Innhold. Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk. 355 Leder

Transkript

1 3 11 Innhold 355 Leder 359 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner: Restriksjoner på bruk av norske kampfly i Afghanistan Per Marius Frost-Nielsen 387 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner Victor Jensen og Indra Øverland 413 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 437 Innledning: Privat vold i internasjonal politikk Halvard Leira og Benjamin de Carvalho 444 Privat voldsmakt i historisk kontekst Alejandro Colás og Bryan Mabee 453 Fra sjørøver til admiral: Kristoffer Trondsen (ca ) Stian Eisenträger 463 Kaperne kommer! Halvard Leira 471 Rekonfigurering av sikkerhet: Privat sikkerhet og globale sikkerhetskonstellasjoner Rita Abrahamsen og Michael C. Williams 482 Sjørøvere, fattigdom og nasjonsbygging, refleksjon motvirker naivitet Stig Jarle Hansen

2 493 Narkokrigen Øyvind Østerud Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 505 Asias framgang: implikasjoner og utfordringer Jing Huang 511 På tide å nullstille forholdet mellom India og Kina Siddartha Varadarajan 517 India, Kina og Øst-Asia: Hvor sterke er vindene fra øst? Arne Melchior 526 Kinas vekst implikasjoner for Norge Øystein Tunsjø Anmeldelser 535 Den gode krig? Danmark i Afghanistan Håkon Lunde Saxi 539 Critical International Political Economy: Dialogue, Debate, and Dissensus Tore Fougner 543 The Decline and Fall of the American Republic Hilde Eliassen Restad 547 The European Union as a Small Power. After the Post-Cold War Bjørn Olav Knutsen 551 A New India? Critical Reflections in the Long Twentieth Century Arild Engelsen Ruud 555 Bidragsytere

3 Leder The Sound of Silence Da vi begynte å snakke om denne lederen på forsommeren 2011, skulle den handle om de ti årene som hadde gått siden 11. september Nummeret du holder i hånden tar på mange forskjellige måter opp utfordringer som har berørt verden i tiåret etter «9/11»; norsk krigføring i Afghanistan, norsk identitet overfor et Europa i endring, maktforskyvningen fra vest til øst og privat vold i internasjonal politikk. Like lite som noen andre visste vi at et ekstremeksempel på privat vold skulle forandre Norge sommeren Som så mange andre opplevde vi 22/7 på kroppen. En av oss krysset Einar Gerhardsens plass et kvarters tid før bomben smalt, en av oss fulgte terrorangrepene online om bord i et Norwegian-fly over Sør-Norge og vi hadde alle venner og venners venner som vi ikke visste om var på Utøya den kvelden, om de var i live eller ikke. Og som så mange andre våknet vi om morgenen 23/7 til massedrapenes uforståelige omfang og manglet ord. I månedene etter har mange funnet ord. Kloke ord og mindre kloke ord. Ord for trøst og medfølelse, ord for ettertanke og helbredelse, ord for mobilisering og samhold og ord for utvikling og kraft. Men også ord som sårer, ord som provoserer og ord som utfordrer. Det er bra at vi får ordene på plass, og riktig og viktig at ordene ikke bare forener, men også maner til debatt der vi er uenige. Til tross for at vi alle stort sett analyserer tekst, våger vi allikevel den påstanden at ordene ikke alene forteller historien om Norge etter 22/7. 25/7, en mandag i fellesferien, var det nærmere av oss på Rådhusplassen i Oslo. Ordene som ble sagt og sunget har blitt gjentatt igjen og igjen, men sterkest var allikevel lyden av stillhet tyste mennesker med oppstrakte roser, «som en rosehage med veldig rar jord» som en åtteåring vi kjenner godt formulerte det, en stillhet bare brutt av tårer mot asfalten. Dette ordløse fellesskapet lar seg ikke fange i ord. 12/9, en mandag drøyt seks uker etter terrorangrepene, fikk Høyres ordfører i Oslo, Fabian Stang, over personstemmer ved kommunevalget. Nesten av dem kom som slengere fra venstresiden. Stangs popularitet skyldes ikke det han sa umiddelbart etter 22/7, men det han gjorde og måten han sa ting på. I timene og dagene etter 22/7 fremsto Jens Stoltenberg som samlende statsmann for hele landet og Fabian Stang som medfølende ordfører for hele Oslo. Stangs emosjonelle stil, som

4 mange nok fniste litt av før 22/7, viste seg uovertruffen for en by i sorg. En klem sier mer enn tusen ord. Når det første sjokket etter 22/7 nå har lagt seg, er vi sikre på at vi trenger analyser som fanger opp dette «mer enn ord», analyser som ikke bare fokuserer på det som sies og skrives, og heller ikke bare på måten det sies eller skrives på (praksisen, om man vil), men også følelsen det sies eller skrives med og følelsene som dominerte Norge sensommeren Noen vil kanskje innvende at 22/7 ikke er et emne for faget International Relations. Vi er dypt uenige. Om terrorangrepet mot Norge ikke var initiert utenfra, så må det åpenbart forstås i en større ramme der religion, migrasjon, identitet og krig er sentrale elementer. IR gir uvurderlig kontekst til terrorens nasjonale uttrykk, og til den emosjonelle responsen på terroren. Analytisk sett, så vel som emosjonelt sett, er det en stor fordel at dagene etter 22/7 er så godt dokumentert som de er. Skal man studere norske emosjoner etter terrorangrepene, så er kildematerialet usedvanlig godt. Internasjonal Politikk hilser analyser av 22/7 velkommen på generell basis, og vil gjerne oppfordre spesielt til analyser av 22/7 og norske emosjoner. Det faglige innholdet i dette nummeret består av tre artikler. Per Marius Frost-Nilsen skriver om bruken av norske kampfly i Afghanistan, Victor Jensen og Indra Øverland skriver om fransk-russiske relasjoner og Sjtokmanprosjektet, mens Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann skriver om norsk identitet og Europa. Fokus-spalten handler om privat vold og privat sikkerhet, et høyaktuelt tema også utenom den dagsaktuelle terrorismen. Dette nummeret inneholder også en Agenda-spalte, som tar for seg globale maktforskyvninger fra vest til øst. Som vanlig avsluttes nummeret med en fyldig bokspalte. Dette nummeret av IP er tilegnet Anna, Saskia, Vilja, Håkon og alle de andre barna som gradvis kommer til å forstå hva 22/7 innebærer, og som skal forme et Norge som står for det motsatte av terrorens idealer. Kristin M. Haugevik Benjamin de Carvalho Halvard Leira

5 Foto: Halvard Leira, privat.

6 Abstract Political Control of Military Contributions to International Operations: Restrictions on the Use of Norwegian Fighter Aircraft in Afghanistan The article investigates the political process leading to the Norwegian government s self-imposed restrictions on the use of Norwegian fighter aircraft under the command of the US military in «Operation Enduring Freedom» (OEF) in The restrictions gave Norwegian political leaders influence over how the Norwegian aircraft were used. The article builds on the assumption that the Norwegian fighter aircraft support was motivated by the government s expressed desire to underline Norwegian alliance commitments to the USA. And it shows how the government s self-imposed restrictions were established as a consequence of two different but overlapping considerations: First, out of consideration of the development of the conflict in Afghanistan and the government s need to reduce the risk of Norwegian aircraft becoming involved in mistaken bombing or contributing to escalation of the conflict on the ground. Second, the restrictions were used to secure domestic support in government, in the national assembly and in public opinion for the Norwegian fighter support in OEF. Keywords: Afghanistan air operations security policy political control Sammendrag Denne artikkelen undersøker den politiske prosessen som førte fram til norske myndigheters selvpålagte restriksjoner for bruken av norske kampfly avgitt til den amerikanskledede operasjonen «Operation Enduring Freedom» (OEF) i Disse restriksjonene ga norske politiske ledere innflytelse over hva flyene kunne brukes til. Denne artikkelen tar utgangspunkt i at den norske kampflystøtten først og fremst var motivert av regjeringens uttrykte ønske om å understreke norske allianseforpliktelser til USA. Videre viser artikkelen hvordan regjeringens selvpålagte restriksjoner ble til som følge av to ulike, men likevel overlappende hensyn: For det første som følge av utviklingen av konflikten i Afghanistan og regjeringens behov for å redusere risikoen for at norske fly skulle bli involvert i feilbombinger eller bidra til å eskalere konflikten på bakken. For det andre ble restriksjonene anvendt for å sikre innenrikspolitisk oppslutning i regjeringen, Stortinget og i den norske opinionen om norsk kampflystøtte til OEF. Nøkkelord: Afghanistan luftoperasjoner sikkerhetspolitikk politisk kontroll

7 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner: Restriksjoner på bruk av norske kampfly i Afghanistan PER MARIUS FROST-NIELSEN Luftforsvaret Det norske engasjementet i Afghanistan gjennom de siste ti årene er et godt eksempel på at deltakelse med militære styrker i internasjonale operasjoner ikke bare er et spørsmål om å delta eller ikke. Det er like mye et spørsmål om betingelsene for deltakelsen. Da regjeringen Stoltenberg tok over regjeringsansvaret etter valget i 2005, var det viktig for denne regjeringen å kanalisere all sin militære støtte til den pågående konflikten i Afghanistan gjennom den NATO-ledede ISAF-operasjonen, og ikke til den USA-ledede Operation Enduring Freedom (OEF) som pågikk parallelt (Støre 2005). Dette representerte et skille fra regjeringen Bondevik, som siden 2001 også hadde støttet OEF med norske militære styrker. Begge regjeringene fant altså to lignende men like fullt ulike måter å ivareta norske sikkerhetsinteresser gjennom militær deltakelse i konflikten. Dette indikerer at det finnes et politisk handlingsrom mellom det å delta og ikke å delta med militære styrker i internasjonale operasjoner. Dette handlingsrommet defineres av betingelsene for deltakelsen. For å øke vår kunnskap om hvorfor Norge deltar militært i internasjonale operasjoner, kan vi derfor studere de betingelser norske styrker har vært underlagt. Denne artikkelen kartlegger og forklarer rammebetingelsene og beveggrunnene som førte fram til norske myndigheters selvpålagte restriksjoner for bruken av norske kampfly avgitt til «Operation Enduring Freedom» i Et kampflyvåpen kjennetegnes av sin kapasitet til en presis form for konsentrert voldsbruk, samt evne til å operere i stor avstand til kamphandlingene (Shaw 2005: 35; McInnes 2005: 80 84). Det kan virke opplagt at kampfly med slike egenskaper bidrar direkte til Norges sikkerhet ved å

8 360 Per Marius Frost-Nielsen inngå i det arsenal av militære styrker myndighetene har tilgjengelig for å ivareta territoriell kontroll. I internasjonale operasjoner blir militære styrker derimot anvendt utenfor Norges territorielle grenser for å forsvare landet, som oftest avgitt til en felles kommandostruktur. Her vil den militære innsatsen bidra til landets sikkerhet mer indirekte. Det kan være ved å kjempe for universelle verdier som demokrati og menneskerettigheter; forhindre at potensielle sikkerhetstrusler materialiserer seg i framtiden; eller som en gyllen anledning til å synliggjøre statens alliansesolidaritet, da sikkerhetsgarantier fra NATO og USA er viktige komponenter i norsk sikkerhetspolitikk (Rottem 2005). På hvilken måte kampfly er et egnet instrument for å ivareta slike målsetninger, er langt mer uklart. Dag Henriksen (2009) har tidligere i dette tidsskriftet vist at bruken av luftmakt i Afghanistan er et tveegget sverd: Effektivt for å bekjempe opprørere, med lav risiko for tap av egne styrker, men samtidig en betydelig årsak til sivile tap som bidrar til mindre støtte for NATOs operasjoner blant sivilbefolkningen. Det kan derfor være interessant å kikke nærmere på norske myndigheters vurdering for hvilke målsetninger norsk kampflystøtte til OEF var ment å ivareta. For å ivareta flere ulike interesser og målsetninger gjennom deltakelse i internasjonal operasjoner, kan politiske ledere ha behov for å styre nyanser i måten deres militære styrker anvendes på. Engasjementsregler («rules of engagement» ROE) er standardiserte prosedyrer («standard operating prosedures» SOP) for militær maktanvendelse som definerer hvilke betingelser som må oppfylles før makt kan anvendes, og hvem som har autoritet til å godkjenne bruk av slik makt (George 1991: 18). ROE er defineres gjennom å kombinere sensitive politiske hensyn med situasjonen på bakken og oppdragets krav til gjennomføring (Dahl 2008: ). ROE er kan dermed kombinere behovet for å kontrollere at særskilte politiske hensyn blir ivaretatt gjennom måten militær maktanvendelse blir utøvd på, med behovet for å delegere myndighet til å fatte beslutninger om bruk av makt på et lavere og mulig mer hensiktsmessig nivå i den militære kommandokjeden. Da USA invaderte Afghanistan i 2001 (Operation Enduring Freedom OEF) som en respons til terrorangrepene 11. september, var det viktig for den norske regjeringen å vise sin alliansesolidaritet til USA gjennom militær støtte. Allerede i november 2001 la daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold og regjeringen fram en plan for å tilby militære styrker til OEF begrunnet i «[ ] [Norges] kollektive forsvarsforpliktelser nedfelt i Atlanterhavspakten artikkel 5, og forventningene som ligger i [Norges] langvarige sikkerhetspolitiske samarbeid med USA» (FD 2001a). 1 Det resulterte blant annet i at norske F-16 deltok i OEF fra 1. oktober 2002 til 1. april 2003 (St.prp. nr. 39 ( ); St.prp. nr. 80 ( ); NTB 2001a).

9 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 361 Selv om en norsk kampflyinnsats i OEF ble ansett av regjeringen som et relevant og viktig virkemiddel for å pleie norske allianseinteresser, var den ikke uten potensielle kostnader. Det var i en tidlig fase av OEF uklart hvordan de militære operasjonene påvirket den komplekse situasjonen i Afghanistan (Haaland & Guldhav 2004: 4). I tillegg til al- Qaida og Taliban, ble det etter hvert klart at flere ulike afghanske aktører med skiftende lojalitet og tilknytning nå var en del av konflikten. Faren for at militære styrker i OEF utilsiktet kunne bli dratt inn borgerkrigslignende konflikter var derfor reell (Dagbladet 2003). Regjeringen erkjente i tillegg at det var usikkerhet knyttet til flere punkt ved norske kampflys deltakelse i OEF: mulig økt fare for terroraksjoner mot Norge (FD 2002b; FD 2002c); usikkerhet omkring detaljene for hva norske kampfly kunne bli brukt til (FD 2002h; FD 2002g); usikkerhet knyttet til den medfølgende risikoen for sivile tap og ødeleggelser som følge av operasjoner norske kampfly deltok i, og det juridiske ansvaret dersom norske fly skulle bli involvert i slike hendelser (FD 2002d; FD 2002i; Dagbladet 2002b). Selv om NATO vedtok at terrorangrepet på USA var dekket av NATOpaktens artikkel 5, valgte USA å lede og koordinere invasjonen av Afghanistan på egen hånd utenfor NATO-systemet. Bruken av norske F-16 i OEF var derfor underlagt en ren amerikansk operasjonsledelse, og det var ingen automatikk i at norske myndigheter hadde noen representasjon eller medbestemmelse her, slik det ville fungert i regi av NATO. På grunn av alle usikkerhetsmomentene stilte den norske regjeringen derfor som betingelse for å delta med kampfly i OEF, at den hadde innflytelse på hva norske fly ble brukt til. Statsminister Kjell Magne Bondevik understreket dette da han kommenterte beslutningen om å delta med norske fly i OEF den gang ved å si at «[ ] vi har full nasjonal kontroll over dette» (Dagbladet 2002b). I likhet med andre deltakende nasjoner i OEF hadde derfor også den norske regjeringen definert egne ROE er for bruken av egne fly (Forsvaret 2002a). Disse kan knyttes til fire konkrete forhold (Frost-Nielsen 2009: 45 46): For det første regulerte de hvilke mål og grupperinger på bakken norske fly kunne engasjere. For det andre var norske engasjementsregler underordnet prinsippet om selvforsvar. I situasjoner der norske fly ble tilkalt for å gi nærstøtte til bakkestyrker under angrep, kunne de angripe de fiendtlige styrkene uavhengig av disses tilhørighet. For det tredje hadde norske fly spesifikke krav til informasjon som kunne verifisere at bakkemål de ble bedt å engasjere, lå innenfor rammene av de norske reglene. Norge kunne avstå fra oppdrag dersom den tilgjengelige 1. Denne begrunnelsen ble gjentatt en rekke ganger av forsvarsministeren og andre representanter for regjeringen i 2001 og utover i 2002 (Stortinget 2001a; Regjeringen 2001a; St.prp. nr. 39 ( ); St.prp. nr. 80 ( ).

10 362 Per Marius Frost-Nielsen informasjonen ikke tilfredsstilte disse kravene. For det fjerde var bruken av norske F-16 geografisk avgrenset til Afghanistan. De norske engasjementsreglene var på flere punkter forskjellige og mer restriktive enn amerikanske og andre nasjoners engasjementsregler (ibid: 41 44). 2 For å sikre at disse restriksjonene ble etterlevd i bruken av norske fly, ble norske forbindelsesoffiserer utplassert på to nivåer i OEFs kommandokjede. For det første ble norske offiserer utplassert i USAs sentralkommando (USCENT- COM) i USA for å få innsyn i operasjonen og rapportere hjem til norske myndigheter, samt å informere den amerikanske militære ledelsen om betingelsene knyttet til bruken av norske fly (Frost-Nielsen 2009: 45; FD 2001b; Forsvaret 2002b). For det andre var norske forbindelsesoffiserer utplassert i et såkalt «Air Support Operations Centre» (ASOC) i Afghanistan. Disse kunne fra sin posisjon fortløpende vurdere situasjonen mens norske F-16 var i lufta, og satt med retten til å avvise oppdrag som amerikanske offiserer tildelte norske fly dersom de vurderte oppdragene utenfor rammene av hva norske ROE er tillot (FD 2003; Erichsen 2007: 56; Dagbladet 2002a; NTB 2002c). Dermed blir det interessant å spørre: Hvorfor kunne ikke norske fly avgis til OEF og benyttes på samme vilkår som amerikanske fly? 3 Det er lite trolig at norske myndigheter satt på informasjon som gjorde dem bedre i stand til å vurdere hvordan stridsmidlene mest effektivt kunne brukes for å oppnå militære målsetninger i Afghanistan enn amerikanske offiserer i OEFs operasjonsledelse. Hvorfor skulle norske myndigheter da pålegge særegne betingelser for bruk og kontroll av norske kampfly i en militæroperasjon som var ansett som legitim både av regjeringen og Stortinget (Regjeringen 2001; Stortinget 2001a)? Kort sagt: Hva lå bak de norske betingelsene for at norske F-16 skulle kunne delta i OEF? Hvilke hensyn var disse betingelsene ment å ivareta? I resten av teksten vil jeg bruke begrepet nasjonal kontroll om mulighetene norske myndigheter hadde til å påvirke hva norske kampfly ble brukt til. ROE ene er bare en del av denne, i tillegg kommer mulighetene for å kontrollere at disse ble etterlevd. Videre vil jeg bruke begrepet nasjonale 2. Amerikanerne satte rammene for bruk av luftstridskrefter (ROE er) i et eget dokument (Special Instructions SPINS) for luftoperasjonene i OEF (Frost-Nielsen 2009: 44, fotnote 26; se også Lambeth 2005: ). 3. Selv om det var flere nasjoner som deltok med kampfly i OEF, er det her naturlig å sammenligne norske fly med amerikanske, ettersom det var USA selv som planla og ledet operasjonen og dermed satte premissene for hvordan fly skulle benyttes. En sammenligning av norske og andre nasjoners restriksjoner ville likevel vært interessant. Norge, Danmark og Nederland samarbeidet tett om kampflystøtten i perioden norske kampfly deltok i OEF. En sammenligning mellom disse tre nasjonenes restriksjoner har ikke vært mulig, da data om nasjonale restriksjoner for de to andre nasjonene ikke er tilgjengelig på grunn av nasjonalt hemmelighold.

11 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 363 restriksjoner 4 om forskjeller mellom norske og andre nasjoners ROE er og prosedyrer i følge med ivaretakelsen av disse. For å øke muligheten for å fange inn flest mulig av relevante forklaringsfaktorer, skal den norske politikken granskes gjennom tre ulike teoretiske tilnærminger delanalyser. For det første vil undersøkelsen anvende teori om hvordan stater opptrer i allianser, for å undersøke om Norges alliansetilknytning til andre stater kan ha påvirket norske myndigheters oppfatning av eget handlingsrom (statseksterne faktorer). Teorier i internasjonal politikk som anvender allianseforpliktelser for å forklare staters deltakelse i internasjonale operasjoner, er ofte ikke finmasket nok til å forklare de nyansene som ligger mellom beslutninger om å delta eller ikke å delta (Waltz; 1979; Walt 1987; Mearsheimer 2001). En nærmere granskning av dette politiske handlingsrommet krever derfor en mer nyansert teori om staters allianseatferd (Snyder 1984). For det andre vil Moravcsiks (1997) liberale teori om preferansedannelse benyttes til å avdekke om ideer, interesser eller politiske institusjoner har påvirket hvordan handlingsrommet ble definert og utnyttet. For det tredje vil byråkratisk politikk-modell (Allison & Zelikow 1999; Poggi 2001; Posen 2004) benyttes for å dra nytte av teoretisk innsikt om hvordan forholdet mellom politisk og militært byråkrati kan ha påvirket utformingen av betingelsene for norske flys deltakelse i OEF (egenskaper ved beslutningsorganisasjon og -takere). Disse tre teoretiske tilnærmingene danner grunnlaget for seks ulike hypoteser formulert som spørsmål (H 1 6 ) om hvorfor norske myndigheter valgte å pålegge norske F-16 særegne restriksjoner som betingelse for deltakelse i OEF (se tabell 1). Gitt forståelsen av at utenrikspolitiske beslutninger søker å ivareta flere ulike hensyn samtidig, må undersøkelsen også ta høyde for at politikken kan skyldes et samvirke av ulike forklaringsfaktorer. Derfor vil de ulike faktorene som kommer fram gjennom de tre teoretisk betingede delanalysene, til slutt vurderes ut ifra hvilken funksjon (tilstrekkelig, medvirkende eller nødvendig) de yter ved å inngå i den virkningskjeden som førte fram til de norske betingelsene for bruken av kampfly. 4. Her kan også begrepet «caveats» anvendes. På NATO-toppmøtet i Riga i 2006 vedtok medlemslandene etter anmodning fra USA å lette nasjonale caveats for hvordan, når og hvor styrkene kunne disponeres i Afghanistan (NATO 2006). For Norge sin del endte dette i en stor debatt om norske styrker kunne anvendes kun i Nord-Afghanistan eller om de også kunne anvendes i sør (se Stortinget 2006).

12 364 Per Marius Frost-Nielsen Tabell 1: Undersøkelsens teoretiske grunnlag, forklaringsforslag og empirisk kartleggingsfokus Teoretisk forankring (forklaringsambisjon/- nivå) Utenrikspolitisk fortolkning av Snyders teori om staters allianseatferd (statseksterne faktorer/ egenskaper ved internasjonale omgivelser) Utenrikspolitisk fortolkning av Moravcsiks teori om staters preferansedannelse (statsinterne faktorer/ egenskaper ved politiske institusjoner) Allison og Zelikows teori om byråkratisk organiserings betydning for utenrikspolitiske beslutninger (statsinterne faktorer/ egenskaper ved byråkratiske grupper) Empiriske sammenhenger som skal undersøkes H1: Kan norske restriksjoner forklares av hensynet til å begrense muligheten for å dra Norge inn i militære operasjoner som kunne skade norske sikkerhetsinteresser? H2: Kan norske restriksjoner forklares som et forsøk på å gi norske myndigheter mulighet for innsyn og potensiell innflytelse i beslutningsprosessen for OEF? H3: Kan norske restriksjoner forklares av behovet for å balansere ulike partipolitiske preferanser som var representert i Stortinget og regjeringen i vedtaket om å bidra med kampfly i OEF? H4: Kan norske restriksjoner forklares av regjeringens forsøk på å kommunisere til sine velgergrupper at de hadde kontroll med egen militær innsatts i OEF? H5: Var norske restriksjoner utformet for å begrense norske fagmilitæres autonomi i utførelsen av oppdraget, til fordel for mer politisk kontroll? H6: Var norske restriksjoner utformet for å begrense integreringen av norske F-16 i OEF, til fordel for mer politisk kontroll? Kartleggingsfokus Norske sikkerhetsinteresser: Argument for norsk kampflydeltakelse knyttes til allianseforpliktelser. Usikkerhetsmoment omkring konsekvenser av deltakelse. Norske myndigheters innsyn og innflytelse i OEFs kommandokjede. Ulike preferanser blant regjeringspartiene knyttet til å sende kampfly til OEF. Behandlingen av det norske kampfly-engasjementet i OEF mellom Stortinget og regjeringen. Forsøk fra regjeringen på å styre informasjon til opinionen om det norske kampflyoppdraget i OEF. Politiske hensyn i utformingen av restriksjonene var overstyrende for hensynet til militær fleksibilitet. Måten kampfly i OEF ble benyttet generelt som kunne gi norske myndigheter grunn til å frykte økt risiko for politiske kostnader ved deltakelse. Norske kampflys integrasjon i OEF.

13 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 365 Denne undersøkelsen av politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner skal som følge av at den er en case-studie og at den baserer seg på tre ulike teoretiske tilnærminger, bygge på et bredt tilfang av primære og sekundære kilder (se figur 1). Figur 1: Oversikt over undersøkelsens kildegrunnlag 5 Nasjonale restriksjoner for norske kampfly Allianseforpliktelser Som nevnt innledningsvis var den norske militære støtten til OEF viktig for å demonstrere norsk alliansesolidaritet til USA. Det norske kampflybidraget kan i seg selv være et uttrykk for at norske beslutningstakere ønsket å vise seg fram for USA som en lojal alliert. Norske F-16 gjennomgikk i tiden like før OEF en større oppgradering som ga flyene mulighet til å 5. Denne undersøkelsen bygger på masteroppgaven til artikkelforfatteren. Ved uttalelser fra intervjuobjekt i denne artikkelen henvises det derfor til denne (Frost-Nielsen 2009), da avtaler mellom artikkelforfatteren og intervjuobjektene for bruk av sitat og uttalelser opprinnelig ble gjort for mastergradsoppgaven som denne artikkelen skal bygge på.

14 366 Per Marius Frost-Nielsen bære presisjonsstyrte luft-til-bakke-våpen (Forsvaret 2002c; VG 2002; Aftenposten 2002). Ifølge statssekretær Gunnar Heløe var kampfly med en slik kapasitet sterkt ønsket av USA (Frost-Nielsen 2009: 48). At Norge som en av få nasjoner var i stand til å stille raskt og gjøre en god jobb, var ifølge forsvarsminister Kristin Krohn Devold «et veldig pluss for norsk relevans som alliert», og hun omtalte beslutningen om å stille med kampfly i OEF som «god sikkerhetspolitikk» (ibid: 49; se også NTB 2002a). I november 2001 kommenterte forsvarsministeren oppgraderingen av norske kampfly som et eksempel på anskaffelser det kunne være aktuelt å framskynde i kontekst av hendelsene i USA 11. september (Stortinget 2001b) Dette indikerer samlet at den norske regjeringen antok at kampflystøtten til USAs operasjoner i Afghanistan var en viktig symbolsk innsats for å vise fram Norge som en trofast alliert. At regjeringen besluttet å sende norske kampfly til Afghanistan til tross for at de som nevnt i innledningen erkjente flere usikkerhetsmoment ved utviklingen av krigføringen i Afghanistan, betyr ikke at de overså faren for at denne deltakelsen kom med potensielle politiske kostnader. Hensyn til dette kan antas å ha hatt en lavere prioritering og ble forsøkt ivaretatt på andre måter. Det er her de nasjonale restriksjonene kan tenkes å ha hatt en funksjon de var et uttrykk for regjeringens forsøk på å balansere behovet for å vise fram Norge som en lojal alliansepartner, med hensynet til at norsk deltakelse i OEF ikke skulle skade norske sikkerhetsinteresser (H 1 ). Norske ROE er ble på noen områder bekreftet som mer restriktive enn USAs ROE er. Ifølge daværende forsvarssjef Sigurd Frisvold gjaldt dette spesielt vurderingen av tilgjengelig informasjon og positiv identifisering av bakkemål (Frost-Nielsen 2009: 44). Dette kan knyttes til frykten for feilbombinger og sivile tap, noe som igjen kan kobles til den reservasjonsretten norske forbindelsesoffiserer i ASOC i Bagram satt med. Slik kunne norske kampfly fullt ut delta i kampene og vise fram Norge som en alliansepartner villig til å kjempe for USAs sikkerhetsinteresser i fremste linjer, samtidig som norske myndigheter fikk etablert en ekstra sikkerhetsmekanisme mot at norske fly kunne bli involvert i feilbombinger eller operasjoner som intervenerte i interne oppgjør mellom ulike afghanske grupper. Bruken av norske fly var også geografisk avgrenset til Afghanistan, mens amerikanske fly i tillegg benyttet seg av pakistansk luftrom for å støtte operasjonene på bakken i Afghanistan. Anvendelse av luftrommet over Pakistan kunne være knyttet til bruk av tankfly i følge med dårlig vær i operasjonsområdet i Afghanistan (se Sandland 2008). Dersom norske kampfly fikk motorproblemer over Pakistan, ville de måtte nødlande eller skyte seg ut og bli hentet av redningsstyrker inne i Pakistan. Det ville medført at Norge måtte ha ført diplomatiske forhandlinger med pakistanske myndigheter som da formelt sett ikke var en del av konflikten i Afghanis-

15 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 367 tan. Ved å avgrense bruken av norske fly til Afghanistan, unngikk man ifølge den norske forbindelsesoffiseren til USCENTCOM, oberst Inge Kampenes, å øke konfliktnivået ved å involvere tilstøtende stater (Frost- Nielsen 2009: 44). Selv om de selvpålagte nasjonale restriksjonene ikke fjernet alle usikkerhetsmoment, er det sannsynlig at restriksjonene var ment for å ivareta dette hensynet all den tid norske myndigheter så det som nødvendig å delta med kampfly i denne konflikten, for å demonstrere alliansesolidaritet overfor amerikanerne. Å underlegge bruken av norske kampfly betingelser i form av nasjonalt definerte ROE er, var alene ikke nok til å garantere for nasjonal kontroll med flyene. Norske myndigheter trengte i tillegg et system for å verifisere at ROE ene ble etterlevd. Ettersom operasjonen foregikk utenfor etablerte NATO-strukturer, var det opp til USA alene å avgjøre hvilken medbestemmelse det enkelte deltakerland skulle ha for planlegging og bruk av sine militære styrkebidrag. Rent militært hadde USA tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre de militære operasjonene alene (Haaland & Guldhav 2004: 13). Norge kunne med andre ord ikke forhandle seg til innsyn og innflytelse i planleggingen og utførelsen av OEF gjennom å true med å holde tilbake sin kampflystøtte. Kan det dermed tenkes at de selvpålagte restriksjonene var del av en strategi for å framtvinge norsk tilstedeværelse i den amerikanske kommandokjeden, og derigjennom få innsikt og innflytelse i de pågående militære operasjonene i Afghanistan (H 2 )? At norske myndigheter fikk innsyn i operasjonene gjennom norsk representasjon på de to kommandonivåene i OEF, er det ikke tvil om. Både i USCENTCOM og i ASOC ble norske offiserer gitt innsyn i operasjonene, men dette var i stor grad begrenset til informasjon som var nødvendig for å vurdere bruken av egne fly. De hadde heller ikke innflytelse i planlegging og gjennomføring av operasjonene ut over muligheten til å vurdere å reservere norske fly mot å delta i enkelte oppdrag (Frost-Nielsen 2009: 52 55; Forsvaret 2003; Forsvaret 2002d; FD 2002i). Tar vi også i betraktning at de norske forbindelseselementene i stor grad kom i stand etter invitasjon fra USA (Forsvarsdepartementet 2001; FD 2002g), ser det ikke ut til at norske myndigheter bevisst brukte nasjonale restriksjoner som en brekkstang for å få innpass i planlegging og utøvelse av OEF. Innenrikspolitisk handlingsrom Norges alliansetilknytning ser altså ut til å kunne forklare noe av rasjonalet for å pålegge egne kampfly nasjonale restriksjoner som betingelse for norsk deltakelse i OEF (H 1 ). Slike statseksterne omgivelser var likevel ikke determinerende for hvordan Norge skulle håndtere sine allianseforpliktelser. Åpner vi opp abstraksjonen av staten Norge som en enhetlig aktør, vil vi kunne undersøke nærmere ulike beslutningstakeres persepsjon og vekt-

16 368 Per Marius Frost-Nielsen legging av så vel statsinterne som statseksterne faktorer, og om hvordan dette kan bidra til å forklare de norske restriksjonene. Regjeringen er øverste myndighet i utenrikspolitiske saker. Hvilke sikkerhetspolitiske preferanser kan de tre daværende regjeringspartiene Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V) ha dratt med seg inn i beslutningsprosessen om kampflydeltakelsen i OEF? Kan eventuelle ulike preferanser ha bidratt til kravet om nasjonal kontroll med norske kampfly? Regjeringspartiene gikk til valg dagen før terrorangrepene på USA 11. september 2001, og regjeringsforhandlingene skjedde kort tid etter. Dermed hadde partiene heller ikke tatt stilling til hvordan de mente Norge konkret burde forholde seg til USAs invasjon av Afghanistan, men ble en sak som regjeringen i tiden etter den ble dannet, i stadig større grad måtte håndtere (Bondevik 2006: 524). Det ble da fort klart at regjeringens representanter fra Høyre, med støtte fra Venstre, tok til orde for norsk militær støtte til OEF (VG 2001a). Forsvarsministeren, som også representerte H, omtalte som tidligere nevnt norske kampfly til OEF som «god sikkerhetspolitikk» (Frost-Nielsen 2009: 49). Representantene fra KrF var under sterkere press fra deler av partiet og kristne miljøer som tok til orde for at krigshandlingene i Afghanistan burde stanses av hensyn til sivilbefolkningen og måten militæroperasjonene ble drevet på. Det mente derfor at det var dårlig utenrikspolitikk av Norge å støtte operasjonene militært og bidra til ytterligere sivile lidelser (Aftenposten 2001a; Aftenposten 2001b; Aftenposten 2001c; NTB 2001b). Statsminister Kjell Magne Bondevik valgte å omtale den norske kampflystøtten som et valg mellom «to onder» (Dagbladet 2002b). Det blir etter hvert klart at representantene for de ulike regjeringspartiene hadde ulik forståelse av hva som var i Norges sikkerhetspolitiske interesse i spørsmålet om å sende kampfly til Afghanistan. Uten at det kommer fram detaljer omkring dette, bekreftes den interne uenigheten i regjeringen av statssekretær Heløe. 6 Tar vi utgangspunkt i at den interne uenigheten i regjeringen i stor grad dreide seg om bekymring for sivile tap og måten militære styrker ble benyttet på, kan dette knyttes direkte til de nasjonale restriksjonene. Norske ROE er var mer restriktive enn USAs når det gjaldt krav til informasjon som måtte ligge tilgjengelig for å identifisere mål på bakken og for å sikre Norge mot å bryte med folkeretten (Frost-Nielsen 2009: 44). I tillegg gjorde ROE ene det eksplisitt klart at norske fly bare kunne engasjere mål som kunne knyttes direkte til al-qaida og Taliban eller grupper som sam- 6. Dette bekreftes også av rådgiver i FD, Jarl Eirik Hemmer, som var ansvarlig for å utarbeide det juridiske grunnlaget for de norske flyenes deltakelse i OEF (Frost-Nielsen 2009: 59), samt i saksdokument til FD der statssekretær i Finansdepartementet, Knut Arild Hareide (KrF), stiller spørsmål til forsvarsministeren om «[ ] hvor rasjonalt det er at Norge og evt. flere småstater stiller med noen få kampfly innimellom stormaktenes [ ]» (FD 2001c).

17 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 369 arbeidet med disse. Norske representanters tilstedeværelse i OEFs kommandokjede skapte ytterligere grunnlag for at norske myndigheter kontrollerte at egne kampfly ikke ville bli involvert i hendelser som førte til sivile lidelser, og at innsatsen kun ville settes inn mot grupper som kunne knyttes direkte til terroristene som stod bak terrorangrepene på USA. Utover våren og sommeren 2002 fortsatte den amerikanske militære kampanjen. Samtidig dukket det stadig opp rapporter i media om sivile tap som følge av denne krigføringen (NTB 2002b; NTB 2002d; Dagsavisen 2002; Dagbladet 2002c). De norske ROE ene og ivaretakelsen av disse ble stadig diskutert internt i regjeringen forut for at norske kampfly deltok i OEF (FD 2002c; FD 2002e; FD 2002f; FD 2002i). Forsvarsministerens orienteringer til regjeringen preges i sin form i stor grad av gjentakelser av forsikringer om regjeringens innflytelse for bruk av flyene, også på tidspunkt der detaljer for slik kontroll ennå ikke var klare. Disse orienteringene fortsatte også mens norske fly deltok i OEF (FD 2002j; FD 2002k; FD 2002l; FD 2002m; FD 2002n). Det er nærliggende å tolke dette som en indikasjon på både at kampflystøtte til OEF var en vanskelig sak for regjeringspartiene å enes om, og at de nasjonale restriksjonene for bruken av norske F-16 i OEF derfor var et viktig premiss for at regjeringen kunne stå samlet bak en beslutning om denne militære støtten til USA (H 3 ). En beslutning om å sende norske kampfly til Afghanistan var ikke bare kontroversiell for det indre liv i regjeringen, det skulle snart vise seg at det var avgjørende å forankre denne beslutningen også i Stortinget (H 3 ). Selv om Grunnloven gir regjeringen et prerogativ i styringen med utenrikspolitikken, er dette i norsk sammenheng ikke det samme som at regjeringen kan overse Stortinget (Andenæs & Fliflet 2006: 308; Nordby 2004: 202f) Det er derfor etablert en praksis der regjeringen konsulterer Stortinget i den utvidede utenrikskomité (DUUK) 7 i viktige utenrikspolitiske saker (Stavang 1999: 376). I et møte i DUUK den 30. november 2001 la regjeringen fram et forslag i form av en liste over ulike militære styrkebidrag deriblant kampfly de ville tilby til støtte for USAs pågående operasjoner i Afghanistan (FD 2001a). Her krevde flere stortingsrepresentanter at saken ble løftet ut av DUUK til åpen debatt i Stortinget (NTB 2001c; Aftenposten 2001d; VG 2001b). Da saken ble behandlet i Stortinget fem dager senere, fikk regjeringen klart flertall for sitt forslag (NTB 2001d). Dermed kunne regjeringen presenterte listen med de militære styrkebidragene for amerikanerne. Fra da av befant regjeringen seg i en situasjon der de visste lite om hva USA ville takke ja til, eventuelt når de ville takke ja, detaljer for hvilken sammenheng disse styrkeenhetene ville bli brukt i, og hvordan de militære operasjonene i Afghanistan ville utvikle seg. 7. Den daværende utvidete utenrikskomité heter i dag den utvidete utenriks- og forsvarskomité (se Stortinget 2009).

18 370 Per Marius Frost-Nielsen Møtet i DUUK 30. november viste at selv med et flertall i Stortinget for norsk militær støtte til USA, kunne saksbehandlingen trekke ut i tid. For å unngå at regjeringens handlefrihet i håndteringen av militære styrkebidrag til USA ble begrenset av formell saksbehandling i Stortinget, var regjeringen avhengig av et avklart samarbeid med Stortinget og en god dialog i DUUK. Regjeringen satte ned en egen arbeidsgruppe i februar 2002, for å utrede alternative måter å forholde seg til Stortinget på (FD 2002o). Dette viser at regjeringen vurderte sitt avhengighetsforhold til Stortinget for raskt å kunne respondere positivt på forespørsler om militær støtte til USA. Arbeidsgruppen fant ikke andre og mer fleksible alternativ enn å konsultere Stortinget gjennom DUUK i spørsmål om norske styrkers deltakelse i operasjonene i Afghanistan, og anbefalte derfor at regjeringen «[ ] må så langt som mulig forsikre seg om at deltakelsen ikke er en kontroversiell sak for flertallet i Stortinget, og at Stortinget ved den påfølgende fremleggelsen av en proposisjon vil gi sin støtte til tilleggsutgiftene» (ibid). Dette ble en utfordring for regjeringen, da det å sende kampfly til OEF ifølge statssekretær Heløe var en kontroversiell sak som av mange kunne bli oppfattet som «en eskalering av intensiteten i internasjonale bidrag» (Frost-Nielsen 2009: 61). I tillegg kunne regjeringen ikke gjøre rede for alle detaljene for gjennomføringen av kampflyoppdraget for Stortinget før i slutten av september 2002 (FD 2002f). Å knytte nasjonale restriksjoner til bruken av norske kampfly i OEF, var derfor en måte for regjeringen å nedtone usikkerheten og de kontroversielle sidene av denne «eskaleringen» av norsk utenrikspolitikk. Betingelser for bruken av norske fly knyttet til valg av mål, ekstra vurdering av informasjon for å hindre utilsiktet skade og feilbombing og geografisk avgrensning for ikke å involvere flere stater i konflikten samt norsk tilstedeværelse i kommandokjeder for å kontrollere at dette ble etterlevd, passer godt inn i denne nedtoningen. Regjeringen hadde med andre ord en sterk interesse i å unngå debatt omkring kampflybidraget til OEF, samtidig var det som nevnt i forrige avsnitt også bekymringer internt i regjeringen for usikkerhetsmoment rundt et slikt bidrag. Stortinget kunne utfordret regjeringen på redegjørelser omkring ulike spørsmål vedrørende kampflyene. Slike moment ble ifølge stortingsrepresentant og medlem av forsvarskomiteen, Kjetil Bjørklund (SV), ikke en sak for Stortinget før de eventuelt dukket opp i media (Frost-Nielsen 2009: 62f). Gjennom den parlamentariske behandlingen av utenrikspolitiske spørsmål satt regjeringen på initiativet og nødvendig kunnskap og kompetanse for å avdekke og debattere usikkerhetsmomentene ved kampflyoppdraget en debatt de kunne oppfatte i sin interesse å unngå for å ivareta sitt politiske handlingsrom i håndteringen av kampflystøtten til OEF. Dette kom klart fram da en godt informert forsvarsminister i Stortinget hevdet å ha kontroll med hva norske fly hadde vært brukt til

19 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 371 i det første bombeengasjementet norske fly utførte, ved å uttale at flyene i henhold til norske ROE er bare kunne brukes mot forhåndsdefinerte målkategorier eller i selvforsvar (Stortinget 2003). Her valgte hun argument for sitt publikum, da hun unnlot å nevne usikkerhetsmomentene knyttet til hvordan dette ville påvirke den komplekse situasjonen på bakken. Selv om en slik nedtoningsstrategi var nødvendig for å gjøre den kontroversielle innsatsen med kampfly politisk akseptabel for et bredt flertall i Stortinget, var dette et sjansespill. Om virkeligheten skulle vise at norske kampfly til tross for regjeringens garantier om kontroll ble involvert i eksempelvis feilbombing, og det skulle komme fram at regjeringen visste om disse faremomentene, men hadde unnlatt å informere Stortinget om det, ville det være svært alvorlig og særlig for en mindretallsregjering for Stortingets tillit til regjeringen. Det var derfor et poeng for regjeringen å ha innsyn i hvordan operasjonene i Afghanistan ble planlagt og gjennomført. På denne måten kunne regjeringen være forberedt og avverge at eventuell kritikk skulle gi representanter i Stortinget grunn til å kreve en mer formalisert og for regjeringen mindre fleksibel saksbehandling. Dette kan knyttes til det innsyn norske forbindelsesoffiserer hadde i operasjonene. Forbindelsesoffiser i USCENTCOM, Inge Kampenes, forteller at hans jobb blant annet var å bidra med informasjon om operasjonene til sine kontaktledd i Norge, slik at oppdukkende ting ikke ble «et poeng i Stortinget» (Frost-Nielsen 2009: 64). En tilsvarende funksjon hadde også forbindelseselementet i ASOC, der dokumentasjon av hva norske kampfly var delaktig i, raskt skulle kunne rapporteres hjem til Norge for å håndtere offentlig fokus eller kritikk (FD 2002e). De norske restriksjonene hadde altså en sentral funksjon i å forankre den norske kampflyinnsatsen både i regjeringen og i Stortinget, men regjeringens beslutning om å sende norske F-16 til Afghanistan måtte også håndteres i media og i opinionen. Meningsmålinger og opinionsaktivitet viste i 2001 og utover i 2002 at det ikke var noen entydig støtte for USAs krigføring i Afghanistan i den norske befolkningen (Aftenposten 2001e; Aftenposten 2001f; NTB 2001e). Regjeringen erkjente allerede i mai 2002 at de hadde behov for å etablere planer for hvordan kampflyinnsatsen skulle håndteres i media (FD 2002h). De forventet stor medieoppmerksomhet som følge av at dette var første gang siden andre verdenskrig at norske fly ble brukt i offensive krigsoperasjoner (FD 2002e). En strategi for «proaktiv pressehåndtering» var også nødvendig for å kunne holde tilbake informasjon av hensyn til militær sikkerhet, spesielt dersom norske fly skulle bli involvert i feilbombinger (ibid). Regjeringen la derfor fram en mediestrategi i september 2002 for å bidra til å sikre forståelse og støtte i befolkningen for at norske F-16s innsats i Afghanistan var et viktig bidrag i kampen mot terror (FD 2002a). I denne strategien er nasjonale restriksjoner (norske ROE er og norsk inn-

20 372 Per Marius Frost-Nielsen flytelse på målvalg) sammen med mer faktaorienterte opplysninger om selve oppdraget og tiltak for å formidle dette, sentrale i det budskapet regjeringen ønsket å formidle. Det ble lagt opp til at «[a]ll relevant informasjon som ikke er sikkerhetsgradert vil bli lagt fram for offentligheten» (FD 2002f). I denne åpenheten spiller de nasjonale restriksjonene igjen en viktig funksjon for å etterlate et inntrykk i offentligheten av at norske kampfly ikke ble brukt til noe annet enn det regjeringen godkjente. Dette kommer eksempelvis tydelig fram i svarbrev fra FD til Amnesty International Norge (FD 2002d) og til SVs stortingsgruppe (FD 2002p; FD 2003), der forsvarsministeren svarer på spørsmål om hvilken kontroll regjeringen hadde på hvordan norske fly ble anvendt i OEF. Her bruker forsvarsministeren de norske ROE ene og norsk militært personells tilstedeværelse i OEFs kommandokjede for å underbygge garantier om legitimiteten i norske kampflys bombing av bakkemål i Afghanistan. På spørsmål om viktigheten av åpenhet omkring de norske flyene i OEF, koblet statssekretær Heløe regjeringens mediestrategi med de nasjonale restriksjonene. Han påpekte at det var viktig å framstå overbevisende overfor media og opinionen i allmennhet ved å vise til at regjeringen hadde «fullstendig nasjonal råderett og kontroll over hva norske fly gjør, og at de ikke kan bli satt inn i hvilke som helst operasjoner etter andre aktørers forgodtbefinnende» (Frost-Nielsen 2009: 67). De nasjonale restriksjonene hadde derfor også en viktig funksjon i å kommunisere til media og den norske befolkningen at regjeringen førte en ansvarlig utenrikspolitikk ved å tilby luftmilitær støtte til USA (H 4 ). Byråkratisk kontroll Så langt har vi sett at de nasjonale restriksjonene hadde en viktig funksjon både i å begrense de potensielle sikkerhetspolitiske kostnadene ved en norsk kampflydeltakelse i OEF (H 1 ), og for en nødvendig forankring av denne politikken i regjeringen og i Stortinget (H 3 ) samt i opinionen (H 4 ). I tillegg til en politisk oppslutning, var regjeringen i denne saken helt avhengig av hjelp fra fagmilitær ekspertise for å kunne planlegge og gjennomføre en norsk kampflystøtte til OEF. Dermed blir det også interessant å se på hvordan fagmilitæres involvering i denne saken påvirket utformingen av de nasjonale restriksjonene. En stor grad av avhengighet til fagmilitæres råd og implementering av politikken skapte muligheter for at den militære innsatsen gradvis kunne avvike fra å ivareta sensitive politiske hensyn til fordel for mer operativ handlefrihet og militær effektivitet i gjennomføringen av operasjonene (Posen 2004; Poggi 2001). Regjeringen hadde derfor sterke interesser av å kikke de fagmilitære etter i kortene for hvordan de forvaltet den norske kampflystøtten. I første omgang gjorde de det ved å involvere seg i hvordan

21 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 373 politiske hensyn ble ivaretatt i utarbeidelsen og implementeringen av norske ROE er. Da det etter hvert ble klart at USA takket ja til norske kampfly, ble Forsvaret på forespørsel fra FD bedt om lage et utkast til ROE er, slik at regjeringen hadde en mulighet til å kontrollere at norske fly ikke ble brukt til noe som kunne være i strid med norsk lov eller norske internasjonale forpliktelser. Den videre utviklingen av ROE ene foregikk i tett dialog mellom Forsvarets Overkommando (FO) og FD, før de ble lagt fram for regjeringen og endelig godkjent av forsvarsministeren (Frost-Nielsen 2009: 68ff). Forsvarssjef Frisvold sier at i tiden etter 11. september 2001 hadde fagmilitære råd stor politisk innflytelse (ibid: 71). Han omtaler prosessen med utviklingen av ROE ene for norsk kampfly som en «god dialog» mellom de fagmilitære og de politiske lederne, og bekrefter at ROE ene ble tilpasset hensynet til kravet om militær gjennomførbarhet. 8 Spørsmålet om politisk kontroll av norske kampfly i OEF ble behandlet grundig både i regjeringen og i FD (FD 2002e; FD 2002f; FD 2002h; FD 2002i), og forsvarsministeren var informert på detaljnivå om ulike problemstillinger vedrørende dette gjennom hele utarbeidelses- og implementeringsprosessen (Frost-Nielsen 2009: 70). Da politiske beslutningstakere ikke ser ut til å ha hatt innvendinger mot de fagmilitæres anbefalinger, kan dette forklares av den forventede politiske effekten av å bidra med kampfly i USAs militære kampanje i Afghanistan. Forsvarsministeren understreker viktigheten av at norske kampfly kunne komme bakkestyrker til unnsetning ved behov (ibid: 71). Statssekretær Heløe sier at for mange nasjonale restriksjoner ville gjort flyene lite anvendelige og dermed gitt mindre militært og politisk utbytte av innsatsen (ibid). Det politiske utbyttet for Norge var derfor knyttet til at anvendelsen av norske fly først og fremst var underlagt hensynet til militær gjennomførbarhet. Hensynet til militær gjennomførbarhet gjenspeiles også i implementeringen av norske ROE er. Myndighet til å fatte beslutninger i tvilstilfeller ble delegert til forsvarssjefen (ibid: 73), mens piloter og forbindelsesoffiserer i ASOC måtte fatte avgjørelser i forløpet til en situasjon der det kunne bli aktuelt for norske fly å bombe bakkemål. Både forsvarssjefen og de norske offiserene i ASOC avviste flere oppdrag fra amerikanerne fordi de lå utenfor norske ROE er. Offiserene i ASOC sier de kunne kontakte forsvarsledelsen i Norge i situasjoner de oppfattet som «politisk betente» (ibid: 73). Dette indikerer at norske offiserer ivaretok politiske intensjoner gjennom måten de forvaltet norske restriksjoner på (ibid: 71ff). 8. Dette underbygges av juridisk rådgiver i FD, Jarl Eirik Hemmer, som hevder at de endelige norske ROE ene lå tett opptil de fagmilitære anbefalingene, at de ikke var fremtredende sammenlignet med andre nasjoner, og at det var «liten grad av politisk detaljstyring av operasjonaliseringen av den politisk vedtatte ROE-pakken» (Frost-Nielsen 2009: 71).

