TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE I samme Faglig kamp og industrielt samarbeid etter /1977 B '

Transkript

1 TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE I samme Faglig kamp og industrielt samarbeid etter /1977 B '

2 Utgitt av Pax forlag, Oslo med støtte av Norsk Grafisk Forbund Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum Edvard Bull Hans Fredrik Dahl Svein Damslora Odd-Bjørn Fure Knut Kjeldstadli Arne Kokkvold Einhart Lorenz Per Maurseth Redaksjonens adresse: Gøteborggt. 8, Oslo 5 Æm TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer ut uregelmessig, men minst to ganger i året. Abonnementspris for 1977: kr. 70, Postgiro Abonnementet tegnes ved henvendelse til Pax forlag a/s, Gøteborggt. 8, Oslo 5. Tlf.: (02) Abonnement anses løpende til oppsigelse skjer, hvis ikke oppsigelsesdato er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Ved adresseforandring, vennligst husk å oppgi gammel adresse. by the Authors ISBN Trykt i Heglands Trykkeri Flekkefjord

3 I samme båt? Industrielt sam arbeid og faglig kam p i etterkrigstida In nhold Paul Knutsen: Statsbærende og opposisjonell reformisme... 5 Øivind Stenersen: Samarbeidslinjen blir til Erling Sørli: Bedriftsdemokratiet som tiltak mot arbeiderkollektivet Debatt Jorunn Bjørgum: Industrialisering og radikalisme. Replikk til William M. L afferty Dokumentasjon Gunnar Ousland: Fagopposisjonens problemstilling i dag (1945)

4 T idsskrift for arbeiderbevegelsens h istorie M ålsetting Arbeiderbevegelsens historie er nødvendig for arbeiderklassens sjølbevissthet. Det er nødvendig med kontakt mellom dem som forsker i arbeiderbevegelsens historie og det store publikum som har behov for å kjenne denne historia. Studiet av arbeiderbevegelsens historie har lange tradisjoner i det norske akademiske miljø. Antall forskningsbidrag på dette feltet har likevel økt meget sterkt i de seinere årt. Dette henger nøye sammen med det sterke politiske engasjement både ros forskere og studenter. Samtidig med at arbeiderbevegelsens historie studeres mer intenst i universitetsmiljøene, vokser interessen for denne historia hos et langt breiere publikum. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie ønsker å bringe forskningsresultatene ut til en breiest mulig krets av lesere. Hvert nummer av tidsskriftet er i hovedsak bygd opp rundt ett sentralt emne, som blir belyst ut fra den nyeste forskningen på området. I tillegg til at enkeltstående forskningsarbeider blir presentert, legger vi vekt på å sammenfatte forskningsresultatene. For å gjøre resultatene tilgjengelige og meningsfulle, søker vi å ha en sammenfattende artikkel i hvert nummer. Arbeiderbevegelsens mål har vært, og er, en gjennomgripende omforming av samfunnet og menneskene. Arbeiderbevegelsens historie må derfor studeres på breiest mulig grunnlag. All den innsikt som forskere, politikere og andre interessterte sitter inne med er av interesse i denne sammenheng. Emnene vil bli behandlet med utgangspunkt i ulike teoretiske perspektiver, og tidsskriftet vil være et forum der forskjellige helhetssyn gjøres til gjenstand for debatt. Valget av emner bestemmes av flere forhold. De emner blir foretrukket som peker seg ut som interessante både av faglige og politiske grunner. Om dette num m eret Norsk etterkrigstid er i ferd med å bli kartlagt. Hittil er det imidlertid publisert lite om fagbevegelsens utvikling i perioden. Dette heftet bøter på denne mangelen. Sentralt i nummeret står Paul Knutsens artikkel om de faglig-politiske linjene innen i arbeiderbevegelsen i de første åra etter 1945.

5 Arbeiderpartiet den «statsbærende reformismen» analyseres først og fremst gjennom den offentlige økonomiske politikken og fagbevegelsens tilpasning til denne. Med utgangspunkt i Herøya-konflikten i 1948 karakteriserer han linja i Norges Kommunistiske Parti som «opposisjonell reformisme». De to andre bidragene til hovedemnet slutter seg i tid til Knutsen. Øivind Stenersen gir oss opptakten hva var bakgrunnen for den forberedelse av fredstida som LO gjennomførte i eksil i London og Stockholm. Og Erling Sørli tar for seg en side ved utviklinga etterpå. Han analyserer avtaleverk og samarbeidstiltak på en arbeidsplass BMV i Bergen fra 50-tallet til i dag. Som dokumentasjon bringer vi en tale av Gunnar Ousland på LOs representantskapsmøte i 1945, som står i nært samband med temaene hos Knutsen og Stenersen. P lanene fram over Tidsskriftet vil dekke ulike faser og felter innen arbeiderbevegelsens historie etterhvert. Rekkefølgen vil i noen grad bestemmes av forskningssituasjonen, og hva som foreligger av nytt materiale. Neste nummer nr. 1/1978 er viet 30-tallet: krisepolitikk, politisk kursendring og mobilisering av nye velgere for Arbeiderpartiet. Seinere kommer som varslet hefter om kvinnekamp og arbeiderbevegelse, arbeiderrådsbevegelsen og klassekampen på landsbygda. Nr. 1/78 vil inneholde bibliografi og oversikt over forskningsprosjekter. Vi oppfordrer alle som arbeider med stoff innen vårt felt til å nytte rapportskjemaet bak i dette heftet. Og vi er takknemlige for bidrag og ideer.

6 Paul K nutsen T id s s k r ift fo r a r b e id e r b e v e g e ls e n s h is to r ie 2, Statsbærende og opposisjonell reformisme Innledning Formålet med denne artikkelen er å gi et bidrag til forståelsen av arbeiderbevegelsens politikk i gjenreisningsperioden etter den andre verdenskrig. Framstillingen, som bygger på min hovedfagsoppgave i historie om Herøya-aksjonen, er delt i fire hovedavsnitt. Første del, Stabilisering, demokrati og klasseherredømme (s. 6 15) og andre del, LO s fagpolitiske linje (s ) tar sikte på å skissere visse hovedtrekk ved hva vi kan kalle DNA-statens politikk den statsbærende reformisme. Tredje del, N KP og den opposisjonelle reformisme (s ) tar opp til drøfting innholdet i NKPs venstredreining, mens fjerde og siste del, Aksjon og reaksjon (s ) søker å belyse disse almene utviklingstrekk mer konkret med utgangspunkt i Herøya Arbeiderforenings (HAFs) aksjon for kortere arbeidstid. Alle uthevelser, både i selve teksten og i notene, er foretatt av meg hvis ikke annet er uttrykkelig sagt. Lillehammer, august

