Seminar. Lederløse grupper en mulighet til egenmobilisering Foredrag v/ Elisabeth S. Jørgensen

Transkript

1 Seminar Angst: Fra sykt til sunt Erfaringer fra selvhjelpsarbeid i et helseperspektiv Litteraturhuset Oslo, 19. november 2009 Lederløse grupper en mulighet til egenmobilisering Foredrag v/ Elisabeth S. Jørgensen Innledning En selvhjelpsgruppe i Angstringen er en gruppe uten leder. Denne måten å jobbe på gjør at selvhjelp kan gjennomføres best mulig. Men hva mener vi i Angstringen med selvhjelp? Å våge I Angstringen handler selvhjelp om å styrke seg selv i samspill med andre. Vi må ta tak i de kreftene og kunnskapen vi har med oss, men som vi ikke er bevisste på eller tror vi ikke har tilgang til. Å drive selvhjelp betyr at vi tar ansvar for livene våre, virkeliggjør våre egne muligheter og gjør egne valg for å styre livet i ønsket retning. Å drive selvhjelp i Angstringen går ut på å VÅGE. Ordet våge er et gjennomgangsord for det vi holder på med. Filosofen Kirkegaard sa at å våge er "å ta en sjanse, å miste fotfestet en stund. Å ikke ta sjansen er å miste seg selv." Det handler om å våge å risikere noe for igjen å ta tilbake livet sitt, å våge å kjenne på endringen det gir og hvordan en forvalter det. Angstringens historie Da Angstringen startet opp for 23 år siden, het den "Bare angst-oslo". Også på den tiden besto den av mennesker som ville gjøre noe med angsten sin. Bare angst-oslo samlet folk gjennom en kontaktannonse i Dagbladet, slik at de kunne lage angstgrupper. I motsetning til i dag hadde gruppene en leder. Dessuten hadde de kontakt med fagfolk for å få hjelp. Den gangen var selvhjelp et lite utviklet begrep i Norge, og gruppene visste ikke helt hvordan de skulle jobbe. Det var mye tilrettelegging - som å skaffe drosjesjåfører, frisører, advokater eller tannleger. Gruppene ble satt i gang utefra felles diagnose. De med sosial angst i én gruppe, de med trikkeangst i en annen. Dette ble det ingen endring av, og det ga liten vekst i selvhjelpssammenheng. Det måtte endringer til. 1

2 Flat struktur Endring én ble lederløse grupper og flat struktur. Gruppene var tidligere delt ut fra ulike symptomer. Nå ble fokuset snudd til opplevelser. Det ble for eksempel ikke snakket så mye om den vonde magen eller hodepinen lenger. Man våget i stedet å sette ord på hva som egentlig plaget en. Vi gikk fra å bekjempe til å bearbeide angsten. I 1992 ble det også utviklet en egen forståelse av angst og selvhjelp noe vi gjerne kaller for Angstringens ideologi. Den er bygd på erfaringsbasert kunnskap og lyder som følger: Fra passiv mottager til aktiv deltager i eget liv. Med det menes at man ikke ligger på sofaen og venter på hjelp, men at man tar ansvar for eget liv. Du kan ikke gjøre noe med ditt eget problem før du tar tak i ditt eget liv. Igangsetting av grupper Vi var nå flere som begynte å sette i gang grupper. Jeg var én av igangsetterne. Vi hadde selv erfaring med angst, og hadde gått eller gikk fortsatt i grupper. Vi ønsket å komme videre i vår egen selvhjelpsprosess. Vi er gjerne to stykker som er til stede på de 4-5 første møtene. Det eneste jeg kan bidra med er meg selv og min erfaring av angst og selvhjelp i Angstringen. Jeg kan foreslå én vei å gå, ut fra Angstringens erfaring med prøving og undring. Så kan de nye deltagerne velge. Velge å ta fatt på sin egen selvhjelpsprosess, samtidig som jeg ivaretar min. Dette valget er viktig. Jeg som igangsetter kan ikke velge for noen. Enhver deltager skal selv velge om de vil starte og gripe fatt i den muligheten det ligger i å begynne sin egen selvhjelpsprosess. Som igangsetter er det viktig å gjøre seg selv mer og mer overflødig, slik at det ikke oppstår et avhengighetsforhold fra gruppa til igangsetteren. En igangsetters oppgave er også å informere om Angstringens rammer og prinsipper. I igangsetterfasen kjennes det av og til som at gruppa opplever meg som en leder. Da snakker jeg om det og hva det gjør med meg. Det skaper uro i meg. Jeg er der på lik linje med de andre, men har bare lengre erfaring med Angstringens selvhjelpsideologi. Deres erfaringer er også viktige for meg og min prosess. Det er ofte som igangsetter jeg har fått de største aha-opplevelsene for hva selvhjelp kan være. Min egen selvhjelpsprosess Jeg begynte selv i en selvhjelpsgruppe i Min gruppe var den første såkalte ungdomsgruppa, og jeg var eldst. Vi hadde med oss to igangsettere. Hva de sa den gangen, gikk rett igjennom det ene øret og ut igjen. Jeg hadde evig nok med å være der. 2

