er den gamle engelske fra The old English version med Thou og Art [gamle språkformer for you og are ], mens bildene hennes avviker fra alle vante forestillinger ved at englene har store fillete vinger og svære støvler på beina og oppfører seg slik at de kaller mer på skogglatter enn smil. (Samuelsen 1995 s. 14) Kristin Hallberg innførte begrepet ikonotekst som betegnelse for billed- og tekst-syntesen (Hallberg, 1982). Hun bruker uttrykket ikonotekst for å understreke at bilde og tekst må gå opp i en høyere enhet om det skal bli en billedbok med kvalitet. [...] En seriøs vurdering av billedboken i dag forutsetter at man betrakter den som en egen sjanger, der det spesielle nettopp er vekselvirkningen mellom tekst og bilder! Billedboken er verken bilde eller tekst, men nettopp et flermediaprodukt hvor samspillet mellom de to er det viktigste. (Samuelsen 1995 s. 13) En bilderboks meddelanden utgörs av två olika teckensystem, text och bild. Bilderbokens egentliga text kan sägas vara samspelet eller mötet mellan dessa två teckensystem. Denna text kallar Kristin Hallberg i artikeln Litteraturvetenskapen och bilderboksforskningen (1982) för ikonotext. Oavsett bildens eller textens funktion i bilderboken är begreppet ikonotext användbart, då begreppet syftar till den helhet som uppstår vid läsning av ord och bild. Detta begrepp är tänkt att fungera som en teori för att hantera bilderboken och innebär att man vid bilderboksanalys måste ta hänsyn till textens och bildens interaktion. Hela verket och varje sida har sin ikonotext (1982, s. 165). ( 1601/1/k04-01.pdf; lesedato ) Picturebooks are quite distinct from other narrative forms due to the complex interplay of text and image (or, perhaps more accurately, verbal and visual texts). (Beckett 2012 s. 2) Den danske forskeren Kirsten Bystrups artikkel Bolsjedyret skal kunne gå eller skal det? Den danske billedbog : Et personligt overblik (2000) fremhæver ud over den formelle definition, at billedbogen er et mødested mellem børn og voksne, fordi barnet kan læse billederne, men den voksne skal læse teksten. Nogle børnebøger forholder sig derfor til den dobbelte modtager, mens andre udelukkende henvender sig til barnet. [ ] Kirsten Byskov fremhæver som 4

5 afslutning på sin gennemgang af billedbogens historie 3 forskelle fra 40 erne til nutiden: 1) Teksten havde større betydning tidligere end den har i dag. I dag er teksten et udgangspunkt for illustratorens eget, selvstændige udtryk 2) Nøgleord for billedbogen i 40 erne var: overskuelighed, symbolagtig karakter og letlæselige budskaber. I dag er der tale om mangeartethed og kompleksitet. 3) Illustratorerne havde tidligere et ønske om at skabe genkendelighed i billederne. Billederne skulle oplyse teksten, beskrive handlingen, give børn billeder om og fra virkeligheden. I 90 erne opfattes billedudtrykket imidlertid som selvstændig kunst, der ikke bare skal belyse teksten. Der kan i dag være budskab i billederne, der ikke har noget med teksten at gøre. ( billedb_ger/; lesedato ) Portugiseren Madalena Matosos Hun & han (på norsk 2011) er noe så sjeldent som en politisk pekebok. Det vil si, pekebok er litt misvisende, ettersom målgruppa strekker seg langt utover småbarnsstadiet. Boka er helt fri for tekst. Boksidene er delt i to på midten, og det første oppslaget viser en kvinne på tur med barnevogn. Hver gang du blar om den øverste halvdelen av siden, endrer personen som triller vogna seg, enten det gjelder kjønn, alder eller utseende. Blar du om den nederste delen, kan du bytte ut barnevogna med en fotballbane, en traktor, et kafébord, en elektrisk gitar, og