De Røde Skoene. Lise Hovik. et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste

Transkript

1 Lise Hovik De Røde Skoene et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste FIGUR 1: LINEDANS. FOTO: ANNE LINE BAKKEN. DESIGN: LISE HOVIK. 1 1 Danseren Line Strøm fra programmet til De Røde Skoene (2008). Programmet var formet som en pekebok med billedelementer fra forestillingen (vedlegg 8.1.1).

2 Lise Hovik De Røde Skoene et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste. Innledning Denne avhandlingen presenterer et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste. Den overordnede problemstillingen er hvordan teater kan åpne for en god kommunikasjon, som anerkjenner de minste barnas kroppslige væremåter og deres behov for fysisk deltakelse i kunsthendelsen, og samtidig ivareta hendelsens kunstneriske form. Forskningsprosjektet består av et praktisk kunstnerisk arbeid i tre ulike versjoner som er utviklet parallelt med en artikkel- basert avhandling. Teaterforestillingen De Røde Skoene (2008), som jeg selv ledet både kunstnerisk og administrativt gjennom Teater Fot, ble til i samarbeid med musikeren Tor Haugerud, koreografen Tone Pernille Østern, danseren Line Strøm og skuespillerne Hilde Bjerkeskaug og Terese Vangstad. Prosjektet ble utviklet som et kunstnerisk eksperiment der målet var å skape en teaterform som åpnet for de minste barnas deltakelse underveis i forestillingen. Var det mulig å la de minste barna få «være med, ikke bare se» (kapittel 3)? Hvordan ville dette påvirke forestillingens form og innhold? Den kunstneriske problemstillingen utforsket hva som skjer når vi inviterer til fri medvirkning fra barnas side. Den teoretiske problemstillingen omhandlet hvordan en slik kunstnerisk praksis kunne forstås i lys av performativitetsteori (kapittel 1.2). De Røde Skoene som kunstnerisk forskningsprosjekt består av tre variasjoner over det samme temaet, men med ulik kunstnerisk form, delvis forskjellige utøvere og ulikt undersøkelsesfokus. I løpet av arbeidet med kunstproduksjonene har nye problemstillinger oppstått og disse har blitt undersøkt både kunstnerisk og teoretisk i form av teaterforestillingen De Røde Skoene (2008), installasjonen Rød Sko Savnet (2011) og den improviserte dansekonserten Mamma Danser (2011).

3 Jeg har hovedsakelig benyttet videofilm som utgangspunkt for analysene, som har undersøkt ulike tematikker: barnas medvirkningsformer, utøvernes improvisasjonsrom, de voksnes rolle og fokus, nærværets betydning, grenser og terskler, lek som musisk kommunikasjon og deltakernes ulike fokus i kunsthendelsen. Barneteater som kunstfelt har en begrenset forskningstradisjon, både kunstnerisk og akademisk. Med dette forskningsprosjektet ønsker jeg å utvikle tenkningen og bidra med ny kunnskap omkring dette feltet generelt, og om «teater for de aller minste» spesielt. Da denne kunstsjangeren, som grenser mot dans, musikk og installasjonskunst, har hatt en oppblomstring etter årtusenskiftet, finnes det noen referanser til prosjekter, produksjoner og forskning på feltet som jeg bygger videre på. Det som er nytt i forhold til tidligere forskning er først og fremst knyttet til en uttalt intensjon om å inkludere de minste barna fysisk i teaterhendelsen, bruk av kunstnerisk forskningsmetodologi, og en tett veksling mellom teori og praksis gjennom forskningsprosessen. Alle produksjonene er fulgt av vitenskapelige artikler som undersøker teoretiske og metodologiske spørsmål rundt kunsterfaringene. Jeg vil understreke at fokus for forskningen likevel ikke er den kunstneriske prosessen, eller kunstverket, men selve kunsthendelsen, som en unik, men delvis repeterbar faktisk og fysisk hendelse. Kontekst og forskningsprogram Selv om jeg vil betegne dette prosjektet som et kunstnerisk forskningsprosjekt, så har jeg fulgt et akademisk forskningsprogram. Grunnen til dette var at institusjonelle avtaler mellom Institutt for Kunst- og medievitenskap, NTNU, og det nasjonale Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid ikke var opprettet da jeg startet, og at jeg på grunn av min akademiske bakgrunn tilhørte det akademiske forskningsprogrammet. Ph.d- programmet for estetiske fag ved NTNU var preget av filosofi og litteraturteori, og jeg savnet et mer relevant forskningsperspektiv, særlig med hensyn til performativitet og kunstpraksis. Noe av dette ble oppveiet ved at jeg fulgte HF sitt satsningsområde PerFormativitet gjennom hele stipendiatperioden fra , og var medlem av arbeidsutvalget fra I løpet av disse årene tok jeg og min ph.d- kollega Elena Perez initiativ til arbeidsgruppen MetLab, som har hatt jevnlige møter, fagseminarer og arrangerte en større internasjonal konferanse The Performance Turn i 2011 (NTNU, ). MetLab ga meg helt nødvendige faglige

