Vegetasjonsone: alpin 15% (ca 430daa) mellomboreal 80% (ca 2270daa) sørboreal 5% (ca 140daa) Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk

Transkript

1 Storlidalen Utvidelse ** Referanse: Wangen K., Tellnes S., Gaarder G Naturverdier for lokalitet Storlidalen Utvidelse, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2017 Kommune: Rissa Inventør: GGA, KWA, STE H.o.h.: moh Vegetasjonsone: alpin 15% (ca 430daa) mellomboreal 80% (ca 2270daa) sørboreal 5% (ca 140daa) Areal: 2835 daa Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet er på 7591 daa, og er valgt ut av Miljødirektoratet i 2017 i forbindelse med frivillig skogvern. Bare 2835 daa av undersøkelsesområdet er videreført i foreslått forvaltningsområde, og det er dette arealet som beskrives her. Området omfatter dalføret Storlidalen og tilhørende fjellsider mellom fjelltoppene Sørslåttklumpen (382 moh), Storliheia (440 moh) og Stakkstongliheia (389 moh). Dalføret går i retning nordøst, noe som medfører at det meste av lisidene er nordvest-vendt eller sørøst-vendt. Mer åpne, kuperte områder finnes også, samt noen mer beskyttede områder i gryta vest for Stakkstongliheia, og i lia under den bratte fjellveggen nord for Storliheia. Derimot er det trukket ut en tarm fra vest og langs nordsiden av Storlidalen, som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet, noe som er svært negativt for den ellers gode arronderingen. Forvaltningsområdet ligger i klart oseanisk seksjon, og i sørboreal til lavalpin sone, hvor det meste av skogarealet ligger i mellomboreal sone. Berggrunnen består i hovedsak av granodiorittisk gneis med hornblende og kvartsitt og helleskifer, som stort sett ikke gir grunnlag for mer enn intermediære vegetasjonstyper. Glimmerskifer utgjør også en betydelig del, og denne gir grunnlag for rike vegetasjonstyper. Det meste er gran- og furudominert skog med bjørk, men også rogn og selje finnes i betydelige mengder, og gråor og osp mer sparsomt. Hassel er så vidt registrert. Vegetasjonen er dominert av fattige typer som blåbærskog og bærlyngskog, men svak lågurtskog virker også ganske vanlig, og det er innslag av storbregneskog, høgstaudeskog flere steder. Også rike våtmarkstyper som rikmyr, rike kilder og rik sumpskog opptrer flere steder, og innslaget av rike vegetasjonstyper er derfor betydelig. Det er ikke registrert myrgrøfting i området og andre fysiske inngrep er også nesten fraværende, bortsett fra en enkel traktorvei som går inn til Selnessetra. Denne veien fortsetter sørvestover ned Storlidalen langs tarmen som ikke er inkludert i utredningsområdet, hvor det også er en del flatehogst. Hogstflater finnes også så vidt innenfor reservatet i vest, sør for Nordelva. Det er avgrenset 8 kjerneområder innenfor forvaltningsområdet, hvorav 3 er rikmyr, 2 er gammel furuskog, 1 er gammel granskog, 1 er boreal regnskog og 1 er gammel boreal lauvskog. Av rødlistearter er det gjort til sammen 26 registreringer av 12 ulike rødlistearter, hvorav 1 EN-art, 5 VU-arter og 6 NT-arter. De største registrerte artsverdiene er knyttet til regnskogen, hvor det er to registreringer av EN-arten kystkantlav, i tillegg til flere registreringer av VU-artene trønderflekklav og gullprikklav. I dette kjerneområdet er det også registrert en del gammelskogsarter, hvorav enkelte er fuktighetskrevende. Mange av disse, og enda noen flere gammelskogsarter er også registrert i den gamle granskogen. Det er ikke påvist rødlistearter knyttet til den gamle boreale lauvskogen eller furuskogen, men det er potensiale for slike. Det meste av skogen er i aldersfase, men små partier med særlig høy tetthet av furugadd er i overgang mot naturskog. Nedre deler av Storlidalen er særlig preget av tidligere plukkhogst, og det samme er områdene med glissen lavproduktiv til uproduktiv skog. I den sammenhengende, sluttede skogen er derimot gammelskogselementene mer jevnt å finne, med moderat til høy tetthet, men da i hovedsak innenfor kjerneområdene med gammel granskog og gammel furuskog. En del gamle lauvtrær finnes særlig innenfor lokaliteten med gammel boreal lauvskog vest for Stakkstongliheia, men det står også en del eldre seljer og rognetrær i nedre deler langs Nordelva. Ut fra mangelanalyser for skogvernet (Framstad mfl. 2017), så dekker lokaliteten samlet sett i middels grad mangler for fylket. Dette er i hovedsak på grunn av relativt store arealer av naturtyper med et middels udekket behov i fylket, som gammel furuskog, gammer granskog og boreal regnskog, men bare med verdi B. Det finnes også en forekomst av en EN-art tilknyttet regnskog. Regnskog er i tillegg en internasjonal ansvarstype, hvor fattig boreonemoral regnskog har et tyngdepunkt på Fosenhalvøya. Både mengden gammelskogselementer, størrelse på areal med gammel skog, topografi og vegetasjonsvariasjon er med på å bidra til at lokaliteten får to **-stjernes verdi. Dersom tarmen langs nordsiden av Storlidalen som er trukket ut fra undersøkelsesområdet blir inkludert i forvaltningsområdet, vil de to stjernene styrkes i betydelig. Dette er både fordi arronderingen blir bedre, andelen gammel skog i sørboreal sone og med middels god bonitet vil øke betydelig, samt at den del artsregistreringer som trolig ligger innenfor dette arealet da vil bli inkludert i forvaltningsområdet. Det vil da også komme til noen arealer med restaureringspotensiale for boreal regnskog. Feltarbeid Området langs Nordelva og på platået sør for Stakkstongliheia ble undersøkt av Kristin Wangen, Sylvelin Tellnes og Geir Gaarder den Området vest for Stakkstongliheia ble undersøkt den , og resten av undersøkelsesområdet, inn Storlidalen, over Storliheia og rundt sørsiden av Sørslåttklumpen ble undersøkt den av Kristin

2 Wangen. Tidspunkt og værets betydning Tid og vær var gunstig for å fange opp viktige artsgrupper som lav og kjuker på trær, og karplanter for å fange opp vegetasjonstyper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Undersøkelsesområdet er på 7591 daa, og er valgt ut av Miljødirektoratet i 2017 i forbindelse med frivillig skogvern. Tidligere undersøkelser Storlidalen, med selve dalføret langs Nordelva under Sørslåttklumpen og tilhørende lisider, er tidligere undersøkt først i forbindelse med inventering av verneverdig barskog i Sør-Trøndelag (Angell-Petersen 1988), senere av H. Holien i forbindelse registrering av boreal regnskog i Midt-Norge (Direktoratet for naturforvaltning 1997), og sist undersøkt av T. H. Hofton i forbindelse med reinventering av utvalgte lokaliteten (Gaarder mfl. 2005). I forbindelse Direktoratet for naturforvaltning (1997) ble det også publisert en artikkel om kystkantlav Lecanora cinereofusca (EN), som ble registrert her. Det ligger inne to Naturbase-lokaliteter, en med gammel furuskog med verdi A basert på Angell-Petersen (1988), og en med boreal regnskog med verdi A, i hovedsak basert på Gaarder m.fl. (1997), men også førstnevnte. I Artskart foreligger flere rødlistede artsfunn registrert av Håkon Holien i 1995 og 1998, Tom H. Hofton i 2004, Terje O. Nordvik i 2016 og Mika Bendiksby i Disse omfatter irsk myrklegg (VU), skorpefiltlav (NT), meldråpelav (VU), huldrelav (NT), sprikeskjegg (NT), svartsonekjuke (NT), gullprikklav (VU), granbendellav (VU), trønderflekklav (VU), kystkantlav (EN) og rognelundlav (NT). Beliggenhet Forvaltningsområdet ligger ca 6 km øst for Hasselvika, i Storlidalen mellom fjelltoppene Sørslåttklumpen, Stakkstongliheia og Storliheia. Den sørøst-vendte lia fra Nordelva og opp til rundt 240 moh og østover innover dalen til rundt 220 moh er ikke inkludert i utredningsområdet. Naturgrunnlag Topografi Storlidalen går nordøstover, og er dermed dominert av sørøst-vendte og nordvest-vendte lisider. Øst i forvaltningsområdet er dalen relativt V-formet, og den nordvestvendte fjellsiden strekker seg fra rundt 100 moh ved Nordelva i bunnen av dalen, til 382 moh på toppen av Sørslåttklumpen. På nordsida av dalen strekker lisida seg opp til ca moh, før landskapet blir mer kupert og til slutt danner en gryte vest for Stakkstongliheia. Helt øst strekker derimot lisida seg mer eller mindre direkte helt opp til rundt 300 moh til Ryggan. Videre vestover innover Storlidalen, ved rundt 200 moh, flater dalen seg ut, og åpner seg i et myrdominert landskap. Mens fjellsidene i nord fortsatt er relativt ensformig sørvest-vendte, dannes det en slags gryte i sør, og hvor fjellsiden er mer kupert opp mot Sørslåttklumpen. Fjellsiden opp mot toppen av Storliheia (440 moh) er preget av bratte fjellvegger. Geologi Et bånd med kvartsitt og helleskifer strekker seg i retning sørvest-nordøst, og dekker den nordvest-vendte lisida nordvest for Sørslåttklumpen, samt det meste av dalbunnen og fjellsidene mellom Sørslåttklumpen og Storliheia. Parallelt med dette båndet strekker det seg et bånd med glimmerskifer, som omfatter de nordvest-vendte lisidene nord til Stakkstongliheia. Vest for Stakkstongliheia omfattes et lite parti av forvaltningsområdet av granodiorittisk gneis med hornblende. Granodiorittisk gneis med hornblende og helleskifer gir stort sett ikke grunnlag for mer enn intermediær vegetasjon. Glimmerskifer gir grunnlag for rike vegetasjonstyper, mens kvartsitt stort sett gir grunnlag for fattige vegetasjonstyper. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: alpin 15% (ca 430daa) mellomboreal 80% (ca 2270daa) sørboreal 5% (ca 140daa). Nedre deler av Storlidalen opp til rundt 200 moh vurderes å ligge i sørboreal vegetasjonssone, med store deler av dette området er trukket ut fra undersøkelsesområdet (5 %). Resten av områdene under skoggrensen ligger i mellomboreal vegetasjonssone (80 %), som grenser direkte mot lavalpin sone (15 %). Klima Generelt regnes selve dalføret som relativt beskyttet, mens områdene opp mot fjelltoppene gradvis blir mer eksponerte. I den V-formede delen av Storlidalen øst i forvaltningsområdet er ganske fuktige forhold, som trolig skyldes en kombinasjon av den nordvendte, bratte lia, samt at Nordelva renner gjennom. Dette gir grunnlag for boreal regnskog, som er registrert her. I den sørvendte lia vest for Stakkstongliheia ble det registrert hassel, noe som tyder på en lomme med sørboreal sone også her, tross nærheten til skoggrensa. Også skogen under den bratte fjellveggen nord for Storliheia virker noe mer beskyttet, hvor boniteten blir noe høyere.

3 Økologisk variasjon Den varierte topografien fører til ganske god topografisk variasjon, med blant annet fuktige regnskogsmiljøer nederst i dalføret med regnskogsmiljøer, og beskyttede lommer med mer varmekjære innslag som hassel helt opp mot skoggrensa vest for Stakkstongliheia. Innslag av rike vegetasjonstyper finnes også spredt. Vegetasjon og treslagsfordeling Rundt 65 % av arealet innenfor forvaltningsarealet er dominert av skog, hvor vegetasjonstypene blåbærskog og bærlyngskog (T4-C-1 og -5) er dominerende. Også av svak lågurtskog og svak bærlynglågurtskog forekommer det nok en del av (T4-C-2 og -6), blant annet i den sørøstvendte lia nord for Nordelva nord for Sørslåttklumpen. Innslag av storbregneskog (T4-C-17), høgstaudeskog (T4-C-18) forekommer spredt, blant annet i den nordvestvendte lia under Sørslåttklumpen, vest for Stakkstongliheia og i den nordvestvendte lia helt sør i forvaltningsområdet (samlet ca 10 %). Nederst i dalføret, lengst vest i forvaltningsområdet, ligger et kjerneområde med boreal regnskog med gran. Det meste av avgrensningen til kjerneområdet ligger sør for Nordelva, men deler ligger også nord for elva, og som dermed ligger utenfor undersøkelsesområdet. Lenger nordøstover dalføret på nordsiden av elva, og et stykke videre sør oppover lia er et kjerneområde med gammel granskog. Denne glir gradvis over i gammel furuskog, som er avgrenset sør for og videre opp den samme lisida, samt på nordsida av elva. Gammel granskog finnes også innenfor kjerneområdet nord for Nordelva, men store deler av dette kjerneområdet ligger i tarmen som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet. I gryta vest for Stakkstongliheia finnes gammel boreal lauvskog, med selje, rogn, osp, gråor og gran, dessuten med en del høgstaudevegetasjon. Rundt 25 % av arealet er våtmark, hvorav deler av dette er delvis krattbevokst myrkantmark (10 %), samt noe myrflater (3 %). Det meste av dette er fattig til svakt intermediær myr (V1-C-5 og -6, 10 %), mens rike typer opptrer sparsomt (V1-C-3 og -7, 3 %), blant annet vest for Stakkstongliheia og øst for Selnessetra. Noe myrskog finnes også, i første rekke fattige typer (V-2-C-1, 12 %), som for det meste er glissent tresatt med furu. Under Sørslåttklumpen forekommer også små partier med fattig sumpskogsmark (V2-C-1) til rik sumpskgsmark (V2-C-3) med sumphaukeskjegg, samt rike kildesig (V4-C-2 og -3). Flere fattige til rike kilder forekommer også i Storlia nord for Storliheia. Ellers ligger rundt 15 % av forvaltningsområdet i lavalpin sone. Skogstruktur og påvirkning Det meste av skogen er grandominert, men innslaget av furu er delvis godt, og i mer tørkeutsatte partier dominerende. Det er jevnt innslag av lauvtrær, særlig bjørk, samt spredt med rogn, og i enkelte partier selje, gråor og osp. Nederst i Storlidalen, vest i forvaltningsområdet fines noe høybonitetsskog, mens skogen videre nordøstover dalføret har middels bonitet. Det meste av disse arealene ligger derimot i tarmen som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet. Også i gryta vest for Stakkstongliheia er boniteten middels god, og det samme gjelder Storlia under Storliheia. Ellers er skogarealene av lav bonitet til uproduktiv skog. På nordvestsiden av Nordelva finnes er del hogstfelt rundt skogsveien, men disse arealene er for det meste ikke inkludert i undersøkelsesområdet. Lengst vest innenfor forvaltningsområdet ligger derimot et hogstfelt innenfor lokaliteten. Ellers i Storlidalen er den produktive skogen for det meste i aldersfase. Nedre deler av Storlidalen, innenfor forvaltningsområdet, er nok sterkest hogstpåvirket, og gammelskogselementene er relativt sparsomme. Lenger oppover lisdene og opp dalen blir gammelskogselementene gradvis vanligere, og lokalt med relativt høyt innslag av gadd og læger av gran. Kelogadd og høystubber finnes spredt i det meste av lisidene