3 Sånn er det for mange av oss som begynner i en selvhjelpsgruppe. Det koster å ta tak i livet og erkjenne eget problem. Jeg er en av de som prater hele tiden. Det var så godt for meg og endelig få fortelle. Så det jeg husker av oppstartsfasen, var at den ene igangsetteren på det første møtet stoppet meg midt i praten og sa: "Tror du at noen andre kan få si noe også?". Det var leit og flaut. Kanskje dette ikke var noe for meg? Men jeg fortsatte. Vi undret oss mye i gruppa på den tiden. Vi vil gjerne at andre skal ta bort ubehaget for oss. Jeg hadde som mål da jeg kom dit at de andre i Angstringen skulle gjøre meg frisk, og det fort. Men det var ingen som kunne svare oss på hvordan vi skulle gjøre dette. Vi hadde ikke meldt oss på et tre ukers kurs og vips er du bra. Nei, dette var en mulighet for meg til å bli kjent med meg selv og mitt eget problem. Der jeg selv måtte våge å gå veien. Vi snakket ikke om her og nå på den tiden. Men vi fant en måte å holde det gående på. Vi startet alle møtene med en runde på hvordan vi hadde det og hatt siden sist. Vi åpnet oss og ble trygge på hverandre. Vi snakket om alt vi ikke våget å snakke med andre om. Det ble mye smerte og tårer. Vi oppnådde alle en viss endring. For meg ble det en viktig måte å være sammen på. Det ble en veldig sammensveiset og sosial gruppe. Vi arrangerte karneval og hadde egen kampsang. "For mot angsten skal vi slåss så lenge det går blod igjennom oss". Vi var vel et eksempel på hvordan ting ikke skulle gjøres, men likevel fikk vi en endring, og Angstringen en ny erfaring. I ettertid kan jeg se at gruppeprosessen var veldig verdifull for meg. Fordi ingen ledet veien, ble jeg tvunget til å kjenne etter hvordan jeg virkelig hadde det med meg selv. Jeg våget å begynne å være meg. Det ble mange erkjennelser overfor meg selv, når jeg sluttet å skyve mine egne tanker og problemer over på andre. Det var jo jeg som tenkte tankene og jeg som eide problemet. Jeg våget å kjenne på misunnelsen og fremgangen for de andre i gruppa. Den verste erkjennelsen var da jeg gikk rundt og ikke likte noen, verken i gruppa eller andre steder. "Da må det jo være meg det er noe galt med", tenkte jeg. For en går jo ikke rundt og ikke liker noen. Det var da jeg skjønte at det var meg selv jeg ikke likte, og at mye av det jeg mislikte med meg selv, så jeg igjen hos andre. Det var smertefullt. Jeg var kommet dit hvor det ikke lenger handlet om hvordan jeg hadde det, men hvordan jeg tok det. Deltakernes roller Som eldst i gruppa tok jeg raskt mammarollen. Jeg tok vare på alle. For det er det vi gjør - vi tar alle med oss rollene vi har i livet utenfor inn i gruppa. 3

