Martina Gaux 3,5 4. Gyldendal

Transkript

1

2 Martina Gaux 3,5 4 Gyldendal

3 Til Jean Jacque og Bertrand, men spesielt til Otto. Du vet.

4 Prolog «Gæren,» sier pappa alltid og peker på meg med venstre hånd fordi den høyre er lammet. Og da mener han «Jonni, du er gæren». Men jeg vet ikke hva pappa egentlig mener. Mener han gæren som sinnssyk? Sinnssyk som han selv? Pappa er ikke sinnssyk. Det mener bare legene. Pappa sa alltid, før han ble syk: Det finnes situasjoner i livet, katastrofer, som er så vonde at man mister forstanden. Og de som ikke mister den, har ingen forstand. Pappa er ikke sinnssyk, han har bare mistet forstanden etter en katastrofe. «Gæren,» sier pappa og peker på meg med venstre hånd. Kanskje mener han gæren som besatt av katastrofer. Verden er full av katastrofer. Det er bare å åpne øynene. Det kan skje så vanvittig fort. Jeg vet det nå etter at pappa ble syk. Som berg-og-dal-bane. Vognene sukker seg oppover, hjertet begynner å dunke. Armer opp i lufta akkurat i det øyeblikket vogna vipper over fra høyeste punkt. Skrik. Skrik som ikke gjør vondt, men skrik som er gøy. Vanvittig gøy. Jeg vet det. Helt vanvittig. Stå og se, hvordan vognene sklir ut av

5 skinnene. Metallhjul som skjærer i de skrikende barna. De tunge vognene. Menneskekroppen har to hundre og seks knokler. Alle blir knust. Særlig hodeskallen, og hjernemasse drypper fra den høye skinnegangen. Aldri mer! Bare se. Eller et hopp fra ti-meter n i svømmehallen. Det er 35 trinn opp og fire skritt til kanten. Jeg har telt. Blodet bruser i ørene. Armer over hodet, kroppen er en stålfjær. Og det aller siste øyeblikket før du hopper gir kikket et sinnssykt kikk. Jeg vet det. Bare stå nede på det glatte flisegulvet og se på salto, skru og hender helt utstrakt. Hodet er det første som treffer de skarpe ristene ved bassengkanten. Kroppen har to hundre og seks knokler, og alle blir knust, særlig skallen, og hjernemassen tyter ut og renner ned i avløpet. Aldri, aldri mer! Eller forelskelse, kjærlighet. Sinnssykt farlig. Bare spør mamma. Aldri, aldri i livet! Gæren, tenker jeg og strammer hakereima på sykkelhjelmen. Er jeg gæren? Hva vet jeg. Men politiet må gjerne spørre pappa. Da forteller han om fluen med overvåkningskamera i kjøleskapet. Hvis han har en god dag. Og har han en dårlig dag, aner han ikke hva politiet snakker om når de spør om Jonas. Eller hva pappa mener når han sier gæren. Men de må gjerne spørre ham. Eller Costa, eller Rulle, Peppes, Lions eller Chang. Alle ville ha sagt det samme: «Jonni, han er gæren. Han hoppet fra tier n, kjørte Loopen tre ganger på rad og nå går han med sykkelhjelm

6 inne, helt seriøst.» Og hvis de hadde spurt meg, hadde jeg sagt: «Ja, jeg er gæren.» Jeg drepte en stalker. Mange ganger. Det var ikke gærent. Men det vet ikke politiet. De mener gærent er gærent. Men det er vel litt av hvert, eller hva? Ingen vet noen ting helt sikkert.

7 Derfor «Du har besøk,» sier tjukkasen. I dag er det tjukkasen, som egentlig heter Johansen, som har vakt. Jeg blir på vakt, jeg også. «Besøk?» «Ja, ei dame.» Jeg vet ikke om noen dame som vil besøke meg. Mamma var her i går. Forsvareren min gjør jobben sin. Og han er ingen dame. «Du må ikke være redd,» sa forsvareren min da jeg ble buret inn, «politiet kan ikke holde deg i arrest særlig lenge. Ja, ikke mer enn tre døgn, til du blir framstilt for varetektsfengsling. Men du skal se det ikke blir tre døgn engang, og ikke noen varetektsfengsling.» «Selv om jeg har drept ham?» «Hvis du har drept ham.» Forsvareren min så lenge på meg. «Hvis. Men det må politiet finne bevis for.» Og nå sender de vel en ny som snoker. Denne dama som tjukkasen har varslet om. Jeg reiser meg, humper etter tjukkasen på krykkene mine. Jeg har aldri sett henne før, men det er noe kjent ved

