Samspill og synergi. FoU-strategi for Østfold

Transkript

1 Samspill og synergi FoU-strategi for Østfold Østfold fylkeskommune Mars

2 2

3 Forord Med dette dokumentet legger vi fram en første FoU-strategi for Østfold. Det er på mange måter en logisk konsekvens av at vi lever i et kunnskapssamfunn, der kompetanse og forskningsevne er en kritisk utviklingsfaktor. Noen helt ny erkjennelse er det ikke. Det er for eksempel temmelig nøyaktig 200 år siden Kristiania-patrisieren Peter Collet og flere av hans standsfeller tok initiativet til dannelsen av Det Kongelige Selskabet for Norges Vel (1809). Det fikk underforeninger lokalt og regionalt, og ble en viktig moderniseringsaktør, særlig for landbruket. Grev Wedel Jarlsberg så imidlertid hvilket potensiale selskapet hadde som strategisk brekkstang for å få på plass et norsk universitet. Kong Fredrik 6. ga etter, og Det Kongelige Frederiks Universitet kunne åpnes i Kristiania i Det fantes alt da også en sterk praktisk interesse for kunnskap om nye produksjonsmåter og teknologi. For eksempel gjorde Mads Wiel fra Halden store anstrengelser for å skaffe seg engelskmennenes kunnskap om industriell spinning og veving teknologien bak den industrielle revolusjonen. Mads Wiel lyktes langt på vei, og den Bomuldsfabrikken han grunnla (1813) står på mange måter som symbolet for Norges tidlige inngang i industrisamfunnet. Halden kan derfor påberope seg å være vår første industriby. Det må naturligvis markeres og feires når den tid kommer. Da kunne vi også trekke fram en annen østfolding, nemlig Hans Nielsen Hauge, som på mange måter var en vandrende nasjonal næringsutvikler. Myndighetene likte imidlertid ikke hans forkynnelse, og satte ham på slavearbeide. Men under napoleonskrigenes nødsår måtte de verdsette hans kompetanse, og han fikk slippe ut for å lære opp flere i bl.a. saltkoking. Kunnskapsstrateger har vi altså hatt lenge. Når de nå legges fram en egen FoU-strategi for Østfold, må det også sies at fylket lenge har vært opptatt av utdanning på videregående og høyere nivå. FoU og innovasjon har vært tema i flere fylkesplaner også den siste som ble sluttført i omtrent det samme tidsrommet som den foreliggende FoU-strategien. Ideelt sett burde disse planaktivitetene vært bedre samordnet, men når de nå begge foreligger, syns vi likevel at budskapet FoU-strategien framfører harmonerer godt med den generelle fylkesplanen. Ideene om kunnskapssamfunnet er på mange måter blitt et felles tankegods. Vi skal naturligvis heller ikke underslå at en viktig foranledning til FoU-strategien er et nytt virkemiddel i kunnskaps- og regionalpolitikken, nemlig regionale forskningsfond. Som et ledd i forvaltningsreformen foreslo regjeringen Stoltenberg II at det skulle avsettes midler til et fond der avkastningen kunne gå til forskning i og for regionene. Høsten 2008 ble det klart at fondet kom til å bli på seks milliarder kroner, og at årlig avkastning dermed kunne bli ca 285 millioner kroner fra Finanskrisa har dessverre redusert beløpet noe. Selv om reglene for tildeling av midler fra fondet ikke er helt avklart, vil et typisk norsk fylke kunne forvente å få en andel av den årlige avkastningen som svarer noenlunde til fylkets andel av befolkningen. Men det følger noen vilkår. For det første må fylkene gå sammen i større regioner for å gi de regionale fondene slagkraft. For det andre må fylkene utarbeide en FoU-strategi som angir hovedtrekkene i hvordan man tenker seg at midlene skal utnyttes for å komme regionen til gode. Og endelig må vi ha klart for oss at om fylkene skal kunne nyttiggjøre seg fondene må de ha forskningsevne, altså FoU-institusjoner som er i stand til å utvikle kvalitativt gode forskningssøknader som vinner fram i konkurranse med institusjoner utenfra. 3

4 Utredningen er skrevet av professor Tor Selstad, som til daglig arbeider med tilsvarende emner ved Høgskolen i Lillehammer. Alle kapittelutkast er imidlertid grundig diskutert i en bredt sammensatt referansegruppe, ledet av Inger-Christin Torp, som er framtredende politiker i fylkestinget. Kontaktpersoner mot fylkeskommunens administrative apparat har vært næringssjef Hakon Johnsen og næringskonsulent Anne Katrine Wold. Fra virkemiddelapparatet har Toril Mølmen deltatt, direktør for Innovasjon Norge i Østfold, Oslo og Akershus, spesialrådgiver Tom Skyrud fra Norges forskningsråd, samt spesialrådgiver Einar Eriksen fra Inkubator Halden. Næringslivsrepresentanter har vært forskningssjef Kristin Misund fra Borregaard og Sverre Gustavsen, Borg Plast Nett, og fra de regionale kunnskapsinstitusjonene Hans Blom fra Høgskolen i Østfold og Ole Jørgen Hanssen, Østfoldforskning. AS. 4

5 Innhold Sammendrag leseanvisning, side 7 1. Et forskningspolitisk grunnlag, side Strategiske målsettinger for FoU, side Begreper om forskning og utvikling FoU, side Det norske forsknings- og innovasjonssystemet, side Kompetanse og forskning i Østfold, side Østfoldsamfunnets humankapital, side Næringsliv i Østfold struktur og dynamikk, side Forskning og innovasjon i Østfold i dag, side FoU-strategi for Østfold, , side Regionale fortrinn - regional framtid - vekst der vi er gode, side Mer forskning i næringslivet i Østfold, side Langsiktig kompetansebygging, side Større kapasitet i høyere utdanning, side Sterkere samarabeid mellom FoU-institusjonene - gjør oss gode sammen, side 80 Figurer og tabeller til del 1 Figur 1.1: FoU-utgifter i Norge etter finansiering og utførende forskningsinstitusjoner, s.22. Figur 1.2: FoU-institusjoner etter type forskning, mill. kroner, s. 23 Figur 1.3: FoU i UoH-sektoren, , andeler fra ulike finansieringskilder, s. 25. Figur 1.4: Universiteteter, høyskoler og randsoneinstitusjoner, s. 25 Figur 1.5: Instituttsektoren etter inntektskilder, , s. 26 Figur 1.6: Fagområder i instituttsektoren. Millioner kroner, s. 26 Figur 1.7: Næringslivets innkjøpte FoU, s. 27 Figur 1.8: Finansiering av næringslivets FoU, millioner kroner, s. 28 Figur 1.9: Det nasjonale innovasjonssystemet, s. 29. Figur 1.10: Innovasjon i industrisektoren og tjenestesektoren, andel innovative foretak, s. 31 Figur 1.11: Innovasjoner som er nye for markedet nasjonalt eller internasjonalt, s. 31. Figur 1.12: Utvikling av nye innovasjoner etter hvem som har utviklet dem, s. 32 Tabell 1.1: Innovasjon i norske bedrifter, s. 30. Figurer og tabeller til del 2 Figur 2.1: Andel av personer med høyere utdanning i OECD-land, s. 34. Figur 2.2: Andel med høyere utdanning i fylkene i Norge, , s. 35 Figur 2.3: Utdanningseksplosjonen i Norge og fylkene, , s. 36 Figur 2.4: Human kapitalen i Østfold og Akershus, UoH-utdanning i økonomiske regioner, s

