Norsk morfologi 1. og 2. utgave

Transkript

1 Norsk morfologi 1. og 2. utgave Norsk morfologi kom ut første gang 2006, andre gang (2. utgave) Den viktigste endringa fra 1. til 2. utgave gjelder nynorsk. Ei nemnd kom med framlegg til ny norm for nynorsk i 2011, og styret for Språkrådet slutta seg til dette. Kulturdepartementet godkjente forslaget , og dermed er det endelig vedtatt. Det er denne nye normen som er beskrevet i 2. utgave av morfologiboka. Den nye rettskrivinga for nynorsk skal i prinsippet ikke gjelde før 1. august 2012, så inntil videre er det altså den gamle rettskrivinga som gjelder for nynorsk. Jeg vil derfor her gjøre greie for de viktigste endringene fra 1. til 2. utgave, dvs. endringene fra nå gjeldende rettskriving til den nye 2012-rettskrivinga. Jeg gjør det ved å vise til sidetall i 2. utgave og angi det som stod i 1. utgave (der dette har med ny rettskriving for nynorsk å gjøre). La det først sies prinsipielt at den viktigste endringa er at sideformene (klammeformene) er borte. (Jf. under kap. 1 Innledning.) I noen tilfeller er da formene i 2012 ute av rettskrivinga, andre ganger er sideformene blitt hovedformer. Oslo, september 2011 Svein Lie 1

2 1 Innledning Side 34: 3. avsnitt under 1.5 lød slik i 1. utgave: De formene som er nevnt, er som regel, dvs. når ikke annet sies, slike som er med i den offisielle rettskrivningen. I bokmål er det nå slik at enten er et ord eller en endelse med i rettskrivningen eller ikke. I nynorsk er det litt mer komplisert, for der har en både hovedformer og sideformer. Sideformene kalles også klammeformer, siden de i ordlister står i klammeparentes, eks. draum [drøm], bygda [bygdi]. Hovedformene kan brukes i alle sammenhenger, mens sideformene ikke kan brukes i lærebøker i skolen. (Også i bokmål var det tidligere et system med hoved- og sideformer, men det ble endret i 2005.) 2 Substantiv 45: Underkapittel 2.3 var slik i 1. utgave (i sin helhet): Hankjønn Hankjønnsorda blir som regel bøygde slik: hest hesten hestar hestane eintal, ubestemt eintal, bestemt fleirtal, ubestemt fleirtal, bestemt Nokre unntak og utfyllande reglar 1) Nokre hankjønnsord har -er/-ene i fleirtal som hovudform: gjest gjester [-ar] gjestene [-ane] 1 månad månader [-ar] månadene [-ane] Slik går bl.a. bekk, benk, gong, kvist, led, lem, lott/lut, sau, sed, stad, ven(n), vegg, ord på -nad: søknad, verknad ofl., og alle ord på -a, til dømes sofa og villa. 2) I nokre ord skiftar vokalen frå eintal til fleirtal: bonde bønder fot føter ås æser son søner far fedrar nagl negler 1 Om sideformer (klammeformer) sjå kapittel 1. 2

3 Det gjeld og eit par ord utan ending: mann menn (også menner) bror brør. 3) Ordet ting får inga ending i ubestemt fleirtal og -a i bestemt form: ting ting tinga. Delvis same bøying har orda feil og sko: feil feil/feilar feila sko sko/skor skoa/skorne Også nokre ord på -s som er lånte frå engelsk følgjer ting: kjeks, jeans, binders, shorts (dei to siste også -ar). Også måleeiningar som meter, liter og dollar er utan ending i fleirtal: meter meter met(e)rane Hokjønn Hokjønnsorda blir som regel bøygde slik: bygd eintal, ubestemt bygda eintal, bestemt bygder fleirtal, ubestemt bygdene fleirtal, bestemt Da har vi berre teke med hovudformene. Dersom ein vil ha med klammeformene og, må ein skilje mellom sterke hokjønnsord (som bygd) og svake (som vise, som ender på trykklett vokal). Sterke Svake bygd vise [visa] eintal, ubestemt bygda [bygdi] visa eintal, bestemt bygder viser [visor] fleirtal, ubestemt bygdene visene [visone] fleirtal, bestemt Nokre unntak og utfyllande reglar 1) Nokre hokjønnsord har -ar/-ane i fleirtal, anten som hovudform eller som obligatorisk form: elv elvar [-er] elvane [-ene] kjerring kjerringar kjerringane. Som elv går hei, myr, møy, seter, vik, øy ofl. Som kjerring går alle ord på -ing. 2) I mange ord skiftar vokalen frå eintal til fleirtal: and ender bok bøker bot bøter dotter døtrer 3