4 Det er alltid en som vil lede. En som prater for mye. En som venter på å bli ledet. Den tause. Vaktmesteren som ordner og fikser. Den som kjører alle som ikke kan komme til gruppemøtene selv. Og selvfølgelig er det en pappa der. Under igangsetterfasen snakker vi om roller og hva det gjør med oss. Den eneste jeg skal og kan provosere i gruppa er meg selv. Provosere meg seg til blant annet å våge å snu på den rollen jeg har, og kjenne etter hva det gjør med meg. Erfaringsbasert kunnskap Fra jeg startet i gruppe, har Angstringene samlet mye kunnskap gjennom mange års prøving og feiling. Vi har gått tilbake til tidligere erfaringer for å prøve det igjen. For så å gå bort fra det igjen. Noe av det vi ikke har endret på, er at vi fortsatt har lederløse grupper. Erfaringene vi har undret oss fram til, og endringene som startet for 23 år siden, har resultert i ideologien vi har i dag. Forskjellen er at vi har vi satt ord på erfaringene. Som HER OG NÅ - det eneste selvhjelpsverktøyet vi har. "Her og nå" "Hva er her og nå?" og "hvordan skal vi få til det?", er spørsmål vi ofte får. Det spiller ingen rolle hva jeg snakker om i gruppa, så lenge jeg våger å være til stede og være ærlig mot meg selv. Jeg kjenner etter hva som skjer med meg og hvordan jeg forvalter det jeg opplever. Dessuten må jeg snakke ut fra meg selv. Ikke komme med påstander som: "Du er sånn ". Men si heller "jeg opplever at " eller "jeg føler at ". Hvis jeg for eksempel vil si fra at jeg syns at en prater for mye, må jeg forklare hva det gjør med meg. Da har jeg gjort noe utefra meg selv, som gjør at jeg kjenner på sårbarheten. Den gir meg igjen en opplevelse av her og nå. Begrensning i deltakere Vi har erfart at det må være noen begrensninger for å delta i en lederløs selvhjelpsgruppe i Angstringen. Vi er ikke fagfolk. Vi kan derfor dårlig håndtere reaksjoner som måtte oppstå i en gruppe med mennesker med såkalte tyngre diagnoser. Dette er også for å ivareta den enkelte. Vedkommende vil heller ikke føle seg hjemme i en sånn type gruppe. Dette gjelder personer med: - Rusproblematikk. Først må man bli ferdig med rusen, så kan man ta tak i det egentlige problemet - gjerne i en selvhjelpsgruppe i Angstringen. - Schizofreni - Manisk depressiv, eller bipolar lidelse som det heter nå. - Personer som er kronisk psykotiske. Noen av disse diagnosene vil alltid befinne seg i en gråsone. Så er vi usikre, ber vi vedkommende om å ta kontakt med behandler. Vi kan ikke bedømme dette eller leke hobbypsykologer. Vi forholder oss ikke til piller, men sier at du skal kunne møte klar til gruppemøtene. En krykke på veien er akseptert. 4

5 Selvhjelpsgruppas levetid er ikke bestemt på forhånd. Man deltar så lenge man har behov for det. Noe bruker lang, andre kortere tid. Så lenge man er i bevegelse og opplever endringer, er deltagelsen verdifull. Dette gjelder også den som er igangsetter. Regler og rammer Gruppedeltagerne har noen få, viktige regler: 1. Gruppedeltakerne har taushetsplikt. Den er ikke juridisk, men moralsk. Så den veier tungt. Man skal for eksempel ikke vise bilder av eller nevne navn på medlemmer av gruppa for andre. 2. Gruppedeltakerne har meldeplikt. Man må selv melde fra til den som skal ha gruppemøte om man ikke kommer. Skal man slutte i gruppa, må man også melde fra om dette til gruppa. Det er viktig overfor resten av gruppa, fordi det kan skape uro i gruppa dersom man ikke melder fra. Man kan bli nødt til å bruke mye krefter og ressurser på å snakke om hvorfor vedkommende ikke er der og hvorfor vedkommende sluttet. Det er fort gjort å tenke: "har jeg sagt eller gjort noe galt?". 3. Vi oppfordrer at man ikke tar med meg gruppemøta hjem og diskuterer videre med hodeputa si om det er noe jeg ville sagt før jeg gikk hjem. Vi vet også at noe må kanskje modnes og tenkes igjennom før jeg klarer å snakke om det til gruppa. Men at jeg kan ta det opp neste gang eller ved en senere anledning. Jeg vil likevel oppnå følelsen av her og nå når jeg snakker om det og har gjort noe utifra meg selv. 4. Gruppa er et arbeidsfelleskap. Derfor må man informere gruppene dersom man møtes privat utenfor gruppemøtene. Da skal det ikke snakkes om ting som har med selvhjelpsgruppa å gjøre. 5. Vi tar ikke to venner eller slektninger i samme gruppe. Mulige problemer Det kan skape store konsekvenser for gruppa dersom man tar med seg en underliggende konflikt ut av gruppa og diskuterer den med noen av de andre gruppedeltagerne. Resultatet kan bli at gruppa splittes, og til og med at at noen slutter, dersom konflikten ikke kommer opp på bordet. Det er lett å bli en kosegruppe som snakker om strikkeoppskrifter dersom ingen våger å ta tak. Vi er alle redde for å såre og ikke bli likt. Derfor er det viktig å spørre seg selv og gruppa om hvorfor er vi her. Av og til må jeg kanskje gi noen opplevelsen - ved for eksempel å si nei og sette en grense for meg selv - av å bli såret for at jeg selv skal komme meg videre i min prosess. Konkurranser om hvem som har det verst eller hvilken angsttype er verre enn den andre er ikke fruktbare. Det er fort gjort å forbli i en offerrolle. Dessuten blir det 5