7 Stabilisering, demokrati og klasseherredømme Stabiliseringslinjen er en betegnelse for den norske regjerings økonomiske generallinje i perioden , gjenreisningsperioden etter krigen.1 Selv om siktemålet i første omgang var å stabilisere det prisnivå som eksisterte ved frigjøringen,2 forutsatte en realisering av dette siktemål offentlig regulering og kontroll på så mange andre områder innen det økonomiske liv3 at det synes rimelig å gi betegnelsen den vide betydning den har fått ovenfor. E t annet, om enn beslektet, forhold som bidrar til å begrunne en slik begrepsbetegnelse er at regjeringen4 betraktet prisstabiliseringen mer som et middel (blant flere) til å oppnå andre målsettinger enn som et mål i seg selv. Selve hovedmålsettingen for den økonomiske politikk kom i en rekke programmatiske u t sagn noe uklart til uttrykk gjennom formuleringen om å «gi alle gode kår».5 Mer presist innebar dette at man satset på å oppfylle betingelsene for full sysselsetting og at produksjonsresultatet ble fordelt «rettferdig». Den nye realøkonomiske tenkemåte, som særlig var knyttet til Keynes navn, hadde vært en sentral inspirasjonskilde for arbeiderbevegelsens planleggingsarbeid under krigen, og ble i gjenreisningsperioden retningsgivende for regjeringens økonomiske politikk.6 Denne tenkemåte7 pekte på ett område som særlig viktig for en realisering av de ovennevnte mål: Planlegging, m ed hovedvekt på produksjonssfæren, realøkonomien. En verdifordeling som ga alle gode og trygge kår forutsatte framfor noe ø kt produksjon.8 Hvilken samfunnsmessig ramme ville så produksjons- og fordelingsproblemene bli satt inn i? For arbeiderbevegelsen var dette selvsagt et helt grunnleggende spørsmål. I prinsippet dreide spørsmålet seg om hvordan overgangen fra en kapitalistisk til en sosialistisk samfunnsform skulle finne sted, og begge arbeiderpartier i vårt land inntok det samme standpunkt til dette spørsmålet i 1945: Ingen samfunnsmessig endring måtte søkes gjennomført i strid med det bestående samfunns hevdvunne rettslige og politiske prinsipper. Både DNA og NKP plasserte seg dermed klart på en reformistisk plattform.9 Mer praktisk-konkret fikk spørsmålet en annen form: Hvordan skulle man stille seg til det eksisterende forhold mellom politisk demokrati og økonomisk klasseherredømme? Spørsmålet om en utvidelse av demokratiet etter krigen representerte et hovedproblem i eksil-los planleggingsar- 6

8 beid, allerede fra planleggingsprosessens første fase; Konrad Nordahl stilte problemet slik i mars 1942: «Men også hos oss må det komme radikale økonomiske reformer slik at samfunnet i langt høyere grad enn tidligere leder de økonomiske krefter. Det politiske demokrati var hos oss langt utviklet, men det politiske demokrati er bare halve løsningen. Folket i alle land vil kreve noe langt m er for å trygge deres eksistens, enn det å få stemme hvert tredje, fjerde eller femte år. For oss er jo ikke dette nye toner, men når krigen er slutt må de virkeliggjøres.»10 I «Framtidens Norge»,11 det foreløpige resultat av arbeiderbevegelsens eksil-planlegging, tok man sikte på å skape «et system som bedre gir uttrykk for det som virkelig er demokrati, folkets hele og fulle bestemmelsesrett over det politiske og økonom iske liv».12 Ved krigens slutt sto man da i den situasjon at dem okratiet banket på fabrikkportene,13 og kravet om en utvidelse av demokratiet ser ut til å ha hatt stor gjennomslagskraft.14 Hvilket innhold siktet så arbeiderbevegelsens planleggere m ot å gi sin høyt prioriterte plan om å la demokratiet omfatte også det økonomiske liv? Var planen rettet mot en opphevelse av det som ifølge tradisjonell marxisme var selve grunnlaget for eksistensen av et økonomisk klasseherredømme, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, eller tenkte m an seg en form for økonomisk demokrati etter andre linjer? I prinsippet forelå det etter industrialismens gjennombrudd og utviklingen av det politiske demokrati tre løsningsmuligheter på denne motsigelsen mellom det politiske demokrati og det økonomiske klasseherredømme.15 For det første kunne det økonomiske klasseherredømme oppheves gjennom arbeiderklassens revolusjonære aksjon og grunnlaget legges for en sosialistisk samfunnsform, hvor demokratiet drastisk kunne utvides til etterhvert å gjelde på alle om råder av samfunnslivet. F or det andre kunne det politiske dem okrati oppheves mens det økonomiske klasseherredømme ble bevart og befestet, og en fascistisk samfunnsform ville være resultatet. Historisk sett var den russiske revolusjon et forsøk i retning av den førstnevnte løsningsmulighet, mens Italia og Tyskland i mellomkrigstiden framstår som hovedeksponenter for den andre. Endelig kunne begge sider i motsigelsen opprettholdes, samtidig som statsapparatet aktivt ble tatt i bruk for å mildne virkningene av det økonomiske klasseherredømme, og slik, tilsiktet eller ikke, bidra til reproduksjon av den bestående økonomiske og politiske struktur. Utformingen av en politikk på dette område m åtte for ar- 7

9 beiderbevegelsen bli liggende i spenningsfeltet mellom første og tredje løsningsmulighet den andre var selvsagt ikke på noen måte aktuell for arbeiderbevegelsen. Men denne spenning var bare et fornyet uttrykk for arbeiderbevegelsens gamle dilemma mellom en revolusjonær og en reformistisk strategi. Slik bidro fraværet av en partipolitisk fortropp for arbeiderklassens revolusjonære klassekamptradisjoner til å skape gode utsikter for en befestelse og videreutvikling av et nasjonalt fellesskap på kapitalforholdets premisser, også etter at den felles ytre fiende, den fascistiske okkupasjonsmakt, var slått. Med DNAs framrykning til statsbærende parti høsten 1945 ble det dermed dette partiets oppgave å bringe den tredje løsningsmulighet, som ennå var relativt ny og uprøvd, til sin historiske virkeliggjørelse. Hva innebar denne løsningsmulighet mer konkret, og hva var dens praktiske implikasjoner for realiseringen av et økonomisk demokrati? F or å gi et svar, vil jeg behandle tre forhold som var av grunnleggende betydning i den videre utvikling: Statens rolle i den økonomiske virksomhet; det institusjonaliserte klassesamarbeid; og endelig prinsippene for fordelingen av de nyskapte verdier. Omfanget og karakteren av statens virksomhet. Den tid var forbi da spørsmålet om hva og hvor mye som skulle produseres ble bestemt gjennom «kreftenes frie spill» innenfor en markedsøkonomisk ramme med staten som passiv tilskuer. Bare det å skulle gripe bevisst regulerende inn når det gjaldt prisnivået, fordret som antydet ovenfor dels et helhetssyn på økonomien,16 dels en samordnende, utenom-økonomisk instans som kunne gripe inn ut fra dette helhetssyn: en aktiv stat. Kontroll med og styring av den økonomiske virksomhet framsto etter krigen som statsapparatets hovedoppgave. Denne kontroll og styring fra statens side kom imidlertid i vesentlig grad til å skje ut fra verdipreferanser som sprang ut av eksistensen av et økonomisk klasseherredømme på privatkapitalismens grunn. I et samfunn som det norske, med overveiende privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, innebar målsettingen om produksjonsøkning med nødvendighet at bedriftseierne ble oppmuntret og stimulert som bedriftseiere. Helt logisk innebar da dette at staten gjennom sin politikk stimulerte de enkelte kapitalister på en slik måte at deres viktigste funksjon innenfor kapitalismen som medier for kapitalens forøkelse ble ivaretatt. Finansminister Erik Brofoss ga klart uttrykk for denne tanke i sitt foredrag til 8