22 374 Per Marius Frost-Nielsen Det bekreftes at én forespørsel fra militær side om å justere de norske ROE er ble avvist etter vurdering i FD (ibid: 46). Det er vanskelig å vurdere betydningen av dette, da det ikke er kjent hva denne endringen dreide seg om. Dette viser likevel at norske politiske beslutningstakere gjennom ROE ene og den nasjonale kontrollen av egne fly, i noen grad kunne kontrollere de fagmilitæres håndtering av kampflyoppdraget. Vurdert opp mot graden av operativ handlefrihet som norske offiserer nøt i implementeringen av norske ROE er, vil det likevel ikke være grunnlag for å hevde at norske ROE er ble utformet for å begrense norske offiserers autonomi i forvaltningen av kampflyoppdraget til fordel for mer politisk kontroll (H 5 ). Ettersom de norske flyene var avgitt og underlagt en amerikansk kommando, var ikke regjeringen bare avhengig av å holde et øye med egne offiserer. Regjeringen var også prisgitt at den amerikanske operasjonsledelsen ikke anvendte norske kampfly på en måte som forhindret mulighetene for nasjonal kontroll. Da planleggingen av det norske kampflybidraget ble igangsatt utover i 2002, ble det både gjennom media, men også gjennom det norske forbindelseselementet i USCENTCOM, etter hvert kjent hvordan amerikanske fly ble brukt i Afghanistan. Til tross for at Taliban og al-qaida nå tilsynelatende var nedkjempet i store deler av Afghanistan og intensiteten i kamphandlinger på bakken var redusert, forekom det likevel ulykker og utilsiktet skade som følge av bruken av kampfly i operasjonene. Rapporter om sivile tap (NTB 2002e; NTB 2002f; Guardian 2002; New York Times 2002b), feilbombing (NTB 2002g; Dagbladet 2002d; New York Times 2002a) og amerikanske flygere som brukte amfetamin for å holde konsentrasjonen oppe gjennom langvarige tokt (Independent 2002; NTB 2002h; Dagbladet 2002e), kunne gi inntrykk av at operasjonene ble ledet uten at det ble tatt særlig hensyn til hvordan det påvirket det afghanske samfunnet eller den offentlige oppfatningen av OEF. I tillegg viste det seg at operasjonene delvis ble ledet utenfor standardiserte NATO-prosedyrer (Frost-Nielsen 2009: 75), og at forbindelsesoffiserer i ASOC måtte basere sine vurderinger på informasjon fra andre nasjoner og fatte avgjørelser under sterkt tidspress (ibid: 76). Bruken av amerikanske kampfly i OEF og gjennomføringen av operasjonene kan derfor ha blitt oppfattet av regjeringen som svært offensiv og med risiko for store politiske kostnader. Statssekretær Heløe begrunner behovet for nasjonale restriksjoner for norske fly i OEF med hensyn til dette: «Mye på grunn av at man på alle måter var over i så ukjent terreng, både rent fysisk og når det gjaldt operasjonskonseptet. Alt var veldig annerledes enn noe man hadde gjort før» (ibid: 76). Dette kan knyttes til at norske ROE er krevde et høyere nivå av positiv identifisering av bakkemål for at norske kampfly skulle kunne engasjere målet, noe som er bekreftet som mer restriktivt enn andre nasjoner som deltok i OEF (ibid: 44). Norske forbindelsesoffiserer i ASOC var avgjørende for å ivareta dette.

23 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 375 Samtidig som norske restriksjoner ga regjeringen kontroll med egne fly, gjorde de bruken av norske fly mindre fleksible for amerikanerne som ledet operasjonene og dermed mindre integrerte i OEF. De tre første månedene av det norske kampflybidraget ble norske F-16 ikke benyttet i oppdrag som endte med bombing av bakkemål. Det bekreftes at i enkelte tilfeller ble amerikanske kampfly benyttet framfor norske, selv om norske fly var bedre posisjonert til å delta i pågående operasjoner på bakken (ibid: 76f). Dette forklares av norske forbindelsesoffiserer og piloter som en følge av den usikkerheten deler av den amerikanske operasjonsledelsen opplevde omkring norske ROE er og hva flyene i praksis kunne brukes til. Dette kan først og fremst forklares av den amerikanske operasjonsledelsens manglende vilje til å kartlegge hva de nasjonale nyansene bestod i, da de reelle forskjellene mellom norske og amerikanske fly trolig ikke var av betydning for hva flyene kunne brukes til (ibid: 77). 9 Dette understøttes av at norske kampfly i større grad ble brukt etter at norske forbindelsesoffiserer aktivt informerte amerikanerne om innholdet i de norske ROE ene og flyenes kapasitet (ibid: 76f). Selv om regjeringen kunne ha grunn til å frykte hva norske fly kunne bli involvert i, ser det likevel ut til at manglende bruk av norske F-16 var en utilsiktet effekt av norske ROE er. De nasjonale restriksjoner kan derfor ikke forklares som følge av en bevisst strategi fra regjeringens side for å begrense integreringen av norske fly i OEF til fordel for mer kontroll for norske politiske ledere (H 6 ). Mot en sammenhengende forklaring Så langt har denne undersøkelsen studert de nasjonale restriksjonene gjennom teoristrukturerte og empiriinformerte delanalyser. Nå gjenstår det å anvende de etablerte innsiktene fra disse analysene til å konstruere én sammenhengende og troverdig forklaring for hvorfor den norske regjeringen valgte å stille særegne betingelser for bruken av norske kampfly i OEF. Ved å vurdere sammenhengene under ett, er det mulig å trenge dypere inn i årsaks- og motiveringskomplekset bak de norske ROE ene, hvordan de ulike faktorene grep inn i hverandre og hvilke mekanismer som kan ha gjort seg gjeldende. Sentralt i denne delen av analysen står følgende spørsmål: Kan muliggjørende faktorer ha skapt rammebetingelser og tilstrekkelig med handlingsrom for beslutningen om nasjonale restriksjoner? Eller er det andre, motiverende faktorer som kan ha bidratt til å legitimere noen tilgjengelige handlingsalternativ framfor andre? 9. I mange oppdrag kunne bakkestyrker i ytterste konsekvens være avhengig av nærstøtte for å overleve. USA hadde tilstrekkelig med egne kampflyressurser til å gjennomføre operasjonene og var derfor ikke motivert for å utfordre det de oppfattet som usikkerhetsmoment ved bruken av andre nasjoners kampfly.

24 376 Per Marius Frost-Nielsen I samarbeidsregjeringen som måtte håndtere spørsmålet om kampflystøtte til OEF, var det hovedsakelig to ulike oppfatninger av hvordan terrorangrepet på USA 11. september 2001 og USAs påfølgende krig mot Afghanistan skapte konsekvenser for håndteringen av norske sikkerhetspolitiske interesser. På den ene siden stod de av regjeringens medlemmer som mente dette skapte en positiv mulighet for Norge til å pleie sitt allianseforhold til sin viktigste partner USA en mulighet de aktivt måtte benytte seg av. Forsvarsminister Krohn Devold representerer dette synet gjennom sin omtale av norske kampfly i OEF som «god sikkerhetspolitikk». På den andre siden stod de som tolket konsekvensene av de internasjonale begivenhetene som et eksternt påtrykk og negativt førende for hvordan Norge burde ivareta sine allianseforpliktelser. Statsminister Bondevik representerer dette synet ved å omtale beslutningen om kampflystøtte som et valg av «det minste av to onder». Til tross for ulike årsaker, tilsa begge tolkningene av situasjonen at Norge burde bidra med kampfly. Det skapte nyanseforskjeller i hvordan ulike beslutningstakere forstod hvordan norske kampfly best kunne ivareta norske interesser på, og dermed hvilken funksjon de nasjonale restriksjonene var ment å ha. For de i regjeringen som mente kampfly var god sikkerhetspolitikk, ga tolkningen av statseksterne og -interne faktorer et handlingsrom som kunne romme flere handlingsalternativ: Skulle Norge delta i OEF eller ikke, og hvilke militære styrkebidrag skulle en slik eventuell deltakelse omfatte? I henhold til deres alliansepolitiske målsetninger og preferanser, ønsket de å utnytte handlingsrommet til å tilby kampfly i den hensikt å eksplisitt understreke norske allianseforpliktelser til USA. Den sikkerhetspolitiske verdien av kampflystøtten gikk derfor gjennom den militære fleksibiliteten i bruken av flyene. 10 For de som anså kampflystøtten som det minste av to onder, skapte tolkningen av eksterne internasjonale forventninger et langt mer begrenset handlingsrom som ikke rommet handlingsalternativ for ikke å delta, eller for å delta med defensive styrker av mindre militær relevans for USAs operasjoner. Her ble de eksterne føringene på det utenrikspolitiske handlingsrommet sterkt begrensende på norsk handlefrihet. 11 Etter som tiden gikk etter at norske myndigheter hadde overlevert USA tilbudet om norske styrkebidrag til krigen i Afghanistan, ble det klart for de som mente at dette var «god sikkerhetspolitikk» at den innenrikspolitiske oppslutningen for kampflystøtten måtte ivaretas. Usikkerheten 10. Da kravet til militær gjennomførbarhet veide tyngre enn hensynet til nasjonal politisk kontroll av de fagmilitæres implementering av beslutningen, var ROE ene ikke begrunnet i å begrense norske offiserers autonomi (H 5 ) eller begrense norske flys integrering i OEF (H 6 ). 11. Norske beslutningstakere kunne ikke en gang stille krav om direkte innsyn og deltakelse i planlegging og gjennomføring av operasjonene (H 2 ).

25 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 377 rundt detaljene og konsekvensene av kampflyoppdraget i OEF skapte uenighet i denne saken en statsintern faktor som kunne endre handlingsrommet og muligheten for å utnytte denne sjansen til fordel for norsk alliansepolitikk. Uenighet i denne saken kunne (i) potensielt sprenge regjeringen, og dermed mistet sentrale beslutningstakere sin makt til å få igjennom denne beslutningen, eller (ii) føre til at de måtte gå tilbake på tilbudet om kampfly til USA. Nasjonale restriksjoner som betingelse for den norske kampflystøtten ble derfor etablert for å sørge for at koalisjonsregjeringen kunne samle seg bak beslutningen, sikre et samarbeidsvillig storting, og for å unngå at kritikk i opinionen forplantet seg i Stortinget eller i regjeringen. Her ble derfor usikkerheten rundt og konsekvensene av oppdraget en nødvendig betingelse (H 1 ) for å etablere de nasjonale restriksjonene. Dette kan ikke forklare restriksjonene alene, da beslutningstakerne tidlig ga uttrykk for at slike hensyn var sekundære til å vise fram norske allianseforpliktelser. Hensynet til regjering og storting (H 3 ) samt opinion (H 4 ) ble i denne sammenheng medvirkende betingelser som samvirket med usikkerhetsfaktoren i å forklare etableringen av de nasjonale restriksjonene. De av regjeringens medlemmer som mente kampfly var et nødvendig onde, observerte utover i 2002 at konfliktbildet i Afghanistan var i ferd med å endre karakter på en måte som så ut til å øke risikoen for potensielle politiske kostnader ved norske kampflys deltakelse i OEF. Slike kostnader var knyttet til faren for å ta sivile liv, øke terrortrusselen mot Norge og til å bidra til at andre stater ble dratt inn i konflikten. Nasjonale restriksjoner skulle derfor begrense risikoen for at norske kampfly ble trukket inn militære operasjoner som kunne skade norske sikkerhetspolitiske interesser (H 1 ), samtidig som Norge kunne etterkomme internasjonale forventninger til solidarisk allianseatferd. I lys av denne fraksjonen i regjeringen framstår denne forklaringsfaktoren som en tilstrekkelig betingelse for å forklare de norske nasjonale restriksjonene. Så langt kan det se ut til at dette er to konkurrerende årsakskjeder som ledet fram til de nasjonale restriksjonene. Men er de konkurrerende? Hvilke preferanser som til slutt former politikken, avhenger av hvordan det politiske systemet skaper muligheter for dette (Moravcsik 1997: 530). I behandlingen av ulike politiske saker setter tidsfrister og hendelser saker på agendaen og tvinger ulike travle beslutningstakere til å ta standpunkt i disse sakene (Allison & Zelikow 1999: 299). De nasjonale restriksjonene for bruken av norske kampfly i OEF ble derfor ikke etablert som et kompromiss mellom to ulike sikkerhetspolitiske preferanser representert i regjeringen, men etablert under tidvis påvirkning av begge disse representasjonene. Etter som kampflysaken dukket opp med jevne mellomrom på den politiske agendaen fra 2001 og utover 2002, tvang den sentrale beslutningstakere til å ta stilling til sakens ulike sider. Tidlig i beslutningsproses-

26 378 Per Marius Frost-Nielsen sen ga saksbehandlingen rom for de som ønsket å ta initiativ for å utnytte muligheten med å sende kampfly til Afghanistan. Nasjonale restriksjoner ble etablert som et verktøy for å gjøre det militære engasjementet innenrikspolitisk akseptabelt (H 3, og H 4 ). Denne tolkningen understøttes av empiriske data som viser at fagmilitære hensyn hadde stor innflytelse tidlig i beslutningsfasen, og at restriksjonene i denne fasen hadde en vesentlig funksjon i regjeringens interne møtefora og i regjeringens kommunikasjon til Stortinget og opinionen. Etter hvert som det ble klart at USA takket ja til kampflystøtten og regjeringen fikk større kjennskap til krigens karakter og luftoperasjonene i OEF, presset det seg fram nye spørsmål som måtte håndteres. Dette var spørsmål som de av beslutningstakerne som var bekymret for at en kampflydeltakelse på andre måter kunne skade norske sikkerhetsinteresser, først og fremst var opptatt av. De nasjonale restriksjonene ble dermed deres verktøy for å begrense risikoen ved å etterkomme den nærmest tvingende nødvendige kampflystøtten (H 1 ). Dette understøttes av empiriske data som forteller om restriktive norske ROE er og avvisning av militære forespørsler om endringer av ROE er. Det viser at fagmilitære ønsker om større operativ handlefrihet i utformingen av de nasjonale restriksjonene på enkelte områder måtte vike underveis i operasjonene til fordel for andre overordnete hensyn. Konklusjon Den kampflystyrken som den norske regjeringen støttet USAs militære operasjoner i Afghanistan med i , var underlagt nasjonale restriksjoner som ga norske politiske ledere innflytelse over hva flyene kunne brukes til. Disse restriksjonene ble til gjennom to lignende, men likevel forskjellige virkningskjeder: ROE ene ble brukt for å begrense risikoen for potensielle kostnader ved en tvingende nødvendig politikk tvingende nødvendig som følge av sterke internasjonale forventninger til å vise USA alliansesolidaritet i Afghanistan. ROE ene ble brukt som et instrument for å sikre innenrikspolitisk oppslutning om norsk kampflystøtte til OEF en støtte som primært hadde til hensikt å utnytte situasjonen i Afghanistan til å pleie norske sikkerhetspolitiske allianseforbindelser til USA. Forklaringen for hvorfor regjeringen etablerte nasjonale restriksjoner som betingelse for bruken av norske kampfly i OEF, hviler på begge disse årsakssammenhengene. Gjennom beslutningsprosessen og implementeringen ble de norske restriksjonene tidvis formet av både eksterne og

27 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 379 interne forklaringsvariabler. Dette er ikke en oppsiktsvekkende konklusjon, men den kan hjelpe oss til å forstå hvilke rammebetingelser (handlingsrom) og beveggrunner (valg av handlingsalternativ) som ligger bak beslutninger om bruk av kampfly som norsk utenrikspolitisk virkemiddel. I kampen for fred og sikkerhet rettferdiggjøres krig som et nødvendig tiltak i mangelen på eller utilstrekkeligheten av andre tilgjengelige politiske virkemidler. Krig har til alle tider vist at den uunngåelig medfører store menneskelige lidelser og tap, og at det synes åpenbart at militær innsats kan vinne krigen, men ikke nødvendigvis freden. Til tross for de ambisiøse målsetningene for samfunnsutvikling og etablering av politiske regimer, preges konflikter som den som nå utspiller seg i Afghanistan av den sterke vektleggingen av de militære virkemidlene. Krigsoperasjonene karakteriseres av sin fokuserte, hurtige og overveldende bruk av voldsmakt, ofte muliggjort av avansert teknologi. Alt dette synes representert og forsterket i kampfly en våpenplattform som muliggjør slike former for maktbruk langt utenfor rekkevidden av fiendens egen evne til å yte motstand. Denne muliggjøringen skjer i avveiningen mellom sentralisert og desentralisert beslutningstaking. Det er her ROE er har sin viktige funksjon. De kombinerer behovet for politisk styring av krigen med behovet for å delegere myndighet til å fatte beslutninger om implementering på et lavere nivå i den militære kommandokjeden. Etter å ha studert den politiske kontrollen av norske kampfly, er det i så måte fristende å trekke den åpenbare konklusjon at krigen er for viktig til at den verken kan overlates til enten generalene eller politikerne alene. Krigen må ledes av disse i samråd politikere må forstå hva militære virkemidler kan og ikke kan gjøre, og generaler må forstå hvilke politiske målsetninger de kjemper for. I forlengelsen av dette gjør jeg meg to betraktninger. For det første: Selv om politisk kontroll etableres gjennom de beste ROE er, og at disse er fullt implementert og alle involverte aktører er innforstått med intensjonene bak disse, er det som følge av krigens iboende usikkerhet («the fog of war») ingen garanti for at ulykker ikke skjer eller for at den militære innsatsen skaper en ønsket politisk effekt. Å argumentere for at ROE er muliggjør «full nasjonal kontroll», slik statsminister Bondevik gjorde, er derfor misvisende. For det andre: Dersom ROE er tar opp i seg særlige politiske hensyn som ikke kan knyttes direkte til målsetninger om å vinne krigen, kan ROE er ende opp som dysfunksjonelle prosedyrer for koordineringen av militær maktbruk. Denne undersøkelsen har vist at ROE ene og implementeringen av disse ikke bare var utformet for å koordinere militær maktanvendelse, men også for å ta hensyn til partipolitiske vurderinger. Hensyn som ikke var direkte koblet til en vurdering av norske kampflys effekt for sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, men som et ledd i en strategi for å gjøre den politiske beslutningen om å delta med kampfly mindre kontroversiell. Da blir det vanskelig

28 380 Per Marius Frost-Nielsen å se hvordan militære virkemidler skal bidra til å vinne krigen, og langt vanskeligere å forstå hvordan dette kan bidra til å vinne freden. I denne undersøkelsen har vi sett at spørsmålet om norsk militær deltakelse ikke bare er et spørsmål om Norge skal delta eller ikke det er også spørsmål om hvilke betingelser som skal ligge til grunn for en eventuell deltakelse. Behovet for politisk kontroll av militær innsats i internasjonale operasjoner gjør beslutningsprosessen om slike bidrag svært kompleks og uoversiktelig, noe som rettferdiggjør videre forskning på dette fenomenet i norsk utenrikspolitikk. Med fokus på én enkelt-case er denne undersøkelsens funn lite egnet for å generalisere. Ikke desto mindre er denne case-studien av norske ROE er i OEF en case-studie av noe mer enn seg selv. Funnene kan bidra til å kaste lys over potensielle årsaksmekanismer som kan gjelde også for andre tilfeller av politisk kontroll av norsk militær deltakelse i utenlandsoperasjoner. Utenom OEF har norske kampfly deltatt i internasjonale operasjoner også ved tre andre anledninger: som en del av NATO-operasjonene under Kosovo-krigen i 1999, i Afghanistan som en del av den NATO-ledete ISAF-styrken i 2005, og i operasjonene over Libya tidligere i år, først ledet av USA, deretter av NATO. Politisk kontroll gjelder også av andre typer norske styrkebidrag som har deltatt i internasjonale operasjoner. Hvilke rammebetingelser og beveggrunner har eventuelt ligget bak behovet for politisk kontroll i disse bidragene? Innsamlingen og bearbeidelsen av data har i denne undersøkelsen vært veiledet av et begrenset antall teoribidrag og perspektiver. I en eventuell utvidelse av disse kunne et konstruktivistisk teoriperspektiv vært nyttig for å undersøke nærmere hva de ulike aktørene i beslutningsprosessen la til grunn for å vurdere norske sikkerhetspolitiske interesser. Hvordan spilte normer, identitet eller kultur inn på interesseoppfatningen av norsk militær deltakelse i OEF (Jepperson, Wendt & Katzenstein 1996)? Ifølge Ulriksen (2002) er norsk forsvarstenkning sterkt preget av en målsetning om at Forsvaret primært skal være et instrument for nasjonal integrasjon. Dette har også preget debatten om omstilling og internasjonaliseringen av Forsvaret etter den kalde krigen (Græger 2005; Græger & Leira 2005). Hvilke sosialt konstruerte kulturelle og institusjonelle strukturer hviler den norske sikkerhetspolitiske interesseoppfatningen på (Kubalkova 2001)? Ble grunnlaget for slike strukturer endret i kontekst av terrorangrepene på USA 11. september 2001? Har opphøret av den kalde krigen endret Norges identitet som alliansepartner i NATO og med USA? Ifølge Græger (2005) har det siden 2000 vært en svak endring i dette. Dette kan tenkes å ha påvirket norske vurderinger rundt deltakelse i internasjonale operasjoner i regi av USA og NATO. Hvordan har den diskursive kampen foregått mellom ulike aktører i beslutningsprosessen over kriteriene for hva som skal ligge til grunn for oppfatningen av hva som er i norske sikkerhetspolitiske interesser (Weldes 1998)? Skaper den norske konsensuspolitikken

29 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 381 dårlig grunnlag for en åpen debatt om norsk militær deltakelse i internasjonale operasjoner (Nustad & Thune 2003)? Øker det behovet for nasjonale betingelser for slik deltakelse? Hvordan påvirkes i så fall det politiske handlingsrommet av dette? I det politiske handlingsrommet mellom beslutningen om å delta eller ikke å delta i internasjonale operasjoner, har denne artikkelen vist at ROE er har en svært viktig funksjon: De muliggjør større grad av kontroll med sikkerhetspolitiske gevinster og kostnader knyttet til deltakelsen. Selv om informasjon om dette er vanskelig tilgjengelig, representerer det en kilde til økt kunnskap om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Om artikkelen Jeg vil takke Geir Almlid og Gunnar Fermann for nyttige kommentarer til tidligere versjoner av dette manuskriptet. Gjenstående feil eller mangler er naturligvis mitt eget ansvar. Litteratur Aftenposten (2001a) «Kr.F.-leder med sterke argumenter for bombing» Aftenposten (2001b) «Krigen i Afghanistan: Bombingen sår splid i Kr.F.» Aftenposten (2001c) «Krigen i Afghanistan: Ja til bombing, men nei til klasebomber» Aftenposten (2001d) «Krigen i Afghanistan: Norge er klar til kamp for USA» Aftenposten (2001e) «Angrepet på Afghanistan Nordmenn mer i tvil enn under Kosovo-krigen: Under halvparten støtter krigen» Aftenposten (2001f) «De fleste tror USA mislykkes i Afghanistan» Aftenposten (2002) «Lader opp flyene til krigstjeneste i Afghanistan» Allison, Graham & Philip Zelikow (1999) Essence of Decision. New York: Longman. Andenæs, Johs. & Arne Fliflet (2006) Statsforvaltningen i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Bondevik, Kjell Magne (2006) Et liv i spenning. Oslo: H. Aschehoug & Co. Dahl, Arne Willy (2008) Håndbok i militær folkerett. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Dagbladet (2002a) «Norske vaktbikkjer mot feilbombing» Dagbladet (2002b) «Det verste jeg kan tenke meg er at et av våre F16-fly i Afghanistan treffer feil mål og at vi får store sivile tap» Dagbladet (2002c) «Krever avtaler for luftkrig» Dagbladet (2002d) «Bomber framfor stabilitet» Dagbladet (2002e) «Ikke dop blant norske piloter» Dagbladet (2003) «Kan ha truffet feil fiende» Dagsavisen (2002) «Feilbombing dysses ned av FN» Erichsen, Olaf von Porat (2007) «Remember, you are the heroes! Identitet og identitetspolitikk i US Army under operasjon Enduring Freedom», i Bror Olsen & Hogne Øian (red.) Hvorfor skyter de? Konflikt- og kulturforståelse i internasjonale militære operasjoner. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

30 382 Per Marius Frost-Nielsen FD (2001a) Statsrådens innlegg i DUUK 30. november , ref: 2001/ / FD II/HVA/011.1 USA spmp. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2001b) Møte i regjeringens sikkerhetsutvalg 1. november , ref: 2001/ /FD II/HVA/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2001c) Utkast til notat til finansministeren om kostnader vedrørende styrkebidrag tilusa i kampen mot terrorisme , ref: 2001/ /FD II/JEH/ USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002a) Mediestrategi F-16/Afghanistan , ref: 2002/ /FD Led/ MLO/909. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002b) Utkast til innlegg i møte i DUUK torsdag 18. april , ref: 2002/ /FD II-4/ATA/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002c) Mediestrategi ifm. utplassering av norske F-16 til støtte for operasjon Enduring Freedom , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-spmp. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002d) Avtale(r) mellom Norge og USA i forbindelse med norske kampflys deltakelse i krigen i Afghanistan , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA- SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002e) Møte i regjeringens sikkerhetsutvalg 20. juni , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-spmp. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002f) Reviderte utkast til forsvarsministerens innlegg i regjeringskonferansen og DUUK 26. september 2002 om operativ bruk av norske F-16 i Afghanistan , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002g) Norske styrkebidrag i og omkring Afghanistan , ref: 2002/ /FD II-4/ATA/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002h) Targeting, prosedyrer og informasjonsstrategi , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002i) Møte i regjeringens sikkerhetsutvalg 19. september 2002 Notat fra forsvarsministeren om operativ bruk av norske fly i Afghanistan , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002j) Forståelse av ROE for bruk av norske F-16 fly i Afghanistan , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002k) Redegjørelse for EPAF ROE , ref: 2002/ /FD II/JEH/ USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002l) Notat til regjeringens sikkerhetsutvalg fra forsvarsministeren om Operation Enduring Freedom , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA- SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002m) Utkast til notat til regjeringens sikkerhetsutvalg om endring av norske ROE for NORDETMAN F , ref: 2003/ /FD II/JEH/012.0/USA- SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002n) OEF, godkjenning av målkategorier , ref: 2003/ /FD II/ JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2002o) Status i arbeidet med vurdering av tilleggsfullmakter for internasjonale operasjoner , ref: 2002/ /FD II/ATA/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv.

31 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 383 FD (2002p) Spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe om krigen i Afghanistan Tap av sivile liv, Norges rolle utkast til svar , ref: 2002/ /FD II/JEH/011.1-USA-SPMP. Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. FD (2003) Vedrørende norsk deltakelse i kamper i Afghanistan , ref: 2003/ /FD II-4/NBB/ Oslo: Forsvarsdepartementets arkiv. Forsvaret (2002a) «De første F-16 har landet i Kirgisistan». Tilgjengelig på Lesedato Forsvaret (2002b) «Følger F-16 flygere fra Florida». Tilgjengelig på start/aktuelt/nyheter/article.jhtml?articleid= Lesedato Forsvaret (2002c) «Nå er det alvor». Tilgjengelig på nyheter/article.jhtml?articleid= Lesedato Forsvaret (2002d) «Norge har kontroll i Bagram». Tilgjengelig på start/article.jhtml?articleid= Lesedato Forsvaret (2003) «Antiterrorkrigarar fekk påskjøning». Tilgjengelig på Lesedato Forsvarsdepartementet (2001) «Norge vurderer å etablere militært element ved det amerikanske hovedkvarteret Central Command i Florida». Pressemelding 058/ 2001, Forsvarsdepartementet (2006) Konseptuell løsning for prosjekt 7600 Fremtidig kampflykapasitet (KL 7600). Tilgjengelig på fd/nyh/2006/0125/ddd/pdfv/ konseptuell_loesning_hele_dok.pdf. Lesedato Frost-Nielsen, Per Marius (2009) Rules of Engagement: En utenrikspolitisk case-analyse av den politiske kontrollen av norske kampfly i Operation Enduring Freedom, Afghanistan Trondheim: Mastergradsoppgave ved NTNU. George, Alexander L. (1991) «The Tension Between Military Logic and Requirements of Diplomacy in Crisis Management». I Alexander L. George (red.) Avoiding War Problems of Crisis Management. Boulder: Westview Press. Græger, Nina (2005) Norsk forsvarsdiskurs : Internasjonalisering av Forsvaret. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo. Græger, Nina & Halvard Leira (2005) «Norwegian Strategic Culture after World War II: From a Local to a Global Perspective». Cooperation and Conflict, 40(1): Græger, Nina (2009) «Norsk forsvarsdiskurs post 1990: internasjonalisering og nasjonalt forsvar i nytt samspill». Internasjonal Politikk, 67(3): Guardian, The (2002) «US bomb blunder kills 30 at Afghan wedding» Tilgjengelig på Lesedato Henriksen, Dag (2009) «Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? En analyse av luftmakt i Afghanistan anno 2009». Internasjonal Politikk, 67(4): Haaland, Torunn Laugen & Erik Guldhav (2004) «Bruk av norske styrker i kampen mot internasjonal terrorisme». IFS Info nr. 3. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. Independent, The (2002) «Friendly fire deaths linked to US pilots on speed» Tilgjengelig på Lesedato

32 384 Per Marius Frost-Nielsen Jepperson, Ronald L., Alexander Wendt & Peter J. Katzenstein (1996) «Norms, Identity, and Culture in National Security». I Peter J. Katzenstein (red.) The Culture of National Security. New York: Columbia University Press. Kubalkova, Venduluka (red.) (2001) Foreign Policy in a Constructed World. New York: M. E. Sharp. Lambeth, Benjamin S. (2005) Air Power against Terror America s Conduct of Operation Enduring Freedom. Santa Monica: RAND Cooperation. McInnes, Colin (2005) Spectator-Sport War The West and Contemporary Conflict. London: Lynne Rienner. Moravcsik, Andrew (1997) «Taking Preferences Seriously: A Liberal Theory of International Politics». International Organization, 51(4): NATO (2006) «NATO boosts efforts in Afghanistan». Tilgjengelig på Lesedato New York Times (2002a) «Saying Civilians Died in Afghan Raid, U.S. Widens Inquiry» Tilgjengelig på / asia/07repo.html?ex= &en= fcf626d50&ei=5070. Lesedato New York Times (2002b) «Flaws in U.S. Air War Left Hundreds of Civilians Dead» Tilgjengelig på Lesedato Nordby, Trond (2004) I politikkens sentrum variasjoner i Stortingets makt Oslo: Universitetsforlaget. NTB Tekst (2001a) «Fakta om norske styrker som tilbys» NTB Tekst (2001b) «KrF mot bruk av klasebomber i Afghanistan» NTB Tekst (2001c) «SV og Frp krevde stortingsbehandling» NTB Tekst (2001d) «Bare SV sa nei til norske militære til Afghanistan» NTB Tekst (2001e) «Økende motstand mot bombing» NTB Tekst (2002a) «Devold med proposisjon om Forsvaret i mars» NTB Tekst (2002b) «Petersen: Skjør situasjon i Afghanistan» NTB Tekst (2002c) «Afghanistan: F 16-flygere kan si nei til oppdrag» NTB Tekst (2002d) «Flere hundre sivile afghanere drept av USA» NTB Tekst (2002e) «Redselsscener avløste bryllupsglede» NTB Tekst (2002f) «Fire canadiske soldater drept av feilbombing» NTB Tekst (2002g) «USA vedgår at sivile gikk tapt i Afghanistan» NTB Tekst (2002h) «Speed-piloter bombet feil» Nustad, Knut & Henrik Thune (2003) «Norway: Political consensus and the problem of accountability». I Charlotte Ku & Harold K. Jacobson (red.) Democratic Accountability and the Use of Force in International Law. Cambridge: Cambridge University Press. Poggi, Gianfranco (2001) Forms of Power. Cambridge: Polity Press. Posen, Barry R. (2004) «The Sources of Military Doctrine». I Robert J. Art & Kenneth N. Waltz, The Use of Force Military Power and International Politics. New York: Rowman & Littlefield Publishers. Regjeringen (2001) Offisielt fra statsråd, publisert Tilgjengelig på desember html?id= Lesedato

33 Politisk kontroll av militær deltakelse i internasjonale operasjoner 385 Rottem, Svein Vigeland (2005) «Hva forsvarer vi? Tre tilnærminger til norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 21(4): Sandland, Knut (2008) Armed Escort. Luftkrigsskolens skriftserie 18: Shaw, Martin (2005) The New Western Way of War. Cambridge: Polity Press. Snyder, Glenn H. (1984). «The Security Dilemma in Alliance Politics». World Politics, 36(4): Stavang, Per (1999) Storting og regjering Om instruksar frå Stortinget til regjeringa. Bergen: Fagbokforlaget. Stortinget (2001a) Referat fra møtet i Stortinget onsdag 5. desember Tilgjengelig på /Referater/ Stortinget/ /011205/saken--paa--tilleggsdagsordenen/#a6. Lesedato Stortinget (2001b) Referat fra møtet i Stortinget torsdag 15. november Tilgjengelig på Publikasjoner/Referater/Stortinget/ /011115/1/#a46. Lesedato Stortinget (2003) Stortingets spørretime Tilgjengelig på Stortinget/ /030129/muntligsporretime/#a31. Lesedato Stortinget (2006) Referat fra møtet i Stortinget tirsdag 24. oktober Tilgjengelig på Lesedato Stortinget (2009) Endringer i komitéstrukturen Vedtak 378 til Innst. S. nr. 256 ( ). Tilgjengelig på Lesedato St.prp. nr. 39 ( ) Finansiering av norsk militær deltakelse i Afghanistan, nasjonale sikringstiltak mot terrorisme og etablering av diplomatisk nærvær i Kabul. Forsvarsdepartementet. Tilgjengelig på Lesedato St.prp. nr. 80 ( ) Finansiering av norsk militær deltagelse i Afghanistan. Forsvarsdepartementet. Tilgjengelig på regpubl/stprp/ /stprp-nr html?id= Lesedato Støre, Jonas Gahr (2005) Redegjørelse om norsk engasjement i Afghanistan og Irak. Tale til Stortinget 9. november. Tilgjengelig på ud/ aktuelt/taler_artikler/utenriksministeren/2005/redegjorelse-om-norges-engasjement-i-afg.html?id= Lesedato Ulriksen, Ståle (2002) Den norske forsvarstradisjonen Militærmakt eller folkeforsvar? Oslo: Pax Forlag. VG (2001a) «Bombestriden splitter regjeringen» VG (2001b) «Tilbyr norske elitetropper» VG (2002) «Lovlig sent» Waltz, Kenneth N. (1979) Theory of International Politics. New York: McGraw-Hill. Weldes, Jutta (1998). «Bureaucratic Politics: A Critical Constructivist Assessment». Mershon International Studies Review, 42(2):

34 Abstract The Shtokman Project s Blind Zone: Franco-Russian Relations This article points out that Norwegian actors tend to overlook the involvement and importance of the French oil company Total in the Shtokman gas project, mistakenly thinking of this project as an essentially Norwegian-Russian bilateral affair. In order to fill this lacuna, the article provides an overview of the political and economic cooperation between France and Russia, Total s global operations and the company s ties to the Russian and French states. The article concludes that Total and France are uniquely well positioned to develop their cooperation with Russian energy partners, and that this is both a potential benefit and a challenge for Norway s involvement in the Shtokman project. Keywords: Russia energy Shtokman Total France Sammendrag Mange norske aktører har en tendens til å tenke på Sjtokman-prosjektet som en norskrussisk bilateral affære, og overser dermed det franske oljeselskapet Totals deltakelse i dette samarbeidet. For bedre å forstå bakgrunnen for Totals rolle i Sjtokman-samarbeidet, gir artikkelen derfor et overblikk over det politiske og økonomiske samarbeidet mellom Frankrike og Russland, Totals globale operasjoner samt selskapets bånd til den franske og den russiske staten. Artikkelen konkluderer med at Total og Frankrike er unikt posisjonert for å videreutvikle sitt samarbeid med russiske energipartnere, og at dette både kan være et potensielt gode og en utfordring for Norges involvering i Sjtokman-prosjektet. Nøkkelord: Russland energi Sjtokman Total Frankrike

35 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI Et blikk på Sjtokmanprosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner VICTOR JENSEN NUPI INDRA ØVERLAND NUPI Sjtokman-feltet ligger i Barentshavet, 650 km nordøst for Murmansk og inneholder 3,7 mrd. m 3 gass og 31 mill. tonn kondensat (Moe & Schei 2006; Offerdal 2009: 64). Det er nok gass til å dekke hele EUs behov i syv år (Øverland 2010: 876). Estimert kostnad for utbyggingen er på USD 34 mrd. (Goldthau 2008: 689; Heinrich 2008: 1557). Det har vært mye diskusjon frem og tilbake om hvor gassen fra Sjtokman-feltet skal selges, og hvordan den skal transporteres dit (se f.eks. Poussenkova 2010: 121; Spanjer 2007: 2896), men de siste årene har det vært klart at det blir en kombinasjon av rørledning via St. Petersburg/Østersjøen og LNG (liquefied natural gas), og at gassen primært skal selges på det europeiske markedet. Mye er skrevet og sagt om betydningen av Sjtokman-prosjektet for Norge og norsk-russiske relasjoner, men det glemmes ofte at det er en tredje part i dette samarbeidet som er minst like viktig som den norske: Frankrike. Dette gir prosjektet ikke bare én, men tre ekstra dimensjoner ut over den norsk-russiske: en norsk-fransk, en fransk-russisk og en europeisk. I denne artikkelen fokuserer vi på den dimensjonen som har fått aller minst oppmerksomhet: den fransk-russiske. Fransk-russiske relasjoner er komplekse, har dype historiske røtter og involverer i utgangspunktet ikke Norge. I Sjtokman-samarbeidet kan denne strategiske blindsonen for første gang få direkte betydning for norske interesser. Målet for denne artikkelen er derfor å sette den franske oljegiganten Totals involvering i Sjtokman-prosjektet inn i en større sammenheng gjennom et dypdykk i fransk-russiske relasjoner og i Totals historie og aktiviteter i forskjellige deler av verden, inkludert Russland. Men aller først posisjonerer vi artikkelen i forhold til den eksisterende faglitteraturen, i neste seksjon.

36 388 Victor Jensen og Indra Øverland Et hull i litteraturen Flere forskjellige deler av faglitteraturen berører Shtokman-prosjektet. Det meste av den norsk-forfattede litteraturen som berører prosjektet vektlegger snevert dets bilaterale norsk-russiske aspekter, enten eksplisitt eller implisitt (f.eks. Moe, Fjærtoft & Øverland 2011). I de mange norske utredningene og rapportene om de såkalte «nordområdene» vektlegges norske interesser og forventede ringvirkninger i Norge av Sjtokman-prosjektet i så stor grad at andre aktører og perspektiver forsvinner i bakgrunnen (f.eks. Econ 2006; Barlindhaug 2005; Barentssekretariatet & Landsdelsutvalget 2005; Johnsen 2006). Litteraturen om europeisk-russisk energisamarbeid på sin side tar gjerne utgangspunkt i utfordringene ved å samle EU-landene rundt en felles utenriks- og energipolitikk overfor Russland (se Aalto 2008 for en oversikt). I EU-forskningen fremstår energipolitikk som selve skoleeksempelet på vanskelighetene forbundet med utformingen av en velfungerende og samstemt multilateralisme (Eberlein 2008: 73; de Jong, Woukers & Sterkx 2010: 511). Sentralt på dette området står spørsmålet om hvilket normativt og institusjonelt rammeverk som skal regulere EU-landenes energisamarbeid (Sherr 2010: 55). Det har gitt seg utslag i uoverensstemmelser mellom EU og Russland om Energicharteret (Konoplyanik 2008), og mellom EU-kommisjonen på den ene siden og Russland og enkelte av EU-medlemslandene på den andre siden om full oppdeling (unbundling) av gassproduksjon og -distribusjon (Grätz 2009: 66). Både Russland og Norge gjør sitt beste for å unngå oppdeling av sine eiendeler i energisektoren; ingen av landene har ratifisert Energicharteret, og Sjtokman-prosjektet berøres i liten grad av disse initiativene. I den grad litteraturen tar for seg de bilaterale initiativene som undergraver europeiseringen av utenriks- og energipolitikken, er fokuset gjerne på Tyskland og utelukkende på de negative konsekvensene av denne bilateraliseringen for EU. Den fransk-russiske aksen som vi i denne artikkelen skal se er forbausende sterk og dens mulige positive aspekter har fått lite oppmerksomhet. En annen relevant del av litteraturen er primært opptatt av europeisk energisikkerhet. En skole som gjerne henviser til episodene med avbrudd i russiske gassforsyninger til Ukraina, anser Russland som en sikkerhetspolitisk trussel mot Europa på grunn av faren for bruk av energi som «våpen» (Papava & Tokmazishvili 2010: 103) 1 eller energi som del av en splitt og hersk-strategi overfor gamle og nye EU-stater (Neuman 2010: 341). Andre peker særlig på manglende investeringer og fremdrift i utvik- 1. Betegnende for denne tilnærmingen er ønsket om å gjøre energipolitikk til et anliggende for NATO eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (CFSP), se f.eks. Trinataphyllou 2007: 289.

