EUROJURIS INFORMERER. Nr. 3/ årgang. Generasjonsskifte

Transkript

1 EUROJURIS INFORMERER Nr. 3/ årgang Generasjonsskifte

2 Eurojuris Informerer Innhold Ved utgivelsene av Eurojuris Informerer ønsker vi å gi våre kunder og forbindelser innsikt i relevante og praktiske temaer på ulike rettsområder. Eurojuris Informerer inneholder i denne utgaven juridiske artikler om generasjonsskifter. Mange opplever det svært vanskelig å skulle ta stilling til hva som skal skje med de verdiene de eier og disponerer, etter at de har gått bort. Når og hvordan skal det planlegges? Hva er riktig og rettferdig? Hvem vil best forvalte verdiene? Vurderingene preges lett av følelser som styres av relasjoner og forventninger. Spørsmålene kommer oftest på spissen der hvor det er større verdier involvert, som for eksempel ved fritidseiendommer med stor verdiutvikling og ved næringsvirksomheter. Eier har da ansvaret for å vurdere hvordan eiendelene skal eies og disponeres etter vedkommendes levetid. Vurderingene er komplekse og krever ofte diskusjon og modning. De juridiske betraktningene og løsningene krever innsikt og forståelse. God planlegging blir et nøkkelord i denne sammenheng. Advokatene i Eurojuris rådgir og bistår på ulike områder og i ulike faser av generasjonsskifter. Gjennom dette arbeidet høstes erfaringer som deles i nettverket, og som benyttes til ytterligere å øke kvaliteten på våre tjenester. Tekstene i dette heftet er skrevet av advokater med særlig kompetanse på området, og fremstillingene gir en dypere innføring i noen få relevante temaer. Vi håper tekstene skaper forståelse og kommer til nytte. Ved spørsmål til artiklene eller annet kan advokatene i Eurojuris Norge kontaktes for ytterligere og utdypende informasjon. Avslutningsvis er det gledelig å kunne opplyse om at advokatkontorene i Eurojuris Norge nylig er valgt som samarbeidspartner av If Skadeforsikring. Vi har inngått en samarbeidsavtale hvor If-kunder over hele landet sikres god kvalitet, hurtig saksbehandling og rimeligere priser når de trenger juridisk bistand i rettshjelpssaker. Mer informasjon om avtalen finner du på eurojuris.no. God lesing! Bjarte Røyrvik Styreleder i Eurojuris Norge AS Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av 15 norske advokatkontorer. Kontorenes hovedfokus er leveranse av advokattjenester av høy kvalitet. Gjennom tilslutning til det internasjonale nettverket i Eurojuris International sikres de norske kontorene tilgang til det største advokatnettverket i Europa samt til advokater i utvalgte byer og regioner i resten av verden. Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 4 Advokat Guri Haarr Særkullsbarn og arverettar 10 Advokatfullmektig Silje Flugheim Heggestad Generasjonsskifte og skatt 14 Advokatene Erik Alver og Ellen Beate Lunde Skjevdeling av næringsvirksomhet 24 Advokat Per Bergstad Oppløsning av sameier 30 Advokat Heidi Nergård Advokatfirmaet Tollefsen 35 Side 2 Besøk vår hjemmeside Utgivelsesdato: Oktober 2016 Eurojuris Informerer Innhold 3

3 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter Av advokat Guri Haarr Guri Haarr er partner og advokat i Projure Advokatfirma DA i Stavanger. Hun arbeider med generasjonsskifter og arveplanlegging og ellers hovedsakelig med arbeidsrettslige spørsmål. 1. INNLEDNING Utgangspunktet i norsk rett er at vi har frihet til å inngå avtaler med hvem vi vil og sammen bestemme innholdet. Prinsippet gjelder også innen arveretten, men her setter loven grenser for hva som gyldig kan forhåndsavtales om arv. Dødsdisposisjoner krever testaments form, og bestemmelser om det man etterlater seg når man dør, begrenses i tillegg av regler om bl.a. pliktdelsarv og ektefellearv. Ellers er salg og pantsettelse av ventende arv forbudt, både av hensyn til arvelater som kan oppleve det støtende at arven nærmest diskonteres på forhånd, og av hensyn til arvingene, som beskyttes mot å reise penger på et så usikkert grunnlag som en ventende arv. Dette betyr likevel ikke at alle spørsmål som gjelder arv, må utstå til arvelaters død. Behovet for å planlegge et arveoppgjør har økt i takt med samfunnsendringene, der flere lever i samboerskap, og der familier gjerne består av både «mine», «dine» og «våre» barn. Arveloven forbyr heller ikke planlegging av framtidige arveoppgjør så lenge man går klar av begrensningene nevnt innledningsvis. Planleggingen kan skje ved for eksempel forhåndsskifteavtaler, avtaler om pliktdelskrenkende testament og avtaler om samtykke til uskifte. Nedenfor vil jeg se nærmere på adgangen til å inngå slike avtaler og hvilke begrensninger som gjelder. 2. ARVEPAKTER En arvepakt er en form for testament, hvor testator i tillegg til de vanlige testamentariske disposisjonene har forpliktet seg til ikke å endre eller tilbakekalle testamentet. Denne forpliktelsen kan framgå av selve testamentet eller være nedfelt i et tilleggsdokument. Tilleggsdokumentet må i så fall oppfylle formkravene for testamenter. Adgangen til å inngå slike arvepakter følger uttrykkelig av arveloven 56. Arvepakten innebærer dermed et løfte fra arvelater til adressaten om ikke å endre et testament. Adressaten er normalt én eller flere arvinger, men det kan også være en utenforstående dersom arvepakten for eksempel går ut på ikke å opprette testament. Og på samme måte som for andre løfter, er arvepaktens løfte bindende etter avtalerettslige regler når det er kommet til mottakerens kunnskap. Det gjelder ingen formkrav for denne avtalerettslige bindingen slik at det vil være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at løftet er kommet til mottakers kunnskap. For bevisformål er det likevel hensiktsmessig at adressaten skriftlig bekrefter sin kunnskap om løftet, for eksempel ved signatur på selve arvepakten. En problemstilling som kan oppstå i tilknytning til arvepakter, er om det er rom for å innfortolke en tilsvarende forpliktelse, når dette ikke uttrykkelig framgår av ordlyden i testamentet. Spørsmålet er særlig aktuelt ved gjensidige testamenter, hvor partene testamenterer til fordel for hverandre og hvor gjensidighet kan være en forutsetning for de testamentariske disposisjoner. Arvelovens utgangspunkt i 58 er likevel at gjenlevende som har tatt over arven etter et gjensidig testament, kan endre eller tilbakekalle sine bestemmelser. Rettspraksis har også vært restriktiv til å innfortolke ugjenkallelighet i gjensidige testamenter der dette ikke klart framgår av ordlyden. Arvepakter må som utgangspunkt forholde seg til arvelovens begrensninger med hensyn til testasjonsadgangen på samme måte som andre testamenter, blant annet til reglene om pliktdelsarv og ektefellearv. Spørsmålet er likevel om arvepakten bare fastsetter hva som skal skje med det man Planleggingen kan skje ved for eksempel forhåndsskifteavtaler, avtaler om pliktdelskren kende testament og avtaler om samtykke til uskifte. 4 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 5