10 Fagkongressen 1946, hvor han bl. a. kom inn på spørsmålet om beskatning av eierinntektene: «Overfor de uttalelser som av og til framkommer om muligheten for en enda sterkere direkte beskatning av større inntekter i bedriftene, vil jeg gjerne ha sagt at en må være klar over at en så lenge en har et samfunn bygget vesentlig på privat eiendomsrett, m å en også bevare motivene til den økonomiske virksomhet. (...)... det gjelder i like høy grad om bedriftene at en ikke kan beskatte dem så sterkt at interessen for en øking i aktiviteten bortfaller.»17 Statens aktivitet på dette område kan dermed best karakteriseres gjennom en negativ bestemmelse: Overfor eierinteressene kunne den ikke gripe inn ut over det punkt hvor profittmotivet for den enkelte kapitalist ble opphevet som drivkraft i systemet. Denne uttrykte holdning til privatkapitalistisk profittmaksimering må imidlertid ses i sammenheng med en mer pågående holdning fra statens side for å sikre at den akkumulerte merverdi i størst mulig utstrekning ble reinvestert i produktiv virksomhet. En høy investeringsrate var en hovedforutsetning for rask gjenreisning, og her ble flere virkemidler tatt i bruk, bl. a. utbyttebegrensningen fra januar 1946, skattefradrag for investeringsutgifter og statsstøtte til innkjøp av produksjonsmidler i utlandet.18 M an kan si at forholdet mellom DNA-regjeringen og kapitalistene her synes å være preget av sammenfallende interesser, selv om enkelte nok har reagert mot statens inngrep overfor deres disposisjoner: «Direktørene er, til sin overraskelse, kommet i paradis.»19 Korporatisme og demokrati. For å sikre den praktiske gjennomføring av produksjonsoppgavene, ble et nytt institusjonelt arrangement søkt gjennomført, både når det gjaldt forholdet mellom ulike organisasjoner innen nærings- og arbeidsliv, og når det gjaldt forholdet mellom disse og staten. Resultatet ble en treleddet struktur, som bar et umiskjennelig korporativt preg: På bedriftsplanet ble det organisert produksjonsutvalg,20 innen de fleste bransjer ble det instituert bransjeråd,21 og som toppunkt i pyramiden fungerte Det økonomiske Samordningsråd, «det norske folks generalstab p å det økonomiske område»,22 som besto av representanter fra de store organisasjoner og fra staten. I disse organene skulle representanter fra de ulike klasser møtes i tillitsfullt samarbeid om praktiske problemer. Opprettelsen av slike samarbeidsorganer ble imidlertid ikke bare satt inn i et gjenreisningsperspektiv med hovedvekt på produksjonsproblemene i en overgangsfase. Målsettingen 9

11 gikk langt videre. Den nye organisatoriske oppbygging var samtidig et hovedmiddel i bestrebelsene på å utvikle et økonomisk demokrati.23 Tillot så dette mål bruk av et slikt middel? V ar det mulig å forene en korporativ organisasjonsstruktur med en utvidelse av demokratiet? En behandling av dette spørsmål krever en klargjøring av hva som ble lagt i begrepet om «det økonomiske demokrati». Hvordan forestilte man seg dette målet? Det kildemateriale jeg har hatt til rådighet, gjør en klargjøring vanskelig, fordi det økonomiske demokrati som mål gjennomgående omtales på et lavt presisjonsnivå. Gjennom en analyse av LO-sekretariatets innstilling til «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og for demokratiseringen av vårt næringsliv» til representantskapsmøtet i juni 1945, og av Gunnar Ouslands begrunnelse for innstillingen, kan vi likevel i det minste danne oss et inntrykk av hvordan fagorganisasjonens ledersjikt i frigjøringsåret ønsket å presentere spørsmålet. I sekretariatets innstilling ble det fastslått at en av fagorganisasjonens «sentrale oppgaver» ville bli å bygge ut «et levende demokrati i det økonomiske liv».24 Dette skulle skje gjennom at arbeidere og funksjonærer ble sikret aktiv deltakelse i produksjonsutvalg, bransjeråd og samordningsråd. Samtidig ble det framholdt at oppgaven ikke var løst med dette: «(Disse organene) kan bare gi den forfatningsmessige rammen for en demokratisk organisasjon av det økonomiske liv. Det blir fagorganisasjonens viktigste oppgave i tida fram over å fylle denne rammen m ed et rikt pulserende liv.»25 Innenfor denne prosessen ble et saklig opplysningsarbeid fra arbeiderbevegelsens side ansett som en viktig forutsetning: «Grunnlaget for et levende demokrati både i det økonomiske liv og i Staten er at hver enkelt samfunnsborger har kunnskap nok til å se hvor problemene ligger og til å være med og drøfte saklig hvordan de kan løses.»26 Sekretariatets innstilling i dette spørsmålet kom ikke nærmere en presisering av hva målsettingen om det økonomiske demokrati ville innebære. Man hadde skissert en korporativ ramme som senere skulle fylles med et innhold det ikke ble sagt noe om. Som offisiell uttalelse ville dermed innstillingen, dersom den ble vedtatt,27 gi LO-ledelsen frie hender i valg av politisk linje, siden innstillingen åpnet for et stort antall tolkningsmuligheter. Dette valg ble ideologisk forberedt gjennom Ouslands begrunnelse for og utfyllende kommentarer til innstillingen. Mens sekretariatets innstilling unnlot å ta standpunkt til en 10