så videre. Og sånn bør det være i virkeligheten også, at jenter og gutter skal ha muligheten til å gjøre det de har lyst til, skriver forfatteren i det korte forordet, og legger ikke skjul på hva budskapet er. Her stilles leserens holdninger og fordommer til veggs. Alle bildekombinasjonene passer sammen i utgangspunktet. Dermed blir du nødt til å spørre deg selv: Hvorfor funker den ene, mens den andre ser malplassert ut? (Dagbladet 1. februar 2012 s. 56) Ikke alle barne- og ungdomsbøker er ment for koselesning på sengekanten. Flere av årets bildebøker tar opp ubehagelige tema, som bryter med forventningene mange har til bildebøker som noe hyggelig og trygt. Gro Dahle har sammen med datteren Kaia Linnea Dahle Nyhus laget en svært realistisk bildebok om et barn i skilsmissekonflikt, med kraftige virkemidler og krigsmetaforer. [ ] Familievernkontoret foreslo tematikken, og krigsmetaforene er barnas egne ord. - I samtaler sier barna at de opplever hjemmet som en krigssone og seg selv som flyktninger. Ei jente sier at hun lever på Gaza-stripen. Også seigmannsarmer er barnas uttrykk, de må hele tida slepe tunge bager og klær mellom sine to hjem, sier Dahle som ønsker å ha et konsekvent barneperspektiv. Hun har også skrevet Snill (2002) om selvutslettende jenter og Håret til mamma (2007) om ei deprimert mor. Sinna mann (2003), om en far som slår mor, mente litteraturkritikerne passet best for voksne. Men i Sverige ble boka omtalt som en befrielseshymne. Dahle sier at Krigen nok ikke er ei typisk gavebok, men mange kan nok oppleve den som en trøst og føle at deres situasjon blir tatt på alvor. - Det kan godt hende at foreldre som selv går gjennom en skilsmisse, ikke orker å lese boka. Men den vil finnes på biblioteket, på skolene og familievernkontorene. 5

6 Jeg ønsker å ta barns følelser på alvor. Det skal finnes bøker for de mørkeste kjellere og kott. (Dagbladet 25. november 2013 s. 52) Blant årets nye bildebøker [i 2013] finner vi også Førstemamma på Mars av Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby, en sår fortelling om ei lita jente som nekter å ta innover seg at mora er alvorlig syk og innlagt på sykehus. I stedet dikter hun opp ting mora kanskje gjør isteden som å bli den første mammaen på Mars. Marit Lajord og Line Halsnes har laget bildeboka Olava og bestefar, som handler om ei jente som opplever at bestefaren, en viktig person i livet hennes, dør. Og Martine Grandes debutbok Kakerlakken med den stygge frakken og hovudet fullt av triste tankar handler om depresjon. [ ] Den nye boka til Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger, Dagen vi drømte om, er annerledes. Ersland har lenge utforsket grensene for hva bildebøker for barn og unge kan handle om. Det første barnet på månen (2009), som han laget sammen med illustratør Lars M. Aurtande, er en skrekk-bildebok for barn mellom 8 og 13 år, om en gutt som blir sendt alene ut i verdensrommet av sin ambisiøse mor. Året etter utga han den omdiskuterte boka Glassklokken sammen med Lillian Brøgger. Den handler om en gammel dame som lager kunst av utstoppede roadkills, til hun finner ei lita jente i veikanten. Erslands bøker retter seg mot eldre barn enn bildebokformatet gir inntrykk av. Det er særlig tilfelle med den nye boka, Dagen vi drømte om, som har fått merkelappen år. Det er en dystopisk fabel om tre barn som bor på et mottak. Før de kan dra derfra, må de gjennom en siste sjekk i en annen leir. På veien møter de tre jenter på veien som blør fra munnen, og i leiren treffer de en gal tannlege. Boka slutter åpent, men vi forstår at noen har dødd, og hovedpersonens