4 etterlater seg når man dør, jf. arvelovens definisjon på bestemmelser som krever testaments form. Ved den binding som oppstår i forhold til arvingene eller andre, er arvepakter særlig egnet til å planlegge arveoppgjør og generasjonsskifte. Da kan det være hensiktsmessig å ta med også andre bestemmelser enn de som gjelder det man etterlater seg når man dør. Når arvepakten på denne måten inngår i et mer omfattende oppgjør mellom partene, vil det forhold at det ikke senere kan gjøres endringer i dokumentet, ha betydning for arvelater i live. Dess større likevekt mellom ytelsene i en slik avtale, dess større grunnlag vil det være for å anse bestemmelsene i dokumentet som livsdisposisjoner, som på sin side ikke er underlagt de arverettslige begrensninger om pliktdel mv. som gjelder for dødsdisposisjonene. Slike sammensatte avtaler/arvepakter bør uansett gjennomgås nøye for å sikre at de ikke senere underkjennes som følge av brudd på reglene som gjelder for testamenter. 3. FORHÅNDSSKIFTEAVTALER En annen type avtaler som kan være aktuelle ved generasjonsskifter, er forhåndsskifteavtaler. Dette er avtaler mellom arvingene om fordelingen av arvelaters eiendeler på et senere skifte, dvs. før arvelaters bortgang. Det synes å være enighet i juridisk teori om at slike avtaler ikke rammes av forbudet mot salg og pantsettelse av ventende arv. Avtalene anses heller ikke som avkall på arv. Forutsetningen er at slike avtaler bare omhandler fordelingen av gjenstander, og ikke verdier, som arvelater etterlater seg. Dersom arvingene inngår en forhåndsskifteavtale i form av en liste som fordeler gjenstander hos arvelater mellom arvingene, og som arvingene forplikter seg til å respektere på et senere skifte, kan det sammenlignes med en avtale som inngås mellom arvingene om retten til de enkelte eiendeler på selve skiftet. Arvingene står dermed fritt til å inngå en forhåndsavtale om skifterettighetene, på samme måte som de står fritt til å fordele eiendelene på selve skiftet etter arvelaters død. Forutsetningen er likevel at avtalen ikke strider mot et gyldig testament eller rokker ved den verdimessige fordelingen av arven etter lov eller testament. Arvingene står dermed fritt til å inngå en forhåndsavtale om skifterettighetene, på samme måte som de står fritt til å fordele eiendelene på selve skiftet etter arvelaters død. I forslaget til ny arvelov som ble presentert i NOU 2014:1: Ny arvelov, foreslår Arvelovutvalget at forhåndsskifteavtaler tillates når arvelater har samtykket til avtalen. Forslaget framgår av utkastets paragraf 65 annet ledd: Utk. 65 Arvingens råderett over fremtidig og falt arv (2) Før arvefallet kan ikke arvingene uten arvelaterens samtykke avtale hvordan gjenstander skal fordeles mellom dem i det fremtidige skifteoppgjøret. Forslaget ivaretar hensynet til arvelater samtidig som det innbyr til at også arvelater kan forplikte seg til ikke å disponere over de gjenstander som omfattes av forhåndsskifteavtalen. Forhåndsskifteavtaler inngår også i dag som ledd i mer sammensatte avtaler for å planlegge et generasjonsskifte, hvor det er naturlig at arvelater deltar. Forslaget innebærer at man også i dag bør innhente arvelaters samtykke i alle forhåndsskifteavtaler, uansett omfang, slik at avtalen ikke kommer i konflikt med en eventuell framtidig lovendring. Forhåndsskifteavtaler kan være egnet til å lette det endelige arveoppgjøret, og de skaper større forutsigbarhet for arvingene. Avtalene har likevel den viktige begrensning at de ikke beskytter mot nye arvinger og deres rettigheter. Forhåndsskifteavtaler som ikke forplikter arvelater, vil heller ikke beskytte mot arvelaters disposisjoner fra avtaleinngåelsen og fram til arvefallet. Det skyldes at en forhåndsskifteavtale bare kan gjelde rettighetene på skiftet, og ikke selve arveretten. Dersom avtalen også skal ha virkning for retten til arv, må den inngås i form av et gyldig testament, hvor det blant annet også må tas hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv. Også her finnes det likevel muligheter for mer omfattende arveplanlegging ved at det innhentes forhåndssamtykker fra arvingene, som setter pliktdelsreglene til side, jf. punkt 4 nedenfor. 4. FORHÅNDSSAMTYKKE TIL PLIKT- DELSKRENKENDE TESTAMENT Pliktdelsreglene innebærer et forbud mot å bestemme over deler av det man etterlater seg, i strid med det arveloven fastsetter om fordelingen til livsarvinger. Etter dødsfallet 6 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 7