12 prioritering mellom de materielle og de mer ideologisk betonte spørsmål, framgikk det av Ouslands foredrag at produksjonsproblemet hadde forrang framfor spørsmålet om en utvidelse av demokratiet. Til tross for at en grunnleggende uklarhet i spørsmålet om hva det økonomiske demokrati konkret innebar er et felles trekk ved innstillingen og Ouslands uttalelser, gir Ouslands foredrag inntak til en klarere forståelse av hvilke linjer det økonomiske demokrati ble tenkt gjennomført etter. Ousland28 antyder en presisering av <det økonomiske demokrati» i to retninger. For det første knytter han begrepet til den avgrensning det hadde fått i Fellesprogrammets formuleringer: «... vi (har) ennå ikke på arbeidsplassene... skapt det demokrati som vi vil ha og som fellesprogrammet går inn for.»29 F or det andre anvendes begrepsbetegnelsen arbeiderrepresentasjon i bedriftenes direksjoner, noe som ikke var nevnt i Fellesprogrammet.30 Felles for «de demokratiske ordninger» var at en program festing i første omgang var viktigere enn å sette dem ut i livet.31 Samtidig ble det gitt intrykk av at en gjennomføring av de demokratiske ordninger var ledd i en større plan, man var underveis. P å kort sikt sto demokratiet i sin førstnevnte variant i forgrunnen, mens presisering nr. to ble tenkt gjennomført innenfor et mer langsiktig perspektiv, som ledd i realisering av «sosialismen». Slik fattet fikk demokratiet ut over det å være mål i seg selv også en middelfunksjon som middel til å føre «hele samfunnet med oss fram til sosialismen».32 Mens Ousland i formen dermed var i overensstemmelse med LOs ennå «sosialistiske» formålsparagraf, ga han sitt foredrag et innhold som bidro ytterligere til å svekke dens opprinnelige intensjon. En gjennomføring av den mer vidtgående demokratiseringsvariant krevde nemlig som sitt grunnlag en forutgående utvikling hvor det var blitt skapt «en samlet vilje i hele det økonomiske liv».33 «Det rette grunnlag» for arbeiderrepresentasjon i bedriftsdireksjonene var ifølge Ousland dette: «Organisasjonene må ha fått utviklet en vilje og en mening med vårt næringsliv, og innarbeidet et inngående kjennskap til det og til bedriftsøkonomien før vi kan tenke oss at en arbeider vil kunne hevde seg og utrette noe positivt arbeid av betydning, f. eks. som medlem av Hydros direksjon. H an vil ellers som regel bli enten et gidsel, en demonstrant eller et null.»34 I sosialdemokratisk regi skulle dermed det nasjonale fellesskap videreutvikles og utdypes dithen at nasjonen framsto som en organisk helhet, preget av samstemmighet i alle viktige (økonomiske) spørsmål.35 E tter at arbeiderne hadde lært seg å tenke bedrifts 11

13 økonomisk, ville også de, ved å gå inn i de større bedrifters direksjoner, nå fram til å bli fullverdige konstituerende elementer innenfor den sosiale helhet. På dette tidspunkt ville man ifølge Ousland også stå på terskelen til det sosialistiske samfunn: «Jeg tror for øvrig at selve sosialiseringen, når vi har fått alle de demokratiske råd og utvalg i arbeid, etterhvert vil kunne komme som et resultat av de erfaringer, drøftelser og utredninger som på denne måten nåes.»36 Ouslands synspunkter kan i korthet oppsummeres slik: De ligger innenfor rammen av en evolusjonistisk historieteori, hvor den videre samfunnsutvikling vil skje gjennom tre etapper: For det første opprettelsen av et produksjonsfellesskap mellom arbeidere, funksjonærer og arbeidskjøpere, dernest etableringen av et økonomisk demokrati, i første omgang gjennom de nye korporative organer, senere også via arbeiderrepresentasjon i bedriftsdireksjonene, og endelig realisering av sosialismen. I utredningen av denne etappevise utvikling preges Ouslands formuleringer av et stadig synkende presisjonsnivå: Mens produksjonsfellesskapet er knyttet til en i hovedsak bestemt organisasjonsstruktur, er tanken om det økonomiske demokrati uklart utformet,37 og sosialismen («selve sosialiseringen») står alene som et honnørord uten nærmere kvalifikasjon.38 M ed grunnlag i et avgrenset, men representativt kildemateriale har til nå tenkningen omkring disse spørsmål innen fagbevegelsens toppsjikt vært gjenstand for analyse. Før temaet slippes, er det nærliggende også å komme inn på den praksis som utviklet seg, med vekt på produksjonsutvalgene, da disse var tenkt å utgjøre hjørnesteinen i det nye økonomiske demokrati. Etter den avtale om produksjonsutvalg som ble inngått mellom LO og N.A.F. 7. desember 1945, framsto produksjonsutvalgene som interne bedriftsorganer med rådgivende status.39 I argumentasjonen fra DNA- og LO-hold for å avdempe det faktum at produksjonsutvalgene dermed var blitt skapt med utgangspunkt i bedriftsherrenes verdipreferanser, sto valgseieren høsten 1945 sentralt.40 I og med «arbeiderflertall» i Stortinget var spørsmålet om arbeiderkontroll med bedriftenes disposisjoner på grunnplanet ikke lenger så viktig: Det politiske demokrati gjensto som garant for en politikk i arbeiderklassens interesse. LOs offisielle organ F ri Fagbevegelse bidro i nr. 1/1946 på lederplass til en klargjøring av hva man nå la i det økonomiske demokrati: «(Det økonomiske demokrati) består i at alt som fins av byggende 12

14 krefter i folket... blir stilt i gjenreisningens tjeneste.» I neste nummer ble skrittet tatt fullt ut: «Produksjonsutvalgene vil få mange oppgaver å arbeide med. Men målet for hele deres virksomhet er å </>ke produksjonen. Dette må de alltid ha klart for øye.» Demokratiseringsideologien fra året før var borte, produksjonsfellesskapet sto alene tilbake. Verdifordeling og arbeidsfred. Grovt sett kan man si at fordelingen av de nyskapte verdier skjedde ut fra to hovedprinsipper. For det første måtte den sikre en inntektsfordeling som var forenlig med målet om rask økonomisk vekst, og for det andre tok den sikte på å utjevne ulikheter innen klassene, mens forholdet mellom dem i liten grad ble berørt. D et sistnevnte forhold kom for de fagorganisertes vedkommende til uttrykk gjennom den solidariske lønnspolitikk: De lavtlønte skulle bringes opp på nivå med de høyest lonte, som på sin side skulle stille seg solidarisk overfor de førstnevnte ved selv å avstå fra lønnskrav. Fagorganisasjonen hadde slått inn på den solidariske lønnspolitikk allerede i 30-årene,41 og i gjenreisningsperioden kom den til å utgjøre selve programmet for fagorganisasjonens lønnspolitikk. Tariffoppgjørene både i 1946, 1948 og 1949 var preget av en klar «lavtlønnsprofil».42 Denne politikken må i høy grad sies å ha vært funksjonell i et gjenreisningsperspektiv, ved at den gjennomgående innebar moderate krav fra LOs side ved tariffoppgjørene. Skulle en rask produksjonsøkning realiseres, forutsatte dette en høy investeringsrate, som i sin tur krevde en tilsvarende høy innenlands sparing, offentlig eller privat, dersom store importoverskudd skulle unngås.43 Men siden størrelsen av den private sparing er betinget av inntektsfordelingen i samfunnet, idet den private sparing i hovedsak skjer på bedriftenes hender, fram står det et årsaksforhold mellom inntektsfordelingen og målsettingen om rask produksjonsøkning: Det siste forutsetter som nødvendig betingelse en skjev inntektsfordeling Selv om dette resonnement må modifiseres noe når man tar i betraktning mulighetene for offentlig sparing og høy import, gjenstår det en motsigelse mellom rask produksjonsøkning og høy lønnsandel. Dermed kom de program matiske uttalelser om «rettferdig fordeling» (Fellesprogrammet, LOs «Retningslinjer....» ), «likelig og rettferdig fordeling» (DNAs arbeidsprogram 1945), «rimelig og rettferdig fordeling» (Innst. S. nr. 175, 1947)45 tilsynelatende i kon- 13