8 henne. Den langsomme, lave måten å snakke på, som en barnehagetante som skal lokke meg ned fra taket i barnehagen, liksom. Og denne kjappe trekningen i trynet, som om hun forsøker å få munnvikene til å møtes på bakhodet veldig kjent, men ikke helt proff. Munnvikene rekker bare til øreflippene, og hun slipper dem fort på plass igjen. Jeg kan det med trekninger i trynet og barnehagetanter og tak, hun lurer ikke meg. Men hun er ingen barnehagetante, og jeg er ikke fem eller seks lenger, men seksten. Jeg skal ikke hoppe fra et tak fordi ingen tror at er 3. Alle i barnehagen trodde at var 2. Og nå tror politiet at 12 er 13. Og at er 14. At jeg har drept. En gang for mye. De tror de vet. Men de skal sjekke igjen. Derfor kommer denne dama for å samle enda flere indisier, som det heter, i den tynne mappa som hun klemmer under armen. Den kan vel ikke bli tykkere, kan den vel? Ikke plass. Jeg har sett samme type før, ikke i barnehagen. Faen, hvor var nå det? «Får jeg?» Dama tar i besøksstolryggen. «Ja, vær så god.» Dama setter seg. «Hva har du gjort med foten?» Hun peker. «Brukket.» Jeg dumper ned på den andre stolen. Da jeg var liten og stikkordet vi har besøk kom, da var det fram med kaffe og kaker, og det var sladder og masse prat over bordet.

9 Bordet mellom meg og besøket er smalt og nakent. «Jeg har ingenting å by på.» «Det gjør ingenting,» sier besøket, «det er ikke derfor jeg er her.» Hun tar poenget. Og da blir jeg enda mer på vakt. Nei, ikke derfor, tenker jeg. Det var fordi den fucka bussen hadde ventet på oss, mamma og meg, på en lørdag. Og på grunn av alle de fucka lørdagene vi satt inne og ventet på at telefonen skulle ringe. Og alle de fucka kveldene mamma og jeg var redde for at telefonen skulle ringe, eller at det var en ny beskjed på svareren eller at det plutselig ringte på døra eller noen stod utenfor stuevinduet. Fordi det måtte bli slutt på det. Endelig slutt. Det var derfor. «Jeg kan fortelle en vits,» sier jeg, «det er yndlingsvitsen til faren min.» Kanskje, tenker jeg, skulle jeg ikke ha nevnt pappa? Faen, da. «Det er ikke derfor jeg er her heller.» Dama trekker munnvikene bort til øreflippene, slipper dem igjen og åpner den tynne mappa på bordet mellom oss. Hun kom for å stille noen spørsmål, sier hun og holder en blyant startklar over et skjema i mappa. «Sier du det?» Jeg krysser armene foran brystet. «Jeg trodde jeg skulle hjelpe deg med den siste sudokuen. Pappa...»

10 Jonas, sier jeg til meg selv. Kutt ut den der pappagreia Dama retter på brillene sine. Øynene flagrer som to fangete insekter bak brilleglassene. «Hvorfor tretten?» Hun ser ned på skjemaet sitt. «Det var altså tall likevel. Jeg visste det.» «Jonas!» «OK, OK. Ikke skyt meg, OK?» Jeg reiser armene i været. «Du mener likene?» «Ja. Tretten. Er du overtroisk?» Helt feil spørsmål, tenker jeg. Jeg tar ned armene, klasker dem på bordet. Hun skvetter. «Det var ikke tretten.» «Jonas.» «Det var tretten graver, men» «Jonas, bare svar på spørsmålene.» «Nei, jeg er ikke overtroisk. Jeg har bare et helt spesielt forhold til tall» Jeg røsker plutselig blyanten til meg. Blyanten er sylspiss. Peker på henne. Dama flytter stolen litt bakover. Skuler mot alarmknappen. Jeg smiler. Lener meg tilbake. Vipper litt med stolen. Så stikker jeg blyantspissen i håndbaken min. «Au,» sier jeg. «Tretten.» Besøket har gitt opp prosjekt munnvik møter munnvik på bakhodet. «Ja, riktig, det var derfor du kom.» Jeg napper det øverste arket fra mappa hennes til meg, snur det og begynner å skrible ned. «Helt spesielt forhold til tall. Akkurat som faren min.»