nord for Sørslåttklumpen, og tettheten er lokalt relativt høy (5-10 pr daa), og i overgang mot naturskog. Deler av disse områdene ligger i tarmen som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet. En del av den mer glisne, lavproduktive til uproduktive skogen er preget av plukkhogst, med en del stubber og få til ingen gammelskogselementer. Dette gjelder blant annet platået nord for Storlidalen, på veg inn i gryta vest for Stakkstongliheia. I gryta her finnes derimot gammel boreal lauvskog, med en del eldre seljer, rogn og osp, samt enkelte eldre grantrær. Særlig ned mot Nordelva er innslaget av rogn og selje noe mer solid, samt gråor ned mot elva. Disse treslagene finnes også i større mengder i lisidene vest for Stakkstongliheia, hvor det også finnes en del gråor, samt enkelte osper. Her er det i tillegg en del eldre lauvtrær samt relativt gode mengder død ved. Innerste delene av Storlidalen blir benyttet som utmarksbeite for kyr. Granskogen i Storlia under Storliheia er tydelig beitepreget (fattig beiteskog), og tråkk fra kyr ble også observert langs veien og videre innover dalen. Det finnes noe spor etter beiteskader fra elg i området, men likevel en del rogn uten skader. Trolig påvirker elgen rekrutteringen av rogn i bare i middels grad. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storlidalen Utvidelse. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Storlidalen langs Nordelva 1 Naturtype: Regnskog - Boreal regnskog med gran BMVERDI: A Areal: 40,7daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den sammen med Sylvelin Tellnes og Geir Gaarder. Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbin-

4 delse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten er tidligere kartlagt i forbindelse med verneplan for barskog (Angell Petersen 1988), registreringer av boreal regnskog (Gaarder m.fl. 1997), som den gamle naturbaselokaliteten er basert på, og senere reinventering av utvalget lokaliteter (Gaarder mfl. 2005). Også Hollien (1997) har kartlagt i området. Den nye avgrensningen er snevret inn, mens store deler er skilt ut som egen lokalitet med gammel granskog. Beskrivelsen er basert på eget feltarbeid samt de eldre beskrivelsene fra området. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger ca. 5 km øst for Hasselvika i en bekkedal rett nordvest for Sørslottklumpen i høydeintervallet 110 til 175 moh. Området grenser mot hogstfelt i nord og i vest, gradvis mot furuskog i sør og mot en lokalitet med gammel granskog i nordøst. I nordvest grenser området delvis mot en traktorveg som går parallelt med dalen. Berggrunnen består av glimmerskifer og kvartsitt og helleskifer, som gir potensiale for rike vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naturtypen er regnskog (F20), og utformingen er boreal regnskog med gran (F2004). Etter NiN 2.1 er dominerende grunntype blåbærskog (T4-C-1), hvor en del er av den mer rike utformingen (småbregneskog). Det forekommer en del storbregne (T4-C-17), samt innslag av høgstaudeskog (T4-C-18), i tillegg til enkelte kildesig (V4-C-2), samt partier med fattig sumpskog (V2-C-1) og rik sumpskog (V2-C-3) med sumphaukeskjegg. Bekkedalen er relativt trang og bratt, og har enkelte steder langs elva et markert bekkekløftspreg. Dominerende treslag er gran (85 %) mens furu forekommer i parti (ca 5 %). Rundt 10 % er lauvtrær, og da mest bjørk og rogn. Selje og gråor forekommer mer sparsomt, og mest langs elva, hvor lauvtreinnslaget generelt er noe høyere. Osp forekommer sparsomt. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er i hovedsak i aldersfase/gammel normalskog. Lenger innover dalen blir skogen gradvis eldre og med flere gammelskogselementer, samtidig som regnskogselementer gradvis blir mer sparsomme. Ellers er kontinuiteten i levende trær relativt god. Kontinuiteten i dødt trevirke er derimot dårlig, men blir gradvis bedre lenger innover dalen. Hele området bærer preg av eldre plukkhogst. Enkelte eldre seljer og rogn med diameter opp til 30 cm finnes, og mest langs elva, hvor lauvtreinnslaget og regnskogselementene for øvrig er sterkest. Det er en del beiteskader av elg på rogn, men en del rogn er trolig skjermet mot elgbeite på grunn av stedvis bratt terreng. Deler av regnskogen er forsvunnet som følge av hogstfelt som enkelte steder går helt ned til elva på nordsiden. Hofton skriver at det bratte terrenget trolig fører til stadige utglidninger, som gir et variert skogsbilde, med et brukbart innslag av lauvtrær her, samt at disse områdene gjenrne er mer utilgjengelige for elg. I hans skildring finnes også en nærmere beskrivelse av skogstruktur og vegetasjon i området (Gaarder 2005). Artsmangfold: I den gamle Naturbase-beskrivelsen (Gaarder m.fl. 1997) står følgende: Lungenever-samfunnet er relativt rikt utviklet på rogn og selje. Mest interessante funn var rund porelav (Sticta fuliginosa) som ble påvist på 4 rognetrær i en del av området som trolig ikke er tilgjengelig for elgen som ellers har beitet hardt på rognetrærne. Gullprikklav (Pseudocyphellaria crocata, [VU]) opptrådte sparsomt og ble funnet på 3 rognetrær, mens skorpefiltlav (Pannaria ignobilis, [NT]) ble funnet på 2 rognetrær og ett ospetre. Av øvrige fuktighetskrevende bladlav nevnes [vanlig] blåfiltlav ([Pectenia] plumbea), sølvnever (Lobaria amplissima), lungenever (Lobaria pulmonaria), skrubbenever (L. scrobiculata), vrengelavarter (Nephroma spp.), kystfiltlav (P. rubiginosa) og kystårenever (Peltigera collina) på løvtrær, samt skrukkelav (Platismatia norvegica) på gran. Mest interessante skorpelav var [kystkantlav] Lecanora cinereofusca [EN] som opptrådte sparsomt på rogn (Holien 1997). Forøvrig ble [trønderflekklav] Arthothelium norvegicum [VU] påvist på rogn, samt [meldråpelav] Cliostomum leprosum [VU] på grovbarkete granstammer. Forøvrig nevnes rik forekomst av [kattefotlav] Arthonia leucopellaea og noe mer sparsom forekomst av [granbendellav] Bactrospora corticola [VU] på granstammer. På løvtrær, særlig rogn, forekom Bacidia caesiovirens, [vanlig skriftlav] Graphis scripta, [brisklav] Loxospora elatina, [stor fløyelslav] Megalaria grossa, [grynfløyelslav] M. pulverea, Mycoblastus caesius, [stiftvortelav] Pertusaria coronata og P. hemisphaerica. Siden avgrensningen er endret, er det usikkert om alle disse funnene er fra selve lokaliteten, men det er sannsynlig at i det minste regnskogsartene er registrert innenfor gjeldende avgrensning. I 2017 ble det registrert regnskogsartene kystkantlav (ett funn), gullprikklav (1 funn), trønderflekklav (2 funn) og rund porelav (2 funn), samt mengdeartene gammelgranlav, kattefotlav og vanlig rurlav. Av gammelskogsarter ble det registrert meldråpelav Cliostomum leprosum (VU, 2-3 steder), huldrelav Gyalecta freisii (NT), vasskjuke Climacocystis borealis og gubbeskjegg Alectoria sarmentosa (NT). Av moser ble det funnet de oseaniske artene rødmuslingmose Mylia taylorii, heimose Anastrepta orchadensis og sorstylte Bazzania trilobata, og den fuktighetskrevende arten råtedraugmose Anastrophyllum michauxii. I Artskart foreligger også funn av sprikeskjegg (NT), registrert av Tom H. Hofton i 2004 og irsk myrklegg (VU) av Mika Bendiksby i Se Gaarder (2005) for fullstendig artsliste fra feltarbeidet i Fremmede arter: Ingen registrert. Del av helhetlig landskap: Fosen er et viktig områder bor boreal regnskog. Derimot finnes det få lokaliteter i Rissa kommune, og da mest i nordøst, bortsett fra denne mer isolerte forekomsten i Sortlidalen. Verdivurdering: Eller faktaark for regnskog fra høsten 2014 oppnår lokaliteten høy vekt for størrelse (40,7 daa), høy vekt for artsmangfold (én EN-art, samt flere VU- og NT-arter), lav vekt for skogtilstand (eldre optimalfase), trolig middels vekt for store- gamle trær (1-5 trær) og høy vekt for topografi og lokaliklima (relativt bratt bekkedal med høy luftfuktighet). Basert på disse parameterne oppnår lokaliteten uten tvil verdi A. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er at skogen får utvikle seg fritt uten hogst og andre inngrep. 2 Storlidalen langs Nordelva 2 Naturtype: Gammel granskog - Gammel høyereliggende granskog BMVERDI: B Areal: 129,2daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den sammen med Sylvelin Tellnes og Geir Gaarder. Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten er skilt ut fra en gammel Naturbase-lokalitet med regnskog fra 1997, som er basert på kartleggingene gjort i forbindelse med verneplan for barskog (Angell Petersen 1988) og boreal regnskog (Gaarder m.fl. 1997). Også Holien (1997) har kartlagt i området. Etter eget feltarbeid i 2017 ble regnskogslokaliteten snevret inn, og resten av den gamle avgrensningen skildres her som gammel granskog. Denne beskrivelsen er basert på eget feltarbeid samt de eldre beskrivelsene fra området. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger ca. 6 km øst for Hasselvika i en bekkedal rett nordvest for Sørslottklumpen i høydeintervallet 150 til 250 moh. Området grenser mot hogstfelt i nordvest, gradvis mot furuskog i sør og øst, og mot en lokalitet med regnskog i sørvest. I nordvest grenser området delvis mot en traktorveg som går parallelt med dalen. Berggrunnen består av glimmerskifer og kvartsitt og helleskifer, som gir potensiale for rike vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Det er snakk om utformingen gammel høyereliggende granskog (F1802). Etter NiN 2.1 er dominerende grunntype blåbærskog (T4-C-1), og da mye av den noe mer rike blåbærskogstypen (småbregneskog). Storbregne- og

5 høgstaudeskog (T4-C-17 &-18) forekommer flekkvis, i tillegg til enkelte kildesig (V4-C-2), samt innslag av fattig sumpskog (V2-C-1) og rik sumpskog (V2-C-3) med sumphaukeskjegg. Dominerende treslag er gran (85 %) mens furu forekommer i parti (ca 5 %). Rundt 10 % er lauvtrær, og da mest bjørk og rogn. Selje og gråor forekommer mer sparsomt, og mest langs elva, hvor lauvtreinnslaget generelt er noe høyere. Osp forekommer sparsomt. Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen er i aldersfase/gammel normalskog, hvor skogalderen blir gradvis noe eldre innover dalen. Det er relativt sparsomt med både gamle grantrær og gamle lauvtrær, men kontinuitet i trealder er ganske god. Kontinuiteten i dødt trevirke er noe bedre enn lenger ned i dalen, men mengden gammelskogselementer vurderes bare som moderat (4-7 pr daa). Hele området bærer preg av eldre plukkhogst. Det er betydelige beiteskader av elg på rogn. En nærmere beskrivelse av skogstruktur og vegetasjon i området er gitt av Angell-Petersen (1994: 56-60). Det ble registrert to kelogadd, og flere forekommer trolig. Artsmangfold: Vegetasjonen er for det meste fattig, og det viktigste artsmangfoldet er knyttet til gamle trær, rikbarkstrær og dødt trevirke. Lungeneversamfunnet på lauvtrær er middels godt utviklet, med arter som blant annet puteglye og skorpefiltlav (NT). På død rogn ble det funnet langnål (NT), og på granlæger svartsonekjuke (NT) og duftskinn. I Artskart er det også registrert sårkjuke og hyllekjuke, samt like nord for avgrensningen skorpefiltelav, svartstilkkjuke, granhvitkjuke og meldråpelav (VU). Det er stort potensiale for flere gammelskogsarter, blant annet meldråpelav (VU), huldrelav (NT) og granbendellav (VU), som er omtalt i den gamle beskrivelen med noe dårlig presisjon. Del av helhetlig landskap: Det er generelt dårlig med gammel granskog i kommunen, da det meste stort sett er gjennomhogd eller flatehogd. Gammelskogselementer er derfor sparsomme, men opptrer med jevne mellomrom, også utenfor lokaliteter. Verdivurdering: Lokaliteten oppnår høy vekt for størrelse (129 daa), middels vekt for artsmangfold (3 NT-arter, men stort potensiale for flere, og meldråpelav registrert like utenfor grensene), lav vekt for tilstand (moderat mengde gammelskogselementer) og under tvil lav vekt for rike grunntyper (bare innslag av høgstaide og kildefremspring). Samlet oppnår lokaliteten dermed verdi B. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er at skogen får utvikle seg fritt uten hogst og andre fysiske inngrep. 3 Stakkstongliheia sørvest Naturtype: Gammel boreal lauvskog - Gammel lauvblandingsskog BMVERDI: B Areal: 23,8daa Hoh: moh Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten ser ikke ut til å være kartlagt tidligere. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger nord for Storlidalen, i en nordvendt liside like sørvest for Stakkstongliheia, i høydeintervallet moh. Lokaliteten grenser mot myrkant og myrskog i dalsøkket i sørvest, mot uproduktiv fjellskog i skoggrensa mot øst, og mot grandominert blåbærskog i nordvest. Berggrunnen er granodiorittisk gneis, som i utgangspunktet gir grunnlag for fattige vegetasjonstyper. Glimmerkifer, som gir grunnlag for mer kalkkrevende vegetasjon, forekommer like sør for lokaliteten ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naturtypen føres til gammel boreal lauvskog (F07) og utformingen til gammel lauvblandingsskog (F0705). Etter NiN-2.1 finnes grunntypene høgstaudeskog (T4-C-18) og storbregneskog (T4-C-17) i sentrale deler av lokaliteten (40 %), og svak lågurtskog (T4-C-2) lenger nord (20 %). I sør er det noe blåbærskog (T4-C-1) med enkelte eldre grantrær (20 %), som settes til undernaturtype gammel høyereliggende granskog. Lokaliteten er nordvestvendt, og lungeneversamfunnet er middels godt utviklet. Tresjiktsdekningen totalt er på rundt 75 %, hvorav rundt 5-10 % gran, og resten lauvtrær som bjørk (dominerende), selje, gråor, rogn og osp. I sør dominerer gran. Bruk, tilstand og påvirkning: Det er en del eldre lauvtrær og død ved i lia, opp til 8-13 pr daa, og kontinuiteten i levende og dødt trevirke virker god, særlig i sentrale deler. I sør er skogen grandominert, og her finnes enkelte biologisk gamle grantrær. Mot nord blir skogen mer fattig, og gradvis mer preget av å nærme seg skoggrensen. Artsmangfold: Deler av lia er høgstaudeskog med arter som strutseving, ormetelg, mjødurt og bringebær. Storbregner er dominerende, og skogstorkenebb vanlig. Spredt med sølvbunke tyder også på høgstaudepreg. Enkelte lågurtarter som hengeaks og teiebær finnes også. Andre steder er høgstaudepreget svakere, og går over i storbregneskog hvor arter som skogstorkenebb fortsatt er vanlig. Av arter knyttet til lungeneversamfunnet kan nevnes kystfiltlav, lungenever og trolig finnes flere. Del av helhetlig landskap: Gamle lauvtrær finnes spredt i landskapet, men tettheten er mye større her enn ellers. Verdivurdering: Etter faktaark for gammel boreal lauvskog oppnår lokaliteten lav vekt for størrelse (mindre enn 20 daa med gammel boreal lauvskog) og middels vekt for tilstand (middels mengde gammelskogselementer). Den oppnår ikke terskelverdi for artsmangfold, men det er potensiale for gammelskogsarter. Ut fra disse parameterne vurderes lokaliteten å ha en svak verdi B. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er å la lokaliteten få stå urørt for alle typer hogst og andre fysiske inngrep. 4 Stakkstongliheia sørvest rikmyr Naturtype: Rikmyr - Skog- og krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk (MB-NB) BMVERDI: B Areal: 10,2daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten ser ikke ut til å være kartlagt tidligere. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger nord for Storlidalen, i en gryte like sørvest for Stakkstongliheia. Rikmyra ligger nederst i søkket, og grenser mot storbregneskog i lia i nord og sør, og ellers mot fattigere myrtyper, eller myrskog. Berggrunnen er granodiorittisk gneis, som i utgangspunktet gir grunnlag for fattige vegetasjonstyper. Glimmerkifer, som gir grunnlag for mer kalkkrevende vegetasjon, forekommer like sør for lokaliteten ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Det er snakk om naturtypen skog- og krattbevokst rikmyr i høyereliggende strøk (A0508). Etter NiN 2.1 er det for det meste snakk om stert intermediære til litt kalkrike rikmyrskanter (V1-C-7, ) med en del busker og trær, og små

6 parti som kan kalles sterkt intermediære til til litt kalkrike myr- og sumpskogsmarker (V2-C-2). Det finnes en del trær og busker innenfor avgrensingen (opp til % dekning), hvorav for det meste bjørk (75 %), men også noe gråor langs bekken og enkelte graner. Bruk, tilstand og påvirkning: Myra er intakt (GR-GI-1). En liten bekk renner gjennom lokaliteten, og det rikeste artsmangfoldet finnes nærmest denne. Artsmangfold: Registrerte rikmyrsarter inkluderer vanlig myrklegg, hvitmaure, sveltull, gulstarr, sumphaukeskjegg og fjelltistel. Del av helhetlig landskap: Det meste av myra i landskapet er fattige typer, men mindre forekomster av rikmyr forekommer spredt. Verdivurdering: Etter faktaark for rikmyr fra 2014 oppnår lokaliteten middels vekt for størrelse (10, 2 daa), middels vekt for kjennetegnende arter (sumphaukeskjedd og fjelltistel forekommer spredt), og høy vekt for tilstand (intakt). Ut fra disse parameterne vurderes lokaliteten å oppnå verdi B. På grunn av få arter fra gruppe 8-9 (se tabell i faktaark), vurderes denne å være en svak verdi B. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er at myra får utvikle seg fritt uten fysiske inngrep. 6 Storlidalen - Selnessetra Naturtype: Rikmyr - Skog- og krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk (MB-NB) BMVERDI: C Areal: 32,3daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten ser ikke ut til å være kartlagt tidligere. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger øst for Hasselvika, innerst i Storlidalen, øst for Selnessetra. Lokaliteten grenser mot fattigere jordvannsmyr og nedbørsmyr i sør og vest, mot krattbevokst myrkat og myrskog i nord, og mot svak lågurtskog i øst. Berggrunnen består for det meste av kvartsitt og helleskifer som vanligvis bare i noen grad gir grunnlag for intermediære vegetasjonstyper. Nord i avgrensningen begynner et belte med glimmerskifer, som gir potensiale for rike vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naurtypen er rikmyr (A01), og utformingen skog- og krattbevokst rikmyr i høyereliggende strøk (A0508). Etter NiN 2.1 er det for det meste snakk om svakt kalkrik myrkant (V1-C-7, 75 %) og myrflate (V1-C-3, 25 %). I sørøst fines et par rike kildefremspring (V4-C-2), som også gir et kildepreg på deler av myra nedenfor. Deler av myra har en del kratt av bjørk, gran og furu. Bruk, tilstand og påvirkning: Myra er intakt (GR-GI-1). Kyr beiter i skogen like øst for lokaliteten, men har trolig bare svak påvirkning på myra. Artsmangfold: Registrerte rikmyrsarter inkluderer myrstjernemose, rødmakkmose, breiull, svarttopp, hvitmaure og vanlig myrklegg. Dominerende arter er trådstarr og bjørneskjegg, og ellers er det også mye klokkelyng, blåtopp, rome og blåknapp. Del av helhetlig landskap: Enkelte partier med rikmyr finnes også nord for granskogen i Storlia, men myra blir fort av den svakt intermediære til fattige typen. Ellers er det meste av myrene i landskapet her fattige typer, men mindre forekomster av rikmyr forekommer spredt. Verdivurdering: Ut fra faktaark for rikmyr fra 2014 oppnår lokaliteten middels vekt for størrelse (32,3 daa), middels vekt for artsmangfold (spredte forekomster av arter som breiull og svarttopp), og høy vekt for tilstand (intakt). Ut fra disse parameterne oppnår lokaliteten verdi B. På grunn av få arter i gruppe 8-9 (se tabell i faktaark), vurderes denne som svak. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er at myra får utvikle seg fritt uten fysiske inngrep. 7 Storlia rikmyr Naturtype: Rikmyr - Skog- og krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk (MB-NB) BMVERDI: B Areal: 5,3daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten ser ikke ut til å være kartlagt tidligere. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger øst for Hasselvika, innerst i Storlidalen, et sykke øst for Selnessetra. Lokaliteten grenser mot fattigere jordvannsmyr i nord og øst, og mot svak lågurtskog med flere forekomter av rike kilder i sør og i vest. Berggrunnen består av kvartsitt og helleskifer som vanligvis bare i noen grad gir grunnlag for intermediære vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naurtypen er rikmyr (A01), og utformingen skog- og krattbevokst rikmyr i høyereliggende strøk (A0508). Etter NiN 2.1 er det snakk om svakt kalkrik myrkant (V1-C-7). I skogen i sør finnes enkelte rike kilder som gjør at også myra er kildepreget. Myra har noe busker av bjørk og gråor (ca 5-10 % dekning). Bruk, tilstand og påvirkning: Myra er intakt (GR-GI-1). Kyr beiter i skogen like sør og vest for lokaliteten, men har trolig bare svak påvirkning på myra. Artsmangfold: Registrerte rikmyrsarter inkluderer myrstjernemose, rødmakkmose, stauttjernmose, jåblom, hvitmaure, breiull, gulstarr, harerug og småengkall. De to sistnevnte artene kan også delvis komme av at området beites av kyr. Del av helhetlig landskap: Det meste av myrene i landskapet er fattige typer, men mindre forekomster av rikmyr forekommer spredt. Verdivurdering: Basert på faktaark for rikmyr fra 2014 oppnår lokaliteten middels vekt for artsmangfold (enkelte arter fra gruppe 8-9 i tabell 3 i faktaark opptrer jevnt), og høy vekt for tilstand (intakt). Ut fra faktaarket tilsier dette at den oppnår verdi B. Skjøtsel og hensyn: Det beste for naturverdiene er at myra får utvikle seg fritt uten fysiske inngrep.