4 gås gjæser hand hender kraft krefter natt netter rot røter stong stenger strand strender tann tenner tong tenger 3) Nokre ord har berre -r i fleirtal og held på r-en i bestemt form: glo glør glørne klo klør klørne krå krær krærne ku kyr kyrne tå tær tærne 4) Nokre ord har alternativt inga ending i fleirtal: mil mil/miler milene, mus mus/myser musene/mysene, ski ski/skier - skia Inkjekjønn Inkjekjønnsorda blir som regel bøygde slik: hus huset hus husa [husi] eintal, ubestemt eintal, bestemt fleirtal, ubestemt fleirtal, bestemt Orda auge, hjarte og øyre kan bøyast regelrett: auge auget auge auga eller slik: auga auga augo augo Inkjekjønnsord får altså til vanleg inga ending i ubestemt fleirtal, men nokre kan få kan få det. Det gjeld nokre fremmendord (sjå nedanfor) og møbel, som i fleirtal kan heite møbel eller møblar. 49: Under Bestemt form entall stod det bl.a. slik: Foran endelsen -et o står vokalen i -en: lakenet, våpenet o kan vokalen stå eller falle i de fleste ordene på -el og -er: eselet/eslet, kapittelet/kapitlet, teateret/teatret, senteret/sentret. 4

5 (Dvs.: Formene med sammendraging er foreslått tatt vekk i 2011.) 51: Underpunkt 2.5 fram til de to siste avsnittene lød før slik: Ord som lånes inn i norsk, tilpasser seg som regel norske regler for uttale, skrivemåte og bøying. Men mange gjør ikke det, iallfall ikke helt, og de kalles fremmedord. En del substantiver har bevart bøyinga i det språket de kommer fra helt eller delvis, både i bokmål og nynorsk. Det gjelder noen hankjønnsord, men mest intetkjønnsord. Det opprinnelige italienske ordet konto kan ha flertall konti (og kontiene kontiane) vsa. regelrett bøying: kontoer kontoar. På bokmål kan solo bøyes på samme måte, mens cello, risiko, espresso, cappuccino o.a. bare bøyes regelrett. Flere ord fra latin bøyes ellers regelrett, men kan miste -us/-is foran endelse: radius radien (el. radiusen) radier radiar; amanuens(is) - amanuensen amanuenser amanuensar. Liknende endringer av stammen forekommer i nøytrumsord, i latinske lånord på -um, der de fleste mister ofte -um i bestemt form entall: museum museet studium studiet medium mediet Derimot beholdes -um i: visum - visumet aluminium - aluminiumet faktum - faktumet mfl. - og valgfritt i: sentrum sentrumet/sentret I flertall har mange slike ord endelsen -a vsa. reglerett bøying: visum visa (vsa. visumer visum) forum fora/forumer aktivum aktiva (vsa. aktivumer aktivum) sentrum sentra (vsa. sentre sentrum) Bare -a har faktum - fakta. Noen ord har vanlige endelser (gjelder bare bokmål, for i nynorsk får disse ordene ingen endelse): album - album/albumer punktum - punktum/punktumer men noen av disse mister -um i flertall: 5

