SPOR. Sosial kompetanse er rusforebyggende. 10 Mari-Anne Sørlie: 6 Tidkrevende endringsarbeid. 16 Kjønnsnøytral på menns premisser

Transkript

1 SPOR Konferanseavis «Te ka slags nøtte?» Nordnorsk Kompetansesenter Rus, Rusklinikken UNN 10. årgang 10 Mari-Anne Sørlie: Sosial kompetanse er rusforebyggende 6 Tidkrevende endringsarbeid 16 Kjønnsnøytral på menns premisser

2 Leder: Konferanse med stor spennvidde Ansvarlig utgiver: Nordnorsk Kompetansesenter Rus, Rusklinikken UNN Postboks 385, N-8505 Narvik Telefon Telefaks Redaksjonen: Virksomhetsleder Vegard A. Schancke (ansvarlig redaktør) Kommunikasjonsrådgiver Carina Kaljord (redaktør) E-post: Tel Mobil Nestleder Marit Andreassen Redaksjonen avsluttet Design og førtrykk: Typisk Bjørseth AS Trykk: GRØSET Opplag: Forsidefoto: Carina Kaljord Velkommen som leser til denne konferanse-utgaven av SPOR. Det er 7. gang NNK-Rus arrangerer konfe - ransekonseptet: «Te ka slags nøtte?». Det er hele 300 påmeldte til konferansen. For interesserte som ikke har mulighet til å delta på konferansen, vil alle hovedforedrag være tilgjengelig på forebygging.no/video i månedskiftet september/oktober. Konferansen spenner vidt tematisk, og omfatter ulike tema knyttet til både forebygging, tidlig intervensjon og behandlingsrelaterte temaer som for eksempel rus og psykiatri. Innenfor alle disse temaområdene finnes det mye oppdatert kunnskap som det både er nyttig og nødvendig at praksisfeltet har kjennskap til. Blant annet har Sosial- og helsedirektoratet initiert en kunnskapsoppsummering som danner grunnlag for forslag til en nasjonal strategi for tidlig intervensjon. Denne og andre nyere kunnskapsoppsummeringer er flerfaglige og framstår som svært samstemte. Samlet har vi nå et meget godt og solid kunnskapsgrunnlag for å planlegge innsatser når det gjelder tidlig intervensjon både videre forskning, modellutviklingsarbeid og konkrete tiltak. Det finnes i dag god dokumentasjon fra USA, Canada og EU/Europa på program/tiltak både rettet mot familien, skolen og nærmiljøet som har dokumentert positive effekter både i forhold til at - ferdsproblemer, familiefungering, sosial kompetanse og rusproblemer. De mest lovende tiltakene synes å være multikontekstuelle dette er tiltak som iverksettes på flere arenaer samtidig, f.eks. innen familien, skolen og nærmiljøet. Tiltak som kunnskapsmessig bygger på sosialøkologisk teori, sosial lærings- og interaksjons -teori og/eller operant betinging samt fokuserer på sentrale dokumenterte risiko- og beskyttelsesfaktorer, ser gjennomgående ut til å være de mest lovende. De ferske kunnskapsoppsummeringene tilkjennegir en optimisme når det gjelder å oppnå positive effekter av kunnskapsbaserte tiltak. Noe av hensikten med «Te ka slags nøtte?»-konferansen er nettopp å løfte fram hensiktsmessige tiltak og bidra til at praksisfeltet satser på tiltak som kan sannsynliggjøre positive effekter. Konferansen er videre en møteplass og gir muligheter til innspill som kan få betydning for forskning og modellutvikling. Vegard A. Schancke virksomhetsleder NNK Rus og ansvarlig redaktør Stor interesse for nytt tilbud Det er stor interesse for fagskole - utdanningen i miljøarbeid innen rus. Nå fra høsten av er dette også et desentralisert tilbud, med studiested i Alta, Tromsø og Mo i Rana. Ved søknadsfristens utløp hadde det meldt seg studenter fra hele Nord-Norge. Også fra andre deler av landet har det kommet søknader. Dette viser at interessen er stor, og at søkerne ser de kan få dekket sitt kompetansebehov. Søkerne er i et arbeid der de ser behovet for denne type utdanning, sier avdelingsleder for fagskolen innen helse- og sosialfag, Else Samu - elsen. Vi har også sett at arbeidsgivere er blitt oppmerksomme på dette utdanningstilbudet og anbefaler sine ansatte å søke. MÅLET FOR FAGSKOLEUTDANNINGEN i miljøarbeid innen rus er å gi studentene kompetanse innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling og rusforebyggende arbeid. Tverrfaglighet, helhetstenkning innen miljøarbeid og brukermedvirkning er spesielt vektlagte prinsipper. Utdanningen går over en toårsperiode, og er både samlingsbasert og nettstøttet. Oppstart skjer i Narvik samtidig som konferansen «Te ka slags nøtte?» arrangeres. Vi ønsker på denne måten å gi studentene en «flying start». De får både en god faglig start på studiet, samtidig som de får knyttet kontakter med fagpersoner innenfor rusfeltet fra hele Nord-Norge. I tillegg blir de kjent med sine medstudenter. VIDEREUTDANNINGEN BYGGER PÅ eksamen fra videregående skole/fagbrev, for eksempel hjelpeplei ere, om - sorgsarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere og aktivitører. Søkere må i tillegg ha ett års relevant yrkespraksis. Realkompetanse kan også vurderes. Solhaugen vgs. og fagskole og NNK Rus har det faglige og administrative ansvaret. Den desentraliserte studiemodellen innbefatter piloter i hvert av de tre nordligste fylkene. Fylkesmennene er dermed viktige samarbeidspartnere. Sosial-og helsedirektoratet har vært en viktig medspiller hele veien, også når det gjelder finansiering. Direktoratet følger utviklingen nøye, med tanke på å om denne organiseringen også kan overføres til andre steder i landet. Videreutdanningen har til sammen 60 studieplasser fordelt på de tre studiestedene. Piloten i Tromsø er fulltegnet, men vi har noen få ledige plasser i Alta og Mo i Rana. Dersom du som leser dette tenker at dette kanskje er noe for deg, kan du ta kontakt med Solhaugen vgs og fagskole så raskt som mulig, eller kontakte meg, sier Samuelsen. PÅ HVERT STUDIESTED ER DET en lokal fagansvarlig som skal være med og følge opp studentene. Vi har fått engasjert lokale fagansvarlige som har solid bakgrunn innenfor fagfeltet. De fagansvarlige blir et viktig bindeledd ut mot fagmiljøet i den enkelte region. De vil kunne trekke inn ressurspersoner til å forelese, samt tilrettelegge og følge opp studentene når de er i praksis. Vi ser at rollen de fagansvarlige får i samarbeid med fagskolen og NNK-Rus bidrar til kompetansespredning i regionene, sier Samuelsen. Ett av målene med desentraliseringen er nettopp at den kompetansen vi er med å spre, blir værende i den enkelte region gjennom utdanningen som kommunens «fotsoldater» nå får. MANNSKAPET: Her er mannskapet bak det desentraliserte tilbudet: Bak fra venstre Per Børre Seloter, Ola Sollie, Tim Heine Seterdal (Mo i Rana), Else Samuelsen, Siss Ann Aa, Kirsti Eriksen (Tromsø), Trude Røed (Alta), Kari Hjertholm Danielsen. Foran fra venstre Grethe Haakstad og May-Britt Harjo. «FLYING START»: Ved å legge oppstart samtidig med konferansen «Te ka slags nøtte?» gir vi studentene en «flying start». De får både en god faglig start på studiet, samtidig som de får knyttet kontakter med fagpersoner innenfor rusfeltet fra hele Nord-Norge. I tillegg blir de kjent med sine medstudenter, sier Else Samuelsen. Tekst: Carina Kaljord SPOR

3 og en tilsvarende studie i Amsterdam har man funnet at risikoen for schizofreni øker med 700 prosent hos personer som bruker cannabis. Det er også bevist at regelmessig hasjbruk gir dårlig - ere konsentrasjon, korttidshukommelse, oppmerksomhet og forståelse av omverden. Særlig for vanskeligstilt ungdom kan hasj være en utløsende faktor for psykiske lidelser. SÆRSTILLLING: Alkohol står i særstilling når det gjelder kostnadskontoen: Vold, drap, skader, ulykker, selvmord, sinnslidelser, seksuelle overgrep, sykdommer og mye mer er relatert til alkoholkonsumet. Likevel har fokus i for høy grad blitt rettet mot andre rusmidler særlig de narkotiske stoffene, sier professor Willy Pedersen. Skadekontoen for alkoholbruk er større enn de fleste tenker over. Vanlig bruk blant vanlig ungdom vil føre til at noen uansett får problemer i form av vold, ulykker eller seksuelle overgrep eller i form av langsiktig, destruktiv bruk. Og i dag er velstående deler av Oslo i en særlig risikosone for høyt rusmiddelbruk. Det sier professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen. Alkoholens skadekonto øker Økningen i alkoholkonsumet har vært kraftig siden midt på 90-tallet. Også jenters bruk av alkohol har økt. Jentene drikker nå nesten like mye som guttene. Men jentene drikker ofte av andre årsaker, eksempelvis når de opplever trøbbel i livet, enten med kjæresten, venninner eller annet i den intime sfæren. Guttene drikker fortsatt mest i det offentlige rom. Det har tidligere vært vanlig å se svake levekår og psykososiale faktorer som grunnlag for utvikling av rusmiddelproblemer. Alt tyder på at dette er for enkelt. I dag ser vi at ressurssterke ungdommer fra velstående miljøer, har et farlig høyt alkoholforbruk. Disse ungdommene ble tidlig introdusert for vin til maten og en drink om kvelden og fester i inn- og utland. Enkelte studier tyder nå på at den direkte alkoholdødeligheten er størst i de høyeste sosiale klassene, selv om den totale dødeligheten og de sosiale problemene her er mindre synlige enn i andre sjikt. EN REKKE STUDIER TYDER PÅ AT debut-tidspunktet for alkohol og andre rusmidler er viktig. Jo tidligere debut, desto høyere forbruk utover i tenårene. Gjennom - snitts alder for alkoholdebut er i dag like under 15 år, men det er like vanlig å drikke alkohol første gang som 17-åring. De som debuterer før de er 13 år, har ved utgangen av tenårene et årlig forbruk på over sju liter. De som debuterer etter fylte 17 år, har et årlig forbruk på under fire liter. En typisk utvikling er at alkohol tas først i bruk, deretter følger sigaretter, så sniffing, så hasj og tilslutt andre narkotiske stoffer. Sigaretter foretrekkes imidlertid som første rusmiddel blant dem som debuterer allerede i årsalderen. Det finnes en gruppe ungdommer blant dem som debuterer tidlig, som er spesielt sårbare for å utvikle alvorlige rusproblemer. Det ser ut som om kombinasjonen lav debutalder og atferdsproblemer er spesielt ille. Risikoen for tidlig debut med sigaretter, alkohol og hasj er dramatisk større hos ungdommer med atferdsproblemer. Selv om det er flest gutter som har atferdsproblemer, er sammenhengen vel så sterk hos jentene, sier Pedersen. Å FORSTÅ RØYKEMØNSTER ER VIKTIG for å forstå rusmiddelbruk blant ungdom. For de samme ungdommene som debuterer med sigaretter, bruker også andre rusmidler. Etter at røykeloven ble innført for to år siden, er det blitt slik at røykere nærmest er blitt en pariakaste. Lav utdanning og lav sosial klasse er blitt dagligrøykernes klareste kjennetegn. Sigaretter er ut, cannabis er in. Stadig flere ser på hasj som et nokså trivielt rusmiddel, med færre konsekvenser enn alkoholbruk. De siste forskningsresultatene tyder på at dette er grunnleggende feil. Hasj er farlig. Mye farligere enn det som har kommet frem i tidligere undersøkelser. Resul - tatene av flere undersøkelser viser at langtidsvirkningene av hasj kan være svært alvorlige. Gode studier fra New Zealand viser at hasj kan gi risiko for psykiske lidelser, sier Pedersen. - Fagfolk har visst det lenge, men det er først i den senere tid de har kunnet bevise det. Spesielt har det blitt forsket på at hasj kan føre til schizofreni og psykoser. Ved en svensk studie av førstegangsrekrutter i Sverige FLERE UNGE PRØVER HASJ ENN NOE ANNET RUSMIDDEL. Fram til fylte 20 år prøver rundt en av fem å røyke hasj. Men hvis man følger opp ungdommene fram til de er 30, så er det mange flere som debuterer senere, minst en av tre. De fleste bruker hasj