4 innspill og støtte i arbeidet. Våren 2012 hospiterte jeg på en av samlingene i Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid, der jeg fikk erfare forskjellen mellom akademisk og kunstnerisk forskningsprofil. Høsten 2013 presenterte jeg mitt forskningsprosjekt på programmets høstsamling, Artistic Research Autumn Forum i Trondheim (Hovik, ). De akademiske rammene for dette forskningsprosjektet har satt begrensninger i forhold til hvilken vekt jeg har kunnet legge på det praktiske kunstneriske arbeidet, og friheten i utformingen av avhandlingen. Selv om jeg mener prosjektet hadde hatt bedre betingelser innenfor et kunstnerisk forskningsprogram, kan det være at de akademiske rammene har presset fram en skarpere refleksjon enn jeg ville ha lagt opp til, hvis rammene var kunstnerisk utvikling. Krysningene mellom kunst, vitenskap og utdannelse er uansett et viktig område for diskusjon og utvikling i mange land nå, og dette forskningsprosjektet kan stå som et eksempel på hvordan institusjonelle rammer påvirker forskningens betingelser, fokus, språk og metoder (Rosendal Nielsen & Christoffersen, 2013). Sjanger og avhandlingsformat I arbeidet med avhandlingen har jeg lett etter et format som kan ivareta det praktisk- kunstneriske arbeidet innenfor en skriftlig sjanger. Dette gjenspeiler seg både i avhandlingens innhold og form. I stedet for å omtale teori og praksis som to nivåer, der teorien befinner seg totalt adskilt fra og hierarkisk overordnet praksis, ønsker jeg i denne avhandlingen å betrakte teori og praksis som to «steder» som jeg i tenkningen alltid beveger meg mellom. I kraft av denne bevegelsen veves teori og praksis sammen og utgjør den praksisbaserte kunnskapen jeg ønsker å formidle (Nyrnes, 2012). Jeg har valgt å skrive en artikkel- basert avhandling, og skrev de første to artiklene allerede i Det har vært en lang reise, men jeg stoler på at artikkelformatet kan synliggjøre den skapende og reflekterende prosessen som alltid peker videre mot det ennå ukjente. Hver artikkel markerer et sted i prosessen og stiller nye spørsmål, samtidig som de peker videre mot neste steg i forskningsprosessen.

5 Avhandlingen består av tre hoveddeler: Del 1 Innledning (kappe) Del 2 Kunstpraksis, analyser og artikler Del 3 Konklusjon I den første delen av avhandlingen presenterer jeg bakgrunnen for prosjektet, feltet kunst og teater for de aller minste, sentrale begreper, vitenskapsteoretiske og metodologiske perspektiver. I den andre delen gir jeg en presentasjon av de tre kunstproduksjonene etterfulgt av analyser av utvalgt datamateriale fra kunstproduksjonene og vitenskapelige artikler som belyser ulike teoretiske problemstillinger. Den siste delen av avhandlingen samler og oppsummerer prosjektets resultater. Sjangermessig kan avhandlingen betegnes som en kombinasjon av artikkel- basert avhandling og monografi. Begrunnelsen for å velge et blandingsformat er behovet for å ivareta prosjektets praksisdimensjon, og gjenspeile den kunstneriske forskningsprosessen. Del 1 likner på en tradisjonell kappe, og kunne sammen med de fem artiklene dannet en artikkel- basert avhandling. Del 2 består av beskrivelser og analyser, og kunne på denne måten ha inngått i en tradisjonell monografi, men i stedet har jeg valgt å sette artiklene inn i denne delen. Del 2 beskriver prosjektet kronologisk gjennom tre faser, der hver fase har resultert i en til to artikler. Ved å sette artiklene inn i kronologisk rekkefølge mener jeg at leseren får en oversiktlig fremstilling av prosjektet. Jeg har med andre ord valgt å plassere de fem vitenskapelige artiklene der de hører hjemme i «fortellingen», i stedet for å samle dem til slutt i avhandlingen. På denne måten vil de forhåpentligvis framstå som nødvendige ledd i den forskende prosessen. Figur 2 viser forflytningen mellom kunstpraksis og artikkelskriving.