37 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 389 lingen av nye felter som en utilsiktet, men alvorlig trussel mot europeisk energiforsyning (Goldthau 2008: 686; Norling 2007: 43; Heinrich 2008: 1539; Baev 2008: 67). En tredje skole, enten den velger å betone den russiske statens sterke avhengighet av olje og gassinntekter eller behovet for internasjonal kapital og teknologi for å utvikle vanskelige felter som Sjtokman (Heinrich 2008: 1557), er mer opptatt av at energihandelen skaper gjensidig avhengighet mellom Europa og Russland og dermed til syvende og sist er tillitskapende (Gotz 2009: 3). 2 Disse forskjellige delene av faglitteraturen snakker til hverandre i liten grad og er primært opptatt av sine egen snevre tematikker. Dermed har det som til dags dato faktisk er det største pågående europeisk-russiske energiprosjektet fløyet under den akademiske radaren og i liten grad blitt drøftet i faglitteraturen for det det faktisk er: et trepartsamarbeid mellom et EU-land, et vesteuropeisk ikke-eu-land og Russland. Denne artikkelen forsøker å fylle dette tomrommet, og plasserer seg dermed i skjæringspunktet mellom faglitteraturen om nordområdene, norsk-russiske relasjoner, felles europeisk utenriks- og energipolitikk og energisikkerhet. Setting Den 25. oktober 2007 ble statsminister Jens Stoltenberg ringt opp av Russlands president Vladimir Putin og informert om at Statoil ville få delta i utbyggingen av gass- og kondensatfeltet Sjtokman i Barentshavet. Statoil skulle få delta med en 24 % eierandel i operatørselskapet som skulle etableres for å utvinne gassen fra feltet. Flere måneder tidligere, men uten at det ble gjenstand for samme oppmerksomhet i Norge, hadde Putin foretatt en liknende oppringning til sin nyvalgte franske kollega Nicolas Sarkozy. Kremls pressetjeneste kunne melde at «oljespørsmål stod på dagsordenen». Allerede dagen etter skrev Christophe de Margerie, konsernsjefen i Total, under på en intensjonsavtale om en 25 % eierandel i operatørselskapet for Sjtokman. Det er med andre ord tre partnere i Sjtokman-samarbeidet: Frankrike, Norge og Russland, alle representert ved de respektive lands desidert største selskaper: Total, Statoil og Gazprom. I denne artikkelen argumenterer vi for at russernes valg av Frankrike var tuftet vel så mye på politiske som på forretningsmessige overveielser. I forbindelse med et arbeidsbesøk til Paris året etter det aller første til et 2. En variant av denne skolen påpeker at heller ikke gjensidig avhengighet utelukker skjevheter. Mens inntektene fra olje utgjorde over en tredjedel av det russiske statsbudsjettet i 2009, var det tilsvarende tallet for naturgass kun 6 %. Russland er derfor mer avhengig av eksportlandene for oljehandelen, mens importlandene er mer avhengig av Russland i gasshandelen (Grätz 2009: 66).

38 390 Victor Jensen og Indra Øverland vestlig land etter konflikten i Sør-Ossetia ga Putin en nærmere forklaring: «Det er klart at Frankrike er en privilegert partner for Russland. Det er for øvrig derfor vi valgte å tillate franske selskaper å få tilgang til våre reserver, inkludert fossilt brensel [ ]. Jeg gleder meg over Totals 25 % deltakelse i Sjtokman-feltet i Barentshavet» (Le Figaro 2008). Gjennom sin tilstedeværelse både i Norge, i Russland og på Sjtokman materialiserer Total både fransk-norske og fransk-russiske forbindelser. Gjennom Fina og Elf (som fusjonerte med Total i hhv og 1999) var Total en av pionerene på norsk sokkel og er blant de aller største internasjonale aktørene i Nordsjøen. Med en daglig produksjon på boe (fat oljeekvivalenter) utgjør norsk sokkel faktisk det største enkeltstående bidraget til Totals produksjon (Total 2009). Dette er ikke en enveisrelasjon: ved utgangen av 2009 hadde Statens pensjonsfond en 1,81 prosent eierandel i Total, til en markedsverdi av over 15 milliarder kroner (Norges Bank Investment Management 2009). I Russland er konsernet også en av de viktigste utenlandske aktørene. Foruten på Sjtokman har selskapet vært aktivt i andre deler av landet. Når andre selskaper er nølende og usikre, er Total offensiv: i 2009 var Total det eneste utenlandske selskapet som inngikk en kontrakt av betydning i Russland (kjøpet av en stor aksjepost i Terneftegaz fra Novatek). Total er også den største enkeltimportøren av russisk råolje til videreforedling. Kontrasten til britiske BP og nederlandsk-britiske Shell, som har måttet gå spissrotgang mellom stridslystne statlige og ikke-statlige russiske aktører i forbindelse med Kovykta- og Sakhalin-prosjektene, er slående. Fransk-russiske forbindelser er også i rask utvikling: Som vi vil vise nedenfor har de to landene inngått et strategisk partnerskap, hvor Frankrike rivaliserer med Tyskland om å være Russlands viktigste europeiske støttespiller på det sikkerhetspolitiske feltet, men også er en hurtig voksende investor og teknisk-økonomisk samarbeidspartner. Sarkozys kuvending Før det franske presidentvalget i 2007 posisjonerte Sarkozy seg som ubønnhørlig russlandskritiker og utmerket seg med en Putin-skeptisk retorikk. Sarkozys valgkamputtalelser var spekket med referanser til Tsjetsjenia, menneskerettigheter og løfter om et brudd med forgjengeren Jacques Chiracs russlandsvennlige politikk: «Vår stillhet overfor de døde og flyktningene fra Tsjetsjenia-krigene [ ] er uakseptabel,» mente Sarkozy i en valgkamptale (Sarkozy 2007). I tillegg til å ha et høyst vennskapelig forhold til sin russiske kollega, hadde Chirac et iskaldt forhold til sin egen innenriksminister Sarkozy, som han anså som en svikefull opportunist. (Se f.eks. Giesbert 2006; for et overblikk over fransk-rus-

39 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 391 siske relasjoner i siste halvdel av Chiracs presidentperiode se f.eks. Romer 2007). Under Sarkozys første russlandsbesøk i egenskap av innenriksminister, nektet Putin å motta ham. Kreml la ikke skjul på at Chiracs protégé Dominique de Villepin var Russlands favorittkandidat til å etterfølge ham. 3 Valget av Sarkozy utløste derfor bekymring i Moskva: Etter Schröders og Berlusconis (midlertidige) avgang årene før, holdt Russland på å miste sin siste støttespiller av betydning i EU. Og Sarkozy fikk merke Kremls kalde skulder: Det gikk flere dager før Putin endelig gratulerte sin nye kollega etter seieren i det franske presidentvalget 6. mai Kanskje enda mer enn den nye presidenten selv, ga persongalleriet rundt Sarkozy russerne grunn til ettertanke. Presidentkandidatens rådgiver i internasjonale spørsmål, Pierre Lellouche, tidligere president i NATOs parlamentariske forsamling, ble beskrevet i russisk presse som en av de ledende anti-russiske «haukene» (Jauvert 2008). Spekulasjoner rundt en eventuell utnevnelse av Lellouche til en av nøkkelpostene i diplomatiet skapte derfor uro. Til allmenn overraskelse ble til slutt Bernard Kouchner grunnlegger av Leger uten grenser og mangeårig medlem av det franske sosialistpartiet utnevnt til utenriksminister. I Russland var Kouchner mest kjent som høyrøstet talsmann for humanitær intervensjon mot Serbia og FNs første spesialrepresentant til Kosovo. I 2003 gjorde han seg dessuten bemerket gjennom sin avslappete holdning til Irak-krigen (Kouchner & Veil 2003). Med slike referanser var Kouchner lite egnet til å vekke tillit hos russerne. Det første halvåret umiddelbart etter valget ga ytterligere næring til russernes bekymringer: Etter Sarkozys offisielle innsettelse var Mikhail Saakasjvili, Georgias fransktalende president og en svoren fiende av Russland, den første utenlandske statslederen til å avlegge offisielt besøk. Sarkozys påfølgende statsbesøk til USA i november 2007 markerte omkalfatringen av den nye presidenten som pro-amerikansk. Angloamerikansk presse uttrykte beundring for det tilsynelatende bruddet med Chiractiden, og, som Wikileaks-skandalen senere viste, delte amerikanske diplomater denne oppfatningen (Bennhold 2009). Den kjølige tonen til Russland fortsatte utover høsten: I august anklaget den franske presidenten Russland for «brutalitet» i gasspørsmålet (Petrovskaya 2007). På NATO-toppmøtet i Sofia i oktober samme år, under henvisning til situasjonen rundt Iran og Kosovo, beskrev han Russland som «et land som vanskeliggjør løsningen av verdensproblemene» (Mas 2007). I russisk presse ble til gjengjeld den hissige og kortvokste franske 3. Russlands utenrikspolitiske «multivektorstrategi» passet ypperlig overens med Chirac-tidens leitmotiv om en «multipolær verdensorden». I 2004 utga daværende utenriksminister Dominique de Villepin en artikkel med den megetsigende tittelen «History destined a common path for Russia and France» i det russiske tidsskriftet International Affairs (Villepin 2004).

40 392 Victor Jensen og Indra Øverland presidenten sammenlignet med Napoleon: «Når gir Sarkozy ordre om å krysse Neman?» spurte den halvoffisielle avisen Izvestija (Sjevtsov 2008). Under den tilsynelatende kjølige fasaden var imidlertid bruddet med Chiracs diplomati langt mindre entydig. 4 For det første var det ikke russlandskritikerne som sikrer seg presidentens øre. På tross av enkelte signaler om fornyelse, forble fransk utenrikspolitikk presidentens domaine réservée. Presidentens diplomatiske rådgiver og leder av Det nasjonale sikkerhetsrådet i Elysée-palasset har dermed en vel så viktig om enn mer diskret rolle enn utenriksministeren. Og nettopp denne nøkkelstillingen gikk til Chiracs rådgiver frem til 2000, Jean-David Levitte, sønn av en russiskjødisk immigrant. Lellouche, som så mange fryktet i Russland, måtte ta til takke med stillingen som statssekretær for europasaker under Bernard Kouchner. Også regjeringssjefen, statsminister François Fillon, var en energisk pådriver for økt samhandling mellom de to landene. Som formann i det bilaterale fransk-russiske ministerrådet, som trer sammen flere ganger årlig, skulle Fillon spille en nøkkelrolle i utviklingen av det økonomiske samarbeidet. Blant Fillons nærmeste rådgivere og medarbeidere fant man for øvrig mange utpregede russlandsvenner, hvorav flere russiskkyndige. I forholdet til Russland kan man således ane konturene av en viss rollefordeling med på den ene siden Sarkozy og rådgiveren Levitte og på den andre siden Kouchner og Lellouche i utenriksdepartementet. En slik fordeling har den fordelen at lederen for det franske diplomatiet presidenten kan overlate russlandskritiske uttalelser til utenriksdepartementet. Det fremkom under Russland Georgia-krigen, hvor Lellouche var den mest åpent russlandskritiske blant de franske toppdiplomatene (Makarian & Rosso 2008). Kouchner selv viste seg også som en større realpolitiker enn mange ventet. Under et besøk i den russiske opposisjonsavisen Novaja gazeta innrømmet den tidligere aktivisten at «å være utenriksminister og menneskerettighetsforkjemper samtidig er en meget krevende oppgave» (Lipskij, Timofeeva & Shleinov 2008). Ytret i en slik kontekst er det vanskelig ikke å lese utsagnet som støtte til en pragmatisk russlandspolitikk. Innen slutten av 2007 var det klart at den russiske nervøsiteten ved Chiracs avgang hadde vært grunnløs: Etter regjeringspartiet Det forente Russlands valgtriumf i desember 2007, var Sarkozy først ute med å gratulere Putin med seieren. Og i motsetning til Bush og Blair antydet han ingenting om mulig valgfusk eller misbruk av «administrative ressurser». 4. For en avregning mot tidligere fransk russlandspolitikk i begynnelsen av Sarkozys presidentperiode, se f.eks. Gomart (2007). Gomart er en eksponent for den klassiske kritikken som gjerne rettes mot større vesteuropeiske lands russlandspolitikk (Tyskland, Frankrike, Italia), nemlig at den er for bilateral i utformingen og dermed tar utilstrekkelig hensyn til felleseuropeiske interesser.

41 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 393 Etter en periode med nøling, kunngjorde Frankrike i forkant av landets EU-presidentskap i andre halvår av 2008 at landet ønsket å utvikle «et varig, solid og kompromissløst partnerskap» med Russland (Ministère des Affaires Etrangères 2008). Selv om tradisjon, realpolitikk og personligheter spiller klare roller i den franske gravitasjonen tilbake til Russland, kan valget av Dmitrij Medvedev som president våren 2008 også ha vært en medvirkende årsak. Betydelige deler av fransk opinion liker å tenke på Frankrike som «menneskerettighetenes fedreland». Sarkozy kastet seg derfor begjærlig over juristpresidenten Medvedevs mange liberale utspill: «Deres hengivenhet til rettsstaten, til loven, til rettssikkerhet, Deres forsvar av menneskerettighetene forenkler meget tilnærmingen mellom våre to land» (Sarkozy 2010). Det er vanskelig å skille graden av kalkyle og overbevisning i slike utsagn. Medvedevs skikkelse gjorde det uansett enklere for alle vestlige ledere å samarbeide med Russland. 2009, som var «Frankrikes år i Russland», ble i 2010 etterfulgt av «Russlands år i Frankrike». Til sammen var det planlagt over 400 kulturbegivenheter av forskjellig slag. Hovedattraksjonen var en storslagen utstilling om «Det hellige Russland» med religiøse og verdslige motiver i Louvre-museet (Année France-Russie 2010). Medvedevs statsbesøk til Paris 1. mars 2010 markerte et nytt og foreløpig høydepunkt i fransk-russiske forbindelser. I fransk politisk kultur bruker man gjerne store ord, storslåtte mottakelser og historisk symbolikk: Ved ankomsten til Elyséepalasset krysset Medvedevs kortesje Alexandre III-broen under eskorte av Republikanergarden til hest. Grunnsteinen ble lagt av tsar Nikolai II i 1896, for å markere den fransk-russiske alliansen før første verdenskrig. Det var med andre ord nok av historiske linjer å spille på under dette besøket, som overgikk et vanlig statsbesøk i pomp og prakt. Sikkerhetspolitiske forbindelser Det fornyede partnerskapet med Russland kom klart til uttrykk i sikkerhetspolitikken. Også på dette området fremstod Sarkozy først som meget atlantisk i sin orientering, for så likevel å videreføre en tradisjonsrik fransk linje som gir rom for nært samarbeid med Russland. Fire tett sammenfallende momenter i fransk sikkerhetspolitikk var relevante her: holdningen til videre NATO-ekspansjon østover, responsen på Russlands initiativ til en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, Frankrikes rolle under Georgia-krigen og salget av krigsskip i Mistral-klassen til Russland. Frankrike ga Russland tydelige garantier mot ytterligere NATO-ekspansjon østover. Rett før NATO-toppmøtet i Bukarest 2. april 2008 kunngjorde statsminister Fillon: «Vi (Frankrike) er motstandere av georgisk og

42 394 Victor Jensen og Indra Øverland ukrainsk medlemskap (i NATO) fordi vi mener det ikke er den riktige løsningen på maktbalansen i Europa og mellom Europa og Russland» (AFP 2008). Den franske holdningen endret seg ikke etter krigen i Sør-Ossetia. Den sikkerhetspolitiske betydningen av det bilaterale fransk-russiske forholdet fremsto i fornyet lys høsten 2008, etter krigen i Sør-Ossetia. En våpenhvileavtale i seks punkter ble fremforhandlet i Moskva og Tbilisi av Sarkozy og rådgiveren Levitte. Den vanligste kritikken mot avtalen, som under forhandlingene utløste åpen splid mellom Levitte og Kouchner, var at dokumentet unnlot å nevne Georgias territorielle integritet. Russlands anerkjennelse av Abkhasia og Sør-Ossetias uavhengighet 25. august utgjorde dermed ikke et formelt brudd på våpenhvileavtalen. Rett etter krigen gikk Frankrike og Tyskland i bresjen for å gjenoppta samarbeidet med Russland så raskt som overhodet mulig. Første skritt var organiseringen av World Policy Forum i den franske byen Evian i oktober 2008, organisert med sjenerøs finansiering fra den Kreml-nære oligarken Oleg Deripaska. Medvedev benyttet anledningen til å redegjøre nærmere for sitt forslag om en «ny paneuropeisk sikkerhetsarkitektur» (Medvedev 2008). Den franske presidenten tok så initiativet til å videreføre samtalene om en ny europeisk sikkerhetsarkitektur ved OSSE-toppmøtet på Korfu i 2009 og sluttet opp om å gjøre sikkerhetspolitiske anliggender til hovedtemaet ved OSSEs toppmøte i Kasakhstan i desember 2010, i tråd med Russlands ønske. Under EU Russland-toppmøtet i Nice i november 2008, fortsatt under Frankrikes EU-presidentskap, besluttet EU å gjenoppta forhandlingene om en ny partnerskapsavtale mellom EU og Russland, som ble fryst etter krigen i Sør-Ossetia. 5 Bare få dager før møtet avla den atomdrevne russiske krysseren Peter den Store et besøk på den franske marinebasen i Toulon, det andre russiske flåtebesøket på under ett år. 6 Forsvarssamarbeidet har kommet aller klarest til uttrykk gjennom det ovennevnte salget av fire krigsskip i Mistral-klassen (Lenta 2011). Kritiske røster i og utenfor NATO har påpekt at skipene styrker det russiske forsvarets evne til rask styrkeforflytning i Svartehavet og setter alliansens solidaritet på prøve (f.eks. Socor 2010). Til sist, med hensyn til den pågående Libya-krigen, er det verdt å merke seg at fransk innflytelse og den tilliten Sarkozy har opparbeidet seg hos sin russiske kollega kan ha spilt en betydelig rolle for å forklare kuvendingen i russisk politikk. I en første fase avholdt russerne seg fra å stemme over det fransk-britiske resolusjonsforslaget som ga startskuddet 5. Forhandlingene om ny partnerskapsavtale med EU ble opprinnelig fryst før krigen i Sør- Ossetia i forbindelse med en polsk-russisk handelskonflikt om polsk kjøtteksport, men etter krigen i Sør-Ossetia ble mulighetene for å gjenåpne forhandlingene ytterligere svekket. 6. Marinebasen i Toulon er et symboltungt sted for fransk-russisk samarbeid, det var her den russiske flåten la til for det store flåtebesøket i 1893 etter at landene hadde inngått en militær samarbeidsavtale.

43 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 395 for NATO-operasjonen og stilte seg kritiske til vestlig maktbruk mot Gaddaffis styrker. Ved G8-møtet i Deauville 27. mai 2011, etter å ha drøftet spørsmålet på tomannshånd med Sarkozy, overrasket imidlertid president Medvedev med å uttale at «det internasjonale samfunnet ikke lenger anser Gaddaffi som lederen av Libya» og sluttet opp om den felles slutterklæringen fra toppmøtet hvor det bl.a. heter at «Muammar Gaddaffi har tapt enhver legitimitet». Som motytelse ga Sarkozy, vel å merke uten å oppgi kravet om Gaddaffis avgang, godkjennelse til den russiske senatoren Margelovs meglingsforsøk mellom Gaddaffi og opprørerne og forklarte at «Vesten trenger president Medvedev» (Le Nouvel Observateur 2011). Fra haute couture til atomkraftverk: teknisk-økonomisk samarbeid Parallelt med de styrkede politiske og militære båndene har det tekniskøkonomiske samarbeidet mellom Frankrike og Russland antatt en ny dimensjon siden Franske selskaper er nå aktive innenfor et bredt spekter av aktiviteter og næringsveier. I handelsvolum og investeringer ligger Frankrike fortsatt etter både Tyskland og Italia, men har i løpet av få år klatret fra 13. til 9. plass blant Russlands handelspartnere. Under et besøk i Paris uttrykte presidenten Medvedev tilfredshet med at over halvparten av alle franske investeringer i landet er innenfor videreforedling og bearbeiding og ikke utvinning av naturressurser (RIA Novosti 2010). Eksemplene på avtaler inngått i denne perioden er mange og favner bredt. Teknologifirmaet Alstom ervervet i % av russiske Transmash-holding og inngikk samtidig en avtale om sammen å utvikle nytt materiell til den russiske statsjernbanen. Samme året vant også Vinci et anbud om byggingen av en strekning av motorveien Moskva St. Petersburg. I tillegg til jernbane- og infrastrukturprosjekter er Frankrike godt representert innenfor varehandel (Auchan, Carrefour) og i bilindustrien, hvor Renault-Nissan fra 2009 hadde en 25 % eierandel i den kriserammede Lada-produsenten Avtovaz. Samarbeid i den strategisk følsomme luftfartsindustrien har også hatt et stort oppsving. Det europeiske konsernet EADS, hvor den franske staten er en av hovedaksjonærene, har eierandeler i det statlige holdingselskapet Objedinjonnaja aviastroitelnaja korporatsija (OAK). OAK ble på sin side medeier i EADS i Den russiske luftfartsindustrien har også inngått et viktig samarbeid med franske forsvars- og teknologiselskaper som Thales og Safran, hvor den franske staten også er hovedaksjonær. Kroneksempelet er Sukhoj Superjet 100, det første passasjerflyet produsert i Russland siden sovjettiden, hvor over 30 % av komponentene produseres av franske selskaper (Irkut Corporation 2010).

44 396 Victor Jensen og Indra Øverland Som eksempelet med EADS og OAK illustrerer, ligger en forklaring på Frankrikes nyvunne attraktivitet i Russlands ønske om samarbeid med utenlandske selskaper på grunnlag av gjensidig utveksling av aktiva og deltakelse i aksjekapitalen. Kontrasten til feiden mellom Telenor og Alfagruppen er slående. Der har en del av stridens kjerne vært om man skal operere sammen bare i Russland eller også i Ukraina og andre land. Både av økonomiske og identitetsmessige hensyn har russiske selskaper et sterkt ønske om å inngå bredt, aktivt og likeverdig partnerskap med vestlige aktører, i stedet for bare å være passive investeringsobjekter i ett av verdens fremvoksende markeder. Den gjensidige tilliten mellom franske og russiske aktører er nå så stor at de statlige selskapene EDF og Rosatom har inngått en rammeavtale for utstrakt samarbeid innenfor sivil atomkraft (Groupe EDF 2010), noe som ville vært utenkelig for få år siden. På tross av flere runder med privatisering og EU-drevet liberalisering er arven fra gaullismens statskapitalisme fortsatt høyst levende i Frankrike. Den russiske industripolitiske strategien med fremme av nasjonale selskaper under statlig eierskap eller kontroll virker dermed mindre fremmed og avskrekkende for store franske næringslivsaktører enn for selskaper fra mange andre land. På sentrale områder har Frankrike og Russland dermed like måter å fremme forretningsinteresser på. De to landene har også liknende forretningskulturer, hvor respekt for hierarkier står sentralt, og det kan heller ikke utelukkes at det kan være en gjensidig tiltrekningskraft mellom den franske rivieraens sjarme og Moskvas fristelser var et gyllent år for Frankrike i Russland. I kjølvannet av finanskrisen oppsto det et mulighetsrom mellom russisk økonomisk patriotisme (uviljen til å gi utenlandske eierinteresser innpass i sektorer definert som strategisk viktige) og et skrikende behov for utenlandsk teknologi og kapital. Den underliggende kompatibiliteten mellom de to landene samt en strategisk og konstruktiv tilnærming fra fransk side gjorde det mulig for franskmennene å gripe denne muligheten. Fransk-russisk interessekoalisjon mot EUs energipolitikk? Det var også en annen grunn til at franske selskaper fremsto som naturlig allierte for Russland allerede sommeren 2007: felles motstand mot EUs forslag til nytt energidirektiv. Som ledd i liberaliseringen av energimarkedet ønsket Brussel å skille [unbundle] aktiviteter knyttet til transport fra aktiviteter innenfor produksjon av gass og elektrisitet. For Frankrikes del betød en slik lovgivning at fusjonen mellom Suez og statseide Gaz de France (GDF), som regjeringen de Villepin kunngjorde i 2006, måtte reverseres. Frankrikes overordnede industripolitiske målsetning med fusjonen var blant annet å gjøre GDF-Suez til verdens ledende aktør innen

45 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 397 flytende naturgass (LNG). Med det radikale forslaget fra Brussel ville den statlige nettverksoperatøren EDF (Electricité de France) også ha måttet gi opp monopolet på strømleveranser. Russland oppfattet på sin side det tredje energidirektivet som EU-kommisjonens mottrekk etter den russiske statsmonopolisten Gazproms forsøk på å ta over den britiske gassleverandøren og rørledningsoperatøren Centrica. Med kommisjonens forslag hadde Gazprom dessuten måttet kvitte seg med alle andeler selskapet eier av distribusjonsnettverket i Europa, hvilket ville satt en effektiv stopper for selskapets Europa-strategi. Tre dager før Gazprom inngikk Sjtokman-avtalen med Total og to dager før Putin ringte sin franske kollega for å diskutere «oljespørsmål», uttrykte EU-parlamentet sin støtte til kommisjonen ved å vedta en resolusjon om «Perspektivene for det indre markedet for gass og elektrisitet i EU». Resolusjonen henviser indirekte til Gazprom ved å «insistere på at intet tredjeland skal tillates å kjøpe opp energiinfrastruktur, med mindre det er gjensidighet med dette landet» (EU-parlamentet 2007). Mange var derfor raskt ute med å koble valget av Total som partner på Sjtokman til Frankrikes øvrige energipolitikk: «[ ] argumentene til Totals fordel var storpolitiske. Putin ga åpenbart Sarkozy en avanse i forventning om at Frankrike ville motsette seg EUs nye energidirektiv», mente for eksempel Mikhail Kortsjemkin (Vedomosti 2007). Og ganske riktig, da kommisjonens forslag endelig ble fremlagt i september 2007, kunngjorde Sarkozys slagferdige finansminister Christine Lagarde at Frankrike ville gjøre alt som sto i dets makt for å motsette seg Barroso-kommisjonens forslag om fullt skille mellom transport og produksjon av gass og elektrisitet (Ricard 2007). Den endelige versjonen av direktivet, som ble vedtatt i april 2009, er sterkt utvannet i forhold til kommisjonens opprinnelige forslag. Alternativet fullt skille ble forkastet til fordel for et tredje alternativ hvor moderselskapet beholder effektiv kontroll over distribusjonsnettverket. Kritikerne, anført av liberalister og Storbritannia, mente at Russland og de store energiselskapene i Tyskland og Frankrike gikk sammen om å torpedere forslaget (Datamonitor 2009). For ytterligere å sementere interessekoalisjonen mellom GDF-Suez, EDF og Gazprom, har de to franske selskapene blitt tildelt hver sin eierandel i de omstridte russiske gassledningsprosjektene NordStream (GDF- Suez 5 %) og SouthStream (EDF 9 %, med planer om 20 %) som begge tar sikte på å omgå transittlandene i Øst-Europa for å levere gass direkte til hhv. Tyskland (NordStream) og Sør-Europa og muligens Tyrkia (South- Stream). Før skifergassen oversvømte det nordamerikanske gassmarkedet, var også GDF-Suez, som eier to terminaler for mottak av flytende naturgass i USA og Canada, utpekt til å selge den flytende naturgassen fra Sjtokman på det amerikanske markedet. I forbindelse med et Frankrike-

46 398 Victor Jensen og Indra Øverland besøk i november 2009, skal for øvrig Putin ha forsøkt å verve ingen ringere enn russlands- og tyrkiavennen Jacques Chirac som styreleder for SouthStream. Den franske ekspresidenten var med andre ord tiltenkt samme rolle som ekskansler Gerhard Schröder i NordStream-prosjektet (Le Nouvel Observateur 2010). Total, Russland og fransk utenrikspolitikk i Midtøsten Forholdet mellom Frankrike og Russlands olje- og forretningsinteresser og den politiske linjen overfor Irak og Iran eksemplifiserer hvordan franske og russiske energiinteresser konvergerer, ikke bare på det bilaterale og europeiske nivået, men også i andre deler av verden. Tilfellene Irak og Iran gir en pekepinn på omfanget så vel som begrensningene av Totals innflytelse på fransk utenrikspolitikk. I 1990, revet med i bølgen av entusiasme for «en ny verdensorden» etter den kalde krigens slutt, føyde Frankrike seg til den USA-ledede koalisjonen for å befri Kuwait fra den irakiske okkupasjonen. Sammen med en paralysert Sovjetunion vedtok Frankrike sanksjonene mot Irak i FNs sikkerhetsråd. Dermed ga begge land avkall på betydelige forretningsinteresser: Frankrike var sågar Iraks største handelspartner og kreditor før krigen og hadde i en årrekke pleid de beste forbindelser med Saddam Hussein. FN-kommisjonen som utredet den mye omtalte korrupsjonssaken rundt «Olje for mat»-programmet, fremhever at Irak på 1990-tallet konsekvent ga salgsopsjoner og handlet varer fra selskaper og enkeltpersoner fra land Irak oppfattet som vennligsinnede og som kunne bidra til å lempe på sanksjonsregimet. Som permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet var Russland og Frankrike blant de fremste interessentene (Volcker, Goldstone & Pieth 2005). Og ganske riktig, med eller uten hjelp fra pro-irakiske lobbyister smurt med Saddam Husseins oljepenger, utviklet både Frankrike og Russland seg raskt til motstandere av sanksjonsregimet (Vassiliev 2000). I et resolusjonsforslag fra 2001 foreslo Frankrike å åpne for investeringer i irakisk oljesektor noe britene og amerikanerne blankt avviste (Kuwait News Agency 2001). Både Total, Elf (Bin Umar-, Majnoon-feltene) og russiske Lukoil (West Qurna-feltet) hadde på det tidspunktet ferdig fremforhandlede avtaler om utvikling av irakiske oljefelter. I sammenheng med opprullingen av programmet «Olje for mat», ble for øvrig både Totals daværende konsernsjef Thierry Desmarets og daværende leder av lete- og produksjonsavdelingen Christophe de Margerie satt under etterforskning for blant annet bestikkelser av irakiske tjenestemenn. Anklagene ble imidlertid frafalt da den franske etterretningstjenesten nektet å utlevere hemmeligstemplede dokumenter (Routier 2007).

47 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 399 Totals arnested, Irak, har siden selskapets spede begynnelse vært åsted for en kamp om innflytelse mellom franske og angloamerikanske oljeinteresser. 7 Etter de to siste konsesjonsrundene i Irak har Total foreløpig ikke lykkes i å gjenvinne sin gamle posisjon. Men selskapet har ikke tenkt å gi opp: «kan vi ikke komme tilbake til Irak, hvor vi ble født, så betyr det vi har et problem», innrømmet konsernsjef de Margerie (McNicoll 2009). Også i Iran har Total drevet intens lobbyvirksomhet for å påvirke fransk diplomati, og også her lå Russland og Frankrike lenge på en USAskeptisk kurs. Til sist har likevel interessene til de franske og russiske oljeselskapene i Iran måttet vike for Sarkozys sikkerhetspolitiske prioriteringer i Den persiske gulf har han faktisk opprettholdt sin atlantiske linje fra valgkampen. Koblingen mellom franske energiinteresser og utenrikspolitikk er med andre ord ikke total. I 1996 vedtok den amerikanske kongressen Iran-Libya Sanctions Act (ILSA), som forbød oljeselskaper å investere i Iran og truet med sanksjoner mot selskapenes aktiva i USA. Etter å ha sikret seg franske myndigheters velsignelse, svarte Total i partnerskap med blant annet Gazprom kontant med å undertegne en avtale med Iran om utvikling av naturgassfeltet South Pars verdens største. Samtidig reduserte selskapet sine nedstrømsaktiviteter i USA. På forhånd hadde både Frankrike, EU og Russland advart USA mot å innføre sanksjoner i strid med internasjonal rett. Med South Pars-avtalen ble Total og Gazprom de første utenlandske oljeselskapene til å operere i Iran siden den islamske revolusjonen av Denne avtalen med Total var Gazproms første prosjekt av betydning i utlandet, jf. russernes tidligere omtalte ønske om likeverdig partnerskap med vestlige selskaper på den globale arena. Til slutt ble det fattet et kompromiss: Ingen amerikanske sanksjoner ble innført mot Total i bytte mot et tettere transatlantisk samarbeid i det iranske atomspørsmålet. Senere, etter at atomstriden mellom Iran og Vesten eskalerte i februar 2006, skal ifølge Le Monde representanter for Total flere ganger ha grepet inn direkte overfor president Chirac og statsminister de Villepin for å forhindre ytterligere sanksjoner (Nougayrède 2006). Høsten 2006, rett før FNs generalforsamling skulle tre sammen, overrasket også Chirac ved å avvise kravet om stans i urananrikingen som betingelse for å gjenoppta forhandlinger med Iran: «Jeg er aldri tilhenger av sanksjoner. Jeg har aldri sett at de noensinne har vært særlig effektive» (Frankrikes ambassade i Storbritannia 2006). Sarkozys ubetingede støtte til FN-sanksjoner og en hardere linje vis-àvis Iran har siden lagt en demper på Totals iranske ambisjoner. I juli CFP (forgjengeren til Total) ble opprettet for å forvalte de franske andelene av det tyskeide Turkish Petroleum Company, som opererte i det som nå er Irak og ble beslaglagt etter første verdenskrig.

48 400 Victor Jensen og Indra Øverland besluttet Total omsider å fryse trinn to og tre av South Pars-utbyggingen, åpenbart etter sterkt press fra franske myndigheter. «Total trekker seg ikke fra Iran, men lanserer ikke South Pars-prosjektet», oppsummerte en forbitret direktør (France ). Da EU i juli 2010 fulgte i USAs fotspor og vedtok ytterligere sanksjoner, blant annet en innstilling av leveransene av raffinerte oljeprodukter, 8 nølte ikke den frittalende de Margerie med å gå hardt ut mot denne «feilen» og forsikre om at Total ville gjenoppta leveransene så snart som overhodet mulig. Total i Russland I tillegg til produksjonsvirksomheten i Russland er Total, som tidligere nevnt, største enkeltkunde for råoljen som eksporteres fra Russland (Colisee 2003). Russland har på sin side det siste tiåret vært en av de to største eksportørene av olje og den største eksportøren av naturgass i verden (BP 2011), så dette er en naturlig match. Leder av Totals lete- og produksjonsavdeling i Russland, Pierre Nerguararian, er betegnende nok også spesialrådgiver for fransk handel med Russland. Tidligere konsernsjef og nylig avtroppet styreformann Thierry Desmarets er på sin side visepresident i den fransk-russiske vennskapsforeningen. Totals konsernsjef (siden mai også styreformann) Christophe- Gabriel-Jean-Marie Jacquin de Margerie, arving til champagne-dynastiet Taittinger, har de aller beste forbindelser til Vladimir Putin og Russlands energielite. Den politiske bakgrunnen for tildelingen av Sjtokman-konsesjonen til det franske industriflaggskipet Total er ikke bare en konsekvens av Frankrikes generelt russiskvennlige politikk. Som vi viser nedenfor, har selskapet selv visst å drive effektiv lobbyvirksomhet og snakker konsekvent et språk russiske myndigheter vet å verdsette. Et felles dokument utarbeidet i samarbeid mellom Det russiske vitenskapsakademiet (RAN) og Total og ført i pennen av den russiske økonomen Viktor Ivanter og Menno Grouvel, daværende visepresident i Total, ble fremlagt på G8-møtet i 2006 (RIA Novosti 2006). Rapporten tar til orde for en fornyet energiallianse, basert på gjensidig akseptable kriterier for definisjoner av «strategiske ressurser». Det sistnevnte er synonymt med russisk ressursnasjonalisme, som Totals anglosaksiske rivaler på det tidspunktet allerede hadde fått kjenne smaken av. 8. Total har lenge vært en av Irans viktigste leverandører av raffinerte oljeprodukter (AFP 2010). Selv om Iran er storprodusent av råolje, mangler landet raffineringskapasitet og er avhengig av å importere raffinerte oljeprodukter.

49 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 401 Total-dokumentet reflekterer langt på vei den offisielle russiske linjen. Bl.a. står det å lese at det mye omtalte europeiske energicharteret, som EU-kommisjonen ønsker at Russland skal innordne seg, «åpenbart skader interessene til olje- og gassproduserende land», samt at «det man ikke forstår, er hvorfor Russland undertegnet dette haltende [boîteux] dokumentet» (RIA Novosti 2006). Forfatterne av rapporten tar i stedet til orde for en «fornyet energiallianse» mellom Russland og Europa. På spørsmål om Total, som «eksempel på et meget vellykket selskap i Russland», ser for seg nødvendigheten av endrede spilleregler for utenlandske selskaper, svarer Nerguararian: «Totals rolle består i å tilpasse sitt arbeid til gjeldende russisk rett. Russland er en oljestormakt, og her er det definerte rammer som bestemmer tilgangen til strategiske reserver. I det hele tatt er spillereglene klare og forståelige, og vi streber etter å bygge våre aktiviteter på dem» (Interfax 2009). Foruten Sjtokman inkluderer Totals russiske aktiva en operatørlisens på Kharjaga-feltet i Nenets autonome krets i Nordvest-Russland, hvor Statoil også har deltatt med en synkende minoritetsandel siden Dette er det eldste feltet i Totals russiske portefølje. I likhet med andre såkalte produksjonsdelingsavtaler (PSA) som ble inngått mellom utenlandske selskaper og Russland tidlig på 1990-tallet, har Kharjaga vært gjenstand for gjentatte konflikter mellom operatørene og russiske myndigheter. Russiske myndigheter har sidestilt PSA, som forutsetter at utenlandske selskaper unntas fra beskatning inntil investeringene går med overskudd, med kolonialisme. 9 Tempoet i investeringene og skattekrav har vært gjenstand for konflikter. I motsetning til andre oljeselskaper har Total og russiske myndigheter imidlertid alltid kommet til minnelige løsninger. Total har riktignok måttet redusere eierandelen fra 50 til 40 % til fordel for det statlige russiske selskapet Zarubezjneft (Statoil har på tilsvarende vis redusert sin andel fra 40 til 30 %), men Dmitrij Abzalov fra den Kreml-nære tenketanken Senter for politisk konjunktur mener Zarubezjneft har latt Total slippe billig fordi Total er operatør og russiske styresmakter er lojale mot det franske firmaet (Tsentr polititsjeskoj konjunktury Rossii, udatert). Total stod også for den eneste betydelige utenlandsinvesteringen i russisk petroleumssektor i I statsminister Putins nærvær underskrev Total en avtale om oppkjøp av 49 % av aksjene i det Novatek-eide selskapet Terneftegas, som utvinner naturgass fra Termokarstovoje-feltet i Jamal- Nenets autonome område nordøst for Uralfjellene. Jamalhalvøya er en av verdens viktigste petroleumsprovinser for naturgass og er hovedgrunnlaget for fremtidig russisk gasseksport. Totals ledelse har ved gjentatte anledninger meldt sterk interesse for å delta i gassutvinning og produk- 9. Under G8-toppmøtet 17. juli 2006 beskrev daværende president Vladimir Putin PSA-avtalene som «koloniale avtaler» som ikke fremmet russiske interesser (Der Spiegel 2007).

50 402 Victor Jensen og Indra Øverland sjon av flytende naturgass i dette området. Med kontrakten fra juni 2009 har Total som ett av de første utenlandske selskapene tatt et skritt mot etablering på halvøya. Totals tidligere forsøk på å inngå samarbeid med Novatek strandet, men denne gang skal Putin personlig ha virket som tilrettelegger. Hovedbetydningen for Total er at den nye partneren Novatek også eier lisensen for utviklingen av det langt større, men teknisk krevende prosjektet Jamal-SPG. I ettertid har også de Margerie vedgått at «med dette prosjektet var vi først og fremst interessert i å bygge et partnerskap, snarere enn i prosjektet for seg selv» (Rebrov & Grishkovets 2010). Under Vladimir Putins Paris-besøk i juni 2010 kunngjorde Total ikke uventet et ønske om å delta med en % eierandel i utviklingen av nettopp Jamal-SPG-prosjektet. Bak lukkede dører fremla dessuten de Margerie et forslag fra Qatar verdens største LNG-produsent, som også har meldt interesse for dette prosjektet for den russiske statsministeren. Den offentlige ordvekslingen mellom Putin og de Margerie er megetsigende: «Vår politikk i Deres land, herr statsminister, er krystallklar. Vi har mange partnere, men vi har bare én leder, én herre (one chief). Én, ikke to. Så, så lenge De støtter meg og Total, vil vi gjøre gode forretninger» (Den russiske regjeringen 2009). De Margerie presset videre for en rask utbygging av Sjtokman, hvorpå Putin kunne love at ingen «administrative hindringer» skulle legges i veien. Putin benyttet også anledningen til å minne om at Total har pålitelige russiske partnere i form av Gazprom, Novatek, Zarubezjneft og Rosneft en åpen invitasjon til ytterligere prosjekter. Totals ressursbase er ganske annerledes enn andre IOC-er, som stort sett har et geografisk kjerneområde for sine aktiviteter i Europa og USA. Inntil aktivitetene ble frosset som følge av det økende presset mot Iran, var Total og Gazprom, som tidligere beskrevet, også partnere på South Pars-gassfeltet Gazproms første store utenlandsoperasjon. Total kan også være en interessant partner for russiske selskaper som i fremtiden ønsker å ekspandere internasjonalt. Lukoil, som allerede samarbeider med Total i Aserbajdsjan (Shah Deniz), har meldt interesse for en rekke samarbeidsprosjekter med Total. Kasakhstan, Colombia, Ghana og Elfenbenskysten er også aktuelle land (Energia 2009). Total er størst i Europa på oljeraffinering, og har tilkjennegitt ønske om å selge noen av sine eiendeler i raffinerisektoren til russiske interessenter nok et trekk av Total som ble hilst velkommen av Russlands statsminister (RIA Novosti 2009). Avtalen med Novatek i juni 2009 om oppkjøp av Terneftegaz kom i stand kun få dager etter at Total hadde solgt 45 % av det store Vlissingen-raffineriet i Nederland til Lukoil. Oppkjøpet styrker Russlands nærvær i foredlings- og distribusjonskjeden i Europa. Den amerikanske konkurrenten Valero en annen kandidat til oppkjøpet ble stå-

51 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 403 ende ute i kulden (Reuters 2009). Russisk deltakelse i nedstrømsaktiviteter utenfor Russland har blitt stilt som betingelse for å bli med i utvinningsprosjekter på Jamalhalvøya. Konklusjon Total er og blir Frankrikes viktigste verktøy for å sikre uavhengige energiforsyninger og en vesentlig vektor for fransk innflytelse. Desmarets og de Margeries kalkyle har gått opp: Den aggressive satsingen på områder forbundet med betydelig politisk risiko har vært vellykket. Den frittalende konsernsjefen har en klar visjon om Frankrike og Totals fremtidige rolle: Frankrike kan ikke mistenkes for å tilhøre en leir. Hun må vise at hun er en kraft for fremskrittet, uavhengig av blokkene i internasjonal politikk [non-alignée]. Total må være irakisk i Irak, nigeriansk i Nigeria. Uavhengig av regjeringene, er vi først og fremst en fransk og europeisk gruppe med nærvær i hele verden, ikke et «globalt selskap» (société mondiale), det betyr ingenting (Jay & Prisette 2010). Skulle de store planlagte investeringene forbundet med Sjtokman-utbyggingen noensinne bli realisert, vil Shtokman Development Company AG de facto bli det viktigste permanente organet hvor norske og russiske interesser møtes. Utgangspunktet for denne artikkelen er at Total og franske interesser utgjør et «missing link» i den norske forståelsen av Sjtokmanforetaket. Prosjektet blir vanligvis begrepsfestet som en bilateral affære mellom Norge og Russland, mens det i virkeligheten er et trilateralt samarbeid. Frankrikes betydning synliggjøres ved at Total ble invitert inn i samarbeidet før Statoil og også kontrollerer en (om enn marginalt) større andel av Sjtokman AG, og ved de gode politiske relasjonene mellom russiske og franske myndigheter. Denne franske dødvinkelen i det norske blikket på energisamarbeid i nord har minst to konsekvenser: (1) Det faktum at Sjtokman-prosjektet kan utvikle seg til å bli det mest betydningsfulle multilaterale initiativet i Arktis, og potensialet deri for videre multilateralt samarbeid innenfor triangelet Frankrike-Norge-Russland og eventuelt med andre europeiske land som Tyskland, er ikke tilstrekkelig utforsket; (2) det fransk-russiske samarbeidet som en risikofaktor som kan berøre norske interesser både på Sjtokman og i russisk petroleumssektor generelt er oversett. Artikkelen retter oppmerksomheten mot det sistnevnte forholdet og fremhever poengene nedenfor. For det første er fransk-russiske relasjoner svært ulike de norsk-russiske. De følger en annen rytme (er usynkroniserte både med norsk-rus-

52 404 Victor Jensen og Indra Øverland siske og allmenne vestlig-russiske forbindelser); andre drivere (blant annet fransk rivalisering med den anglosaksiske verden) og finner sted innenfor en annen kontekst (Frankrike som kjerneland i EU). I en eventuell situasjon med stigende transatlantiske eller russisk-amerikanske spenninger kan dette tvinge Norge til å treffe ubehagelige valg. For det andre er det en slående kontrast mellom Sarkozys proatlantiske og russlandsskeptiske standpunkt før presidentvalget og den raske veien tilbake til de tradisjonelt gode forbindelsene med Moskva etter valget. Ikke bare har Frankrike vist seg som en viktig partner for russerne i sikkerhetsspørsmål, men har også arbeidet målrettet med å styrke økonomiske forbindelser, herunder samarbeidet innenfor høyteknologiske og følsomme bransjer, og dessuten ved mange anledninger tilpasset sin EU-politikk til russiske interesser. Sarkozys helomvending illustrerer styrken i de underliggende driverne for fransk-russisk samarbeid. Dersom ikke Sarkozy kandidaten som skulle legemliggjøre «la rupture» (bruddet) staket ut en mer russlandsskeptisk politikk, hvilken fransk president vil da noensinne gjøre det? For det tredje bekrefter artikkelen den mye omtalte mangelen på samsvar mellom EUs offisielle posisjon og Frankrikes (og Tysklands) faktiske energipolitikk. I en årsrapport fra det franske energidirektoratet fra 2008 står det lakonisk å lese at «NordStream og SouthStream [ ] vil sikre europeiske energiforsyninger og samtidig diversifisere transittrutene» (Direction générale de l énergie et du climat 2009). Begge prosjektene er yndede hatobjekter for russlandsskeptikere, som mener at de vil forverre EUs energisikkerhet. For det fjerde er den franske rollen i Sjtokman-prosjektet også koblet til særtrekkene ved Total som selskap. Total er verdens største kjøper av russisk råolje, og vokser i betydning som oppstrømsaktør i Russland. Langt på vei uanfektet av Russlands ressursnasjonalisme i perioden , og med privilegert tilgang til begge lands regjeringer, har Total gradvis styrket sin posisjon på det russiske markedet og fremstår som en ønskepartner for russiske statsselskap. Synergi og komplementaritet mellom Russland og Total ligger derfor på minst fire nivåer: Total har den nødvendige kompetansen på offshore og LNG, har sitt geografiske tyngdepunkt i deler av verden som russerne finner interessante, har signalisert vilje til utveksling av aktiva og er støttet av en vennligsinnet regjering. I relasjon til Sjtokman gjør dessuten Totals sterke posisjon ikke bare i Russland, men også på norsk sokkel at Total og Frankrike har interesse av et vellykket trilateralt samarbeid. Skjematisk kan to modeller sies å prege fransk utenrikspolitisk tenkning om Russland: en offensiv strategi, legemliggjort av de Gaulles tanker om et «(kontinental-)europa fra Atlanterhavet til Ural» og en defensiv, preget av frykten for en ny Rapallo-allianse mellom Tyskland og Russland og

53 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 405 ditto fransk marginalisering i hele Øst-Europa, i sin tid illustrert av president Mitterrands skepsis både til Gorbatsjov og tysk gjenforening. 10 Den fornyede russlandspolitikken er en symbiose mellom disse to historiske tilnærmingene: For å unngå tap av innflytelse innad i EU og fortsette å være en likeverdig partner for Tyskland Russlands fremste partner på kontinentet må Frankrike selv styrke sin betydning i Russland. 11 Uavhengig av utfallet av neste presidentvalg i Frankrike er det all grunn til å tro at den russlandsvennlige linjen vil fortsette, muligens med økt styrke. Omrokeringen av regjeringen i november 2010 bar bud om dreining av utenrikspolitikken tilbake til vante spor: Michèle Alliot-Marie, Chiracs lojale forsvarsminister ( ) og leder av Chirac-partiet Samling om republikken (RPR) ( ), overtok for Bernard Kouchner. Dermed ble det satt et endelig punktum for eksperimentet med en tidligere NGO-aktivist bak rattet i fransk UD. Utnevnelsen av tidligere statsminister Alain Juppé ( ), mannen Chirac en gang kalte «den beste iblant oss», først til forsvarsminister og nå til utenriksminister (Alliot- Maries måtte gå pga. håndteringen av revolusjonen i Tunisia), er et annet klart signal om pensing tilbake mot klassiske franske prioriteter (Galaud 2010). I et russisk perspektiv er Frankrike en viktig brikke i en «multivektorstrategi». Begge land vektlegger strategisk suverenitet, har et grunnleggende ambivalent forhold til amerikansk dominans og et ønske om å vinne tilbake tapt innflytelse. Frankrikes presidentskap i G20 i 2011, hvor begge de tidligere verdensmaktene nå må kjempe om innflytelse mot nye oppadstigende aktører, vil gi en pekepinn på fremtiden. Paris og Moskva har på forhånd signalisert nærhet i en rekke sentrale spørsmål som skal drøftes i G20, som nytt internasjonalt valutasystem og tettere inkludering av Russland i det europeiske samarbeidet. Sjtokman-samarbeidet og avtalen om delelinjen peker mot gode og konstruktive relasjoner mellom Norge og Russland. Norges forhold til Russland vil imidlertid aldri være på samme premisser som Russlands andre europeiske hovedpartnere: Frankrike, Italia og Tyskland. I tresidig og flersidig samarbeid med slike land vil Norge alltid være den asymmetriske part. 10. Tyskland og Sovjetunionen hadde et tett samarbeid i mellomkrigstiden. Rapallo-avtalen av 16. april 1922 formaliserte båndene mellom de to landene. For en nærmere forklaring på den daværende franske presidentens skepsis både til Gorbatsjov og tysk gjenforening, har man kunnet henvise til den kjente journalisten og historikeren Jacques Bainvilles innflytelse på den unge Mitterrand (Bainville 1937). 11. For et historisk overblikk over det komplekse politiske vekselspillet mellom Frankrike, Tyskland og Russland, se f.eks. samleverket utgitt i regi av den fransk-tyske historikerkomiteen (Mieck & Guillen 2000).