15 flikt med de krav gjenreisningen stilte. Dette avhenger imidlertid helt av hva man legger i begrepene. «Rettferdig» er temmelig intetsigende med mindre begrepet ses i forhold til bestemt etisk eller politisk målestokk;46 «likelig» eller «rimelig» var fordelingen ikke dersom man så ut over klassegrensene, derimot kan man si at fagorganisasjonens lønnspolitikk helt klart tok sikte på en likelig fordeling innenfor lønnstakernes egne rekker. M an kan si at overgangen fra å legge hovedvekten på fordelingsproblemene til å prioritere produksjonsoppgavene, en politikk som var innledet under inntrykk av 30-årenes krise,47 fullbyrdes gjennom sosialdemokratiets (dvs. DNA/LOs og NKPs)48 politikk de første etterkrigsår. Snarere enn å føre kam p m ot arbeidskjøperne for å tilegne seg størst mulig andel av de verdier som ble skapt i produksjonsprosessen, inngikk man i et produksjonsfellesskap med kapitaleierne for å øke merverdiens størrelse, slik at det ble så mye å fordele at det kunne skapes «gode og trygge kår for alle» uten kam p.49 Som en konsekvens av synet på hvordan gjenreisningsproblemene skulle løses, ble nå lønnskampen erstattet av sin motsetning, arbeidsfreden, som overordnet verdi. Sikring av arbeidsfreden ble ansett som en avgjørende forutsetning såvel for løsningen av produksjonsoppgavene som for virkeliggjørelsen av den sosialdemokratiske samarbeidsideologi. Nødvendigheten av å unngå konflikter ble stadig understreket av fagorganisasjonen selv.50 I LOs organ Fri Fagbevegelse ble det på lederplass i det første nummer etter krigen antydet at mens streikebryteren tidligere var «den største forbryter», var det nå blitt omvendt: En streikende arbeider ble stemplet som usosial.51 G unnar Ousland52 m ente at å iverksette arbeidskonflikter ikke bare ville være ødeleggende for samarbeidet med «de andre samfunnsklasser», det ville også være «tåpelig» og «forbrytersk mot sosialismen».53 Streiken var et tilbakelagt standpunkt fordi man sto i en ny situasjon: «La oss bli fullt klar over vår stilling. Vi er ikke lenger under tyranniet hverken gestapotorturens eller kapitalismens. Vi lever i en overgangstid,..,»54 Overgangstiden stilte fagorganisasjonen overfor den sentrale oppgave å bekjempe «de gamle forestillinger»55 hos de fagorganiserte. Det nye syn på streiken m åtte bli gjenstand for en almen tilegnelse i hele arbeiderklassen. Gjennom et iherdig opplysningsarbeid56 måtte man unngå at deler av fagorganisasjonenes medlemmer gjennom direkte aksjoner ble stående som «kjærringa m ot strømmen».57 Samarbeid, orden og disiplin 14

16 var hovedparolene,58 slik ville man nå fram til «hittil uanede solidaritetsforhold i vårt samfunn».59 LO s fagpolitiske linje I og med at representantskapet i juni 1945 med samstemmighet hadde godkjent sekretariatets forslag til «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og for demokratiseringen av vårt næringsliv», var LOs fagpolitiske kurs for den første tid etter frigjøringen fastlagt. Denne kurs ble stadfestet og eksplisitt knyttet til regjeringens økonomiske politikk, stabiliseringslinjen, på Fagkongressen i mai 1946, fremdeles med fravær av kritiske røster.1 I store trekk m å m an si at den politikk LOs ledende organer her hadde trukket opp, forholdsvis raskt ble akseptert av organisasjonen som helhet. Striden om 12-øringen høsten 1945 kunne tyde på det motsatte, men det synes rimelig å betrakte den opposisjon som da manifesterte seg som et oppgjør omkring forhold med røtter i det første krigsår, snarere enn å tolke den som utslag av en kritisk holdning til stabiliseringspolitikken.2 Gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1946 bekrefter også inntrykket av oppslutning nedenfra om fagorganisasjonens politikk.3 LOs linje for å bedre arbeiderklassens levevilkår syntes dermed bare i beskjeden grad å bli truet av «de gamle forestillinger» innenfor de fagorganisertes rekker.4 Ved siden av prinsippet om den solidariske lønnspolitikk, framsto denne linje som en kombinasjon av to ting: For det første gjaldt det å utbygge priskontrollen under fagorganisasjonens direkte medvirkning, og for det andre satset man på å øke produksjonseffektiviteten.5 Etterhvert som produktiviteten økte, ville det kunne gis rom for lønnsøkninger.6 LOs tilslutning til regjeringens stabiliseringslinje innebar at man stilte moderate krav på kort sikt for å oppnå desto større gevinst innenfor et mer langsiktig perspektiv. M en tilslutningen til stabiliseringspolitikken måtte skape indre spenninger i LOs fagpolitiske linje. Skulle stabiliseringslinjen kunne gjennomføres med suksess, innebar dette bl. a. at man lyktes i å holde kostnadsnivået lavt samtidig som unødige forstyrrelser i den økonomiske virksomhet ble unngått. Gitt den store betydning lønnsandelen hadde for det generelle kostnadsnivå, ble LOs ledende organer fanget inn av m otsigelsen mellom på den ene side behovet for å holde sine medlemmers lønninger på et moderat nivå, og behovet for fortsatt arbeidsfred på den annen side. Det er denne motsi- 15