5 har arvingene som utgangspunkt en frist på 6 måneder til å gjøre gjeldende rett etter et testament eller protestere på et testament som strider mot pliktdelsreglene, forutsatt at både testamentet og dødsfallet er kjent for arvingene. Dersom disse unnlater å protestere, vil det innebære en godkjennelse av det pliktdelskrenkende testamentet. Selv om det ikke framgår direkte av dagens arvelov, er det i juridisk teori antatt at samtykke til pliktdelskrenkende testament også kan gis før arvefallet. I forslaget til ny arvelov foreslår Arvelovutvalget å lovfeste denne adgangen til å forhåndsgodkjenne et testament som krenker pliktdelsreglene. Dette framgår av utkastets paragraf 49 annet ledd: Utk. 49. Livsarvingenes pliktdel (2) Arvelateren kan bare råde over pliktdelsarv hvis det er særskilt hjemlet i lov eller i samtykke fra livsarvingene. Pliktdelskrenkende testamenter er særlig aktuelt i situasjoner med «mine», «dine» og «våre» barn, når ektefellene eller samboerne ønsker å sikre hverandre på bekostning av livsarvingenes pliktdelsrett. Forhåndssamtykke fra livsarvingene har den fordel at det skaper forutberegnelighet for gjenlevende ektefelle eller samboer. Samtykket kan dessuten kombineres med forskudd på arv, gaver til livsarvingene eller sekundærdisposisjoner i testamentet, eller det kan inngå som ledd i mer sammensatte arvepakter og avtaler om arv, med den virkning at livsarvingene alt i alt ikke stilles dårligere enn uten det pliktdelskrenkende testamentet. På samme måte som for arvepakter og forhåndsavtaler om arv og skifte generelt, må forutberegneligheten ved forhåndssamtykker alltid avveies mot risikoen for at forholdene endrer seg. Det kan særlig være tilfellet når dødsfallet inntrer mange år etter at avtalene er inngått eller samtykket gitt. Da kan i tillegg spørsmålet oppstå om endringene i seg selv er så store at livsarvingene ikke lenger er bundet av forhåndssamtykket etter læren om bristende forutsetninger. 5. FORHÅNDSSAMTYKKE TIL USKIFTE Endelig kan også retten til uskifte forhåndsavtales. Lengstlevendes rett til å overta boet etter førstavdøde uskiftet gjelder som kjent bare overfor felles livsarvinger. Overfor avdødes særkullsbarn skal det som utgangspunkt skiftes med en gang, med mindre særkullsbarna samtykker til uskiftet. I den forbindelse vil særkullsbarna også kunne sette vilkår for samtykket overfor gjenlevende. Arveloven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om adgangen for særkullsbarna til å gi forhåndssamtykke til uskifte. Både rettspraksis og juridisk teori legger imidlertid til grunn at særkullsbarna også vil være bundet av et forhåndssamtykke. Når slikt forhåndssamtykke inngår som ledd i arveplanlegging og generasjonsskifte, vil det normalt stilles vilkår for uskiftet, som kommer i tillegg til arvelovens øvrige begrensninger for gjenlevendes råderett over uskifteboet. Slike vilkår må ses i sammenheng med bakgrunnen for ønsket om uskifte. Dersom formålet for eksempel er å sikre at lengstlevende kan bli boende i den felles bolig, kan det være naturlig å sette som vilkår at uskiftet skal opphøre når lengstlevende ikke lenger har samme behov for boligen, for eksempel ved at han eller hun gifter seg på ny eller blir samboer, havner på sykehjem eller bare ønsker å flytte. Forhåndssamtykket kan også innebære at uskiftet skal opphøre etter et visst antall år eller når en annen betingelse inntreffer. Når erklæringen også ledsages av rådighetsbegrensninger, som også kan tinglyses, minsker risikoen for særkullsbarna ved uskiftet, samtidig som gjenlevende sikres i nødvendig grad. 6. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER Arveplanlegging ved testamenter, arvepakter og forhåndsavtaler befinner seg i grenselandet mellom livs- og dødsdisposisjoner. Selv om mulighetene til planlegging kan være store, innebærer det faktum at man her befinner seg i skjæringspunktet mellom livs- og dødsdisposisjoner og avtale- og arveretten, også økt risiko for at resultatet på arvefallet ikke blir som forutsatt på avtaletidspunktet. Grundig forberedelse og informasjonsinnhenting samt avveining av de ulike hensyn før inngåelse av arvepakter, testamenter og avtaler vil bidra til å minimere denne risikoen. Forhåndssamtykke fra livsarvingene har den fordel at det skaper forutberegnelighet for gjenlevende ektefelle eller samboer. 8 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 9

6 Særkullsbarn og arverettar Av advokatfullmektig Silje Flugheim Heggestad Silje Flugheim Heggestad er advokatfullmektig hjå Advokatfirmaet Tollefsen AS. Ho arbeider hovudsakleg med barne- og familierett, arverett og strafferett og som bistandsadvokat. 1. ULIKE FAMILIESTRUKTURAR Dagens familiestruktur er i stor grad endra sidan midten av 1900-tallet. I dag snakkar me om mine, dine og våre barn. Sambuarar eller ektefellar som har barn med andre enn den dei lever saman med, har såkalla særkullsbarn. Desse særkullsbarna har i enkelte tilfelle særlege rettar. I denne artikkelen vil eg ta føre meg deira rettar knytt til arveretten, då særleg deira rettar til å få utlagt eigedelar. 2. ARV ETTER FORELDRE Eit særkullsbarn er ein særskilt livsarving. Når det gjeld arv etter foreldre, jf. arvelova (al.) 9, har særskilte livsarvingar og vanlege livsarvingar dei same rettane. 3. EKTEFELLE 3.1 Attlevande ektefelle ønskjer å sitje i uskifta bu Men kva skjer dersom den attlevande ektefellen ønskjer å sitje i uskifta bu? I høve felles livsarvingar har attlevande ektefelle rett til å sitje i uskifta bu. Men når det gjeld særkullsbarn, er den attlevande ektefellen prisgitt eit samtykke frå særkullsbarnet, jf. al. 10. Og det skulle berre mangle. Eit uskifte medfører i realiteten at den attlevande ektefellen forvaltar særkullsbarnet sin arv innanfor gitte avgrensingar som følgjer av al. 19. Særkullsbarnet er ikkje arving etter den attlevande ektefellen, og særkullsbarnet behøver heller ikkje ha noko forhold til den attlevande ektefellen. Det er difor svært viktig at særkulls- Kva arverettslege rettar har du eigentleg som særkullsbarn? Kva rettar har attlevande ektefelle/ sambuar ifbm. avdøde sine særkullsbarn? barnet har høve til å velje om den attlevande ektefellen skal få rett til å sitje i uskifte eller ei. 3.2 Mindreårige særkullsbarn og særkullsbarn som er fråtekne rettsleg handleevne For dei tilfella der særkullsbarn er mindreårig eller fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, må verja og fylkesmannen samtykke for at attlevande ektefelle skal kunne sitje i uskifta bu. Det er ei konkret vurdering om fylkesmannen skal samtykke eller ei. Etter lova bør fylkesmannen berre samtykke når fylkesmannen er av den oppfatning at uskifte vil vere til gagn for den særskilte livsarvingen. I praksis er fylkesmannen restriktiv på dette området. Dersom fylkesmannen har gitt attlevande ektefelle løyve til å sitje i uskifta bu, kan mindreårige livsarvingar eller livsarvingar utan rettsleg handleevne på det økonomiske området, krevje skifte når dei vert myndige, jf. al. 24, tredje ledd. 4. SAMBUARAR Til no har det vore tale om ektefeller, men endrar særkullsbarna sine rettar seg dersom det er tale om attlevande sambuar? Det er mange som er av den oppfatning at sambuarar og ektefelle er likestilte, både i skiftesaker og i arvesaker, særleg sidan sambuarskap er vanleg i dagens samfunn. Dersom attlevande og avdøde sambuar har, har hatt eller ventar barn, er attlevande sambuar prisgitt særkullsbarnet sitt samtykke. Dersom sambuarane verken har, har hatt eller ventar barn, opnar ikkje lova for at attlevande sambuar kan sitje i uskifta bu. Då slepp særkullsbarnet å stå ovanfor eit potensielt vanskeleg val. 5. KVA EIGEDELAR HAR SÆRKULLS- BARN RETT TIL Å FÅ UTLAGT? 5.1 Hovudregel Men så over til det som er mindre uklart i lova. Kva rettar har særkullsbarna med tanke på å få utlagt eigedelar? Spørsmålet gjer seg særleg gjeldande i høve ektefellene sin felles bustad, jf. skiftelova (sl.) 63. Etter sl. 63 andre ledd, «har gjenlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendom som har tjent som ektefellenes felles bolig, andel 10 Særkullsbarn og arverettar Særkullsbarn og arverettar 11