6 Figur 2.5: Utdanningskapitalen i Norge. Menn og kvinner med høyere utdanning, s. 39. Figur 2.6: Utdanningskapitalen i Østfold. Menn og kvinner med høyere utdanning, s. 39. Figur 2.7: Bruttoprodukt pr. sysselsatt i fylkene, 1997 og 2005, s. 42 Figur 2.8: FoU i næringslivet, fylker i Norge, s. 60. Figur 2.9: Forskning pr sysselsatt i næringslivet, de 20 viktigste regionene. 2007, s.60. Figur 2.10: FoU som andel av bruttoproduktet i fylkene, 2006, s. 61. Figur 2.11: FoU i økonomiske regioner i Norge, 2006, s. 62. Figur 2.12: Innovasjoner i bedrifter i Østfold, økonomiske regioner, 2008, s. 65. Figur 2.13: FoU og innovasjon i næringslivet, økonomiske regioner, s. 65. Figur 2.14: Innovasjonsbedrifter etter samarbeidspartnernes lokalisering, s. 66. Tabell 2.1: Humankapitalen i Østfold målt med kort og lang utdanning, s. 38. Tabell 2.2: Representasjonsindekser for personer med høyere utdanning, s. 40. Tabell 2.3: Vekstfaktorene i fastlands-norge, årlig vekst forklart med vekstfaktorer, s. 41. Tabell 2.4: Næringsstruktur og lokaliseringskvotienter (LQ) 2007, s. 43 Tabell 2.5: Spesialiserte næringer i Østfold. Næringer med LQ over 1,5 rangert etter LQ, s. 44 Tabell 2.6: Sysselsatte i Norge 2001 og 2007, s. 46. Tabell 2.7: Sysselsatte i Østfold 2001 og 2007, s. 46. Tabell 2.8: Utvikling av arbeidsplasser Østfold i forhold til Norge, s. 47. Tabell 2.9: Spesialiserte næringer i Moss kommune 2007 rangert etter LQ, s. 48. Tabell 2.10: Dynamikken i næringene i Moss, Rangert etter LQ, s. 49. Tabell 2.11: Utviklingen i sysselsettingen sammenfattet, s. 49 Tabell 2.12: Spesialiserte næringer i Fredrikstad. Næringer med LQ over 1,5 rangert etter LQ, s. 50. Tabell 2.13: Dynamikken i næringene i Fredrikstad/Sarpsborg, Rangert etter LQ, s. 51. Tabell 2.14: Utvikling i sysselsetting i Fredrikstad og Sarpsborg sammenfattet, s. 52. Tabell 2.15: Spesialiserte næringer i Halden. Næringer med LQ over 1,5 rangert etter LQ, s. 53. Tabell 2.16: Dynamikken i næringene i Halden, , s. 54. Tabell 2.17; Utvikling i sysselsetting i Halden sammenfattet, s. 54 Tabell 2.18: Spesialiserte næringer i Askim/Eidsberg. Næringer med LQ > 1,5 rangert etter LQ, s. 55. Tabell 2.19: Dynamikken i næringene i Askim/Eidsberg, , s. 56. Tabell 2.20: Utvikling i sysselsetting i Askim/Eidsberg sammenfattet, s. 56. Tabell 2.21: Sysselsatte i Østfold etter hovedsektorer 2000 og 2007 etter sektor, s. 57. Tabell 2.22: Sysselsatte i Østfold etter sektor 2000 og 2007 etter sektor, lokaliseringskvotienter, s. 57. Tabell 2.23:Utførte årsverk i tre FoU-sektorer, , s. 59. Tabell 2.24: Forskning i næringslivet i regioner i Østfold, 2008, s. 63. Figurer og tabeller til del 3. Figur 3.1: Samarbeid om langsiktig kompetanseoppbygging, s. 79 Figur 3.2: Samspill om kunnskapsprosjekter i skjæringsflaten mellom institusjonene, s. 85 Tabell 3.1 Bruttoprodukt i fylkene og investeringer i FoU, 2007, s. 73 Tabell 3.2 FoU-årverk i næringslivet med andel UoH-utdanning, s. 79 6

7 Sammendrag og leseanvisning Denne FoU-strategien består av tre hoveddeler: Del 1 legger det politiske og faglige grunnlaget for FoU-politikk generelt. Det omhandler både vår viten om hvordan kunnskap virker i forhold til nærings- og samfunnsliv, og hvordan Europa og Norge har forsøkt å utvikle målsettinger og strategier for økt FoU. Hensikten er i siste instans å øke innovasjonsevnen i bedriftene, og dermed deres konkurranseevne. Del 2 drøfter situasjonen for FoU og kompetanse generelt i Østfold. Østfold er et fylke som ligger på rundt 5 prosent av landets befolkning, men i forhold til denne andelen er fylket underrepresentert på de fleste kompetanseindikatorer. Andelen med høyere utdanning er lavere, forskningsomfanget er lavere, spesielt i næringslivet. På den andre siden har fylket en solid høyskole og ett stor forskningsinstitutt. På et lavere nivå framkommer store forskjeller mellom byregionene, med Halden og Sarpsborg/Fredrikstad i teten. Høy FoU-innsats garanterer imidlertid ikke alltid for høy innovasjonsevne Del 3 er det første forsøket på å utforme en FoU-strategi for fylket. Det konkrete utgangspunktet er opprettelsen av regionale forskningsfond (RFF), men uansett har fylket uttrykt et behov for sterkere og mer samordnet innsats på forskningsfeltet. RFF skal dekke flere fylker, slik at vi i alt får 5-7 forskningsregioner i Norge. Fram til endelig plan for realisering må vi anta at denne planen finslipes i forhold til de planene som de andre fylkene bringer inn i de respektive regionene. Det er heller ikke utenkelig at det vil skje en nasjonal koordinering for å hindre at flere regioner har like FoU-opplegg. Strategien setter opp fem overordnede mål for forskningen i den kommende perioden. Forskning tilpasset regionale behov. Dette er hele rasjonalet bak forvaltningsreformen, og spesielt opprettelsen av RFF. Nettopp fordi den er tilpasset regionale behov, blir forskningen også et viktig supplement til den nasjonale forskningen. Styrket forskning i næringslivet. Østfold følger opp den norske og europeiske målsettingen om at den forsterkede satsingen på FoU fortrinnvis skal skje i næringslivet. To prosent av BNP skal satses i næringslivet, ytterligere en prosent i offentlig finansiert forskning. Selv om Norge oppgir dette målet, skal den prioriteten som er gitt til næringslivet opprettholdes. Langsiktig kompetanseoppbygging på utvalgte områder. Den forskningen som skjer i høyskoler og forskningsinstitutter bør fortrinnsvis samle seg om noen tema av stor samfunnsmessig betydning, og ikke spres på mange mindre FoU-tiltak. Referansegruppen for FoU-strategien har pekt på klima, energi, miljø som ett slikt felt, et annet er aldring og økende omsorgsbehov. Disse trenger ingen nærmere begrunnelse. Det tredje feltet er kunnskapsbasert næringsutvikling for å lette omstillingen fra tradisjonell industri til servicesamfunnets mange tilbud. Større kapasitet i høyere utdanning, særlig forskerutdanning. Skal fylket høyne FoU-innsatsen i 7