7 8 Storlidalen nord Naturtype: Gammel furuskog - Gammel høyereliggende furuskog BMVERDI: B Areal: 327daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den sammen med Sylvelin Tellnes og Geir Gaarder, og den av undertegnede. Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten erstatter den gamle Naturbase-lokaliteten Storlidalen med Naturbase-ID BN , som tidligere er kartlagt i forbindelse med verneplan for barskog (Angell Petersen 1988). Den gamle lokaliteten er delt opp i to nye lokaliteter med gammel furuskog, en på nordsiden av Storlidalen (gjeldende lokalitet) og en på sørsiden av dalen. Avgrensning til begge lokaliteter er justert basert på vurderinger fra eget feltarbeid. Denne beskrivelsen er basert på eget feltarbeid samt den gamle Naturbase-lokaliteten. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger om lag 7 km. nordøst for Hasselvika, på nordsiden av Storlidalen ved Sørslottklumen. Den avgrenses i hovedsak mot skogarealer med liten forekomst av kelogadd, men avgrensningen vurderes som noe usikker. Ned mot Nordelva grenser den over større arealer mot hogstfelt. Berggrunnen består for det meste av glimmerskifer, som gir potensiale for rike vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten avgrenses som gammel høyereliggende furuskog (1902, 50 %), i hovedsak på grunnlag av mengden kelogadd i omrdået. I tillegg har den verdier knyttet til gammel høyereliggende granskog (F1802, 50 %), som klassifiseres som delnaturtype. NiN-grunntype er i hovedsak blåbærskog og bærlyngskog (T4-C-1 og T4-C-5), samt med svak lågurtskog (T4-C-2) med spredte men jevne inslag av liljekonvall i den bratte lisida ned mot Nordelva. Det er innslag av fattig myrkantmark (V1-C-5), og enkelte åpne partier med glissen, kalkfattig grunnledt lyngmark (T2-C-1). Både gran og furu er godt representert (samlet 90 %), og ellers finnes et mindre innslag lauvtrær, og da for det meste bjørk (10 %). Det meste av skogarealene er sammenhengende skog, men med noe glissen skog i fuktige og grunnlendte partier. Bruk, tilstand og påvirkning: De mest høereliggende delene av skogen er uproduktiv, mens de mest beskyttede områdene lavproduktiv skog. Store deler av skogen er preget av gammel plukkhogst. Det finnes en del kelogadd i området (fra 4-5 pr daa til mindre enn 1 pr daa), med lokalt høy tetthet (5-10 pr daa), hvor skogen er i overgang til naturskog. Også spredte gammelskogselementer av gran finnes spredt, og deler av skogen kan nok like godt kalles gammel granskog. Jevnt over klassifiseres skogen som aldersfase/gammel normalskog, men med små partier naturskog. Artsmangfold: Det ble ikke registrert noen arter på kelogadd, selv om noen av disse ble undersøkt. Derimot ble det registrert svartspetthull i et par av disse, og denne ble også hørt under feltarbeid. På enkelte eldre grantrær ble det registrert gammelgranlav, og da i de med beskyttede områdene med lavproduktiv skog. I Artskart Håkon Holien registrert meldråpelav (VU), granbendellav (VU), rimvortelav, stiftvortelav, lodnevrenge, stor fløyelslav og skorpefiltlav (NT) i 1995 og Han registrerte også rognelundlav (NT) i 1992, men med lav presisjon. Den er trolig likevel registrert innenfor lokaliteten. Særlig meldråpelav og granbendellav indikerer at det er også finnes gammelskogselementer knyttet til granskogen innenfor lokaliteten. Del av helhetlig landskap: Det er generelt dårlig med gammel furuskog i kommunen, da det meste stort sett er gjennomhogd. Spredte kelogadd finnes likevel rundt om kring. Verdivurdering: Etter faktaark for gammel furuskog fra 2014 oppnår lokaliteten høy vekt for størrelse (327 daa), lav vekt for tilstand (skog i aldersfase, og mengde gammelskogselementer lav (mindre enn1 til 5 pr daa, mest kelogadd). Den oppnår ikke inngangsvedi for artsmangfold, men derimot har den arter knyttet til gammel granskog (som meldråpelav (VU) og granbendellav (VU)), og oppnår dermed middels vekt artsmangfold i faktaark for gammel granskog. Dermed vurderes lokaliteten samlet sett å ha verdi B. Skjøtsel og hensyn: Avgjørende for naturverdiene er at kelogaddene får stå i fred. Ellers er det et restaureringspotensiale for gammel furu- og granskog ved at skogen også eller får stå ifred uten hogst eller andre omfattende fysiske inngrep. 9 Storlidalen sør Naturtype: Gammel furuskog - Gammel høyereliggende furuskog BMVERDI: B Areal: 325,1daa Innledning: Lokaliteten er beskrevet av Kristin Wangen i Miljøfaglig Utredning den , basert på eget feltarbeid utført den sammen med Sylvelin Tellnes og Geir Gaarder, og den og av undertegnede. Undersøkelsen er gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Trøndelag, i forbindelse med undersøkelser av områder for frivillig skogvern. Beskrivelse og verdisetting følger DN-håndbok 13 sine reviderte faktaark fra høsten 2014/vinter 2015, samt inkluderer terminologi etter NiN-2.1, i målestokk 1:5000 (Bratli mfl. 2017). Rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra Lokaliteten er skilt ut fra den gamle Naturbase-lokaliteten Storlidalen med Naturbase-ID BN , som tidligere er kartlagt i forbindelse med verneplan for barskog (Angell Petersen 1988). Den gamle lokaliteten er delt opp i to nye lokaliteter med gammel furuskog, en på nordsiden av Storlidalen og en på sørsiden av dalen (gjeldende lokalitet). Avgrensning til begge lokaliteter er justert basert på vurderinger fra eget feltarbeid. Lokaliteten ble dårlig undersøkt i 2017, (sørvestre deler undersøkt, og ellers med kikkert fra andre siden av dalen), og beskrivelse er derfor i stor grad basert på eksisterende kunnskap fra den gamle Naturbase-lokaliteten og Artskart. Derfor er avgrensingen noe usikker. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger om lag 7 km. nordøst for Hasselvika, på sørsiden av Storlidalen ved Sørslottklumen. Den avgrenses i nord mot en lokalitet med gammel granskog, og ellers delvis mot skogarealer med lavere forekomst av kelogadd, og mot høyereliggende områder med glissen skog. Berggrunnen består av kvartsitt og helleskifer som vanligvis bare i noen grad gir grunnlag for intermediære vegetasjonstyper ( Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten avgrenses som gammel høyereliggende furuskog (1902), i hovedsak på grunnlag av mengden kelogadd i omrdået. I tillegg har den trolig verdier knyttet til gammel høyereliggende granskog (F1802), som klassifiseres som delnaturtype. NiN-grunntype er trolig ganske likt det som finnes i lokaliteten med gammel granskog i nedkant. Det vil si i hovedsak blåbærskog (T4-C-1), men storbregne- og høgstaudeskog (T4-C-17 &-18) forekommer flekkvis, i tillegg til enkelte kildesig (V4-C-2). Ut fra flyfoto ser det også ut til å være enkelte småparti med myrkantmark (V1-C-5og -6) og myrskog (V2-C-1), trolig fattig til svakt intermediært. Det er også innslag av enkelte åpne partier med glissen, kalkfattig grunnledt lyngmark (T2-C-1). Både gran og furu er godt representert (samlet 90 %), og ellers finnes et mindre innslag lauvtrær, og da for det meste bjørk (10 %). Bruk, tilstand og påvirkning: Det meste er uproduktov til lavproduktiv skog, men enkelte parti har middels bonitet. Skogen er preget av gammel plukkhogst. Det finnes en del kelogadd i området (fra 4-5 pr daa til mindre enn 1 pr daa), lokalt med høy tetthet (5-10 pr daa), og

