Konrad Nordahl. Trond Bergh

Transkript

1 34 Trond Bergh Konrad Nordahl KonradNordahl ( ), fagorganisasjonens sterke, fargerike og ubestridte leder fra 1939 og helt fram til Han kom med i fagbevegelsen allerede i 1915, ble formann i Jern og M etall i 1931 og nestleder i LO i Han trådte inn som LO-formann da Hindah! ble statsråd i 1939, og ble valgt til formann i Konrad Nordahl var Landsorganisasjonens sterke og m arkante formann fra 1945 til T arviogsåm ed hans periode som nestform ann fra 1934 til 1939 og som fungerende formann fra 1939 til 1945, er det ingen som tilnærmet har sittet så lenge i LO-ledelsen som Nordahl. M er enn noen annen enkeltperson har han bidratt til å forme og iverksette fagbevegelsens politikk. Og sam m en med Einar G erhardsen personifiserte han arbeiderbevegelsens faglige og politiske vekst og dominans i Norge de første par tiårene etter den annen verdenskrig. Nordahl, som selv kom fra Jern og Metall, hvor han hadde vært formann, sto i spissen foren fagorganisasjon i vekst, men også i begynnende stagnasjon. Det første drøye tiåret etter krigen økte tilslutningen sterkt, både absolutt og relativt. Men så begynte det å butte imot, tallet på industriarbeidere stagnerte, og fagbevegelsen gikk bare lunkent og med blandet suksess inn i kampen om de voksende sjikt av funksjonærer. LO nådde under Nordahl sitt toppunkt som industriarbeidernes fagorganisasjon, men maktet ikke helt å omstille seg til og 60-årenes endrede yrkesstruktur. Navneskiftet i 1957 fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon til Landsorganisasjonen i Norge ble en sym bolhandling uten sterke realiteter bak. Landsorganisasjonen ble under Nordahl en sterk og i hovedsak positiv og lojal sam arbeidspartner for A rbeiderpartiet. Nordahl, som en tid på 1920-tallet hadde tilhørt Kommunistpartiet, delte helt ut parti- og regjeringsledelsens pragm a tiske og udogmatiske grunnholdning. Den nye ansvarlige linje hadde vært under utvikling før krigen, men slo for alvor igjennom under gjenreisningsårene etter Nordahl hadde selv under krigen, som fungerende LO-formann og leder for LO-sekretariatet i London, vært med på å legge til rette for den faglige og politiske nyorienteringen. Han deltok aktivt i det politiske programarbeidet som munnet ut i programskriftet Framtidens Norge, som i høy grad kom til å inspirere partienes fellesprogram av Han sto også sentralt i arbeidet med å sikre offentlig styring og regulering av de første lønnsoppgjørene etter krigen.

2 Som regjeringen la N ordahl avgjørende vekt på at lønnsoppgjørene etter krigen måtte preges av moderasjon og arbeidsfred. Alt måtte settes inn på å få landet raskest mulig på fote igjen etter krigens ødeleggelser. Og veien gikk gjennom en hurtig gjenoppbygging av produksjonsapparatet og høyest mulig produksjon. Økt produksjon og økonomisk vekst kombinert med mest mulig stabile priser ble også stikkordene for den mer langsiktige strategi. Det var bare ved å gjøre samfunnskaka større at det kunne bli mer å fordele. Innen en slik strategi var det liten plass for streiker og arbeidsnedleggelser. Særlig viktig var det å unngå produksjonsstans under gjenreisningen og forhindre at lønnsveksten sprengte regjeringens stabiliserings- og vekstpolitikk. Også fagbevegelsen måtte ta ansvar for prisutviklingen. Derfor kunne Nordahl i 1947 gå med på en midlertidig lønnsstopplov. Og derfor kunne han de første etterkrigsårene godta en midlertidig lønnsnemndordning som gjennom lovregulering i praksis suspenderte streikeretten. Noen perm anent lovregulering ønsket imidlertid ikke Nordahl. Målet var å komme tilbake til en ordning med frie forhandlinger, kombinert med en utbygget meglingsinstitusjon. Og slik ble det fra 1953 av. Men fortsatt var det et overordnet hensyn å unngå unødig produksjonsstans. Fagorganisasjonen hadde, som Nordahl sa det, den største interesse av å ha m inst mulig arbeidsuro. Understrekningen av økonomisk vekst som nøkkelen til vekst og velstand også for de fagorganiserte gir en hovedforklaring på at Nordahl og LO kunne gå inn for å skrinlegge de gamle kampmetoder. Både dyrekjøpte erfaringer fra m ellomkrigsårenes kam ptid og den nye keynesianske, sam funnsøkonom iske tenkem åte spilte her inn. En annen viktig forutsetning var det forhold at A rbeiderpartiet satt med regjeringsmakten. Det gav, fremhevet Nordahl, sikkerhet for at også andre enn arbeidstakerne måtte vise m oderasjon og oppofrelse. Byrdene og forsakelsen måtte fordeles likelig. Utbyttebegrensningen og regjeringens sterkt progressive skattepolitikk må ses i en slik sammenheng. Som Nordahl sa en gang: Vi klager alle over skattene, m en hvis vi studerer skattesystem e ne i andre land, så er det ikke noe annet land så vidt jeg vet, hvor kapitalistklassen blir flådd så mye ad skattelovgivningen som i vårt land. Også mellom lønnstakerne innbyrdes foreskrev Nordahl økt utjevning. M en denne linjen ble noe neddempet på og 60-tallet, blant annet som et ledd i den skjerpede kam pen om funksjonærene. Selv om LO satte seg 35