rolle er uklar. [ ] Det er bildebokformatet, og forventningene vi har til ei bildebok som en trygg sjanger, som gjør at den [boka Dagen vi drømte om] skiller seg ut. (Trude Ringheim i Dagbladet 25. november 2013 s ) Ingjerd Traavik har skrevet boka Tabu i bildeboka: Analyser og refleksjoner (2012), som handler om bildebøker som tematiserer bl.a. raseri, vold, homofili, abort og død. Andre bildebøker om død og sorg: Englepels av Iben Sandemose En gutt mister sin aller beste venn: katten Jambo. I tillegg til sorgen tar boka for seg samvittighetsspørsmål rundt hvor lenge man skal være trist, om det er lov å være glad igjen. Roy av Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.) Om hunden Roy som en dag er død. Det er noen som mangler, og det er det vanskelig å forstå. Farvel, herr Muffin av Ulf Nilsson og Anna-Clara Tidholm (ill.) Om marsvinet som skal dø og ser tilbake på livet, og jenta som skriver brev til ham. 6

7 Skal det være sånn?! av Peter Schössow Ei lita jente tramper rundt og kjefter på folk. Etter hvert forstår vi hvorfor hun er så sint: Fuglen Elvis er død. Farvel, Rune av Marit Kaldhol og Wenche Øyen (ill.) Denne klassikeren fra 1986 handler om lille Sara som lever videre etter at vennen Rune drukner. Vi leser om sorg, hva hun stiller seg av spørsmål rundt døden og hvordan hun klarer å leve videre. Alle døde små dyr av Ulf Nilsson og Eva Eriksson (ill.) Ei gruppe barn starter firmaet Begravelser AS. De skal hjelpe alle de døde dyrene som ligger rundt omkring. En av dem skal grave, én skal skrive dikt, og én skal gråte. (Dagbladets Magasinet 18. januar 2014 s. 55) Små barn kommuniserer lettere gjennom en tolk når man bruker en bildebok som del av samtalen. Det er særlig i dommeravhør og i barnevernet at man har behov for en tolk i samtaler med små barn. - En bildebok fungerer kontaktskapende for samtalepartene, og det oppstår en ikke-verbal kommunikasjon som tolken ikke er en del av, sier førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har gjennomført en studie basert på samtaleeksperimenter hun gjorde med fire barn under sju år. [ ] I våre neste forsøkssamtaler med to fireåringer og en treåring løste vi problemet ved å la samtalen dreie seg om en bildebok som barnet og samtalepartneren hadde mellom seg. I denne boka bladde de og så på bilder sammen. Boka fungerte kontaktskapende for samtalepartene. Gjennom denne boka oppsto det en ikke-verbal kommunikasjon som tolken ikke var en del av. [ ] - I samtaler formidlet gjennom en tolk, er denne ikke-verbale kontakten avgjørende, ettersom verbale tilnærminger til kontakt ikke er et alternativ, fordi partene ikke forstår hverandres verbalspråk, sier Nilsen ( lesedato ). Bård Ylvisåker, Vegard Ylvisåker, Christian Løchstøer og Svein Nyhus Hva sier reven? (2013) er en bildebok for barn fra 3 år og oppover. Ylvis-gutta har slått seg sammen med en av landets fremste barnebokillustratører, Svein Nyhus, og laget barnebok av monsterhiten What does the fox say?. [ ] Svein Nyhus' tegninger kler tøyseteksten svært godt. Han viderefører den lett absurde stemningen fra musikkvideoen, samtidig som han har skapt et eget visuelt uttrykk for boka. [ ] Noe av det morsomste ved boka, er hvordan oppslagene kommuniserer med scenene i musikkvideoen. Det starter med kostymefest på første side, komplett med drinker og partyhatter. Men i stedet for mennesker i dyremasker, får vi maskekledde dyr. [ ] Utover i boka øker det på med rever i alle størrelser og fasonger, ofte slipskledde på rekke, frosset i dansebevegelser vi gjenkjenner fra videoen. [ ] Knapt noen vil lese denne boka i år, uten å ha What does the fox say? i bakhodet. Men boka vil stå i bokhylla lenger enn Ylvis vil ligge på hitlistene. Slik blir den et håndfast bevis på fenomenet. (Dagbladet 12. november 2013 s. 40) 7