få ganger. Den gruppa som blir storforbrukere er mindre, forklarer Pedersen. Willy Pedersen påpeker at hasjens positive omdømme er et problem. Helt siden sekstitallet har hasj vært koblet til kultur, kreativitet, politisk opposisjon og miljøvern. Fort - satt finner vi at hasjbruk er knyttet til normer og verdier i utakt med majoritetsbefolkningen. Ungdom i miljøbevegelsen har høyere forbruk enn andre. Mange ressurssterke ungdommer har laget bilder av at hasj er ok. Men det har de senere årene også vært en annen dreining i forhold til hvem som bruker hasj. Mens hasjbruk tidligere ble knyttet til disse ressurssterke ungdommene i opposisjon, er bildet nå mer knyttet til ungdommer med små ressurser, psykososiale problemer og svak tilknytning til skole og arbeidsliv. EN ANNEN UTVIKLING ER AT Ecstasy, som ble introdusert for få år siden, nå mister sin popularitet, mens bruken av kokain øker. Kokain har vunnet økt innpass over hele Europa. Trenden ser ut til å ha startet i Stor - britannia og Spania, men har bredt seg til en rekke land, også Norge. Kokain er sterkt avhengighetsdannende, og i flere land ser vi nå at flere søker behandling for misbruk av kokain enn amfetamin og ecstasy. I Bergen viser Føre Var-rapportene en jevn økning i bruken av kokain. Det er en jevn stigning det er snakk om her. Den er urovekkende, sier prosjektleder for Føre var-rappor - tene, Jane Mon teney. Hun forteller at den høye prisen på dopet gjør at det hovedsaklig er ressurssterke mennesker som bruker det. Vi ser at de som bruker kokain er i årene med god økonomi. Bruken skjer gjerne i utelivsmiljøene og brukerne identifiserer seg ikke som en rusmiddelmisbruker, sier Mounteney. Norsk institutt for vannforskning har analysert kloakkvann fra Oslo Øst, og slik funnet rester av kokain. Ved å nøye undersøke kloakken, har forskere funnet ut at det går med doser kokain daglig i Oslo. Vi har beregnet at folk i Oslo bruker rundt 350 kilo kokain i året, sier forskningsleder Kevin Thomas. Vi ser det samme mønsteret for kokainbruk som så ofte ellers: Kokain introduseres i sentrale og trendsettende grupper, men finner raskt veien til sårbare grupper i den sosiale randsonen, sier Willy Pedersen. VÅRT VIKTIGSTE RUSMIDDEL ER IMIDLERTID ALKOHOL. Alkohol står i særstilling når det gjelder kostnadskontoen: Vold, drap, skader, ulykker, selvmord, sinns - lidelser, seksuelle overgrep, sykdommer og mye mer er relatert til alkoholkonsumet. Likevel har fokus i for høy grad blitt rettet mot andre rusmidler særlig de narkotiske stoffene. Ungdom tenderer til å undervurdere problemer, skader og død knyttet til alkohol, og overvurdere problemer knyttet til narkotika. Mindre belyst er den lysere siden: stildannelse, «time out» fra regler og normer, rituell markering av bruddet med barndommen, kos, erotikk, sosialitet, fellesskap; på alle disse og andre områder spiller alkohol en rolle. Fortsatt vet vi for lite om den. Og det er synd, for her ligger årsaken til at rusmidlene faktisk brukes av de fleste av oss, sier Willy Pedersen. Fakta Willy Pedersen Professor i sosiologi ved UiO Faglig interesseområde: Sosiologi om avvik, marginalisering og kultur. Empiriske prosjekter om ungdom, kriminalitet, rus, seksualitet. Utgivelser: Pedersen W.: Ungdom er bare et ord. Essays. Oslo: Universitetsforlaget, Pedersen W.: Bittersøtt ungdom, sosialisering, rusmidler. Oslo: Universitetsforlaget, Pedersen, W. Sandmo, E., Skårderud, F.: Noen spor. Oslo: Universitetsforlaget, 2004 Pedersen, W.: Nye seksualiteter. Oslo: Universitetsforlaget, Pedersen, W.: Bittersøtt ungdom, sosialisering, rusmidler. 2. reviderte utgave. Oslo: Universitetsforlaget, Sandberg, S., Pedersen, W.: Gatekapital. Oslo: Universitetsforlaget, Har også publisert en mengde artikler, se kohort.uio.no/ansatte/presentasjon 4 SPOR 3 07 SPOR

4 Tidkrevende endringsarbeid Endringsprosesser tar tid. Å jobbe for å endre atferd er et utviklingsarbeid som må ses i et treårsperspektiv. Den største faren er at man evaluerer og konkluderer for tidlig i arbeidet. Det mener forsker Oddrun Samdal ved HEMIL-Senteret i Bergen. HEMIL-senteret er et nasjonalt senter for forskning på helsefremmende arbeid, miljø og livsstil. Fakta HEMIL-senteret HEMIL-senteret i Bergen er et senter for forskning på helsefremmende arbeid, miljø og livsstil. Over 60 forskere har arbeidssted ved senteret. Hovedoppgavene er forskning og undervisning. Forskningsgrupper arbeider med problemstillinger knyttet til: - Forskning om forebyggende og helsefremmende arbeid, herunder evaluering av tiltak - Helseatferd og livsstil - Det nære miljøets betydning for helse og trivsel - Mobbing og antisosial atferd - Helsepolitikk - U-landsrelatert forskning innen temaområdene Forskere ved HEMIL samarbeider både nasjonalt og internasjonalt. HEMIL har status som samarbeidssenter for WHO. Kontakt: Telefon (+47) E-post: adm-hemil@psych.uib.no Oddrun Samdal har de siste 14 årene jobbet med helse fremmende arbeid, blant annet som nasjonal koordinator for helsefremmende skolearbeid. Hun er i tillegg en av fem forskere som har vurdert ulike rusprogrammer som er i bruk i skolen i dag. Konklusjonene er publisert i rapporten «Forebyggende innsateser i skolen» også kalt Nordahl II-rapporten. Samdal er utdannet lærer, har hovedfag i ernæring og helse/miljø. I sitt doktorgradsarbeid «Skole som ar - beidsmiljø», studerte hun i hvilken grad elevenes trivsel, innflytelse og utfordringer påvirket deres skoleprestasjoner, helseatferd og helseopplevelse. Resultatene viste at i hvilken grad elevene får påvirke sin egen skole hverdag, har betydning både for deres trivsel på skolen og for røyking og alkoholbruk. Elever som opp lever at de får være med å påvirke skoleregler og føler de blir behandlet rettferdig trives bedre på skolen, og i denne gruppa er det også færre som røyker og drikker alkohol enn blant elever som ikke opplever å kunne påvirke sin skolehverdag. Sammen med holdninger og normer har elevens trivsel og opplevelse av innflytelse på skolen altså stor betydning når man skal jobbe med å endre helseatferd, sier Samdal. SKOLEN SOM ARENA. At skolen er en av de viktigste arenaene for ulike typer helsefremmende og forebyggende arbeid, er verken nytt eller oppsiktsvekkende. «Alle» banker på skoleporten og ønsker et samarbeid med skolen, enten det handler om ernæring, fysisk aktivitet, mobbing, røyk eller rus. Og det er helt forståelig, for skolen er en ypperlig arena i så måte, der det handler om å skape gode utviklingsrammer for barn og unge. Utfordringen med de ulike innsatsene er de sam - me: Hvordan få ulike programmer til å fungere i en hek tisk skolehverdag? Hvordan skal innsatsen evalueres? Og ikke minst hva skal evalueres? Man kan ikke bare evaluere utfallet, man må også se på selve end rings - prosessen. Den største faren er at man ikke tar inn over seg at her setter man i gang endringsprosesser som tar tid, og det er en fare for at man kun evaluerer ut fallsmålet i form av atferd og konkluderer for tidlig. Veien til atferdsendring går via såkalte mellomliggende variabler som å tilføre kunnskap, påvirke holdninger og intensjoner. Resultatene av denne påvirkningen vil ikke vises før det har gått en del tid. Først etter tre år er det realistisk å forvente at et program har hatt den tenkte effekten på atferd. Underveis er det viktig å evaluere endringer i både mellomliggende faktorer og at ferd for å se om endringen går i riktig retning. Det er også viktig å følge hvordan skolen jobber med programmet og evaluere om det har blitt innarbeidet i den enkelte skole som en naturlig del av skolens øvrige arbeid. RIKTIG INNFØRING AVGJØRENDE Når et nytt program skal innføres i skolen, følger det som oftest med en manual for hvordan programmet skal implementeres for å oppnå effekt. Hva skjer når denne manualen av ulike årsaker ikke blir fulgt? Forskningsbaserte tiltak som kan dokumentere effekt, har som forutsetning for dokumenterbar effekt at programmet gjennomføres slik det er tenkt. Riktig implementering er en kjempeutfordring i skolen, fordi lærere er lært opp til å justere og tilpasse ulike tiltak slik at det passer inn i timeplaner og halvårsplaner. Og dersom et program får store lokale tilpasninger, hva er det da man egentlig evaluerer etter gjennomføringen? Den største utfordringen er å identifisere kjernen i et program som må gjennomføres for å sikre effekt, og også si fra at på andre deler av programmet er det greit med tilpasninger. Ved gjennomføring av nye tiltak på en skole vil det alltid være lærere som bidrar til å forbedre programmet fordi de ser andre løsninger eller stiller andre spørsmål. Men det vil også være lærere som ikke bruker nok tid, og som ikke gjennomfører kjernekomponentene engang. Derfor er det viktig med klare retningslinjer på hvordan programmet bør gjennomføres slik at det ikke blir avhengig av læreres egne tilnærm inger. Samdal mener det fortsatt trengs mer forskning under veis i et program for å finne ut hvor det er viktig å følge programmet nøyaktig, og hvor det er greit med lokale tilpasninger. TID SOM SUKSESSFAKTOR. For å lykkes med innføring og gjennomføring av et nytt program i en skole, er det spesielt under forarbeidet mange går skoene av seg. Mye av grunnlaget for om man skal lykkes legges her i den tiden man setter av i forkant av programgjen - nomføringen. Vi har ganske mange tiltaksfokuserte etater, som helst både vil i gang med tiltak og se resultater med en gang. Jeg mener at utdanningsetat/skole må tilrettelegge slik at det planlagte programmet blir en del av skolens hverdag. Skolen bør bruke 1/2 1 år på innføringen, på kursing og diskusjoner i forkant. Det må settes av nok tid til kompetanseheving og kursing slik at lærerne både kjenner programmet godt og forstår implementeringsstrategien. Lærernes motivasjon er en viktig faktor. Å bruke tid i forkant av innføringen sikrer både felles normgrunnlag, felles forståelse, forankring til programmet både nedenfra og opp og fra skoleledelse til programmet. Dermed oppnår man at hele skolen føler en lojalitet til programmet, og en forpliktelse til å gjennomføre programmet i henhold til strategien. Det beste er når lærere og skoleledelse ser at systematisk jobbing over tid lønner seg, ikke bare når det gjelder dette konkrete tiltaket, men også i forhold til utvikling av skolens og lærernes kompetanse for å drive utviklingsarbeid. Systematikken fører også til at skolen raskere kan implementere nye tiltak. Dessuten opplever mange at å jobbe for eksempel med rus gir ringvirkninger til andre områder når det gjelder normer, atferd, klimaet i klassen, ro og trivsel. For eksempel er det å motstå press og være trygg på egne verdier som vektlegges i rusforebyggende arbeid også relevant for røyking og for å bidra til å stoppe mobbing. Videre vil en i rusforebyggende arbeid jobbe for å utvikle et godt normklima både når det gjelder konkret rusatferd, men også når det gjelder respekt for hverandres valg av atferd. Et slikt normklima vil også være viktig for utvikling av et godt klassemiljø som vil kunne bidra til å fremme skoletrivsel og forebygge mobbing. LIKE MEKANISMER. Programmer mot mobbing, rus og andre beslektede temaområder har således lik mekanisme for tilnærminger. Alle disse bygger på sosial læringsteori og kunnskap om hva som påvirker atferd og hvordan få til atferdsendring. En annen likhet er fokuset på hvordan