3 36 LOs sekretariat - ikke fulltallig - samlet fo r å drøfte tariffrevisjonen i Fra venstre rundt bordet: A lf Andersen (Tekstil), Alfred Nilsen (Handel og Kontor), L eif Olsen (Transport), Torbjørn Henriksen (Kommuneforbundet),Chr. Henriksen (Arbeidsmandsforbundet), fung. hovedkasserer Knut Møller, nestformann Gunnar Bråthen, LO -formann Konrad Nordahl, kontorsjef Jens Berg, førstesekretær Elias Volan, sekretær P. Mentsen, Josef Lars son (Jern og Metall), Edv. Stenklev (Papir), Arthur R u ud (NTTF) og Karsten Torkildsen (Kjemisk). som mål å omfatte hele det arbeidende folk, ble det likevel noe halvt og lunkent over funksjonærpolitikken. Nordahls og Landsorganisasjonens bidrag til den nye produksjonsideologien begrenset seg ikke til tariffm essig m åtehold. Fagorganisasjonen kom på en helt annen og mer aktiv måte enn før til å gå i spissen for økt arbeidsinnsats og økt produktivitet. Nordahl ble en energisk talsm ann for at fagorganisasjonen skulle engasjere seg i produktivitetsarbeidet. Ett virkemiddel her var bedriftsdem okratiet, som ble en av fagbevegelsens merkesaker fra 1945 av. Det første skrittet var opprettelsen av produksjonsutvalgene fra 1946 av. M edansvar måtte følges av medbestemmelse. Det rådet imidlertid i hele Nordahls tid som LO-formann utbredt skepsis mot å gi de ansatte styrerepresentasjon. Her ville Arbeiderpartiet gå raskere fram. Tydeligst kom produktivitetstanken fram i det produktivitetsprogrammet som LO vedtok i Det var de fagorganiserte som nå gikk i dem onstrasjonstog med krav om at industriens folk måtte vise m er interesse for modernisering og rasjonalisering. Kontrasten til mellomkrigsårenes rasjonaliseringsfrykt er slående.