6 respektløs overfor andres opplevelser. Alle har det ille nok! Det er derfor en deltar i en gruppe en ønsker å komme seg videre med det som er vanskelig for en selv. Det er smertefullt og det koster å risikere. Angsten kan fort bli en sovepute og en livsløgn for en selv. Det er stor forskjell mellom å si til seg selv at: "jeg kan ikke, for jeg har angst", og å si til seg selv at "til tross for at jeg har angst, så kan jeg". Selv om angsten er vond, så vet man hva en har. Jeg kunne jo risikere å få det litt godt også. Men det kan jo være farlig, for hvor lenge varer det? Da er det lettere for meg å forholde meg til angstfølelsen og det vonde. For det kjenner jeg jo. Min erfaring er at du ikke kan stå på utsiden av tunnelen og tro at du skal se lyset. Du må våge å gå inn og gjennom den. Der inne er det mørkt og smertefullt å gå, men du er på vei ut. Dette kan jeg prøve å ta ansvar for i gruppa mi. Det koster å være sin egen leder. For det er det jeg er i en lederløs selvhjelpsgruppe. Vi er alle våre egne ledere. Derfor er ingen gruppe mer ledet enn en lederløs gruppe. Jeg er dermed selv ansvarlig for å tydeliggjøre mine egne behov, og jeg kan ikke forvente at andre skal være tankelesere. Alene sammen med andre kan jeg mobilisere egenkraften. Det handler om å erkjenne sitt eget problem og bli kjent med sine egne følelser. Samfunnet trenger aktive deltakere Jeg er ikke noen uvanlig deltager i en lederløs selvhjelpsgruppe i Angstringen. Vi er alle mennesker med angst som eneste felles problem, men med ulike symptomer. Veien frem er den samme, bare med ulike stoppesteder og stier. Å sette inn en leder i en slik gruppe vil gjøre gruppa tilbakelent og hindre folk i å ta ansvar for sitt eget problem. Gjennom våre lederløse grupper har vi opplevd mange deltakere som har mobilisert egne krefter, tatt tak i eget liv og gjort noe med sitt eget problem. Man går fra opplevelsen av å være syk til å bruke angsten som et sunnhetstegn til å bearbeide sitt egentlige problem. Man er blitt en aktiv deltager i sitt eget liv. Man har da alle forutsetninger for å delta aktivt på forskjellige samfunnsplan, utefra prosessene man har gått igjennom i det identitetsverkstedet en lederløs gruppe i Angstringen er. Man har alle forutsetninger for å utvikle en egenomsorg og bruke konflikter som måtte oppstå til vekst og fremgang. Jeg mener og tror at samfunnet har bruk for og nytte av våre lederløse grupper i Angstringen. Samfunnet trenger aktive deltagere. Jeg mener også at et hvert menneske, uavhengig av et angstproblem, har utbytte av å gå i en slik lederløs selvhjelpsgruppe. Verdien det er å bli kjent med seg selv er nyttig for alle i det krevende samfunnet vi lever i. Det vil spare samfunnet for store omkostninger, samt 6

7 at mange verdifulle menneskelige ressurser vil bli tilgjengelige for flere. Individstyrking er samfunnsstyrking! 7