8 næringslivet, men også i offentlige sektorer, trengs ikke bare penger, men forskningskompetent personell. Derfor er en viktig oppgave å øke uteksamineringen av personer med master- og særlig doktorgradsutdanning. HiØ må naturligvis være den fremste partneren i et slik program, som igjen inngår i et større nettverk i Oslofjordalliansen. Sterkere samarbeid mellom FoU-institusjonene. De ulike institusjonstypene oppfordres til å samarbeide. Samspill mellom ulike institusjoner med ulike tilnærminger kan bidra til læring og bedre forskningens kvalitet. Det er store synergieffekter å hente i samarbeide næringsliv/uoh, mellom UoH og FoU-institutter og mellom FoU-institutter og næringsliv. Slikt samarbeid er allerede etablert og bør stimuleres videre. I den første perioden vil ressurstilgangen være begrenset, og det er derfor viktig å velge ut prosjekter som kan angi retning for den videre utviklingen av FoU-strategien. Strategidokumentet er nettopp en strategi, og ikke en gjennomføringsplan. Strategien skal ikke leses slik at den som ikke er nevnt, er glemt. Da er det viktig å huske at FoU-strategien er en overordnet og langsiktig plan, ikke er en gjennomføringsplan. Strategien vil bli virkeliggjort gjennom en handlingsplan. Handlingsplanen kan enten utlyse søknader som interessenter kan melde seg på, eller blir til gjennom kontaktsøkende arbeid der det bygges opp et FoU-partnerskap rundt fylkeskommunen. Uansett tilnærming som velges, vil det være anledning for FoU-interesserte bedrifter og offentlige organ. Mange spør seg hvilken plass denne planen har i forhold til andre virkemidler for forskning og innovasjon. Regionale forskningsfond erstatter ikke disse, men kommer som et tillegg til de virkemidlene SIVA, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd og fylkeskommunene rår over, og de kan gjerne brukes i kombinasjon med disse virkemidlene. Gjennom Regionale utviklingsprogram (RUP) kan fylkeskommunene utvikle større programmer som samordner virkemiddelinnsatsen i forhold til de målene som er satt opp. Gjennom denne første generasjonens FoU-strategi vil man vinne erfaringer for å tilpasse strategien endrede forutsetninger. Planen er uten forbilder og må forstås som versjon 1.0 (for ikke å si en betaversjon). Planen inngår slik sett i en læringsprosess som alle fylkene skal igjennom, og der vi i neste generasjon planer har mye mer erfaringer å bygge på. De bedriftene, høyskolene, forskningsinstituttene som bidrar konstruktivt til utformingen av strategi og handlingsplan vil ikke bli ignorert, men har tvert om gode muligheter til å posisjoner seg som deltakere i den samlede strategien. Denne FoU-strategien for Østfold sier ikke siste ord om saken, tvert om oppfatter vi den som en oppstart av en kontinuerlig dialog. I denne løpende dialogen er alle stemmer meningsberettigede. Selv om forskning og innovasjon gjerne knyttes til høykompetanse og tunge FoU-institusjoner, er det helt riktig som de ferske innovasjonsmeldingen sier at bedriftene selv er den egentlige motoren. Og bedriftene representeres ikke bare av ledelsen og det forskerkompetente personalet, men av alle medarbeiderne i organisasjonen. Det er den norske tradisjonen den norske modellen. 8

9 1. Et forskningspolitisk grunnlag I forskningens lange historie har vitenskapsmennene vært et lite laug ved universitetene som selv bestemte hva de ville forske på. De ble drevet fram av sin egen erkjennelseslyst, og var sterkt motivert av tanken på å vinne helt ny kunnskap om hvordan ting henger sammen. De siste hundre årene er forskning i mye større grad betraktet som en nyttig investering for å styrke verdiskaping, sysselsetting eller andre samfunnspolitiske mål. Denne utredninger skrevet i et slikt nytteperspektiv. 1.1 Strategiske målsettinger for FoU Hvorfor er forskning viktig? Det er mange grunner til å lage regionale FoU-planer, men den viktigste er antakelig denne: Forskning og høyere utdanning er i vår tid den viktigste produktivkraften, og de land og regioner som vil holde seg konkurransedyktige bør investere mye i å utvikle kunnskap. Tiden er derfor kommet for å innlemme forskning og kunnskap i den regionalpolitiske porteføljen. De regionale myndighetene sentralt og regionalt må oppøve sin evne til å håndtere forskningspolitiske spørsmål og formulere strategier for regionene. Nå fins det som kjent også en mer aktuell grunn, nemlig opprettelse av regionale forskningsfond fra Vi oppfatter likevel de regionale forskningsfondene som en foranledning, mer enn som en grunn i seg selv. Fylkene kunne i det lange løp ikke stenge ute de utfordringene de står ovenfor i kunnskapssamfunnet, og regionale forskningsstrategier måtte komme uansett. At de regionale forskningsfondene kommer nå gir et kjærkomment bidrag i en oppstartfase, og det er en tilskyndelse for fylkene til å komme i gang med strategisk tenkning på dette feltet. Men vi presiserer at den samlede strategien for FoU og kunnskap vil ha et større økonomisk omfang enn de rammene de regionale forskningsfondene setter. Fylkeskommunene må derfor arbeide videre med finansiering av mer omfattende forskning i regionene. Dessuten har de regionale myndighetene som oppgave å initiere og koordinere aktivitet i de regionale partnerskapene, der næringslivets aktører og de forskende institusjonene også inngår. Det er dette som metaforisk kalles triple helix. Med en strategisk plan vil vi forstå to ting. For det første en plan som handler om de mest overordnede målsettingene for organisasjonen. For det andre er det en langsiktig plan som ikke lar seg realisere over natten. Konkret hva det innebærer at den er langsiktig er det vanskelig å gi et universelt svar på. Østfolds nylig vedtatte fylkesplan heter Østfold mot Den strategiske FoU-planleggingen må naturligvis forankres i den generelle regionplanen og etter hvert utgjøre en selvsagt del av dens tematikk. At strategien forholder seg til de overordnede målene og er langsiktig, betyr ikke at beslutninger og tiltak på mellomlang eller kort sikt er mindre viktige. Tvert om: Høy bevissthet om langsiktige utfordringer, krever ofte beslutninger i dag. Hvis den strategiske planleggingen brukes som begrunnelse for utsettelse er den misforstått. Hvis den tvert om brukes til å utvikle delmål og delstrategier som iverksettes umiddelbart, er den på rett spor. Det er gjennom summen av slike tiltak vi kan se om vi i en planperiode nærmer oss de strategiske målene, eller fjerner oss fra dem. Den strategiske planen må derfor følges opp med handlingsplaner som beskriver hvordan ressurser skal brukes på kort sikt. 9

