Halvard Olsen. Finn Olstad. Vi er vel alle mer eller mindre redskap for makter vi ikke rår over i den samfunnsmessige utviklingsprosess.

Transkript

1 22 Komintern, mens den økonomiske krisen ga fornyet aktualitet ti 1parlamentarisk kamp. Dermed var det duket for at Lians tradisjonelle politikk igjen fikk m er arm slag i arbeiderbevegelsen. Hans årelange strid med Tranmæl og den nye retning hadde endt i remis, mens arbeiderbevegelsens enhet hadde gått sørgelig tapt. Lian drøyet ikke lenge med å ta et samlingsinitiativ, men han døde før det ga resultater. Opprettelsen av samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO som ledd i partisam lingen i 1927 knyttet im idlertid båndene m ellom de to organisasjonene fastere enn noensinne. Et sentralt element i Ole O. Lians livsverk var dermed fullbrakt. Finn Olstad Halvard Olsen Vi er vel alle mer eller mindre redskap for makter vi ikke rår over i den samfunnsmessige utviklingsprosess. Halvard Olsen til Tranmæl, 1961 Halvard Olsen ( ) ble valgt til LO-formann etter Lian i Som følge av striden om avstemningsreglene ble han kastet fra dette vervet på kongressen i Olsen hadde vært formann i Jern og Metall fra 1919 tii 1925 og medlem av LO-sekretariatet fra Både som forbundsleder og LO-formann fikk han etter hvert ry som sedat "reformist". I vårt største nyere leksikon er Halvard Olsen, LO-formann , utelatt. Han er heller ikke blant dem som først nevnes når dagens fagbevegelse m innes og hyller sine foregangsmenn. Det skyldes vel helst landssvikdommen som han fikk i 1946, kanskje også hans avgang i unåde i Uten dette ville Halvard Olsen blitt stående som en av de store. Hans virke satte varige spor i norsk arbeiderbevegelses historie. Halvard Olsen var rormann da norsk fagbevegelse skiftet kurs. Hans personlighet og ambisjoner var neppe avgjørende. Snarere ble han selv formet av sin rolle og forventningene til ham som leder i en krisetid. Som ung hadde han kommet som et stormvær fra nord, blitt revolusjonær aktivist som jem - dreier i Trondheim og stått fram som en av de fremste i Fagopposisjonen. I 1919 ble han leder i Norsk Jern- og M etallarbeiderforbund, uten at forbundet ble m er revolusjonæ rt av den grunn. De gamle ringrevene hadde sett at han kunne brukes: dyktig, jovial og populær, og nokså rund i

2 dobbel forstand. Både som forbundsleder og LO-formann fikk han etter hvert ry som sedat reform ist. Han ble da også i 1924 ekskludert av Kommunistpartiet (der han var viseformann) for å ha m otarbeidet den ulovlige jernstreiken. Selv ville aldri Halvard Olsen innrømme at han hadde forandret sinn. Skillet mellom reformistisk og revolusjonært var en doktrinær trylleformel som ikke hadde noe med hans egen eller fagbevegelsens virkelige utvikling å gjøre. Det går da også klare linjer fra den opposisjonelle jernarbeideren i Trondheim til den ansvarlige forbunds- og LO-lederen, når fraser og slagord skrelles vekk. Det gjelder blant annet kravet om samlet innsats for å løfte de svake oppover. Sterke grupper måtte ikke få kjøre sitt eget løp når det kunne skade den samlede organisasjonen og dem som sto utsatt til i klassekam pen - som kollegene i Trøndelag. Og fagbevegelsen måtte innrette seg etter dem som var utsatt for internasjonal konkurranse - som jernarbeiderne. Som nyvalgt LO-leder fulgte Halvard Olsen signaler fra den gamle ledelsen om å endre kurs. Nå skulle samarbeid bli løsenet. Partene i arbeidslivet måtte samarbeide om å få industrien og næringslivet på fote. Og spesielt måtte de sørge for modernisering av de konkurranseutsatte bedriftene, som skipsverftene. Fagbevegelsens bidrag var moderasjon og arbeidsfred. Lønnskravene måtte ikke kvele mulighetene for investeringer eller prise den konkurranseutsatte industrien ut av markedet. Og en måtte unngå store arbeidskamper som ødet bedriftenes ressurser og skremte kundene. Dessuten måtte arbeiderne finne seg i nye arbeidsordninger og ny teknikk som kunne få produktiviteten oppover. Dette programmet var et resultat av øyeblikkets tvang, fram for alt m assearbeidsløsheten, som ble et perm anent problem fra Men samtidig var det også en frukt av lengre tids prøving og feiling, der arbeiderbevegelsen var slått tilbake på flere fronter. Den ulovlige jernstreiken markerte det endelige nederlaget for den kom prom issløse klassekam pen. Først etter dette ble det mulig å dreie kursen mot moderasjon og samarbeid. Slik var moderasjonslinjen - satt på spissen - et uekte barn av jernstreiken. Det er lett å overdrive bruddet mellom den nye kursen som Halvard Olsen ble den fremste talsmannen for, og den tradisjonelle klassekampen. Det var tale om å regulere, men ikke avblåse klassekampen. Og det var tale om et begrenset samarbeid som langt fra innebar noen underkastelse. Snarere innebar det et krav til m otparten. Det ble satt opp mot