7 eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til, og løsøre som har hørt til innbo i det felles hjem eller som gjenlevende ektefelle trenger for å fortsette sin næring». Dette gjeld dersom det ikkje vil vere «åpenbart urimelig etter forholda», jf. sl. 63 første ledd. Det må her påpeikast at hovudregelen er at ektefellen har krav på å få utlagt felles eigedom, og at det skal mykje til for å fråvike denne hovudregelen. Forarbeida støttar ei slik forståing av ordlyden, jf. Ot. prp. nr. 14 ( ) side Vurderingsmoment Kva vurderingsmoment er relevante i vurderinga om det er «åpenbart urimelig etter forholda» at attlevande ektefelle får utlagt felles eigedom? Det finns få høgsterettsdommar på området. I Rt s fekk ektefellen ikkje medhald i sitt krav om å få utlagt eigedomen til seg. Her vart det blant anna vektlagt at det var tale om eit «forholdsvis kortvarig samboerforhold og ekteskap». Ekteskapet hadde vart i litt over eitt år. Juridisk teori støttar også opp under unntak frå hovudregelen der attlevande og avdøde «heilt nylig» har gifta seg, og der bustaden også tener som bustad for avdøde sine særkullsbarn. Det kan vere relevant om ein står ovanfor ein situasjon der avdøde ektefelle skal skifte med felles barn, eller berre særkullsbarn. Vidare kan det vere relevant kor lenge eigedomen har vore i den avdøde ektefelle sin familie. Men det er ikkje alltid tilstrekkeleg at det berre er tale om skifte med særkullsbarn, og at eigedomen har vore i avdøde ektefelle sin familie over lang tid. Dom innteken i Rt s. 1587, omhandlar ein gardseigedom som hadde vore i familien til avdøde ektefelle i ca. 200 år. Avdøde ektefelle overtok garden frå sin onkel i Ektefellene gifta seg i I 1993 flytta partane saman på garden. Ved ektepakt var garden særeige i live, og felleseige ved død. Avdøde ektefelle døydde i Attlevande ektefelle kravde garden utlagt i medhald av sl. 63, andre ledd, første punktum. I denne dommen vart det lagt vekt på at attlevande ektefelle hadde budd 16 år på eigedomen, ho budde fortsatt på eigedomen, og ho hadde deltatt i vedlikehald og bidrege økonomisk ved påkostnad på eigedomen. Retten kom til at attlevande ektefelle hadde ei sterk tilknyting til staden og eigedomen. Når det gjaldt særkullsbarna si tilknyting, vart det lagt vekt på at dei berre hadde nytta eigedomen som feriestad i oppveksten. Det var onkelen deira som eigde garden då særkullsbarna vaks opp. I tillegg uttalte Høgsterett at det ikkje ville vere veldig relevant at eigedomen hadde vore i avdøde sin familie i over 200 år, då affeksjonsverdien for særkullsbarna ikkje kunne sidestillast med attlevande ektefelle si tilknyting til eigedomen. Det er barna si tilknyting som er relevant, ikkje familien som sådan. Attlevande ektefelle fekk såleis utlagt eigedomen til seg, i tråd med hovudregelen. Dommen viser at særkullsbarna sine rettar til å få utlagt visse eigedelar som hovudregel må vike til fordel for attlevande ektefelle, men at det beror på ei konkret vurdering. 5.3 Ta stilling til arverettslege spørsmål før det er for seint At særkullsbarnet som hovudregel må vike til fordel for attlevande ektefelle, kan potensielt vere svært sårt for særkullsbarn. Personar som giftar seg og har særkullsbarn, bør såleis ta stilling til ein del arverettslege spørsmål før det er for seint. Dette kan oppklare ein del situasjonar, og det kan førebu partane på kva som skjer ved ektefellen sin død. 12 Særkullsbarn og arverettar Særkullsbarn og arverettar 13

8 Generasjonsskifte og skatt Av advokatene Erik Alver og Ellen Beate Lunde / Advokat Erik Alver er partner i Alver Advokatfirma. Han er en av firmaets grunnleggere og har vært praktiserende advokat på Lillehammer i 30 år. Erik Alver har skatte- og selskapsrett som sine hovedarbeidsområder og innehar i tillegg en del styreverv. Advokat Ellen Beate Lunde er også ansatt i Alver Advokatfirma på Lillehammer. Hun ble advokat i 2007 og arbeider hovedsakelig med fagområdene skatterett, selskapsrett, arve- og skifterett samt fast eiendoms rettsforhold. 1. INNLEDNING AVGRENSNING Generasjonsskifte er et klassisk tema fylt med juridiske problemstillinger og utfordringer, hvor vår rolle som rådgivere er å bidra til at familien (senior og junior) er seg bevisst de forskjellige forhold som må vurderes, og som til sammen munner ut i beslutninger om på hvilken måte generasjonsskiftet skal skje. Vi understreker viktigheten av at man søker å komme frem til løsninger som kjennes naturlige for familien. Samtidig tror vi det må erkjennes at både senior og junior, men kanskje spesielt senior, bør og må utfordres til å ta beslutninger som hun eller han i løpet av selve beslutningsprosessen ikke nødvendigvis fullt ut er komfortabel med, men som likevel bør skje fordi det er kloke beslutninger. Som eksempel nevner vi at det ofte er slik at senior føler det litt ubehagelig å måtte gi fra seg styring og kontroll, men at senior likevel innser at det er klokt å overlate roret til neste generasjon. Artikkelen tar for seg praktiske skatterettslige problemstillinger som partene må ha fokus på i sine vurderinger. Vi avgrenser emnet til å omhandle generasjonsskifte i familier hvor det drives økonomisk virksomhet, og vil i stor grad konsentrere oss om virksomhet som drives i aksjeselskaps form. Generasjonsskifte i jordbruksvirksomhet, samt overdragelse av bolig- og fritidseiendommer, omhandles ikke. Vi avgrenser dessuten artikkelen til å omfatte generasjonsskifte som gjennomføres i live som gaver eller gavesalg, og vi tar ikke for oss overgang ved arv, dog med unntak av korte henvisninger også i arvetilfeller ved gjennomgang av sentrale skatterettslige prinsipper i punkt 2. I denne sammenheng nevner vi at arveavgiften, som tidligere var et helt sentralt tema i de skatterettslige vurderingene som måtte gjøres ved generasjonsskifter, er bortfalt med virkning fra Generelt vil vi forsøke å gi innspill som skal hjelpe familien til å finne de gode og kloke løsningene. Vi vil først gi en kort innføring i sentrale skatterettslige utgangspunkter, og dernest gå over til å omhandle konkrete og praktiske problemstillinger. 2. SENTRALE SKATTERETTSLIGE PRINSIPPER 2.1 Kontinuitetsprinsippet Fra 1. januar 2014 vil junior overta seniors skatteposisjoner når en virksomhet overdras ved arv eller gave. Dette omtales gjerne som kontinuitetsprinsippet og er regulert i skatteloven 9-7. For aksjer og andeler i deltakerliknede selskaper er det særlige bestemmelser om kontinuitet i skatteloven og 10-46, som har vært i kraft siden Skatteloven 9-7 medfører ingen endring i disse bestemmelsene. Innføringen av kontinuitetsprinsippet som hovedprinsipp kom som en direkte konsekvens av vedtaket om fjerning av arveavgiften. Endringen kan innebære en utfordring ved generasjonsskifter, ettersom mottaker som en følge av dette prinsippet ikke lenger kan skrive opp den skattemessige verdien på det hun eller han overtar. Fra 1. januar 2014 vil junior overta seniors skatteposisjoner når en virksomhet overdras ved arv eller gave. Dette omtales gjerne som kontinuitetsprinsippet. 14 Generasjonsskifte og skatt Generasjonsskifte og skatt 15