8 det er dette som. Også spredte gammelskogselementer av gran finnes, då overgangen mot gamel granskog i nord er gradvis. Jevnt over klassifiseres skogen som aldersfase/gammel normalskog, men trolig med innslag av naturskog. Artsmangfold: Det er ikke kjent noen arter knyttet til kelogadd, men lokaliteten er også dårlig undersøkt. Det er uklart hvor Angell-Petersen gikk under sine undersøkelser. Kelogadd er likevel i seg selv verdifulle, da de gir potensiale for gammelskogsarter knyttet til slike. Det er registrert flere arter knyttet til gammel granskog på lokaliteten i sør, i Artskart foreligger funn av blant annet meldråpelav (VU), skorpefiltlav (NT), svartstilkkjuke og granhvitkjuke like innenfor avgrensningen i sør. Del av helhetlig landskap: Det er generelt dårlig med gammel furuskog i kommunen, da det meste stort sett er gjennomhogd. Spredte kelogadd finnes likevel rundt om kring. Verdivurdering: Etter faktaark for gammel furuskog fra 2014 oppnår lokaliteten høy vekt for størrelse (325 daa), lav vekt for tilstand (skog i aldersfase, og mengde gammelskogselementer lav (mindre enn1 til 5 pr daa, mest kelogadd). Den oppnår ikke inngangsvedi for artsmangfold, men potensiale for både arter knyttet til gammel ganskog og gammel furuskog er til stede. Isolert sett vurderes lokaliteten å ha verdi C, men sett i sammenheng med de andre lokalitetene i Storlidalen, vurderes den likevel å ha verdi B. Skjøtsel og hensyn: Avgjørende for naturverdiene er at kelogaddene får stå i fred. Ellers er det et restaureringspotensiale for gammel furu- og granskog ved at skogen også eller får stå ifred uten hogst eller andre omfattende fysiske inngrep. Artsmangfold Det er til sammen gjort 26 registreringer av 12 ulike rødlistearter, hvorav 2 registreringer av EN-arten kystkantlav Lecanora cireneofusca, 11 registreringer av 5 VU-arter og 14 registreringer av 6 NT-arter. Noen av disse registreringene er trolig fra tarmen inn Storlidalen som ikke er inkludert i utredningsområdet, men alle er er likevel tatt med i beskrivelsen, da presisjonen er noe usikker. De største artsverdiene er knyttet til den boreale regnskogen, hvor det er flere registreringer av den sterkt truede arten kystkantlav, og de sårbare artene trønderflekklav Arthothelium norvegicum (VU) og gullprikklav Pseudocyphellaria crocata (VU). I tillegg er lungeneversamfunnet relativt rikt utviklet på rogn og selje, og mengdeartene kattefotlav, gammelgranlav og vanlig rurlav er også vanlige. Både innenfor den boreale regnskogen, men også i den gamle granskogen forøvrig, som ligger i lisidene nord for Sørslåtklumpen, ble det registrert flere fuktighetskrevende gammelskogsarter som huldrelav Gyalecta freisii (NT), skorpefiltlav Pannaria ignobilis (NT) og sprikeskjegg Bryoria nadvornikiana (NT), og mindre fuktighetskrevende gammelskogsarter som meldråpelav Cliostomum leprosum (VU), granbendellav Bactrospora corticola (VU), svartsonekjuke Phellinus nigrolimitatus (NT) og gubbeskjegg Alectoria sarmentosa (NT). I regnskogen foreligger også et funn av irsk myrklegg Pedicularis sylvatica hibernica (VU). Vegetasjonsmessig er det for det meste snakk om en triviell flora, men i enkelte partier er det rike kilder og sumpskog med arter som sumphaukeskjegg, og høgstaudevegetasjon med arter som turt, strutseving og ormetelg. Vest for Stakkstongliheia ble det registrert et par hasselbusker, noe som tyder på en mer beskyttet lomme med sørboreale tendenser tett opp mot skoggrensen. Av fugl er det verdt å nevne at svartspett ble registrert i dalen, samt gamle furutrær og furugadd med svartspetthull i lisida under Ryggan nord for Nordelva. Tabell: Artsfunn i Storlidalen Utvidelse. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Karplanter Corylus avellana hassel Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Pedicularis sylvatica hibernica irsk myrklegg VU 1 Lav Alectoria sarmentosa gubbeskjegg NT 1 Arctomia fascicularis puteglye 2 Arthothelium norvegicum trønderflekklav VU 1 Bacidia absistens rognelundlav NT 8 Bactrospora corticola granbendellav VU 8 Bryoria nadvornikiana sprikeskjegg NT 1 Chaenotheca gracillima langnål 2 Cliostomum leprosum meldråpelav VU Felipes leucopellaeus kattefotlav 1 Fuscopannaria ignobilis skorpefiltlav NT Gyalecta friesii huldrelav NT 1 Lecanactis abietina gammelgranlav 8 Lecanora cinereofusca kystkantlav EN 1 Lobaria amplissima sølvnever 1

9 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Lav Peltigera collina kystårenever 1 Platismatia norvegica skrukkelav 1 Pseudocyphellaria crocata gullprikklav VU 1 Sticta fuliginosa rund porelav 1 Thelotrema lepadinum vanlig rurlav 1 Moser Bazzania trilobata storstylte 1 Mylia taylorii rødmuslingmose 1 Sopper Climacocystis borealis vasskjuke 1 Cystostereum murrayi duftskinn 2 Phellinus nigrolimitatus svartsonekjuke NT 2 Phellinus viticola hyllekjuke 2 Physisporinus sanguinolentus sårkjuke 2 Pseudographis pinicola gammelgranskål 1 Avgrensing og arrondering Store deler av undersøkelsesområdet er ikke videreført i forvaltningsforslaget. Dette er i hovedsak på grunn av at store arealer ligger i lavalpin sone, og skogarealene for det meste er uproduktiv skog og skog med lav bonitet i skoggrensen. Små partier med skog av middels bonitet finnes, men kvalitetene her vurderes som så sparsomme og fragmenterte at de er best utelatt fra forvaltningsforslaget. Foreslått forvaltningsområde omfatter hele nedbørsfelt, inkludert fjellsidene og dalførene mellom Sørslåttklumpen, Storliheia og Stakkstongliheia, og er størrelsen tatt i betraktning relativt variert topografisk. Derimot er det trukket ut en tarm fra undersøkelsesområdet langs den sørvendte lisida inn Storlidalen fra vest, noe som ødelegger sammenhengen i avgrensningen. Dersom dette området ikke var trukket ut, ville lokaliteten fått tre ***, men slik forvaltningsområdet er nå, oppnår lokaliteten bare en * for arrondering. For størrelse oppnår lokaliteten to svake ** på grunnlag av middels store områder med funksjonelt skogareal i mellomboreal sone. Områder i sørboreal sone og med boreal regnskog gir ikke grunnlag for mer enn en *. Andre inngrep Det ble ikke observert noe grøfting av myrene innenfor forvaltningsområdet, og ingen er heller synlig fra flyfoto. En skogsvei går parallelt med Storlidalen, men ligger for det meste i tarmen som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet. I nordøst fortsetter derimot denne som en enkel traktorveg inn til en hytte som ligger på Selnessetra. Vurdering og verdisetting Foreslått forvaltningsområde for Storlidalen vil arealmessig i første rekke bidra med gammel granskog og gammel furuskog, hvor mengden gammelskogselementer er middels til lokalt høy. Blant annet er det en del høystubber og kelogadd av furu i området, men de fleste gammelskogsartene er likevel knyttet til gammel gran og død ved av gran. Det finnes også gammel boreal lauvskog, i hovedsak vest for Stakkstongliheia, men også enkelte gamle rogn, seljer og gråor langs Nordelva. Også enkelte osper er registrert. To individ av hassel ble påvist i 2017, samt at Angell-Petersen også registrerte hassel i området, men disse er ikke spesielt gamle. Selv om bjørk er dominerende lauvtre i den ellers barskogsdominerte skogen, så er innslaget av disse treslagene viktige. Selv om fattige vegetasjonstyper er dominerende, er det også et betydelig innslag av rike typer som høgstaudeskog, rik sumpskog, rike kilder og rikmyr, i tillegg til en del intermediær vegetasjon som svak lågurtskog og intermediær myr. Den topografiske variasjonen vurderes som høy, da dalføret varierer fra trangt og beskyttet til mer åpent, samt innslag av mer åpne, kuperte landskap, og beskyttede partier som gryta vest for Stakkstongliheia og lia nord for Storliheia. Arronderingen er i utgangspunktet svært god, som inkluderer sammenhengende områder fra fjelltopper til dalføre, men på grunn av at en tarm langs den sørøst-vendte lia innover Storlidalen var trukket ut av undersøkelsesområdet, vurderes arronderingen samlet likevel som dårlig. Bekkekløfter er så vidt representert lange enkelte partier av Nordelva, mens fosserøyksamfunner finnes ikke. Ut fra mangelanalyser for skogvernet (Framstad mfl. 2017), så dekker lokaliteten samlet sett i relativt høg grad mangler for fylket. Dette er i hovedsak på grunn av relativt store arealer av naturtyper med et middels udekket behov i fylket, samt forekomst av en EN-art tilknyttet regnskog. Regnskog er i tillegg en internasjonal ansvarstype, hvor fattig boreonemoral regnskog har et tyngdepunkt på Fosenhalvøya. Ut fra disse vurderingene får lokaliteten to **-stjernes verdi. Dersom tarmen langs nordsida av Storlidalen som ikke er inkludert i undersøkelsesområdet likevel blir inkludert i forvaltningsområdet, vil denne verdien styrkes betraktelig. Dette er både fordi arronderingen blir bedre, andelen gammel skog i sørboreal sone og med middels god bonitet vil øke betydelig, samt at den del artsregistreringer som trolig ligger i dette området da vil bli inkludert i forvaltningsområdet. Det vil da også komme til noen arealer med restaureringspotensiale for boreal regnskog.