6 De Røde Skoene Rød Sko Savnet Mamma Danser Artikkel 3. Lek som musisk kommunikasjon Artikkel 1. Nærværets betydning i barneteater for de minste Artikkel 2. Grenser og terskler i barneteater for de minste. Artikkel 4. Mamma Danser - en improvisert dansekonsert som desentrert kunsterfaring Artikkel 5. The Red Shoes Project- theatre for the very young as artistic research F IGUR 2: K RONOLOGISK FORHOLD MELLOM KUNSTPROSJEKTER OG ARTIKLER Kunnskapens språk Dette forskningsprosjektet benytter seg av flere språk, både akademisk og kunstnerisk. Dans, musikk, rytmer, gjenstander, beskrivelser, analyser, tolkninger og samtaler er alle «språk» som kommuniserer. Kunnskapens språk kan ikke begrenses til én skriftlig sjanger når det skal handle om kunst (Johansen, 2012). Et rent kunstnerisk forskningsprosjekt kunne ha benyttet et poetisk språk (Cixous, 1993) eller performativ skriving (Phelan, 1993), men det er ikke et mål for denne avhandlingen. I dette kunstneriske forskningsprosjektet er det ikke skrivingen som utgjør det poetiske språket, men kroppen, rommet og musikken. Allikevel har jeg ønsket å tøye litt i det akademiske språket, for å kjenne om foten er fri (Lie, 2009, 2012). Valget om å benytte kunstnerisk forskningsmetodologi innen for en tradisjonell akademisk skrivende institusjon har skapt et spenningsfelt mellom ulike tekster og medier (Kress & Van Leeuwen, 2001; Nicholson & Kershaw, 2011). Som en konsekvens av prosjektets mangfold av kunstneriske uttrykksformer og teoretiske perspektiver, har jeg søkt etter skrivemåter og

7 fremstillingsformer som kan aktivisere det materialet jeg har arbeidet med (Parekh- Gaihede, 2010). I avhandlingen ønsker jeg å ivareta et klart og presist akademisk språk som skal være allment tilgjengelig og kommunisere med det kunstfeltet jeg forsker innenfor. Noen ganger har jeg tillatt meg selv en mer billedlig språkbruk, særlig for å komme tettere på de mest abstrakte teoriene, eller for å ta med leseren på en vandring i det landskapet jeg har utforsket. I de delene som omhandler de kunstneriske prosessene bruker jeg noe billedmateriale. Jeg henviser også til filmmaterialet, som kan søkes opp via elektroniske lenker eller avspilles fra vedlagt DVD. Bilde- og videospråket kan oppfattes som både mer og mindre presist enn skriften, med hensyn til å formidle performative hendelser. Mer presist, ved at kameraet fanger opp detaljer øyet ikke ser, og mindre presist fordi den som benytter bilder og video hele tiden, og ofte ubevisst, velger og innrammer, utelukker og redigerer hendelsen (Ledger, Ellis, & Wright, 2011). Forskningsprosjektets performative karakter, og den utstrakte bruken av dokumentasjon gjennom bilder og film, ber om en performativ presentasjonsform. I et tradisjonelt avhandlingsformat, enten det er en ren monografi eller artikkelsamling, vil praksisdimensjonen enten underkommuniseres, og kun bli eksempelmateriale, eller den vil kreve stor plass å beskrive med ord. I dette tilfellet har jeg forsøkt å ivareta både teori og praksis i avhandlingsformatet. Da det har vært usikkerhet knyttet til vurderingen av det praktiske arbeidet innenfor det forskningsprogrammet jeg har fulgt, valgte jeg løsningen med å beskrive kunstpraksis i avhandlingens Del 2. Gjennom disse beskrivelsene og et utvalg bilder av de tre kunstpraksisfasene håper jeg å gi et mer levende inntrykk av praksisdimensjonen i det trykte formatet. En innvending kan uansett være at avhandlingen blir for omfattende og oppsummerende. For å motvirke denne tendensen fordyper jeg meg i noen få eksempler både i analysene og artiklene. Det er et sentralt poeng i avhandlingen at teori og praksis er uløselig forbundet, slik at den reflekterende praksisen, den som blant annet skjer gjennom skriveprosessen, er en viktig dimensjon som trenger å synliggjøres i et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt. For å ivareta prosjektets performative karakter presenteres avhandlingen både som trykt bok med vedlagt DVD og som en internettbasert presentasjon der artikler, bilder, filmer og kappe er integrert ved hjelp av lenker på nettsiden