9 Ordtaket «bedre føre var enn etter snar» er det god grunn til å følge. Ikke vent for lenge med prosessen, og søk advokatbistand i tide. Selv om vi ikke omhandler overdragelse av bolig- og fritidseiendommer samt alminnelig jordbruk og skogbruk, er det på sin plass å påpeke at kontinuitetsprinsippet ikke gjelder for tilfeller hvor senior kunne ha realisert bolig- og fritidseiendommer skattefritt, dvs. at dersom senior oppfylte vilkårene for skattefritt salg, kan også junior avhende eiendommene skattefritt. 2.2 Skatteposisjoner som omfattes Full kontinuitet innebærer at junior overtar alle skatteposisjonene som knytter seg til formuesobjektet, enten det dreier seg om aksjer, andeler i virksomhet, virksomhet som sådan (f.eks. enkeltpersonforetak), formuesobjekt mv. Mottaker i denne sammenheng er gavemottaker, dødsbo og enearving, samt gjenlevende ektefelle som overtar boet i uskifte. Skatteposisjoner omfatter f.eks. inngangsverdi, skjermingsgrunnlag, fremførbart underskudd, negativ saldo, tom positiv saldo, positiv og negativ gevinst- og tapskonto osv. Virksomhet eller formuesobjekter i næring som overdras ved arv eller gave, overføres altså med uendrede skatteposisjoner til junior. 2.3 Gavesalg valgfrihet I noen tilfeller er det ikke aktuelt å overdra det hele vederlagsfritt. Dersom det ytes delvis vederlag, er overføringen et gavesalg. Dette dekker tilfeller hvor junior yter et delvis vederlag til senior i form av kontant betaling eller ved gjeldsovertakelse. Som følge av at kontinuitetsprinsippet nå gjelder, vil som nevnt gavemottakeren tre inn i giverens skatteposisjoner knyttet til formuesobjekter som overføres ved gave. Ved gavesalg vil det være diskontinuitet knyttet til den del av verdien som ikke utgjør en gave. Dette innebærer at junior kan skrive opp denne del av verdien av formuesobjektet, og at senior således får et inntektsoppgjør for denne delen som er skattepliktig (anses som realisasjon). Ved gavesalg av eiendeler i virksomhet åpner skatteloven 9-7 for at senior kan unnlate et slikt skattepliktig inntektsoppgjør, slik at alle verdier som overdras, undergis kontinuitetsprinsippet. Dette innebærer at junior må videreføre de samme inngangsverdier og skatteposisjoner som senior hadde. Dersom senior ønsker å anvende denne muligheten, utløser overdragelsen ingen gevinstbeskatning for senior. I slike tilfeller vil det ligge en latent skatteplikt knyttet til differansen mellom reell verdi og inngangsverdien som junior har overtatt fra senior, og beskatningen av dette vil da først skje når gavemottakeren eventuelt selger formuesobjektet på et senere tidspunkt. Merk at unntaket ikke gjelder for aksjer. Ved gavesalg av aksjer gjøres det et forholdsmessig oppgjør. 2.4 Uttaksbeskatning Som utgangspunkt vil overføringer ved gave eller gavesalg av formuesgjenstander knyttet til en virksomhet utløse uttaksbeskatning, jf. skatteloven 5-2 jf Hensikten med uttaksbeskatning er fra lovgivers side å fange opp til beskatning en gevinst som ville vært skattepliktig ved et eventuelt salg til utenforstående. Ved generasjonsskifter blir det ikke uttaksbeskatning under følgende forutsetninger: - Uttaket skjer i form av overføring av formuesobjekter knyttet til giverens virksomhet ved gave eller gavesalg. - Mottakeren overtar hele virksomheten som objektet er knyttet til. 16 Generasjonsskifte og skatt Generasjonsskifte og skatt 17

10 - Junior fortsetter driften av den overtatte virksomheten og anvender formuesobjektet i denne. - Junior anses arveberettiget på grunnlag av slektskap eller ekteskap. Følgelig vil det normalt kunne legges til grunn at generasjonsskifter ikke utløser uttaksbeskatning. Det er likevel vårt råd at dette sjekkes ut i det konkrete tilfellet. 3. GODE RÅD 3.1 Innledning I det følgende vil vi forsøke å gi nyttige innspill til deg som står foran, eller er midt inne i, et generasjonsskifte. Husk at ordtaket «bedre føre var enn etter snar» gjelder fullt ut, og det er et godt råd å søke advokatbistand i tide. Ikke vent for lenge med å starte prosessen. 3.2 Organisasjonsform Det vil kunne ha stor betydning i hvilken organisasjonsform senior driver sin virksomhet. Alternativene er i det alt vesentlige aksjeselskap (AS), deltakerlignet selskap (ANS/DA) eller enkeltpersonforetak (EPF). Det vesentligste skillet går mellom AS-er på den ene siden og andre former på den annen. Det er derfor nødvendig å gjøre en vurdering av om det er klokt og hensiktsmessig å foreta endringer av organisasjonsform før generasjonsskiftet påbegynnes. Det typiske vil kunne være en skattefri omdanning fra ANS/DA eller EPF til AS, dersom slik omdanning er mulig å gjennomføre. Hvorvidt en omdanning er hensiktsmessig og gjennomførbar, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og vi går ikke nærmere inn på dette her. I denne sammenheng påpeker vi at det kan være viktig å vurdere etablering av et skattekonsern, dvs. at morselskapet må eie mer enn ni tideler av aksjene i datterselskapet. Dette har blant annet avgjørende betydning for muligheten til å yte konsernbidrag med skattemessig effekt (fradragsrett for den som yter bidraget, og skatteplikt for mottaker). Vi nevner helt kort at det også i forbindelse med gjennomføring av transaksjoner som fisjon og fusjon kan være avgjørende at det foreligger et skattekonsern for å oppnå skattefrihet ved transaksjonene. Søk gjerne advokatbistand for å få fornuftig rådgivning i denne sammenheng. Det er klokt at både senior og junior vurderer organisasjonsformen og mulig skattefri omdanning før generasjonsskiftet gjennomføres. Spørsmålet om organisasjonsform bør vurderes av både senior og junior. Valget av organisasjonsform vil kunne ha betydning i mange retninger, blant annet for muligheten som omhandles i neste punkt, punkt Overdragelse av aksjer Dersom senior driver sin virksomhet i AS-form, vil det være naturlig å løse generasjonsskiftet ved å overdra aksjer til junior. I denne sammenheng bør junior ta stilling til om hun/han/de har etablert eller bør etablere holdingselskaper. Ofte oppfordrer vi til å eie aksjer i en virksomhet gjennom holdingselskap(er), gitt at personen med den reelle eierposisjonen ikke ønsker eller trenger å ta ut alle verdier til seg privat, og kan la verdiene bli værende i holdingselskapet, og aller mest ideelt benytte midlene til investeringer av ulik art. Poenget er at et aksjeselskap som er eier av en aksjepost i et annet tilsvarende selskap, vil motta utbytte fra selskapet opp til sitt holdingselskap uten at dette utløser beskatning, og at eierselskapet kan realisere sin aksjepost ved et salg uten at gevinsten beskattes. I tillegg kommer muligheten for å yte konsernbidrag med skattemessig effekt, jf. punkt 3.2. Her ligger det betydelige skattebesparelser i regelverket som man generelt bør benytte seg av. Dersom junior eier et holdingselskap, vil det være en aktuell mulighet og en god løsning at senior overdrar aksjene til juniors holdingselskap istedenfor å overdra aksjene direkte til junior personlig. Dette kan også gjøres skattefritt. Junior har dermed umiddelbart fått et hensiktsmessig og gunstig eierskap til de eierandeler som overdras ved generasjonsskiftet. 3.4 Bruk av aksjonæravtaler Dersom senior gir fra seg alle eierandeler til en junior i generasjonsskiftet, er det ikke behov for å vurdere etablering av en aksjonæravtale. Dersom senior beholder eierandeler slik at bare deler overtas av junior, eller at det er flere juniorer som overtar eierandeler i virksomheten, vil det være klokt å vurdere om det skal inngås en aksjonæravtale. Aksjonæravtaler er et omfattende emne som alene kan fylle en egen 18 Generasjonsskifte og skatt Generasjonsskifte og skatt 19