54 406 Victor Jensen og Indra Øverland Sjtokman-samarbeidet illustrerer også at det ikke bare er Tyskland som står for bilaterale initiativ utenfor rammene av EUs utenriks- og energipolitikk, men at land som Frankrike (og Italia) kan spille en minst like viktig rolle i så måte. Her er det et hull i faglitteraturen som denne artikkelen forsøker å bidra til å fylle, og som vil trenge stadig påfyll i årene som kommer. Om artikkelen Denne artikkelen er et produkt av RussCasp-prosjektet, et samarbeid mellom Econ-Pöyry, Fridtjof Nansens Institutt og NUPI, finansiert av Forskningsrådets program PETROSAM. Vi takker Arild Moe, Helge Blakkisrud, Jakub Godzimirski og Konstantin Anchin for nyttige innspill til artikkelen. Litteratur AFP (2010) «Total CEO calls Iran Oil Embargo», Tilgjengelig på Lesedato AFP (2008) «Ukraine-Géorgie/OTAN: Fillon contre». Le Figaro, Lesedato Aalto, Pami (red.) (2008) The EU-Russia Energy Dialogue: Europe s Future Energy Security. Aldershot: Ashgate. Année France-Russie (2010) «Année France-Russie». Tilgjengelig på Lesedato Assemblée nationale (2003) Commission des affaires étrangères, «Compte rendu numéro 48, audition de Thierry Desmarets». Tilgjengelig på Lesedato Baev, Pavel (2008) «Leading in the Concert of Great Powers Lessons from Russia s G8 Chairmanship» i Elana Wilson Rowe & Stina Torjesen (red.) The Multilateral Dimension in Russian Foreign Policy (58 68). London: Routledge. Barentssekretariatet & Landsdelsutvalget (2005) For Nord! Utfordringer og muligheter for nordområdene med særlig vekt på Barentsregionen. Kirkenes: Barentssekretariatet. Barlindhaug, Johan Petter (2005) Petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Tromsø: Barlindhaug. Bainville, Jacques (1937) La Russie et la barrière de l Est. Paris: Plon. Bennhold, Katrin (2009) «Cables Praise French Friend With Mercurial Side». Tilgjengelig på Lesedato BP (2011) «Statistical Review of World Energy 2011». Tilgjengelig på Lesedato Colisee (2003) «Entretien avec Jean-Marc Fontaine, délégué Russie, exploration et production de TotalFinaElf», Tilgjengelig på Lesedato

55 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 407 Datamonitor (2009) «Endgame: What now for Europe s Energy Markets?». Tilgjengelig på datamonitor_en pdf. Lesedato Den russiske regjeringen (2009) «Prime Minister Vladimir Putin meets with Christophe de Margerie, CEO of the Total Group, in Paris». Tilgjengelig på Lesedato Der Spiegel (2007) «G-8 Interview with Vladimir Putin». Der Spiegel, 6 April 2007, tilgjengelig på Lesedato Direction générale de l énergie et du climat (2009) «L industrie pétrolière et gazière en 2008». Tilgjengelig på Lesedato Eberlein, Burkhard (2008) «The Making of the European Energy Market: The Interplay of Governance and Government». Journal of Public Policy, 28(2): Econ (2006) Ringer i vannet. Oslo: Econ. Energia (2009) «LUKOIL, Total In Talks To Jointly Develop Foreign Projects». Tilgjengelig på Lesedato Etikkrådet (2005) «Tilråding av ». Tilgjengelig på Lesedato EU-parlamentet (2007) «Résolution du Parlement européen du 10 juillet 2007 sur les perspectives du marché intérieur du gaz et de l'électricité». Tilgjengelig på Lesedato France24 (2008) «Entretien avec Christophe de Margerie», Tilgjengelig på Lesedato Frankrikes ambassade i Storbritannia (2006) «M. Jacques Chirac, President of the Republic, Jean-Pierre Elkabach s guest on «Europe 1» (excerpts), Tilgjengelig på Lesedato Galaud, Flore (2010) «Le gouvernement Fillon III ancré à droite pour 2012». Le Figaro Tilgjengelig på Lesedato Giesbert, Franz-Olivier (2006) La tragédie du président. Paris: Flammarion. Goldthau, Andreas (2008) «Rhetoric Versus Reality: Russian Threats to European Energy Supply». Energy Policy, 36: Gomart, Tomas (2007) «France's Russia Policy: Balancing Interests and Values». The Washington Quarterly, 30 (2): Gotz, Roland (2009) «Pipeline Popanz: Irrtumer der europäischen Energiedebatte». Osteuropa, (1): Grätz, Jonas (2009) «Energy Relations with Russia and Gas Market Liberalization». Internationale Politik und Gesellschaft, (3):

56 408 Victor Jensen og Indra Øverland Groupe EDF (2010) «Rosatom et EDF signent un accord de coopération». Tilgjengelig på presse/communique-2010/rosatom-et-edf-signent-un-accord-de-cooperation html. Lesedato Heinrich, Andreas (2008) «Under the Kremlin's Thumb: Does Increased State Control in the Russian Gas Sector Endanger European Energy Security?». Europe-Asia Studies, 60(9): Interfax (2009) «2009 god zapomnitsja Total kak samyj uspeshnyj god pri rabote v Rossii», Tilgjengelig på print.asp?sec=1483&id= Lesedato Irkut Corporation (2010) «Irkut corporation strenghts (sic) cooperation with French aircraft manufacturers». Tilgjengelig på press_release_archives/index.php?id48=390. Lesedato Jauvert, Vincent (2008) «Sarko le russe», Le Nouvel Observateur. Tilgjengelig på hebdo.nouvelobs.com/sommaire/enquete/081898/sarko-le-russe.html. Lesedato Jay, Olivier & Nicolas Prissette (2010) «Les marchés anticipent une reprise mondiale». Le Journal du Dimanche, Tilgjengelig på Lesedato Johnsen, Arve (2006) Barents 2020: Et virkemiddel for en fremtidsrettet nordområdepolitikk. Oslo: Utenriksdepartementet. de Jong, Sjibren, Wouters, Jan & Sterkx, Steven (2010) «The 2009 Russian-Ukrainian gas dispute: Lessons for European energy crisis management after Lisbon». European Foreign Affairs Review, 15(4): Konoplyanik, Andrei (2008) «Regulating Energy Relations: Acquis or Energy Charter» i Katinka Barysch (red.) Pipelines, Politics and Power, the Future of EU-Russia Energy Relations. Tilgjengelig på %5Bbook%20published%5D.pdf. Lesedato Kouchner, Bernard & Antoine Veil (2003) «Ni la guerre ni Saddam». Le Monde, Tilgjengelig på Lesedato Kuwait News Agency (2001) «France proposes amendments to new UN Iraq sanctions», Tilgjengelig på ArticleDetails.aspx?Language=en&id= Lesedato Le Nouvel Observateur (2011) «G8: 40 milliards pour le printemps arabe, Moscou se voit médiateur en Libye», Tilgjengelig på actualite/monde/ afp2682/g8-40-milliards-pour-le-printemps-arabemoscou-se-voit-mediateur-en-libye.html. Lesedato Lenta (2011) «Rossia i Frantsia podpisali kontrakt na postavku Mistralej» Tilgjengelig på Lesedato Le Figaro (2008) «Poutine: Sarkozy joue un grand rôle pour la paix», Tilgjengelig på Lesedato

57 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 409 Le Nouvel Observateur (2010) «Chirac a dit non à Poutine», Tilgjengelig på Lesedato Lipskij, Andrej, Timofeeva, Olga & Sjleinov, Roman (2009) «Bernar Kusjner: Trudno byt ministrom inostrannykh del, kogda ty pravozasjtsjitnik». Novaja gazeta, Tilgjengelig på Lesedato Makarian, Christian & Rosso, Romain (2008) «Les Russes ont l impression d être de retour». L Express Tilgjengelig på monde/les-russes-ont-l-impression-d-etre-de-retour_ html. Lesedato Mas, Monique (2007) «Nicolas Sarkozy à Moscou», rfi.fr Tilgjengelig på Lesedato McNicoll, Tracy (2009) «The critics can go to hell». Newsweek, Tilgjengelig på Lesedato Medvedev, Dmitri (2008) «La Russie, la crise mondiale et la securité européenne». Tale på World Policy Conference i Evian , gjengitt i Politique étrangère, (4): Mieck, Ilja & Pierre Guillen (2000) Deutschland-Frankreich-Rußland: Begegnungen und Konfrontationen = La France et l'allemagne face à la Russie. München: Oldenburg. Ministère des Affaires Etrangères (2008) «Entretien du secrétaire d Etat chargé des Affaires Européenes». Bulletin d actualité, Tilgjengelig på print_bul.asp?liste= html#chapitre4. Lesedato Moe, Arild, Daniel Fjærtoft & Indra Øverland (2011) «Space and Timing: Why was the Barents Sea Delimitation Dispute Resolved in 2010?». Polar Geography, utgis Moe, Arild & Petter Johan Schei (2006) «Le Grand Nord Défis et Potentiels». Nordiques, (9): Norges Bank Investment Management (2009) Government pension fund global holding of equities at 31 December 2009 (sic.). Tilgjengelig på Documents/Holdings/EQ_holdings_SPU_Sorted_09.pdf. Lesedato Norling, Nicklas (2007) «China and Russia: Partners with Tensions». Policy Perspectives, 4(1): Nougayrède, Natalie (2006) «Le lobbying de Total». Le Monde Tilgjengelig på Lesedato Neuman, Marek (2010) «EU-Russia Energy Relations After the 2004/2007 EU Enlargement: An EU Perspective». Journal of Contemporary European Studies, 18(3): Offerdal, Kristine (2009) «The European Arctic in US Foreign Energy Policy: The Case of the Norwegian High North». Polar Record, 45(232): Papava, Vladimer & Michael Tokmazishvili (2010) «Russian Energy Politics and the EU: How to Change the Paradigm». Caucasian Review of International Affairs, 4(2):

58 410 Victor Jensen og Indra Øverland Petrovskaya, Yulia (2007) «Sarkozi v poiskakh strategii». Nesavismaja gazeta, Tilgjengelig på 3_kartblansh.html. Lesedato Poussenkova, Nina (2010) «The Global Expansion of Russia s Energy Giants», Journal of International Affairs, 63(2): Rappallo-avtalen av Rebrov, Denis & Ekaterina Grishkovets (2010) «V proekte takovo massjtaba my vse v odnoj lodke». Kommersant Tilgjengelig på doc.aspx?docsid= &nodesid=4. Lesedato Reuters (2009) «Lukoil trumps Valero for stake in Total refinery» Tilgjengelig på Lesedato RIA Novosti (2006) «La Russie et l Europe: alliance économique ou conflit énergétique». Tilgjengelig på Lesedato RIA Novosti (2009) «Poutine apprécie l offre de Total sur ses raffineries» Tilgjengelig på Lesedato RIA Novosti (2010) «Russie-France: Medvedev veut plus d interpénétration entre les entreprises» Tilgjengelig på html. Lesedato Ricard, Philippe (2007) «La libéralisation du marché de l énergie défendue par Bruxelles divise les européens». Le Monde, Romer, Jean-Christophe (2007) «Les relations franco-russes de 2000 à 2006: entre bilatéral et multilatéral». Annuaire français de relations internationales 2007, (8): Routier, Airy (2007) «Margerie, les mains dans le cambouis». Le Nouvel Observateur, Tilgjengelig på /margerie-les-mains-dans-le-cambouis.html. Lesedato Sarkozy, Nicolas (2007) «Déclaration de M. Nicolas Sarkozy sur son projet concernant la politique étrangère». Tilgjengelig på pdf. Lesedato Sarkozy, Nicolas (2010) «Allocution lors du dîner d Etat offert en l honneur de M. Dmitri Medvedev, Président de la Fédération de Russie». Tilgjengelig på Lesedato Sherr, James (2010) «The Russia-EU Energy Relationship: Getting it Right». The International Spectator, 45(2): Sjevtsov, Oleg (2008) «Kogda Sarkozi otdast prikaz perejti Neman?». Izvestia, Tilgjengelig på Lesedato Socor, Vladimir (2010) «Franco-Russian naval sale is a challenge to NATO». Eurasia Daily Monitor, Tilgjengelig på Lesedato

59 Et blikk på Sjtokman-prosjektets blindsone: fransk-russiske relasjoner 411 Sovet bezopasnostii (2008) «Osnovy gosudarstvennoj politiki Rossiijskoj Federatsii v Arktike na period do 2020 goda i dalnejsjuju perspektivu». Tilgjengelig på Lesedato Spanjer, Aldo (2007) «Russian Gas Price Reform and the EU Russia Gas Relationship: Incentives, Consequences and European Security of Supply». Energy Policy, 35: Total (2009) Document de référence. Tilgjengelig på MEDIAS_INFOS/3242/FR/2009-document-reference-vf.pdf. Lesedato Triantaphyllo, Dimitrios (2007) «Energy Security and Common Foreign and Security Policy (CFSP): The Wider Black Sea Area Context». Southeast European and Black Sea Studies 7(2): Tsentr polititsjeskoj konjiunktury Rossii (udatert) «Zarubezjneft popala v Kharjiagu». Tilgjengelig på Lesedato Vedomosti (2007) «Gaz de Frans» Tilgjengelig på newspaper/article.shtml?2007/07/13/ Sitert i East European Gas Analysis, Lesedato Vassiliev, Alexei (2000) «Russia and Iraq». Middle East Policy, 7(4): Villepin, Dominique de (2004) «History destined a common path for Russia and France». International Affairs (Moskva), 50(3): Volcker, Paul, Richard Goldstone & Mark Pieth (2005) «Manipulation of the Oil-for- Food Programme by the Iraqi Regime». Independent Inquiry Committee into the United Nations Oil for Food Programme. Tilgjengelig på documents/final%20report%2027oct05/iic%20final%20report%20- %20Cover%20and%20Index.pdf. Lesedato Øverland, Indra (2010) «Russia s Arctic Energy Policy». The International Journal, LXV(4):

60 Abstract From family farm to offshore platform: Norwegian identity and Europe Part one presents the academic literature on the Norwegian identity formation, from the historical and sociological contributions in the 1970s, via historical studies of Norwegian nation building in the 1990s, to anthropological and sociological studies of immigration and Islam as the constitutive Other for the Norwegian identity. The main point is here that there has been a major shift in the national project of self-identity; whereas Denmark, Sweden and Europe were in the past seen as the constitutive Other, this role is now assigned to immigrant minorities and Muslims more generally. Part two asks whether the demonstrated shift in the professional literature is consistent with a similar shift in Norwegian identity formation as such. We conclude that the EU and Europe appear to be peripheral in the discourse over Norwegian national identity in In part three, we identify a chasm between discourse and material conditions: Whereas the identity formation by and large neglects Europe, Norway remains politically and economically dependent on events and developments in Europe. Norwegian identity in 2011 increasingly brackets an increasingly undifferentiated «outside» which is chiefly interesting for Norwegians for recreational purposes, and is instead fueled by processes, such as globalisation and migration, which are perceived as typically Norwegian, but which are in fact European. Keywords: Norway EU identity discourse Sammendrag Del en presenterer faglitteraturen om norsk identitetsdannelse fra historisk-sosiologiske bidrag på 1970-tallet, via historiske studier av norsk nasjonsbygging på 1990-tallet til antropologiske og sosiologiske studier av innvandring og islam som konstitutiv andre for norsk identitet. Hovedpoenget er at det har skjedd en forskyvning av det nasjonale identitetsprosjektet bort fra å se Danmark, Sverige og Europa som konstitutiv andre, i retning av å gi denne rollen til innvandrede minoriteter og religion. Del to spør om den påviste forskyvningen i faglitteraturen har sitt motstykke i norsk identitetsdannelse selv. Vi konkluderer med at Europa og EU fremstår som forholdsvis perifert i norsk identitetsdannelsesdiskurs anno I del tre påviser vi en glipe mellom diskurs og materialitet: der identitetsdannelsen i stigende grad leser Europa ut, er Norge politisk og økonomisk avhengig av det som skjer i Europa. Norsk identitet anno 2011 setter i stigende grad parentes omkring en i stigende grad udifferensiert utside som først og fremst er interessant til rekreasjonsformål, og fôres i stedet av forhold som oppfattes som interne og typisk norske, mens de faktisk er ganske typiske for europeiske forhold i stort. Nøkkelord: Norge EU identitet diskurs

61 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa THOMAS HYLLAND ERIKSEN Universitetet i Oslo IVER B. NEUMANN NUPI Artikkelens tema er Europas og EUs plass i norsk identitetsdannelse. Vi begynner med en gjennomgang av faglitteraturen om norsk identitet. Den har en forløper i historisk sosiologi på 1970-tallet, men temaet dukker først opp i eksplisitt form på 1980-tallet, i form av en serie historiske studier av norsk nasjonsbygging. Her står avgrensning av det norske i forhold til dansk kulturelt hegemoni og svensk politisk dominans i forgrunnen. Europa er til stede ikke bare i kraft av at det danske og det svenske sees som to varianter av en generell europeisk politisk og sosial form, men også som en størrelse Norge må avgrenses i forhold til. På 1990-tallet kommer en serie studier av Europas og resten av verdens plass i samtidig norsk nasjonsbygging. På 2000-tallet faller imidlertid Europas rolle ut. I stedet fokuseres det på innvandringens og resten av verdens, og da spesielt islams, rolle som konstitutiv andre for norsk identitet. Det har med andre ord foregått en forskyvning av det nasjonale identitetsprosjektet siden 1994 året for Lillehammer-OL og folkeavstemningen om EU-medlemskap der Europa ikke lenger verken er en integrert del av norsk selvbilde eller dets signifikante andre. Litteraturen, som antropologer så smått påbegynner i første halvdel av 1980-tallet, ble på 1990-tallet dominert av historikere og samfunnsvitere. Et kvantitativt toppunkt ble nådd omkring Dernest overtok igjen antropologene, men da med arbeider som ikke inkluderer Europa temaene er snarere minoritetsintegrasjon og religion. Motorveien til Europa er blitt erstattet av en undersjøisk gassledning til kontinentet. I del to av artikkelen spør vi hvorvidt trenden i faglitteraturen at Europa faller ut også gjenfinnes i norsk identitetsdannelse selv. Metodisk behandler vi EU som et sosialt faktum (se Neumann 2011). Vi ser på hvordan resten av verden nå representeres i norsk identitetsdiskurs, og finner ganske riktig at Europa og EU fremstår som noe ullent, uklart og

62 414 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann uviktig. Dette slår oss som bemerkelsesverdig, all den tid norsk sosialt og politisk liv er varianter over en europeisk temakrets. I del tre av artikkelen tar vi følgelig for oss en del sentrale sosiale arenaer og viser at de gjennomgående fremtrer som særnorske i det norske ordskiftet, til tross for at de analytisk sett er varianter over et europeisk tema. Vi konkluderer med at norsk identitet anno 2011 ser Norge som en oljeplattform som fortsatt kan beskrives med Rokkans skillelinjemodell; et rikt, velorganisert sted der alle har sin plass, men omgitt av et udifferensiert hav av annerledeshet som først og fremst er interessant til rekreasjonsformål. Kultur og nasjonal identitet Norge er et land der nasjonal identitet både er et sentralt diskusjonstema og en vesentlig dimensjon ved befolkningens mentale habitus. Allerede i 1991 påpekte Anders Johansen at ordet norsk var det tredje vanligste ordet i Norsk frekvensordbok, en katalog basert på avisspråket. I en tid preget av globalisering og raske endringer på økonomiens, politikkens og kulturens område, kommer nasjonale og andre kollektive identifikasjonsformer under press. De forandrer seg innholdsmessig, men deres ytre grenser kan samtidig bli styrket. I denne sammenheng er det vesentlig å skille mellom kultur (felles mening) og sosial identitet (gruppedannelse og sosiale grensedragninger). Kulturen kan meget vel forandre seg raskt, og ta inn impulser og påvirkninger utenfra, uten at det påvirker den sosiale identiteten. Fra nyere norsk historie er endringene i norsk livsstil på og 60-tallet, ofte omtalt som amerikanisering, et eksempel på dette: Levesettet endret seg, men folk opplevde seg ikke som mindre norske av den grunn. Kulturen varierer langs et kontinuum og er uten skarpe grenser, mens sosial identitet er diskontinuerlig med grenser som voktes nidkjært. Ettersom kulturell mening ofte brukes til å begrunne eksistensen av disse grensene, forsøker imidlertid identitetens grensevoktere gjerne å påvirke kulturelle endringer slik at grensene for felles meningskonstruksjon er noenlunde kongruente med de sosiale grensene. Slik foregår moderne identitetspolitikk, enten den er nasjonalistisk, religiøs eller etnisk. Identitet er også en integrert del av politikken. Derfor er relasjonen mellom norsk nasjonal identitet og Europa/EU vesentlig for å forstå politikken på området. På den ene side regnes Norge geografisk og historisk med til Europa, noe som skulle tilsi at nordmenn også var europeere; på den annen side fremstår Europa i perioder som en andre for den norske identitetskonstruksjonen, altså som kontrast til norskheten. Det dypt ambivalente og i stigende grad likegyldige forholdet til Europa i norsk nasjonal identitet henger både sammen med de historiske omstendighetene som dannet grunnlag for norsk nasjonal identitet, og som er vel kjente, og med

63 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 415 nyere tendenser. Spørsmålet som her skal reises, er hvilken relasjon som eksisterer mellom norsk identitet og Europa, om det lar seg spore endringer i denne relasjonen i nyere tid, og hvilke slutninger som eventuelt kan trekkes om muligheter i Norges politiske forhold til EU. 1 Forskernes blikk på Europa Historien er identitetens kronologiske aspekt. Den består av historier om hvor vi kommer fra. Historiene hjelper oss å forstå hvor vi er og hvor vi er på vei. Ut av en serie mer eller mindre heldige hendelser sorterer en politisk prosess frem noen som passer som byggestener til de forskjellige historiene. Norsk identitet er ikke noe overveldende stort forskningsfelt. Norsk identitet ble inntil virkningene av europeiseringen og globale prosesser for alvor slo inn fra slutten av 1970-tallet av, tatt for å være en gitt størrelse. Når temaet ble diskutert, var det under andre og mer spesifikke merkelapper som spørsmålet om hva slags nasjonale faktorer som drev utenrikspolitisk orientering. Johan Galtung (1967) leverte et karakteristisk tentativt pionerarbeid, mens Stein Rokkan (1987) gjorde historisk sosiologi ut av hvordan skillelinjer i norsk politikk slo inn i partidannelsen. Inspirert av Rokkan, gjennomførte enkelte valgforskere (Valen 1973) studier av hvordan skillelinjer i nasjonal politikk slo inn i stemmegivningen ved folkeavstemningen om norsk EF-tilknytning 25. september Den litteraturproduksjonen som eksplisitt omhandler norsk identitet, kan spores tilbake til 1980-tallet, da nasjonalismeforskningen blomstret innen historie- og samfunnsfagene. Et assortert utvalg norske antropologer (Klausen 1984) drøftet et knippe sosiale praksiser og kulturelle konfigurasjoner med henblikk på å finne noe typisk norsk. Feltet ble for alvor etablert omkring En medvirkende årsak til at det skjedde akkurat da, var den kalde krigens slutt, som løsnet opp på et knippe identitetsskapende faktorer i Norges internasjonale omgivelser, først og fremst blokkstrukturen, men også Nordens beskaffenhet. En annen var oppblomstringen av norsk EF-debatt, som hadde ligget nede siden 1972-avstemningen. En tredje årsak var innvandringen, som nødvendiggjorde refleksjon omkring egen kultur og identitet. Nå var offentlighetens interesse tent for alvor. Resultatene lot ikke vente på seg. Blant antropologene skrev Anders Johansen (1991) om kommersialisering av identitet i den viktige artikkelen «Sjelen som forretningsidé». Thomas Hylland Eriksen (1993) fulgte opp med en boklengdes essay. Kåre Lunden (1992) sporet tidlige nasjonale 1. Som allerede anført, opererer vi i denne artikkelen på nivået sosiale fakta. Merk imidlertid at mens både norsk identitet, Europa og EU er sosiale fakta, er EU også en organisasjon. Det holdes folkeavstemninger om hvorvidt Norge skal bli medlem av denne organisasjonen eller ikke. Vi forutsetter altså at analyse av sosiale fakta legger en føring på en praksis.

64 416 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann forestillinger av 1700-tallet. En annen historiker, Øystein Sørensen, stod i spissen for et bredt anlagt prosjekt som tok for seg nasjonsbygging på 1800-tallet og opp mot den første verdenskrig (1998; Christensen 1993). Parallelt hadde Marianne Gullestad lenge forsket på norsk hverdagsliv, og i The Art of Social Relations (1992) pakket hun ut sentrale kategorier i norsk kultur, som forestillingen om fred og ro. Flere kunne ha vært nevnt. I disse studiene var Europa til stede som historisk størrelse, men med unntak av Lunden, som behandlet Europa som Norges konstitutive andre (det utenfor som nasjonalismen var rettet mot og som den dermed dannet seg i motsats til), er det først og fremst norske sosiale praksiser og kulturelle forestillinger som står i sentrum. Nevnes må imidlertid også en rekke mer politisk rettede publikasjoner, der norsk identitets forhold til Europa ble behandlet ut fra samme premiss som Lundens, enten med negativt eller med positivt fortegn. Etter folkeavstemningen 14. november 1994 kom det et knippe monografier. Nina Witoszek (1998) drøftet norske naturmytologier. Tor Bomann-Larsen skrev biografier om polarheltene Amundsen og Nansen (1993, 1995). Iver B. Neumann (2001) sporet hva begreper som stat, folk og nasjon har betydd i norsk sammenheng. Anne Eriksen (1995) tok for seg den andre verdenskrig i norsk kollektivtradisjon. Leo Grünfeld og Ulf Sverdrup (2005) påviser på sin side sammenhenger mellom økonomiske konjunkturer og holdninger til EU-medlemskap. Siden rundt 1990 er det også kommet en rekke arbeider, så vel akademiske som populære og mer debattpregede, som har tatt opp innvandringens betydning for norsk identitet. I stigende grad har personer som selv har minoritetsbakgrunn bidratt til å utvikle dette feltet. Historikere og sosiologer skrev trebindsverket Innvandringens historie (Kjeldstadli 2003), som interessant nok kan leses som en alternativ norgeshistorie, der impulsene utenfra har vært avgjørende for historisk endring og dannelsen av det vi i dag kjenner som norskhet. En annen, men komplementær innfallsvinkel representeres i antologien Likhetens paradokser (Lien, Lidén & Vike 2001), der en gruppe antropologer undersøker den sentrale kategorien likhet i norsk kultur og sosialt liv. Sett under ett er det slående hvordan litteraturen om norsk identitet har dreid fra å omhandle forholdet til Europa og EU i årene like etter folkeavstemningen i 1994, til å dreie seg om forholdet til minoriteter hjemme og såkalt fattige land i sør (se spesielt Kjærland & Rio 2010). Det er også slående hvordan generelle bøker om EU, som Førlands (1993) og Førland & Claes' (2010), ikke reflekterer over identitetsdannelsens betydning for Norges forhold til integrasjonsprosessen. Faktisk kjenner vi bare til to bidrag fra nyere tid som systematisk teoretiserer norsk identitet i forhold til Europa (Fossum & Holst 2009). Det ene kausalforklarer, med inspirasjon fra den amerikanske statsviteren Peter Katzenstein, Norges

65 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 417 nei som en funksjon av norsk økonomisk struktur. I en sammenligning med Sverige peker Christine Ingebrigtsen (1998) på at der Sveriges ledende sektor var industrien, som stod til å tjene på svensk EU-medlemskap, ble det ja i 1994-folkeavstemningen. I Norge, der olje, men også fiske og jordbruk er ledende sektorer, ble det imidlertid et nei. Den andre teoretiseringen av fenomenet er konstitutiv; den ser, med inspirasjon fra den tyske historikeren Reinhard Koselleck, på hvordan fenomenet EU kom til å fremtre historisk slik det gjorde (Neumann 2001). Historisk sett står begrepet folk i norsk nasjonsbygging mot begrepet stat. Det er et ubrytelig bånd mellom Norge forstått som det norske folk og Norge forstått som det norske territorium. Hvis folket ikke dekker hele territoriet, er Norge ikke lenger Norge, og hvis territoriet ikke er homogent, opphører det å fungere som nasjon. EU fremstår i kontrast til dette som heterogent, sentralisert og urbant. Siden EU-medlemskap ville innebære sentralisering, altså urbanisering, ville det samtidig uunngåelig føre til en nedgang i landbefolkningen, og dermed sette hele ideen om Norge i fare. Selve det politiske språket bærer med seg denne nasjonsbyggende erfaringen, og det er dette språket og disse begrepene som også brukes til å snakke om EU. Fiske og jordbruk blir dermed svært viktig i norsk EU-diskurs, men da på grunn av sin symbolske og ikke sin økonomiske betydning. At Norge rent faktisk er sterkt urbanisert, og at den norske desentraliseringsideologien (legedekningen i Finnmark skal være like god som i Oslo) rent faktisk forutsetter en sterk sentralmakt, illustrerer at symbolsk identitetskonstruksjon ikke står i noe 1:1-forhold til realpolitikk. All politikk har et viktig element av symbolpolitikk. Den internasjonale forskningen om identitet har kommet frem til noen innsikter som det er tilnærmet, men ikke full konsensus om. Siden disse innsiktene fortsatt ikke har festet seg i det politiske ordskiftet, skal de nevnes kort. 1 Identitet er relasjonell. Den formes ved at et kollektiv avgrenser seg fra andre kollektiver. Videre er det å streve etter andres anerkjennelse en del av identitetsarbeidet. For kollektive identiteter som den norske betyr dette at en gitt krets av andre andre stater, internasjonale organisasjoner, verdensopinionen er med på å danne (er konstitutive for) norsk identitet. Spørsmålet om Europas rolle for norsk identitet kan altså stilles mer presist som hvor viktig Europa, og europeiske institusjoner som EU og EØS, er i kretsen av andre som norsk identitet formes i samspill med. 2 Identitet er i stadig forandring. Dette følger logisk av punkt 1, for når relasjoner og kvaliteten i relasjoner forandrer seg, forandrer også et relasjonelt fenomen seg. Hvilke relevante andre og hvilke spesifikke markører av identitet som er i spill til enhver tid, er et empirisk spørs-

66 418 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann mål. Vi skal argumentere for at det europeiske er blitt mindre viktig identitetsmessig over de siste femten år. 3 Det er imidlertid ikke slik at alle relasjoner et kollektiv inngår i er (like) dannende for identiteten. En rekke ting vil ha liten effekt. Det er heller ikke slik og dette er avgjørende at det er noe en-til-en-forhold mellom hvor viktig et annet kollektiv er i økonomisk, politisk eller kulturell forstand på den ene siden, og hvor viktig det er for identiteten på den annen. Betydningen av det jødiske for Nazi-Tysklands identitet oversteg langt jødenes økonomiske betydning. Det jødiske var også viktig for polsk etterkrigsidentitet, selv om det knapt fantes jøder igjen i landet. Et annet eksempel kan hentes fra Balkan på 1990-tallet; for en utenforstående er forskjellene mellom det serbiske og det kroatiske svært små, men for serbere og kroater selv var de så avgjørende at de kunne brukes som legitimering av krig. Norgeshistorien er full av lignende eksempler. For en utenforstående ikke-lingvist er forskjellen på Molde- og Ålesund-dialekt ikke svært stor. For de involverte er disse forskjellene avgjørende for byidentitetene. Vi skal argumentere for at Europa er langt viktigere for Norge når det gjelder å få oppgaver eller funksjoner løst enn det er for norsk identitet. Vi kaller dette en diskrepans mellom funksjonell integrasjon og identitetsmessig integrasjon. Ulf Sverdrup har i en artikkel fra 2009 diskutert hvorfor det er så vanskelig å diskutere Europa i norsk politisk ordskifte. Vi anfører i denne sammenheng at den akademiske kunnskapsproduksjonen som en slik politisk debatt kunne trekke på er liten, og at viljen og evnen til å trekke på den litteraturen som finnes blant annet har vært å finne i temaets identitetsmessige betydning. Man tenker seg gjerne at politisk omstridte temaer skulle være spesielt innbydende for samfunnsforskere. Det gjelder nok bare opp til et punkt; om temaene er for omstridte kan ymse omkostninger som må påregnes virke bremsende på forskningen i nasjonens tegn Etter folkeavstemningen i 1972 var spørsmål omkring europeisk integrasjon tilnærmet tabu i norsk politisk ordskifte. Det var først da den kalde krigen gikk mot slutten at dette endret seg. I årene 1989 til 1992 var Norge blant de landene som fremforhandlet Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS). Avtalen integrerte norsk samfunnsliv med EUs, og er dermed et typisk eksempel på funksjonell integrasjon. EØS-avtalen har da også ført til at norsk samfunnsliv på en rekke områder er blitt ganske likt EUs. EU-kontrollen (tidligere EØS-kontrollen) for biler er kanskje det mest synlige eksempelet, men det går knapt en dag uten nyhetsoppslag om større eller mindre integrerende tiltak. Enkelte, som barnematdirekti-

67 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 419 vet, vekker oppmerksomhet, men stort sett dreier det seg om en prosess som tikker og går uten å vekke de store politiske reaksjoner. Den saksorienterte måten EØS stort sett diskuteres på i Norge, står i skarp kontrast til oppmerksomheten omkring EU. Mens den funksjonelle integrasjonen går ganske upåaktet hen, og ikke gjøres til noe identitetsspørsmål andre steder enn på ytterste Nei til EU-fløy, var spørsmålet om EU-medlemskap i årene opp til 1994 et brennende identitetsmessig spørsmål. For å forstå Norges relasjon til EU i 2011, er det nødvendig å gå tilbake til En konstituerende hendelse i de siste årenes norske historie var Lillehammer-OL i 1994, en identitetspolitisk og kommersiell begivenhet som markerte overgangen fra en moderne til en postmoderne identitet. Fra åpningsseremonien til avslutningen var det påkostede arrangementet mettet av en særegen type norsk symbolikk som presenterte Norge ikke som et moderne, komplekst industriland, men som et tradisjonelt samfunn uberørt av moderniteten. Åpningsseremonien, som ble direktesendt på fjernsyn i en rekke land, var bygget omkring mytiske vesener fra folkeeventyrene (vetter og tusser), vinterlandskap og strikkede ullgensere, Thor Heyerdahl og Liv Ullmann. Psykologen Arnulf Kolstad publiserte i ettertid forskning som tydet på at etnonasjonalismen i Norge fikk et målbart oppsving som resultat av arrangementet (Kolstad 1995). I forhåndsreklamen forut for Lillehammer-OL ble Norge presentert i korte filminnslag rundt om i verden. Disse innslagene fremstod som komprimerte versjoner av Norge rundt, med glimt fra fiskevær og grønne daler, men med hovedvekt på snøkledde fjell og vidder, med en rødmalt stue bak et furutre, en rev som kikket frem og en enslig skiløper i klær fra midten av 1800-tallet. Under selve arrangementet, som jo fant sted i samme år som EU-avstemningen, viste statsminister Brundtland seg i Lillehammers gågate, spaserende sammen med arrangementskomiteens leder, iført en slående, fargesprakende bunad. Hennes implisitte budskap til nasjonen, som tilhenger av norsk EU-medlemskap, var at man utmerket vel kunne være rotnorsk og samtidig EU-tilhenger. Lillehammer-OL hadde en politisk dimensjon i og med forsøket på å definere Norge som unikt og rotfestet, men det kommersielle aspektet var mer åpenbart. Norge skulle markedsføres, og både norske varer og feriereiser til Norge skulle bli lettere å selge etter denne massive eksponeringen av det eksotiske og friske landet. I forbindelse med EU-avstemningen i november samme år, ble flere av de samme symbolene som hadde vært i omløp i forbindelse med OL brukt med et annet fortegn. Også Nei til EU la vekt på Norges friskhet og renhet som kontrast til Europa; én mye omtalt annonse hevdet blant annet at EUbroilere lå og fløt i en slags kloakk etter at de ble slaktet (til forskjell fra de

68 420 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann sunne og lykkelige norske broilerne), og både rosemaling og bunader ble tidvis brukt som markører på nei-standpunktet. Monstrøse belgiske okser (av rasen Belgian Blue ) ble brukt som symboler på et usunt industrielt landbruk, implisitt i kontrast til de fredelig gressende NRF-kuene på Freias melkesjokolade. Nei-siden vekket også til live nasjonale symboler fra vikingtiden som ikke hadde vært i nevneverdig bruk siden 1940-tallet (Esborg 2008). At iscenesettelsen av Norge som særlig kom til uttrykk i forbindelse med Lillehammer-OL ikke korresponderte med de fleste norskes livsverden, har liten betydning for virkningen på spørsmålet om identitetsdannelse. På samme måte som reindrift er et vesentlig symbol for samene, selv om det bare er en liten minoritet av samer som driver med reindrift, er en nasjonal identitet som den norske avhengig av symboler som skaper særpreg og grenser. At symbolproduksjonen, med sin betoning av røtter snarere enn føtter, fortid heller enn fremtid, renhet fremfor blanding, fungerte ekskluderende overfor innvandrere (og en del etnisk norske), er mer relevant. Det norske samfunnet, slik det ble fremstilt, var basert på ett folk (pluss det samiske, som også var synlig under hele arrangementet) som eksisterte i kraft av en felles fortid. Det var ikke plass til verken pakistanske drosjesjåfører, mobiltelefoner eller engang oljeplattformer i den offisielle retorikken omkring OL. Nordmennene var et ruralt folk (selv om over tre fjerdedeler faktisk bor i urbane strøk) som var nokså upåvirket av verden utenfor. Denne symbolikken ville trolig hatt mindre appell tyve år tidligere, da moderniseringsprosjektet fremdeles krevde betydelig politisk energi og arbeidsinnsats. I 1994 var Norge et fullbyrdet moderne samfunn, polstret av oljepenger, og produksjonen av nasjonalt særpreg, enten den hadde et politisk eller kommersielt fortegn, enten den primært var ment til innvortes eller utvortes bruk, kunne dernest komfortabelt løsrives fra typiske norske livsverdener. En nasjonal identitet fundert i det enkle livet i bondesamfunnet kunne nå ubekymret markedsføres, en generasjon etter at befolkningen hadde glemt dette livet (og at de fleste den gang drømte om å komme seg ut av det). Romantiseringen av bondesamfunnet begynte på midten av 1800-tallet, men forskjellen er at tegnet (nasjonaliseringen av bondekulturen) den gangen viste til noe empirisk eksisterende, nemlig bønder som levde på tradisjonelt vis. Nå, i 1994, viste tegnene bare til andre tegn (andre folks nasjonale symboler, 1800-tallsnasjonalismen, vintersport som virtuell arena). Den kommersialiserte nasjonalismen som kom til uttrykk, mimet en identitet og en væremåte ingen av deltagerne hadde førstehånds kjennskap til. Den reproduserte en velkjent metafor for den norske nasjon, nemlig slektsgården, men var på usynlig vis finansiert av en mindre brukt metafor for Norge, oljeplattformen.

69 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 421 Retorikken og debatten omkring EU-avstemningen var av et annet slag, men noe av den samme symbolikken ble brukt. Hendelsene i Norge i 1994 minnet altså om at kollektiv identitet kan brukes til ulike formål, og at kollektiv identitet kan ha både en kommersiell og en politisk dimensjon (se også Eriksen 2010). Samfunnsmessige endringer etter 1994 De hendelsene som ble diskutert i forrige avsnitt, ble valgt ut fordi de åpenbart har hatt betydning for norsk identitet. Som nevnt innledningsvis er det imidlertid ikke noen direkte forbindelse mellom sosiale endringer og identitet. Hendelser som betyr forholdsvis lite for den funksjonelle integrasjon av et samfunn, som et OL eller størrelsen på ulveflokker, kan være svært viktige for identiteten. Omvendt kan forhold som er svært viktige for funksjonell integrasjon, som EØS, bety forholdsvis lite for integrasjonen år er gått siden folkeavstemningen, og de siste meningsmålinger tyder på at over to tredjedeler av landets befolkning nå er motstandere av EU-medlemskap. 3 Mulige årsaksforklaringer vil bli vurdert senere, men først er det nødvendig å vurdere relevante endringer i Norge og Europa siden På et globalt, geopolitisk plan fremstår det i ettertid som tydelig at det store tidsskillet i perioden ble markert av terrorangrepet mot USA 11. september I de påfølgende årene har USA og dets alliertes kamp mot islamsk terrorisme, som blant annet har avstedkommet to uavsluttede kriger, preget geopolitikken også i Europa, inklusive Norge. Globaliseringen, som på 1990-tallet generelt ble sett som et mulighetsrom, fremstod nå i økende grad som en trussel. Selv om det ikke har forekommet terrorhandlinger i Norge i denne perioden, medførte publiseringen av de danske Muhammed-karikaturene i et norsk blad i 2006 demonstrasjoner mot norske ambassader i Midtøsten og et økt spenningsnivå mellom storsamfunnet og deler av de muslimske minoritetene i Norge. Demonstrasjonene mot Israels invasjon i Gaza på Karl Johan i januar 2009 føyer seg inn i det samme mønsteret. 2. I det lange løp vil den funksjonelle integrasjonens karakter i noen grad slå inn i identiteten, ikke minst på grunn av vanens makt, men som økonomen John Maynard Keynes yndet å bemerke: i det lange løp er vi alle døde. 3. Nationen, 19. juli /, lastet 29. september Vi skriver dette i full forvissning om at fremtidige historikere nok også vil trekke frem hendelser i kinesisk politikk som en sterk alternativ kandidat.