oppnå den tiltenkte effekten, og her er implementeringsstrategi et viktig stikkord. Helhetlig skoletilnærming betyr at skolen skaper en ramme rundt et valgt program ut i fra hva skolen definerer som sitt behov. Det er viktig at skolen spør seg «Hva trenger vi å jobbe med hos oss? Er det mobbing? Rus? Røyk? Hva kan dette spesifikke programmet bidra med for oss?» Diskusjonene rundt dette er viktig, og bidrar til å skape en fellesbase der alle på skolen er med i de innled ende prosessene. Etter hvert bør det settes ned en prosjektgruppe som har ansvar for hvordan programmet presenteres for elever, foreldre og se på hvilke eksterne samarbeidspartnere man kan trekke inn, som skolehelsetjeneste, kompetansesenter, politi og andre. Videre fremdrift er opplæring både til skoleledelse og til lærere. Ledelsens tilrettelegging er viktig, både når det gjelder tilrettelegging av timeplan, sørge for bevisstgjøring blant hele personalgruppen, avsette penger til kurs, gi lærerne muligheter til å diskutere med hverandre og dele egne erfaringer, alt dette er ledelsesansvar og viktig for et programmet blir gjennomført best mulig. Og igjen oppfølging over tid. ELEVEN SOM RESSURS. For å skape engasjement hos de som «utsettes» for programmet, elevene, er det viktig å involvere dem. Hvordan får man til det? Elevinvolvering er ofte avgjørende for om programmet er en suksess og det er også et viktig mål i skolens læringsarbeid. Også her har læreren en nøkkelrolle i å tilrettelegge for elevdeltakelse, engasjement og gi elevene rom for egenutvikling. Hvordan kan læreren bidra i å tilføre eleven ferdigheter til for eksempel å være gruppeleder? Hvilken mulighet har elevene til å fremme forslag, til å sette i gang tiltak? Hvilke strukturer for samarbeid mellom elev, lærer og foreldre finnes på skolen allerede? Uansett hvilket program skolen jobber med som har endring av atferd som mål, er det også viktig å trekke inn foreldrene. De er sine barns nærmeste forbilder, og det virker forsterkende på eleven dersom også foreldrene støtter opp om tiltak i skolen. Skole-elev-foreldresamarbeidet vektlegges i mange av de helsefremmende og forebyggende programmene, blant annet fordi dette blir en forsterkning av programmet og kan bidra til at holdningsendringen vedvarer, sier forsker Oddrun Samdal. FORUTSETNING: Forskningsbaserte tiltak som kan dokumentere effekt, har som forutsetning for dokumenterbar effekt at programmet gjennomføres slik det er tenkt, sier forsker Oddrun Samdal ved HEMIL- Senteret i Bergen. 6 SPOR 3 07 SPOR

5 I ett år har spesialpedagog Beate Steinkjer ved NNK Rus vært flua på veggen hos fire Oslo-skoler. Oppdraget hennes er finne ut hva som hemmer og hva som fremmer iverksettingen av tiltaket Unge & Rus i skolene. De bratte årene Å være tenåringsforeldre i dag er mer krevende enn tidligere fordi samfunnet endrer seg raskt, og verden ligger åpen via internett. Dagens tenåringsforeldre spiller derfor en stadig viktigere rolle i livet til tenåringen, og kan være den viktigste støtten i de bratte årene som ungdomstiden ofte er. Det sier sosiolog Øystein Henriksen ved Høgskolen i Bodø/NNK-Rus. Unge & Rus i skolen hemmende og fremmende for innføringen BEATE STEINKJER: Det positive er at alle skolene er godt utstyrt med digitale hjelpemidler, og at alle lærerne føler de har nok kompetanse til å gjennomføre et nettbasert program, sier spesialpedagog Beate Stein - kjer ved NNK-Rus etter å ha fulgt fire osloskoler tett det siste året. Fakta Unge & Rus I Unge & Rus skal elevene arbeide med ulike oppgaver knyttet til fem tema: 1. Påvirkning kultur og tradisjon 2. Meninger om alkohol 3. Bruk av alkohol / fakta om alkohol og alkoholbruk 4. Mestring av drikkepress 5. Elevens mening Du finner mer informasjon på Illustrasjonsfoto: Beate Steinkjer Prosessevalueringen har som formål å se hvordan de anbefalte strategiene i Unge & Rus faktisk blir fulgt opp i praksis. Evalueringen tar for seg hvordan Unge & Rus ble igangsatt og gjennomført på 8. klassetrinn på ungdomsskolene i Oslo skoleåret 2006/2007. Bystyret i Oslo kommune vedtok i oktober 2005 at alle ungdomsskolene i byen skulle gjennomføre et obligatorisk rusforebyggende program fra skoleåret 2006/2007. Totalt dreier dette seg om 48 skoler. Vedtaket ble fattet etter et forslag fra Ungdommens bystyremøte. Utdanningsetaten i kommunen fikk ansvaret for gjennomføringen. Det var en forutsetning at programmet skulle involvere både elever, lærere og foreldre, og bygge på tiltak som allerede finnes. Tiltaket Unge & Rus valgt. STEINKJER HAR FULGT FIRE SKOLER DET SISTE ÅRET. Hun har observert hele gjennomføringen, fra starten med arbeidsseminar for lærerne til det siste foreldremøtet. Hun har intervjuet både lærere og elever og har sendt ut spørreskjema til foreldrene/foresatte. I tillegg får personer som har vært sentral i gjennomføringen av programmet ved de andre 44 skolene tilsendt spørreskjema. Det er en del bærebjelker som er viktige forutsetninger for å lykkes i det forebyggende arbeidet, sier Beate Steinkjer. For det første må et slikt prosjektet sikres forankring. Bystyrevedtaket i Oslo er eksempel på en slik forankring. Forankring hos skolens ledelse og da spesielt rektor er videre viktig. For det andre handler det om tilfredsstillende opplæring av både lærere og elevene som skal være gruppeledere For det tredje handler det om tett oppfølging av vedtaket som Utdanningsetaten i Oslo har ansvaret for. Den fjerde forutsetningen er strukturelle forhold ved den enkelte skole, som for eksempel tid, nok teknisk utstyr, økonomi og planarbeid. Det femte handler om den enkelte deltakers entusiasme i forhold til programmet. EVALUERINGEN VISER AT SKOLENE gjennomgående er godt utstyrt med digitale hjelpemidler og lærerne føler de har nok kompetanse til å gjennomføre et nettbasert program. De fleste skolene har stor respekt for Utdanningsetaten og er opptatte av å følge pålegg derfra. For skolene er det også positivt at Unge & Rus faktisk er en pålagt oppgave det betyr at lærerne lettere kan be om mer ressurser til gjennomføringen hvis nødvendig. Det er viktig at lærerne får informasjon så tidlig som mulig, slik at de kan legge Unge & Rus inn i årsplanene. DE FORELØPIGE ANALYSENE AV DATAENE viser at både skoleledelsen, lærere, foresatte og elever er gjennomgående positive til tiltaket. Graden av fornøydhet ser blant annet ut til å ha sammenheng med innholdet i programmet. Både prosjektarbeid som arbeidsform, at programmet er nett basert og foreldresamarbeidet er viktig, spesielt siden disse temaene vektlegges i Kunnskapsløftet. Kunn skaps - løftet stiller krav om at skolene skal arbeide med rusforebyggende tema, blant annet styrke elevenes kunnskaper om rusmidler og evne til refleksjon rundt disse spørsmålene. Dette er sentrale elementer i Unge & Rus. De foreløpige analysene viser at de fleste foresatte var fornøyde med å delta, særlig når diskusjonene omhandler spørsmål om alkohol, grensesetting og andre typiske tenåringsutfordringer. ELEVENE VAR OGSÅ OVERVEIENDE POSITIVE, både til Unge & Rus som program, men også til prosjektet som arbeidsform. Elevene løfter frem arbeidet med å utforme et forebyggende budskap som særlig spennende. Det valgfrie produktet ble presentert på et foreldremøte. Kreativiteten var stor her ble det produsert både veggavis, powerpoint-presentasjoner, laget revy, hørespill og film. Faktisk er elevene så kreative at enkelte lærere føler de kommer til kort i bruk av en del digitale verktøy, forteller Steinkjer. POSITIVE: Elevene var veldig positive, både til Unge & Rus som program og til prosjektet som arbeids form. Særlig oppdraget med å lage et produkt som skulle presenteres på det siste foreldre - møtet synes elevene var morsomt. Skolene har gjennomført programmet på noe ulike måter. Programmet gir rom for lokal tilpasning, forutsatt at kjernekomponentene beholdes. Den endelige evalueringsrapporten vil belyse hvordan dette er ivaretatt ved skolene i Oslo. EVALUERINGEN AVDEKKER EN STOR UTFORDRING for implementering av programmet på skoler med høy andel av fremmedspråklige elever. Skoler som har en høy andel av fremmedspråklige elever får spesielle utfordringer. For det første er det utfordringer knyttet til språk. En del av elevene forstår ikke begreper som «full», «edru», «drikkepress» og «beruset». For det andre er bruk av alkohol en uaktuell problemstilling i mange muslimske hjem, derfor kommer muligens ikke foreldrene på foreldremøter som har dette som tema. Evalueringen har så langt vist at dette er kulturelle forskjeller ved skolene som også har betydning for gjennomføringen av programmet. EVALUERINGSRAPPORTEN, som forventes å være ferdig i desember, vil forsøke å gi svar på hvordan skolene i Oslo har gjennomført Unge & Rus; hvilke valg og prioriteringer skolene har gjort og hvordan opplæringen har fungert. Henriksen har i mange år jobbet med ungdom, sosia lisering og forebygging, og er en av programskap - erne bak det rusforebyggende programmet Unge & Rus. Et afrikansk ordtak sier at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Dagens samfunns - endringer er imidlertid slik at mye av den sosiale kontrollen som fantes før ikke eksisterer lengre. Det uformelle kollektivet og den uformelle sosiale kontrollen som «nabokjærringa» tidligere representerte, er rett og slett borte. Derfor er også skolen blitt viktigere enn noen gang: Skolen «sorterer» unger etter geografisk nærhet, skolen lager vennskap og overganger i livet, og definerer når elevene går fra å være barn til å bli ungdom. Skole over ganger definerer også når ulike rusmidler står på dagsordenen. 80 % av elevene debuterer med alkohol innen utgangen av ungdomsskoleårene, sier Henriksen. For foreldrene er det en utfordring å være på høyde med egne barns utvikling av og til skjer denne litt for fort, smiler Henriksen. Og så er et jo også slik at foreldrenes tilgang til ungdommen ikke alltid er like enkel. Da kan kontakten med andre foreldre, og særlig foreldrene til de nærmeste vennene være til stor hjelp og nytte. Dagens foreldre må derfor organisere livet rundt tenåringene på en annen måte enn tidligere. Det er lurt å etablere arenaer for fellesskap med andre foreldre, der man i felleskap kan støtte hverandre som tenåringsoppdragere. For majoritetsmisforståelsen er utbredt blant alle tenår - ingsforeldre: De tror åpenbart at de er de strengeste foreldrene som finnes, både når det gjelder innetider og hva tenåringen ellers får lov til eller ikke får lov til. Dersom foreldregruppa da har en god dialog, er det enkelt å bli enige om en del felles holdninger og grenser. Grenser gir trygghet, både for ungdom og foreldre. Jeg har stor tro på et slags foreldrekollektiv der foreldrene kjenner hverandres unger, bryr seg om dem og at ungdommen også kan få anerkjennelse fra andre voksne. Mange foreldre føler ofte at de ikke strekker til, hva tenker du om det? Foreldregruppen i dag kan senke skuldrene og være trygge på at de er svært kompetente som foreldre. De er verken inkompetente, naive eller dumme, selv om tenåringen kanskje påstår det innimellom. Foreldrene har en kjempeviktig oppgave og har min - dre å hjelpe seg med enn foreldre hadde for bare 20 år siden. Dessuten har foreldrerollen endret seg, slik at dagens foreldre også betyr svært mye for barnas faglige utvikling på skolen. Tidligere var det mer skille mellom «de profesjonelle» voksne, som lærere, og foreldrene. Før var det jo slik at skolens funksjon var å tilføre kunnskap, mens foreldrene tok seg av oppdragelsen. I dag har skolen overtatt en del av dis - se funksjonene og det skulle bare mangle! Skolen er den viktigste arenaen i barns liv fem dager i uka, år etter år. Forenklet kan man kanskje si at skolen er viktig for barns sosiale og psykologiske utviklingen, mens foreldre er viktig for den faglige utviklingen. ØYSTEIN HENRIKSEN: Foreldregruppen i dag kan senke skuldrene og være trygge på at de er svært kompetente som foreldre. De er verken inkompetente, naive eller dumme, selv om tenåringen kanskje påstår det inni - mellom, sier sosiolog Øystein Henriksen. 8 SPOR 3 07 SPOR