10 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storlidalen Utvidelse. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde 1 Storlidalen langs Nordelva 1 2 Storlidalen langs Nordelva 2 3 Stakkstongliheia sørvest 4 Stakkstongliheia sørvest rikmyr 6 Storlidalen - Selnessetra Urørthet Død ved mengde Død ved kontin. Gamle bartrær Gamle løvtrær Treslagsfordeling Topografiskvariasjon Vegetasjonsvariasjon Rikhet Arter Gamle edelløvtrær Størrelse Arrondering ** * * * ** ** * * * *** - *** ** ** ** ** * 0 * * ** * ** - ** ** ** ** * ** 0 *** * ** ** * - ** Storlia rikmyr - Samlet verdi 8 Storlidalen nord 9 Storlidalen sør Samlet vurdering ** ** * * * * * * * ** - ** ** ** * * * * * * * * - ** ** ** ** ** ** 0 ** *** ** ** *** ** * ** Mangeloppfyllelse Fylkesvise ansvarsnaturtyper: Forekomst av ett kjerneområde (verdi A) med boreal regnskog, - middels dekket behov i fylket. Forekomst av gammel granskog (B) og gammel furuskog (B) - middels dekket behov i fylket. Gammel boreal lauvskog (B) har stort udekket behov. Samlet middels på fylkesvise ansvarstyper. Noe gammel rik skog/høybonitetsskoger i lavland, - høy mangelopfyllelse. Arealet med slik skog er innenfor mellomboreal sone og med middels bonitet, noe skog i sørboreal sone, men lite i høybonitetsskog/rik skog. Derfor middels for disse. Det finnes arealer i sørboreal sone med høy bonitet i tarmen som er trekt ut fra utredningsområdet. Hvis dette inkluderes, kan lokaliteten ha høy. Internasjonale ansvarstyper: Boreal regnskog, og Fosenhalvøya er tyngdepunkt for fattig, boreonemoral regnskog. Middels. Forekomst kystkantlav Lecanora cinereofusca (EN), samt flere VU- og NT arter, - middels. Restaureringspotensialer: Den gamle boreale lauvskogen vest for Stakkstonglihøgda har noe restaureringspotensiale. Ellers er restaureringspotensiealet knyttet til gammel granskog og gammel furuskog i områder med høy til middels bonitet i sørboreal sone. En del slike arealer i lokaliteten, men arealet vil bli betydelig større hvis man inkluderer tarmen i bunnen av Storlidalen. En del av dette er hogstfelt som på sikt vil utvikle seg til gammel granskog. Nord for Nordelva er det et parti hogd ned til elva som har restaureringspotensiale som boreal regnskog (utenfor forvaltningsområdet). Samlet middels, men med tarmen inkludert, vil den stige til høy. Storområde: Ingen. Samlet middels. Vurdering av for ulike vernemålsetninger for lokalitet Storlidalen Utvidelse Naturtype - fylkesvis ansvar: Middels Internasjonale ansvarstyper: Middels Restaureringsarealer: Lav Artsmangfold: Middels Generelle mangler (lavlandsskog, rik skog/høybonitetsskog og gammelskog): Middels Generelle mangler i kombinasjon med naturtyper som skal prioriteres lavere: Middels Storområder: Ingen Totalvurdering : Middels

11 Figur: Blå sirkel angir området Storlidalen Utvidelse sin områdeverdi (loddrett akse) og grad av (vannrett akse). Fargene i figuren gir en indikasjon på om området bør vurderes for vern*. **** & ingen **** & liten **** & middels **** & høy *** & ingen *** & liten *** & middels *** & høy ** & ingen ** & liten ** & middels ** & høy * & ingen * & liten * & middels * & høy * Områder som i dag har lav naturverdi (0 og *) kan potensielt ha egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet. Tilsvarende kan områder som har middels og høy naturverdi, ha få egenskaper som dekker inn viktige mangler i skogvernet, fordi det allerede er vernet mange slike områder i en region. Forvaltningen bør derfor skjele til våre vurderinger av når det skal bestemmes om den bør vernes eller ikke. Figuren over er ment som en veiledende hjelp i dette arbeidet. Ligger den blå sirkelen helt eller delvis over grønne felter er det meget gode faglige grunner for vern av området. Ligger den blå sirkelen over gule felter bør området vurderes nøyere. Ligger den blå sirkelen over rød felter er det lavt faglig grunnlag for vernet. Hvite felter angir kombinasjoner som svært sjeldent eller aldri er realisert. Referanser Framstad, E. (red.), Blindheim, T., Granhus, A., Nowell, M., Sverdrup-Thygeson, A Evaluering av norsk skogvern i Dekning av mål for skogvernet og behov for supplerende vern. NINA Rapport s. Gaarder, G., Abel, K., Hofton, T.H., Holien, H. & Reiso, S Boreal regnskog i Midt- Norge. Reinventeringer av utvalgte lokaliteter i Miljøfaglig Utredning, rapport 2005: s. + vedlegg. Gaarder, G., Håpnes, A., Tønsberg, T. & Holien, H Boreal regnskog i Midt-Norge. DN-rapport s. Holien, H Lecanora cinereofusca in Norway, a rare and endangered lichen. Graphis Scripta 8: Inventering av verneverdig barskog i Sør-Trøndelag. Økoforsk rapport 1988: s.

12 Storlidalen Utvidelse (Rissa, Sør-Trøndelag). Areal 2.835daa, verdi ** 350 heia keipen Keiptjønna Salttjønna 310 Hafellsetervatnet Storsalen Frengslia Frengsetervatnet 259 Storlivatnet Knutslettet Oksulvatnet 4 3 Åltjønna Stakkstongliheia Stakkstonglivatnet Storliheia Amerikavatnet Sørslottklumpen 285 Austre Krokvatnet Hundmollia 305 Måsevatnet Krokvassheia lidalen Båtheia 382 Svaraberget Kammen Vestre Krokvatnet Krokvatnet Bærheia Grøndalen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog under ordningen "frivillig vern" 2017 Verneverdig Rødlistet NIN Målestokk 1: område Kartgrunnlag N50 Alternativ Tidligere Ekvidistanse 20m ±Produsert grense registreringer Rutenett 1km Kjerneområde/ Omr. for vurdering Eksisterende pri. naturtype (Mdir/FM 2017) verneområder WGS84, sonebelte 32 Grøndalsheia Fisklausa mE mE Svarthøttklumpen Vasslia Grønholet Småtjønna mN

13 Bilder fra området Storlidalen Utvidelse Gamle lauvtrær i den nordvendte skogen under Stakkstongliheia. Lokaliteten har ulike vegetasjonstyper, her er høgstaudeskog. Foto: Kristin Wangen Gullprikklav på rogn. Foto: Kristin Wangen Trønderflekklav på rogn. Foto: Kristin Wangen Kystkantlav på rogn. Foto: Kristin Wangen