8 Amerikaneren Maurice Sendak er antakelig verdens mest kjente bildebokforfatter (Beckett 2012 s. 3). En trend fra 2000-tallet er at kjendiser skriver bildebøker, såkalte celebrity picturebooks (Beckett 2012 s. 15), f.eks. den amerikanske popartisten Madonnas The English Roses (2003). Siste kapittel i Sandra L. Becketts bok Crossover Picturebooks: A Genre for All Ages (2012) handler om books written by celebrities. Disse bøkene sell better simply because the authors are known to parents, not because they are well written and illustrated narratives. Beckett tells us about Madonna s adventures with her books; also those of Jamie Lee Curtis, Jimmy Carter, Lenny Henry, Prince Charles and many others. [ ] As it is adults who generally buy books for their children, Beckett is probably right to mention celebrity books here, particularly as the financial success of a picturebook will depend on the adults who buy them. ( lesedato ) Åshild Kanstad Johnsens Kubbe lager museum (2010) og andre Kubbe-bøker (som er oversatt til mange språk) har inspirert både barn og kommersielle produsenter, forteller forfatteren: Jeg har fått tilsendt bilder fra barn i forskjellige land som har laget sine egne museer, slik Kubbe gjør i den første boka. [ ] Et japansk produksjonsselskap er i ferd med å utvikle en nettserie basert på den første Kubbeboka, og de lager også forskjellige produkter rundt figuren. Det finnes for eksempel en Kubbe-sjokolade og en slags ferieordning som lar barna sende Kubbe-figurene sine til Nord-Norge. (Klassekampens bokmagasin 1. februar 2014 s. 2) Arne Marius Samuelsen bruker fire hovedkriterier for å vurdere bildebøker: enhet, kompleksitet, intensitet og budskap/tendens (Samuelsen 1995 s. 44), og gir eksempler på spørsmål som sirkler inn hva som ligger i disse vurderingskriteriene: - Enhet: Har billedboken en rimelig sammenhengende fremstilling? Hva er bokens grunnmønster (sammenhengen mellom fortløpende bilde/tekst, bruk av dobbeltoppslag, bokens rytme)? Hva slags bilde/tekst-samspill har vi? - Kompleksitet: Med kompleksitet menes variasjon og nyansering i bilde/tekstfremstillingen, og det er viktig å spørre: Er forholdet mellom bilde og tekst rimelig komplisert og nyansert med hensyn til bokens tema? Inviterer bilder og tekst til nyansert, variert innlevelse? Eller blir vi stående kjølig utenfor? - Intensitet: Fornemmes en kunstnerisk kraft bak bilde/tekst-behandlingen? Røper bilde/tekst-behandlingen ekte engasjement for oppgaven? Her er det viktig at man prøver å stole på egne fornemmelser for hva som er bra. Man må være åpen for egenart i billedstil og for fremmede og uvanlige bilde/tekst-uttrykk. Hva karakteriserer billedstilen? Er den detaljert, naturalistisk fortellende eller mer dekorativ, forenklet, symbolsk? Er teksten stram, vâr, poetisk eller slapp og oppramsende? 8

9 - Budskap eller tendens: Her tenker vi på det mer enhetlige budskapet som på en eller annen måte er nedfelt i boken. [...] Er de intensjonene vi ante, blitt bekreftet? Fremmes bokens intensjoner på en måte som lar mottakers integritet i fred, eller vipper den over i manipulering? Finnes det eksempler på direkte, konkret billedbruk på områder hvor dette ikke er egnet? Er det mulig å tenke seg ulike alternative tolkningsmåter av billedboken ut fra vurdering av spesiell symbolbruk eller målgruppetankegang? (s. 44) Litteraturlista til hele leksikonet: Alle artiklene i leksikonet: 9