4 Nordahl styrte LO-skuta etter den kurs regjeringen og LO hadde staket ut i fellesskap. Det betyr ikke at denne alliansen til enhver tid var uten problemer. Forholdet var til tider ytterst kjølig mellom Nordahl og Erik Brofoss, regjeringens økonomisk-politiske hovedstrateg. Brofoss gav LO mye av skylden for presset på stabiliseringslinjen, som hadde som mål å holde prisene på 1945-nivå. Også i forholdet til Einar Gerhardsen var det enkelt ganger knuter på tråden. Mest dramatisk kom dette til uttrykk i , da både lønns- og prispolitikken måtte legges radikalt om. Uenigheten toppet seg i debatten om et forslag, som regjeringen støttet, om lønn etter forsørgelsesbyrde. Nordahl avviste forslaget på prinsipielt grunnlag, noe som utløste Gerhardsens sterke irritasjon. D a G erhardsen kort tid etter overraskende gikk av som statsminister, fryktet Nordahl at det var hans og LOs avvisende holdning til familielønn som lå bak. Senere på 1950-tallet gikk Nordahl også sterkt imot Trygve Brattelis idé om å øke og utvide omsetningsavgiften. Nordahl var av den oppfatning at vi hos oss ikke bør ha skatt på m atvarer. Forestillingen om om setningsavgiften som en fattigmannsskatt hang igjen. Nordahl svelget ikke alle sider ved regjeringens nye økonomiske politikk. Nordahl var først og fremst fagforeningsmann. Men han hadde også et bredt og dypt politisk engasjement. Flan markerte seg i internasjonale spørsmål som en krass kritiker av utviklingen i kommuniststatene i Øst-Europa under den kalde krigen. Hjemme var han, sammen med Haakon Lie, blant dem som tidlig ville ta et åpent oppgjør med de norske kommunistene. Nordahl var videre blant de første som hevdet at Norges sikkerhet m åtte trygges gjennom et vestlig sikkerhetspolitisk samarbeid. Han tilhørte også dem som tidlig på 1960-tallet så positivt på norsk m edlem skap i Fellesm arkedet. Nordahl ble en sterk talsmann både for Norges sikkerhetspolitiske og økonom iske vestvending. Nordahl utfoldet sin politiske virksomhet først og fremst som medlem av A rbeiderpartiets sentralstyre og av Sam arbeidskomiteen DNA-LO. Lenge avviste han partiets ønske om å ta sete i Stortinget. Men i 1957 gav han etter og satt som stortingsrepresentant i to perioder. M uligens hadde han fryktet at det kunne oppstå interessekonflikter mellom stortingsrepresentanten og LO-formannen. Når slike konflikter ikke oppsto, ligger forklaringen høyst sannsynlig i at Nordahl aldri hadde vært noen snever fagforeningsmann. Politikeren og LO-form annen var ikke så forskjellige. Det ble også arbeidet 37

5 38 for å få Nordahl inn i regjeringen, m en slike forslag avviste han kategorisk. Nordahl var en ubestridt LO-formann. Like selvfølgelig som G erhardsen overtok partiledelsen i 1945, besatte N ordahl lederstillingen i LO. Og de neste 20 årene var det få tegn til omfattende opposisjon mot ham. M en en viss kritikk ble etter hvert rettet mot hans påståtte egenrådige lederstil. Litt er det nok i beskrivelsen av ham som en streng diktator, et inntrykk som kunne få næring av en stil og arbeidsmåte mer preget av sterkt temperament og rett fram -adferd enn av sm idig diplomati. Konrad Nordahl ble både en energisk reform ator og en slagkraftig forsvarer av arbeiderbevegelsens politikk og resultater. Han passet godt inn i arbeiderbevegelsens pragm a tiske og udogmatiske strategi i etterkrigstiden. Og han var en typisk representant for en generasjon som så avskaffelsen av arbeidsløsheten og fattigdommem som arbeiderbevegelsens store bragd. Han hadde derfor lite til overs for mange av klageropene i det nye velferdssam funnet og det han ironisk kalte den fornemme nød. Trond Bergh Parelius Mentsen P arelius M entsen ( ) hadde nærmere 30 år som heltidstillitsmann i fa g bevegelsen bak seg, da kongressen i 1965 valgte ham til ny LO-formann etter Nordahl. 1 nesten 20 år hadde han vært i LO sentralt, fra 1946 som LO-sekretær og fra 1950 som nestformann. Som leder av fagorganisasjonen viste han en utpreget legning fo r fo r handlinger og kompromisser. Mentsen satt som LO-formann fram til Det sto ingen samlende kronprins klar til å overta form annsvervet i Landsorganisasjonen da Konrad Nordahl gikk av i Flere mulige kandidater synes å ha vært inne i bildet, men LO-kongressen samlet seg til slutt om Parelius Mentsen. Han ble sittende bare én periode, og valget av ham kan ses som en kompromissløsning i dragkampen mellom andre sentrale kandidater. I så fall var dette ikke første gang LO måtte søke en kompromissløsning for å få valgt ny formann. Som vi har sett, var også Olav Hindahl en LO-formann som få egentlig ønsket, men som alle kunne samle seg om. Valget av Mentsen var spesielt på flere måter. Han tilhørte Nordahls generasjon og var hele 62 år da han ble valgt til formann. Ingen hadde tidligere hatt så høy alder ved tiltredelsen. Snarere hadde LO alltid valgt unge formenn. Lian og Olsen var i slutten av 30-årene da de ble valgt, Hindahl og Nordahl (1939) tidlig i 40-årene.