10 Strategisk planlegging er i dag blitt et konsept som anvendes av store foretak og små bedrifter, offentlige sektorer som veisektoren, helsesektoren og kunnskapsinstitusjoner som universiteter, høyskoler og FoU-institutter. Ofte iverksettes det storstilte strategiske prosesser med innleide foresight-konsulenter. Men om entusiasmen er stor i oppstaren, falmer den lett i hverdagen. En viktig grunn til det er at man overvurderer organisasjonens strategiske kapasitet. Fylkeskommunene er som strategiske aktører midtpunktet i et løst koblet nettverk av bedrifter, kommuner og statsorgan, og selv om de er ledende i et partnerskap har de ingen styringsautoritet i forhold til sine partnere. Men man kan komme langt med kontakt og forhandlinger, særlig hvis man har en klart formulert strategi som grunnlag. Målsettinger og strategier i den regionale forskningspolitikken kan være rettet mot flere forhold, men vi har særlig festet oss ved fem. Strategier som retter seg mot Regionale behov, kvantiteten, omfanget av forskningen, nasjonalt og regionalt, forskningens tematiske innhold i forhold til samfunnsmessige utfordringer, sektorer som skal utføre ulike oppgaver i forskningen, tilgangen av personer med høyere utdanning, spesielt forskningskompetent personale. Den strategien som legges fram her har målsettinger av alle fem typer. For det første mener vi at regionale forskningsfond er et gjennombrudd for ideen om at forskning for næringsutvikling må tilpasses regionale forhold regionale fortrinn. Alle regioner har sine problemer, men like fullt er alle regioner gode på noe. Denne forskningsstrategien legger hovedvekten på behov i Østfold. For det andre mener vi at det forskes for lite i Østfold. Forskningsomfanget må stå i forhold til de nasjonale mål på feltet, og her ligger Østfold foreløpig godt under. Det må forskes mer i alle typer forskningsinstitusjoner, men det er spesielt behov for mer forskning i næringslivet. Her står det om næringslivets fornyingsevne og konkurransedyktighet. For det tredje mener vi at forskningsvirksomheten i fylket må rettes inn mot tema som i særlig grad representerer samfunnsmessige utfordringer, og her må vi ikke låse oss selv inne i en snever Østfold-virkelighet. Klimaspørsmålene, og hvordan vi kan substituere fossilt brensel med bærekraftig materialbruk og energiformer, er ett slikt temaområde. Et annet er den aldringen som nå inntreffer i befolkningen, som kommer til å følge oss de neste tretti årene. Aldringen skjer parallelt med en kommende innvandringsbølge. For det fjerde mener vi at forskningsressursene i Østfold er knappe og at det derfor er viktig med samarbeid mellom de ulike FoU-institusjonene. Samarbeid mellom institusjonstypene kan bidra til å løse oppgaver som i dag ikke får forskningsmessig belysning. Gjennom slikt samarbeid kan det dessuten skapes en merverdi, en synergieffekt. Det vi først og fremst kan forvente av tettere samarbeid mellom FoU-institusjonene er kvalitetsforbedring. Alle er gode på noe, og sammen kan de hjelpe hverandre til å bli bedre. For det fjerde mener vi at regionen må utdanne flere med høyere utdanning, spesielt forskerutdanning, og at regionen gjøres attraktiv for FoU-personell som rekrutteres utenfra. Men det viktigste er egenproduksjonen av forskerpersonell i høyskoler og universiteter, spesielt personer med doktorgrad. Her må det tenkes nytt for å høyne antallet og bedre relevansen i forhold til de behov næringslivet har. 10

11 Global, nasjonal og regional forskning Skal forskningen skje på et regionalt eller nasjonalt nivå? Bør støttesystemene for forskning og innovasjon være nasjonale? Mens slike spørsmål diskuteres, gir globaliseringen sitt svar: Det fins knapt noe mer internasjonalt enn forskning. FoU i et fylke kan derfor ikke ha andre kvalitetskrav en de som stilles til forskning nasjonalt og globalt. Om vi rendyrket at forskning for Østfold utelukkende skulle skje av FoU-institusjoner i Østfold, risikerte vi å komme i en såkalt lock-in -situasjon innelåst i regionens institusjoner og tenkemåter. Derfor skal vi være glad om andre regioner i Norge viste interesse for å forske på problemstillinger som er aktuelle for Østfold og definitivt om vi trakk til oss internasjonale forskningsaktører. Globalisering innebærer skjerpet konkurranse på de fleste produktmarkeder, og i stigende grad også i tjenestemarkedene. Utviklingen drives ikke bare fram av den teknologiske utviklingen, men også av overnasjonale avtaler som stimulerer frihandel, eksempelvis WTO. Samtidig skjer det en økonomisk integrasjon i overnasjonale regioner. I vår del av verden kan vi snakke om en europeisering som presses fram av EU, som Norge gjennom EØS-avtalen må tilpasse seg. Bedrifter som vil holde seg konkurransedyktige i det skjerpede konkurranseklimaet må følgelig investere mer i fornying av produkter og produksjonsprosesser, som igjen innebærer mer forskning og utviklingsarbeide i bedrifter, i forskningsinstitutter og i universiteter/høyskoler. Den forskningen som gjennomføres har i stigende grad blitt en global aktivitet. For å bevare forskningens grunnleggende kvalitet er det et ideal at den publiseres i internasjonale tidsskifter og underlegges kritisk granskning av anonyme forskerkolleger. Som et grovt anslag kan vi si at Norges bidrag til den globale forskningen er et sted mellom en prosent en promille. Når forskningen er fri og underlagt krav om internasjonal publisering og kritisk granskning, får vi alle tilgang til basiskunnskap som er nyttig på ulike felter. Vi kan si at kunnskap er blitt et fritt gode som billedlig regner ned over oss som manna fra himmelen. 1 Men samtidig må vi huske at mye ny kunnskap ikke spres fritt i nasjonen og over landegrensene, nemlig bedriftenes egen forskning for å oppnå konkurransefortrinn. Om en bedrift utvikler et nytt produkt, en ny teknologi, vil den naturligvis prøve å utnytte dette som et fortrinn i konkurransen med mindre innovative bedrifter. Patentordninger og andre former for beskyttelse av intellectual property sikrer at bedriften har et slikt fortrinn i en begrenset periode. 2 Det er vanlig å hevde at globaliseringen har svekket nasjonalstaten. Nasjonalstaten uthules eller forvitrer, blir det sagt. I den grad dette er en realitet, bidrar globaliseringen også til en regionalisering. Når nasjonalstatenes betydning svekkes, stiger regionene klarere fram. Det kan skje på flere måter. Det kan dannes regionale klynger av bedrifter med sterke bånd seg imellom gjennom underleveranser. Omfattende underleveranser bidrar også til kunnskapsoverføring og læring mellom foretakene. Regionaliseringen skjer også med overføring av myndighet fra nasjonalstaten til regionene, slik vi har sett i mange europeiske land. I Norge er denne tendensen ikke særlig framtredende, selv om vi står midt oppe i en regional forvaltningsreform. Opprettelsen av regionale forskningsfond må oppfattes som et regionaliseringstiltak. Og uavhengig av regional forvaltning og regionalpolitikk har det gjennom flere tiår skjedd en regionalisering av kunnskapsinstitusjoner. Alt på syttitallet fikk vi distriktshøyskoler, som senere ble statlige (regionale) høyskoler. På åttitallet ble det opprettet regionale forskningsstiftelser i alle fylker. Norges forskningsråd (NFR) oppfattes i dag som en regional virkemiddelaktør, ved siden av SIVA og Innovasjon Norge. Til sammen kan slike statlige og regionale institusjoner, og næringslivet, danne det vi kan kalle regionale innovasjonssystemer. 11

