Tor Halvorsen. Ove Langeland

Transkript

1 47 Ove Langeland Tor Halvorsen Tor Halvorsen ble valgt som formann i Landsorganisasjonen etter Tor Aspengren på LO-kongressen 26. mai Han styrte LO-skuta gjennom et tiår som må karakteriseres som en brytningsperiode i norsk politikk. O m veltningene i det politiske, økonom iske og organisatoriske landskapet var m arkante tallet var de store reformenes tiår i Norge, mens 1980-årene ble preget av politisk høyredreining og fornyet tro på m arkedsløsninger. For fagbevegelsen utgjorde denne perioden en særlig utfordring både på det politiske og organisatoriske plan. Fra tilskjærer til sam funnsbygger Tor Halvorsen ble født 24. november 1930 i Skien, like i nærheten av Menstad hvor det store M enstadslaget utspant seg bare et halvår senere, sommeren Han startet sin yrkeskarriere som tilskjærer på en skofabrikk i Skien, men tok senere fagbrev som rørlegger ved Norsk Hydros bedrift på Herøya. Tor Halvorsen gjorde raskt karriere som faglig tillitsmann. I 1962 ble han fastlønnet tillitsmann i Herøya Arbeiderforening, og var formann fra ble han ansatt som instruktør i Arbeidernes Opplysningsforbund i Telemark. Allerede året etter, på LO-kongressen i 1969, ble han valgt inn i LOs toppledelse som sekretær. Tor Halvorsen hadde også en rekke politiske tillitsverv. Fra 1963 til 1971 var han medlem av Skien bystyre blehan miljøvernminister i Trygve Brattelis regjering og fra var han sosialminister. Ved sin død var Tor Halvorsen m edlem av sentralstyret i Det norske Arbeiderparti og formann i styret for Norsk Arbeiderpresse A/S. Han var styremedlem i Den Europeiske Faglige Samorganisasjon gikk Tor Halvorsen ut av regjeringen og tilbake til LO og året etter ble han valgt til leder i landets mektigste lønnstakerorganisasjon. Han ble gjenvalgt som leder i 1981 og 1985 og satt i sin tredje formannsperiode, da han døde av kreft 4. november 1987,57 år gammel. Innføring av iavtlønnsgarantien ved tariffoppgjøret i 1980 er kanskje den viktigste enkeltsak fra Tor Halvorsens tid som Tor Halvorsen ( ) ble på fagkongressen i 1977 valgt til ny LO-formann etter Aspengren. Han satt i sin tredje formannsperiode da han døde i 1987, bare 57 år gammel. Halvorsen gjorde rask karriere som tillitsmann. Han var formann i Herøya Arbeiderforeningfra 1965 til 1968, og ble valgt til LO-sekretær i Han var miljøvernminister i Brattelis regjering i 1973 og sosialminister i årene

2 48 LO-formann. Videreutviklingen av bedriftsdem okratiet og av egen organisasjon sto også sentralt. Tariffpolitikk, m edbestemmelse og fagorganisering preger derfor innholdet i den videre framstillingen. Men først skisseres hovedtrekk ved den politiske og økonomiske situasjonen i Norge på slutten av 1970-tallet og utover i 1980-årene. Fagbevegelsen former ikke bare sin egen framtid, den påvirkes også av sine om givelser. Skiftende om givelser Det tiåret Tor Halvorsen satt som LO-formann preges av såvel politiske som økonomiske konjunktursvingninger. Norge fikk en ren Høyre-regjering for første gang på 50 år og en oljeøkonomi som var vekselsvis overopphetet og nedkjølt. På slutten av 1970-tallet ble m otkonjunkturpolitikken avløst av økonomisk innstramming. I 1986 ble en økonomisk snuoperasjon innledet etter en periode med sterk vekst i innenlandsk etterspørsel og sviktende oljeinntekter. Samtidig overtok en m indretallsregjering fra A rbeiderpartiet etter fem års borgerlig styre. Skiftende politiske og økonomiske om givelser medførte nye utfordringer for LO. Store forskyvninger i næ ringsstrukturen reduserte LOs kjem etropper og samarbeidet med politiske m yndigheter falt til et lavmål da en regjering ledet av borgerskapets statsm inister-kandidat Kåre W illoch (Protokoll 1981: 12) avløste Brundtland-regjeringen etter valget i LO møtte nå en m er m arkedsvennlig regjering som liberaliserte kredittm arkedet, ga skattelettelser til de velstående og som ble holdt ansvarlig for den høyeste arbeidsledigheten siden mellomkrigstiden. Grunnlaget for samarbeid var dårligst mulig. Perioden preges også av vekst i tjenesteytende næringer og nedgang i industrisysselsettingen. K vinnene fortsatte å strøm me inn på arbeidsm arkedet og bidro sterkt til sysselsettingsveksten på slutten av 1970-årene og utover på 1980-tallet. Færre industriarbeidere og flere funksjonæ rer endret rekrutteringsgrunnlaget og forsterket debatten om en ny organisasjonsstruktur i LO. Tariffpolitikken. Gjennom den solidariske lønnspolitikken har LO alltid søkt å påvirke inntektsfordelingen både ved forhandlinger med arbeidsgiverne og ved samarbeid med myndighetene. Utover på 1970-tallet ble det m er vanlig at regjeringen tok aktiv del