6 VIKTIGE LIVSFERDIGHETER: Sosial kompetanse dreier seg om viktige livsferdigheter som empati, positiv selvhevdelse, evne til selvkontroll, å kunne samarbeide og å ta ansvar for seg selv og for andre, sier forsker Mari-Anne Sørlie ved Atferdssenteret. Sosial kompetanse er rusforebyggende Å utvikle barns sosiale kompetanse er forebyggende både i forhold til senere atferdsproblemer og i forhold til rusproblemer, sier forsker Mari-Anne Sørlie ved Atferdssenteret. Atferdssenteret har nylig gjennomført en effektstudie av MST; Multisystemisk terapi. Dette er et tilbud til familier som har ungdom i alderen år med alvorlige atferdsproblemer. Metoden har vært prøvd med stort hell i USA og Norge. Behand lings tilbudet tar ut - gangspunkt i familie og hjem og tar sikte på å bedre ungdommens oppførsel og fremme positive ferdigheter hjemme, på skolen og i nærmiljøet. For noen av ungdom mene kan MST være et alternativ til plassering utenfor hjemmet. Disse ungdommene får altså tilbudet på grunn av sine atferdsproblemer. Men mange av disse har også rusproblemer. Vi fant en klar sammenheng mellom rusproblemene og ungdommenes sosiale kompetanse. Jo mer rusproblemer ungdommene hadde, desto svakere var de sosiale ferdighetene. Å jobbe med å utvikle barns og unges sosiale kompetanse er et viktig, men lite på - aktet satsningsområde i rusforebyggende arbeid, sier Sør lie. En nylig publisert forskningsstatus om temaet under støtter Sørlies poeng. Men hva er det konkret vi må sørge for at ungene våre får med seg i sekken på sin ferd i livet? Sosial kompetanse dreier seg om viktige livsferdigheter som empati, positiv selvhevdelse, evne til selvkontroll, å kunne samarbeide og å ta ansvar for seg selv og for andre. Dette er de viktigste områdene. Men i ulike programmer som brukes i dag, ser det ut som om man ikke er helt enig om hva sosial kompetanse er. Flere sosiale kompetansestyrkingsprogrammer er for trange både når det gjelder tidsrammen, hvilke ferdigheter som vektlegges og hvordan man jobber. Særlig er det grunn til å advare mot program og praksis som frem mer blind autoritetstrohet hos barna. Selvhevdelse er viktig. Unger skal kunne forsvare venner og viktige prinsipper, unger skal opponere mot voksne når vi behandler dem dårlig eller urettferdig. Men det er ikke bra å bli for sosialt kompetent heller. Om unger blir for empatiske, blir de selvutslettende. Blir de for selvhevdende så blir de jo rent ufordragelige. DET ER OGSÅ EN ÅRSAKSSAMMENHENG mellom sosial kompetanse og antisosial atferd. Forskning har også vist at det er en klar sammenheng mellom barn med atferdsproblemer og senere utvikling av rusproblemer. Det ser ut til at lav sosial kompetanse predikerer seinere antisosial atferd, sier Sørlie. Hun understreker at barna må bli tilført sosial kompetanse fra de er ganske små. Fra 13-årsalder er det sosiale kompetanse - mønsteret vel etablert Hva skal til for at satsing på utvikling av barns sosiale kompetanse også har forebyggende effekt? Da må man jobbe systematisk i barnehage og skole, og man må vite hvilke ferdigheter som er viktig å jobbe med. Og akkurat her mener jeg mange har bommet. Jeg mener innsatsen må spisses bedre inn mot de sosiale ferdighetsområdene som forskningen har vist at barn og unge med atferds- og rusproblemer særlig sliter med; selvkontroll og samarbeid. Dessuten er det for mye prat! Effekten av sosiale ferdighetsprogram kan fordobles dersom man også bygger inn konkrete øvelser på hvordan ungene håndterer ulike situasjoner. Gjennom øvelser reduseres problem atferd, samtidig som man bygger de pro-sosiale ferdighetene. Eksempel på programmer som vektlegger aktiv og variert ferdighetstrening er «De utrolige årene» (Webster-Stratton) for barn helt ned til tre år, «Du og jeg og vi to» (Kari Lamer) som primært er utviklet for bruk i barnehager, «Steg for steg» (Nasjonalforeningen for Folkehelsen) som retter seg mot grunnskolen. I tillegg har vi ART (Aggression Replacement Training) som opprinnelig er et kriminalitetsforebyggende program. Programmet fokuserer primært på sinnekontroll og kan brukes over for enkeltbarn eller grupper på barne- og ungdomstrinnet. Men er det da så enkelt at barn med god sosial kompetanse er beskyttet fra senere rusmisbruk? Nei, så enkelt er det selvsagt ikke. For det er et sett av faktorer som fører til og opprettholder rusmisbruk: dårlige venner, spenningssøking, urodemping, dårlig selvfølelse, vanskelige hjemmeforhold, lett tilgang på stoff osv. Men poenget er at gjennom kunnskapsbasert styrking av barn og unges sosiale kompetanse kan faren for rusmisbruk og alvorlige atferdsproblemer systematisk reduseres. Mye tyder på at sosial kompetanse også kan bidra til å dempe effektene av andre risikofaktorer og å forebygge psykiske problemer. Og her bør det gjøres en systematisk innsats fra barna er ganske små. Barnehagen og skolen er i en unik posisjon her. Særlig i barnehagen har man tette bånd både til barnet og foreld rene, og et arsenal av naturlige situasjoner for sosial ferdighetstrening. Barnehagen er definitivt en uutnyttet ressurs i det rusforbyggende arbeidet! Fakta Atferdssenteret Atferdssenterets målsetting er å styrke kunnskap og kompetanse når det gjelder arbeid med atferdsproblemer blant barn og unge. Senteret skal gjennom sin virksomhet bidra til at barn og unge med alvorlige atferdsproblemer og deres familier får bistand som er forsknings - basert, relevant, individuelt tilpasset og resultateffektiv i forhold til dagens kunnskapsnivå. Senteret bygger på tre hovedpilarer: 1) Implementering, opplæring og videre utvikling av nye metoder i arbeidet med alvorlige atferdsproblemer, 2) tiltaksforskning knyttet til evaluering og utvikling av nye metoder og 3) forskning om utbredelse og utvikling av atferdsproblemer blant barn og unge. Postadresse: Postboks 1565 Vika, 0118 Oslo Besøksadresse: Klingenberggaten 4, 0161 Oslo Telefon Telefaks E-post: post-atferd@atferd.unirand.no 10 SPOR 3 07 SPOR

7 Hovedideen bak tidlig intervensjon er å identifisere og starte håndteringen av et helseproblem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir begrenset med svært liten innsats. På den måten blir tidlig identifikasjon en nødvendig forutsetning for tidlig intervensjon, sier Kjetil Frøyland fra Sosialog helsedirektoratet. Tidlig intervensjon er å handle i tide Hele rapporten kan leses på IS-1455.pdf eller Etter hvert har vi gode kunn skaper om hva som kan virke forebyggende. Sær lig når det gjelder barn/unge er det mange programmer som er prøvd ut. Når det gjelder voksne med et bekymringsfullt alkoholforbruk, vet vi at korttidsintervensjoner kan være effektive. En av utfordringene dreier seg om hvordan man skal ta i bruk denne kunnskapen. Det er ikke enkelt å implementere et program, og det er ingen selvfølge at et opplegg som har fått positiv evaluering, fungerer godt i et lokalmiljø. Fokus på hvordan programmet skal implementeres er derfor alfa og omega. Viktige stikk - ord er tid, ressurser og å følge oppskrifta så godt som mulig. Og tiltaket skal tilpasses lokale forhold, noe som gjør at det er ikke er noen selvfølge at samme tiltak fungerer like godt uavhengig av hvor i landet det tas i bruk. NÅR DET GJELDER UNGDOM I SVIKTSONEN, i aldersgruppen år, er kunnskapsbildet mer utydelig og uoversiktlig. Vi har for eksempel ikke et godt nok bilde av om - fanget, av hvor mange personer det kan være snakk om, og det finnes lite dokumentasjon av gode tidlig intervensjonsstrategier rettet mot ungdom fra år og oppover, blant annet når det gjelder overgangen mellom grunn skole og videregående skole. Det er ingen tvil om at det trengs mer systematisk jobbing mot denne gruppen, mener Frøyland. Mens tidlig identifikasjon overfor barn sjelden vil handle om å agere på rusatferd, men snarere på symptomutvikling som på sikt kan utvikle seg til et rusproblem (indirekte rus), vil tidlig identifikasjon overfor ungdom og voksne oftere kunne bygge på den enkeltes rusatferd (direkte rus). Skal man forebygge rusproblemer er det derfor ikke tilstrekkelig å bare se på russymp tomer. Rusproblemer kan både komme sammen med eller som en følge av andre problemer. Alle som erfarer rusproblemer eller er bekymret for skjevutvikling og/eller begynnende rusproblemer hos andre, er potensielle oppdagere, sier Kjetil Frøy - land. Tidlig identifikasjon avhenger av at de potensielle oppdagerne har kunnskap om risikofaktorer og symptomer, at de har mot til å handle på grunn av opplevd bekymring, at de vet hva de skal gjøre og hvem de skal henvende seg til. Den første inngripen eller den første bekymring er imidlertid beheftet med vegring og an - svarsfraskrivelse hos mange i dag. Dette er alt beskrevet i legestanden, hos helsesøstre, i arbeidslivet, hos lærere, i barnevern og sosialtjeneste, men gjelder trolig i like fullt monn i den private sfære. Her står arbeidet med tidlig identifikasjon overfor en betydelig utford - ring, sier Frøyland. Så du mener at folk flest engasjerer seg for lite og er for unnfallende når det handler om å sette ord på et risikofylt alkoholbruk, eller at det er et barn man bekymrer seg for? Helt klart. Vi vegrer oss for å blande oss inn i andre sine liv. På arbeidsplassene ser vi at et alkoholproblem har fått lov til å utvikle seg over lang tid før noen griper inn. Og når det gjelder barn og unge som ikke har det bra, vegrer mange seg fordi man føler at man tråkker over en grense. Spørsmål om mulige problemer tilhører den private sfæren, og man har ikke lyst til å blande seg. Men jeg mener vi alle har et ansvar i forhold til å gripe inn. Og jeg skulle ønske vi kunne snakke om alkoholforbruket vårt på samme måte som vi nå snakker kosthold og fysisk aktivitet. EN ARBEIDSGRUPPE HAR PÅ OPPDRAG fra Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet et forslag til nasjonal strategi for tidlig intervensjon på rusområdet. Arbeids - gruppen har foreslått følgende hovedmål for tidlig inter vensjon på rusområdet: a) forhindre utvikling av avhengighet av alkohol eller narkotika b) forhindre negative konsekvenser av alkohol- eller narkotikaforbruk Arbeidsgruppen har foreslått følgende åtte satsings - områder som de mest sentrale : Barn av foreldre med rusproblemer/psykisk lidelse Ungdom i sviktsonen Ungdom innlagt med alkoholforgiftning Gravide Fastlegen som arena Sykehuset som arena Arbeidslivet som arena Skolen som arena VEGRING OG ANSVARSFRASKRIVELSE: Tidlig identifikasjon avhenger av at de potensielle oppdagerne har kunnskap om risikofaktorer og symptomer, at de har mot til å handle, at de vet hva de skal gjøre og hvem de skal henvende seg til. Den første bekymring eller inngripen er imidlertid beheftet med vegring og an svarsfraskriv - else hos mange i dag, mener Kjetil Frøyland fra Sosial- og helsedirektoratet. 12 SPOR 3 07 SPOR