70 422 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann Samtidig har antall innvandrere og etterkommere av innvandrere i Norge økt kraftig. Minoritetsandelen i befolkningen er over dobbelt så høy i 2011 som i Debattene om integrering og offentlige tiltak for å lette integreringen (gjennom arbeidsmarkedstiltak, morsmålsundervisning, norskopplæring osv.) har imidlertid ikke forandret seg tilsvarende, selv om det er mye mer snakk om religion i 2011 enn det var i Parallelt med at man knapt kan åpne en avis uten å lese kritiske artikler om islam og muslimer, blir det hevdet at det er umulig å kritisere islam uten å bli stemplet som rasist. Likevel er det et åpent spørsmål om forholdet mellom majoritet og minoriteter er mer konfliktfylt enn tidligere. Andelen av innvandrere som deltar i arbeidslivet er for eksempel nokså konstant. Fremskrittspartiets vekst de senere årene tyder imidlertid på økt misnøye med flerkulturaliteten. Det stedvis tilspissede forholdet mellom enkelte representanter for majoriteten og enkelte muslimer er et europeisk fenomen, med lokalt og nasjonalt spesifikke uttrykk i land som Nederland, Danmark, Østerrike og Frankrike. Det som gjør Norge spesielt, er at kampen om arbeid ikke er en problemstilling som blir uttrykt som gruppebasert etnisk konkurranse. Tvert imot ser vi i dag fremveksten av et etnisk segregert arbeidsmarked i Norge, kanskje særlig i Oslo, hvor minoritetsgrupper som pakistanere, polakker og svensker dominerer i visse nisjer i arbeidsmarkedet hvor de ikke konkurrerer direkte med norske arbeidstagere. Den kulturaliserte diskursen om minoriteter, hvor religion for tiden spiller en hovedrolle, er derimot sterk i Norge, men den artikuleres gjerne som et bilateralt forhold mellom Norge og minoriteter, eventuelt deres avsenderland, og ikke som et europeisk fenomen med en avlegger i Norge. Ved siden av slektskap er religionen en grunnleggende markør av gruppetilhørighet. Siden Christian III reformerte Norge i 1536, har det norske vært religiøst protestantisk. Fra opplysningstiden av har det ligget en spenning i religion som markør, mellom det protestantiske på den ene siden og fritenkningen på den annen. Det var først i 1956 at jesuitter fikk adgang til kongeriket, og da fordi Norge måtte oppheve forbudet for å kunne bli medlem av Europarådet. En rekke andre religionsmarkeringer ble liggende i statsskikken. Fremst er statskirken, men det finnes for eksempel også en lovbestemmelse om at et gitt antall medlemmer av Kongens råd må tilhøre den. Identitetsmessig er det sentrale at Norge fremstår for sine innbyggere som et samfunn med trosfrihet, samtidig som landet har en statskirkeordning. Statskirkens historiske utfordrere var ateister, lavkirkelige troende og, i svært liten grad, katolikker. Disse spenningene har en rolle i norsk identitet, spesielt på regionalt nivå, og de var perifert til stede i Europa-debatten omkring 1972 (enkelte holdt EEC for å være katolsk, andre for å være dyret i åpenbaringen). I 1994 var temaet religion så godt som fraværende. Siden den gang, og spesielt siden 11. sep-

71 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 423 tember 2001, er islam stadig mer diskutert, i den grad at det kan synes som om religionen «islam» har tatt «innvandrernes» plass som en konstituerende andre for norsk identitet. Med en religion som konstituerende andre, blottlegges også tvetydighetene i norsk identitet mellom protestantisme og trosfrihet. Det blir langt mer problematisk å argumentere for statskirke. I vår sammenheng er det interessante at kristen religion i norsk identitetsdannelse ikke synes å ha noen europeisk dimensjon, til tross for at vi snakker om et europeisk fenomen. I likhet med hva likestilling mellom kjønnene angår, der norske kvinner først for alvor entret arbeidslivet fra 1970-tallet av og der det ikke kom noe universelt barnehagetilbud før på 2000-tallet, altså nesten 80 år etter at dette ble innført i land som Frankrike og Italia, var Norge historisk sent ute med å erfare innvandring i forhold til sentrale EU-land. Når det så skjer, fremstilles situasjonen imidlertid som særnorsk og ikke som en variant over et europeisk tema. Karikaturstriden fra kan tjene som illustrerende eksempel. Det hele begynte som en direkte fortsettelse av et europeisk, nærmere bestemt et dansk forløp, ved at et norsk blad trykte opp et sett tegninger av profeten Muhammad. Dernest kom det protester fra muslimer i inn- og utland både mot Danmark og Norge (se Eide, Kunelius & Phillips 2008). Reaksjonen i Norge var å slå ring om det som ble fremstilt som en norsk verdi, nemlig ytringsfrihet. Man kunne ha tenkt seg andre reaksjonsformer, for eksempel å se på situasjonen som en lokal variant av et europeisk fenomen, nemlig at Europa i løpet av de siste tiårene har gått fra å være kristent til å være flerreligiøst, og at dette uunngåelig vil føre til nye forhandlinger av religionens plass i nasjonale identiteter. Økonomisk var 1990-tallet preget av høykonjunktur i det meste av verden. Asia-krisen i 1998 og det såkalte dot.com-kollapset i 2000 fikk ringvirkninger ikke bare i finansmarkedene, men også i realøkonomien over det meste av verden. I Norge ble effektene knapt merkbare. Det samme gjaldt med hensyn til finanskrisen i , da Norge som eneste OECD-land var relativt uberørt av krisen. Velstandsutviklingen fortsatte, og staten hadde fremdeles penger nok. Dermed fremstod Norge utover på 2000-tallet i økende grad som et annerledesland, skjønt ikke av samme slag som det Rolf Jacobsen skildret i sitt dikt, eller slik Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein fremstilte det før folkeavstemningen. 5 Norge anno 2011 er først og fremst et rikt land med høy grad av stabilitet. Dette har åpenbare implikasjoner for Norges forhold til et Europa der økonomiske og sosiale utfordringer er betydelig større. EU-utvidelsen i 2004 må også nevnes i denne sammenheng. Som deltager i EØS-samarbeidet er Norge åpent for mobilitet fra de nye medlemslan- 5. For detaljer, se

72 424 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann dene. Det mest synlige resultatet av utvidelsen er den raske veksten i legal polsk arbeidskraft på det norske arbeidsmarkedet, men mange polakker har også valgt å registrere seg som innvandrere. I 2007 utgjorde polakkene for første gang den største minoritetsgruppen i Norge (med unntak av samene), foran svensker og pakistanere. Den store polske innvandrergruppen er en direkte konsekvens av Norges sterke funksjonelle integrasjon med EU, gjennom EØS. Innvandring som sådan er et sentralt, kanskje det mest sentrale feltet for omkalfatringer av norsk identitet. Ikke desto mindre fremstår ikke polsk innvandring som et europeisk anliggende i norsk debatt (men se Sverdrup 2004). Her har vi ikke bare et eksempel på at funksjonell integrasjon ikke får direkte konsekvenser for identiteten, men også en av flere indikasjoner på at europeiske forhold er i ferd med å marginaliseres fra norsk identitetsdannelse. Dette kommer vi tilbake til nedenfor. Generelt har perioden siden 1994 vært preget av en akselerering av globaliseringsprosesser som allerede var i full sving den gangen. Befolkningen i en by som Oslo er nå ikke bare etnisk mangfoldig, men hypermangfoldig det tales nesten 200 språk i byen, hvor én av fire nå har utenlandsk bakgrunn. De nye elektroniske kommunikasjonsmediene, fra tekstmeldinger til Facebook, skaper ikke bare tettere bånd blant nordmenn, men også tettere transnasjonale bånd, noe som ikke minst kommer innvandrerbefolkningen til gode. Nordmenn reiser dessuten mer enn noen gang, både på ferie, i forretninger, på konferanser og som studenter. Endelig har den stabile velstandsutviklingen i Norge skapt et gap mellom dette landet og det meste av Europa. Selv Sverige er blitt et konstant billig land for nordmenn å reise til for å gjøre innkjøp, og unge svensker kommer til Norge for å jobbe, men foretrekker å reise hjem for å konsumere. I 2011 er Norge, paradoksalt nok, et utenforland og et annerledesland i enda større grad enn det var i Stabile trekk ved norsk identitetskonstruksjon I en kommentar til utviklingsprosjekter i sør uttalte antropologen Margaret Mead på 1950-tallet at ulike deler av kulturen forandrer seg i ulik hastighet. Innsikten, som først hadde blitt formulert av den ledende russiske kommunisten Leo Trotskij, er utvilsomt riktig, og hva angår norsk væremåte har den endret seg i rasende fart på visse områder (f.eks. mht. bruk av elektronisk teknologi til kommunikasjon og underholdning), mens den på andre felter er mer stabil (matpakke til lunsj, julefeiring med familien osv.). Den kollektive identiteten og dens bærende symboler kan dessuten være stabil til tross for dramatiske endringer i kulturen. Dessuten kan kollektive identitetskonstruksjoner fungere som selvoppfyllende profetier ved å påvirke politikken.

73 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 425 Den store historien om norsk nasjonal identitet er fortellingen om by og land, eventuelt spenningsforholdet mellom det dansk-tyske Norge og det norrøne Norge (Neumann 2001). Selv om over tre fjerdedeler av befolkningen rent faktisk bor i byområder, vedvarer bygda å være et symbol på la Norvège profonde, det egentlige Norge, hvilket man ikke minst får et bevis på hver gang man diskuterer plasseringen av infrastruktur landet trenger, men som kan være belastende å ha i kommunen. Jo mindre kommunen er, jo sterkere synes dens argumenter mot plassering akkurat der å være (det motsatte syn, at det er et poeng at færrest mulig mennesker skal berøres, synes ikke å ha den samme vekt). Den politiske desentraliseringen som følger av en slik holdning har medført både at Norge, med halvparten så stor befolkning som Sverige, har en halv gang til så mange kommuner (290 mot 430), at en stemme i enkelte fylker teller dobbelt så mye som andre og, som Enzensberger (1984) uttrykte det, at Norge er landet med 56 flyplasser for en befolkning på fire (nå fem) millioner. 6 Smått er med andre ord godt, og selv om mye kan sies om Europa, går det ikke an å si at EU er smått. På dette området minner den norske selvstendighetsideologien om det sveitiske kantonsystemet, der enhver sentralmakt fremstår som en trussel. Norsk nasjonal identitet er ikke bare forbundet med det rurale, men også med bonden. Det er nok å kaste et blikk på et kart over Norge for å se det kontraintuitive ved denne nasjonalromantiske prioriteringen. I norsk nasjonal identitet står bondekulturen stadig sterkt, og 96 % av de fredede gjenstandene i dette landet er bygninger, ofte med tilknytning til bondekulturen. Bare 174 båter er fredet, av totalt over 4000 fredede gjenstander. Odd Are Berkaak, som har studert fartøyvernet i Norge, bemerker at det er rimelig å anslå at fem ganger så mange nordmenn har et forhold til kystkulturen som til landbruket (Berkaak 1992). Likevel er det forsvinnende få intakte fartøyer fra før 1960 i dette landet. Av historiske og ideologiske grunner blir gamle båter til søppel, mens gamle gårder blir musealisert. Metaforisk fremstår Norge mer som en slektsgård enn som et fiskevær, og noe av det som kjennetegner slektsgården er at den har ytre grenser i form av gjerdestolper, samt at fjerne slektninger på besøk behandles høflig, men avmålt. Kontinuitet i norsk identitetskonstruksjon kan gjenfinnes også på andre områder. Protestantiske dyder som nøysomhet og enkelhet lever videre, men har i idretten, i forretningslivet og annetsteds sin motsats i Askeladden som ikonisk symbol på nordmannen som kommer seg opp og frem i 6. Grunnlovens 57 fastslår etter endring i 2003 at fordelingen av stortingsrepresentanter på valgdistriktene foregår etter en formel der «... det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point...». Det er altså grunnlovsfestet at folk i grisgrendte strøk skal forfordeles.

74 426 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann verden. Man skal imidlertid merke seg at selv om bygda kjennetegnes av både sosial og kulturell likhet, er kollektivet av bygder (reelle og metaforiske) mangfoldig. Variasjonen i dialekter, og det store antallet forskjellige bunader i et større 17. mai-tog, illustrerer en type norsk mangfoldstenkning. Den skjer innen stramme grenser små variasjoner i mønster og farve, små variasjoner i vokalbruk og bøyningsformer men her er det tross alt et eksempel på at den egalitære individualisme også innebærer noe variasjon. Her ligger det en logisk åpning for å strekke variasjonsbredden. Andre tradisjonelle europeiske nasjonaldrakter er, for en utenforstående, til forveksling lik de norske. Norske dialekter er en del av norsk som igjen er en del av en vestskandinavisk språkgruppe som igjen er en del av nordgermansk som igjen er en del av germansk som igjen er en gren av indoeuropeiske språk osv. Her ligger det en diskursiv ressurs som kan gjøres forenlig med både flerkulturalitet og deltagelse i større sammenslutninger. Antropologen Marianne Gullestad foreslo begrepet egalitær individualisme for å karakterisere en norsk kjerneverdi (Gullestad 1992). Dette er en sterkt normativt regulert form for individualisme der enhver har ansvar for sitt eget liv (i god protestantisk tradisjon) samtidig som det forutsettes at man realiserer sine mål omtrent på samme måte som alle andre. Individene er autonome, men like. I senere år har ytterligere to størrelser fått en sentral, nærmest totemisk plass i norsk kollektiv identitet, nemlig velferdsstaten og likestilling. Særlig velferdsstaten blir kontrastert til de europeiske statene der sosial ulikhet er mer utbredt enn i Norge, mens likestilling blir påberopt av mange ellers forskjellige grupper, fra feminister til Fremskrittsparti-politikere, som markering av særpreg og nasjonal identitet. Flere elementer kunne ha vært nevnt. To spørsmål reiser seg i denne sammenheng: I hvilken grad er den norske identitetskonstruksjonen forenlig med en europeisk identitet, og hvilke indre spenninger eller konflikter preger norsk nasjonal identitet? La oss ta det siste spørsmålet først. Flerkulturalitet og norskheten Minoriteters identitetspolitikk, tidligst representert i samiske organisasjoner fra 1960-tallet og utover, har bidratt til å sette norsk identitet i relieff og reist spørsmål både om norskhetens grenser og dens innhold. Identitet blir alltid artikulert og definert først når den settes under press ved å konfronteres med noe den ikke er. Senere har innvandringen og tendensene til identitetspolitikk både blant innvandrere og etnisk norske også avstedkommet en rekke debatter om hva det vil si å være norsk. I 2006 blusset det eksempelvis opp en debatt rundt ordet nordmann. Ukeavisen Ny Tid hadde kontaktet Norsk språkråd for å få deres definisjon av ordet, og direk-

75 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 427 tør Sylfest Lomheim mente at en nordmann per definisjon var etnisk norsk. Denne avgrensningen viste seg å være alt annet enn ukontroversiell, og det fremkom ut fra debatten at det på ingen måte er enighet om hva som skal til for å være norsk. Juridisk sett er den norsk som har norsk statsborgerskap, men kulturelt finnes flere, delvis overlappende forståelser av norskhet. Blant minoritetsungdom i Oslo-området er det vanlig å omtale seg selv som utlending selv om man er født og oppvokst i Norge, og bruken av begreper som annen generasjons innvandrer (eller det nå mer kurante ordet etterkommer ) viser også til en gradering av nasjonal tilhørighet. Det er med andre ord uenighet om hvem som er norsk. Likeledes er det ingen generell enighet om det kulturelle innholdet i norskheten. Ikke bare blant minoriteter, men også i majoritetsbefolkningen eksisterer en rekke forståelser av typisk norske særtrekk. Sannsynligvis er Norge først og fremst et språkfellesskap (se også Eriksen 2010), men Gullestad (2002) har antydet at Norge også kan forstås som et rasefellesskap. Forskere som har sett på polakker og litauere i Norge nevner, som en årsak til at disse nasjonalitetsgruppene er lite stigmatisert, at de er hvite (Dauksas 2009; Pawlak 2009). Debattene om hvem som er norsk og hva som er norsk handler for tiden overveiende om innvandring og minoritetenes angivelige innflytelse på norsk væremåte. Kritikken mot amerikanisering og eventuell europeisk påvirkning på norsk identitet og væremåte er for tiden nesten fraværende. En mulig årsak kan være at USA ikke betraktes som radikalt kulturelt annerledes, og at Europa for tiden befinner seg under radaren. Det fredelige Norge Ideen om eksepsjonalisme at identiteten hentes fra å være forskjellig fra alle andre enheters i samme kategori er et uunngåelig trekk ved nasjonal identitet. Nasjoner eksisterer som kategori i kraft av å være like. Alle nasjoner har på forestilt plan et gitt territorium med en gitt befolkning med en gitt kultur; nasjonalspråk, nasjonalmusikk, nasjonalmat, nasjonaldrakt, nasjonalkjennetegn. Men alle nasjoner er samtidig forskjellige, fordi nasjonalspråket, nasjonalmusikk, nasjonalkjennetegnene nødvendigvis er forskjellige. Spranget fra forskjell til eksepsjonell forskjell er kort. Dermed finner vi nasjonalismer som de amerikanske og israelske nasjoner som mener seg eksepsjonelle fordi de er utvalgt av Gud, eller den polske og serbiske eksepsjonelle fordi de har måttet utstå eksepsjonell ledelse (i siste instans, som Kristus). Norsk nasjonalisme er neppe så eksepsjonell, men det er ett trekk som peker i denne retningen. Det er tanken om at Norge er spesielt fredelig. Tanken stammer fra 1890-tallet, og har sine røtter i avgrensningen av det norske mot det svenske. Som gammel militær stor-

76 428 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann makt ble Sverige i norsk nasjonalistisk ordskifte kategorisert som en av flere europeiske krigerstater. Norge var på sin tide en typisk fredsvenn (Leira 2004). Lykken smilte til Norge et par tiår senere, og landet kom ikke med i den første verdenskrig. Heller ikke den andre verdenskrig rokket ved selvbildet, til tross for at væpnet motstand ble feiret. Under den kalde krigen var Norge et ivrig NATO-medlem, og Norge var og er en viktig våpeneksportør, men heller ikke dette rokker ved selvbildet som eksepsjonelt fredelig. Hvorvidt et gitt forhold medfører riktighet eller ikke er imidlertid, som vi diskuterte ovenfor, ikke spesielt relevant i identitetsmessig sammenheng, Man kan for eksempel spørre seg hvordan Sovjetunionen, som offisielt understreket voldens store og positive betydning for historiens gang, også kunne ha selvbilde som fredelig. Og man kan spørre seg hvordan det er mulig at Norge, som nå har et kontinuerlig tiår som krigførende part i Afghanistan bak seg, fortsatt kan hevde å være mer fredelig enn for eksempel Sverige. Men det kan Norge altså, og effektene kan man daglig se i den politiske debatt, der det blir underkommunisert eller endog benektet at Norge er i krig, der det sees på som unormalt at soldater tar liv enda det faktisk er derfor vi har dem, og der nasjonen nekter å feire dem som faktisk dør i Norges navn. Ståle Ulriksen (2002) har levert den hittil beste forklaringen på hvordan dette kan ha seg. Som Leira finner han begynnelsen på en forklaring i den avgjørende fasen av norsk nasjonsbygging på 1890-tallet, da det vokste frem en forestilling om at norsk krigføring var knyttet til norsk territorium. For nordmenn har det å krige siden betydd å beskytte landet Norge. De som skulle beskytte territoriet, var folket. Det folket skulle beskytte territoriet mot, var Sverige. Bytter vi ut Sovjetunionen med Sverige, var det inntil for nylig så selvsagt at folkeforsvaret skulle beskytte norsk territorium mot en trussel østfra at det var vanskelig å vise hvor historisk spesifikk denne forståelsen av forsvar var. Det interessante for forandringen i norsk identitet siden begynnelsen av 1990-tallet er at Norge har gått til krig tre ganger (Balkan, Afghanistan, Irak), men uten at denne intense krigføringen har rokket ved forestillingen om at (andre) europeiske land er krigerske, mens Norge er fredelig. Det oppfattes til tross for et tiår med sammenhengende krigføring, fortsatt som eksepsjonelt at Norge er i krig, mens det at andre europeiske stater er i krig, oppfattes som naturlig. De er jo krigerstater. Norge og de andre Identitet dannes i grenseflaten til de andre, og selvbildet avhenger derfor av hvilke andre man betrakter seg i relasjon til. Sett i relasjon til Island er Norge eksempelvis et folkerikt land midt i Europa. Andre relasjoner genererer andre selvbilder.

77 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 429 Norges konstitutive andre i nord er ishavet, det nærmeste Norge kommer et innhav. Da vi gikk på skolen, leste vi en historiebok som dekket norsk senmiddelalder under overskriften «Norge blir en stormakt i Norden». Der var det en rekke sider om kolonisering av Hebridene, Orknøyene og Man og bosetting av Island og Grønland. Den samme figuren var viktig for norsk identitet i mellomkrigstiden, da ledende nasjonalister som Adolf Hoel, Gustav Smedal og Helge Ingstad ville rekolonisere Grønland. Saken kom opp til voldgift for den internasjonale domstolen i Haag, og Norge tapte. Siden den gang har ishavsimperialismen antatt en legal form. I 1982 fikk Norge utvidet sitt territorium enormt etter å ha fått gjennomslag for prinsippet om at havområder inntil 200 nautiske mil fra kysten tilhører en stat, og på slutten av 1980-tallet ble dette prinsippet også utvidet i nord ved at Norge erklærte en vernesone omkring Svalbard. I 2010 annonserte Norge et juridisk kompromiss med Russland om deling av de omstridte områdene i Barentshavet. Da Island i 2008 røk på en stygg finansiell smell, var det liten eller ingen vilje i Norge til å hjelpe. Småstaten Norge så åpenbart ingen verdi i å hjelpe et land med en femtendedel av egen befolkning. Nordområdene forstås i norsk identitetsdiskurs ikke som europeiske, men nærmest som ubebodde. Hva angår Norges konstitutive andre i øst, er dette annerledes. «Øst» i norsk identitetsdannelse er ikke (lenger) den gule fare; Kina er blitt «sør» eller, i en akademisk diskurs, BRIC (nyindustrialisert stormakt Brazil, Russia, India, China). «Øst» er heller ikke Sverige (i motsetning til for eksempel dansk identitetsdannelse, der Sverige nærmest fremstår som halvasiatisk). Øst er primært Russland og Polen. Mens Sovjetunionen var en viktig størrelse i norsk identitetsdannelse, er Russland ikke spesielt viktig. Trusselen fra øst har fra omkring 1994 av ikke vært spesielt uttalt. Barents-samarbeidet fremstår som en variant av utviklingshjelp, ikke som noen trussel eller som noe «østlig» (se Hønneland 2003). Et nærmere Øst er Polen, som har gått fra å være et ikke-sted til å bli en kilde til billig arbeidskraft, mye av den sesongmessig. I offisiell norsk statistikk utgjør polakkene som nevnt den største innvandrergruppen, , men på grunn av EØS-migrasjonen vet ingen hvor mange polakker som til enhver tid befinner seg i Norge. I vår sammenheng er poenget hva både «nord» og «øst» i norsk identitetsdannelse angår at dette ikke knyttes til Europa. Når Polen blir EU-medlem og Island søker om EU-medlemskap, sees ikke dette som et eksempel på at Europa institusjonaliseres og utvides, men på at kriserammede land søker en havn. Europeiseringen underkommuniseres. I mediene og i den politiske debatten forblir polakker nettopp polakker og ikke europeere. Polen forblir et perifert land, til tross for at landet ligger svært nær Norge, har sendt det største antall innvandrere til Norge gjennom tidene i årene siden 1994, har en befolkning på bortimot et halvt hundre millioner og altså er EU-medlem.

78 430 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann Viktigere for det norske selvbildet enn relasjonen til øst er relasjonen til sør, altså det ganske store antallet stater som fremdeles går under samlebegrepet utviklingsland. Enkelte av disse statene mottar fortsatt norsk bistand i betydelig omfang, og forbindelser blir etablert og videreutviklet gjennom et omfattende NGO-samarbeid. Det har vært påpekt at mens Europa nesten er fraværende i norske skolebøker i samfunnsfag og geografi, er både søramerikanske indianere og fattige afrikanere på landsbygda rikelig representert. 7 Som gisler for det norske godhetsregimet er folk i et udifferensiert Sør helt vesentlige brikker i det kollektive norske identitetsprosjektet (Tvedt 2002); de skaper en opplevelse av at Norge har en historisk misjon ute i verden som går ut over de fredsskapende prosjektene. Dette er for øvrig ikke nytt. Endelig er relasjonene innen Norden viktige i norsk identitetsdannelse, og spesielt forholdet til Sverige og Danmark. Av historiske og andre årsaker er disse relasjonene flertydige og komplekse. På den ene side ble moderne norsk nasjonalisme etablert i kontrast til Danmark (kulturelt) og Sverige (politisk); på den annen side bidrar det kulturelle og språklige slektskapet samt passfriheten og det felles arbeidsmarkedet (som går tilbake til 1950-tallet) til en interessant grenseflate mellom oss og dem der grensen mellom innland og utland blir noe uklar. Sverige eller Danmark oppfattes verken som helt innenfor eller som helt utenfor i norsk identitetskonstruksjon (Neumann 1994). Når svensker og dansker i Norge omtales som innvandrere, er det med et smil. Samtidig er begge landene EU-medlemmer, og der man på 1990-tallet kunne si at veien til Norden går via Brussel (hvilket ja-siden forsøkte), kan man med like stor rett si i dag at veien til Europa går gjennom Skandinavia. Intern identitetspolitikk etablerer også tidvis kontraster mellom oss og dem. I sine arbeider om medierepresentasjoner av fremmede folk, viser Eide og Simonsen (2007, 2008; se også Bromark & Herbjørnsrud 2005) at de fremmede langt borte blir behandlet på måter som er sammenlignbare med de fremmede her hjemme. Diskursene om bistand og om innvandring (og integrering ) minner om hverandre i den forstand at det aldri legges skjul på at de norske løsningene og forslagene alltid er de riktige; utfordringen består i å få bistandsmottagerne og innvandrerne til å akseptere at dette er tilfellet. Norskfødte etterkommere av innvandrere representerer en gråsone på dette området som et stykke på vei er sammenlignbar med svenskers og danskers relasjon til norskhet. De betraktes ikke som helt utenlandske, men heller ikke som helt norske i etnokulturell forstand. Relasjonen til USA kunne også ha vært kommentert her (se Ringdal 2002), og selvfølgelig er det mye mer å si om norsk identitet i dens ulike 7. Hans Erik Næss (2007) og Ida Hjelde (2006) har for øvrig senere vist at også norsk sosiologi har vært preget av metodologisk nasjonalisme og manglende globaliseringsperspektiv.

79 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 431 relasjonelle konstellasjoner. Poenget er imidlertid at Norge fremstår som rikt, velorganisert, egalitært og demokratisk i relasjon til sine signifikante andre, samt at Europa i liten grad er del av denne identitetskonstruksjonen. Aldri tidligere har nordmenn reist mer. De fleste reiser på minst én utenlandsferie i året; det anslås at et par hundre tusen norske bor i Syd- Europa hele eller deler av året; deltagelsen på internasjonale konferanser og forretningsmøter i andre land er større enn noensinne, og tusenvis av norske studenter tilbringer hvert år et semester eller mer i andre land. Dette skulle tilsi en generelt økt kjennskap til verden utenfor Norge, noe som utvilsomt er tilfellet. På den annen side er kunnskapstilegnelse alltid selektiv, og mediediskursen om land utenfor Norge er dominert av vinklinger som fokuserer på forbruk. I forbindelse med EU-utvidelsen i 2004 brakte Politiken en artikkelserie om de nye medlemslandene der det ble gjort rede for økonomiske, kulturelle og politiske forhold i Sentral-Europa. Aftenposten brakte en reportasje om Polen som ferieland for nordmenn, der det lave polske prisnivået særlig ble fremhevet. Dagens norske identitet er først og fremst en forbrukeridentitet. Grensen til EU er nå markert av en serie store kjøpesentre på den svenske siden av grensen, utelukkende beregnet på rike nordmenn på shoppingtur. Med tanke på muligheten for tettere bånd til Europa i fremtiden, er dette ikke en lovende situasjon. Norge er et avskrekkende dyrt land å besøke for de aller fleste, og dersom Utlandet (herunder Europa) primært blir forbundet med billige fornøyelser, kulturopplevelser og det gode ferieliv, er incentivene for politisk samarbeid få. Det er vanskelig å være gresk i Hellas for tiden, men du verden så deilig det er å være norsk i Hellas. Norge som slektsgård Den eldste matrisen for identitet er slektskap. Odelsloven er kanskje den klareste effekten av tradisjonell norsk slektskapstenkning. Gården går i slekten, eldste sønn arver gården. I 1974 ble dette endret til en kjønnsnøytral bestemmelse, en helt grunnleggende endring i norsk identitet. Her kan man kanskje innvende at det finnes få slektsgårder, slik at det ikke er så viktig. Da glemmer man at odelsloven gestalter selve arvelogikken, og at den symbolske slektsgården, kongehuset for eksempel, også var underlagt denne logikken, slik at førstefødte døtre fra 1970-tallet av fikk arverett til tronen på lik linje med sønner. Kvinnens likestilling ble raskt en viktig markør for norsk identitet, ikke minst overfor innvandrergrupper. Hele likestillingsforløpet er ganske likt i samtlige europeiske land. Almen stemmerett kom omtrent samtidig. Det samme gjorde lover om rett til å bli statstjenestemenn. Forskjellene er størst hva angår inngang i arbeidslivet. Her var Norge senere ute enn det kontinentale Europa. Kvinner kom ikke

80 432 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann for fullt inn i lønnsarbeid før på begynnelsen av 1970-tallet, og Norge har fortsatt ett av Europas mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder. Her er det et mønster som preger en rekke sentrale samfunnsforhold. Et annet eksempel er forsvarsordningen, der Norge nå er det eneste europeiske land som ikke har avskaffet eller erklært at de vil avskaffe almen verneplikt. Et tredje er tidligere skolestart. Går vi til Nord-Europa, kan eksemplene forfleres; utviklingen av den norske staten har skygget Sverige på de fleste nivåer, helt ned til skifte i farver på politibiler (sort til hvit med striper) og ambulanser (rød til grønngul). Norge følger et europeisk mønster, gjerne med periferiens karakteristiske etterslep. I vår sammenheng er altså spørsmålet hvordan dette slår inn i norsk identitet. Det slående er da at det almeneuropeiske i samfunnsutviklingen ikke vektlegges, og at de områdene der Norge har mer utviklede velferdsordninger spilles opp. Norge har, i motsetning til en rekke land, ikke fri tannhelsetjeneste, men Norge har (riktignok sammen med andre nordiske land) lengre fødselspermisjon enn ellers i Europa. Det siste blir en identitetsmarkør, ikke det første. Dette er helt logisk, gitt identitetens beskaffenhet; alle nasjoner tilhører samme kategori, men må så differensiere seg i kraft av enkelte sosiale praksiser. Det er ikke tilfeldig akkurat hvilke praksiser som bærer identiteten: det er de praksisene der en gitt gruppe, i dette tilfellet Norge, opplever seg ikke bare som spesiell, men som overlegen. Å peke på strukturelle likheter mellom Norge og andre europeiske land er kanskje et selvsagt utgangspunkt for en samfunnsviter, men i en identitetssammenheng er det et blindspor. Det som da er utgangspunktet, er gjengse forestillinger om hva som er spesielt og overlegent. Det er derfor et sosialt faktum, helt senralt for Norge, at odelsretten er rotnorsk (selv om den er et generelt germansk fenomen), at Norge er først i likestilling (selv om Norge scorer svært ujevnt hva angår forskjellige aspekter av likestillingen) og at den norske velferdsstaten er overlegen (selv om den er en variant over et europeisk tema). Analytisk sett er det spesielle ved Norge ikke først og fremst sosial overlegenhet, men at det finnes oljepenger som betaler for sosiale goder. Det ligger en interessant utfordring for identitetsforskeren her, nemlig hva som er forholdet mellom Norge som oljeplattform og Norge som slektsgård. Om vi sammenligner med Sverige, har vi kanskje et svar hva den konkrete bondegården angår. I Sverige igangsatte sosialdemokratene på slutten av 1960-årene en storstilt strukturrasjonalisering. Antall bruk sank raskt. Det samme gjorde antall innbyggere i periferien. I Norge sto slektsgården sterkere som metafor. Denne identitetsfaktoren førte, sammen med det karakteristiske tidsetterslepet mellom samfunnsutviklingen i Sverige og Norge, til at planleggingen av strukturrasjonalisering lå noe etter i Norge. Så kom oljen. Norge hadde råd til å utsette strukturrasjonaliseringen. I stedet for det svenske mønsteret, med en kraftig nedgang i

81 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 433 antall bruk fra slutten av 1960-tallet av, fikk man i Norge en årlig nedgang i antall bruk på omkring 2000 i året. Det gjelder fortsatt, og har ikke latt seg endre av politiske tiltak. Identitetsmessig er dette svært interessant, fordi den gradvise hensvinningen av gårdene betyr at det er tid til å utvikle alternativ næringsvirksomhet, hvilket betyr at det spredte bosetningsmønsteret i Norge i noen grad opprettholdes. Dermed overlever den metaforiske slektsgården; selv om gården ikke er i drift, forblir folkene på sine tufter. Dermed bekreftes i noen grad en sentral identitetsfigur i Norge, nemlig stedsbundetheten. Oljeplattformen Norge har finansiert den metaforiske slektsgården Norge. Oljeplattformen Norge Norge er funksjonelt mer sammenbundet med Europa enn noen gang før. EØS-samarbeidet har i så måte vært ikke bare en suksess, men en ganske ukontroversiell suksess. Så skulle det kanskje være en nærliggende hypotese at vanens makt ville føre til en mer aksepterende holdning i Norge til europeisk integrasjon i sin alminnelighet. Som diskutert i første del, er en slik antagelse feilaktig, i alle fall på alt annet enn lang sikt, rett og slett fordi identitetslogikk ikke faller sammen med den nyttelogikken som preger funksjonell integrasjon. Som diskutert i de påfølgende deler, er et slikt syn også empirisk feilaktig. Europa er de siste femten årene blitt mindre viktig for norsk identitetsdannelse enn tidligere, til tross for EØS-medlemskapet. Norsk identitet i 2011 bærer preg av både endring og kontinuitet. Fremdeles er protestantiske dyder og identifikasjonen med the underdog sterk, likeledes troen på Norges moralske overlegenhet. Likhet, nøysomhet og egalitær individualisme er stadig bærende elementer i det nasjonale selvbildet, sammen med en noe postkolonial betoning av suverenitet og selvstendighet (selv om ordet sjølberging ser ut til å ha gått av moten). Da ordet union ble brukt under EU-debatten i 1994, viste det både til Den europeiske union og den påtvungne unionen med Sverige før Politikken overfor innvandrere og bistandsmottagere har en vesentlig parallell i at prosjektet generelt går ut på å lære dem å bli som oss, altså egalitære individualister knyttet sammen av et sterkt kollektivt normativt prosjekt med protestantiske undertoner. I debatter om integrering (et begrep som strengt tatt viser til en toveisrelasjon) er det sjelden noen merkbar interesse for minoritetenes mulige innflytelse på norskheten, men desto flere forslag om hvordan de kan gjøres mer like majoriteten. Verden utenfor Norge fremstår i norsk offentlighet som en lang rekke mulige reisemål for norske turister, men også som kilde til forbruksvarer og kontrollert import av nødvendig arbeidskraft. Det finnes også deler av

82 434 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann verden som anses å ha behov for norsk hjelp, som konfliktområder og fattige deler av Afrika og Asia. Europa er i denne sammenheng et ikke-sted. I denne sammenheng er Sverige og Danmark interessante fordi de befinner seg i en identitetsmessig gråsone; de er verken selv eller andre, og begge land er EU-medlemmer. Der man tidligere sa at veien til Norden går gjennom EU, kan man i dag si at i mangel av ytre incentiver for å søke EU-medlemskap, går veien til Europa gjennom Skandinavia. Først og fremst er Norge rikt, og metaforen oljeplattform passer kanskje bedre på dagens situasjon enn slektsgården: Oljeplattformen, der en ufattelig rikdom blir generert med en relativt liten arbeidsinnsats, ligger i ensom majestet omgitt av hav på alle kanter. Velstanden er stor, og det sosiale konfliktnivået minimalt sammenlignet med praktisk talt et hvilket som helst annet sted. Verden utenfor er langt borte, så langt at man forlengst har mistet den av syne. Den lever videre takket være ekskursjoner og fortellinger. Europa inngår ikke i disse fortellingene. Om artikkelen Artikkelen bygger på en rapport vi skrev på bestilling fra Europautredningen og presenterte på Litteraturhuset 1. februar Takk til utvalgets leder Fredrik Sejersted og sekretær Ulf Sverdrup og til Cathrine Holst, Aleksander Solum samt anonyme fagfeller for kommentarer til tidligere versjoner. Litteratur Berkaak, Odd Are (1992) Ressursbruk, bevaringsideologier og antikvarisk praksis i fartøyvernet. Kolsås: Norsk Forening for Fartøyvern. Bomann-Larsen, Tor (1993) Den evige sne: En skihistorie om Norge. Oslo: Cappelen. (1995) Roald Amundsen en biografi. Oslo: Cappelen. Bromark, Stian & Dag Herbjørnsrud (2005) Blanke løgner, skitne sannheter. En kritikk av det nye verdensbildet. Oslo: Cappelen. Christensen, Olav (1993) Skiidrett før Sondre. Vinterveien til et nasjonalt selvbilde. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Dauksas, Darius (2009) «Lithuanians in Norway and England». Seminarinnlegg, CULCOM, 23/3-09. Eide, Elisabeth, Risto Kunelius & Anne Phillips, red.: Transnational Media Events. The Mohammed Cartoons and an Imagined Clash of Civilizations. Göteborg: Nordicom. & Anne Hege Simonsen (2007) Mistenkelige utlendinger: Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år. Oslo: Høyskoleforlaget. (2008) Verden skapes hjemmefra: Pressedekningen av den ikke-vestlige verden Oslo: Unipub. Enzensberger, Hans Magnus (1984) Norsk utakt. Oslo: Universitetsforlaget.

83 Fra slektsgård til oljeplattform: Norsk identitet og Europa 435 Eriksen, Anne (1995) Det var noe annet under krigen: 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon. Oslo: Pax. Eriksen, Thomas Hylland (1993) Typisk norsk. Oslo: Huitfeldt. (2010) Samfunn. Oslo: Universitetsforlaget. Esborg, Line (2008) Det norske nei til EU. En studie av motstand som kulturell praksis. Acta Humaniora, 341. Oslo: Universitetet i Oslo. Fossum, John Erik & Cathrine Holst (2009) «Norske intellektuelles syn på EU». Internasjonal Politikk, 67(3): Førland, Tor Egil (1993) Europeisk fellesskap?. Oslo: Ad Notam Gyldendal. & Dag Harald Claes (2010 [1998]) Europeisk integrasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk. Galtung, Johan (1967) «Social Position, Party Identification and Foreign Policy Orientation: A Norwegian Case Study» i James N. Rosenau, red., Domestic Sources of Foreign Policy ( ). New York: Free Press. Grünfeld, Leo & Ulf Sverdrup (2005) «Når penga veier tungt: Norsk økonomi og oppslutningen om EU-medlemskap». Økonomisk Forum, 59(5): Gullestad, Marianne (1992) The Art of Social Relations. Oslo: Universitetsforlaget. (2002) Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget. Hjelde, Ida (2006) «Eurosentrisme i sosiologien». MA-oppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Tilgjengelig på WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=42008 Hønneland, Geir (2003) Russia and the West: Environmental Co-Operation and Conflict. London: Routledge. Ingebrigtsen, Christine (1998) The Nordic States and European Unity. Ithaca, NY: Cornell University Press. Johansen, Anders (1991) «Sjelen som forretningsidé». Nytt Norsk Tidsskrift, 8(2): Kjeldstadli, Knut, red. (2003) Norsk innvandringshistorie. Oslo: Pax. Kjærland, Kirsten & Knut Rio, red. (2010) Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Stillehavet Oslo: Scandinavian Academic Press. Klausen, Arne Martin, red. (1984) Den norske væremåten. Oslo: Cappelen. Kolstad, Arnulf (1995) «Lillehammer-OL's bidrag til nasjonalisme og etnosentrisme» i Roel Puijk, red. OL-94 og forskningen V. ØF-rapport 07/95. Lillehammer: Østlandsforskning. Leira, Halvard (2004) «Hele vort Folk er naturlige og fødte Fredsvenner Norsk fredstenkning fram til 1906». Historisk tidsskrift, 83(2): Lien, Marianne E., Hilde Lidén & Halvard Vike, red. (2001) Likhetens paradokser: Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Lunden, Kåre (1992) Norsk grålysing. Oslo: Samlaget. Neumann, Iver B. (1994) «A Region-Building Approach to Northern Europe». Review of International Studies, 20(1): Neumann, Iver B. (2001) Norge en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten. Oslo: Pax. Neumann, Iver B. (2011) Tilbake til Durkheim. Antropologien og staten. Oslo: Universitetsforlaget. Næss, Hans Erik (2007) «Røtter og vinger: Argumenter for en transnasjonal sosiologi». Masteroppgave. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

84 436 Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann Pawlak, Marek (2009) «Norway is like a hospital». Seminarinnlegg, CULCOM, august Ringdal, Siv (2002) Det amerikanske Lista. Med 110 volt i huset. Oslo: Pax. Rokkan, Stein (1987) Stat, nasjon, klasse: Essays i politisk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget. Sverdrup, Ulf (2004) «Norge og EU-utvidelsen: Forhandlinger og opinion». Internasjonal Politikk, 62(1): Sverdrup, Ulf (2009) «Hvorfor er europadebatt så vanskelig?». Internasjonal Politikk, 67(3): Sørensen, Øystein, red. (1998) Jakten på det norske: Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Tvedt, Terje (2002) Verdensbilder og selvbilder: En humanitær stormakts intellektuelle historie. Oslo: Universitetsforlaget. Ulriksen, Ståle (2002) Den norske forsvarstradisjonen: Militærmakt eller folkeforsvar?. Oslo: Pax. Valen, Henry (1973) «Norway: No to EEC». Scandinavian Political Studies, Vol. VIII. Witoszek, Nina (1998) Norske naturmytologier: Fra Edda til økofilosofi. Oslo: Pax.

85 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Innledning: Privat vold i internasjonal politikk HALVARD LEIRA NUPI BENJAMIN DE CARVALHO NUPI Hva er egentlig privat vold og privat sikkerhet, og hvorfor og hvordan spiller disse fenomenene en rolle for internasjonal politikk? I denne Fokusspalten forsøker vi å gi svar på denne typen spørsmål, med blikk både på historien og det nåtidige. Denne innledningen presenterer først en kontekstualisering og en kort gjennomgang av hvordan studiet av privat vold har utviklet seg. Skal det sies noe generelt om privat vold i Internasjonal Politikk, må det være at den har vært påfallende fraværende fra ulike typer studier. Ulike teorier om internasjonal politikk har lenge definert privat vold som ikke relevant. Max Webers idealtype av en stat har av de fleste blitt blindt brukt som det den egentlig ikke er en empirisk beskrivelse av staten med påfølgende konsekvenser for privat vold. Idealtyper er destilleringer av fenomen, beskrivelser av de mest fundamentale trekkene ved ulike fenomen. De er ment som verktøy som skal hjelpe oss å forstå disse fenomenene, men ikke som empiriske sannhetsbeskrivelser. Som en konsekvens av dette misbruket har vold har stort sett dreid seg om statlig vold i studier av internasjonal politikk. For de fleste innenfor fagfeltet hevder ikke bare staten å ha monopol over den legitime voldsbruken, men har det også. Statssuverenitet har blitt sett på som selve fundamentet eller sine qua non av internasjonal politikk. Som en konsekvens har man derfor innen faget i liten grad utforsket hvordan ikke-suverene aktører spiller en rolle i det globale rom. At suverene territorielle stater er de viktigste aktørene i internasjonal politikk betviles ikke nødvendigvis i denne spalten. Det vi ønsker å rette søkelyset mot er hvordan vold utøves av ulike aktører uavhengig av hvorvidt de er stater eller ikke. For uten et slikt perspektiv forblir flere proses-

86 438 Halvard Leira og Benjamin de Carvalho ser uforståelige. Selve statens fremvekst kan ikke forstås uten at man tar hensyn til privat vold i analysen. Som Charles Tilly formulerte det kan de tidligmoderne statene forstås som en form for organisert beskyttelsesvirksomhet, ikke ulik den vi kjenner fra mafiafilmer. Det europeiske systemet før statssystemet (la oss si frem til en gang mellom 1550 og 1650, litt avhengig av hvilke europeiske stater vi snakker om) var et amalgam av ulike former for autoritet og vold på tvers av land. Med statens fremvekst skjer det en endring i denne autoritetsstrukturen, og staters territorielle grenser blir sentrale markører for politisk autoritet og rett til å bruke vold. Problemet vi ønsker å belyse her er at statens fremvekst (og «seier» over andre former for politiske foreningsformer) ikke medførte at andre aktører og deres maktbruk opphørte. Tvert imot har de fortsatt å spille en sentral rolle som konstante utfordrere til statens aldri fullstendig etablerte voldsmonopol. Og der staters kontroll til tider var svak eller ble svekket, blomstret andre former for voldsmakt opp. Ikke at disse står i en motsetning. Tvert imot. Det er ikke slik at privat voldsmakt ikke har funnet sted der det finnes stater. Privat voldsmakt endte ikke «en gang for alle» med statens inntog i internasjonal politikk. Ulike former for voldsmakt finner sted samtidig, både innenfor stater og i det internasjonale rom. Og som vi har diskutert tidligere med henvisning til kapere (se Leira & de Carvalho 2011), har ikke stater alltid motsatt seg private aktører. Ofte har de brukt dem, backet dem opp, samarbeidet med dem, og til og med inngått mer eller mindre formaliserte partnerskap med dem. I så måte vil en analyse av internasjonal politikk som ikke åpner for andre former for voldsbruk enn statlig, ikke være dekkende for staters forhold til vold. Og dette er ikke begrenset til kapervirksomhet. Fremveksten og spredningen av det internasjonale systemet kan ikke forstås uten referanse til den rollen private aktører spilte i de europeiske stormakters koloniseringsprosjekt. Her var handelskompanier, kapere, sjørøvere, misjonærer og eventyrere sentrale aktører (og voldsutøvere). Og som Tarak Barkawi (2010) har understreket, spilte soldater fra koloniene en betydelig rolle i imperiemaktenes kriger på 1900-tallet (eksempelvis kjempet titusener av soldater fra de franske koloniene i Afrika mot opprøret i Indokina på og 50-tallet). Den dag i dag rekrutterer de britiske væpnede styrkene gurkhaer fra Nepal, og militærtjeneste er en relativt vanlig vei til amerikansk statsborgerskap. Privat voldsmakt i samspill med eller i motsetning til statsmakten er altså ikke bare et historisk fenomen. Som bidragene i denne spalten illustrerer, spiller privat vold en sentral rolle i internasjonal politikk i dag. Staters påstander og krav om voldsmonopol har alltid blitt møtt med motstand fra ulike private eller ikke-statlige aktører. Denne motstanden har også ført til en viss romantisering av privat vold. Voldsmakt som befinner seg i periferien av stater og statssystem har fascinert i århun-

87 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 439 drer. Dette har vært tydelig i populærkulturen, fra historiene om Robin Hood og en rekke andre fredløse til forfattere og librettister som Robert Louis Stevenson (Treasure Island), Gilbert & Sullivan (The Pirates of Penzance), J. M. Barrie (Peter Pan), Torbjørn Egner (Kaptein Sorte Bill) og Terje Formoe (Kaptein Sabeltann). Det er allikevel filmindustrien som for alvor har gjort voldsmakt utenfor statlige rammer til et kjernetema. Westernfilmen (og samuraifilmen for den del) er en egen sjanger, Film Noir (tenk Den tredje mann eller Malteserfalken) er preget av forskjellige former for voldsmakt utenfor statens kontroll, sjørøvere har vært en gjenganger på lerretet, og to filmer om mafiavirksomhet (Gudfaren I & II) rangeres regelmessig blant de beste filmene som noensinne er laget. Listen kan lett gjøres lengre; regissører som Martin Scorsese og Quentin Tarantino har for eksempel privat voldsmakt som tema for en rekke av sine mest betydningsfulle filmer, og blant de ledende TV-seriene det siste tiåret finner vi The Wire, The Sopranos, Deadwood og Boardwalk Empire som alle har privat voldsmakt som sentral rammebetingelse. Privat voldsmakt er rett og slett en kilde til kreativitet; der den opererer i grenselandet mellom orden og anarki, krig og fred, frihet og regulering, gir den rom for å utforske komplekse menneskelige relasjoner på en måte som for eksempel vanlige krigsfilmer ikke gjør. 1 Den populærkulturelle interessen har ikke hatt noen klar parallell i akademia inntil de siste 30 årene. Historikere nevnte forskjellige private voldsaktører når de dukket opp i historien, og kriminologer var i noen grad opptatt av forskjellige former for organisert kriminalitet, men privat voldsmakt var ikke et tema i seg selv. Med økende sosialhistorisk interesse kom også interesse for figurer i utkanten av statssystemet (jf. Hobsbawm 1969), som smuglere, krigsherrer, leiesoldater og sist, men ikke minst, sjørøvere. Den historiske litteraturen om sjørøvere har nærmest eksplodert de siste 20 årene, med bøker og artikler både om de «typiske» sjørøverne fra Karibia rundt 1715 og om sjørøvere på en rekke andre steder og til en rekke andre tider. Samfunnsvitere var lenge mer avventende. Med basis i en weberiansk forståelse av staten som innehaver av monopol på legitim voldsmakt, så de fleste statsvitere og sosiologer privat voldsmakt som et historisk fenomen som det i høyden var interessant å studere som del av statsbyggingsprosesser (Tilly 1985). For faget Internasjonal Politikk var Thomsons (1994) bok om forskjellige former for privat voldsmakt og deres forhold til statlig suverenitet og internasjonal regulering et viktig startskudd. Thomson kategoriserte en rekke forskjellige former for ikke- 1. At populærkulturen bruker privat voldsmakt som et redskap for å fortelle historier, innebærer at presisjon i gjengivelsen ikke er sentralt. Det kan for eksempel fort demonstreres at de gjengse forestillingene om sjørøvere er basert så godt som utelukkende på populærkulturelle myter, og at de har liten eller ingen forbindelse med historisk sjørøveri (Cordingly 1996).