6 museum - museer studium - studier jubileum - jubileer ofl. Merk især: medium - mediet medier mediene/media (bokmål) medium mediet medium media (nynorsk) Valgfri fremmed flertallsbøying har vi også i flg. intetkjønnsord (gjelder bokmål og nynorsk): tempus tempora (fra latin), genus genera (latin) (genus kan også være hankjønn), tempo tempi (italiensk), leksikon - leksika (gresk) (slik også onomatopoetikon), samt hankjønnsordet stimulus stimuli (latin). Alle disse ordene kan også bøyes regelrett. 2 3 Adjektiver 61: Tabellen midt på sida hadde i 1. utgave disse formene i nynorsk: (bak) bak(a)re baka(r)st (bort(e)) bort(a)re bortast (fram(me)) fremre fremst (før(e)) førre først/fyrst (inn(e)) indre inst/innarst (midt) midtre midtarst (ned(e)) nedre nedst (over) øvre øvst (under) undre undst/underst (ut(e)) ytre ytst/yttarst 57: Kap var slik i 1. utgave: Form Svake partsipper på -a får ingen bøying: dyrka mark/poteter Svake partisipper på -t ender i hankjønn/hunkjønn på -t eller -d, avhengig av hvilken konsonant verbet har i preteritum. Og samme konsonant har flertall. Partisippet til verbet døme heter (i nøytrum) dømt. I preteritum heter verbet dømde, derfor heter det dømd i hankjønn/hunkjønn og dømde i flertall: 2 Rester av latinske genitivsformer finner vi i Jesu og Kristi: Jesu Kristi kirke, samt i uttrykkene eit pauli ord (av Paulus) og et columbi egg (av Colombus), samt i navn som St. Petri kirke (Stavanger). 6

7 han/ho er dømd firmaet er dømt dei er dømde Slik også: utnemnd utnemnt utnemnde kjøpt kjøpt kjøpte ført/førd ført førte/førde Verb med rot som ender på -ld/-nd får ingen ny -d i hankjønn/hunkjønn: meld meldt melde send sendt sende Verb med partisipp i nøytrum på valgfritt -t eller -d får endelsen -d i hankjønn/hunkjønn: bygd bygd/bygt bygde nådd nådd/nått nådde Partisipp av sterke verb blir stort sett bøyd som adjektiver på -en: 3 skriven skrive/skrivi skrivne Eksempel: ein skriven stil ei skriven bok eit skrive/skrivi brev skrivne brev Bruk A. Når partisippet står som infinitt verbal: Som hovedregel (dvs. i læreboknormalen): Samsvarsbøying i kjønn (genus) og tall (numerus) ved perfektum partisipp etter vere/bli/verte (dvs. som ved predikativ): han er dømd - ho er dømd - det er dømt - dei er dømde guten vart funnen - jenta vart funnen - barnet vart funne/-i - dei vart funne han/ho/det er reist - dei er reiste Men slike (ekte) partisipper kan som sideform (klammeform) være ubøyd etter vere/verte/bli: [stilen/boka/brevet/bøkene er skrive/skrivi] B. Når partisippet står attributivt (dvs. som adledd (underledd) i en substantivfrase): Partisippet blir i prinsippet bøyd i kjønn og tall: kjend mann/kvinne kjend/kjent barn kjende menn/kvinner/barn ei innbunden bok eit innbunde/innbundi hefte innbundne bøker/hefte 3 Men sideformene på [-i] i hunkjønn og [-ent] i intetkjønn forekommer ikke her. 7

8 den kjende mannen/kvinna det kjende barnet dei kjende kvinnene den innbundne boka dei innbundne bøkene 4 Pronomen 73: Oversikten over personlige pronomen i 1. utgave: Subjektsform Objektsform Entall 1. person eg meg 2. person du deg 3. person han han/honom ho ho/henne det det Flertall 1. person vi/me oss 2. person de dykk 3. person dei dei 5 Determinativer 79f.: Tabellene med nynorskformer var i 1. utg. slik: Possessiver: Entall Flertall 1. person min 1. person vår 2. person din 2. person dykkar 3. person hans, hennar [hennes], sin 3. person deira [deires], sin Demonstrativer: Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall den den det dei denne denne dette desse annan [annen] anna [onnor] anna andre 8