8 Mulighetenes verktøy brukes for lite Rusmisbrukere har krav på en individuell plan (IP). Det slår blant annet pasientrettighetsloven fast. Likevel har så mange som 80 prosent ikke fått utarbeidet en slik plan. Erfaringer fra ti kommuner i Midt-Troms bekrefter den nasjonale trenden. HVORDAN KOMME I GANG: På nettstedet kommunetorget.no finnes mye informasjon om hvordan komme i gang med individuell plan, forteller prosjektleder Øystein Gravrok ved NNK Rus. I to år har kompetansesenteret vært ansvarlig for et utviklingsarbeid av IP i ti kommuner i Midt-Troms. Dette har skjedd i samarbeid med Fylkesmannen i Troms, Distriktspsykiatrisk Senter (DPS), Rusmis - bruk ernes Interesseorganisasjon (RIO) og kommunene. Målet med arbeidet har vært todelt: Å utvikle bedre opplæringstiltak for kommunene og DPS slik at terskelen for å sette i gang og gjennomføre individuell plan blir lettere enn det er i dag. Få bedre individuelle planer for rusmisbrukere gjennom fokus på hva som fremmer og hva som hemmer arbeidet med IP. Målgrupper for hele NNK Rus sitt utviklingsarbeid er både å bistå brukerne og koordinatorene i samarbeidskommuner, samt aktuell spesialisthelsetjeneste i regionen. NNK Rus er i gang med et opplæringsprogram i Nordland som avsluttes i høst. Tilbudet blir også gitt til kommuner i Finnmark, der det er oppstart i oktober. ANDRE UTFORDRINGER MED RUS. De ti kommunene har totalt ca innbyggere. Kommunene selv beregner antall rusmisbrukere til å variere fra 5 personer til 65 personer, alt etter størrelsen på kommunen. Rusmisbrukerne er i hovedsak menn mellom år, mange med sosiale og psykiske problemer, og mange med ressurser som ikke aktiveres. Flere av de ansatte har gode erfaringer fra IP-arbeid innen f.eks. psykisk helse eller i arbeidet med funksjonshemmede. Men det oppleves vanskeligere å jobbe med IP i forhold til rusmisbrukere. Problemene som beskrives er at det er vanskelig å få IP forankret i kommunen, det er uavklarte roller hvem gjør hva, rus har lav status, det er dårlig med arenaer og tradisjon for samarbeid og kommunikasjon. Det blir også avsatt lite tid og ressurser til å jobbe med IP, og samarbeid mellom kommune og DPS fungerer ikke godt nok. Noe av dette kan kanskje skyldes måten kommunen er organisert på og hvordan planarbeid tradisjonelt gjøres. Koordinatorene ønsker mer kunnskap om blant annet god kartlegging, gode mål for klienten og gode dialogmetoder. Samtidig er det viktig å presisere at noen av kommunene gjør et godt IP-arbeid, og ikke minst et godt sosialt og helsefaglig arbeid overfor rusmisbrukerne. Problemet for noen av disse er at arbeidet ikke er formalisert og skrevet ned i en plan. En del har imidlertid også utviklet felles maler samt fått økt bevissthet om å benytte etablerte fora for samarbeid, også når det gjelder samarbeid med NAV, DPS og UNN, forteller prosjektleder Øystein Gravrok. Vår kartlegging viser at kun 20 prosent av sakene er i gang med eller planlegger IP-arbeid for sin klient. I 30 prosent av tilfellene foregår det IP-relatert arbeid, men dette er ikke formalisert, mens i halvparten av sakene er ikke arbeidet igangsatt. Her er det også liten kunnskap om bru kermedvirkning, det er liten vilje til å endre ar - beidsrutiner, tenke langsiktig og lage en plan for klienten. BALANSEKUNSTNER. Det er en stor utfordring å være koordinator for individuell plan, sier Kari Hjertholm Danielsen. Koordinatoren blir en slags «kombinertløper» som må balansere mellom de rammene som er gitt og samhandlingen med bruker og med samarbeids - partnere. En koordinator innehar mange roller: Hun er tilrettelegger for dialog både med og om pasienten. Hun er nettverksbygger som besørger det formelle, at IP forankres i ledelsen, og tar seg også av de uformelle kontaktene. Hun er fagformidler med egen faglig tyngde som forholder seg til mange faglige virkeligheter. Og hun er administrator og systembygger, som har oversikt over lovverk, økonomi og planer. En IPkoordinator er rett og slett en balansekunstner. En av utfordringene med IP er at den ikke er lik andre planer, som ofte har en start og en stopp, med klart utgangspunkt og klare mål. Koordinatorene lurer ofte på hvor lenge planperioden for IP varer. For noen kan det faktisk være livet ut, sier Hjertholm Danielsen. IKKE HOKUS POKUS. IP burde ikke være noe hokus pokus, mener Terje Myller ved NNK Rus. For ett år siden arrangerte NNK Rus i samarbeid med bl.a Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon et todagers brukerseminar i Tromsø. Målet for seminaret var å gi brukeren mer kunnskap som de raskt kunne ha nytte av. Myller mener at for brukeren gjør en individuell plan det lettere å tenke mer langsiktig. Det gir bruker mye mer kontroll over det som angår han/henne i systemet. Og ikke minst en IP forenkler kontakten med først og fremst med kommunen og hjelpeapparatet. For systemet sin del blir det lettere å holde orden på ting, samarbeidet blir mer forpliktende for begge parter. Men en individuell plan er ingenting verd hvis den ikke brukes eller tas seriøst. IP er rett og slett en oversikt over noen viktige mål BRUKERSEMINAR: IP er brukernes egen plan som gir dem muligheter til å håndtere egne liv på en bedre måte. Dette var tilbakemeldingen etter brukerseminaret i Tromsø kommune. Fra venstre Terje Myller, NNK Rus, brukerombud Oddveig Vedvik, Tromsø kommune, leder i MARBORG, Vidar Hårvik og leder av RIO Nord, Ragnar Moan. og hvordan en tenker å nå dem, og en oversikt over behovet for offentlige tjenester. Og så er det viktig å huske at dette er en personlig plan det er brukerens plan, ingen andres. Samtidig er ikke dette en privat plan, fordi den lages i samarbeid med folk i systemet. Planen blir en dokumentasjon på dette samarbeidet. Ulike folk har ulike mål og ulike behov, og brukeren trenger ikke oppfylle ulike krav for å ha rett til en plan. Du får det til å høres veldig enkelt ut? I prinsippet er det enkelt. Mange tror dette er noe helt nytt, men det er heller snakk om tydeligere rutiner og større brukerfokus. Alle som har behov for lang - varige og koordinerte tjenester har også krav på IP. På sikt vil dette utvilsomt også både lette og systematisere arbeidet i hjelpeapparatet slik at både bruker og hjelper ser nytten av planen. På sikt bør planen inneholde følgende: oversikt over brukerens målsetninger og tjenestebehov oversikt over hvem som er viktige å ha med i planen fortelle hva de ulike skal bidra med fortelle hvem som er koordinator (brukerens kontaktperson i systemet) ERFARINGER FRA ARBEIDSSEMINARENE viser at «press» og veiledning utenfra øker fokus på faglighet og system. Vi har også funnet økning i antall planer under utarbeidelse. Koordinatorene melder også tilbake at de syns det er bra med fokus på IP. Brukerne selv sa etter brukerseminaret i Tromsø at IP gir dem mange muligheter til å håndtere sine egne liv på en bedre måte. Fakta Individuell plan Alle med behov for langvarige og koordinerte helse- og sosialtjenester har rett til å få iverksatt en individuell plan Med «individuell plan» mener vi et systematisk samarbeid mellom bruker og hjelpeapparat med det for øye å forbedre livskvalitet og realisere ressurser. Planen er basert på prinsippet om brukermedvirkning. Derfor er det avgjørende at innholdet utformes på brukerens premisser. Planen bør skriftliggjøres. I planen skal det være utnevnt en koordinator som er ansvarlig for å sikre oppfølgingen av bruker og holde framdrift i planprosessen. I mange tilfeller vil det være naturlig å etablere ei ansvarsgruppe som består av bruker, koordinator samt personer som er naturlige samarbeids - partnere, slike som fastlege, pårørende eller andre. Gevinsten for brukeren med å ha en IP er bedre oversikt over tjenestene, større medvirkning og et målrettet samarbeid. Gevinsten for hjelpetjenestene er bedre koordinering av deres tjenester, skarpere brukerfokus og mer forpliktende relasjoner med brukere. Lovgrunnlaget. Etter 1. januar 2004 ble individuell plan for rusmisbrukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester hjemlet i Sosialtjenesteloven ( 4-3a). Allerede i 2001 ble retten til individuell plan nedfelt i Pasientrettighets - loven. Fokuset på individuell plan kan også ses i sammenheng med hovedmålet med Rusreformen som er å styrke behandlingstilbudet til rusmisbrukere. Les mer om individuell plan på 14 SPOR 3 07 SPOR

9 Det finnes generelt store forskjeller mellom kvinner og menn, og de har ofte helt ulike behov. Dette gjelder også rusmisbrukere som søker behandling. Hvorfor i all verden er det da slik at kvinner tilbys samme behandling for sitt misbruk som mennene får? Og hvorfor er det så mange kvinner som ikke fullførere behandlingen? Det undret forsker og behandler Karin Trulsson på. Kjønnsnøytral på menns premisser Fakta Karin Trulsson Bakgrunn Utdannet sosionom Leder for Sofia Behandlingshem i Malmø Doktor i sosialt arbeid Jobbet ved Lunds Universitet Arbeidet i Kvinnoforum Stockholm, kunnskapssenter for kvinner og misbruk Gir for tiden ekspertstøtte til Socialstyrelsen i et regjeringsoppdrag angående «utredning av insatser till kvinnor med missbruk under graviditeten och fortsatt stöd till familjen». Arbeider også med en studie av tvangsinnlagte unge rusmisbrukende jenter Publikasjoner Kvinnorummet 1993 Kvinnor på väg in från kylan 1996 Det är i alle fall mitt barn 1998 Konturer av ett kvinnligt fält 2003 Dans på lina (en læreboksversjon av doktoravhandlingen 2006) Kjønn, behandling och kunnskap (Antologi: Om ulike vegar ut ur missbruk och sosial marginalisering. Red: Mats Hilte,2005) Tekst: Carina Kaljord Foto: Adam Haglund Et resultat av denne problemstillingen ble etableringen av en egen behandlingsinstitusjon for kvinner, Sofia Be - handlingshem i Malmø, der Trulsson tidligere var leder. For å forstå hva kvinner trenger, er det viktig å skjønne en del mekanismer både i misbrukermiljøet og i samfunnet generelt, mener Karin Trulsson. Hun har tidligere arbeidet ved Stiftelsen Kvinnoforum i Stock - holm, og er nå ekspertstøtte ved Socialstyrelsen i et regjeringsoppdrag. KJØNN ER EN RØD TRÅD. Karin Trulsson har siden 1980-tallet forsket på disse ulike mekanismene i misbrukermiljøet og i samfunnet generelt. I sin avhandling «Konturer av ett kvinnelig fält» har hun blant annet studert likheter og forskjeller mellom menns og kvinners misbruk og behov i behandling. Kjønnsper spek - tivet er en rød tråd gjennom hele hennes arbeid. I doktoravhandlingen hadde hun også fokus på klasseperspektivet da hun tok et historisk tilbakeblikk over utviklingen av kvinnebehandling fra den første alko - hol istanstalt for kvinner på midten av 1920-tallet og frem til 2000-tallets legemiddelassisterte behandling. LAR-behandling av kvinnelige rusmisbrukere har en tendens til å overse problemet med gravide kvinner og små barns behov. Barn som fødes av kvinner som deltar i LAR, risikerer å bli født med abstinenser. Dette overses i for stor grad i dag, mener Trulsson. KJØNNSNØYTRAL PÅ MENNS PREMISSER. Samfunnet har ulikt syn når det gjelder rusmisbrukende kvinner og menn. Det er nulltoleranse for bruk av narkotika når det gjelder begge kjønn. Men når det gjelder synet på bruk og misbruk av alkohol, er det et annet bilde som avtegner seg: Alkoholbruk under kontrollerte