88 440 Halvard Leira og Benjamin de Carvalho statlig voldsmakt som gradvis kom under statsmaktens kontroll i perioden mellom 1730 og Boken fikk betydning, ikke minst fordi den fanget opp den begynnende forvitringen av statlig suverenitet som ble opplevd på stadig flere felter. 2 Etter slutten på den kalde krigen ble statlig suverenitet og kontroll i en rekke former svekket, og ikke-statlig voldsmakt fikk et oppsving som har vedvart siden. På 1990-tallet fikk de private militærselskapene Sandline og Executive Outcomes nærmest mytisk status etter en rekke operasjoner, særlig i Afrika, og krigen i Irak vil trolig alltid assosieres blant annet med Blackwater. Private operatører har spilt en stadig økende rolle for krigføringen i verden, ikke bare i form av skarpe operasjoner som de ovennevnte selskapene har bedrevet, men også som konsulenter og som tilbydere av logistikk og vedlikehold (Singer 2003). I omfang (og økonomisk betydning) er det aktivitetene i denne «butte» enden av voldsmakten som er mest omfattende, med sterke bånd til det mer regulære tilbudet av privat sikkerhet som for eksempel Securitas tilbyr. Økt aktivitet har ført til økt akademisk interesse, både for nåtidige og historiske former for privat voldsmakt. 3 Etter 2001 har terrorisme også vært blant de sentrale objektene for denne typen studier, gjerne kontrastert mot eller sammenlignet med andre former for voldsmakt (Puchala 2005; Murphy 2007). Med oppsvinget for sjørøveri utenfor Somalia fra høsten 2008 av, kom sjørøvere igjen i fokus. Denne korte gjennomgangen illustrerer to ting klart. For det første, at det er uklart hvilke begreper som best fanger opp det vi er interessert i når vi snakker om «privat voldsmakt»; for det andre, at begrepene vi bruker må fange opp ekstremt mangesidige praksiser. For å begynne med begrepene bruker vi i denne spalten i hovedsak begrepet «privat voldsmakt», men vi har allerede sneket inn «ikke-statlig voldsmakt» i denne innledningen, og Abrahamsen og Williams nedenfor diskuterer nesten utelukkende «privat sikkerhet». Et kort blikk på de vidt forskjellige bidragene til denne spalten vil gjøre det klart for enhver leser at «ikke-statlig» er et dårlig begrep. Den voldsmakten som diskuteres er riktignok ikke den som assosieres med det statlige voldsmonopolet, men fra den tidlige nytidens kapere til dagens private sikkerhetsselskaper har samvirke med staten vært vel så typisk som opposisjon til staten. Og som flere av bidragene også viser: i den grad privat voldsmakt er profittmaksimerende, er den 2. En rekke forskere har kritisert Thomson for å overse betydningen av privat voldsmakt også etter 1860, særlig i imperiale kontekster (Avant 2007; Marten 2006/2007; Percy 2006; Barkawi 2010), men konsekvensen av denne kritikken har vært en stadig økning i interessen for forskjellige former for ikke-statlig voldsmakt. 3. Tanken bak historiske studier har vært at å studere de formene for voldsmakt som fantes parallelt med de før-suverene statene kan gi innsikt og ideer om de formene for voldsmakt som kan tenkes å finnes parallelt med post-suverene stater.

89 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 441 tjent med en statsmakt som i det minste har basisfunksjoner på plass. Privat voldsmakt står dermed ikke i noe direkte opposisjonsforhold til statlig makt. Hvis man vil definere voldsmakten som «ikke-statlig», må man i det minste være eksplisitt på hva det er som er «ikke-statlig», om det for eksempel er legitimeringsgrunnlag, eierskap eller beslutningsmyndighet. Colás og Mabee argumenterer overbevisende for at «privat» er bedre enn «ikke-statlig», og selv om deres diskusjon er enda viktigere i det engelske språkområdet, har den relevans også i Skandinavia. «Privat» bør nemlig ikke, slik vi lett har for vane i Skandinavia, leses som motsatsen til «stat», men snarere som motsatsen til «offentlig», i betydningen kollektivt. Når voldsmakten betegnes som «privat», innebærer dette altså i første rekke at den må oppfattes som partikulær på en eller annen måte (i motsetning til statens universalisme). Videre kan det gi mening å skille mellom privat voldsmakt og privat sikkerhet. Førstnevnte er et overgripende begrep som i hovedsak fanger opp voldsmaktens eierskap. «Privat sikkerhet» må for sin del forstås som en underkategori av privat voldsmakt, som fanger opp aktivitetene til aktører som prinsipielt sett tilbyr sikkerhet gjennom et marked. Sjørøvere innehar privat voldsmakt, mens Securitas tilbyr privat sikkerhet. Kapere, leiesoldater og private militære selskaper faller i en mellomkategori. De forskjellige private voldspraksisene kan altså kategoriseres forskjellig, men variasjonsbredden er allikevel enorm. Noen innehavere av privat voldsmakt opererer under mer eller mindre anarkiske tilstander innen det som i prinsippet er en stats territorium (som cowboyer og krigsherrer), mens andre opererer i opposisjon til alle stater og statssystemet som sådan (en del sjørøvere, muligens noen terrorister) eller som ulovlige/kriminelle parasitter på stater og statssystem (smuglere, mafia og de fleste sjørøvere, kanskje også vikinger og andre på organiserte plyndringstokt). Av en annen karakter er private voldsaktører som støtter opp om statsmaktens militære kapasitet (leiesoldater og kapere) eller som tilbyr sikkerhet ut over det staten kan tilby (vektere og private sikkerhetsselskaper generelt). Når vi ser på variasjonen innen kategorien «privat voldsmakt», kan man stille spørsmål ved om kategorien i det hele tatt er egnet, eller om de forskjellige fenomenene som dekkes av den rett og slett er for forskjellige til å sammenfattes i én enkelt kategori. På ett nivå er kategorien en restkategori den fanger opp voldsmakt som kan finnes utenfor fullstendig statlig kontroll. Den store variasjonen innen kategorien «privat voldsmakt» viser hvordan det åpenbart er en forenkling å karakterisere voldsmakt som en dikotom variabel, men skillet mellom offentlig og privat voldsmakt illustrerer allikevel et viktig historisk fenomen: hvordan oppkomsten av sentraliserte politiske enheter med definisjonsmakt har skapt og skaper et skille mellom aksepterte former for voldsmakt og en rekke grensetilfeller

90 442 Halvard Leira og Benjamin de Carvalho (jf. Bulloch 2009). Hvis den statlige voldsmakten er «hvit» (i seg selv ikke en uproblematisk antagelse), så dekker kategorien privat voldsmakt alt fra lyse gråtoner til beksvart, og det har vært statene som har definert fargekartet. Så lenge man er bevisst på disse begrensningene i begrepsbruken, mener vi at kategorien gir mening, særlig hvis man, som vi, er opptatt av hvordan statens makt utfordres og endres av disse andre voldsformene og konsekvensene dette har for global styring i stort. De mange forskjellige formene for privat voldsmakt innebærer at vi har vært nødt til å velge. Vi har forsøkt å balansere mellom historiske, nåtidige og mer konseptuelle arbeider, men noen former for privat voldsmakt har måttet vike. Sjørøvere ble dekket i Fokus-spalten i Internasjonal Politikk (se Skogan 2009; Nincic 2009; Bøås 2009; Bulloch 2009) og er her avspist med bare ett bidrag, av Stig Jarle Hansen. Vi har også bare ett bidrag som diskuterer kriminalitet som form for privat voldsmakt, Øyvind Østeruds analyse av den meksikanske krigen mot narkotika. Vi har derimot valgt å ta med to bidrag om det relativt lite kjente fenomenet kapring, ofte kalt en form for legalt sjørøveri, som hadde stor betydning for europeisk krigføring i flere hundre år, og hvor norskekysten var et viktig operasjonsområde. Disse to bidragene, Stian Eisenträgers tekst om kapervirksomhet i Norge rundt 1530 og Halvard Leiras analyse av kapervirksomhet langs norskekysten i tidlig nytid, utgjør sammen med Colás og Mabees mer konseptuelle artikkel den historiske delen av spalten. Den moderne delen innledes med Abrahamsen og Williams teoretisk og konseptuelt orienterte artikkel om privat sikkerhet, et tema som også har relevans for de to siste bidragene, Østeruds analyse av narkotikakrigen og Hansens presentasjon av det moderne sjørøveriet, med særlig vekt på Somalia. Som flere av forfatterne understreker, skal man være forsiktig med å sammenligne private voldsfenomener på tvers av tid og rom. Det er allikevel fellestrekk som det er verdt å merke seg, og som illustrerer hvordan privat voldsmakt interagerer symbiotisk med stater, statssystem og den globale økonomien. Det viktigste fellestrekket er hvordan privat voldsmakt avhenger av eksistensen av sentraliserte politiske enheter. I et rent anarki er privat voldsmakt en meningsløs kategori (hvis det ikke finnes noen sentralisert makt er all makt privat), men selv et modifisert anarki gjør det vanskelig for de fleste former for privat voldsmakt å operere. For det første er langt de fleste utøvere av privat voldsmakt interessert i å tjene penger, og uten en sentralisert makt som kan garantere et minimum av sikkerhet blir det lite varebytte som man kan snylte på (ved å stjele) og få muligheter til å omsette de varene man tilraner seg. For det andre er utøvere av privat voldsmakt, som andre mennesker når de ikke selv utøver vold, interessert i at noen holder den generelle voldsutøvelsen i sjakk. Disse problemstillingene kan ikke forstås innenfor et standard rammeverk der vold ses på som noe stater utøver både internt i forhold til egen

91 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 443 befolkning der stater hevder sitt monopol på bruken av legitim voldsmakt, og eksternt når stater går til krig mot andre stater. Internt finnes det en rekke andre aktører som utøver vold det være seg legitimt eller ikke og eksternt støter stater ofte på andre voldelige aktører som ikke er speilbilder av seg selv. Vi kan heller ikke ta skillet mellom statlig og privat vold for gitt. For som bidragene i denne spalten viser, er det nettopp i skjæringspunktet mellom privat og statlig vold at skillet mellom disse forhandles og skapes. Litteratur Avant, D. A. (2005) The Market for Force: The Consequences of Private Security. Cambridge: Cambridge University Press. Barkawi, Tarak (2010) «State and Armed Force in International Context», i A. Colás & B. Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires: Private Violence in Historical Context. New York: Hurst/Columbia. Bulloch, Douglas (2009) «Fanget av historiske paralleller: Idylliseringen av hodeskaller og korslagte knokler». Internasjonal Politikk, 67(1): Bøås, Morten (2009) «Pirates of Somalia ny vekstnæring i et land uten stat». Internasjonal Politikk 67(1): Cordingly, David (1996) Under the Black Flag: The Romance and Reality of Life Among the Pirates. New York: Random House. Hobsbawm, Eric (1969) Bandits. New York: The New Press. Leira, Halvard & Benjamin de Carvalho (2011) «Privateers of the North Sea: At World s End», i Alejandro Colás & Bryan Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. Private Violence in Historical Context. New York: Columbia University Press. Marten, K. (2006/2007) «Warlordism in Comparative Perspective». International Security, 31(3). Murphy, M. N. (2007) Contemporary Piracy and Maritime Terrorism: The Threat to International Security. London og New York: Routledge. Nincic, Donna (2009) «Statskollaps og sjørøveriets tilbakekomst». Internasjonal Politikk, 67(1): Percy, S. (2006) Mercenaries: The History of Norm in International Relations. Oxford: Oxford University Press. Puchala, D. J. (2005) Of Pirates and Terrorists: What Experience and History Teach. Contemporary Security Policy, 26(1): Singer, Peter W. (2003) Corporate Warriors: The Rise of the Privatized Military Industry. Ithaca: Cornell University Press. Skogan, John Kristen (2009) «Sjørøveri: Omfang, lokalisering og former». Internasjonal Politikk, 67(1): Thomson, Janice E. (1994) Mercenaries, Pirates, and Sovereigns. State-Building and Extraterritorial Violence in Early Modern Europe. Princeton, NJ: Princeton University Press. Tilly, Charles (1985) «War Making and State Making as Organized Crime», i Peter Evans et al. (red.) Bringing the State Back In. Cambridge: Cambridge University Press.

92 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Privat voldsmakt i historisk kontekst ALEJANDRO COLÁS Birkbeck College BRYAN MABEE University of London Privat voldsmakt ble inntil nylig vurdert som en rest fra et tidligere verdenshistorisk stadium, men aktivitetene til terrorister, opprørere, private militære selskaper og sjørøvere har brakt fenomenet tilbake i rampelyset. Når forskere nå tar for seg «ikke-statlig» eller privat voldsmakt, skjer det med relativt stor åpenhet og et ønske om å forstå konsekvensene slik voldsmakt har for internasjonal sikkerhet. Til tross for økende interesse for emnet generelt, har det vært langt mellom de seriøse historiske analysene av aktører assosiert med privat voldsmakt. Samtidige former for privat voldsmakt vies stadig økende oppmerksomhet, men bøker og artikler som tar opp slike emner gir i beste fall et riss av den historiske bakgrunnen. 1 Vi har to hovedmål for dette korte bidraget til Internasjonal Politikks diskusjon av privat voldsmakt. Det første er å begrunne hvorfor begrepet «ikke-statlig» bør erstattes nettopp med «privat» i beskrivelsen av denne typen voldsmakt, ettersom sistnevnte er en langt mer fruktbar kategori for å analysere og forklare virksomheten til sjørøvere, kapere, leiesoldater, banditter, smuglere og krigsherrer. 2 Ved å undersøke hvordan privat voldsmakt både kan virke i opposisjon til etablerte lover og regler og samtidig bygge oppunder etablerte politiske myndigheter, har vi som mål å 1. Innen en stadig voksende litteratur er Mandel (2002) Avant (2005) og Singer (2003) standardverk. 2. Denne diskusjonen spiller en annen rolle for engelsk enn norsk. På norsk brukes «privat» oftere enn «ikke-statlig» når man snakker om denne formen for voldsmakt. Den prinsipielle diskusjonen er allikevel viktig, ettersom «privat» i denne spesifikke norske konteksten oftest kontrasteres med «statlig». O.a.

93 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 445 undergrave den forenklede forståelsen av privat voldsmakt som motsatsen til statlig voldsmakt. Videre ønsker vi å denaturalisere oppfatningen av nasjonalstater som de dominerende aktører i moderne internasjonal politikk, ved å undersøke deres langvarige, ofte motsetningsfylte og alltid komplekse historiske samhandling med såkalte «ikke-statlige» former for voldsmakt, autoritet og politisk mobilisering. Vi ønsker å belyse dagens problemstillinger omkring terrorisme, bandittvirksomhet, krigsherrer og sjørøveri ved å plassere dem innen et lengre historisk perspektiv og et mer stringent analytisk rammeverk Begrepet «privat voldsmakt» De fire ordene «sjørøver» (pirat, o.a.), «banditt», «leiesoldat» (mercenary, o.a.) og «imperium» gir oss en god inngang til hva privat vold er. Uten å henfalle til etymologisk determinisme fanger disse ordene opp samspillet mellom makt, lov og markeder, som alle innrammer den moderne transnasjonale private voldsmakten. Begrepet «pirat» stammer fra det greske peirates («en som angriper») og har historisk sett vært uløselig knyttet til plyndring og røvertokt, kort fortalt ulovlig voldsbruk. Dette er også, om enn enda mer eksplisitt, tilfellet med begrepet «banditt», som har latinsk opprinnelse og betegner noe som er bannlyst eller forbudt. Endelig viser «mercenary» opprinnelig til «en som gjør hva som helst for betaling», selv når andre forhold knyttet til identitet, religion eller politisk overbevisning tilslører en slik enkel kobling til økonomisk belønning. En første, fenomenologisk, definisjon av privat voldsmakt kan derfor ta utgangspunkt i at privat voldsmakt innebærer bruk av kollektiv voldsmakt på måter som er i et legalt grenseland, med det primære formål å tjene penger. En slik definisjon bringer vårt fjerde begrep, imperium, i fokus. I moderne tid, og i stor grad også tidligere, har private voldsutøvere som sjørøvere, banditter, krigsherrer og leiesoldater fått støtte fra og bidratt til de kommersielle, militære og politiske nettverkene som imperial makt hviler på. Imperier har, i langt større grad enn territorielle nasjonalstater, vært ansvarlig for den transnasjonale sirkulasjonen av varer, armeer, arbeidskraft og lover som historisk sett har frembrakt landbasert så vel som maritim privat voldsmakt. Imperier har i sin tur hatt økonomisk, politisk og geostrategisk nytte av disse private kildene til voldsmakt (jf. Tracy 1991). De senere årene har en rekke forskere har lagt vekt på de globale koblingene mellom forskjellige former for privat voldsmakt. Tarak Barkawi (2005) har for eksempel argumentert for en helt ny konseptualisering av den verdensomspennende organisasjonen av makt, en konseptualisering som tar de moderne imperiale maktstrukturene på alvor. Slik nytenkning om forholdet mellom makt, territorium og autoritet kan illustrere hvordan

94 446 Alejandro Colás og Bryan Mabee handlingene til sjørøvere, smuglere, kapere, krigsherrer og leiesoldater går på tvers av etablerte og selvsagte forestillinger om territorialt rom, og heller avdekker dyptgående transnasjonale nettverk og overlappende forestillinger om territorium og identitet som både undergraver, bekrefter og omformer suverenitet og makt i dagens globale politikk (jf. Hall & Biersteker 2002). Historiske analyser av menneskesmugling, smugling og bandittvirksomhet kan synliggjøre betydningen av tilsynelatende perifere og utilgjengelige grenseområder, fjellområder, grensebyer og øygrupper for vår forståelse av global politikk. Slike analyser understreker også sammenhengen mellom de tilsynelatende distinkte formene for makt, autoritet og territorialitet. På land eller til sjøs er smugling, ranstokter, pengeutpressing, kaperfart eller krigshandlinger sjelden gjensidig utelukkende kategorier, men snarere eksempler fra et kontinuum som går på tvers av ulike former for kollektiv vold. Og nettopp derfor, mener vi, er skillet mellom offentlig og privat vold både så problematisk og samtidig så sentralt for vår forståelse av de forskjellige uttrykkene voldsmakten antar. Uavhengig av i hvor stor grad statlige myndigheter søker å distansere seg fra ulovlig praksiser, er skillet mellom soldater og leiesoldater, fredløse og lovens voktere, krigsherrer og forretningsmenn om enn reelt, også samtidig sjelden klart eller permanent. Skillene har variert gjennom historien, i henhold til geografisk kontekst og maktforholdene mellom sentrale sosiale aktører. Våre mer overgripende betraktninger om hvordan privat voldsmakt inngår i globale geografiske og begrepsmessige nettverk, og hvordan den er knyttet til statenes «legitime» voldsmakt, kan spesifiseres økonomisk, legalt og historisk. Det gir mening å starte med de globale markedene. Slik vi har definert den, er privat voldsmakt utenkelig uten en kobling til den bredere sirkulasjonen av varer, mennesker og kapital som vokste frem innen det integrerte verdensmarkedet fra «det lange 1500-tallet» og fremover. Det er imidlertid ikke slik at kapitalistiske markeder er en nødvendig forutsetning for private voldspraksiser; smugling, røvertokt, utpressing og bruk av leiesoldater var vanlig også før kapitalismens gjennombrudd. Det er også viktig å skille mellom private firmaer som tilbyr beskyttelse av «liv og verdier» i et kapitalistisk marked og private armeer i før-kapitalistiske samfunn som tvang til seg rikdom i form av skatt, tributt eller leie (Lane 1979). Den andre inngangen til forståelse av privat voldsmakt er den legale (eller juridiske, om man vil). Som vi har antydet er «ikke-statlig» et lite egnet begrep for å analysere vold utøvd av sjørøvere, banditter, terrorister eller leiesoldater. Stater har vært, og er fremdeles, involvert i slike former for «ikke-statlig» voldsmakt i en slik grad at det gir liten mening å opprettholde et definitivt skille. På samme måte er det nødvendig å ta innover seg at privat voldsmakt ikke likefrem kan defineres som ulovlig. Det er åpenbart at den juridiske statusen til plyndring, skattlegging og tributt og de

95 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 447 eiendomsformene som disse praksisene har ledet til, har variert med tid og rom. Dermed har også statusen til det vi kaller privat voldsmakt variert. Som Leira & de Carvalho (2011) for eksempel viser, var (særlig fransk) kaperfart fra rundt 1690 til 1815 en viktig del av sjømaktenes krigføring, men også nær knyttet til utviklingen av diplomati, statsbygging og internasjonal lov i stort i perioden (jf. Benton 2005). Andre historiske eksempler illustrerer det samme fenomenet. Hva som regnes som henholdsvis legitim og illegitim kollektiv voldsbruk varierer, og skillet kan ofte virke som en vilkårlig konsekvens av interessene til den til enhver tid sterkeste aktøren med definisjonsmakt. Det er åpenbart at mafialignende kriminelle karteller er en distinkt, illegal og viktig form for privat voldsmakt, men samtidig er sjørøvere, banditter, leiesoldater og krigsherrer mer enn bare kriminelle; de kjennetegnes fremfor alt ved at deres voldsmakt mobiliseres gjennom personlige nettverk og at den er innrettet mot å skaffe en eller annen form for velstand eller rikdom. Slike voldspraksiser har ingen immanent politisk karakter, de kan støtte opp om eksisterende maktstrukturer slik tilfellet er for kaperfart og leiesoldater, eller de kan virke som uttrykk for motstand mot slike maktstrukturer fra marginaliserte sosiale sektorer, klasser eller etniske grupper (Hobsbawm 1969; Rediker 2004). Privat voldsmakt kan altså ikke enkelt og greit defineres som ulovlig og utenfor direkte statlig kontroll. Det kan være verdt å minne om at en kjent fremstilling av den europeiske statsbyggingsprosessen definerte den som en form for legitim beskyttelsesvirksomhet (protection racket, o.a.), der grensen mellom det lovlige og det ulovlige var usikker og tøyelig (Tilly 1985). Altså må vår opprinnelige definisjon av privat voldsmakt modifiseres, ved at koblingen til kriminalitet fjernes fullstendig. Som Josiah McHeyman og Alan Smart (1999: 7) har foreslått, er det mer fruktbart å se spenningene mellom det lovlige og det ulovlige som en gjenspeiling av bredere sosioøkonomiske og politiske kamper mellom sosiale grupper: «Emphasizing practices and process rather than rule or structures provides a space within which indeterminacy, ambiguity and double-dealing can be analysed more clearly». Den siste analytiske inngangen til privat voldsmakt finner vi, logisk nok, i den private voldsmaktens interne dynamikk. Hvis man tar for seg fellestrekk og forskjeller på tvers av geografiske, historiske og sosiologiske forskjeller, møter man fort spørsmål om graden av sammenlignbarhet. Gir det mening å sammenligne dagens private militære selskaper med kompaniene av leiesoldater fra tredveårskrigen? Hvor nyttig er det å tenke om nåtidens asiatiske eller afrikanske krigsherrer som parallell til før-kapitalistiske føydalherrer? Er sjørøveri bare en form av vannbåren bandittvirksomhet som overfører prinsippene for landbasert plyndring til åpen sjø? Kontinuitet kan imidlertid for eksempel finnes i formen for voldsutø-

96 448 Alejandro Colás og Bryan Mabee velse som praktiseres av private aktører som tidligere var offiserer eller etterretningsagenter, i de spesifikke historiske forholdene som har muliggjort den globale spredningen av private sikkerhetsselskaper under nyliberalismen, eller i mobiliseringen av leiesoldater i utlendighet i tilfeller av identitetskonflikter. 3 Den historiske og geografiske variasjonsbredden i hva som har blitt regnet som privat voldsmakt, gjør det dermed nødvendig å diskutere kort hva som egentlig er særegent for denne kategorien og hvorfor vi bør benytte den. Det offentlige og det private Forholdet mellom det offentlige og det private (public and private, o.a.) er et kjernespørsmål i vestlig politisk filosofi så vel som i moderne sosiologi. Vi tar det for gitt at skillet mellom offentlig og privat voldsmakt er historisk konstruert, og at det dermed varierer på tvers av tid og rom. Men dette leder oss til spørsmålet om hvilke sosiale og historiske krefter som påvirker de forskjellige måtene offentlig og privat voldsmakt kobles sammen og skilles fra hverandre på. Tre brede og delvis sammenfallende svar kan finnes i litteraturen. Det første svaret aksepterer fullt og helt at skillet er historisk kontingent, men tar allikevel utgangspunkt i de moderne statenes krav på voldsmonopol innenfor et gitt territorium, og undersøker spenningene og motsetningene i forholdet mellom statsmakten og private makthavere. 4 Leira og de Carvalhos (2011) diskusjon av den franske kaperfarten gir for eksempel en rik illustrasjon av de forhandlingene (om kontrakter, priser og regler) som karakteriserer differensieringsprosessen mellom offentlige myndigheter og private makthavere. Og de to sfærene er ikke klart skilt fra hverandre, som Leira og de Carvalho antyder: «state-sanctioned private use of violence usually implies a trade-off, where direct control is (albeit often feebly) replaced by indirect control, and where public and private interests and capabilities are intertwined» (ibid.: 59; jf. Bromley 1987). Videre fremhever Leira og de Carvalho den sentrale rollen som uavhengige agenter kjøpmenn, konsuler og redere spilte for å tilrettelegge for forhandlingene og avtalene mellom staten og kaperne. Historiske lesninger av denne typen viser også hvor misvisende en ahistorisk bruk av begrepet «privatisering» er, ettersom det antyder en prosess hvor makt og myndighet i utgangspunktet er offentlig. Etableringen av moderne private sikkerhetsselskaper demonstrerer hvordan «privatisering» av sikkerhet er et relativt nytt fenomen som ble globalisert med slutten på 3. Jf. de varierte bidragene i Colás & Mabee (2010). 4. Mange forfattere forsøker her å problematisere modellene til Thomson (1994). Jf. Mabee (2009).

97 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 449 den kalde krigen og de siste tretti årenes nyliberale politiske og ideologiske hegemoni. Dagens «privatisering» av sikkerhet er, i motsetning til i Frankrike på 1700-tallet, bare tenkelig innenfor rammen av et allerede eksisterende skille mellom offentlig myndighet og privat eiendom. Fra slutten av 1900-tallet har vi imidlertid, som på og 1700-tallet, sett at skillet mellom disse to sfærene har blitt mindre skarpt, ikke minst når det gjelder maktbruk. Dette har ikke vært en uunngåelig konsekvens av den påståtte svekkelsen av statsmakten gjennom økonomisk globalisering, men har snarere vært et direkte resultat av statlig politikk, støttet av bestemte sosiale krefter og ofte legitimert ved valg. Vårt første poeng er dermed at vi, ved å vie oppmerksomhet til den private voldsmaktens opprinnelse og utvikling i den moderne verden, fjerner oss fra et historisk uholdbart og analytisk uproduktivt skille mellom statlige og ikke-statlige aktører. En annen gruppe av aktør-orienterte analyser av det skiftende forholdet mellom offentlig myndighet og privat voldsmakt, fokuserer på mer strukturelle føringer. Her finner man det sentrale trekk ved privat voldsmakt i tilegnelsen av rikdom. Argumentet er todelt. For det første anføres det at velferdsskaping i kapitalistiske samfunn bygger på et strukturelt skille mellom statens offentlige, politiske myndighet og markedets private, økonomiske makt (Wood 1995). Sistnevnte er både formelt og substansielt en sfære der tvang og vold ikke spiller noen direkte rolle for hvordan overskudd genereres. Det kapitalistiske markedet kjennetegnes, som Marx formulerte det, av «borgerlig frihet» i transaksjonene mellom arbeidsgivere og lønnstakere og konkurranse mellom ulike kapitalister. I motsetning til dette var tvang og vold (eller trusler om dette) en integrert del av produksjon og fordeling av rikdom i før-kapitalistiske samfunn. Dette er grunnen til at de europeiske handelsimperiene på «det lange 1700-tallet» inkludert det britiske, som ikke var ordentlig kapitalistisk før etter Napoleonskrigene var så avhengige av en sammensmelting av offentlig og privat voldsmakt. Det forklarer også hvorfor det i en globalisert kapitalistisk økonomi er helt legitimt å oppfatte vern av «liv og verdier» som noe som kan kjøpes fritt i markedet uten direkte innblanding fra staten. På den annen side, selv der hvor det var et tett offentlig/privat partnerskap i den oversjøiske voldsutøvelsen, som tilfellet for eksempel var med de britiske og nederlandske handelskompaniene, var de konkrete mekanismene koblet til private entreprenører som benyttet seg av privat tilgang til penger og ressurser og i etterkant beriket seg på krigsbyttet. I begge tilfeller kan et fokus på privat voldsmakt som et redskap for kapitalakkumulering bidra til å forklare de historiske variasjonene i offentlig/private relasjoner og synliggjøre de spesifikke sosioøkonomiske og politiske interessene som står bak formidling av privat voldsmakt i verden i dag. Og til slutt finner vi et tredje perspektiv på betydningen og relevansen av privat voldsmakt som vektlegger hvordan fenomenet er sterkt personlig.

98 450 Alejandro Colás og Bryan Mabee Detaljerte historiske undersøkelser har brakt til live biografiene til krigsherrer, smuglere, sjørøvere, leiesoldater og deres allierte og ofre. 5 Historiene illustrerer hvordan de hverdagslige opplevelsene var (og fortsatt er) preget av en vold som er personlig både i kroppslig forstand og i den utstrekning slaver og prostituerte ble behandlet som navngitte personers eiendom, og i den grad krigsherrer er og var avhengige av personlige lojalitetsbånd eller kameratskap (jf. Colley 2003). Men til tross for at denne volden var dypt personlig, var slike uttrykk for privat voldsmakt både støttet av og del av de offentlige strukturene som kolonistyret innebar. Igjen er det slik at det å følge disse personlige levnetsløpene gjør det mulig for de som studerer privat voldsmakt å bryte ut av tilstivnede dikotomier mellom statlig og ikkestatlig eller nasjonalt og internasjonalt, og i stedet gjør det mulig å utforske hvordan maktstrukturer konstitueres og rekonstitueres av ulike sosiale aktører gjennom maktbruk eller trussel om maktbruk. Den private voldsmaktens betydning i dag Når vi argumenterer for en historisk revurdering av «ikke-statlig voldsmakt» og foreslår å erstatte begrepet med «privat voldsmakt», så er det ikke fordi vi ønsker å trekke lettvinte paralleller mellom fortid og nåtid, men snarere fordi vi ønsker å vise hvordan en bred historisering av privat voldsmakt kan gi dybde og perspektiv til vår forståelse av dagens private voldsmakt. Vår forståelse av privat voldsmakt bygger på en todelt revisjon av eksisterende tilnærminger til «ikke-statlig» vold. Det første grepet er å relativisere hvor «nytt» privat voldsmakt er i 2011 ved å understreke at selv om den private voldsmakten ikke er ny, så kommer den til uttrykk i ulike historiske former. Å forankre den private voldsmakten i ulike historiske kontekster, fra den globale økonomien til personlige nettverk, understreker det variable ved den private voldsmakten; at den oppstår i bredere sosiale sammenhenger som påvirker hvordan den kommer til uttrykk i en gitt periode. Det andre grepet er å understreke betydningen av privat voldsmakt for å forstå det moderne internasjonale systemet. Vårt argument er eksplisitt ikke for en banal transnasjonalisme som bare hevder at makt eksisterer «bortenfor staten». Vi forsøker heller å påvise hvordan man ved å kontekstualisere den private voldsmakten historisk kan synliggjøre «glipene» i det internasjonale systemet. Vårt mål dermed ikke bare en historisk revisjon av vår forståelse av privat voldsmakt, men også å antyde en tverrfaglig inngang til sammenhengene mellom former for privat voldsmakt og det moderne internasjonale systemet. Å forstå rollen som privat voldsmakt spiller i dag henger nøye sammen med en bedre forståelse av dagens 5. Maritime eksempler finnes i Earle (2007), Pennell (2001) og Rediker (1987), mens gode landbaserte eksempler er Tagliacozzo (2005) og Giustozzi (2009).

99 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 451 internasjonale system, spesielt sammenhengen mellom organisert vold og politisk økonomi, hierarki i det internasjonale systemet, og imperialisme og imperium (Wood 2005; Kiely 2005; Calhoun, Cooper & Moore 2006; Balakrishnan 2009; Colás 2006). En fornuftig forståelse av privat voldsmakt bringer oss til kjernen av nåtidens internasjonale relasjoner. Til de nevnte målene vil vi tilføye et siste, som har sammenheng med debatter om eurosentrisme og periodisering i våre analyser av internasjonale relasjoner. For det første er det nødvendig å utfordre den evolusjonære antagelsen om at privat voldsmakt kan avfeies som en førindustriell eller førmoderne rest, som ligger til grunn blant annet for Hobsbawms (1969) analyse, ved å vise hvordan privat voldsmakt har eksistert i svært forskjellige sosiale systemer som et middel både til systemenes reproduksjon og til deres transformasjon. For det andre bør vi forsøke å utfordre den universelle gyldigheten til sentrale begreper, samtidig som vi vil hevde gyldighet for et klassisk moderne «offentlig/privat» skille også utenfor Europa. Som Dipesh Chakrabarty (2007: 16) uttrykker det: «European thought is at once both indispensable and inadequate in helping us to think through the experiences of political modernity in non-western nations». Vi er enige, og håper at de som er opptatt av privat voldsmakt, fra de som ser på den imperiale voldens politiske økonomi i stort til de som undersøker konkrete private voldspraksiser i den ikke-vestlige verden, kan bidra til å belyse hvordan skillet mellom offentlig og privat både kan være nyttig og utilstrekkelig som analyseredskap. Om artikkelen Artikkelen er oversatt til norsk av Halvard Leira. Litteratur Avant, Deborah (2005) The Market for Force: The Consequences of Privatizing Security. Cambridge: Cambridge University Press. Balakrishnan, Gopal (2009) Antagonistics: Capitalism and Power in an Age of War. London: Verso. Barkawi, Tarak (2005) Globalization and War. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. Benton, Lauren (2005) «Legal Spaces of Empire: Piracy and the Origins of Ocean Regionalism». Comparative Studies in Society and History, 47: Bromley, J. S. (1987) «The French Privateering War », i John Selwyn Bromley Corsairs and Navies, London: Hambledon Press. Calhoun Craig J., Frederick Cooper & Kevin W. Moore (red.) (2006) Lessons of Empire: Imperial Histories and American Power. New York: New Press. Chakrabarty, Dipesh (2007) Provincializing Europe: Postcolonial Thought and Historical Difference (new ed.). Princeton: Princeton University Press. Colás, Alejandro (2006) Empire. Cambridge: Polity.

100 452 Alejandro Colás og Bryan Mabee Colás, Alejandro & Bryan Mabee (red.) (2010) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires: Private Violence in Historical Context. London: Hurst. Colley, Linda (2003) Captives: Britain, Empire and the World London: Pimlico. Cutler, A. C. (2003) Private Power and Global Authority: Transnational Merchant Law in the Global Political Economy. Cambridge: Cambridge University Press. Earle, Peter (2007) Sailors: English Merchant Seamen London: Methuen. Giustozzi, Antonio (2009) Empires of Mud: Wars and Warlords of Afghanistan. London: Hurst. Hall, Rodney Bruce & Thomas J. Biersteker (red.) (2002) The Emergence of Private Authority in Global Governance. Cambridge: Cambridge University Press. Hobsbawm, Eric J. (1969) Bandits. Harmondsworth: Pelican. Kiely, Ray (2005) Empire in the Age of Globalisation: US Hegemony and Neo-Liberal Disorder. London: Pluto. Lane, Frederic C. (1979) Profits from Power: Readings in Protection Rent and Violence-Controlling Enterprises. Albany: State University of New York Press. Leira, Halvard & Benjamin de Carvalho (2011) «Privateers of the North Sea: At World s End», i Alejandro Colás & Bryan Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. Private Violence in Historical Context. New York: Columbia University Press. Mabee, Bryan (2009) «Pirates, Privateers and the Political Economy of Private Violence». Global Change, Peace and Security, 21(2): Mandel, Robert (2002) Armies without States: The Privatization of Security. Boulder, CO: Lynne Rienner. McHeyman, Josiah & Alan Smart (1999) «States and Illegal Practices: An Overview», i Josiah McHeyman (red.) States and Illegal Practices. Oxford: Berg Publishers. Pennell, C. R. (red.) (2001) Bandits at Sea: A Pirates Reader. New York: New York University Press. Rediker, Marcus (1987) Between the Devil and the Deep Blue Sea. Cambridge: Cambridge University Press. Rediker, Markus (2004) Villains of All Nations: Atlantic Pirates in the Golden Age. London og New York: Verso. Singer, P. W. (2003) Corporate Warriors: The Rise of the Privatized Military Industry. Ithaca, NY: Cornell University Press. Tagliacozzo, Eric (2005) Secret Trades, Porous Borders: Smuggling and States Along a Southeast Asian Frontier, New Haven: Yale University Press. Thomson, Janice (1994) Mercenaries, Pirates, and Sovereigns: State-Building and Extraterritorial Violence in Early Modern Europe. Princeton: Princeton University Press. Tilly, Charles (1985) «War-making and State-Making as Organized Crime», i P. Evans, D. Rueschemeyer & T. Skocpol (red.) Bringing the State Back In. Cambridge: Cambridge University Press. Tracy, James D. (red.) (1991) The Political Economy of Merchant Empires. Cambridge: Cambridge University Press. Wood, Ellen Meiksins (1995) «The Separation of the Economic and the Political in Capitalism», i Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism. Cambridge: Cambridge University Press. Wood, Ellen Meiksins (2005) Empire of Capital. London: Verso.

101 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Fra sjørøver til admiral: Kristoffer Trondsen (ca ) STIAN EISENTRÄGER UMB/NUPI Norge har en lang maritim voldshistorie, fra vikingenes overfall på Lindisfarne i 793 til Sjøforsvarets piratjakt utenfor Somalia. Det første er et eksempel på vold utøvet av statsløse med egne midler; det siste er et klart eksempel på en statlig marinestyrke som utøver vold med offentlige midler på vegne av en moderne stat. Mellom disse ytterpunktene finner vi eksempler som langt fra passer inn i klare kategorier for statlig og ikkestatlig vold, jf. Thomson (1994: 8) og kritikken av hennes rammeverk i Leira & de Carvalho (2010) og Barkawi (2010). I det følgende vil jeg fokusere på kapervirksomhet i 1500-tallets Norge for å vise hvor fremmed et klart skille mellom statlig/ikke-statlig eller privat/ offentlig vold var. Dette århundret, med reformasjonen, oppløsningen av Riksrådet og det påfølgende danske overherredømmet, er en spesielt interessant og dramatisk periode i Norges historie, og er blitt karakterisert som et skoleeksempel på alliansepolitikk (Ersland & Sandvik 1999: 141). Midt under disse hendelsene finner vi en mann som har fått ufortjent liten oppmerksomhet: den norske kaperen Kristoffer Trondsen (Rustung 1 ). Ifølge Janice Thomsons innflytelsesrike rammeverk er kapervirksomhet en av åtte distinkte typer vold, karakterisert av kombinasjonen privat eierskap og statlig beslutningsmyndighet. Klassifiseringer er generelt en bra ting fordi de kan utgjøre analytiske rammeverk som gjør oss i stand til å forstå verden, men i likhet med forfatterne nevnt ovenfor, finner også jeg Thomsons rammeverk utilstrekkelig når det blir stilt overfor empiriske variasjoner. 1. Den moderne, norske skrivemåten av navnet er brukt i denne artikkelen. Navnet Rustung brukte han ikke selv, men er tillagt ham i ettertid, og derfor er det heller ikke brukt her.

102 454 Stian Eisenträger Sjørøver og kaper Gjennom sin lange fartstid som sjømann opererte Kristoffer både som sjørøver, kaper og marineoffiser, og ofte skiftet han roller under toktene. En ytterligere kompliserende faktor er at han tjente erkebiskop Olav Engelbrektsson, som representerte den katolske kirke som en stat i staten. På Kristoffer Trondsens tid var grensene mellom å være sjørøver og kaper diffuse, og begrepene ble brukt om hverandre; Delvis på grunn av en lemfeldig omgang med juridiske termer blant hans samtidige, noen ganger fordi situasjonen var for uklar, men også som et retorisk grep for å delegitimere fiendens handlinger. Teoretisk sett var en autorisert kaper anerkjent gjennom internasjonal lov og kunne ikke bli straffeforfulgt for sjørøveri. Systemet var imidlertid vidåpent for å bli utnyttet: Ofte var ikke kaperne noe annet enn sjørøvere med lisens, og sjørøveri kunne ligge nær opptil vanlig krigføring. Sjørøveri var nemlig ikke et nytt fenomen i Norge da Kristoffer Trondsen dukket opp i kildene for første gang i På 1200-tallet gjennomførte for eksempel grev Alv Erlingsson en rekke angrep mot tyske handelsskip uten noen form for autorisasjon fra sin konge. Hans fremferd dro til slutt staten inn i krig (Ersland & Holm 2000: ). Lokalsamfunn og skip langs norskekysten ble ofte rammet av sjørøveri og kapervirksomhet, uansett om Danmark-Norge var i krig eller ikke. Det samme gjaldt andre kystnasjoner (Cordingly 1997: 6; Ersland & Holm 2000: 154). Et godt eksempel på hvordan praksisen kunne utarte er Vitaliebrødrene, et brorskap av nordtyske kapere som opererte i Østersjøen og Nordsjøen i tiårene rundt 1400: Til slutt ble de til like stort bry for Hansaforbundet, som hadde utstedt autorisasjonen, som for de som kaperne var autorisert til å angripe (Mehler 2009: 96; Tønnesen 1955: 13). Sommeren 1527: På sjørøvertokt Selv om aktørene tidlig på 1500-tallet brukte begrepene sjørøver, kaper og offiser om hverandre, var det utviklet regler for hva som var en «god prise», med andre ord et lovlig objekt å angripe eller konfiskere. Selvfølgelig var begrepsbruken, slik det alltid har vært, avhengig av hvem som snakket om hvem. Den brutale og ofte nådeløse fremferden var uansett felles for alle, uansett hvilken merkelapp man puttet på dem. I det følgende vil vi se hvordan Kristoffer Trondsen begikk sjørøveri gjennom noen sommeruker i Etter at kong Christian «Tyrann» 2. av Danmark og Norge ble avsatt og erstattet av onkelen Fredrik 1. i 1523, flyktet han til Nederland for å be om assistanse fra sin svoger, den tysk-romerske keiser Karl 5. Snart satte han i

103 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 455 gang kampen for å gjenerobre tronen ved å engasjere den danske kaperen Søren Nordby fra Gotland. Kort tid senere entret den beryktede danske sjørøveren, kaperen og den senere bondeopprørslederen Skipper Clement scenen. (Scheen 1942: 25). I tillegg var Christian 2. selv i besittelse av noen fartøyer. Kommandoen over disse overlot han til kaperkapteinen Klaus Kniphof. Hadde Christian vært konge, ville disse skipene vært en del av den kongelige marine: fra middelalderen ble flåten ansett som kongen private eiendom. Derfor kunne kongen bruke den etter sitt eget forgodtbefinnende, uten Riksrådets godkjennelse (Ersland & Holm 2000: 154). Nå stilte den avsatte kongen sine private midler til disposisjon for en privat operatør for å gjenvinne tronen. Christian 2. hadde imidlertid ikke hellet med seg i krigføringen mot de dansk-norske styrkene og deres allierte: Kaptein Kniphof tapte et slag mot et hansaskip og ble senere halshugd i Hamburg; en tysk kaper i Christian 2.s tjeneste, Martin Pechlin, ble drept i slaget ved Hillesund i 1526; Søren Norby led også nederlag, og flyttet samme år flåten sin til Østersjøen, hvor Vasilij 3. av Russland benyttet seg av hans tjenester for å svekke hanseatenes posisjon (Esper 1966: 472; Scheen 1942: 26). Første gang vi hører om Kristoffer Trondsen er i et diplom fra sommeren 1527 (DN 1527f). Christian 2.s kapere, eller sjørøverne som de blir omtalt som i de norske diplomene, herjet kysten av de sørlige Norge. Hanseatene i Bergen klaget over at skipene deres ble plyndret. Skipper Clement hadde til og med vært helt inne i Bergen havn og hadde tatt biskopen og flere prester som gisler. Erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim, leder av Riksrådet og landets øverste leder (eller nest øverste, etter den danske kongen) ønsket å sette en stopper for herjingene som forstyrret den viktige handelen. Da høvedsmannen på Bergenhus, den danske adelsmannen Vincens Lunge, ba om assistanse, sendte erkebiskopen en av sine mest betrodde sjøkommandører, nemlig den unge Kristoffer Trondsen. Lunge hadde imidlertid hørt rykter om at kong Fredrik 1. hadde sendt fire skip fra København for å avsette både ham selv og erkebiskopen. Da Kristoffer ankom med flåten, valgte Lunge derfor å holde den til kai i Bergen fremfor å sende den ut for å jakte på skipper Clement «og andre pirater» (DN 1527e). Om erkebiskopens flåte kan karakteriseres som privat eller statlig/kirkelig, altså offentlig, er avhengig av situasjonen. Her kan vi se at en klar kategorisering gir liten mening. Tydeligvis ble Kristoffer utålmodig av å ligge til kai i Bergen, og dro snart ut på Nordsjøen hvor han overfalt skotske, engelske, nederlandske og hanseatiske skip altså fartøyer fra vennlige stater. Vi vet ikke hvor mange sjømenn som måtte bøte med livet i møtet med «den unge våghalsen», som Kristoffer senere ble omtalt som, men vi vet at han tok priser av betydelig verdi (Scheen 1942: 28 30). Høvedsmannen på Bergenhus mottok snart klager fra både kong Jakob 5. av Skottland og de tyske handels-

104 456 Stian Eisenträger mennene i Bergen. Den skotske kongen advarte at dersom ikke skipene til David Falconer og en annen skotsk kjøpmann ikke ble løslatt umiddelbart, ville det gode forholdet mellom den skotske og den dansk-norske kongen ikke vare (DN 1527d). Dette var bokstavelig talt en trussel om krig. I tillegg krevde alle de fornærmede parter økonomisk kompensasjon, eventuelt at de skyldige skulle henrettes: erkebiskopens kaptein Olaf Lang og Kristoffer Trondsen (DN 1527c). Situasjonen var presserende ettersom norske og danske handelsskip ble holdt tilbake i Skottland, i tillegg til at kong Jakob 5. hadde sendt en klage direkte til kong Fredrik 1. Vincens Lunge hadde allerede et anstrengt forhold til kongen sin, så affæren måtte løses lynraskt og med den største presisjon. I et diplom datert 15. august 1527 oppfordrer Lunge erkebiskopen om å beordre sine menn til å gi tilbake alle prisene sine. Lunge kunne bevise at han hadde lagt ned forbud mot angrep på andre skip enn de som tilhørte den avsatte kong Christian 2. (DN 1527f). Høvedsmannen på Bergenhus og byens kjøpmenn fryktet sannsynligvis for å få flere fiender på sjøen, for noen få uker senere sendte de en beklagelse til den skotske kongen hvor de sverget at mennene på erkebiskopens skip hadde handlet uten godkjenning fra verken erkebiskopen selv eller myndighetene i Bergen (DN 1527b). Så vidt vi vet fra de tilgjengelige historiske kildene, var det som hendte i Nordsjøen i sommerukene 1527 juridisk sett sjørøveri. I ytterste tilfelle kunne det imidlertid også ha blitt tolket som krigshandlinger. Kristoffer benyttet midlene til den (nest) øverste representanten for Norge, altså erkebiskopens skip, og dro til sjøs på eget initiativ og kapret tilfeldige fartøyer til og med fra vennligsinnede stater uten autorisasjon. Kristoffer og mennene hans greide å selge prisene de hadde tatt i Tønsberg, men det ble raskt oppdaget at varene var tatt fra folk som ikke var kongens fiender. Derfor ble en Oslo-borger som hadde kjøpt et parti med korn fra ett av de kaprede skipene, tiltalt og dømt til å overlate kornet til kongens representanter (DN 1527a). Etter en dramatisk mottakelse i Bergen, flyktet Kristoffer og mennene hans til ett av hans gods på Nordvestlandet med prisene. Erkebiskopen mottok sin andel, i kraft av å være eier av flåten, men skrev senere et brev til kong Fredrik 1. der han ba om tilgivelse for det som hadde skjedd. I januar det påfølgende året sendte kongen brev tilbake og skrev at erkebiskopen var tilgitt, samt at han satte pris på erkebiskopens innsats mot «sjørøverne» altså sjømennene som var i Christian 2.s tjeneste som kapere (DN 1528). Situasjonen med de ulovlig kaprede skipene ble til slutt løst ved at erkebiskopen betalte kompensasjon til kapteinene og eierne av fartøyene. Høsten 1529 ble det siste avdraget betalt til skottene (DN 1529).