12 Forskningsrådets regionale bidrag har vært programmer for kunnskapsutvikling i regionale klynger eller i enkeltbedrifter. NFR har også vært en pådriver for å bruke mer framtidsrettede analysemetoder for å avdekke kunnskapsbehovet framover, ofte benevnt som foresight. Den foran nevnte forvaltningsreformen bringer den regionale kunnskapsproduksjonen noen steg videre. 3 Fylkeskommunene skal etter intensjonene bli deleiere av Innovasjon Norge, og for å styrke forskningen i regionene skal det opprettes regionale forskningsfond for 5-7 regioner. Et parallelt utredningsarbeide om strukturen i universitets- og høyskolesektoren anbefaler opprettelse av en form for universitetsregioner, i alt åtte. 4 Om dette forslaget blir gjennomført er høyst usikkert, men utredningen kan i seg selv bidra til frivillige fusjoner mellom universiteter, høyskoler og forskningsstiftelser. Siden forvaltningsreformen kommer til å videreføre dagens fylkeskommuner, ser det altså ut til at forvaltningsnivået må forholde seg til større regioner for å ta del i de aktuelle reformene. Forvaltningsregionene altså fylkeskommunene oppfordres til å danne regionale partnerskap. mellom regionmyndighetene og virkemiddelaktørene NFR, SIVA og IN. Regjeringen Bondevik II overførte alle de regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunen, men med den bindingen at bedriftsrettede virkemidler skal kanaliseres gjennom Innovasjon Norge. Som ansvarlig organ for distriktspolitisk støtte er imidlertid IN pålagt å følge et gradert distriktskart, som i praksis betyr at urbane og sentrale fylker får en mindre del av potten. Den aktørgruppen som i liten grad er trukket inn som reell partner i de regionale partnerskapene er de private bedriftene. Partnerskapet har derfor mer blitt et offentlig-offentlig partnerskap, enn det var tenkt å være. Til tross for at bedriftene knapt er med, benyttes hyppig begreper og metaforer som regionale innovasjonssystemer, klynger og triple helix. Med innføringen av regionale forskningsfond kan fylkeskommunene få et virkemiddel som gjør at slike begreper får et mer reelt innhold. Kunnskapsøkonomi og kunnskapspolitikk Ved siden av globalisering, er det begrepene kunnskap og innovasjon som har preget debatten om økonomisk og regional utvikling de siste tiårene. Globaliseringstenkingen hadde sitt gjennombrudd på åttitallet, og det gjelder også begreper som kunnskapsøkonomi eller kunnskapssamfunn. Også her kan det påpekes mange parallelle tendenser. For det første er dette en tid preget av at utdanningens lengde øker. Videregående skole er blitt nærmest obligatorisk grunnivå, og stadig flere tar høyere utdanning, altså grader ved høyskoler og universiteter. Norge fikk sitt første universitet i 1811, men så sent som ved århundreskiftet 1900 hadde ikke Det kongelige Fredriks universitet i Oslo mer enn 1500 studenter. Det svarer til studenttallet ved en liten regional høyskole i dag. Utbyggingen av flere universiteter etter krigen (Bergen, Tromsø, Trondheim) økte rekrutteringen til høyere utdanning i landsdelene, særlig etter at vi fikk Statens lånekasse for studerende ungdom. Vi må også anta at de nye universitetene etter kvalitetsreformen (Stavanger, Agder, UMB) vil øke etterspørselen etter høyere utdanning i sine regioner. De regionale høyskolene tilbyr nå også hele gradsspekteret: Bachelor, Master og PhD, men naturligvis med færre spesialiseringer enn ved de gamle breddeuniversitetene. Like fullt er forskjellene mellom universitetene og høyskolene i ferd med å viskes ut. Utviklingen i høyere utdanning er et svar på større behov for høyt kvalifisert personell i forvaltning og næringsliv. Universitetet i Oslo var i stor grad en embetsmannskole, mens etableringen av Norges Landbrukshøgskole (NLH, nå UMB), Norges Tekniske Høgskole (NTH, nå en del av NTNU) og 12

13 Norges Handelshøyskole (NHH) i større grad avspeilte behov i henholdsvis primærnæringer, industri, handel og tjenesteyting. Selv om vi med kunnskapssamfunn eller kunnskapsøkonomi assosierer universiteter, høyskoler, FoU-institutter, kunnskapsparker osv., er det viktig å huske at alle hovednæringene i bunn og grunn er kunnskapsbaserte, også naturressursbaserte næringer. De kunnskapsbaserte bedriftene etterspør derfor ikke bare kunnskapsrik arbeidskraft, de driver også selv med egen forskning for å utvikle kunnskapsgrunnlaget. I tillegg kjøper bedriftene inn forsknings- og utviklingstjenester fra universitetene og høyskolene, og særlig fra instituttsektoren. Hovedbegrunnelsen for denne forskningsaktiviteten er at bedriftene dermed blir mer innovative og konkurransedyktige. Det kanskje viktigste politikkfeltet i et kunnskapssamfunn er derfor forsknings- og utdanningspolitikken i sum kunnskapspolitikken. Det er betegnende at politikkområdet har fått et eget departement - Kunnskapsdepartementet - med egen minister for forskning og høyere utdanning. Nå er altså dette politikkfeltet i ferd med å regionaliseres. Skal vi skissere den kunnskapspolitiske bakgrunnen for regional FoU-støtte, bør vi begynne med det overnasjonale, først og fremst EUs politikk. EU har utviklet sine mål i to erklæringer fra henholdsvis Barcelona og Lisboa. I tillegg kunne vi nevne Bologna-erklæringen. Det er Bologna-erklæringen som standardiserte gradsstrukturen i høyere utdanning i Europa, slik den er omtalt ovenfor: Bachelorgrad, mastergrad, doktorgrad. Dermed ble det lettere å overføre oppnådd kompetanse mellom nasjonene, og det ble ikke bare mulig, men også ønskelig å skape utdanningskjeder som strekker seg over flere land. Norge har også sluttet seg til Bologna-erklæringen. EU s Lisboa-mål er å utvikle Europa til verdens mest dynamiske kunnskapsbaserte økonomi, noe som skal skje gjennom forsterket innovasjon. EU slutter seg til den generelle doktrinen at kunnskap fremmer innovasjon, og EU s Barcelona-mål handler derfor nettopp om å øke FoU-innsatsen. Målet er at investeringer i FoU skal utgjøre 3 % av BNP innen Det er først og fremst næringslivets forskning som skal øke. Om lag to tredeler av midler til FoU skal komme fra private kilder, altså i all hovedsak fra næringslivet selv. Norge har sluttet seg til målet om at FoU-investeringene skal være 3 prosent av BNP, men som for EU totalt er vi langt fra målet. Offisielt er altså målet at offentlige forskningsmidler skal utgjøre 1 % av BNP, og at FoU i næringslivet skal utgjøre 2 % av BNP. Norsk forskning brukte i 2006 i runde tall ca 30 milliarder kroner årlig, som svarer til ca 1,8 prosent av BNP. Skal vi nå den nasjonale målsettingen som hever forskningsinnsatsen til 3 prosent, må offentlige FoU-bevilgninger økes med ca. 5,6 mrd, og næringsliv og internasjonale kilder må framskaffe nye 23 milliarder kroner. Den norske stat skulle i prinsippet ha evnen til å finansiere offentlig forskning til et slikt nivå, men verre kan det være i næringslivet særlig i en tid da de gode konjunkturene ser ut til å ebbe ut. Vi står altså foran en formidabel mobiliseringsoppgave, der også regionene vil komme sterkere med! Næringsutvikling gjennom kunnskap og innovasjon Hvorfor er det så viktig for næringslivet å satse på FoU? Sterkt forenklet kan vi tenke oss at det er to grunner til at næringene vokser i verdiskaping og sysselsetting: 1. Næringene utvikles fordi markedene er i vekst 2. Næringene utvikles gjennom teknologisk nyskaping Det første tilfellet (1) er altså etterspørselsledet vekst. Det er vekst som skyldes at markedet vokser, og i en overnasjonal kontekst dreier det seg da om eksportledet vekst. I Norges lange økonomiske historie 13