former er tillatt både for kvinner og menn. Men fortsatt eksisterer et syn på at menns drikkekultur utenfor hjemmet er et ledd i nettverksbygging og gir mannen status men kun så lenge han selv klarer kontrollere sitt alkoholforbruk. Samtidig skal kvinnen både være mannens vokter og ha eget forbruk under kontroll. Idealene i samfunnet har også satt sitt preg på be - handlingstilbudene som er blitt gitt. Siden 1970-tallet har det gradvis utviklet seg en «kjønnsnøytral» misbruksbehandling for både kvinner og menn. Men disse behandlingsmetodene er bygget på kunnskap om menn og menns behov. Dermed ble det stort frafall av kvinner i behandlingen. Karin Trulsson belyser i sin doktoravhandling at det de seneste tiårene har blitt enda tydelig - ere hvordan samfunnsidealene setter spor også i be - handlingen av rusmisbrukere. Kvinner har andre livsvilkår og forutsetninger enn menn, og derfor annerledes behov i behandlingen. Mis - bruksbehandling krever i dag kunnskap om kvinners situasjon og de kjønnsforskjellene som foreligger. Kjønns nøytral behandling av kvinnens misbruk med mannen som norm risikerer å bli helt feil for kvinnene. Dette skaper barrierer som i tradisjonell behandling av rusmisbrukere både har ført til at kvinnene har unnlatt å søke behandling, eller ikke har fullført behandlingen, sier Trulsson. MORSROLLEN VIKTIGERE ENN JOBB. Arbeidslivet er den fremste arenaen for mannlig selvhevdelse. Studier viser at derfor oppfattes et liv utenom arbeidsmarkedet som en personlig katastrofe for menn i større grad enn for kvinner. For kvinner er det et mer tvetydig bilde. Arbeidslivet har betydning, men å være mamma har den samme selvsagte prioritet som jobben har for menn, og morsrollen kan bidra både til økt verdighet som kvinne og til å høyne sin sosiale status, viser Trulsson i sin doktoravhandling. I sin studie fra 1998 om morsrolle og misbruk, belys er Trulsson idealbildet av en familie sammenliknet med hverdagsvirkeligheten i en misbrukerfamilie. Morsrollen innebærer en mulighet til sosial verdighet, og de fleste kvinner i Trulssons studie slutter eller kontrollerer sitt misbruk mens de er gravid og småbarnsmødre. Å bli fratatt barnet oppleves som en sos ial degradering, med sterk følelse av skam, skyld og føl - elsen av å være verdiløs. Majoriteten av kvinnene opplever en krise ved atskillelsen som fører til uro for barnet, depresjon og selvmordstanker. Men en tredjedel av kvinnene er også lettet over å slippe ansvaret for barnet. VIKTIGE VENDEPUNKT. I behandling av kvinner, er det viktig å kjenne til viktige vendepunkter i en kvinnes liv, mener Trulsson. Selv om kvinnene som har deltatt i mine studier har sin individuelle historie, er der også klare likhetstrekk. I studien av misbrukende kvinner som levde atskilt fra sine barn på grunn av rusmisbruk, har alle hatt vanskelige økonomiske og sosiale kår i oppveksten, mange har hatt en problematisk skolegang og har senere hatt problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. De fleste har selv vokst opp i misbrukerfamilier, og halvparten har opplevd plassering i fosterhjem eller på barne- eller ungdomsinstitusjoner i oppveksten. De viktigste vendepunktene i barndommen var traumatiske hendelser som atskillelse fra foreldre eller seksuelle overgrep. Dette satte dype spor i kvinnenes liv. Et viktig vendepunkt i voksen alder er svangerskap. Særlig førstegangsmødre har et sterkt håp om at de gjennom å få barn også skal klare å slutte med rus. Og de fleste gravide rusmisbrukere er opptatte av å ikke skade barnet, og er redde for fosterskader. De fleste klarte å holde seg rusfri de første tre fire måneder av svangerskapet. Så godt som alle begynte å misbruke rus igjen når barnet var mellom tre måneder og ett år. De fleste kvinnene prøvde riktignok å kontrollere sitt misbruk mens de levde sammen med sitt barn, men til syvende og sist førte misbruket til at kvinnene mistet omsorgen for barnet. Dette opplevdes som en sosial degradering for kvinnene. For noen medførte omsorgsovertakelsen at de igjen ønsket behandling og lyktes med å bli rusfri, og få tilbake omsorgen for sine barn. For andre av kvinnene blir en omsorgsovertakelse starten på et akselererende misbruk. Uansett er dette tre viktige vendepunkter som sosialtjenesten må være be - visste på: ved graviditet, kort tid etter fødsel, gjennom barnets første leveår eller ved en omsorgsovertakelse. Det er da kvinner er aller mest motivert for behandling. KVINNERS BEHANDLINGSBEHOV. Når det gjelder å få hjelp til å komme ut av sitt misbruk, er kvinnene selv klare på hva deres behov er. De snakker om «de fire hjørnesteinene» i kvinnebehandling, som blant annet peker på betydningen av sosialisering i oppveksten, forteller Trulsson: For det første trenger kvinnene individuelle samtaler der kvinnene kan snakke om sine problemer og få tillit til sine behandlere. En annen viktig hjørnestein er symptomtoleransen, dvs. å være trygge på at de ikke blir gitt opp ved et tilbakefall. Den tredje hjørnesteinen består av fellesskap med de andre kvinnene i kollektivet. Der kan kvinnene reparere en del av de brister i sosialiseringen de bærer med seg fra triste hjemmeforhold og utsatte liv. Det fjerde handler om ettervern og langsiktighet i behandlingen. Studier av jenters og gutters sosialisering viser at jenter tidlig utvikler en relasjonell forankret identitet i nært samspill med sin mor og venninner. Et tidlig misbruk kan ha forstyrret denne utviklingen. På grunn av manglende kontakten med andre jenter og voksne kvinner, søker disse kvinnene til menn for å få nærhet. Problemene med å finne sin egen identitet, kan føre til nærmest symbiotiske relasjoner til menn, der mennene bestemmer og styrer deres liv, og kvinnene ofte tar over sine menns rusvaner. Det som virker i behandlingen av kvinner, er at de gjennom nære relasjoner til andre kvinner kan ta igjen noe av det de tapte gjennom et tidlig misbruk, med andre ord sin tapte tenåringstid, sier Karin Trulsson. OGSÅ MENN TAPER. Selv om rene kvinnetiltak fungerer for majoriteten av misbrukende kvinner, fungerer det ikke for alle. Blant kvinner som bryter behandlingen finner vi kvinner som er mer opptatt av jobb enn av familien som forbilde og identitetsmarkør. Ikke alle kvinner er bekvemme med å jobbe med nære relasjoner, enten i forhold til barn eller til venninner. Og Trulsson ser at også menn taper på kjønnsnøytralitet i behandling: Vi har de siste årene fått en gruppe rusmisbrukende menn som bryter med det tradisjonelle mønsteret: menn med omsorg for barn, menn som ønsker tettere kontakt med sine barn, menn som er traumebelastet og som er sårbare. Disse mennene er ikke bare fornøyd med gruppebehandling og praktisk arbeid. De etterspør det som kvinnene får tilbud om: individuelle samtaler og hjelp og støtte i forholdet til sine barn, øvrige familie og venner, sier Karin Trulsson. ANNERLEDES BEHOV: Kvinner har andre livsvilkår og forutsetninger enn menn, og derfor annerledes behov i behandlingen. Mis bruksbehandling krever i dag kunnskap om kvinners situasjon og de kjønnsforskjellene som foreligger, sier Karin Trulsson. 16 SPOR 3 07 SPOR

10 Rusmisbruk og psykiske lidelser: Samtidig behandling fungerer best Vi har etter hvert mye kunnskap om at det er en høy samtidig forekomst av rusmisbruk og psykiske lidelser. Men hvilken betydning har så de psykiske lidelsene for forløpet av rusmisbruket? Dette er ett av temaene forsker Anne Landheim ved Østnorsk Kompetansesenter prøver å finne svar på. Vi har ingen publikasjoner fra studier i Norge som viser hvor stor andel av befolkningen som har både psykiske lidelser og ruslidelser. Be folk ningsstudier fra Europa og USA viser imidlertid at psykiske lidelser og ruslidelser ofte opptrer sammen. Jo mer alvorlig ruslid - elsen er, desto høyere er forekomsten av psykiske lidelser. Studiene viser at personer med et stoffmisbruk har en høyere forekomst av psykiske lidelser enn personer med et alkoholmisbruk. UNDERSØKELSER FRA BEHANDLINGSPOPULASJONER er for det meste gjennomført enten blant pasienter i russektoren (tiltak for tverrfaglig spesialisert rusbehandling) eller blant pasienter i psykisk helsevern. Studier fra russektoren viser varierende tall for forekomst av psykiske lidelser blant personer med en ruslidelse. De mest vanlige lidelsene er angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Det finnes en rekke studier fra psykisk helsevern som har kartlagt bruk, misbruk og av - hengighet av rusmidler. Mange studier viser en høy forekomst av ruslidelser hos pasienter som er til be - handling i psykisk helsevern, og særlig hos pasienter med de mest alvorlige psykiske lidelsene. Blant personer med alvorlig psykisk lidelse er livstidsforekomsten av en ruslidelse på mellom 40 % og 60 %. I en oversiktartikkel over studier hovedsakelig fra USA, konkluderes det med at opp til 50 % av schizofrene pasienter som er til behandling også har en rus - lidelse. De få norske studiene som er gjennomført viser også en høy forekomst av rusproblemer og ruslidelse blant psykiatriske pasienter, forteller Landheim. Det kan se ut som at pasienter ved akutt- og sterkavdelingene har den høyeste forekomsten av ruslidelser. I studier fra akuttpsykiatrien finner vi en forekomst av rus - lidelser som varierer fra 20 % til 47 %. Blant pasienter med psy kose varierer forekomsten av en ruslidelse fra 14 % til 38 %. En studie av yngre pasienter med psykose viser at omkring halvparten hadde brukt ett eller flere stoffer i måneden før innleggelse i psykiatrisk sykehus. FLERE STUDIER VISER AT RUSMISBRUKERE med psykiatriske tilleggslidelser profitterer dårligere på ordinær behandling enn rusmisbrukere uten slike tilleggs - lidelser. Jo mer alvorlig den psykisk lidelsen er, desto MANGLER GODE METODER: Kunnskap om samtidig forekomst av psykiske lidel ser og ruslidelser er etter hvert kjent kunnskap for ansatte i rusfeltet, men vi mangler fortsatt gode utrednings- og kartleggingsmetoder for identifisering av psy k iske lidelser blant pasienter i russektoren, sier forsker ved ØKS, Anne Landheim. dår ligere er behandlingsresultatet. Dette viser seg ved større drop-out fra behandlingen, flere reinnleggelser, større tilbakefallsprosent til rusmisbruket og en symptomforverring. Det er derfor viktig at begge lidelsene blir behandlet og helst innenfor samme behandlings - systemet, sier Landheim. I ti år har Østnorsk Kompetansesenteret hatt rus og psykiske lidelser som ett av sine ansvarsområder. Anne Landheim og Kjell Bakken intervjuet i 1997/ pasienter i rusbehandlingsinstitusjoner i Hedmark og Oppland. Prosjektet fikk navnet RoP 1 (Rus og psykia tri). Noen viktige funn fra undersøkelsen: 90 % hadde hatt en eller annen psykiatrisk symptomlidelse i løpet av livet, og 85 % hadde det på intervjutidspunktet. Ca 80 % hadde angst, ca 70 % hadde personforstyrrelser, ca 60 % hadde hatt affektive lidelser. Halvparten av pasientene hadde gjort selvmords - forsøk 40 % hadde vært til behandling i psykisk helsevern. Tre av fire hadde hatt en psykiatrisk diagnose minst ett år før diagnose for rusavhengighet. Det tyder på at psykisk lidelse utløser rusavhengighet, og ikke omvendt. Behandlingstilbudet var i liten grad tilpasset pasientene. SEKS ÅR SENERE BLE UNDERSØKELSEN FULGT OPP for å finne ut hvordan det var gått med pasientene. 160 av de 254 ble intervjuet. I tillegg ble offentlige registre undersøkt. Noen viktige funn: 30 % var blitt rusfrie. 