105 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk : I erkebiskopens tjeneste Selv om han hadde laget et stort rabalder med sine uautoriserte kapringer sommeren 1527 og nesten dro Danmark-Norge ut i enda en krig, fortsatte Kristoffer i erkebiskop Olav Engelbrektssons tjeneste tilsynelatende uten noen annen konsekvens enn å måtte levere tilbake prisene han hadde kapret. Slektsforskere har en teori om at Kristoffer kan ha vært en slektning av erkebiskopen, og det forklarer i så fall hvorfor han ble spart for en strengere straff. En annen forklaring, som er minst like sannsynlig, er at Kristoffer var en meget kompetent sjømann og en karismatisk leder, noe som gjorde ham til et uvurderlig alliert for Norges mektigste mann og hans kamp for å beskytte sine personlige interesser mot lokale rivaler; den katolske kirke mot den voksende reformbevegelsen; og norsk selvbestemmelse mot økt dansk innflytelse. Her ser vi igjen de sammenflettede interessene, eierskapene og myndighetene som er typisk for den tidlige moderne æraen noe som gjør klare voldskategorier lite opplysende. Kristoffers forhold til Vincens Lunge, som allerede året etter ble erstattet som høvedsmann på Bergenhus, kom fra nå av til å være like stormfullt som Nordsjøen. Det samme med forholdet mellom Lunge og erkebiskopen. Deres private krig, kjent som «erkebiskopens første feide», innebar blant annet kapringen av en av Lunges karaveller. Da den nye høvedsmannen på Bergenhus forsøkte å megle frem en løsning, var det uklart om fartøyet tilhørte Vincens Lunge eller om det var et kongelig skip. Grunnen var at det var bygd utenfor slottet i Bergen på kongens regning (Scheen 1942: 37). Dette er nok et eksempel på hvor diffuse grensene mellom privat og statlig eiendom, så vel som privat og statlig voldsutøvelse, var i denne perioden. Som tidligere påpekt var flåten sett på som kongens private eiendom, som han kunne disponere uten samtykke fra Riksrådet (Ersland & Holm 2000: 154). Som vi har sett, kunne også adel og høytstående geistlige også ha sine private flåter som kunne brukes etter eget ønske, så lenge denne bruken ikke sto i motsetning til kongens interesser. I tillegg bygde erkebiskop Olav Engelbrektsson sin egen festning på Steinvikholm i Trondheimsfjorden, og ble dermed den eneste mannen i Norge som ved siden av kongen disponerte sin egen festning. Dette var en essensiell investering ettersom erkebiskopen skiftet lojalitet til de forskjellige tronpretendentene ikke mindre enn åtte ganger i løpet av den turbulente perioden han var den katolske kirkes øverste mann i Norge (Sicking 2004: 17 20). Kristoffer Trondsen var imidlertid alltid lojal mot sin herre. Under feidene mellom erkebiskopen og familien på Austrått, var det han som sto for plyndringen. I 1536 hadde han en fremtredende rolle i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og medlemmene av Riksrådet ble fengslet i forbindelse med noe som best kan beskrives som et statskupp. Sommeren det samme året var det den protestantiske Chris-

106 458 Stian Eisenträger tian 3. som sto igjen som seierherren etter Grevefeiden, som utspant seg mellom tre tronpretendenter. Dette var ikke bare en arvefølgestrid, det var også «en kommersiell, en sosial og en religiøs krig som både Lübeck og Habsburgerne kastet seg inn i henholdsvis på grunn av sine kommersielle og dynastiske interesser» (Sicking 2004: 22 23). Kapere og leiesoldater ble selvfølgelig benyttet i omfattende utstrekning på alle sider, slik normen var på denne tiden. De katolske biskopene i Danmark ble fengslet, og deres offisielle residenser og eiendommer ble konfiskert. Situasjonen så ikke lovende ut for den katolske kirken i Norge heller, så erkebiskopen sendte Kristoffer Trondsen som en diplomatisk utsending til Nederland for å søke hjelp hos Habsburg-keiseren og Pfalzgrev Fredrik, den tidligere kong Christian 2.s svigersønn. Tidligere denne sommeren var det blitt samlet en flåte bestående av 45 nederlandske, spanske og portugisiske skip med til sammen 3000 sjømenn og 4500 soldater ved marinebasen Veere i Zeeland. Den sto klar til å bli sendt til København, men planen ble droppet. Dronning Maria av Ungarn, regent over Nederland, svarte imidlertid på Kristoffers anmodning ved å ruste opp igjen to av de innleide skipene og sende dem til Norge sammen med et mindre rekognoseringsfartøy. Kristoffer var kommandør over flåten og fikk utstedt en autorisasjon fra admiralen i Nederland der det eksplisitt ble opplyst at han skulle redde erkebiskopen ut av Trondheim. Brevet ga i tillegg Kristoffer tillatelse til å angripe fiender av keiser Karl 5. og det gjorde han ved å kapre et skip fra Holstein på veien. I en rettssak i Amsterdam det neste året ble fartøyet erklært en godkjent prise: Skipet og hennes kaptein var fra Holstein, hvis hersker var kong Christian 3., som også var hertug av Holstein (Sicking 2004: 27 31). Enda en gang ser vi at en klar voldskategorisering vanskelig lar seg benytte i denne perioden hvor forholdene er så flytende. I begynnelsen av november 1536 nådde flåten Trondheim. Habsburgerne hadde dekket utgiftene for september og oktober, og nå beordret erkebiskopen at den første utbetalingen til mannskapet skulle ordnes. Engelbrektsson sendte så et diplom til dronning Maria hvor han uttrykte sin takknemlighet for skipene hun hadde sendt (DN 1536). Kort etter ankomsten til Trondheim begikk deler av mannskapet mytteri. Detaljene er ikke kjent, men det er flere teorier om hva som utløste misnøyen: nyheten om at de skulle tilbringe vinteren i utrygge Trondheim, at betalingen uteble, eller rett og slett at noen blant Kristoffers innleide mannskap kan ha tilhørt den reformistiske døperbevegelsen. Det vi vet sikkert er imidlertid at mytteriet ble slått ned og oppviglerne fengslet. Noen ble sannsynligvis også henrettet (DN 1537; Scheen 1942: 81; Sicking 2004: 33). Etter at skipene var lastet med erkebiskopens arkiver, eiendeler fra gårdene hans og skattene fra Nidarosdomen og andre kirker i regionen, kastet de loss første påskedag Før den lille flåten bega seg ut på åpent

107 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 459 hav, beordret erkebiskopen en landgang ved munningen av Trondheimsfjorden for å la Kristoffer og mennene hans plyndre Austrått nok en gang. Hvorvidt dette var sjørøveri eller en krigshandling er helt avhengig av hvem som har definisjonsmakten. I kongens øyne var det selvfølgelig en kriminell handling, ettersom erkebiskopens embete var oppløst. Flåten, med kun fire fartøyer, unngikk å støte på skipene til Christian 3. og hans kapere, og i begynnelsen av mai kunne Kristoffer, erkebiskopen og de som overlevde den stormfulle overfarten plante føttene på nederlandsk jord. Olav Engelbrektsson døde allerede i februar det følgende året, men for Kristoffer var historien langt fra ferdig (Scheen 1942: 86 87) : Kapervirksomhet i Nordsjøen Selv om keiser Karl 5. nektet å anerkjenne den protestantiske kong Christian 3., inngikk dronning Maria av Ungarn, Nederlands regent, en våpenhvile med den danske kongen for å sikre den viktige tilførselen av korn fra Baltikum. Nederland hadde derfor ikke lov til å støtte noen av Christian 3.s fiender, men Kristoffer kunne fremdeles brukes som kaper i keiser Karl 5.s krig mot Frankrike. Det ser imidlertid ikke ut som om Kristoffer ville gi opp sin kamp mot Christian 3: I februar 1538 utstedte Pfalzgrev Fredrik et kaperbrev til «Christoffer Marscalch van Noruegen» som påla ham å frigjøre Pfalzgrevens svigerfar, den tidligere Christian 2., fra fangenskapet i Danmark (DN 1538a). Handlingene som dette brevet autoriserte ville være et klart brudd på våpenhvilen, men ifølge noen historikere skjedde utstedelsen med dronning Marias stilltiende samtykke (Daae 1872: 118; Sicking 2004: 39). Brevet ble senere benyttet da noen av Kristoffers menn ble tatt til fange. Kristoffer opererte først fra den nederlandske admiralens base i Veere, hvor han hadde reist fra med redningsflåten to år tidligere. Senere opererte han fra Øst-Frisland. Han kapret ni franske skip, men overfalt også engelske, norske og tyske fartøyer. Til slutt gikk han i land og plyndret øya Helgoland, som lå under den danske kronen. Noen av mennene hans ble fanget, og etter å ha blitt torturert innrømmet de at både admiralen og dronning Maria visste om operasjonene deres (Scheen 1942: 96; Sicking 2004: 39). Følgelig sendte Christian 3. et klagebrev til Amsterdams borgermester hvor han erklærte at «Christoffer Truntheim» hadde brutt våpenhvilen med Nederland, og at han burde bli tiltalt og straffet (DN 1538b). Et liknende brev ble sendt til byrådet i Hamburg, hvor kongen advarte mot «Christoffer von Trunthaim», som hadde handlet som en «gemeinen seerewber» for å skade kongen og hans undersåtter, og oppfordret til å arrestere ham (DN 1538c). Dronning Maria tilkjennega imidlertid ikke at hun hadde noen kunnskap om Kristoffers plyndringstokter, og

108 460 Stian Eisenträger svarte at hun kun hadde gitt ham et pass for å returnere til Norge etter erkebiskopens død. Hun skrev imidlertid at hun ville la ham og enhver annen sjørøver som kom til Nederland bli arrestert og straffet (DN 1538d; Sicking 2004: 40). Kristoffer returnerte ikke til Nederland, men dro til Emden, en velkjent frihavn for sjørøvere og eksilanter fra Danmark. Her kom han sannsynligvis i tjeneste hos grev Enno 2. av Øst-Frisland, som hadde flere skippere som Kristoffer under sin beskyttelse. Gjennom det påfølgende året kapret han flere skip og plyndret flere mål langs norskekysten, blant annet Utstein kloster og bispegården i Stavanger. Hvem som eide midlene som ble brukt under plyndringstoktene kan vi ikke si med sikkerhet, ei heller hvem som autoriserte eller hva som motiverte plyndringen. Kristoffer var muligens både kaper i grev Enno 2.s tjeneste og brukte sin legitimitet som den avdøde erkebiskopens mest tiltrodde kommandør til å fortsette kampen eller å ta hevn : Norges første admiral Kristoffer forsvinner nå fra kildene et par år, men når han dukker opp igjen I 1542 er det i anledning av at han ber kong Christian 3. om nåde og ber om å få komme hjem og gå inn i kongens tjeneste. Kongen imøtekom Kristoffers ønsker, ga ham benådning og tok ham inn i sin tjeneste. Sannsynligvis først og fremst fordi Kristoffer kjente den danske kongens og hans franske alliertes fiender fra innsiden. Den danske kongen hadde også en desperat mangel på sjøoffiserer. Våren 1543 gjennomførte Kristoffer dermed sine første raid som kommandør i den dansk-norske marinen med en robåt med 20 menn, og angrep fartøyer utenfor nederlandsk Frisland. Tre måneder senere ble Kristoffer utnevnt til nestkommanderende for hele den dansk-norske flåten. Dette var et radikalt karrieresprang for en mann som for kort tid siden var ansett som en sjørøver og en statsfiende. Nå ble han kommandør over 40 skip med et mannskap på mellom 5000 og menn. Oppdraget flåten ble sendt ut for å gjennomføre, virker å ha vært å grave hull i dikene som beskytter Nederland mot havet. Kristoffer var sannsynligvis velkjent i området, men planen ble aldri satt ut i livet. Gjennom årene som fulgte dro Kristoffer til Island for å slå ned motstanden mot reformasjonen, og jaktet på sjørøvere og kapere i Nordsjøen før han ble riksadmiral og øverstkommanderende for orlogsflåten og verftet på Bremerholm i Etter et siste tokt til Trondheimsfjorden for å drive ut svenskene, døde han i 1565 (Scheen 1942).

109 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 461 Konklusjon Med Kristoffer Trondsen som eksempel har vi sett hvor fremmed Thomsons klare voldskategorisering var i en tid da stater så ut og fungerte substansielt annerledes enn de gjør i dag. Grensen mellom hva som var private og offentlige midler var ytterst diffuse, mens allianser og lojaliteter var skiftende. Som vi har sett gjennom denne artikkelen er Thomsons kategorier inadekvate når vi skal analysere bruken av vold i tidlig moderne tid. Et alternativt analytisk rammeverk bør være mer i stand til å fange opp nyansene i de empiriske variasjonene. Var Kristoffer Trondsen sjørøver, kaper, admiral eller rett og slett en opportunist? Tydeligvis var han litt av alt, men først og fremst en sjøkommandør hvis ferdigheter mange så verdien i å gjøre seg nytte av. Om artikkelen En stor takk til Halvard Leira for verdifulle råd og innspill for å gjøre artikkelen bedre. Alle feil og mangler er mine egne Litteratur Barkawi, T. (2010) «State and Armed Force in International Context», i Colás, A. & B. Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. London: C. Hurst & Co. (33 53) Cordingly, D. (1997) Under the black flag: The romance and the reality of life among the pirates. San Diego: Harcourt Brace. Daae, L. (1872) «Christopher Throndssøn Rustung, hans søn Enno og hans datter Skottefruen», i Historisk tidsskrift, 2: DN (1527a) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 566, 14. november DN (1527b) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 565, 24. september DN (1527c) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr september DN (1527d) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 561, 28. juli DN (1527e) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 638, 26. juni DN (1527f) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 562, 15. august DN (1528) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 648, 30. januar DN (1529) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 611, september DN (1536) Diplomatarium Norvegicum. Vol. V, nr. 1085, 21. november DN (1537) Diplomatarium Norvegicum. Vol. XII, nr. 573, etter 9. april DN (1538a) Diplomatarium Norvegicum. Vol. XIII, nr. 641, 12. februar DN (1538b) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 735, 20. september DN (1538c) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 734, 20. september DN (1538d) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 737, 10. november Ersland, G. A. & H. Sandvik (1999) Norsk historie : Eit rike tek form. Norsk historie, bd. 2. Oslo: Samlaget.

110 462 Stian Eisenträger Ersland, G. A. & T. H. Holm (2000) Krigsmakt og kongemakt Norsk forsvarshistorie, bd. 1. Bergen: Eide.. Esper, T. (1966) «Russia and the Baltic », Slavic Review, 25(3): Leira, H. & B. d. Carvalho (2010) «Privateers of the North Sea: At World's End», i Colás, A. & B. Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. London: C. Hurst & Co. (55 82). Mehler, N. (2009) «The Perception and Interpretation of Hanseatic Material Culture in the North Atlantic: Problems and Suggestions», Journal of the North Atlantic, I: Scheen, R. (1942) Sjørøver og admiral: En bok om Christoffer Trundssen (Rustung). Bergen: Grieg. Sicking, L. (2004) «New Light on the Flight of Archbishop Olav Engelbrektsson: A Watershed in Norwegian History», i Sicking, L., H. d. Bles & E. d. Bouvrie (red.) Dutch light in the «Norwegian night»: Maritime relations and migration across the North Sea in early modern times. Hilversum: Verloren. (128). Thomson, J. E. (1994) Mercenaries, pirates, and sovereigns: State-building and extraterritorial violence in early modern Europe. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Tønnesen, J. N. (1955) Kaperfart og skipsfart Oslo: J.W. Cappelen.

111 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Kaperne kommer! HALVARD LEIRA NUPI I en kommentar i Aftenposten i februar sammenlignet Inger Anne Olsen dagens sjørøveri utenfor Somalia med kapervirksomhet utenfor norskekysten under Napoleonskrigene, en praksis hun refererte til som «piratvirksomhet med statlig velsignelse». Sammenligningen er uheldig på mange nivåer, men ikke minst fordi den visker ut skillet mellom kaper og sjørøver, et skille som kunne bety liv eller død både for de mennene som bar karakteristikkene og for de som var om bord i skipene de bemektiget seg. Sammenblandingen er imidlertid forståelig; der de fleste har et relativt klart bilde av hva en sjørøver er eller var, 1 tror mange fortsatt at man snakker om «kaprere» når man forsøker å diskutere kapere. Og selv forfatteren av boken om norske sjørøvere, som gjør et poeng av å skille mellom sjørøvere og kapere, faller for fristelsen til å omtale de norske kaperne under Napoleonskrigene som sjørøvere (Hetland 2008). Den første målsettingen med denne artikkelen er derfor å klargjøre hva en kaper var, og hvordan de skilte seg fra sjørøvere. I et norsk perspektiv er det påfallende hvor lite kunnskap som finnes om kapere. I kystbyer på Sør-Vestlandet finnes en levende bevissthet om kapervirksomheten under Napoleonskrigene, med kaperdager og lokale spel. I den nasjonale bevisstheten er det allikevel kaptein Sabeltann og sjørøvere som assosieres med Sørlandets private voldsmakt. Historisk sett har Norge som kystnasjon imidlertid vel så mye erfaring med kapere som med sjørøvere, 2 og den andre målsettingen med denne artikkelen er å skissere kort hvilke erfaringer vi har med kapere i Norge og å antyde noen grunner til at kaperne har blitt glemt. 1. At dette bildet gjenspeiler Long John Silver, kaptein Krok, kaptein Sorte Bill, kaptein Sabeltann og Jack Sparrow heller enn noen som helst historiske pirater, er en annen sak (Cordingly 1996). 2. Erfaringene med skipene fra «barbarstatene» i Nord-Afrika faller i en mellomkategori. De europeiske statene definerte dem ofte som en form for sjørøvere, men i en lokal setting kan de like gjerne forstås som en type kapere.

112 464 Halvard Leira Kapervirksomhetens historie og karakter Sjørøveriets historie strekker seg over flere tusen år, og for at «sjørøveri» skal oppstå trengs, som Bulloch (2009) demonstrerer, bare at noen med definisjonsmakt definerer noen andre som sjørøvere. Kapervirksomhet henger på den annen side eksplisitt sammen med en krigstilstand mellom to parter. Utgangspunktet er en tanke om «øye for øye, tann for tann», som kom til uttrykk første gang på og 1200-tallet. Da bestemte ganske enkelt den ene krigførende parten at private handelsmenn, redere osv. som hadde fått frarøvet seg verdier fra den andre krigførende parten, på egen hånd kunne røve tilbake tilsvarende verdier fra fiendens skip. De ble da utstyrt med et offisielt brev fra staten, et såkalt kaperbrev, 3 som legitimerte bruk av voldsmakt for å ta tilbake verdier tilsvarende de man hadde mistet. Den direkte tilknytningen til tapte verdier viste seg i praksis å ha relativt liten betydning, ettersom kapere generelt tok så mye verdier de kunne klare, men i navnet ble en direkte sammenheng mellom tapt gods og kaperbrev opprettholdt, i engelske kaperbrev for eksempel helt frem til 1600-tallet. Med tiden ble kapervirksomheten imidlertid mer og mer regularisert som delvis privat maritim voldsmakt, og kapere hadde stor betydning for maktforholdene på havene og utfallet av sjøkrigene fra til 1800-tallet. Kapervirksomhet ble i hovedsak avskaffet med Parisdeklarasjonen i 1856, der de fleste stormaktene ble enige om å forby praksisen. Kapervirksomhet lå på mange områder i grenselandet mellom offentlig og privat voldsmakt. 4 Kaperbrevet innebar en kontrakt mellom en konge/stat og en kaper, hvor kaperen fikk lov til å utøve makt mot å gi kongen/staten en del av overskuddet. 5 Finansieringen skjedde ofte gjennom former for andelslag, hvor både konger og høye embedsmenn var blant investorene (Hetland 2008; Leira & de Carvalho 2010). Kapteiner og mannskap var oftest sjømenn rekruttert privat, og de seilte gjerne på privateide skip, men det hendte at konger lånte ut både krigsskip og marinemannskaper til kaperkapteiner, øyensynlig basert på en vurdering om at dette ga bedre valuta for pengene enn om de seilte som del av marinen. Kapervirksomhet assosieres gjerne med den svakere parten til sjøs: stater som ikke selv hadde råd til flåte, forsøkte å klare seg ved hjelp av kapere. Dette bildet er bare delvis riktig. Rett nok valgte England å bruke kapere 3. Varierende kalt «letter of reprisal», «letter of marque», «lettre de course» og så videre. 4. Vi må umiddelbart ta forbehold om at det er vanskelig å generalisere for praksiser som varte i rundt 700 år og var i gradvis utvikling gjennom hele perioden. Kildematerialet er dessuten dårlig for de første par hundre årene. Det meste av det som følger nedenfor baserer seg i hovedsak på kapervirksomhet fra midten av 1500-tallet til Når reglement for kapere ble utformet i fredstid, ble denne andelen ofte satt høyt. I krigstid, når statene var opptatt av å få flest mulig skip på sjøen, ble andelen ofte redusert eller fullstendig frafalt.

113 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 465 mot Spania på andre halvdel av 1500-tallet, og Frankrike og USA brukte kapere i utstrakt grad mot England på og 1800-tallet, alle i perioder hvor de var den relativt svakeste parten til sjøs, men det var også en betydelig andel engelske kapere på havet, selv i perioder der England var den overlegent sterkeste flåtemakten. 6 Den typiske kaperskuta var en rask seiler, med forholdsvis lett bestykning, som konsentrerte seg om angrep på fiendens handelsfartøy. 7 Praksis for hvem som ble angrepet varierte imidlertid kraftig. Enkelte kapere synes å ha angrepet nær sagt hvilke som helst skip, og uklare nøytralitetsregler og uklarhet om hvem som var legitime krigførende parter gjorde også sitt til at langt flere skip enn de «rettmessige» ble kapret. I møte med overvunne fiender varierte kapernes handlingsmønster betydelig. Særlig i de første hundreårene av kaperiet, før det kom i mer ordnede former på og 1600-tallet, kunne kapere være like brutale som sjørøvere, med massehenrettelser om bord på kaprede skip. Senere lå den gjengse kapers oppførsel gjerne nærmere hvordan regulære mariner oppførte seg overfor fiendens handelsskip. Noen praksiser var imidlertid spesielle for kaperiet. Når fartøy ble tatt (deretter omtales det som en prise), var regelen at det skulle tas tilbake til kaperskutas hjemmehavn, hvor en prisedomstol bedømte om skipet var «god prise», altså om det var legitimt å ta det. I motsatt fall ble skip og mannskap satt fri, og ofte tilkjent erstatning. 8 Deretter vurderte prisedomstolen verdien av skute og last, og delte overskuddet mellom stat, investorer, kaptein og mannskap. For kapere som opererte i kystnære områder var dette også mønsteret for hvordan kaperiet foregikk. Kapere som opererte på åpent hav hadde imidlertid både andre insentiver og andre muligheter (Leeson & Nowrasteh 2011). Hvis man var langt hjemmefra, kunne det være både farlig og ineffektivt å bringe prisen til havn. Farlig fordi man risikerte å møte fiendens krigsskip og fordi man måtte spre sitt eget mannskap på to skip, samtidig som man passet på de tilfangetatte sjømennene. Ineffektivt dels fordi man naturligvis gikk glipp av muligheten til å ta flere priser mens man brakte den/de første til land, men dels også fordi overskuddet måtte deles på flere. Som svar på disse utfordringene ble det utviklet et system med «ransom and parole», som kan oversettes litt upresist med løsepenger og kapitulasjon. 9 «Ransom» innebar at skip 6. Tanken om kaperi som den svakes våpen undergraves også at det for Frankrikes del var snakk om et bevisst valg å satse på kaperi man regnet rett og slett med at det ville være mer effektivt (Bromley 1987). 7. Det var imidlertid stor variasjon, kapere kunne operere med så små fartøy som robåter eller med regulære store krigsskip. 8. Dette systemet var forbløffende «rettferdig». Skippere som for eksempel ikke var klar over krigsutbrudd når de ble tatt, ble gjerne sluppet fri. 9. Det følgende bygger i stor grad på Tabarrok (2007).

114 466 Halvard Leira og mannskap ble satt fri, mot løfte om at eierne ville betale en avtalt sum til kaperne og investorene. Det frigitte skipet ble også gjerne gitt papirer som skulle beskytte mot ny kapring. Slike avtaler ble stort sett overholdt, selv om statsmaktene var sterkt imot dem og langt foretrakk at fiendens skip ble senket og mannskapet tatt til fange. «Parole» var en praksis brukt overfor fiendtlige marinefartøyer, hvor skip og mannskap ble satt fri mot løfte om ikke å gå inn igjen i krigføringen. Også dette ble overholdt, og gjerne koblet til et system med fangeutveksling, der «parole» kunne oppheves dersom en fange av tilsvarende verdi ble frigitt av motparten. Når kapere opererte langt til havs, kunne det også være vanskelig å i det hele tatt tenke på å komme seg til hjemmehavnen med priser, for eksempel på grunn av fiendtlige skip, uvær eller store avstander. Når John Paul Jones for eksempel opererte som amerikansk kaper utenfor kysten av Skottland under den amerikanske uavhengighetskrigen, 10 var det åpenbart hasardiøst å seile priser hele veien tilbake til den amerikanske østkysten. Noen priser ble dermed sendt til Bergen. 11 Som vi skal komme tilbake til nedenfor, var Bergen og andre norske havner også mottakshavn for andre lands kapere. I slike tilfeller var det vanlig at de krigførende partene hadde konsuler i havnene, som bisto kaperkapteinene med å få prisen for prisedomstol og i prinsippet passet på at staten fikk sin del av byttet. 12 I praksis foregikk det trolig mange transaksjoner under bordet i slike havner langt hjemmefra, der konsuler, kapteiner og medlemmene av den lokale priseretten alle kunne gjøre seg rike på statens bekostning. Kaperfart var imidlertid en praksis med usikkert utbytte. Noen ble rike på det mens mange gikk omtrent i null, og noen gikk regelrett konkurs. Kapere og sjørøvere Kapernes virkemåte, som skissert over, skiller seg i prinsipp relativt klart fra sjørøvernes. Kapervirksomhet var omgitt av internasjonal lov og sedvane, som vanligvis ble overholdt, mens sjørøvere sto utenfor loven. Forskjellen i status kunne også spille stor rolle både for de som angrep og de som ble angrepet. Kapere som ble tatt til fange ble for eksempel oftest behandlet som vanlige krigsfanger, 13 og derfor var det mange sjørøvere som for sikkerhet skyld passet på å ha en eller annen form for kaperbrev 10. Den observante leser vil allerede ha sluttet seg til at det dermed ikke dreier seg om bassisten til Led Zeppelin. 11. Hvor de ble frigitt, ettersom den britiske konsulen protesterte og påpekte at USA ikke var anerkjent som lovlig krigførende part (Burchard 1917: 288). 12. De spilte også en viktig rolle i fangeutveksling og kunne ta del i praksisen med «parole», som nevnt ovenfor. 13. Med mindre motparten avviste kaperen som representant for en legitim krigførende part.

115 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 467 med seg, selv om dette ofte viste seg ineffektivt i rettssalen. En av de mest kjente sjørøverne, kaptein Kidd, begynte sin karriere som kaper, og hevdet til han ble henrettet at han hadde handlet i god tro og som en kaper burde (Ritchie 1986). Det var utvilsomt også bedre å bli tatt til fange av kapere enn av sjørøvere, rett og slett fordi utsiktene til å overleve, og kanskje også få beholde skip og deler av lastens verdi, var langt større. Men skillet som er klart i prinsipp var ikke alltid like klart i praksis. Mange kapere fortsatte som sjørøvere når krigene var slutt, og det var heller ikke uvanlig at tidligere sjørøvere ble rekruttert som kapere i krigstid. Noen sjørøvere oppfattet også seg selv som en form for selvutnevnte kapere, for eksempel engelskfødte sjørøvere som konsekvent unngikk å ta engelske skip. Et annet grensetilfelle har vi der hvor partene ikke anerkjente hverandre som krigførende. Det katolske Spania oppfattet for eksempel dronning Elizabeth Is «sea dogs», som angrep spanske skip og spanske besittelser, som sjørøvere, og forlangte dem behandlet deretter, mens den engelske staten i hemmelighet støttet menn som Drake og Raleigh og behandlet dem som kapere. Endelig finnes det også en del eksempler på konger, eksilkonger og stater som delte ut kaperbrev nærmest i vilden sky, uten noe annet mål enn å skape kaos for fienden. Dette kommer nær det Cordingly (1996: xviii) omtaler som lisensiert sjørøveri, hvor staten eller andre bare legitimerte det som i de fleste andre henseende var å regne som sjørøveri. Ytterligere paralleller finner vi i den sosiale bakgrunnen og drivkreftene som ledet til sjørøveri og kaperi. Kort fortalt har begge voldsformene delvis rot i overskudd av sjømenn. I krigstid var det vanskelig for mange sjømenn på handelsfartøyer og fiskebåter å finne noe å gjøre, og det kunne da komme et sterkt press nedenfra mot statsmakten, for å utstede kaperbrev og bidra til utrustning av kapere. Når kriger derimot tok slutt ble en rekke menn dimittert fra krigsflåter uten noe å gjøre, og en betydelig andel av de som hadde livnært seg som kapere kom til den konklusjon at det var mer attraktivt å fortsette å ta skip enn å finne seg noe annet å gjøre. Begge deler bidro til at sjørøveriet hadde store oppsving i etterkant av hver av de store sjøkrigene på og 1700-tallet. Kapere som gikk over til sjørøveri fortsatte gjerne enten å seile under det originale kaperbrevet og hevde at det fortsatt hadde gyldighet, eller så skaffet de seg kaperbrev utstedt av mer eller mindre korrupte guvernører i koloniene. I andre tilfeller var skillet mellom sjørøvere og kapere åpenbart. De nordmennene som engasjerte seg i kaperfart under Napoleonskrigene, og som vi kommer tilbake til nedenfor, hadde ingen tidligere erfaring som sjørøvere, og det var heller ingen av dem som fortsatte som sjørøvere etter at krigen var slutt. Deres bruk av voldsmakt på havet var betinget av krigssituasjonen og ingenting annet.

116 468 Halvard Leira Kort oppsummert kan vi si at det var klare skiller mellom sjørøvere og kapere de jure, i rett og politikk, skiller som kunne ha stor betydning både for de som bar navnene og for de som ble utsatt for dem. De facto, i praksis, bakgrunn og enkeltpersoners liv, var skillene ikke alltid like klare; de to gruppene rekrutterte fra den samme typen mennesker, og overgangen fra den ene til den andre kategorien kunne være glidende. Kapere i Norge Tidlige eksempler på kapervirksomhet finner vi utenfor norskekysten allerede i senmiddelalderen, men som Eisenträger viser i sitt bidrag til denne spalten, var maktforholdene og legitimitetsforholdene så flytende i denne perioden at det er uvisst hvor kaperiet sklir over i henholdsvis sjørøveri og legitim voldsbruk. Klarere eksempler finner vi fra de mange sjøkrigene fra 1688 til 1815, hvor den danskledede konglomeratstaten for det meste var nøytral, og hvor norske havner og fjorder var yndet både som gjemmested for kapere og som steder hvor priser kunne bedømmes eller omsettes illegalt. 14 Sørlandskysten var strategisk viktig ettersom handelen fra Østersjøen gjerne gikk via eller kloss opptil kysten, mens Vestlandet var et godt utgangspunkt for å angripe skip som hadde valgt den nordlige ruten inn i Nordsjøen. I motsetning til Jyllands vestkyst, var det også en rekke gode havner langs hele norskekysten hvor priser kunne tas inn. Rundt 1700 var Bergen viktig, særlig for franske kapere. Den franske konsulære representanten i byen hjalp franske og jakobinske kapere, 15 og utrustet også selv kaperfartøy. Han opererte åpenbart i et juridisk grenseland, og det er grunn til å tro at både han og norske embedsmenn i Bergensområdet tjente godt på denne relativt lyssky aktiviteten (Jørgensen 1976: ). Det viktigste området var allikevel sørlandskysten, som ble brukt som base for beryktede franske kapere som Jean Bart på 1690-tallet, og hvor det jevnlig ble utnevnt konsuler i krigstid for å håndtere priser. Da syvårskrigen brøt ut i 1756, utnevnte for eksempel Frankrike en konsul i Kristiansand med den eksplisitte begrunnelse at byen hadde perfekt plassering for å bringe inn priser tatt i Nordsjøen. Da den fjerde engelsk-nederlandske krig brøt ut i 1781, utnevnte likeledes Nederland konsuler i Kragerø, Østerrisør, Kristiansand, Egersund og Trondheim for å håndtere eventuelle priser. Under Napoleonskrigene var det en del fransk kapervirksomhet i norske farvann også før konglomeratstaten kom med i krigen. Mest kjent er allikevel den norske kaperfarten i årene mellom 1807 og Byene langs Skagerakkysten utrustet om lag 100 små og mellomstore skip for kaper- 14. Det følgende bygger delvis på Leira & Neumann (2006) og Leira & de Carvalho (2010). 15. Altså kapere som støttet den avsatte britiske kongen Jakob II.

117 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 469 fart, som til sammen innbrakte et sted mellom 400 og 500 skip, fra krigførende parter så vel som nøytrale stater. De sistnevnte kunne føre til betydelige erstatningskrav. De fleste skipene ble tatt på åpent hav, men enkelte kapere gjorde det også til sin spesialitet å stjele skip ut fra engelske og skotske havner. Som vanlig i kaperfartens historie varierte utbyttet. Noen kapermannskaper gikk tapt på havet eller havnet i «prisonen», med de konsekvenser det hadde for dem selv og deres familier, og til store tap også for de som hadde utrustet skipene. Andre, og særlig da suksessrike kapteiner og deres bakmenn tjente store penger, og et par kapteiner ble dekorert for særlig tapperhet. 16 Selv om et betydelig antall skip ble tatt, så spilte ikke kaperfarten mellom 1807 og 1814 noen stor rolle for krigens utfall. Den hadde imidlertid betydelige konsekvenser lokalt på Sørlandet. Det er fristende å spørre hvorfor den, og tidligere tiders kaperfart, har fått så vidt liten oppmerksomhet, all den tid det minste slag hvor norske soldater har deltatt på land er skrevet inn i norsk krigshistorie. Noen forklaringer kan kort antydes. At fransk og nederlandsk kaperfart langs norskekysten er «glemt», skyldes nok i hovedsak at den oppfattes som et fransk eller nederlandske anliggende, og at de lokale norske ringvirkningene har blitt oversett. For den norske kaperfartens del har det nok spilt en betydelig rolle at norsk forsvarstenkning i svært stor grad har vært innrettet mot verneplikt, territorium og hæren som ledende våpengren, og at forsvarshistorien dermed har dreid seg om å trekke på landmilitære erfaringer på norsk jord, mens operasjoner i utlandet og til sjøs, og som her i et privat/offentlig grenseland, har blitt glemt eller utelatt (Berg 2001; Ulriksen 2002). Videre, og som delvis effekt av førstnevnte, har kaperfarten fått et lokalhistorisk preg som noe som har relevans for Sørlandet, men ikke for landet ellers i noen videre grad. Og endelig er det nok også slik at kaperfart har blitt opplevd som eksisterende i et moralsk grenseland. Kaperfart er ikke helt «ordentlig» statlig voldsmakt, og heller ikke noe en stat som fra 1890-tallet av var opptatt av sin fredstradisjon har hatt noe behov for å trekke frem. Når norsk marine nå har deltatt i jakt på sjørøvere utenfor Somalia, og norskeide skip bruker vaktmannskaper, delvis norske, for å beskytte seg mot de samme sjørøverne, kan det imidlertid være verdt å ta opp igjen den norske erfaringen med kapere. Ikke fordi det kan trekkes enkle historiske paralleller, eller fordi norsk kapervesen på en eller annen måte legitimerer somalisk sjørøveri, men fordi den historiske variasjonsbredden i sjøbåren privat voldsmakt kan hjelpe oss til å forstå at hvert enkelt case må forstås på sine egne premisser, men også hvilke historiske erfaringer som er nyttige og hvilke som er ubrukelige i dagens forsvar mot sjørøvere. 16. Kaperfarten er diskutert i store trekk av Tønnessen (1955), mens mer detaljert (og delvis anekdotisk) materiale finnes hos Berge (2006) og Hetland (2008).

118 470 Halvard Leira Litteratur Berg, Roald (2001) Profesjon, union, nasjon. Norsk forsvarshistorie bd. 2. Bergen: Eide. Berge, Abraham (2006) Listerlandets kystvern og kaperfart: Vanse: Klokkhammer forlag. Bromley, J. S. (1987) Corsairs and Navies London: Hambledon Press. Bulloch, Douglas (2009) «Fanget av historiske paralleller: Idylliseringen av hodeskaller og korslagte knokler», Internasjonal Politikk, 67(1): Burchard, Arthur (1917) «The Case of the Appam and the Law of Nations», American Journal of International Law, 11(2): Cordingly, David (1996) Under the Black Flag: The Romance and Reality of Life Among the Pirates. New York: Random House. Hetland, Ingebrigt (2008) Norske pirater og sjørøvere. Oslo: Pantagruel. Jørgensen, Dagny (1976) Danmark-Norge mellom stormaktene Dansk-norsk sjøfart og utenrikspolitikk under den pfalziske arvefølgekrig. Oslo: Universitetsforlaget. Leeson, Peter & Alex Nowrasteh (2011) «Was privateering plunder efficient?», Journal of Economic Behavior & Organization. doi: /j.jebo Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2006) «Fremmede konsuler i Norge ca », Historisk tidsskrift, 106(2): Leira, Halvard & Benjamin de Carvalho (2010) «Privateers of the North Sea: At World s End French Privateers in Norwegian Waters», i Alex Colás & Bryan Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires: Private Violence in Historical Context. New York: Hurst/Columbia (55 82). Ritchie, R. C. (1986), Captain Kidd and the War against the Pirates. Cambridge: Harvard University Press. Tabarrok, Alexander (2007) «The Rise, Fall, and Rise Again of Privateers». The Independent Review 11(4): Tønnessen, Johan Nicolay (1955) Kaperfart og skipsfart Oslo: Cappelen. Ulriksen, Ståle (2002) Den norske forsvarstradisjonen: Militærmakt eller folkeforsvar. Oslo: Pax.

119 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Rekonfigurering av sikkerhet: Privat sikkerhet og globale sikkerhetskonstellasjoner 1 RITA ABRAHAMSEN University of Ottawa MICHAEL C. WILLIAMS University of Ottawa «Hva er den første assosiasjonen du får hvis vi ber deg tenke på privat sikkerhet og internasjonal politikk?». 2 Dette spørsmålet har vi stilt et utall ganger de siste årene, til grupper av kolleger og seminardeltagere i en rekke forskjellige land og sammenhenger. Svarene har vært påfallende ensartede. Vanligvis dreier de seg om kraftige menn i kampklær, med heldekkende solbriller og automatvåpen. Det er ingen stor overraskelse at svarene minner om hverandre. Med omfattende leiesoldatvirksomhet i land som Angola og Sierra Leone i kjølvannet av den kalde krigen og omfattende deltagelse fra private entreprenører i de senere krigene i Irak og Afghanistan, har private soldater og private militære selskaper fått både politisk og akademisk oppmerksomhet. Vårens avsløringer om rollen til Xe, tidligere Blackwater, og dets avleggere (inkludert R2) i De forente arabiske emirater, har igjen økt manges bekymringer angående det private militæret. Men den private sikkerhetssektorens vekst, og effekten av denne veksten, strekker seg langt ut over aktivitetene til private soldater og den økte involveringen av private selskaper i krigføring og militære anliggender. 1. Forfatterne bruker gjennomgående begrepet «security assemblages». Assemblage kan på norsk også oversettes med sammenstilling eller samling, og er et begrep hentet fra kunsten, hvor det betegner en tredimensjonal collage. Innen humaniora og samfunnsvitenskap er det i utgangspunktet et anti-strukturelt begrep utviklet av Deleuze og Guattari for å forsøke å gripe oppkomst, flertydighet, det desentrerte og det flytende i sosiale samhandlinger som allikevel er ordnede. O.a. 2. Artikkelen bygger på Abrahamsen & Williams (2011).

120 472 Rita Abrahamsen og Michael C. Williams I så godt som alle samfunn, over hele kloden, har private sikkerhetsselskaper blitt en selvsagt del av hverdagen. I mange land er det nå betydelig mer privat sikkerhetspersonell enn tilsvarende offentlig personell. De siste tiårene har vi også sett fremveksten av private sikkerhetsselskaper (PSCs, her PSS, o.a.) som opererer på global skala. Verdens største PSS, Group4Securicor, opererer i over hundre land, er den største arbeidsgiveren på Londonbørsen og er ifølge noen beregninger den nest største private arbeidsgiveren i verden. Denne typen privat sikkerhet, som er fokusert på den tilsynelatende dagligdagse beskyttelsen av liv og verdier: sikring av arbeidsplasser, kjøpesentre og universiteter, oppfølging av alarmsystemer og videoovervåkning, risikoanalyse og risikoledelse, har blitt så integrert i vårt arbeid og vår fritid at den stort sett passerer ubemerket. Det er kanskje dette som er grunnen til at historien om denne privatiseringen av sikkerhet ikke fortelles i internasjonal politikk. Dersom vi flytter fokus vekk fra de private militære operatørene, endres debatten om privat sikkerhet og privat voldsmakt i internasjonal politikk på mange måter. Debatten om private militære operatører har ofte dreid seg om utfordringene disse aktørerene utgjør for rådende former for autoritet, legitimitet og global styring. Vi hevder imidlertid at veksten i og globaliseringen av ikke-militarisert privat sikkerhet er en uatskillelig del av endringsprosessene som omformer nasjonal og global styring. Med andre ord, det er ikke nødvendigvis slik at privat sikkerhet og privat voldsmakt alltid undergraver statens makt eller truer dens makt og autoritet; snarere er spredningen av privat sikkerhet knyttet til endringer innen staten. Den private sikkerhetens makt og posisjon hviler ikke i første rekke på bajonetter, men på dens forankring i moderne styringsstrukturer og dens forbindelse til offentlige former for makt og myndighet. Disse endringsprosessene har ført til fremveksten av det vi kaller global sikkerhetskonstellasjoner: nye sikkerhetsstrukturer og sikkerhetspraksiser som på en og samme tid er både offentlige og private, globale og lokale. Innen disse konstellasjonene er statsmakten absolutt omformet, men ikke nødvendigvis svekket. I stedet er selve distinksjonene mellom det offentlige og det private, det globale og det lokale reartikulert og omarbeidet og gir opphav til nye praksiser og former for makt som ikke rent og ryddig passer innenfor nasjonalstatens geografiske grenser. Sikkerhet befinner seg med andre ord i stadig større grad «utenfor» («beyond», o.a.) staten, og dette har viktige følger for en rekke sakskomplekser, herunder den globale kapitalens virkemåte, utøvelsen av statsmakt og spørsmålet om hvem som gjøres sikre og usikre.