3 49 i inntektsoppgjørene ved å bidra med skattelettelser, økte stønader (spesielt barnetrygden) og prissubsidier. I årene og i 1980 bidro myndighetene aktivt med å få oppgjørene i havn. Det var kombinerte inntektsoppgjør ( K leppe-pakkene ) ved inntektsoppgjøret i 1975, hovedoppgjøret i 1976 og det lille tariffoppgjøret i ble oppgjøret avgjort ved tvungen lønnsnemnd og fra høsten samme året og ut 1979 var det pris- Og lønnsstopp. Storoppgjøret våren 1980 ble gjennom ført som et kom binert, sam ordnet oppgjør, m en også m ed forbundsvise forhandlinger med konfliktmulighet. Ved oppgjøret fikk LO gjennomslag for kravet om forbedringer for de lavtlønte, men måtte akseptere tak på lønnsglidningen i LO-NAF-området. Fagbevegelsen måtte godta begrensninger i den frie forhandlingsretten som motytelse for lavlønnsordningene (lavlønnstillegg og garantitillegg). Fra 1982 har regjeringen ikke tatt del i oppgjørene. Det var forbundsvise oppgjør i 1982, 1984 og M ellom oppgjørene i 1983 og 1985 ble gjennom ført som sam ordnede oppgjør for LO-NAF-om rådet. Det tariffpolitiske klima ble betydelig forverret utover på 1980-tallet. R egjeringen var lite sam arbeidsvillig og m otsetningene mellom LO og NAF økte. LO oppfattet forholdet til m yndigheter og arbeidsgivere som kraftig forverret, noe følgende uttalelser bæ rer tydelig bud om: Den solidariske lønnspolitikken ble videreført i Halvorsens formannstid, men den inntektspolitiske samarbeidsmodellen brøt sammen på 1980-tallet. Bildet er fra tarifforhandlingene i 1979, som endte med tvungen lønnsnemnd. Halvorsen sitter til høyre i forgrunnen. Vi har gjentagne ganger bedt regjeringen redegjøre for hvilke tiltak den vil sette i verk dersom vi gjennomfører moderate oppgjør. Regjeringen har svart oss med lønnsdiktat og trussel om inndragelse av statsstøtte. (Protokoll 1985: 86)