9 Kvantorer: Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall ein ei eit ein ei eitt nokon noka noko nokre/nokon [noen noen noe noen] ingen inga inkje/ingenting ingen kvar kvar kvart all all alt alle einkvan eikor eitkvart 6 Verb 89: Kapittel 6.3 om bøying av verb: Infinitiv og imperativ har endingar som er uavhengige av den bøyingsklassen dei hører til. Infinitiv endar på -e eller -a. (I rettskrivinga kan ein og bruke såkalla kløyvd infinitiv, med veksling mellom -e og -a, slik ein finn det i målføre på Austlandet og i Trøndelag: kaste, finne, skrive, men gjera, komma, vita, lova.) Former i st-passiv (s-passiv) har alltid -a i infinitiv: kjøpast [kjøpas]. Nokre verb der stammen endar på trykksterk vokal, får inga ending: ro, stå, snu, gro, døy, be(de), dra(ge) ofl. (I oversynet nedanfor tek vi med berre infinitiv på -e, men ein kan alltid bruke -a om ein vil.) Merk også at mange verb har stamme på -j, især etter -g/-k: byggje, tenkje, hengje, men også nokre andre: velje, fortelje, symje o.a. Imperativ er lik stammen: Kjør! Gå! Kom! I svake verb i klasse 1 kan ein også la imperativ få same form som infinitiv: Kast/Kaste/Kasta! Det gjeld også når imperativ elles ville vore vanskeleg å uttale: sykl/sykle/sykla! I ord med stamme på -j fell -j bort i imperativ: Bygg! Fortel! Følg! Verba deler ein inn i bøyingsklassar, først i svake og sterke Svake verb De svake verba kan delast inn i to hovudklassar, den siste av desse vidare i fleire undergrupper. (Når vi skal vise bøyinga av verb, tek vi til vanleg med endingane i infinitiv, presens, preteritum og i perfektum partisipp.) 9

10 Svake verb 1. klassen -e -ar -a -a 2. klassen 2a. -e -er -te -t 2b. -e -er -de -d/-t 2c. -e -(e)r -dde -dd/-tt 2d. -e - -de [-te] -t [-d] Den første hovudklassen blir bøygd slik: kaste, kastar, kasta, kasta. Dette er den største klassen, og dei fleste nye verba som kjem inn, blir bøygde slik. Som døme på den andre klassen kan vi ta verbet leve: leve, lever, levde, levd eller levt. Men det er her noko variasjon, så vi deler denne klassen inn i fleire undergrupper: Til 2a hører verb med stamme på p, t, k, l og s: kjøpe, tenkte, kvilte, lyste. Til 2b hører dei fleste verba der stammen endar på d, g og v: bygde, levde. Verb på ld og nd får ingen ny d lagd til: melde, hende (men kan få -te som klammeform: [meldte], [hendte]). Verb på m følgjer 2b, men kan gå etter 2a som klammeform: dømde [dømte]. Det same kan nokre verb på n: kjende [kjente], men dei fleste verba på n følgjer 2a: synte, meinte. Verb på r følgjer 2a eller 2b: førte eller førde, lærte eller lærde, kjørde eller kjørte, unntatt verb på -ere, som berre skal ha -te: studerte. Merk likevel gjorde, køyrde [køyrte] og høyrde [høyrt]. Som 2c går verb med stamme på vokal (enkel eller diftong): snudde, rodde, greidde, fødde, arbeidde. (Merk altså at verb med utlydande diftong får -dde i nynorsk, men -de i bokmål, og tilsvarande partisipp på -dd/-tt mot -d i bokmål.) - Dei som endar på rota i infinitiv, får -r i presens: snur, ror, døyr, dei som har vanleg infinitivsending, har -er: greier, føyer. (Merk uregelrett: bøye bøygde, tøye tøygde, nøye nøgde, pløye pløgde, vie vigde.) Til 2d hører nokre verb der infinitiven får j framfor endinga. Dei fleste av desse får vokalskifte. Merk at dei ikkje får ending i presens. Altså: spørje spør spurde [-te] spurt [spurd] krevje krev kravde [-te] kravt [kravd] telje tel talde [-te] talt [tald] velje vel valde [-te] valt [vald] venje ven vande [-te] vant [vand] symje sym sumde [-te] sumt [sumd] gjere gjer gjorde gjort 10