3 arbeidsgivernes resept for å redde bedriftslivet: lønnsnedslag og atter lønnsnedslag. Gang på gang understreket Halvard Olsen at samarbeid om økt produksjon var avhengig av at arbeidsgiverne ga opp alle angrep på arbeidernes tilkjempe - de goder og rettigheter. Ville arbeidsgiverne unngå krigen, måtte de betale. I et helhetlig perspektiv var det en klassekamplinje Halvard Olsen gikk i bresjen for, selv om formene forandret seg. Om det var noe uforløst og paradoksalt i forholdet mellom sam arbeid og kamp, gjenspeilte det arbeidernes situasjon under kapitalism en: De var tvunget til å opprettholde det kapitalistiske bedriftslivet de ville forandre og bekjempe. Det viste seg da også at den nye kursen under Halvard Olsen ikke lot seg gjennomføre uten kamp. Det kom til å prege perioden fram til Uten å ville det ble Halvard Olsen leder i det som er blitt kalt de store kam påra. Storlockouten i 1931 ble høydepunktet - den mest omfattende arbeidskamp i norsk historie. Slaget endte uavgjort. Men krigen var for Halvard Olsen endt med en slags seier. Rekken av kam pfylte tariffoppgjør uten avgjørende gjennombrudd ga arbeidsgiverne samme erkjennelse som Halvard Olsen hadde arbeidet ut fra lenge: De store kampene kan ikke vinnes. Samarbeid ble innledet på Halvard Olsens og fagbevegelsens premisser: Bedriftslivet måtte overleve ved modernisering og rasjonalisering, ikke ved lønnsreduksjoner. Derm ed begynte en ny epoke, m ed arbeidsfred og gjensidig m oderasjon ved de store tariffoppgjørene. Resultatene i klassekampen hadde sammenheng med ny tilstrømning til organisasjonen. Et tydelig oppsving kom i 1928, og det fortsatte gjennom og forbi Halvard Olsens formannstid. Nå var det særlig grupper som sto svakt i forhold til arbeidsgiverne - lokalt eller bransjevis - som kom til. Utsiktene til resultater uten ødeleggende kamp ga dem tiltro til organisasjonen. Det var én av årsakene til veksten. Slik var den faglige kursen under Halvard Olsen både årsak til og følge av m edlem sveksten. Det var likevel ikke hele sannheten. Paradoksalt nok bidro motstanden mot Halvard Olsen og hans faglige linje til å gi denne linjen suksess. Arbeidsgiverne måtte stadig ta hensyn til den indre opposisjonen i fagbevegelsen. Hva ville skje om den fikk overtaket? Uro, streiker og tap av inntekter og kunder. Det var nødvendig å gi Halvard Olsen og hans menn så vidt godt kjøp at de beholdt kontrollen i egne rekker.