11 artikkel. Vi vil derfor bare påpeke at sentrale problemstillinger som inngår i vurderingen av hva aksjonæravtalen skal regulere, vil være utbyttepolitikk, exit-løsninger dersom én eller flere av eierne ønsker å gå ut, forutsetninger knyttet til eierskapet, oppkjøpssituasjoner, prinsipper for styresammensetning osv. 3.5 Trinnvist generasjonsskifte? Det er nødvendig å vurdere om generasjonsskiftet skal skje i én transaksjon, eller om overdragelsen av eierskapet bør skje trinnvis. Dette er helt konkrete og individuelle vurderinger som må gjøres i det enkelte tilfellet, ut fra ønske og behov for at senior fortsatt skal være involvert på eiersiden med tanke på både innflytelse og utbytterett. Dersom senior ønsker innflytelse, men ikke utbytterett, vil det være aktuelt å ha forskjellige aksjeklasser, jf. punkt 3.6 nedenfor. Dersom senior fortsatt ønsker å kunne ta ut utbytter fra selskapet, kan dette skje enten ved at senior beholder en del av eierandelene, eller at utbytteretten på A-aksjer avviker i større eller mindre grad fra utbytteretten til B-aksjer. Det anbefales at partene tar slike forhold inn i sine vurderinger. 3.6 Innføring av aksjeklasser eierinnflytelse Dersom senior har ønske om selv å beholde eierinnflytelse på et nivå i virksomheten, samtidig som det vesentlige av eierandelene overdras til junior, er det mulig å løse dette ved å etablere forskjellige aksjeklasser. Løsningen med flere aksjeklasser kan også med fordel brukes i situasjoner med flere juniorer, hvor kun én eller et fåtall skal overta reelt og aktivt eierskap til virksomheten, f. eks. for å løse fordelingen av verdier mellom juniorene slik at verdiene er likt fordelt, men kontrollen delt. Dette gjøres da slik at man etablerer klasse A som gir stemmerett og klasse B uten stemmerett, men for øvrig med samme type rettigheter, herunder utbytterett. Denne ordningen kan eventuelt gjøres om på et senere tidspunkt hvor senior ikke lenger har behov for eller ønske om å beholde innflytelsen. 4. AVSLUTNING Vi har i denne artikkelen omhandlet en del sentrale forhold som senior og junior bør være innom i sine vurderinger og sin søken etter gode løsninger for generasjonsskiftet. Vi ønsker lykke til. Dersom senior beholder eierandeler slik at bare deler overtas av junior, eller at det er flere juniorer som overtar eierandeler i virksomheten, vil det være klokt å vurdere om det skal inngås en aksjonæravtale. Vi ønsker lykke til. 20 Generasjonsskifte og skatt Generasjonsskifte og skatt 21

12 En hyggelig tvist for alle med forsikring hos If If Skadeforsikring har inngått samarbeidsavtale med advokatkontorene i Eurojuris Norge. Dette sikrer If-kunder over hele landet god kvalitet, hurtig saksbehandling og rimeligere priser når de trenger juridisk bistand i rettshjelpssaker. Rettshjelpsforsikring inngår i villa-, hjem-, hytte-, bil- og båtforsikring, og forsikringen dekker utgifter til advokatbistand for en rekke nærmere spesifiserte tvister. Les mer på eurojuris.no 22 23