70 % hadde et «problembruk». De som hadde startet sitt rusmisbruk før de fylte 18 år, var i liten grad blitt rusfrie. Personer med et rusmisbruk ved oppfølgingstidspunktet hadde en høyere livstidsforekomst av agorafobi og depresjon sammenlignet med de rusfrie. Disse lidelsene ser ut til å ha betydning for langtidsforløpet av rusmisbruket. Symptomer på angst og depresjoner var omtrent den samme blant problembrukerne som for de rusfrie. Men kvinner som var blitt rusfrie, fikk en merkbar forbedring i psykisk helse. 33 av pasientene var døde. De fleste dødsfallene var rusrelatert. Menn som var avhengige av alkohol hadde vesentlig høyere dødsrisiko enn andre rusmiddelavhengige. Halvparten av pasientene var uføretrygdet. Stor nedgang i kriminalitet. Kunnskap om samtidig forekomst av psykiske lidel - ser og ruslidelser er etter hvert kjent kunnskap for ansatte i rusfeltet, men vi mangler fortsatt gode utrednings- og kartleggingsmetoder for identifisering av psy k iske lidelser blant pasienter i russektoren. Vi mang ler også systematisk utprøving av metoder for be - handling av angst, depresjon og personlighetsforstyr - relser blant pasienter i russektoren. Det er også be hov for kartlegging av ruslidelser blant pasienter i psykisk helsevern, mener Anne Landheim. PSYKOLOGSPESIALIST AMUND AAKERHOLT ER på sin side opptatt av hvordan behandlingsfeltet gjør nytte av denne type kunnskap som Anne Landheim og hennes kolleger fremskaffer. Aakerholt leder et kompetanseog evalueringsnettverk for 1. og 2. linjetjenesten som arbeider med mennesker som har både ruslidelse og psykisk lidelse. Nettverksarbeidet skal bidra til at dobbeltdiagnosepasienter får bedre tilbud, og til at tjenestetilbudet i ulike deler av landet er oppdatert, og likeverdig i kvalitet og tilgjengelighet. Det er etter hvert rimelig godt dokumentert at psykoselidelser i kombinasjon med ruslidelser bør behandles samtidig, sier Aakerholt. For pasienter med begge disse lidelsene og samtidig omfattende funksjonssvikt er den integrerte behandlings modellen å anbefale. Denne har etter hvert også blitt standard behandlingspraksis i Norge, men likevel mangler en fortsatt kompetanse på rusbehandling innen psykisk helsevern. Det er ikke usannsynlig at pasienter med antatt rusutløst psykisk lidelse får mangelfull behandling fordi «tilstanden tilskrives rus, og de må først slutte å ruse seg». Når det gjelder ruslidelse i kombinasjon med angst og depresjon er mer uenighet om samtidig behandling og mindre dokumentasjon på en eventuell effekt av denne. Likevel kan samtidig behandling være å anbefale, i hvert fall fra et pasientståsted. Det å få behandling i separate systemer kan lett bety ingen, eller mangelfull behandling. SELV OM VI I DAG HAR EN GOD DEL DOKUMENTASJON på forekomst av psykisk lidelse hos pasienter innen spesialisert rusbehandling og ruslidelse hos pasienter innen psykisk helsevern, er fagfeltet begge steder kommet kort når det gjelder kartlegging av begge lidelsene. Hvorfor er det slik? Er fagfeltene nok fortrolige med og innstilt på å bruke anbefalte metoder systematisk? Er det slik at behandlerer «gjør det de føler for» uansett dokumentasjon på hva som virker og ikke virker? Hvor dan bør vi styrke og øke kompetansen om rusproblematikk innen psykisk helsevern og psykisk lidelse innen rusfeltet? Er det slik at vi ikke tør snakke om rus eller psykisk lidelse fordi vi føler vi ikke kan nok, eller er det et spørsmål om holdninger? Vår påstand er at når vi ikke tar opp og snakker om vanskelige tema, lærer vi heller ikke noe om disse tingene, sier Aakerholt. IKKE USANNSYNLIG: Det er ikke usannsynlig at pasienter med antatt rusutløst psykisk lidelse får mangelfull behandling fordi «tilstanden tilskrives rus, og de må først slutte å ruse seg», sier psykologspesialist Amund Aakerholt. Fakta ØKS Østnorsk Kompetansesenter (ØKS) har som ett av sine ansvarsområder å utvikle, koordinere og formidle kunnskap om samtidig forekomst av rusavhengighet og psykiske lidelser i Norge. Viktige stikkord for oppgavene er: Samle kompetanse og kunnskap ØKS koordinerer et norsk kompetansenettverk for dobbeltdiagnoser. Repre sen - tanter for behandlingsinstitusjoner og kommuner deltar i dette. Andre viktige samarbeidspartnere er brukerorganisa - sjonene, det nordiske nettverket for dobbeltdiagnoser og Helse Østs regionale kompetansesenter for Dobbeltdiagnoser ( Dette kompetansesenteret har sin base i psykiatrien og dekker Helse Øst-regionen. ØKS ligger under rusomsorgen og dekker hele landet. Begge kompetansesentrene ligger på Sanderud sykehus ved Hamar. Stimulere til kunnskap og kompetanse - utvikling ØKS gir bl.a. støtte til prosjekter, oversettelse av faglitteratur, skrivestipendier m.v Skape aktivitet ØKS har drevet forskning om dobbeltdiagnose, oversatt kartleggingsverktøy, undervist i bruk av kartleggingsverktøy m.m. Samordne arbeid ØKS arbeider for å koordinere tiltak. Det norske og nordiske nettverksarbeidet er sentralt i dette arbeidet. Spre kunnskap ØKS skal spre kunnskap fra internasjonal forskning til det norske og nordiske nettverket. Kunnskapsspredningen innebærer også å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig for fagfeltet via hjemmesida og andre informasjonskanaler. ØKS ansatte holder en rekke foredrag i inn- og utland om egne prosjekter, samt foredrag/ forelesninger om behandling. Mer informasjon om ØKS finner du på Tekst: Carina Kaljord Foto: Knut Arne Gravingen 18 SPOR 3 07 SPOR

11 Jentevold er ingen frøkensport Jenters bruk av vold er en utfordring, og blir ofte ufarliggjort av hjelpeapparatet. Men den markante økningen som media og forskning rapporterte om, er ikke noe psykolog Cecilie Fronth Nyhus kjenner igjen. I to år har hun jobbet spesielt med jenter gjennom et prosjekt i regi av Alternativ til vold (ATV). ATV hadde en stund et eget behandlingstilbud til ungdom med volds- og aggresjonsproblemer. Bare en liten andel av de ungdommene vi møtte i prosjektet var jenter (10 %). Dette til tross for at det både gjennom media og forskning ble rapportert om økning i jenters voldsbruk. Hvor var jentene? Dette var bakgrunnen for opprettelsen av ATV-jenter et toårig prosjekt med fokus på jenter som bruker vold. Prosjektet, som var finansiert gjennom Helse og Rehabilitering og Scheib - lers Legat, ble avsluttet ved årsskiftet. ATV-JENTER VAR ET BEHANDLINGSTILBUD TIL jenter mellom 12 og 20 år som hadde brukt eller brukte fysisk vold mot andre. Tilbudet innebar individuell behandling eller gruppebehandling hos psykolog. Rekrutteringen til prosjektet foregikk ved at hjelpeapparatet/skole henviste jentene eller ved at jentene selv eller deres familier tok kontakt med oss. Jentene våre ble hovedsakelig henvist fra barnevernet, forteller Cecilie Fronth Nyhus. Gjennom å gi jenter som selv har erfaring med å bruke vold et tilbud, ønsket vi å øke vår egen kunnskap og forståelse. Å REKRUTTERE JENTENE TIL PROSJEKTET VAR IKKE ENKELT. Mest overraskende var det at øvrige hjelpeapparat ofte bagatelliserte voldsbruken og heller fokuserte på andre problemer. At hjelpeapparatet ikke ser eller tematiserer voldsproblematikken til disse jentene, innebærer at de risikerer å ikke få hjelp til det de strever med; en atferd som er skadelig både for jenta selv og for andre, mener Cecilie Fronth Nyhus. Jenter som slåss bryter med de fleste av forventningene man tradisjonelt har til jenter. Jenter som bruker ØKT KUNNSKAP: Gjennom å gi jenter som selv har erfaring med å bruke vold et tilbud, ønsket vi å øke vår egen kunnskap og forståelse, forteller Cecilie Fronth Nyhus. vold oppfattes annerledes enn gutter som bruker vold; av seg selv, av de som utsettes for volden og av de som møter den som vitner eller hjelpere. Å bruke vold be - krefter ikke kjønn om du er jente, det kan til og med ødelegge for din verdi som jente. Dette dilemmaet ble tydeligere jo eldre jentene var. Å være voldelig jente synes å være en mulig jenteidentitet når du er ung, men ikke for eldre jenter, ikke for jenter som skal være kjær este og mor. I PROSJEKTET HADDE CA. 60 % AV JENTENE ikke-etnisk norsk bakgrunn. Det kan se ut som om valgmulig - hetene for jenter av ikke-vestlig opprinnelse er færre, at polariseringen mel lom å være flink og gjøre som familien og kulturen tilsier, og det å velge en mer norsk væremåte og livsstil er sterkere for jenter enn for gutter og dermed gjør det lettere å falle utenfor. Utstøtings - meka nismene synes å være strengere for jenter som gjør gale valg enn for gutter. Jentene slår seg bort fra skole, hjem og familie. Det som kan være maskulint for gutter, er stigmatiserende for jenter. FRONTH NYHUS OPPLEVER INNIMELLOM AT jentevold er noe som ikke tas på samme alvor som guttevold og som det også kan være greit å spøke med. Men volden disse jentene bruker er ingen «frøkenvold». Volden jentene brukte spente fra verbal/psykisk vold til alvorlig grov og farlig vold; som å slåss med en knust flaske, dytte hodet gjennom en knust glassrute, lugging, tenne på håret, dunke hodet i asfalten. Gjennom bruk av vold utsetter de ikke bare andre, men også seg selv for fare. Det å bruke vold utgjør også en risiko for den som bruker vold både i forhold til egen sikkerhet og ved at man gjennom bruk av vold blir marginalisert. Er det noen forskjell på gutters og jenters bruk av vold? En hovedforskjell er at det fortsatt er slik at gutter bruker mer vold enn jenter. Gutter som gruppe bruker også grovere vold enn jenter som gruppe. Gutter utøv - er mer vold i det offentlige rom, mens jenter oftere bruker vold i mer private settinger og har vanligvis en eller annen relasjon til offeret. Det typiske er at jenter bruker vold mot andre jenter. Hvorfor tyr disse jentene til voldsbruk? Mange av jentene har vært offer for omsorgssvikt og har selv en bakgrunn med vold i oppveksten, for så selv å bli voldsutøver. Ofte handler det å bruke vold om å komme seg ut av det de opplever som en avmaktsitua - sjon. Volden blir en måte å skaffe seg kontroll og makt på. Det handler om å ikke bli tråkka på, få respekt og om å hevne urett. I tillegg til å ha vold som symptom hadde mange av jentene andre mer tradisjonelle «jentesymptomer». Mange slet med depresjon, selvskading og vansker knyttet til kropp og selvbilde Det ble derfor viktig å jobbe med sammenhengen mellom disse vans - kene og volden deres. Det å ha et både og perspektiv, å kunne forholde seg til jentene både som ofre og utøvere er en av de store utfordringene når man jobber med jenter som bruker vold. Når disse jentene kom til dere i ATV-jenter, hva gjorde dere da? Vi var opptatt av å synliggjøre og tydeliggjøre volds bruken. Få jenta til å fortelle hva som har skjedd konkret og detaljert. Gjennom å utforske voldshandlingene prøver vi sammen med jenta å finne frem til prosjektet hennes, hva det er hun prøver å få til eller å oppnå ved å bruke vold. Ved å nøye og konkret gå igjennom voldshandlingen kan vi også finne frem til på hvilket tidspunkt i handlingsforløpet hun kan ha mul - ig het til å stoppe opp, velge en annen løsning enn vold. Etter hvert ga vi også et gruppetilbud. Jenter som bruker vold slår seg ofte vekk fra jentefelleskap og har mistillit til andre jenter, noe som gjør dem mer sårbare. Det å oppleve at jenter kan støtte og hjelpe hverandre er derfor en viktig erfaring i forhold jentens utvikling og endringsprosjekt. 20-årsjubileum Alternativ Til Vold (ATV) er 20 år i Jubileet markeres med den første nordiske konferanse om vold og behandling i nære relasjoner. Konferansen arrangeres 5. og 6. desember i Oslo, og har tittelen «Utsatt Utøver Vitne». ATV er en privat stiftelse med finansiering både fra det offentlige (stat/kommune), private givere og Stiftelsen Helse- og Rehabilitering. ATV startet i 1987, da som det første behandlingstilbudet i Europa til menn som har volds- eller aggresjonsproblemer mot samlivsparter. ATV er nå et be - handlings- og kompetansesenter på vold, med særlig vekt på vold i nære relasjoner. ALTERNATIV TIL VOLD HAR TRE HOVEDOPPGAVER: Behandling Forskning / kunnskapsutvikling (ved vårt samarbeid med NKVTS) Utadrettet virksomhet (undervisning, veiledning, m.m.) Fra 15. juli overtok psykolog Marius Råkil som leder for Stiftelsen Alternativ til Vold, med hovedkontor i Oslo. På samme tidspunkt blir psykolog Per Isdal stiftelsens nestleder. Dette vervet vil han skjøtte fra sin nye hjemby Stavanger. Program for konferansen finner du her: Eller ta kontakt for mere informasjon: Alternativ til Vold Lilletorget 1, 0184 Oslo Telefon Telefax E-post: post@atv-stiftelsen.no Tekst: Carina Kaljord Foto: Scanpix 20 SPOR 3 07 SPOR