4 50 Særlig fører nå arbeidsgiverne en intens kamp mot den utjamningspolitikk fagbevegelsen står for. De vil ha større lønnsforskjeller i samfunnet, og de er sterke støttespillere for de politiske krefter som vil gi store skattelettelser til høytlønte og til næringsdrivende. Derfor må fagbevegelsen regne med harde vilkår i tariffpolitikken i åra (Forslag til handlingsprogram : 8) Som en følge av økte m otsetninger økte også konfliktene i arbeidslivet. M est dramatisk var oppgjøret i NAF iverksatte lock-out som rammet om lag arbeidstakere. Over 1 million arbeidsdager gikk tapt som følge av arbeiderkonflikter dette året. Ved oppgjøret 1982 var det streik i flere av forbundene i LO-NAF-området, med transportarbeiderstreiken som kanskje den viktigste. I 1984 streiket offentlig ansatte i stats- og kom m unesektoren. Den solidariske lønnspolitikken ble videreført i Halvorsens form annsperiode, men den inntektspolitiske sam arbeidsm o dellen brøt sammen på 1980-tallet. Tarifftilleggene fikk redusert betydning, lønnsglidningen ble større og arbeidskonfliktene flere. Inntektspolitikkens sam m enbrudd har sin bakgrunn i økonomiske og politiske forhold, men interne forhold i LO og økt konkurranseforhold m ellom LO og andre fagorganisasjoner spilte også en viss rolle. Spenningene mellom offentlig og privat sektor økte og LOs ansvarlighet skapte problemer i forholdet til de andre organisasjonene. Fra 1988 er forhandlingssystemet satt ut av kraft og som en del av den økonomiske snupoerasjonen er det nå lønnslov for andre år på rad. Bedriftsdem okratiet Videreutviklingen av bedriftsdem okratiet sto sentralt i H alvorsens formannsperiode. Krav om økt innflytelse over egen arbeidssituasjon og medbestemmelse i bedriftenes styrende organer ble reist på LO-kongressen i 1977, 1981 og Bedriftsdem okratiet har sine røtter i kam pen for organisasjonsrett og det langsiktige målet er demokrati på alle samfunnsom råder, også i produksjonslivet. LOs prinsipielle syn var, og er at grunnlaget for innflytelse skal være knyttet til arbeidet. Tor Halvorsen sa det slik selv i innledningen om handlings-program m et på LO kongressen i 1977: N år det gjelder bedriftene har norsk arbeiderbevegelse foretatt sitt valg. Gjennom bedriftsdem okrati krever lønnstakerne styringsrett i kraft av arbeidsinnsats i bedriftene (Protokoll 1977: 232). M ed utgangspunkt i en slik strategi

5 avviste også LO den svenske modellen med lønnstakerfond hvor innflytelsen er knyttet til kapitalinnsats. Gjennomføringen av bedriftsdemokratiet har skjedd dels via lov og avtaleverk og dels gjennom direkte samarbeid i bedriftene. Gjennombruddet for styrerepresentasjon kom med endringene i aksjeloven i Reformforslagene hadde sin bakgrunn i en felles LO/DNA-komité (Aspengren komitéen) og ga de ansatte rett til å velge inntil 1/3, minst 2, av styrets medlemmer. Etter initiativ fra LO-kongressen i 1977 ble det nedsatt en ny felles LO/DNA-komité (Skøyen-komitéen) som skulle utrede videreutviklingen av bedriftsdemokratiet. Komiteinnstillingen ble behandlet på LO-kongressen i 1981 og hovedkonklusjonene ble nedfelt i handlingsprogrammet for Her gikk en inn for å senke den nedre grense for styrerepresentasjon fra 50 til 25 ansatte og for å utvide de ansattes representasjon fra en tredjedel til halvparten av styrem edlem m ene. Etter forslag fra fagbevegelsen oppnevnte Brundtland-regjeringen i 1981 et offentlig utvalg (Brubakken-komitéen) som skulle vurdere de ansattes innflytelse i arbeidslivet. Utvalget som avga innstilling i 1985 kom LO imøte i spørsmålet om å senke grensen for representasjon, men fremhevet ellers betydningen av å øke den enkeltes innflytelse over egen arbeidssituasjon. Deltakerdem okratiet ble gitt forrang fram for representasjonsdem okratiet. Den direkte medinnflytelsen for de ansatte i bedriften er ellers regulert i Hovedavtalen mellom LO og NAF. De viktigste samarbeidsbestemmelsene er samlet i paragraf 9. Hovedavtalen ble revidert i 1982 og det ble enighet om en ny tilleggsavtale om utvikling av bedriftenes arbeidsorganisasjon. Arbeidsmiljøloven fra 1977 med bestemmelser om arbeidsorganisering og jobbutform ing ble også en viktig byggestein i dem okratiseringen av arbeidslivet. Koplingen m ellom arbeidsmiljø og bedriftsdemokratiet er klart fremhevet i LOs forslag til handlingsprogram for M ed lov og avtaleverk som arbeidsredskaper, økte fagbevegelsen sin innflytelse i arbeidslivet i det tiåret Halvorsen satt som formann. Endringer i aksjeloven ga utvidet representasjonsrett og bestem m elser i A rbeidsm iljøloven og Hovedavtalen åpnet for større innflytelse over egen arbeidssituasjon. M otstanden fra arbeidsgiverne mot å slippe de ansatte inn i styrer og direksjonsrom var imidlertid tidvis ganske hard. U tover på 1980-tallet satte også spekulasjonsøkonom i en sammen med den økende internasjonaliseringen av øko 51