14 er det ikke tvil om at utemarkedenes ekspansjon i perioder har skapt et sug etter norske ressurser og råvarer. Fisk, tømmer, tremasse, cellulose, papir, råmetaller, elektrisk kraft og olje er eksempler på det. Men sammenhengen mellom etterspørsel og næringsutvikling virker naturligvis også den andre veien. I perioder med fallende etterspørsel blir næringslivet kontraktivt. Resesjoner eller lavkonjunkturer preges derfor av at bedrifter reduserer produksjonen eller må innstille helt. Stadig oftere sammenlignes den nåværende lavkonjunkturen med depresjonen i mellomkrigstida. Opp- og nedgangssvingningene i slike sykluser beskrives best som konjunkturendringer, altså kvantitative endringer som har et tidsforløp på år. Den politikken som best takler slike konjunktursvingninger benevnes motkonjunkturpolitikk. En slik politikk begrunnes gjerne med ideene til John Maynard Keynes ( ). Han gikk inn for at staten skulle stimulere til vekst i nedgangskonjunkturer gjennom ekspansiv finanspolitikk og bedring av kjøpekraften. Motsatt skulle staten i perioder med høykonjunkturer som skapte inflasjon og overoppheting trekke inn kjøpekraft og utsette investeringer for å kjøle ned økonomien. Keynes var for øvrig en ivrig talsmann for sterk kontroll av finanssektoren. Det andre tilfellet (2) kalles ofte tilbudssidebestemt vekst. Mens konjunkturtilpasning handler om kvantitative størrelser, preges tilbudssidebestemt vekst av kvalitative endringer. Det dreier seg her om å frambringe nye produkter eller produksjonsmetoder gjennom innovasjonsprosesser. Her kan vi gjøre noen nye distinksjoner. Radikale innovasjoner frambringer grunnleggende strukturendringer, som over tid kan beskrives som sykluser eller paradigmer. Joseph Schumpeter ( ) kalte de lange bølgene business cycles, og de kunne ha et tidsperspektiv på rundt år. Såkalte nyschumpeterianere snakker gjerne om teknisk-økonomisk paradigmer med lang varighet, og mener da omtrent det samme som er omtalt som lange bølger. Vi behøver ikke å ta standpunkt til sannhetsgehalten i disse teoriene, men et langsiktig perspektiv er uansett nyttig. Tilbudsiderettet politikk kan derfor enkelt forstås som innovasjonspolitikk. Siden keynesianismen har lite å tilby av virkemidler til innovasjon, gikk den som idéretning litt av mote på i gjennombruddstiden for innovasjonspolitikken. Schumpeter kom da til heder og verdighet igjen, mens Keynes ble detronisert. I Norge skjedde dette skiftet ved inngangen til åttitallet. Vi hadde da i en periode drevet intens motkonjunkturpolitikk for å berge industrien gjennom lavkonjunkturen etter oljekrisa i Det viste seg imidlertid at dette mer var en strukturell krise preget av at gamle næringer møtte problemer, og nye næringer trengte seg fram. I løpet av kort tid skiftet tenkingen mot tilbudssiden og innovasjonspolitikk. Innstillingene fra Lied-utvalget og Thulin-utvalget var viktige milepeler. 5 Når det er sagt skal vi likevel føye til at næringspolitikken i Norge, som i de fleste land, dels har et innslag av motkonjunkturpolitikk, dels fornyingspolitikk. Selv om vi har sverget til innovasjonspolitikk de siste 25 årene, har vi under den aktuelle finanskrisa sett mange eksempler på keynesiansk politikk, hjemme og ute. Det er innledningsvis viktig å påpeke forskjellene på disse innsatsformene. På kort sikt kan vi si at næringsutviklingen bestemmes av konjunkturelle forhold, altså vekst eller nedgang i etterspørsel. På lang sikt bestemmes næringsutviklingen av de strukturelle endringene på tilbudssiden, altså utviklingen av nye produkter og prosesser. Effekter av nyskapingspolitikk kan være kortsiktig, men vil først og fremst få betydning på lang sikt. 14

15 Selektiv eller næringsnøytral innovasjonspolitikk Innovasjonspolitikk innebærer at vi skal hjelpe fram framtidens næringsliv, dvs. de næringene som antas å være vekstkraftige i tiårene som kommer. En slik tilnærming kan legge en sterk selektiv føring på politikken. Vi støtter fortrinnsvis de sektorene vi tror kan få fornyet vekstkraft gjennom innovasjon. Overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn og videre til kunnskapsbasert servicesamfunn kan her være rammen for refleksjonene. Gjennom de siste tiårene har vi hatt en dramatisk nedgang i sysselsettingen i primærnæringene, og det er dermed vanskelig å kalle dagens samfunn et jordbrukssamfunn. Jordbruk, skogbruk og fiske blir i dette perspektivet lett forstått som fortidens næringer, mens industri og særlig tjenesteyting er det vi skal leve av i framtiden. I utpregede industrisamfunn, som Østfold tradisjonelt har vært, er det nærliggende å hevde at industrien fortsatt skal være ryggraden i regionaløkonomien. Det fins gode grunner til det. Industrien er den generelt mest nyskapende næringen. Skal vi ha noe å leve av etter at oljeutvinningen er kommet på hell, er det viktig å ha en sterk industrisektor som kan skape eksportinntekter til å dekke morgendagens import. Etter denne tankegangen bør vi satse på innovasjon i industrien, og spesielt lete fram de framtidsrettede industrinæringene. Dette er altså en selektiv strategi rettet mot bestemte sektorer. Mot dette kan det hevdes at også industrien har passert sitt høydepunkt, faktisk har den vært i kontraksjon gjennom de tre siste tiårene. I dag er det tjenestenæringene som vokser, og spesielt er de kunnskapsbaserte tjenestene i vekst. Skal vi ha en selektiv satsing må denne være rettet mot tjenestesektoren, vil de framtidsrettede strategene hevde. Primærnæringenes representanter kan også blande seg inn i denne debatten. Vel er det så at landbruk og fiske tradisjonelt har vært preget av lavt kunnskapsnivå, men ser vi på produksjonsutstyr og teknologi i dagens primærnæringer er de i høyeste grad innovative. Det er en myte at ressursutvinnende næringer ikke er nyskapende, tvert om hadde de neppe vært der de er i dag uten ny teknologi og innovasjon. Og er ikke matproduksjon framtidsrettet, likeledes produksjon av biomasse i skogbruket? Det er vanskelig å velge vinnerne, å identifisere morgendagens næringer og bedrifter. Faren er stor for å velge feil. Selektiv politikk kan dessuten lett påvirkes av press fra særinteresser, og det taler også for næringsnøytralitet. Langt på vei har vi også allerede tatt valget ved at norske virkemidler for næringsutvikling er gjort næringsnøytrale. Det innebærer i prinsippet at alle bedrifter i primær-, sekundær- og tertiærsektoren likestilles som støtteobjekter. Vi anlegger også dette perspektivet. Nyskaping i landbruk og fiske er ikke mindre viktig enn innovasjon i industrien. Det er også en viktig utfordring å gjøre tjenestenæringene like innovative som industrisektoren. Næringsnøytralitet har i den næringspolitiske diskusjonen delvis blitt forstått som svak eller ingen næringspolitikk. Regjeringen Stoltenberg II har imidlertid presisert at den forbeholder seg retten til å drive aktiv næringspolitikk også i forhold til enkeltnæringer hvis spesielle nasjonale grunner tilsier det. Næringsnøytralitet forhindrer ikke at innovasjonspolitikken har blikk for næringsspesialisering nasjonalt og regionalt. Når vi satser så sterkt på petroleumsforskning, er det naturligvis fordi det kan bedre utnyttelsen av lagerressursene i Nordsjøen. Når vi satser så sterkt på CO 2 -rensing, er det fordi det er livsviktig for Norge og verdenssamfunnet å forhindre de klimaendringene som utslipp av CO 2 og andre klimagasser kan forårsake. Karbonfangst og lagring såkalt CCS-teknologi 6 er antakelig vårt viktigste strategiske forskningsområde pr i dag, og må naturligvis ikke stoppes fordi tiltaket virker selektivt og vil begunstiger olje- og oljeteknologiindustrien. Tilsvarende vil en satsing på bioenergi styrke skogbruket, og en satsing på IKT vil fremme kunnskapsbasert tjenesteyting. 15