12 Da Heid Nøkleby ble ansatt ved forsknings- og utviklingsenheten i Tyrilistiftelsen, var det ett område som umiddelbart fenget interessen: behandling av rusmiddelbruk og å samtidig ha en spiseforstyrrelse. I et behandlingskollektiv er mat en viktig del av dagen. Hva gjør vi da med de som har et problematisk forhold til mat? undret Nøkleby. OGSÅ FOKUS PÅ GUTTER: Mens jentene viser en mer velkjent form for spiseforstyrret atferd, som å overspise og spy, ser man blant en del gutter en annen form de utvikler «megareksi». Derfor er det like viktig å fokusere på guttene, for også en del av dem har et forstyrret forhold til kropp og mat. Spiseforstyrrelser i rusbehandling Fakta Tyrilistiftelsen Tyrili består av fem behandlings/ heldøgnsenheter: - Tyrili Kampen (Oslo) - Tyrilitunet (Mesnali, utenfor Lillehammer) - Tyrilihaugen (Mesnali) - Frankmotunet (Folldal) - Tyrili Sør (Skien) Spesielt ved én av Tyrili sine enheter var de ansatte opptatt av hvordan de skulle håndtere elever med spiseforstyrrelser. Dermed gikk Heid Nøkleby i gang med en intern studie rundt problematikken. I begynnelsen var det slik at de ansatte vegret seg; de tenkte at spiseforstyrrelser var noe som var privat, og det var jo ikke derfor folk var inne til behandling. Det ble laget private avtaler, man snakket ikke høyt om det. Men i en behandlingssetting som tar utgangspunkt i fellesskapet, ble dette problematisk. Og det gikk opp for de ansatte at fenomenet med å ikke snakke om, med å privatisere problemet, med å dreie fokus over på noe annet er akkurat de samme strategiene som rusmisbrukere bruker i forhold til rus. De ansatte kom frem til at spiseforstyrrelser måtte tas tak i på samme måte som fellesskapet diskuterte rusproblemene. Alterna - tivet var jo å si nei til å ta i mot nye som hadde spiseforstyrrelse, sier Nøkleby. Etter hvert så Tyrili at når de tenkte «avhengighet» og ikke bare rus, kunne de også fint håndtere beboere med spiseforstyrrelser, og mener at det ofte er felles årsaksforklaring for begge lidelsene. I tillegg tilbys behandlingsoppfølging på følgende fire enheter: - Tyrili Arena (Oslo) - Tyrili Sør (Skien) - Tyrilihaugen (Mesnali) - Tyrili Trondheim Tyrili har i samarbeid med Kriminal - omsorgen også Stifinner n (i Oslo fengsel) Totalt har Tyrili rundt 130 plasser og ca. 100 medarbeidere. Plasseringer skjer etter: - Lov om spesialisthelsetjeneste - Lov om sosiale tjenester - Lov om barnevern - Straffegjennomføringsloven Elevene (som pasienter eller klienter heter i Tyrili) er mellom 16 og 50 år og av begge kjønn. Årlig har Tyrili ca. 200 elever inne. Alle har rusmisbruk/avhengighet som sitt hovedproblem, men mange strever i tillegg med kriminalitet, vold, overgreps - erfaringer, spiseforstyrrelser, adhd, eller andre psykiske eller fysiske symptomer. Adresse: Tyrilistiftelsen, Normannsgate 47, 0655 Oslo Telefon: Hjemmeside: DE FLESTE RUSMISBRUKERE SOM SLUTTER Å RUSE SEG går opp i vekt. Og kanskje særlig de som er i kollektiv, der fellesskapet rundt måltider er en viktig del av re - sosi aliseringen. Det kan se ut som om denne vektøknin - gen trigger noen av dem som tidligere misbrukte rus - midler, og en del av disse har hatt spiseforstyrrelser før de ble rusmisbrukere. Noen pendler også mellom de to lidelsene. Mens jentene viser en mer velkjent form for spiseforstyrret atferd, som å overspise og spy, ser man blant en del gutter en annen form de utvikler «megareksi». Altså: De bygger muskler, trener mye og spiser ekstremt sunt. I en del rusmiljøer er det viktig for guttene å være stor og sterk og ha muskler. For jentene er det viktig å være tynn og smekker. Og selv om guttenes forhold til trening tilsynelatende kan ha noe sunt ved seg, så kan det fort bikke over at de trener seg ut av rehabiliter - ingen i stedet for å fokusere på å få styrket sin selv føl - else, jobbe med sine relasjoner, struktur og sine mål, sier Heid Nøkleby. Og det er like viktig å fokusere på guttene, for også en del av dem har et forstyrret forhold til kropp og mat. I STØRRE GRAD: Ungdom i behandling for rusmiddelproblemer ser ut til å vise større grad av spiseforstyrret atferd enn annen ungdom. Tilsvarende funn er gjort blant voksne i behandling, sier Heid Nøkleby. ETTER INTERNRAPPORTEN SOM VAR FERDIG I 2003, fikk Nøkleby mange henvendelser fra andre rusinstitusjoner som sa at denne sammenhengen hadde de også ob servert. Dermed ønsket Nøkleby å gå videre og bred ere, og hun kontaktet SIRUS for et samarbeid. Resul - tatet ble litteraturstudien «Rusmiddelmisbruk og spiseforstyrrelser. Sammenfall og sammenhenger.» skrevet i samarbeid med SIRUS-forsker Grethe Lau ritzen. Studier av ungdom viser sammenhenger mellom slankeatferd, bulimisk atferd og kroppsmisnøye og bruk av tobakk, alkohol og narkotika, blant både gutter og jenter i alderen 10 til 20 år. De kliniske studiene viser at ungdom i behandling for bulimi bruker rus - midler i større grad enn ungdom i behandling for anoreksi. Ungdom i behandling for rusmiddelproblemer ser ut til å vise større grad av spiseforstyrret atferd enn annen ungdom. Tilsvarende funn er gjort blant voksne i behandling. Studien viser også at det blant ungdom er en økt hyppighet av spiseforstyrret atferd blant gutter, slik at den sammenfallende problematferden er likere fordelt mellom kjønnene enn hos de voksne. Der utgjør kvin - ner majoriteten. Hva kan dere si om årsakene? I følge den studerte litteraturen er det både biologiske, psykologiske og kulturelle forklaringer. De gene tiske har utgangspunkt i hjernens impulser og nervebaner, genetisk arv og kroppslig utvikling. De psykologiske forklaringsmodellene berører temaer som selvfølelse, mestring, impulsivitet, psykologisk avhengighet, traumatiske erfaringer, samt andre psykiske lidel - ser særlig depresjon og angst. De kulturelle forklar - ingene omfatter jevnaldrende og massemedia. Litteraturgjennomgangen antyder at mange faktorer synes å virke sammen i utvikling av sammenfallende spiseforstyrrelser og rusmiddelbruk, i form av dis poner ende, utløsende og vedlikeholdende faktorer. Nøk leby mener funnene må få konsekvenser for kartleggingen av pasienter som skal på behandlingsinstitusjon. Når man skal behandle rusproblematikken, må man samtidig forholde seg til andre problemområder, som f.eks. spilleproblemer, selvskading, eventuelle psykiske lidelser, spiseforstyrrelser og kriminalitet. Kart - legging av spiseforstyrret atferd er viktig i en behandlingskontekst der mat er viktig for fellesskap og resosia lisering, og der kropper og identitet er i endring. Fakta Tyrili FoU Tyrili Forskning og Utvikling (FoU) er en egen enhet med to faste stillinger samt tilknyttede studenter. Tyrili FoU driver forsknings- og utviklingsoppgaver for Tyrilistiftelsen primært, men deltar også i samarbeidsprosjekter og påtar seg oppdrag fra andre institusjoner. For tiden arbeides det blant annet med studier av barnevern, behandlingsoppfølging, psykisk helse og kartlegging. Hjemmeside: E-post: fou@tyrili.no Rapporten kan leses på Velg publikasjoner, så Rapport nr 3/06. Illustrasjonsfoto: PhotoDisc 22 SPOR 3 07 SPOR

13 RETURADRESSE: Nordnorsk Kompetansesenter-Rus, Rusklinikken UNN, Postboks 385, N-8505 Narvik TIDLIG INNSATS: Linda Johnsen, prosjektleder Trond Indregard og Shem Feka jobber med tidlig forebyggende innsats for risikobarna. Barn i risiko får hjelp Noen barn og unge har forhøyet risiko for å utvikle atferds- og rusproblemer. Ved å gripe inn tidlig, er målet å forhindre en slik skjevutvikling. Metoden er å styrke faktorer som beskytter, og samtidig redusere risikofaktorene. Innsatsen vil bli iverksatt både i skole, familien og oppvekstmiljøet til den enkelte. Prosjektet har to hovedelementer. Det ene er å prøve ut og utvikle en samarbeidsmodell etter mønster av anerkjente behandlingstiltak. Det andre er å utvikle og prøve ut en konkret intervenson i skole/hjem. Det treårige prosjektet er i regi av NNK Rus. Målgruppen er barn og yngre ungdom, ca år, med opphopning av risikofaktorer og mangel på beskyttelsesfaktorer. Vi snakker rett og slett om hvordan vi best kan styrke beskyttelsesfaktorene og redusere risikofak - torene så tidlig som mulig, sier Trond Indre gard. MYE Å VINNE. Prosjektet bygger på dokumenterte, virksomme metoder innen forebygging. Jeg ser at mye av systematikken vi bruker i forhold til ungdom med atferdsproblemer også kan brukes forebyggende. Vi har mye å vinne på å jobbe systematisk med beskyttelses- og risikofaktorer for å forhindre at rusproblemer oppstår, i stedet for å sette inn tiltak i etterkant når problemet har fått vokse seg stort, sier Indregard. VARIERER MED ALDER. Betydningen av ulike risikoog beskyttelsesfaktorer kan variere med alderen. Risikofaktorene er bl.a.: atferdsproblematikk, manglende sosiale ferdigheter med negative vennerelasjoner, sviktende skolefaglige ferdigheter og skoleskulk. Viktige beskyttelsesfaktorer er bl.a.: positive re - la sjoner til en eller flere betydningsfulle voksne, hen siktsmessig grensesetting og involvering fra betydningsfulle voksnes side, etablering av posi - tive vennerelasjoner, gode sosiale ferdigheter, selvkontroll og skolefaglig mestring. TIDLIG INNSATS FOR RISIKOBARN. «Tidlig Inter - ven sjons-prosjektet» skal i første omgang arbeide med et mindre utvalg barn/unge. Vårt fokus er på de barna som vi vet har forhøyet risiko for å utvikle et rusproblem og som trenger mer enn de universelle tiltak skolen tilbyr. Prosjektet vil rette seg direkte mot utvalgte ungdommer med høy risikobelastning og sette i verk individuelle tiltak både i hjemmet/familien, skolen og i andre deler av ungdommens omgivelser for å redusere risikofaktorer og styrke beskyttelsesfaktorer, sier Indregard. En vesentlig del av prosjektet vil være å utvikle en modell for effektiv og målrettet samordning av tiltak i det eksisterende hjelpeapparatet (BUP, PPT, barnevern osv.). Vi ser for oss en samlet oppfølgingstid på to tre år for den enkelte ungdom, fordi langvarige forebyggende tiltak med innlagte repetisjoner har dokumentert bedre effekt enn kortvarige. Pro - sjektet skal derfor ha tilstrekkelig lang varighet til å gi langsiktig effekt.