6 52 nomi og næringsliv, bedriftsdemokratiets utilstrekkelighet i et stadig skarpere lys. Fagorganisering LOs muligheter for innflytelse i politikk og arbeidsliv er betinget av organisasjonenes ressurser. Fagbevegelsen henter sin styrke i antall m edlem m er og i organisasjonens evne til å mestre omstillinger og utfordringer. Organisasjonsstruktur og kunnskapsnivå er viktig for om stillingsevnen. Det nære faglig-politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet har også vært en viktig innflytelseskanal for LO. LO er den dominerende lønnstakerorganisasjonen i Norge og i Halvorsens formannsperiode vokste antall m edlemmer fra om lag til ca medlemmer. Andre lønnstakerorganisasjoner som AF og YS vokste im idlertid raskere. LOs medlemsandel av den yrkesaktive befolkning sank i årene 1977 til 1986 og frem skrivninger tyder på at LO og de andre organisasjonene kan være jevnstore omkring år 2006 (Fennefoss, 1988: 32). M edlemsmassen endret seg også i dette tidsrommet. Det ble flere m edlemmer fra offentlig sektor og industridominansen avtok. Norsk Kommuneforbund vokste med nærmere 50 prosent fra 1977 til 1987, fra til medlemmer, mens Norsk Jern- og M etallarbeiderforbund ble redusert fra til noe under m edlem m er i samme periode. Debatten om rekrutteringsgrunnlag og organisasjonsstruktur ble forsterket utover i Halvorsens formannsperiode. Begrensningene ved den industrimodellen LO bygger på kom stadig klarere til syne i takt med økende endringer i økonomi og sam funnsliv. Det skjedde ingen store organisasjonsendringer før fem forbund i privat sektor gikk sammen i Fellesforbundet i Også andre forbund vurderer å slå seg sammen eller inngå andre samarbeidsformer, kartelldannelser e.l. Fagbevegelsens utfordringer Leif Haraldseth fungerte som LO-leder under Tor Halvorsens sykefravær og ble i 1987 valgt til LO-leder ut inneværende kongressperiode, dvs. til oktober På kongressen i 1989 velges den som skal lede LO inn i 1990-årene. De store utfordringene for fagbevegelsen ved overgang til et nytt tiår er knyttet til spørsmål om økonomisk vekst og full sysselsetting, rettferdig fordeling og organisatoriske endringer. Etter to år m ed lønnslov er det behov for å tenke nytt i

7 tariffpolitikken og spørsmål om overskuddsdeling og fondsdannelse er nå kommet på dagsorden. En slik løsning åpner for en kopling mellom inntektspolitikk og innflytelse. Den sterke veksten i arbeidsmarkedspensjoner reiser også fordelingspolitiske problemer som LO må gi et svar på. Omfattende og raske teknologiske forandringer stiller fagbevegelsen overfor store utfordringer både som arbeidstakere og forbrukere. Det faglig-politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet og forholdet til andre lønnstakerorganisasjoner er også under debatt. Endelig er de organisatoriske utfordringene blitt mer påtrengende: Hvordan utvikle en fagorganisasjon for årene og komme på talefot m ed nye grupper og med de rundt 40% av lønnstakerne som er uorganiserte? LeifHaraldseth er født i Drammen 30. november Da han overtok som LO-leder i 1987, hadde han vært i LOapparatet i 23 år. Med bakgrunn i Jernbaneforbundet ble han distriktssekretær fo r LO i Buskerud i På LO-kongressen fem år senere ble han valgt til førstesekretær og i 1977 til nestformann var han en kort periode kommunalminister i Gro Harlem Brundtlands regjering. 53