16 Vi må altså leve med et dobbelt perspektiv i forsknings- og innovasjonspolitikken: På den ene siden må innovasjonspolitikken støtte prosjekter med størst nyskapingspotensiale, uansett næring. På den andre siden må ikke samfunnsmessige utfordringer som klima, matvareforsyning, helse, aldring, innvandring m.m. bli avskåret fra forskningsinnsatser fordi slik forskning med nødvendighet vil favorisere noen næringer. Utredningens og strategiplanens disposisjon Utredningens hensikt er å utarbeide en FoU-strategi for Østfold. I prinsippet kunne vi gått direkte på denne oppgaven, og skissert målsettinger, samarbeidsformer mellom aktørene, programmer og aktiviteter, kort sagt slikt som hører hjemme i en FoU-strategi. På den andre siden ville det vært ulogisk om nettopp denne fylkeskommunale planen manglet en dypere begrunnelse om hvordan forskningens funksjon i samfunnet, og hvilke politiske mål som er satt på feltet. Skal det utarbeides en plan for forskningsog utviklingsarbeide i et fylke, må den både ha en generell basis i kunnskap om hvordan kunnskap virker - og en spesifikk forståelse av den regionen vi skal forske for. Det fins ennå ingen gjennomtenkte veiledere for regionale FoU-strategier, og det fins også få eksempler på utarbeidelse av regionale FoUstrategier i andre fylker. Østfold må derfor være med på å tråkke opp stiene for det vi må kalle en ny planform på dette forvaltningsnivået. Ut fra disse betraktningene blir denne rapporten tredelt. Etter denne innledningen legger den første delen et teoretisk og kunnskapspolitisk grunnlag for en FoU-strategi for Østfold. Andre del handler om utviklingen i den regionen strategien skal virke i Østfoldsamfunnet. Tredje del er selve FoUstrategien, som dels er forankret i den teoretiske forståelsen vi utvikler i første del, dels i praktisk innsikt fra aktører i næringsliv, kunnskapsproduserende institusjoner og regionale myndigheter. Første del gir altså de grunnleggende premissene, andre del analyserer spesifikke regionale forhold, og del tre trekker konklusjonene om innholdet i en strategisk plan. 16

17 1.2 Begreper om forskning og utvikling I denne seksjonen skal vi legge en begrepsmessig plattform for å beskrive forskning, utvikling og andre kunnskapsutviklende institusjoner. Vårt mest grunnleggende begrep i denne forbindelsen forkortes vanligvis FoU forskning og utvikling. Når vi skal statistikkføre forskning bruker vi OECDs såkalte Frascati-manual, som enkelt definerer FoU som systematisert, kreativ virksomhet, rettet mot å oppnå ny kunnskap. På basis av denne generelle forståelsen kan vi gjøre noen presiseringer. Begreper om FoU Forskning er det mest grunnleggende begrepet. Å forske er å vinne ny kunnskap gjennom anerkjente vitenskapelige forskningsmetoder. Forskningen kan studere samfunn og næringsliv, kultur og språk, mennesker og miljø. Forskningens omfang kan måles gjennom den økonomiske innsatsen til forskning, eller gjennom det antall årsverk forskerne og hans/hennes assistenter utfører. I dag er det også vanlig å måle forskning i forhold til publisering, dvs. antall artikler eller bøker forskerne skriver. Utviklingsarbeid (eller bare utvikling) er systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning til å lage bedre materialer eller produkter, men også til å forbedre prosesser og systemer i næringslivet. I likhet med andre former for forskning krever dette intuisjon og kreativitet, altså nyskapingsevne. Begrepet utvikling handler altså om å få noe til å virke, teknisk og kommersielt. Det ligger følgelig nær opp til innovasjonsbegrepet, som av Joseph Schumpeter er definert som evnen til å kombinere ulike faktorer på en ny måte. Den som driver utviklingsarbeid vil ikke bare orientere seg i forskningslitteraturen, men også lytte til dem med praktisk erfaring. Utviklingsarbeidet dominerer naturlig nok i bedriftssektoren, som må konsentrere sine FoU-midler om det som kan gi praktiske resultater. FoU kan vi altså forstå som en kjede fra grunnleggende forskning til utviklingsarbeid. Det starter i forskningsinstitusjoner, i eller utenfor bedriften, men videreføres i utviklingsarbeid og innovasjonsprosesser som også involverer produksjon, økonomi og markedsføring. Forskningsinstitusjoner deles vanligvis inn i tre typer: For det første universiteter og høyskoler (UoH), hvis hovedoppgave er undervisning på ulike nivåer. Men undervisningen skal etter institusjonenes normer være forskningsbasert, og derfor har det vitenskapelige personalet en viss tid til egen forskning. For det andre har vi en gruppe spesialiserte institutter som forsker på oppdrag. Disse kalles FoU-institutter, eller bare instituttsektoren, og de mottar vanligvis basisfinansiering av staten. For det tredje regner vi næringslivet som en forskende sektor, selvsagt med stor variasjon næringene mellom. Forskningen kan her skje i institusjonaliserte laboratorier eller forskningsavdelinger, eller mer uformelt i ad hoc prosjekter. Vi burde kanskje også føye til en fjerde gruppe forskningsinstitusjoner, nemlig sykehusene, som i høyeste grad er forskende kompetansebedrifter. Publiseringspraksisen varierer mellom disse forskningsutførende institusjonene. UoH-sektoren publiserer på normalt vis gjennom tidsskrifter og bøker, og med avlagte doktorgrader. FoU-institutter publiserer gjennom rapporter til oppdragsgiver og interne rapportserier. Innen næringslivet er målsettingen med forskningen normalt utvikling av produkter og prosesser, og ikke publisering i seg selv. Næringslivet har gode grunner til å beskytte sine nyvinninger. Derfor måler vi FoU-innsatsen i bedriftene heller med patenter enn med skrifter. 17