13 Skjevdeling av næringsvirksomhet Av advokat Per Bergstad Per Bergstad er advokat og partner i Projure Advokatfirma. Han bistår bedrifter og privatpersoner i ulike selskapsrettslige og kontraktsrettslige problemstillinger herunder opprettelser av aksjonæravtaler samt generasjonsskifte i familiebedrifter. Bergstad har prosedert en sak om skjevdeling for Høyesterett, dom inntatt i Rt side INNLEDNING Hva skjer med aksjene i familiebedriften som du mottar fra foreldrene dine, dersom du en gang i fremtiden blir separert fra ektefellen din? Har du da rett til å beholde aksjene, og kan du i så fall også beholde verdien av disse uten å måtte dele med ektefellen? Eller vil du da måtte risikere å betale ektefellen din halve verdien av aksjene du har arvet eller mottatt som ledd i et generasjonsskifte? Ekteskapsloven 66 slår fast at ved en separasjon og et økonomisk oppgjør har hver av ektefellene rett til å beholde «eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller i det vesentlige eier,». Det vil si at du ved en separasjon vil ha anledning til å beholde aksjene du mottok fra foreldrene dine. Når det gjelder spørsmålet om hvordan verdien av aksjene skal fordeles, er hovedregelen i ekteskapsloven 58 at de verdiene ektefellene eier på separasjonstidspunktet, skal deles likt (likedeling) mellom ektefellene, og da uavhengig av eierskapet til eiendelene. Dette er således en verdiregel, og ikke en bestemmelse som avklarer retten til å beholde eiendelen verdien knytter seg til. 2. SKJEVDELING Vi har imidlertid et unntak fra hovedregelen om likedeling, i ekteskapsloven 59, første ledd, som lyder som følger: 24 Skjevdeling av næringsvirksomhet «Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.» Bestemmelsen sier således at det i enkelte tilfeller kan være grunnlag for at én av eller begge ektefellene krever verdier holdt utenfor delingen som skjevdelingsmidler. Skjevdelingsregelen har to hovedvilkår som begge må være oppfylt for at man skal kunne kreve verdier holdt utenfor delingen ved en separasjon. For det første er det en forutsetning at ektefellen har midler når ekteskapet blir inngått, eller senere erverver midler ved arv eller gave. Videre inneholder bestemmelsen et tilbakeføringsvilkår ved at verdiene på oppgjørstidspunktet «klart kan føres tilbake til» den gaven eller arven man mottok, eventuelt til de verdier man hadde med inn i ekteskapet. Det innebærer blant annet at dersom midlene man arvet, senere er forbrukt, har man ikke lenger grunnlag for skjevdeling. Det er også slik at det er den ektefellen som ønsker å fremme krav om skjevdeling, som vil ha bevisbyrden for sitt skjevdelingskrav. Høyesterett uttalte i en dom tilbake i 2001 (Rt side 1434) at det er «en forutsetning for retten til skjevdeling at den ektefelle som krever verdier holdt utenfor likedelingen, må føre bevis for at vilkårene for dette er til stede, og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt». Dette indikerer en streng bevisbyrde og innebærer at dersom det er tvil om verdiene er i behold, så vil man måtte falle tilbake til lovens hovedregel om likedeling. I saker som knytter seg til skjevdeling, vil man ofte møte på vanskelige vurderinger. Dette knytter seg i særlig grad til tilbakeføringskravet, og spesielt sannsynliggjøringen av at hele verdien av skjevdelingsaktivaet kan føres tilbake til de verdier man mottok som gave/arv eller hadde med inn i ekteskapet. Rettstilstanden er også slik at man har relativt få rettsavgjørelser som klargjør hvordan skjevdelingsregelen skal tolkes og anvendes. Per i dag finnes det etter meg bekjent ingen dommer hvor skjevdeling av næringsvirksomhet har vært gjenstand for avgjørelse. 3. HVILKE VERDIER ER I BEHOLD? Tilbakeføringsvilkåret og det strenge beviskravet som knytter seg til skjevdelingsregelen, innebærer ofte utfordringer og reiser mange problemstillinger når det gjelder skjevdeling av nærings- Tilbakeføringsvilkåret og det strenge beviskravet som knytter seg til skjevdelingsregelen, innebærer ofte utfordringer og reiser mange problemstillinger når det gjelder skjevdeling av næringsvirksomhet. Skjevdeling av næringsvirksomhet 25

14 virksomhet. Utfordringene knytter seg i særlig grad til å avklare hvor stor del av virksomhetens nåverdi som kan føres tilbake til den opprinnelige kapitalen/virksomheten slik denne var da man mottok denne, eller aksjer i denne. Det er som nevnt kun verdier som kan føres tilbake til den opprinnelige kapitalen, som kan kreves skjevdelt. Problemstillingen aktualiserer seg særlig når aksjene eller virksomheten har steget i verdi fra man mottok verdiene og frem til separasjonen. Det kan også være at virksomheten har endret karakter i løpet av eierperioden, eller at det har vært behov for å skyte inn mer kapital i selskapet. Dette vil sjelden være noen stor utfordring dersom man for eksempel arver aksjer i Statoil eller et annet stort, børsnotert selskap. Da er det aksjenes verdi ved separasjonstidspunktet som legges til grunn som skjevdelingsmidler. Tilsvarende vil det i mindre grad være vanskelig å fastslå omfanget av et skjevdelingskrav dersom man eksempelvis har mottatt aksjer av foreldre i et selskap som for eksempel forvalter verdipapirer, og hvor man selv ikke arbeider i virksomheten. Eventuell verdistigning på selskapet må da antas å være en ren avkastning av kapital, og ikke 26 Skjevdeling av næringsvirksomhet et resultat av ektefellens arbeidsinnsats. Utfallet vil som regel også være at ektefellen kan kreve hele verdien holdt utenfor delingen som skjevdelingsmidler. Også her kan det tenkes unntak og da særlig knyttet til tilfeller hvor ektefellen rent faktisk har lagt ned arbeidsinnsats knyttet til forvaltning av midlene. Høyesterett har nylig, i en dom fra 2015 (Rt side 1247), uttalt at avkastning av skjevdelingsmidler også kan skjevdeles, men at det må gjøres unntak i de tilfeller hvor avkastningen skyldes en aktiv kapitalforvaltning. Avkastning som kan føres tilbake til slik aktiv kapitalforvaltning, er da gjenstand for likedeling etter lovens hovedregel. Vanskeligere vil det være å fastlegge omfanget av et skjevdelingskrav i de tilfeller hvor eierektefellen også arbeider i virksomheten, i tillegg til å være eier av virksomheten. Dette er jo ofte situasjonen ved generasjonsskifter. Foreldrene overdrar virksomheten til én eller flere av barna som da også har eller får virksomheten som sin arbeidsplass. Dersom virksomheten stiger i verdi i perioden ektefellen har vært eier (og ansatt), vil det i mindre grad være grunnlag for å hevde at all verdistigning skal kunne skjevdeles. Av forarbeidene til ekteskapsloven fremgår det at: «Er eiendeler som skal skjevdeles, gjenstand for verdiøkning ved ektefellen(e)s innsats under ekteskapet, vil verdiøkningen være gjenstand for likedeling». I virksomheter hvor man som eier også er ansatt og arbeider, vil man således kunne risikere at man ikke får skjevdelt hele virksomhetens verdi, i og med at verdien av ektefellens arbeidsinnsats er gjenstand for likedeling. I disse tilfellene vil da utfordringen være å avklare hvor mye av selskapets verdi som er avkastning av den opprinnelige kapitalen, og hvor mye som skyldes andre forhold, herunder særlig ektefellens arbeidsinnsats. Hverken lovteksten eller forarbeidene gir føringer for hvordan man i disse tilfellene skal fastlegge omfanget av skjevdelingsformuen. Man har heller ikke noen (publiserte) dommer hvor dette blir diskutert og tatt stilling til. I juridisk teori opereres det med ulike metoder og prinsipper for å fastslå hvor stor andel av næringsvirksomheten som kan danne grunnlag for skjevdeling, og hvor mye som skal likedeles mellom ektefellene. Etter min oppfatning er den rettslige situasjonen her fortsatt rimelig uklar. Det innebærer at for eiere som også er ansatt i egen bedrift, vil spørsmålet om omfanget av en skjevdelingsadgang i de tilfellene der man også er ansatt i virksomheten, være høyst uforutsigbart. Paradokset er da også at de utfordringer skjevdelingsregelen, og særlig tilbakeføringskravet, reiser for næringsvirksomhet, ofte vil være større jo mindre virksomheten er i omfang. Dette skyldes kanskje særlig at eierens arbeidsinnsats i disse virksomhetene vil ha større betydning for verdiene i selskapet, og man vil risikere at verdien av arbeidsinnsatsen blir gjenstand for likedeling. En av modellene som er lansert for å konstatere hvor store verdier som kan skjevdeles, og hva som da er igjen til likedeling, tar utgangspunkt i å kartlegge hva som vil være markedsmessig lønn for det arbeidet ektefellen utfører i virksomheten. Dersom ektefellen ikke har tatt ut markedsmessig lønn, vil likedelingsformuen utgjøre differansen mellom markedsmessig lønn og faktisk godtgjørelse ektefellen har mottatt. Den resterende verdien av virksomheten vil da kunne bli krevd skjevdelt av eierektefellen. Dette er en modell jeg mener vil være godt i samsvar med formålet med skjevdelingsregelen, og ikke Paradokset er da også at de utfordringer skjevdelingsregelen, og særlig tilbakeføringskravet, reiser for næringsvirksomhet, ofte vil være større jo mindre virksomheten er i omfang. Skjevdeling av næringsvirksomhet 27