17 geisen som spilles ut på LOs representantskapsmøte i august 1947, det første etter krigen hvor sekretariatet m øter en relativt betydelig opposisjon. Opposisjonens angrepspunkt var sekretariatets tilslutning til regjeringens forslag om lønnsstopplov. Lønnsstopploven («Midlertidig lov om forbud mot lønnsauke») ble fremmet for Odelstinget 15. august 1947, og hjemlet forbud mot enhver form for lønnsøkning for resten av året Fra regjeringens side ble forslaget begrunnet gjennom St.meld. nr. 43 (1947): «Om særlige tiltak til trygging av landets økonomi», og gjennom Ot.prop. nr. 103 (1947), som var en konkretisering av de tiltak som ble foreslått i stortingsmeldingen på lønnspolitikkens område. Det ble i proposisjonen pekt på at de viktigste oppgaver som lønnsmyndighetene etter frigjøringen i første omgang var stilt overfor, var blitt tilfredsstillende løst: Arbeidsfreden var blitt sikret gjennom lønnsnemndas virksomhet, og lønnsmottakerne hadde fått kompensasjon for prisstigningen «så langt som de økonomiske tilhøva tillot det». E n tredje oppgave, som etterhvert hadde meldt seg med økende tyngde, hadde imidlertid ennå ikke funnet noen tilfredsstillende løsning: Det dreide seg om å «motvirke en inflatorisk stigning av lønningene». D et hadde ikke lykkes «å holde lønnsutviklinga innafor rammen av det som samfunnsmessig sett er riktig og som på lengre sikt vil være til gagn også for de arbeidere og arbeidsgivere som det gjelder». N år det her er tale om en «samfunnsmessig riktig» lønnspolitikk, må det bety en lønnspolitikk som ikke står i m otstrid til stabiliseringslinjens behov for et lavt kostnadsnivå.7 Det var «tendenser til utglidning» fra en riktig lønnspolitikk man ville til livs gjennom forslaget om lønnsstopp, et forslag som «på lengre sikt» ville være til fordel både for lønnstakerne og for interessefellesskapet mellom dem og arbeidskjøperne. En undersøkelse av utviklingsgangen fra forslaget befant seg på et forberedende stadium til odelstingsvedtaket om lønnsstopploven var et faktum, viser at holdningen i LOs topporganer (sekretariat og representantskap) spilte en sentral rolle i innledningsfasen og bidro sannsynligvis avgjørende både til at lovforslaget kunne framsettes og til at det ble vedtatt av Stortingets organer. I korte trekk er utviklingsgangen denne: Statsministeren får tilslutning til tanken om en lønnsstopp i møte med LOsekretariatet 28. juni. På bakgrunn av Samordningsrådets anbefaling (5. juli) gir Sosialdepartementet Arbeidstvistko- 16

18 mitéen i oppdrag å utarbeide et lovforslag, som så fremmes for de lovgivende myndigheter gjennom Ot.prop. nr. 103 (1947). Under Odelstingsdebatten var det et viktig argument for lovforslaget at LOs representantskap hadde gått inn for det. Statsminister Gerhardsens henvendelse til LOs sekretariat den 28. juni skjedde «for å finne fram til visse forholdsregler»8 i den rådende økonomiske situasjon, som av regjeringen ble vurdert som alvorlig. Statsministerens forslag til tiltak for å styrke landets økonomi ble oppsummert i ni punkter. I de spørsmål som direkte hadde relevans for fagorganisasjonens medlemmer pris- og lønnspolitikk samt spørsmålet om arbeidseffektivitet het det (punktene 4 6): «4. M ulighetene for en generell prisnedsettelse på f. eks. 50 % undersøkes. (...) 5. Ytterligere stigning i lønningene stoppes. Det sørges for at gjeldende tariffer blir overholdt. 6. Arbeidseffektiviteten økes. Alle akkordsatser undersøkes på teknisk basis. Feriebestemmelsene overholdes.»9 En gjennomføring av både punkt 5 og 6 ville ha som konsekvens større arbeidskraftsinnsats uten lønnsøkning overhodet, dvs. økt utbytting, med mindre den økte arbeidseffektivitet ble kompensert gjennom en tilsvarende prissenkning. Her framstår imidlertid en iøynefallende forskjell mellom punkt 5 og 6 på den ene side og punkt 4 på den andre: Mens de førstnevnte har karakter av bindende handlingsdirektiver, er spørsmålet om prissenkning heller hypotetisk: H er skal mulighetene undersøkes. LOs formann Konrad Nordahl «takket statsministeren for redegjørelsen»10 og gikk inn for hans forslag med ubetydelige forbehold når det gjaldt punkt 5 om lønnsstopp.11 R e sultatet av møtet ble at sekretariatet enstemmig ga LOs representanter i Samordningsrådet fullmakt til «å gå inn for den ovenfor skisserte plan med de forbehold som oppsumm ert av form annen».12 I debatten på LOs representantskapsmøte august møtte sekretariatet som nevnt motstand. Opposisjonen fryktet dels for at loven i realiteten var tenkt å ha varighet ut over de foreslåtte tre måneder,13 dels krevde man at en effektiv prisstopp måtte være en forutsetning for å kunne godta lønnsstopp. Representanten Malvin Knutsen framsatte to forslag. Prinsipalt gikk han inn for at spørsmålet om lønnsstopp måtte behandles grundigere før noe vedtak kunne fattes, siden en eventuell lov ville «gripe (så) avgjørende inn i fagbe- Arbeiderbevegelsen 2 17

19 vegelsens tradisjoner og demokratiske rettigheter her i landet».14 H ans subsidiære forslag gikk ut på at representantskapet skulle fraråde lønnsstopp inntil regjeringen hadde oppnådd en effektiv senkning av prisnivået.15 F ø r slike resultater av regjeringens politikk forelå, ville en gjennomføring av lønnsstopp etter hans mening bety «et direkte angrep på arbeiderklassens reallønninger til fordel for kapitalinteressene».16 Karl Hammerstedt medlem av representantskapet fra NKIF og stortingsmann for NKP som sammen med M. Knutsen var opposisjonens hovedtalsmann på møtet, ga sin tilslutning til at stabiliseringslinjen måtte holdes, men gikk samtidig mot forslaget om lønnsstopp. Hans begrunnelse var at arbeiderne m åtte få sin del av produksjonen: «Kapasiteten er øket fra førkrigstiden, men det er ikke kommet arbeiderne til gode.«17 Tilhengerne av forslaget om lønnsstopp argumenterte for sitt syn langs to linjer. For det første gjaldt det å støtte opp om stabiliseringslinjen, og for det andre ble det pekt på at fagorganisasjonen hadde fått en ny funksjon som følge av Arbeiderpartiets framrykning til statsbærende parti. Karsten Torkildsen (NKIFs formann) argumenterte med at en prisstabilisering med nødvendighet forutsatte lønnsstopp: «Hvis lønningene stiger, sprenges også stabiliseringslinjen.»18 Det ble også sterkt understreket at stabiliseringslinjen var arbeiderregjeringens politikk, som det var i fagorganisasjonens interesse å støtte opp om.19 Siden regjeringen nå betraktet gjennomføring av lønnsstopp som et nødvendig tiltak for å styrke økonomien, ble det fagorganisasjonens oppgave å sørge for at arbeiderklassen godtok å «spenne inn livreima og å legge ryggen til».20 Det var her den viktigste skillelinjen på representantskapsmøtet gikk. Mens prisstabilisering som målsetting fikk almen tilslutning, framsto uenigheten når det gjaldt valg av midler til å realisere dette. N år det gjaldt det aktuelle forslag fra regjeringens side, argumenterte tilhengerne av forslaget ut fra nødvendigheten av å sikre landets økonomi, mens opposisjonen i større grad vurderte forslaget ut fra et klasseperspektiv: Kapitalinteressene måtte ikke favoriseres på bekostning av arbeidernes reallønninger. «En slik politikk er uforenlig m ed fagbevegelsens oppgave, som er å heve arbeidernes reallønninger.»21 Slik utviklet dette spørsmålet om valg av midler seg til å gjelde spørsmål av mer almen, prinsipielt politisk natur: Hva var fagbevegelsens egentlige oppgave i samfunnet? 18