4 25 Halvard Olsen hadde neppe fullt ut sansen for det kompliserte forholdet mellom ledelse og medlemmer. Han var lederen som vurderte vinning og tap m ed kald beregning, og handlet ut fra det. Men for mang en menig arbeider var det ting som telte mer: ære, selvbevissthet og rettferdighet. Halvard Olsen kom til å overse dette, og det førte til hans fall. Foranledningen var en serie arbeiderfiendtlige lover i årene fra 1927 og truselen om stadig nye statsinngrep. For å unngå verre ting gikk Halvard Olsen i 1934 inn på en hestehandel med Arbeidsgiverforeningen, som han så fikk LO-sekretariatets aksept på. Avtalen innebar blant annet at LO ble med på å utforme lovfestede avstemningsregler for organisasjonen. Men straks proposisjonen ble lagt fram, brøt stormen løs. Protestresolusjoner strøm m et inn. D em onstrasjoner og krav om streik mot loven fulgte. Martin Tranmæl førte an i stormløpet. Selv sekretariatet i LO vendte seg nå mot sin leder. Halvard Olsen ble stående nærmest alene som skyteskive og syndebukk. På LO-kongressen i 1934 hadde ikke Halvard Olsen noe annet valg enn å trekke seg som formann. Kanskje ville han ha gått uansett. Det ble talt om svekkelse av arbeidsevnen og Delegasjon med Halvard Olsen i spissen forlater regjeringsbygningen i 1932, antakelig etter forhandlinger med A rb eid sfred sko m iteen og NAF.

5 26 om alkoholvaner. Men slik situasjonen hadde utviklet seg, fikk han en bitter sorti - angrepet og utskjelt nærm est som en forræder. Poenget var ikke forhandlingene m ed A rbeidsgiverforeningen eller selve avstemningsreglene. M edlemmene reagerte m ot at den borgerlige staten skulle sette regler for deres egen organisasjon. Det var et anslag mot arbeidernes ære og selvbevisthet. Seinere gikk hovedtrekkene i Halvard Olsens forhandlingsopplegg inn i hovedavtalen av 1935, uten at det skapte særlig røre. Som tilskuer måtte Halvard Olsen se at hans egen linje ble fortsatt under det nye regime. På kongressen i 1934 klaget Halvard Olsen over undergravningsarbeide mot ham. Tenkte han på Tranmæl? Halvard Olsen var i 1925 Tranmæls kandidat til ledervervet - det gjaldt å danke ut en erklært kommunist. Men allerede på kongressen i 1927 forsøkte Tranmæl å kaste sin gamle kam p felle. Den gang var Halvard Olsens posisjon for sterk. I 1934 falt han for eget grep, og befridde dermed Tranmæl for et problem. For Halvard Olsen var for uavhengig etter de politiske ledernes smak. Han satte alltid de faglige interessene i høysetet, og hadde ved flere anledninger vist at han kunne sette partipolitiske direktiver til side. Ikke m inst i 1934, da Arbeiderpartiet tydelig siktet m ot regjeringsm akten, må partilederne ha ønsket seg en m indre egenrådig LO-form ann. Det er noe ironisk i dette, for det går en rød tråd fra Halvard Olsens virke til 1930-årenes sosialdem okrati. Som L O -formann var Halvard Olsen med på å stake ut en kurs for kriseløsning som svar på ropene om brød og arbeid. Det var fagbevegelsen som gikk foran her. Arbeiderpartiet kom etter, og la seg i 1930-årene tett opp til samme kursen. Per M aurseth Olav Hindahl ( ) avløste i 1934 Halvard Olsen som LO-formann og satt i dette vervet til han i 1939 hle utnevnt til arbeidsminister i Nygaardsvolds regjering. Hindahl hadde fra 1926 vært sekretær i Centralforeningen fo r Boktrykkere og fra 1928 forbundsformann. Som LOformann la Hindahl stor kraft i arbeidet med å omstille fa g organisasjonen fra øverst til nederst til de nye faglige og politiske linjer. Olav Hindahl Olav Hindahl ble valgt til formann i Landsorganisasjonen på kongressen i Det var den stormende kongressen som kastet den gamle formannen Halvard Olsen og flere sekretariatsm edlem m er fordi de hadde godtatt at Stortinget skulle vedta en lov med regler for avstemning over tariffavtaler. Straks lovforslaget ble kjent, reiste Tranmæl motstanden på lederplass i A rbeiderbladet. Tranm æ l var også m edlem av