8 På tross av kreative muligheter innenfor ny teknologi og metodisk bruk av filmopptak, er dette prosjektet basert på levende forestillingserfaringer, med god avstand til digital medieteknologi. De Røde Skoene var et utpreget analogt prosjekt, der kunnskap ble formidlet gjennom kroppen. Det virker derfor naturlig og nødvendig å presentere arbeidet som en levende forestilling i forbindelse med bedømmelsen. I tilknytning til disputas vil jeg derfor arrangere en forestilling for publikum, både for små barn og voksne, dersom dette er praktisk gjennomførbart. Det skriftlige språket i avhandlingen bærer preg av at jeg omtaler en kunstnerisk prosess som jeg har ledet, men som omfatter mange flere kunstnere, som alle har hatt egne tanker, meninger og erfaringer. Der jeg omtaler kunstprosessene, har det derfor vært naturlig å benytte pronomenene jeg og vi. Samarbeidet med de andre kunstnerne har vært avgjørende på alle måter, og det kunstneriske produktet tilhører alle som har vært med i det skapende teaterarbeidet. I mange humanistiske fagområder er skrivearbeidet i seg selv den vitenskapelige metoden, men i alle andre kunstfag enn litteraturfaget står skrivingens praksis i dialog med andre kunstpraksiser, (Johansen, 2012, s. 10). Dialogen mellom teaterpraksis, teoretiske studier og min egen skriving påvirket metoderefleksjonen og utfordret det vitenskapelige språket. Ved hjelp av teori, og gjennom samtaler med mine medarbeidere har både kunsten og det egne språket blitt påvirket og beveget seg videre. I denne bevegelsen mellom min egen skriving, teori- lesning, lek og improvisasjoner i kunstrommet, og faglig- kunstneriske samtaler, har både prosjektets forestillinger og denne avhandlingen blitt til.

9 Takk Mange tusen takk går til mine veiledere. Først til Karin Helander som sparket meg i gang med dette prosjektet og var min biveileder de første årene, og til Heli Aaltonen som har vært min hovedveileder gjennom hele perioden. Faith Gabrielle Guss var en viktig biveileder i en avgjørende fase av prosjektet, og Sissel Lie har vært en solid støttespiller gjennom ph.d- skrivegruppa på HF. Takk til gode lesere i PerFormativitets- gruppa på HF, særlig MetLab s Performance Studies Working Group, Elena Perez, samt til PIP, Barbro Rønning og Ellen Foyn Brun for inspirerende faglige samtaler, støtte og oppmuntring. Jeg vil takke mine kolleger på Dronning Mauds Minne, som har «gjort jobben» mens jeg har vært stipendiat. Takk til Svein Sando, som hjalp meg ut av Word- formateringens labyrinter. Takk til alle gode lesere som har fulgt meg på veien; Ivar Selmer- Olsen, Ellen Gjervan, Ingvild Olsen Olaussen, Tone Pernille Østern, Rolf Nøtvik Jacobsen, Kari Veiteberg, Svein Gladsø, Aslaug Nyrnes, Lisa Nagel. Min dypeste takk går til alle bitte små og store som har vært med på dansen og den kunstneriske reisen i mange år. Først og fremst Tor Haugerud, Tone Pernille Østern, Line Strøm, Hilde Bjerkeskaug og Terese Vangstad som har latt seg føre av de villeste røde skoene. Ved siden av disse er det mange flere som har hjulpet til, og jeg håper alle er nevnt i sin rette sammenheng gjennom avhandlingen. Til sist vil jeg takke min nærmeste familie. Mor Aud for den hun er: Forestillingen Mamma Danser er dedisert til henne. Far Nils, som rakk både å lese tekster og oppleve flere av forestillingene før han brått gikk bort i 2012: Hele avhandlingen er dedisert til ham. Andrea som elsket røde sko som barn og inspirerte stykkets tematikk, Ask som tålmodig vokste opp med stadig nye versjoner av røde sko til middag: Forestillingen De Røde Skoene er dedisert til dem. Endelig vil jeg takke min kjæreste Tor for vårt kunstneriske samarbeid, uten hans vidunderlige lyder og rytmer, smittende humør og uforutsigbare påfunn ville dette prosjektet aldri ha funnet sted. Takk!