20 Tilhengerne av regjeringens politikk inntok her det standpunkt at LO i forhold til regjeringen faktisk burde opphøre å eksistere som selvstendig politisk faktor. En representant mente at fagorganisasjonen «i første rekke (må) stille krav til seg selv», og hadde «med atskillig forbauselse» hørt uttalelser fra enkelte tillitsmenn: «De tror fremdeles at fagorganisasjonen utelukkende har til oppgave å arbeide for høyere lønn og kortere arbeidstid.»22 Dette synspunkt ble satt i en større sammenheng av de faglige topptillitsmenn Volan og Nordahl. Elias Volan uttrykte seg slik: «Det var ofte diskutert her i landet i sin tid om det var riktig av den politiske bevegelse i Russland å sette den faglige bevegelse ut av spillet. Fagorganisasjonen der er et hjelpeorgan for det russiske parti. Den norske fagbevegelse må innrette seg på samme måte. Det er i den situasjon vi står i dag.»23 Konrad Nordahl kommenterte opposisjonens talsmenn på følgende måte: «Jeg er blitt ikke så lite skuffet over enkelte fagforeningstillitsmenn. De burde vært ledere i Amerika hvor en fører en slik primitiv politikk som en her gjør seg til talsmann for. (...) Vi har interesse av å omforandre den økonomiske makt. Vi må derfor innstille oss på å omlegge vår taktikk etter forholdene.»2* Etter Volans og Nordahls mening krevde således situasjonen at arbeiderbevegelsens to grener, den faglige og den politiske, sam ordnet sine krefter på en ny måte. Denne samordning av det faglige og politiske lederskap innebar imidlertid at det første underordnet seg det andre: Det faglige lederskaps hovedoppgave ble å sikre oppslutning om og gjennomføring av de politiske retningslinjer regjeringen anså nødvendige. Opposisjonens frykt for at lønnsstopploven skulle bli forlenget skulle vise seg å være ugrunnet, men LO-ledelsen stilte heller ikke krav om noen generell lønnsøkning foran tariffoppgjøret i Hovedlinjen i sekretariatets innstilling til neste representantskapsmøte, november 1947, var prolongasjon av de eksisterende tariffer, altså et brukbart alternativ til lønnsstoppen som middel til å opprettholde et lavt kostnadsnivå. Begrunnelsen for sekretariatets innstilling ligger da også i første rekke i en sterk understrekning av stabiliseringslinjens betydning. Siden august hadde den økonomiske situasjon forverret seg, og stabiliseringslinjen var «ikke bare fortsatt i faresonen, men det skal ytterst lite til for å sprenge den».25 Prisstigningen på verdensmarkedet hadde vanskeliggjort valutasituasjonen, og hjemme var det siden august blitt gjennomført tiltak som innebar «en stor 19

21 økonomisk og sosial vinning for lønnsmottakerne, men også et øket press m ot stabiliseringslinjen, for så vidt det ikke følges av en tilsvarende økning av produksjonen.»26 F or de mest prom inente deltakere på representantskapsmøtet var spørsmålet om moderasjon ved tariffoppgjøret og økt produksjon i virkeligheten et spørsmål om stabiliseringshnjens fortsatte beståen. Gerhardsen trakk i sitt innledningsforedrag en sammenlikning med land som hadde gjennomgått en sterk inflasjon, og mante til ansvarlighet hos representantskapsmedlemmene: «Finnland og Frankrike er i en fortvilet stilling. I forhold til de plager andre lands arbeidere har, er vi gunstig stilt. Vi skal derfor hvert minutt tenke på hva som står på spill.»27 Representantene fikk så utdelt en rapport om pris- og lønnspolitikken i Frankrike, og Nordahl kunne deretter stille det problem man egentlig sto overfor slik: «Skal vi holde oss til stabiliseringslinjen eller skal vi bryte den?»28 I sekretariatets innstilling er det en sentral målsetting å «avverge inflasjonens ulykker», dvs. holde stabiliseringslinjen, hvilket blir bestemmende for «fagorganisasjonens hovedoppgave», som i innstillingen ble formulert slik: «For å bevare de posisjoner som er vunnet, trygge landets økonomiske selvstendighet og avverge inflasjonens ulykker, må fagorganisasjonens hovedoppgave i dag være å medvirke til en økning av produksjonen, og gjennom den skjerpede priskontroll å tvinge levekostnadene ned for derigjennom ytterligere å høyne lønnsmottakernes kår.»29 Produksjonsøkning og priskontroll var altså fremdeles de to hovedpillarer i LOs fagpolitiske linje. Priskontroll ga på sin side bare mening innenfor rammen av en anti-inflatorisk politikk, og fagorganisasjonens mulighet for å bedre lønnstakernes kår var dermed betinget av at det ved tariffrevisjonen i 1948 ikke ble gjennomført noen «alminnelig økning av de nåværende pengelønninger».30 Representantskapet ble altså anbefalt å vedta prolongasjon av tariffavtalene og overlate til sekretariatet å avgjøre hvilke «særegne forhold» som måtte berettige tariffoppsigelse. Allerede dette ville innebære en sterk sentralisering av avgjørelsesmyndigheten i tariffspørsmål, men sekretariatets innstilling inneholdt enda et punkt: Det ble foreslått at den midlertidige lov om lønnsnemnd ble forlenget til 1. februar 1949, «med tilføyelse om at så lenge lønnsnemndloven gjelder skal adgang til å si opp tariffavtaler gjøres avhengig av sam tykke fra Norsk Arbeidsgiverforening for arbeidsgiverne og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon for arbeiderne».31 20