18 Forskningens avgrensing. Ofte kan det være et problem å trekke en linje mellom forskning og annen kunnskapsutviklende aktivitet (det såkalte demarkasjonsproblemet). I dagens kunnskapsøkonomi har vi f.eks. en stor konsulent- og rådgivingssektor, ofte omtalt som kompetanseintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT). Selv om denne sektoren frambringer ny kunnskap, i mange tilfeller med forskningsbaserte metoder, er det ikke vanlig å betrakte KIFT-bedrifter som forskende institusjoner. Dette er omdiskutert. Det er hevdet at det UoH-baserte forskningsidealet etter hvert må vike for en mer praksis- og brukerorientert tilnærming, og at KIFT-sektoren og andre nye institusjoner står for en ny måte å produsere kunnskap på. 7 Grunnforskning defineres av OECD som eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. 8 Grunnforskning drives altså i stor grad ut fra erkjennelseslyst, og er ikke praktisk orientert. Det er UoH-sektoren som er den viktigske institusjonelle basisen for en slik fri, kreativ forskning. Det utelukker ikke at resultater fra grunnforskning på et senere tidspunkt kan finne anvendelser på forskjellige områder. Framsteg i kjernefysikken la grunnlaget for atombomben, det kanskje fremste eksemplet på strategisk grunnforskning. Men kjernefysikken la også den teknologiske basisen for kjernekraftverket. Anvendt forskning har også som hensikt å framskaffe ny kunnskap, men er primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Noen klar avgrensing mot grunnforskningen gir ikke denne definisjonen. Løsningen av praktiske problemer kan ofte støte på utfordringer som bare kan løses gjennom ny grunnforskning, for eksempel utvikling av nye antibiotiske stoffer. Den viktigste institusjonelle basisen for anvendt forskning er industrien, og dernest FoU-instituttene. Begreper om innovasjon Innovasjon er nyskaping som er frambrakt gjennom en innovasjonsprosess, altså oppfinnelser som er utviklet helt fram til praktisk anvendelse. Innovasjonsprosessen innebærer altså bruk av evnen til å tenke nytt og prøve ut disse tankene i praksis. Her kan det være grunn til å avgrense begrepet innovasjon fra det det ikke omfatter. En innovasjon er altså ikke en oppfinnelse (invention) i seg selv, og oppfinneren er ikke nødvendigvis en innovatør. En oppfinnelse kan være en ny innretning eller prosess som teknisk sett representerer noe nytt, men den blir en innovasjon først når innovatøren evner å bringe den fram til bruk, det vil som oftest si til markedet. I denne prosessen handler det altså om å gjøre nyskapingen etterspurt og profitabel, og den veien kan ofte være lang. Rent teknisk kan det være nødvendig med utviklingsprosesser, slik vi beskrev det under forskningsbegrepet. Innovasjonsprosessen kan også innebære at innovatøren må finne partnere og finansieringskilder. Til dagens forsknings- og innovasjonsstatistikk har OECD utviklet den såkalte Oslo-manualen, som også legges til grunn i Eurostat. Den bygger i stor grad på begreper og forståelsesmåter som Joseph Schumpeter i sin tid utviklet. Schumpeter utformet sin teori om innovasjon for om lag hundre år siden (1911) 9, men hans banebrytende bidrag ble stort sett publisert og gjort kjent i mellomkrigstida. 10 I sine unge år framhevet Shumpeter den individuelle innovatøren og entreprenøren som helten i innovasjonsprosessen, som på mange måter svarte til realitetene i den tidlige industrialismen. På sine eldre dager så Schumpeter at det hadde utviklet seg nye institusjonelle former rundt innovasjonsprosessen. Foretakene var blitt mye 18

19 større, og de største av dem var utstyrt med forskningslaboratorier for å fremme innovasjonsprosessen. 11 Schumpeter skilte videre mellom noen hovedformer av innovasjoner, og hans typologiske distinksjoner er relevante den dag i dag. La oss omtale noen av dem. Produktinnovasjoner er innovasjoner som har frambrakt nye produkter eller tjenester. For mange vil dette være hovedformen for all innovasjon, i hvert fall i forbrukerorienterte produksjonssystem. Et typisk eksempel vil være bilen. Bilen er også eksempel på en teknologi som er radikalt forbedret gjennom nye innovasjoner i løpet av om lag 100 år. Prosessinnovasjoner er innovasjonsprosesser som har frambrakt nye produksjonsmetoder eller prosesser, evt. i kombinasjon med produktinnovasjoner. Det nærliggende eksemplet er Henry Fords masseproduksjonssystem med samlebånd, som gjorde T-forden så billig at hans egne arbeidere kunne realisere sine bildrømmer. Metoden ble raskt imitert av VW og FIAT. Markedsinnovasjoner er en tredje type, som innebærer at innovatøren fører kjente produkter eller tjenester fram på nye markeder. Det var for så vidt akkurat det Ford gjorde med sin billigbil, han skiftet fra et luksusmarked for biler til et til massemarked. Et annet eksempel er å markedsføre et kjent produkt i en helt ny kontekst, for eksempel sigaretter i u-land. Råvareinnovasjoner var en tredje kategori for Schumpeter, som må tolkes i lys av bekymringen for råvareknapphet ved inngangen til 1900-tallet. Tyskland hadde ikke selv så allsidige råvaretilganger som USA, og derfor ble det lagt ned mye forskning i forsøk på utvinne diesel og bensin fra kull, en innovasjon Tyskland lyktes med (og trakk store fordeler av under krigen, da oljeimporten var sterkt begrenset). Våre dagers underskudd på teknolgier som utnytter fornybare energikilder er et aktuelt eksempel på at dette er en viktig innovasjonskategori fortsatt. Innovasjonenes rekkevidde Innovasjoner har ulik betydning for samfunnet og markedet. En nyere distinksjon springer egentlig ut av planleggingsteorien, nemlig skillet mellom radikale og inkrementelle innovasjoner.. Radikale innovasjoner er innovasjoner med stor rekkevidde. De skaper ikke bare et nytt produkt, men bidrar til en serie forbedringer i mange produkter. Sett i forhold til hestedilligenser var jernbanen en radikal innovasjon som økte kapasiteten enormt. Dampmaskiner ble i stasjonær form utviklet for å lense gruver, men fikk langt større rekkevidde i mobile installasjoner, først i skip, så i toglokomotiv. Toget kunne neppe alene frambrakt den globale masseturismen, som også er en innovasjon. Den hadde som forutsetning at flyindustrien i etterkrigstiden skiftet mot det sivile markedet, og med ett hadde vi et transportmiddel med bokstavelig talt lang rekkevidde. Da flyindustrien senere skiftet til jetmotorer var dette et teknologisk skift som økte markedet for globalturismen ytterligere. Dette er typiske radikale innovasjoner. Inkrementelle innovasjoner er innovasjoner som hver for seg har langt mindre betydning. Det kan være snakk om en liten modifikasjon av et produkt eller en produksjonsprosess, men i seg selv ingen banebrytende endring. Antakelig har en meget stor andel av de innovasjonene som drives frem denne formen, 19

20 men de når aldri mediene som nye, store gjennombrudd. Innovasjonsprosesser som fokuserer på forbedringer gjennom de små skrittene kan imidlertid mobilisere arbeidere og operatører i større omfang enn laboratorieinnovasjoner. I sum kan også inkrementelle innovasjoner framstå som radikale. Dagens bil er på mange måter den samme bilen som ble laget for hundre år siden, men skiller seg likevel gjennom uttallige småforbedringer i motor, kraftoverføring, hjuloppheng, instrumenter, elektronikk osv. 20