11 Nokre få får ikkje skifte av vokalen: selje sel selde [-te] selt [seld] Hit kan ein og rekne leggje legg la/lagde lagt Nokre verb, mest modalverb, er uregelrette både i presens og preteritum: kunne - kan - kunne - kunna; skulle - skal - skulle - skulla; vilje - vil - ville - vilja; byrje/burde - bør - burde - burt [burd]; vite - veit - visste visst. For seg sjølv står eige eig åtte [eigde] ått [eigd/eigt] Sterke verb Sterke verb har ikkje ending i preteritum. Som regel endrar vokalen i stammen seg gjennom bøyinga: drive driv dreiv drivi/drive skyte skyt skaut skoti/skote drikke drikk drakk drukki/drukke finne finn fann funni/funne bere ber bar bori/bore fare fer for fari/fare dra(ge) dreg [drar] drog dregi/drege [dradd/dratt] gråte græt gret gråti/gråte Nokre få har vokalveksling berre i presens: sove søv sov sovi/sove kom(m)e kjem kom kom(m)i/kom(m)e Uregelrette er gå går gjekk gått få får fekk fått hange/henge heng hang/hekk hangi/hange Enkelte verb kan bøyast sterkt eller svakt: gni(de) gnir/gnid gnei(d)/gnidde gnidd/gnidt slik også gli(de), stri(de), vri(de) by(de) byr/byd/byder baud/bydde bodi/bodi/bydd/bydt hogge høgg/hogger hogg/hogde hoggi/hogge/hogd/hogt gnage gneg/gnagar gnog/gnaga gnagi/gnage/gnaga Som gnage også ake. 11

12 NB. For mange som skal skrive nynorsk, er det eit problem å vite kva endinga i presens skal vere, især fordelinga mellom ar og er. Det viktigaste å hugse på, er da at: ar skal det vere i ord med preteritum på a: Ho kasta Ho kastar er skal det vere om preteritum endar på de/-te/-dde: Det lyste Det lyser Og: Inga ending er det når verbet ikkje har ending i preteritum, dvs. i sterke verb: Han skreiv Han skriv. Eit lite unntak: Nokre få verb på de følgjer dei sterke og har inga ending i presens: Ho fortel, spør, vel o.a. (Sjå ovanfor 2d.) Om ein jamfører bokmål og nynorsk, ser ein at det finst nokre verb som er svake på bokmål og sterke på nynorsk: Bokmål Nynorsk drepe drepte drepe drap veve vevde veve vov lese leste lese las Men det hender også det omvende: hjelpe hjalp treffe traff hjelpe hjelpte treffe trefte Andre gonger har nynorsk obligatorisk sterk bøying, medan bokmål har sterk eller svak: gale galte/gol gale gol grave gravde/grov grave grov grine grinte/grein/gren grine grein ri(de) ridde/rei/red ri(de) rei(d) lekke lekka/lekket/lakk leke lak sverge sverga/sverget/svor sverje svor Men omvendt: bety betydde/betød bety betydde Generelt er det ein tendens til ein overgang frå sterke til svake verb på lang sikt. Det kan forklare at verb som bære, skjære i talespråket ofte får svak bøying (men altså berre sterk bøying i skrift, preteritum bar, skar, både i bokmål og nynorsk). Tillegg retting En liten feil snek seg umerkelig inn i 2. utgave (men er rettet i 2. opplag): Side 43 står det at flertall av gås (i bokmål) er gjæser, men det skulle ha stått: gjess/gjæser. Begge deler er altså korrekte flertallsformer. 12