22 I realiteten vil dette innebære at LOs sekretariat ble overdratt den hele og fulle kontroll over lønnsutviklingen. Kommunisten Karl Hamm erstedt fremmet på representantskapsmøtet et forslag som både markerer kontinuiteten i kommunistenes opposisjonelle linje fra forrige representantskapsmøte og som kom til å danne et utgangspunkt for fortsatt strid om tariffpolitikken innenfor NKIFs ledelse, og særlig i HAF. I Hammerstedts forslag, som ble forkastet med 108 mot 14 stemmer,32 het det: «Det alminnelige prinsipp for lønnspolitikken må være at reallønnen heves for samtlige lønnsmottakere på bekostning av profitten og at produksjonsøkningen kommer arbeiderne til gode. Dette må garanteres gjennom tariffene ved særlige avtaler. (...) I overensstemmelse med dette foreslås at: «Midlertidig lov om lønnsnemnd ikke forlenges, og at forbundene stilles fritt i spørsmålet om oppsigelse av tariffene i 1948.»33 Debatten om tariffpolitikken på representantskapsmøtet viser at polariseringen mellom DNA og NKP nå var sterkere enn på forrige representantskapsmøte tre måneder tidligere, og den forutgriper til en viss grad argumenter som kom til å stå i forgrunnen i forbindelse med Herøya-aksjonen. Statsminister Gerhardsen kommenterte Hammerstedts forslag slik: «Når det gjelder Hammerstedts forslag så synes jeg det er alvorlig at et slikt forslag kan fremsettes i en forsamling som denne. Det må være laget av en som ikke skjønner noe av det hele, eller som har andre interesser, som ikke har noe med vårt land å gjøre.»3* Kommunistene ble videre stemplet som hensynsløse spekulanter35 og beskyldt for å drive «brodermord» mot fagorganisasjonen.36 Gunnar Bråthen mente at NKPs representanter satte partitaktiske hensyn foran hensynet til arbeiderklassen,37 og Gustav Sjaastad hevdet at Hammerstedts forslag «bedre kan sies å være kamplinjen i stedet for stabiliseringslinjen».38 Avtalen av 15. april 1948 mellom LO og N.A.F. Etter forhandlinger mellom hovedorganisasjonene kom partene 5. april 1948 fram til et anbefalt forslag. Direktør Erlandsen presiserte her at N.A.F. ikke ville være bundet av bestemmelsene i forslaget dersom ikke LOs representantskap vedtok det, og tilføyde at forslaget ikke kunne påberopes «hvis det ikke leder til endelig løsning av tariffrevisjonen for 1948».39 LOs representantskapsmøte 14. april, som var innkalt for å behandle tariffoppgjøret,40 fikk seg saken forelagt i en form som i realiteten innebar at det sto uten mulighet til å 21

23 endre sekretariatets opplegg. N ordahl uttalte i sitt innledningsforedrag bl. a.: «Vi har fått representantskapets beslutning for at vi (uth. i prot.) skal godkjenne alle krav, og noe annet krav vil ikke bli godkjent av Sekretariatet. (...) Dette må vedtas. Det kan ikke sendes til uravstemning. Hvis det ikke vedtas her, foreligger det ikke noe forslag.»41 Den økonomiske situasjon var også et viktig underliggende premiss for sekretariatets holdning. Ifølge Nordahls innledningsforslag var situasjonen nå betydelig forverret i forhold til høsten Sekretariatets innstilling ble da også vedtatt med overveldende flertall, og avtalen ble endelig undertegnet av LO og N.A.F. neste dag, 15. april. E t forslag om uravstemning oppnådde 16 stemmer, et krav om «lønnstillegg for samtlige lønnsmottakere» ble forkastet med 105 mot 13 stemmer, og et krav om at direktør Erlandsens protokolltilførsel måtte trekkes tilbake fikk 8 stemmer.43 I debatten for øvrig ble det gitt uttrykk for synspunkter av prinsipiell interesse. Dels ble det påny understreket at representantskapets referanseramme m åtte være landet som helhet, ikke enkeltgrupper,44 dels ble det påpekt at en solidarisk lønnspolitikk utelukket frie tariffrevisjoner: «Vi makter aldri en solidarisk lønnspolitikk ved frie tariffrevisjoner. Skal vi fortsette den solidariske lønnspolitikken, så må det være hovedorganisasjonen som trekker opp retningslinjene.»45 Man kan se et slikt utsagn som en prinsipiell begrunnelse for Nordahls ovennevnte uttalelse på vegne av sekretariatet, og dermed trekke den konklusjon at det som for DNA-staten var et hovedfundament i den marko-orienterte planleggingsideologi også hadde gyldighet for de organisasjonsmessige forhold innen LO: Samordning gjennom over ordning. Oppsummeringsvis kan man dermed si at det som kom inn da lønnsstopploven gikk ut, var følgende tre forhold: Tariffavtalene ble prolongert, lønnsnemndloven ble utvidet og forlenget, og prinsippet om overordning ble gjort eksplisitt. LO-sekretariatet hadde oppnådd en klar tilslutning til denne linje på to representantskapsmøter, og uravstemningen blant LOs medlemmer (om retningslinjene) viste at et flertall sluttet opp om sekretariatets forslag. Gitt denne oppslutning nedenfra, særlig om prolongasjon (med adgang til justeringer dersom LO-sekretariatet selv definerte situasjonen som «særegen»), var konflikten mellom behovet for lavt kostnadsnivå og arbeidsfred iallfall tilsynelatende brakt ut av verden. Men som vi har sett, blir retningslinjene for tariffoppgjøret 1948 vedtatt under inntrykket av en økende politisk av 22

24 stand mellom de to arbeiderpartier. Man kan si at bruddet med den situasjon av relativ harmoni som hadde satt sitt preg på arbeiderbevegelsen den første etterkrigstid, representerer et hovedtrekk ved den politiske utvikling fra høsten Slik ble et framtredende element fra mellomkrigstidens historie pånytt brakt i forgrunnen ved at innbyrdes forskjellige politiske oppfatninger innen arbeiderklassen selv ble kanalisert gjennom to arbeiderpartier som iallfall tilsynelatende kom til å stå i skarp frontstilling m ot hverandre: Etterkrigstidens første partipolitiske alternativ til DNAs samarbeid og fellesskap var i ferd med å ta form. NK P og den opposisjonelle reformisme Vi har tidligere brukt betegnelser som «reformisme» og «sosialdemokratisk» om NKP de to første etterkrigsår. I denne forbindelse ble DNA betraktet som normgiver for hva som er «sosialdemokratisk», idet betegnelsen brukt om NKP ble begrunnet med at partiet på viktige om råder hadde sammenfallende synspunkter med DNA. Vi har videre sett at DNA og NKP fra høsten 1947 fjerner seg fra hverandre, en utvikling som etterhvert preges av tildels meget skarpe gjensidige beskyldninger. En av de mer praktfulle kraftsatser mot «høyresosialistene» i DNA sto redaktør Ole Haug for: man måtte «jage klasseforræderne, borgerskapets agenter, ut av arbeiderbevegelsen,... fortelle arbeiderklassen hvilke korrupte, kom prom itterte stympere de er der de står som vakthunder foran borgerskapets stabbur med stjålet gods».1 NKPs tiltakende opposisjonelle virksomhet etter dannelsen av Kominform og partiets forsøk på teoretisk nyorientering gjør det i og for seg berettiget å snakke om en generell venstredreining eller en radikalisering av partiet. Vi skal her stille spørsmålet om arten av denne venstredreining: Innebar den et avgjørende brudd med partiets tidligere reformistiske teori og praksis? E t svar på dette spørsmål vil lett bli farget av det forhold at året 1948 hos oss markerer opptakten til den kalde krigs periode, i den forstand at kampen mot «den indre fare» i form av en 5. kolonne nå ble et hovedtema i politisk virksomhet rent generelt. NKPs reservasjonsløse forsvar for begivenhetene i Tsjekkoslovakia i februar 1948 ble gitt en dominerende tolkning som meget sterkt utstråler normer for forståelsen av NKPs karakter som politisk parti også i innenrikspolitiske spørsmål. Statsminister Gerhardsen slo i sin Kråkerøy-tale 29. februar fast at de som sto i spissen for 23