15 minst formålet med likedelingsregelen som da er basert på at verdier som knytter seg til ektefellenes innsats gjennom ekteskapet, skal likedeles. 4. SÆREIE En av begrunnelsene for å innføre en skjevdelingsregel slik den er formulert i ekteskapsloven 59, var å redusere eller fjerne behovet for ektepakter hvor ektefellene avtalte fullstendig særeie. Videre ble det vektlagt at arvemidler i flere tilfeller ble gjort til arvingens særeie gjennom bestemmelser gitt av giver/arvelater, og at det var lite ønskelig at «en løsning som for de fleste fremstår som naturlig, skal forutsette spesielle kunnskaper om rettsregelen eller særlig initiativ for å bli realisert.» (NOU 1987:30). Noe av formålet med innføringen av skjevdelingsregelen var således å dempe behovet for å opprette særeiebestemmelser. Som illustrert tidligere, vil imidlertid situasjonen ved en separasjon ofte være uklar med tanke på hvor stor del av virksomhetens verdi som er gjenstand for deling eller kan skjevdeles av den ene ektefellen. Jeg er derfor av den oppfatning at det i mange tilfeller vil være mer fornuftig å opprette avtaler om særeie. Dette gjelder kanskje i særlig grad i forbindelse med generasjonsskifte og overføring av næringsvirksomhet til neste generasjon. Ektefellene kan i fellesskap bli enige om å opprette en ektepakt hvor de nærmere avtaler hvordan formuesforholdet skal være, herunder gjerne da at næringsvirksomheten skal være den enes særeie. Det vil også da være fullt mulig også for eksempel å avtale at dette kun skal gjelde ved separasjon, men at særeie blir felleseie dersom ekteskapet opphører ved dødsfall, eventuelt at gjenlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med særeiemidlene. Da har man ivaretatt hensynet til gjenlevende ektefelle samtidig som man sikrer egne verdier dersom ekteskapet oppløses ved et samlivsbrudd. 28 Skjevdeling av næringsvirksomhet Skjevdeling av næringsvirksomhet 29

16 Oppløsning av sameier Av advokat Heidi Nergård Heidi Nergård er advokat hos Adnor Advokat AS i Trondheim. Hun driver allmennpraksis med hovedvekt på fast eiendoms rettsforhold, obligasjonsrett, selskapsrett, samt arv- og skifte. 1. INNLEDNING Sameier oppstår når to eller flere personer eier noe sammen, som oftest som følge av avtale ved at flere erverver noe sammen, for eksempel ved at samboere kjøper en eiendom sammen. Sameie kan også oppstå på andre måter, blant annet ved arv, typisk ved at søsken arver bolig eller fritidsbolig, for praktiske formål gjerne kalt familiesameie. Uavhengig av hvordan sameiet er etablert, kan det oppstå situasjoner der en sameier av ulike årsaker ønsker å komme seg ut av sameiet. Dette kan for eksempel være for å frigjøre kapital til andre formål, eller det kan være for å komme seg ut av et sameie som er konfliktfylt som følge av uenighet om bruk, vedlikehold, fordeling av kostnader osv. Et annet eksempel er at man har kommet inn i et sameie ved at flere slektninger har arvet en eiendom sammen som man ikke har noe ønske om å dele bruken av. I utgangspunktet står en sameier fritt til å selge sin sameieandel. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å få solgt en sameieandel til en akseptabel pris fordi kjøpere flest ikke har noe ønske om å dele sameietingen med ukjente mennesker, enten det være seg fast eiendom eller andre formuesgoder. Som alternativ til å komme seg ut av sameiet, har en sameier derfor anledning til å kreve sameiet oppløst på visse vilkår. 30 Oppløsning av sameier Rettsforhold i sameier reguleres av sameieloven av 18. juni 1965 nr. 6, heretter «sameieloven». Sameieloven omfatter tradisjonelle sameier. Noen former for sameier faller utenfor loven, blant annet eierseksjonssameier som reguleres av en egen lov. Sameieloven er deklaratorisk, dvs. at den skal legges til grunn med mindre annet følger av avtale eller «serlege rettshøve», jf. sameieloven OPPLØSNINGSRETTEN En sameiers rett til oppløsning av sameiet følger av sameieloven 15, som fastsetter at en sameier, etter varsel med rimelig frist, har «rett til å få sameiga oppløyst». Når det gjelder eiendom, skal den i så fall selges etter reglene for tvangssalg, og en sameier har forkjøpsrett under ellers like vilkår. Den ensidige oppløsningsretten etter 15 gjelder altså bare dersom annet ikke er bestemt. I den sammenhengen oppstår det spørsmål om hva som kreves av avtalegrunnlaget for at retten til å kreve oppløsning kan anses fraveket, enten ved avtale eller «særlege rettshøve». Denne problemstillingen ble avklart i Høyesteretts dom HR , som er gjenstand for behandling i denne artikkelen. Tvisten i ovennevnte dom gjaldt oppløsning av et familiesameie. Foreldrene overdro en hytteeiendom til sine tre barn i 1973 og opprettet en avtale som regulerte pris og forkjøpsrett ved eventuell overdragelse av barnas sameieandel. Denne avtalen ble avløst av en mer omfattende avtale i 1994, hvor det fremgikk at hensikten med avtalen var å legge forholdene til rette for at eiendommen kunne fortsette å være eiet av familien. Ingen av avtalene hadde bestemmelser som direkte avskar oppløsningsretten etter 15. Etter årenes løp gikk sameieandelene i arv til nye generasjoner, og på tvistetidspunkt var det ti sameiere. En av disse ønsket å selge sin andel til en bror, og det oppsto uenighet om tolkningen av avtalen fra 1994, som førte til at det ble fremsatt begjæring om oppløsning i Det Høyesterett vurderte og tok stilling til, var hvorvidt avtalen fra 1994 var til hinder for å gjøre oppløsningsrett etter sameieloven 15 gjeldende. I utgangspunktet står en sameier fritt til å selge sin sameieandel. Oppløsning av sameier 31