121 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 473 Den usynlige privatiseringen av sikkerhet På verdensbasis verdsettes det kommersielle private sikkerhetsmarkedet til over 135 milliarder USD, og markedet forventes å fortsette å vokse med en årlig rate på åtte prosent i overskuelig fremtid (Securitas 2007). Et par kjappe globale snapshots synliggjør poenget: I Storbritannia er det nå nesten dobbelt så mye privat sikkerhetspersonell som det er politifolk, og mellom 1951 og 2001 økte den totale sysselsettingen i den private sikkerhetssektoren fra til (Mancini 2006; Jones & Newburn 2006: 41 42). I USA er forholdet mellom privat sikkerhetspersonell og offentlig politi nesten tre til en. USA er det største private sikkerhetsmarkedet i verden, med mellom 1,5 og 2 millioner privat sikkerhetspersonell (Mancini 2006; Manning 2006: 103). I Japan har sektoren vokst fra å ansette vakter i 1972 til i 2003, og den genererer der årlige inntekter på 30,6 milliarder USD (Yoshida & Leishman 2006: ). I Russland eksploderte den formelle private sikkerhetssektoren etter at virksomheten ble legalisert i 1992: Innen ett år var det 4000 private sikkerhetsselskaper (PSS), og innen 1999 hadde tallet steget til 6775, heri ikke inkludert 4612 selskaper hvor sikkerheten ble håndtert internt i selskapene. Antallet personer som hadde våpenlisens hadde steget til , og sektoren som helhet ble anslått å overstige ansatte (Volkov 2002). I Bulgaria er det anslått at så mange som ni prosent av alle sysselsatte menn er engasjert i private vakttjenester, med bransjens ansatte en klar kontrast til landets politifolk (Gounev 2006). De voksende økonomiene i Asia følger den samme trenden: I India sysselsetter den private sikkerhetssektoren rundt fem millioner mennesker, 1,3 millioner mer enn landets samlede politi og væpnede styrker. Den indiske sikkerhetssektoren har en anslått verdi på 2 milliarder USD og forventes å vokse med rundt tjuefem prosent i året. For Kinas del forventes det at antall vakter vil vokse fra 3 til 5 millioner de neste fem årene (Timmons 2009; Petrie 2008). I de fleste latinamerikanske land er det også flere private sikkerhetsfolk enn det er offentlig ansatte polititjenestemenn. Spesielt gjelder dette for kontinentets mega-byer. I Mexico er det i overkant av 7000 PSS som sysselsetter rundt vakter, og omtrent halvparten av disse jobber i hovedstaden, Mexico City. I Brasil anslo det føderale politiet at den private sikkerhetssektoren var verdt 4,5 milliarder USD i 1998, da den besto av ca selskaper med om lag registrerte vakter. En studie utført i slutten av 2001 konkluderte med at det i delstaten São Paulo var rundt 1300 lovlige selskaper som sysselsatte vakter med skytevåpen, og at det i tillegg var anslagsvis 5000 uregistrerte og ulovlige PSS som sysselsatte ca vakter (Wood & Cardia 2006). På det afrikanske kontinentet har Sør-Afrika det største private sikkerhetsmarkedet i ver-

122 474 Rita Abrahamsen og Michael C. Williams den målt i prosent av BNP, med nesten 5000 bedrifter som sysselsetter vakter. I andre land er det vanskelig å oppdrive nøyaktig statistikk, men i Nigeria er det mellom 1500 og 2000 private sikkerhetsselskaper, og i Kenya sysselsetter de rundt 2000 selskapene om lag mennesker. I Uganda er det like mange private vakter som det er politifolk, og i mange andre afrikanske land er den private sikkerhetssektoren en av få sektorer hvor sysselsettingen vokser og det er ekspansjon (Keku & Akinbade 2003; Wairagu, Kamenju & Singo 2004; for Nigeria og Sierra Leone se Abrahamsen & Williams 2005a, 2005b). Det er i denne sammenheng talende at Group4Securicor i henhold til enkelte estimater er kontinentets største private arbeidsgiver, med en samlet stab på over mennesker fordelt på tjuefem afrikanske land. Global styring og rekonfigurering av sikkerhet Innen faget Internasjonal Politikk forklares fremveksten av private sikkerhetsaktører i det 20. århundret nesten uten unntak med startpunkt ved slutten av den kalde krigen (Avant 2005; Mandel 2002; Singer 2003; Mills & Stremlau 1999). Den militære nedbemanningen som fulgte med slutten på supermaktsrivaliseringen, fungerte som både en trekkraft og som en skyvekraft («push» og «pull», o.a.). På den ene siden innebar demobilisering av militært personell og overskuddsutstyr en sterk tilførsel av kapasitet, mens på den andre siden økte etterspørselen etter som rike land ble mer tilbakeholdne med å gripe inn i ustabile deler av verden og overlot tidligere kaldkrigsallierte til seg selv. Når vi utvider fokus til også å inkludere ikke-militær sikkerhet, må disse tradisjonelle forklaringene fra IP-faget, og deres fokus på forholdet mellom stater og utenrikspolitiske beslutninger suppleres med analyser av forskjellige former for styring både globalt og innen enkeltstater. De mest overbevisende forklaringene på de bredere privatiseringsprosessene innen sikkerhetssektoren leder oppmerksomheten mot et mangfold av prosesser knyttet til det senmoderne (Johnston 2000; Shearing & Stenning 1981; Garland 2001). Selv om disse prosessene fungerer på forskjellige måter på forskjellige steder og effektene er ujevne, er de likevel helt sentrale for å forstå de bredere sosiale og politiske prosessene som privatiseringen av sikkerhet fungerer innenfor. Det er både mest åpenbart og mest grunnleggende viktig at privat sikkerhet er knyttet til den nyliberale økonomiske modellens hegemoni de siste tiårene og den nyliberale vektleggingen av privatisering og outsourcing av tidligere offentlige funksjoner og tjenester. Selv om sikkerhetssektoren i begynnelsen var mer motstandsdyktig mot privatiseringsideologien enn mange andre offentlige etater, som helse og utdanning, har denne sektoren de siste årene blitt forvandlet

123 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 475 av nyliberale styringsformer. 3 Vektlegging av budsjettdisiplin, valuta for pengene, effektivitet og en redusert rolle for staten som tjenesteyter har ført til at politiet i økende grad er nødt til å arbeide i partnerskap med andre organisasjoner for å takle kriminalitet og uorden. Konsekvensen er på den ene siden en økende fragmentering av sikkerhetstilbudet, i den forstand at sikkerhetsfunksjoner og spesifikke beslutninger er løsrevet fra sentral styring. På den andre siden har nyliberalismen blitt ledsaget av en rekke strategier for New Public Management (NPM), inkludert ulike former for revisjon og rapporteringsmekanismer som skal sikre at bestemte former for atferd innarbeides og institusjonaliseres som «best practice». En annen viktig forutsetning for privatisering av sikkerhet, er sikkerhetens økende varekarakter («commodification», o.a.). Når det som tidligere var regnet som fellesgoder og tjenester blir varer som kan kjøpes og selges i et konkurranseutsatt marked, blir befolkningen også i økende grad sett på som forbrukere med rett til å «shoppe rundt» etter den beste kvaliteten og servicen. Sikkerhet er ikke lenger et eksklusivt produkt eller en tjeneste som staten tilbyr til alle, men i stedet noe som kan kjøpes på et marked hvor staten bare er én av mange potensielle tilbydere, og ikke nødvendigvis den mest effektive eller pålitelige. Sikkerhetens varekarakter er en viktig forutsetning for globaliseringen av private sikkerhetstjenester, ettersom den frikobler sikkerhet fra politikk og forestillinger om «det gode samfunn». Dermed blir sikkerhet en tjeneste eller et produkt som bør være fritt omsettelig i et globalt marked. Det er for eksempel sikkerhetens underliggende varekarakter som gjør det mulig for WTO å inkludere sikkerhet i GATS (General Agreement on Trade and Services). Det senmoderne samfunnet er også et «risikosamfunn» (Beck 1992), og igjen er privat sikkerhet både årsak og virkning. Som forbrukere av sikkerhet blir vi stadig mer bevisste på vår potensielle utrygghet og sårbarhet så vel som vår makt og identitet som forbrukere. Private sikkerhetsselskaper gjør naturligvis sitt for å styrke disse prosessene, ettersom deres overlevelse og profitt i betydelig grad avhenger av samfunnets følelse av utrygghet. Som Mary Douglas (1992) har observert, er risiko et tankesett. Det er fokusert på prediksjon og beregning av muligheter for utfall, og innebærer som sådan en endring i de sosiale sikkerhetsteknologiene. I steden for å være opptatt av tidligere lovbrudd, strafferett og å fange forbrytere, er risikoens logikk, som Johnston og Shearing (2003) understreker, i hovedsak fremtidsrettet. Dette forsterker ytterligere de private sikkerhetsleverandørenes posisjon, ettersom sikkerhet først og fremst blir et spørsmål om forebygging, om å skape steder som fremmer sikkerhet, om overvåkning, risikoanalyser, profilering, romlig avgrensning osv. Sikkerhet 3. Kapitlene i Leishman, Loveday & Savage (2000) gir en bred oversikt over disse prosessene med britisk politi som eksempel.

124 476 Rita Abrahamsen og Michael C. Williams blir med andre ord et spørsmål om å finne de riktige tekniske løsningene, og ikke et spørsmål om rettferdighet eller sosial og politisk reform. Private markedsaktører oppfattes derfor ofte både av forbrukere og beslutningstakere som mer effektive og passende redskaper. Disse ulike endringene i styringsformer har ført til en styrking av private aktører som i kraft av sin voksende økonomiske og symbolske makt har blitt i stand til å spille fremtredende roller i produksjon og styring av sikkerhet, og som bidrar til utforming og håndheving av kollektive normer og agendaer. Gjennom disse forskjellige prosessene har former for private interesser blitt stadig sterkere innvevd i sentrale institusjoner og normer i staten så vel som innen en rekke internasjonale organisasjoner som opptrer for å fremme og forsvare globalisering og privatisering. Innenlands har kriminologer påpekt hvordan denne utviklingen innebærer at det ikke lenger er mulig å snakke om politiet i entall, men at man i stedet bør henvise til politiarbeid, i et forsøk på å understreke hvordan moderne politiarbeid er preget av et fragmentert og mangfoldig sikkerhetsfelt som involverer en rekke ulike aktører (Johnston 2000; Bayley & Shearing 2001). Senmoderne politiarbeid er derfor på grunnleggende måte pluralistisk eller hybrid politiarbeid. Denne utviklingen er et globalt fenomen, og de maktnettverkene som er involvert i pluralistisk politiarbeid visker ikke kun ut skillet mellom det offentlige og det private, men også skillet mellom det globale og det lokale. Slik sett er privatisering av sikkerhet ikke bare et spørsmål om å overføre tidligere offentlige funksjoner til private aktører; ei heller innebærer slike prosesser en automatisk erosjon av statlig makt og suverenitet. I stedet indikerer det en mer fundamental reartikulering av forholdet mellom det offentlige og det private og mellom det globale og det lokale. Globale sikkerhetskonstellasjoner Resultatet av alle disse endringsprosessene er fremveksten av globale sikkerhetskonstellasjoner: nye sikkerhetsstrukturer og sikkerhetspraksiser som samtidig er offentlige og private, globale og lokale. 4 Innenfor disse konstellasjonene er statsmakten absolutt omdannet, men ikke nødvendigvis svekket. I stedet er disse distinksjonene reartikulert og omarbeidet, og gir opphav til nye praksiser og former for makt som ikke passer friksjonsfritt innenfor de geografiske grensene til nasjonalstaten. I globale sikkerhetskonstellasjoner er nærværet av det globale i det lokale tydelig på mange forskjellige måter, hvilket understreker hvor viktig det er å unngå den territoriale fella når man teoretiserer global poli- 4. Vår bruk av konstellasjoner er delvis inspirert av Sassens (2006) analyse av global assemblages.

125 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 477 tikk. 5 Det er for eksempel åpenbart at endringer i hvordan man styrer sikkerhet i det globale nord har gitt opphav til sikkerhetskonsepter og sikkerhetsteknologier med globale virkninger enten i kraft av deres diskursive posisjon eller i kombinasjon med andre sosiale logikker (og institusjoner) som frihandel eller risikobasert kunnskap. Transnasjonale selskaper, internasjonale bistandsorganisasjoner, NGOer og turister er bare noen av bærerne av teknologier, diskurser og praksiser som uunngåelig også har lokale opphav og varianter. Tilsvarende har PSS blitt styrket av endringer i styringen av sikkerhet i avanserte liberale samfunn, og har som en konsekvens av deres ervervede kapital og kapasiteter vært i stand til å spille store og viktige roller innen sikkerhet over hele verden. Innenfor disse konstellasjonene er det offentlige og det private, det globale og det lokale verken faste størrelser eller irrelevante; de utgjør i stedet former for kapital som aktører kan mobilisere innenfor sikkerhetsfeltet. En slik lesning griper inn i et viktig sett av debatter innen studiet av global styring, nemlig forholdet mellom tvangsmakt og fenomener som «governmentality», produktiv makt, myk makt eller «normer» i konstruktivistisk IP-litteratur (Barnett & Duvall 2005; Neumann & Sending 2007; Larner & Walters 2005). Mens typiske liberale studier av styring ofte har oversett spørsmål om makt og sikkerhet og i stedet vektlagt resultatene av kollektiv styring og spredningen av liberale normer, har mer Foucault-inspirerte tilnærminger understreket betydningen av strategier for styring på avstand og produksjon av selvstyrte, disiplinerte og ansvarlige individer. Mens disse sistnevnte analysene har vektlagt de ulike formene for makt innenfor global styring, har de samtidig en tendens til å understreke de disiplinære og produktive maktdimensjonene på bekostning av den materielle og fysiske tvangsmakten som tradisjonelt er forbundet med moderne suverenitet. Som Mitchell Dean (2008: 133) formulerer det: «in most social and political narratives, sovereign power is being undermined, decentred, flattened, deterritorialized, pluralized, and conceptually displaced», og dermed fremstår den som «a second-order phenomenon, even as an archaism or survival of absolutist or monarchical power». Men tvangsmakten forblir sentral i den globale orden ikke bare i den åpenbare betydningen at militærmakt fortsatt har stor innflytelse, men også i forholdet til disiplinær og produktiv makt i styringsstrukturene. For å si det med Deans (2008: 6) presise formulering: «Governing society might be about the construction and deployment of freedom, but it is also about the deployment of barbed wire and the construction of detention facilities». Når man tar privat sikkerhet på alvor og analyserer den i detalj på konkrete steder, reiser det seg fort spørsmål om forholdet mellom obligatorisk («compulsory», o.a.) makt (den direkte, ofte tvangsmessige kapasiteten til 5. Empiriske eksempler kan finnes i Abrahamsen & Williams (2011), se også Agnew (1994).

126 478 Rita Abrahamsen og Michael C. Williams å kontrollere andres handlinger) og produktiv makt (konstitueringen av bestemte typer aktører som er i stand til å handle effektivt innenfor et gitt sosialt domene); spørsmål som går til selve kjernen av global styring. En grunn til at kommersiell privat sikkerhet er så interessant, er nettopp det at den ikke bare er et instrument for tvang eller en enkeltstående ny-liberal teknikk for produksjon av selvstyrte, ansvarlige individer: den er begge deler, på komplekse, sammenvevde og ofte paradoksale måter. Gjennom sin varierende praksis, og forbindelsen til det offentliges symbolske og materielle makt, illustrerer privat sikkerhet med særlig tydelighet hvordan, for å følge Barnett og Duvall (2005: 44): «productive power makes some instances of compulsory power possible and legitimate, and, in turn, [ ] compulsory power shapes the terms of meaning that influence how actors see what is possible and desirable». Vurdert på denne måten er PSS både et resultat av eller en effekt av «produktiv» makt, og samtidig bærere av produktiv makt på bestemte steder til bestemte tider. Deres eksistens og vekst er nær knyttet til endringer i hvordan sikkerhet styres, og deres makt skyldes i stor grad deres forankring i bredere strukturer, normer og diskurser som frihandel og eiendomsrettigheter, samt deres samarbeid med offentlige aktører og sikkerhetsaktører. Men de er også selv aktører som forsøker å skape nye måter å styre sikkerhet på gjennom deres evne til (eller forsøk på) å påvirke hvordan andre aktører innen sikkerhetsfeltet «see what is possible and desirable». Den utstrakte bruken av risikobaserte sikkerhetsteknologier er ett eksempel, med direkte og håndfaste konsekvenser for hvordan sikkerhetspraksiser konstrueres og også for hvordan «trygge» og «utrygge» områder skapes. Sikkerhetsteknologier som inkluderer alarmer, inngjerding, videoovervåkning og så videre finnes nå over hele kloden, med PSS som viktige pådrivere i produksjonen av bestemte former for aktører («subjectivities», o.a.) og ansvarliggjort sikkerhetsatferd. Samtidig har PSS også betydelig tvangsmakt, noen ganger i kraft av deres egen kapasitet og teknologi, og noen ganger som et resultat av deres (rett nok ustabile) samarbeid med offentlige sikkerhetsaktører. Kommersielle private sikkerhetsaktører skiller seg her på viktige måter fra de nymerkantilistiske prosjektene på 1990-tallet, og det samme gjelder implikasjonene for styringen av global sikkerhet. PSS bruker som regel ikke dødelig makt, og de mangler vanligvis kapasitet til å gå inn i væpnede konflikter (men det er viktige unntak). De forblir knyttet til statens institusjoner for tvangsmakt og rettshåndhevelse, på måter som 1990-tallets leiesoldater og private militærselskaper (PMC, her PMS, o.a.) oftest ikke var. Selv i ressursenklaver (som rundt diamantproduksjon i Sierra Leone eller oljeproduksjon i Nigeria, o.a.), der sikkerhetsopplegget kan synes å ha mange likhetstrekk med PMS, har integreringen av private sikkerhetsaktører med staten og dens legitimeringsstrukturer endret dynamikken i de private aktørenes handlinger. I motset-

127 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 479 ning til PMS har kommersielle PSS generelt unngått å bli gjenstand for stor internasjonal bekymring, presseoppslag eller fordømmelse. Global kommersiell sikkerhetsvirksomhet blir vanligvis behandlet som et privat anliggende, så lenge virksomheten ikke utfordrer statens symbolske monopol på sikkerhetsområdet. 6 Alternativt oppfattes PSS som et fenomen som krever forsvarlig forvaltning og regulering. Slik regulering kan i sin tur bidra til ytterligere å styrke og forankre det private innenfor det offentlige. Disse nye strukturene har betydelig innvirkning på politisk makt. I den tredje verden kan for eksempel virkemåten til PSS, i samarbeid med og innen statens byråkratiske strukturer, bidra til å styrke den formelle statsmakten, i stedet for private nettverk utenfor av staten. Dette innebærer naturligvis ikke at privat sikkerhet vil fungere som fødselshjelper for en sentralisert, og langt mindre en demokratisk og likestilt stat. PSS kan for eksempel bidra til å styrke tvangsmakten i afrikanske stater som allerede er mer eller mindre autoritære. Hovedpoenget er allikevel at måten de private selskapene er knyttet til det offentlige på, gjennom legitime strukturer og legitime former for makt, innebærer at man ikke kan ta for gitt at kommersielle private sikkerhetsaktører fører til en svekkelse av formelle statlige institusjoner. Global privat sikkerhet er tvert imot en god illustrasjon på James Fergusons (2006: 112) observasjon angående nye former for transnasjonal makt; resultatet er ikke først og fremst at stater blir «svake» eller «sterke», men at statens evne til å gi sin myndighet romlig nedslag og å hevde sin universelle forrang endres. Hvis staten ikke bare oppfattes som en formell maktinstitusjon, men som en effekt av et bredere spekter av spredte former for makt, kan private sikkerhetsselskaper sies å hjelpe til med å produsere og legemliggjøre staten i sine innbyggeres øyne, noe som gjør staten mer ekte og håndgripelig i daglige praksiser (Mitchell 1999; Hansen & Stepputat 2001). På denne måten kan virkningen av kommersiell sikkerhet på sosial makt være mer langvarig og rotfestet enn de mer episodiske intervensjonene fra PMS på 1990-tallet, selv om virkningene både på tvangsmakt og styringsstrategier ofte er ubemerket på grunn av koblingene til legitime statsstrukturer. Konklusjon Som så mange andre emner innen det private sikkerhetsfeltet reiser disse spørsmålene vanskelige utfordringer, og den komplekse sammenstillingen av det globale og det lokale, det offentlige og det private i dagens sik- 6. Her spiller materiell makt også en rolle, hvilket kan illustreres gjennom forskjellige lands våpenlover. I Sør-Afrika kan man se PSS-personell med automatvåpen i gatene, mens de i Nigeria ikke har lov til å bære våpen. Det er ikke bare våpnene i seg selv som har betydning, men deres plass i spesifikke sikkerhetsfelt.

128 480 Rita Abrahamsen og Michael C. Williams kerhetskonstellasjoner fortjener både analytisk og politisk oppmerksomhet. Hvis dette skal skje på en seriøs og analytisk måte, må man unngå lettvint fordømmelse, lovprising av offentlig sikkerhet og abstrakt moralisering. Det er vanskelig å bedømme konsekvensene av globale sikkerhetskonstellasjoner i spesifikke situasjoner, ettersom det krever at man utfordrer mange av de analytiske kategoriene og verdivurderingene som har ligget til grunn for tradisjonelle analyser av sosialt liv. Vi må også utforske de komplekse båndene mellom privat sikkerhet og sosiale, økonomiske og politiske strukturer, og endringsdynamikker som krysser konvensjonelle analytiske, etiske og politiske grenser. Selv om den nyliberale staten kan synes å være på retrett i møte med stadig nye finansielle kriser, fortsetter den private sikkerhetssektoren å vokse, i henhold til en logikk som er trygt forankret i sosiale, individuelle og globale praksiser og diskurser. Spørsmål om sikkerhet og sikkerhetspolitikk ut over staten vil derfor trolig bare bli mer og mer viktige i årene som kommer. Om artikkelen Artikkelen er oversatt til norsk av Halvard Leira. Litteratur Abrahamsen, Rita & Michael C. Williams (2005a) «The globalisation of private security: Country report: Nigeria». Aberystwyth: University of Wales. Tilgjengelig på Abrahamsen. Rita & Michael C. Williams (2005b) «The globalisation of private security: Country report: Sierra Leone». Aberystwyth: University of Wales. Tilgjengelig på Abrahamsen, Rita & Michael C. Williams (2011) Security Beyond the State: Private Security in International Politics. Cambridge: Cambridge University Press. Agnew, John (1994) «The territorial trap: The geographic assumptions of International Relations theory», Review of International Political Economy, 1(1): Avant, Deborah (2005) The Market for Force. Cambridge: Cambridge University Press. Barnett, Michael & Raymond Duvall (2005) «Power in international politics», International Organization, 59(1). Bayley, David & Clifford Shearing (2001) The New Structure of Policing: Description, Conceptualization, and Research Agenda. Washington DC: National Institute of Justice. Beck, Ulrich (1992) Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage. Dean, Mitchell (2008) Governing Societies (133). Maidenhead: Open University Press. Douglas, Mary (1992) Risk and Blame. London: Routledge. Ferguson, James (2006) Global Shadows. Africa in the Neoliberal World Order. Durham, NC: Duke University Press. Garland, David (2001) The Culture of Control: Crime and Social Order in Contemporary Society. Oxford: Oxford University Press.

129 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 481 Gounev, Philip (2006) «Bulgaria s private security industry», i Alen Brydon & Marina Caparini (red.) Private actors in security governance ( ). Berlin: LIT Verlag. Hansen, Thomas Blom & Finn Stepputat (red.) (2001) States of Imagination: Ethnographic Explorations of the Postcolonial State. Durham, NC: Duke University Press. Johnston, Les (2000) Policing Britain: Risk, Security and Governance. Harlow: Longman. Johnston, Les & Clifford Shearing (2003) Governing Security: Explorations in Policing and Justice. London: Routledge. Jones, Trevor & Tim Newburn (2006) «The United Kingdom», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural policing: A comparative perspective (41 42). London: Routledge. Keku, Patrick & Tunde Akinbade (2003) Industrial Security in Nigeria. Lagos: AuthorHouse. Larner, Wendy & William Walters (red.) (2005) Global Governmentality. London: Routledge. Leishman, Frank, Barry Loveday & Stephen P. Savage (red.) (2000) Core Issues in Policing. Harlow: Longman. Mancini, Francesco (2006) In Good Company: The Role of Business in Security Sector Reform. London: Demos. Mandel, Peter (2002) Armies Without States: The Privatization of Security. Boulder, CO: Lynne Rienner. Manning, Peter K. (2006) «The United States of America», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (103). London: Routledge. Mills, Greg & John Stremlau (red.) (1999) The Privatisation of Security in Africa. Johannesburg: The South African Institute of International Affairs. Mitchell, Timothy (1999) «Society, economy and the state effect», i G. Steinmetz (red.) State/Culture: State formation after the cultural turn (76 97). Ithaca, New York og London: Cornell University Press. Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending (2007) «The international as governmentality», Millennium: Journal of International Studies, 35(3): Petrie, Ann (2008) «Top security», Business Voice, april: Sassen, Saskia (2006) Territory, Authority, Rights: From Medieval to Global Assemblage. Princeton, NJ: Princeton University Press. Securitas (2007) Annual Report Tilgjengelig på Shearing, Clifford & Phillip C. Stenning (1981) «Modern Private Security: Its Growth and Implications», i Michael Tonry & Norval Morrris (red.) Crime and Justice: An Annual Review of Research ( ). Chicago, Ill.: University of Chicago Press. Singer, Peter W. (2003) Corporate Warriors: The Rise of the Privatized Military. Itacha, NY: Cornell University Press. Timmons, Heather (2009) «Security guards become front line in India», New York Times, 3. mars. Volkov, Vadim (2002) Violent entrepreneurs: The use of force in the making of Russian capitalism. Ithaca: Cornell University Press. Wairagu, Francis, Jan Kamenju & Mwachofi Singo (2004) Private Security in Kenya. Nairobi: Security Research and Information Centre [SRIC]. Wood, Jennifer & Nancy Cardia (2006) «Brazil», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (139 68). London: Routledge. Yoshida, Naoko & Frank Leishman (2006) «Japan», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (226 27). London: Routledge.

130 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Sjørøvere, fattigdom og nasjonsbygging, refleksjon motvirker naivitet STIG JARLE HANSEN Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås Sjørøveri er på mange måter et problem som ikke kan løses; som Christopher Coker hevder, er fenomenet snarere på linje med annen kriminalitet, det må håndteres, man må begrense risikoen snarere enn å forvente at sjørøveri kan bli endelig stoppet (Cooker 2011). Det sørgelige faktum er at ingen piratområder har blitt registrert som fullstendig rensket for sjørøvere etter at moderne piratstatistikk begynte å bli ført rundt Men problemet kan håndteres bedre, frekvensene av piratangrep kan reduseres og problemområder kan håndteres på en måte som bidrar til en drastisk nedgang i pirat-angrep fra en spesifikk region. Typen sjørøveri kan også forandres, og noen dyrere former for sjørøveri, som å kapre skip for løsepenger, kan drastisk begrenses. Å tenke rundt hvordan dette kan gjøres blir meget viktig. Sjørøveri har vokst til et stort problem for skipseiere og påvirker også livet til vanlige mennesker. Tapene for offshore-aktører inkludert skipseiere og kostnadene til land som sender marinestyrker, basert på tapt inntekt, økede forsikrings premier og kostnader for å opprettholde marinenærværet bare i Aden-bukta, har blitt beregnet til mellom 4.9 og 8.3 milliarder dollar bare i 2010 alene (Bowden 2011). Økte forsikringspremier blir skjøvet over på forbrukerne, som også inkluderer fattige slumbeboere i Nairobis slum, og sjørøveriet er med på å drive matvareprisene oppover i en del av verden 1. De første spede forsøkene på statistikk over piratangrep var det US Maritime Administration (Marad) som sto for. The Federation of American Scientists (FAS) publiserte statistsikken , som rapporterte alle tilfeller av voldelige episoder, og var ikke et rent piratregister. Den Internasjonale Maritime Organisasjonen (IMO) begynte også å samle statistikk I Se Mark Bruyneel (2001):»Modern day piracy statistics» tilgjenglig på og Bennet (2010):»The statistics of Maritime Piracy» MPS, Washington.

131 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 483 der mange ikke har tilgang på mat. En øystat som Seychellene taper stort på sjørøveri på grunn av utrygghet for fiskere og turister (Seychelles Ministery of foreign affairs 2011). Sjørøveri blir slik noe mer enn et rent problem for rederinæringen. Piratangrep er noe som angår mange og har virkelige implikasjoner for mange fattige mennesker. Det internasjonale samfunnet var lenge opptatt av andre sikkerhetsutfordringer. Etter 11. september 2001 forberedte for eksempel den maritime næringen seg på Al Qaida-trusselen til sjøs. Den manglende interessen kan komme av en nedgang i piratangrep , når det virket som om piratene som opererte ut fra Sørøst-Asia, var under kontroll. Men statistikken fra denne tiden gav en falsk trygghet. Andre gamle piratområder vedvarte å være problematiske, nigeriansk sjørøveri kom ikke under kontroll. Samtidig fortsatte også sjørøveriet rundt Singapore, i Sør-Kinahavet og ved Bengal. Piratene opererte også ut fra nye områder, som Peru og Somalia. Spesielt somaliske sjørøvere drev opp piratangrepsstatistikken til nye høyder, men også andre områder så økninger. Selv om moderne sjørøveri hadde blitt taklet i områder som Malakkastredet, har utviklingen gått i jevn negativ retning, og i 2011 er sjørøveri mer utbredt en noen gang tidligere i moderne tid (International Maritime Organisation 2011). Hvordan skal sjørøveriet takles? Internasjonal og regional koalisjonsbygging kombinert med bruk av maritim makt i forskjellige former har blitt sett på som en type løsning. For å begrense sjørøveri i Malakkastredet bygget man opp en regional koalisjon, den såkalte MALSINDO (Malaysia- Singapore-Indonesia- Malacca Straits Coordinated patrools), som også ble gjennomført sammen med «Eye in the skye»-prosjektet der Malakkastatene gikk sammen om luftovervåkning av sårbare områder, og operasjon «Guerita», en indonesisk marineoffensiv mot sjørøvere (Ekløf 2006). Det kan virke som om denne koalisjonen var effektiv, etter 2005 ble sjørøveriet i Malakkastredet drastisk redusert, selv om tsunamikatastrofen, generelt bedre økonomiske tider, antikorrupsjonsarbeid i Kina og Indonesia og en fredsavtale i Ache kan ha bidratt (ibid). Tilsvarende strategier er i dag i bruk i Somalia, der internasjonale styrker begynte å bygge seg opp i I dag er det flere koalisjoner: EUs marinestyrke (operasjon Atalanta), NATOs Standing Nato Maritime Group 2 (SNMG 2) og den multinasjonale Task Force 151. I tillegg har Kina i dag en egen flåte (tre skip fra deres 7 Plan Task force) i området og mange land som Iran, India, Sør-Korea, Canada, Russland og Japan hadde også styrker på plass. Marinenærværet så i 2009 ut til å virke. Man opprettet en transittkorridor gjennom Adenbukta, der marinepatruljene var mer effektive og skipene som fulgte korridoren var relativt trygge. Angrepene fra sjørøvere ble drastisk minsket. Men i 2010 tilpasset piratene seg til den nye situasjonen, og piratgruppene som opererte i Nord-Somalia, begynte å

132 484 Stig Jarle Hansen jakte i det Arabiske hav og lenger øst. I dag er marinetilstedeværelsen en dempende faktor, men stopper ikke piratangrepene. Malakka-stredet og Adenbukta var på en måte spesielle, begge områder er geografisk begrenset og en maritim tilstedeværelse har større muligheter til å lykkes, men hvis piratene er mobile og ikke kan nåes på land, flytter man snarere problemet enn å løse det. Et argument man ofte hører er at manglende løsning skyldes manglende fasthet når man håndterer sjørøveri. I vinter kom en norsk reder, Stolt-Nilsen, for eksempel med et forslag om å henge sjørøvere på skip (Dagens næringsliv 2011). Men få stater vil forfekte et slikt syn. Å henge sjørøvere ombord på skip er en praksis som selv land som Norge tar avstand fra på grunn av menneskerettighetsproblematikk, ikke i dag forfekter. Når Iran tok somaliske sjørøvere til fange i iranske farvann i februar, ble piratene for eksempel gjenstand for en forholdsvis grundig rettsprosses. En nådeløs tilnærming til sjørøvere, en «hang em all»-tilnærming, er ikke lenger akseptabel for et flertall av internasjonale stater, et flertall som også inkluderer mer autoritære regimer. Land som Russland, India, Kina, Sør- og Nord-Korea, har prøvd med en tøffere politikk mot piratene ved at man ikke betaler løsesummer og hyppigere angriper kaprede skip, men så langt er det lite som tyder på at dette reduserer angrepene. Allikevel var det lett å forstå redernæringens frustrasjon, statistisk var det faktisk deres egne mottiltak, såkalte Best Management Pratices (BMP) som var og er mest effektive mot sjørøvere utenfor Somalia. BMP består av bruk av hastighet (sjørøverne har aldri greid å ta et skip som går raskere en 18 knop), manøvrering, piggtrådhinder, vakt og meldingsrutiner, bruk av vannslanger og andre generelle rutiner som kan brukes for å forhindre og forsinke et piratangrep. Det at redernæringens egne mottiltak var de mest effektive tiltakene mot sjørøvere, kan ha gitt dem en følelse av å stå alene. BMP er antagelig hovedårsaken til at sjørøveriet utenfor Somalia er under en relativ form for kontroll og til at suksessraten til piratene, antall suksesser delt på antall angrep, har gått ned siden Private vaktstyrker ombord på skip er blitt mer og mer vanlige og er veldig effektivt, i bare to tilfeller har sjørøvere greid å kapre skip eller ta last ved bruk av slike motmidler. 2 Men alle skip har ikke slike styrker, noe som igjen gir muligheter for sjørøvere. En utvidelse av rekkevidden til piratene betyr også at sjørøvere kan slå til i uventede områder, hvor det ennå ikke har blitt tatt i bruk vakter, og vakter kan også bidra til et økt voldsnivå. Piratene har så langt vært meget effektive i å utforme mottiltak, 2. Vaktene fra selskapet Anti-Piracy Maritime Security Solutions, på skipet BISCAGLIA (28. november 2008), hoppet over bord under et kapringsforsøk. I tilfellet med TIBA FOLK (1. januar 2011), greide piratene å kapre en såkalt «barge» på tross av motstand fra vaktene fra selskapet Mast.

133 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 485 og slike tiltak kan også bli utformet mot private vakter, som foreksempler å bruke gisler fra tidligere kapringer. Vaktbransjen er også tildels uregulert, og vakter kan bryte loven i flere land, dels bare ved å bære våpen, noe som kan være forbudt i respektive anløpshavner. Redernæringen har tatt initiativer til å prøve å regulere markedet for private vakter, den internasjonale maritime organisasjonen har for eksempel utformet retningslinjer, men her er det meget viktig at også statene har oversikt, og mye grundigere kvalitetssikringsmekanismer må til. Fattigdom, kultur og Sjørøveri Fattigdom blir ofte sett på som en viktig beveggrunn for at individer velger å bli sjørøvere. Også i tilfellet med Malakkatredet var det andre faktorer enn de rent maritime som bidro. Forskere har pekt på fattigdom som en følge av finanskrisen i Asia og mangel på institusjoner og korrupsjon som årsaker til økningen i asiatisk sjørøveri i 1998 (Chalk 2000; Beckman 2002). Også i forhold til piratene i Somalia er nettopp fattigdomsbekjempelse trukket frem som et viktig instrument i piratbekjempelse. Man peker på at Somalia, det vanligste piratområdet, også er et av de fattigste områdene i verden, og at dette henger sammen med forekomsten av sjørøveri. 3 I en slik logikk ligger mange feller. Den første fellen er å tro at bistand alene kan stoppe sjørøveri. Dette er avhengig av marginene piratene opererer med, profitten man får etter et angrep. I en situasjon der piratene får lite penger etter et vellykket piratangrep, kan slike prosjekter skape et lovende alternativ. Men når en somalisk pirat kan tjene dollar på et angrep, blir det vanskelig og lokke sjørøvere vekk fra yrket ved å tilby for eksempel en vanlig somalisk månedslønn på mellom 50 og 100 dollar. Når forfatteren intervjuet fiskebåteiere i Somalia, uttrykte de at det nesten var umulig å få rekrutter til fiskejobber, nettopp fordi det var så dårlig betalt sammenlignet med sjørøveri. Somalia illustrerer også problemene med ukontrollert bistand i piratområdene, flere piratskip ble foreksempel sagt å ha vært en del av svensk bistand for å gjenoppbygge somalisk fiskeri etter tsunamiulykken i Kanskje vil fattigdomsdempende tiltak kunne være viktig for å bekjempe sjørøvere som tjener mindre, som for eksempel i Bangladesh, der piratene stjeler last fra lokal kysttrafikk, noe som er mindre innbringene enn å kapre store skip. Det er klart at fattigdom ikke forklarer hvor sjørøveri oppstår, det finnes mange fattige stater som ikke har sjørøvere, og ser man på hvor sjørø- 3. Stig Jarle Hansen (2009):»Piracy in the greater gulf of Aden», NIBR report 29/ Intervju med Puntland embetsmann, Eyl August 2009.

134 486 Stig Jarle Hansen veri oppstår i Somalia, ser man at det er vanligst i de delene med en gjennomsnittlig inntekt og i de rike delene av landet. I Malakka kan det synes som om fattigdomsbekjempelse var viktig for å redusere sjørøveriet. Den asiatiske oppturen i 2004 bidro til at sjørøvere fikk muligheter til å gjøre noe annet, men dette var bare effektivt i samspill med andre faktorer, slik som internasjonalt samarbeid, en fredsavtale i Indonesia, tsunamien som antagelig slo ut piratkartell og tiltak på land der hvor sjørøveriet foregår. Stater som Indonesia hadde også store økonomiske problemer tidligere, slik som på sekstitallet, uten at dette resulterte i sjørøveri, det er derfor vanskelig å si at fattigdom er en hovedårsak for sjørøveri (Ekløf 2006:39). Sjørøveriet er et flerdimensjonalt problem, der det er en samlet vurdering, bestående av hvor lønnsomt sjørøveriet er og hvor sannsynlig det er å få en eller annen straff for sjørøveriet som avgjør om den enkelte velger å delta. Men en slik modell er heller ikke fullstendig, subjektive elementer kan også spille inn. Relativ deprivasjon, det at individer føler at de har tilgang til færre goder enn det de fortjener, en relativt vanlig forklaring på opprør i tidligere tider, kan også spille inn. Det samme kan følelsen av ydmykelse, følelsen av ikke å ha tilgang til noe man burde ha tilgang til. Her er det ikke fattigdom som spiller inn, men følelsen av fattigdom, eller følelsen av at noen får mer enn det de fortjener. En versjon av dette er tyvfiskerargumentet som somaliske sjørøvere bruker, men også noen av argumentene som nigerianske sjørøvere i Nigerdeltaet bruker. I det somaliske tilfellet hevder mange sjørøvere at de er «kystvakt» som beskytter mot tjuvfiske, mot en form for ydmykelse fra internasjonale aktører, dette hevdes også i Nigeria. Man hevder videre at man ikke gjør noe for egen vinning, man er «frivillige» kystvakter. Denne forklaringen er høyst problematisk; somaliske sjørøvere har ifølge statistikk alltid vært lite interessert i fiskefartøyer, men angrepet skip som ikke kan ha noe med tyvfiske å gjøre, lasteskip som ofte ikke er på vei til Somalia (Hansen 2009). Statistikken over tyvfiskere som har blitt tatt av pirater er antagelig mangelfull (selskaper som driver med dette rapporterer det ikke), men det at lasteskip alltid har vært et viktig mål viser at det alltid har vært profittinteresser med i bildet. I dag opererer piratene i farvannene til India, Pakistan, Iran, Oman, Yemen, Eritrea, Djibouti, Kenya,Tanzania, Seychellene, Komorene, Maldivene, Mozambique og Madagaskar. Dette uthuler også ulovlig-fiskeargumentet, piratene kan ikke være «kystvakt» i andre lands farvann. Mange forskere, som Ken Menkhaus (2009: 21 25) hevder allikevel at sjørøveriet startet som en form for kystvakt, at man tok ulovlige fiskefartøy til å begynne med. Statistikken viser allikevel at piratene tok kommersielle skip fra dag en, det første skipet var MS Naviluck i 1992, et lasteskip som ikke hadde noe med ulovlig fiske å gjøre. Betyr dette at ulovlig-fiskeargumentet er uviktig? Ikke helt, når undertegnede intevjuet sjørøvere i Somalia var det

135 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk % av intervjuobjektene som fremhevet eksistensen av ulovlig fiske som et moment som fikk de til å bli sjørøvere, selv om alle intervjuobjektene hevdet at profitt var et annet stort motiv. Dette betyr at ideen om ulovlig fiske kan bety noe når individene lar seg rekruttere, og kan bidra til legitimiteten piratene har lokalt. Effekten er liknende i Nigeria, der mange sjørøvere selv hevder at de prøver å beskytte seg mot ulovlig fiske og oljeproduksjon som de får få andeler av, samtidig som man angriper andre mål (De Montclos forthcoming). For å bekjempe sjørøveri kan det være viktig å bekjempe kriminalitet som er rettet mot lokalbefolkningen, men dette er bare en del av bildet. Kan tradisjoner og kultur forklare sjørøveri? En slik forklaringsmodell støter på store problemer, ettersom sjørøveri er en liten sektor i forhold til antall impliserte, det virker som om de fleste samfunnene der sjørøveri finner sted, har former for normative barrierer som holder mange utenfor sjørøveri. Mange steder som i dag er plaget av sjørøveri, som Peru og Somalia, hadde heller ikke noen lengre, kontinuerlige pirattradisjoner frem til dagens sjørøvere. Slik kan det se ut som om kultur som forklaringsmodell er misvisende, det kan også virke som ren marinemakt, fattigdomsbekjempelse og bekjempelse av relativ deprivasjon bare er strategier med begrenset effekt mot sjørøveri, men hva skal vi prøve da? Statsbygging? En vanlig tese, som forfektes av forskere som Ger Teitler (2001) og John Vagg (1995) er at det ultimate motmiddelet mot sjørøveri er statsbygging. Dette argumentet er også på mange måter fristende. Man kan peke på Somalia, som er stat som har brutt sammen, og det at sjørøveri forekommer i disse områdene, som et bevis for dette. Det er også et faktum at de fleste statene som i dag ser sjørøveri, har problemer med styrken i deres institusjoner, slik som Filippinene, Indonesia, Bangladesh, Nigeria og Kamerun. Flere undersøkelser av kriminalitet støtter noen av deres resultater. Azfar & Gurgur (2005) viser at økt korrupsjon og lite effektivt statsstyre bidrar til økt kriminalitet, Berger & Nitsch (2008) viser det samme når det gjelder smugling. Også en slik tilnærming støter på problemer. Det finnes eksempler på tilfeller der stater har støttet moderne sjørøvere. Man hevder ofte for eksempel at Thailand på 80-tallet stilletiende godtok sjørøveri i Thailandbukta for å begrense antall båtflyktninger fra Vietnam som kom til landet. Kinesisk kystvakt syntes også å i beste fall ha oversett sjørøvere, i verste fall ha hjulpet dem på 80- og deler av 90-tallet (Ekøf 2006). Murphy (2007) og Sörenson (2008) velger for eksempel å skille mellom stater som er for svake til å hindre sjørøveri, som tillater sjørøveri og som oppfordrer

136 488 Stig Jarle Hansen til sjørøveri. Men i dag er allikevel statlig støtte til sjørøvere meget begrenset, tidligere ble de sett på som mulige allierte i krig, såkalte kaprere, men dette har bortfalt. Internasjonalt press, som spesielt ble rettet mot Kina, synes å ha hjulpet. Fordelene av internasjonal samhandel er så viktig at man ikke vil ofre dette for å opprettholde støtte til sjørøvere. Stater kan allikevel gi moderne sjørøvere fordeler. Forskerne Olaf J. de Groot og Anja Shortland foreslår helt korrekt at sjørøvere trenger markeder for å fungere, dess mer velfungerende og frie markeder, dess bedre trives piratene. Forfatterne foreslår eksistensen av et «soft spot» der en stat er sterk nok til å trygge det frie marked, men for svak til å regulere og kontrollere dette. I en slik situasjon er institusjoner for korrupte eller politimyndigheter for svake til å håndheve en regulering av markedet. Man peker helt korrekt på at sjørøvere trenger logistikk og ro til operasjonene sine og at krig ødelegger disse. Forfatterne ser på statsstyrke som en funksjon av Control of Corruption (CC) korrupsjon, Government Effectiveness (GE) uavhengighet og kvalitet på offentlige tjenester og Rule of Law (RL) korrupsjon, og oppfattelsen av korrupsjon, og finner generelt at «litt stat» er en fordel. Groot og Shortland peker også på det faktum at moderne sjørøvere aldri har direkte baser i krigssoner, sjørøvere liker fred, og peker på at stater ofte også er nødvendig for å opprettholde fred. I for eksempel Bangladesh, Indonesia, Filippinene, Peru, Singapor og Vietnam er det lite krig, eller ikke krig i de områdene piratene bruker som baser. Groot og Shortland synes å forutsette at stat er det eneste som kan gi freden sjørøvere trenger, dette er ikke sant. Statsløshet kan håndteres fredelig, og fravær av stat betyr ikke nødvendigvis krig. Det er lett å se at fred, men fravær av institusjoner, er meget gunstig for sjørøvere. Institusjoner betyr ofte skatt, også gjennom korrupsjon, noe som betyr et inntektstap for piratene. Sjørøvere kan slik fint eksistere uten stat, det er bare det at slike områder er meget sjeldne i dagens verden. Allikevel ble to slike steder, Hobiyo og Haradhere i Somalia, blant de viktigste pirathavnene i verden, begge relativt fredelige områder, og begge langt unna politiske fraksjoner i Somalia helt til Sjørøveri er også et variert fenomen. En pirat stjeler, kidnapper, kaprer eller raner, og fenomenet sjørøveri varierer fra sjørøvere som sniker seg forsiktig ombord på et lokalt lastefartøy, til sjørøvere som tar over en supertanker og fører den inn til land. I det sistnevnte tilfellet kan sjørøvere vanskelig skjule seg. I Sørøst-Asia løste piratene problemet med å bruke en såkalt spøkelsesskip- teknikk. 5 Skipene ble omregistrerte via korrupte embetsmenn og mannskapene ble drept. Noen skip ble brukt i frakttrafikk, noen skip ble brukt for å oppnå løsesummer. Men mottiltak mot kor- 5. Den mest kjente piratkapteinen bak disse teknikkene var Emilio Chengo, kanskje den mest kjente filippinske piraten gjennom tidene. Han ble arrestert og drept i 1992.

137 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 489 rupsjon i Kina og en forbedring av evnen til å spore skip, vanskeliggjorde dette, og i dag er det hovedsaklig et begrenset antall taubåter som blir tatt på denne måten i Asia. Kaprede skip må kunne oppbevares på et trygt sted, og dette fordrer meget svake institusjoner, det er bare Somalia i dag som har fenomenet pirathavner, og dette kommer av at få institusjoner kan stopper piratenes virksomhet. Interessant nok er også «skyggen av den somaliske staten» den formelle suvereniteten, en beskyttelse for somaliske sjørøvere, da den vanskeliggjør intervensjon. Stater er forskjellige og det er også sjørøvere. Noen stater kan være så gjennomkorrupte at stat og politivesen kan bidra til piratproblemet, slik som i Nigeria (Marc-Antoine Pérouse de Montclos forthcoming). I andre tilfeller, slik som i Somalia, er staten bare rester etter noe som en gang har vært, en formell suverenitet som fortsatt delvis blir respektert på grunn av internasjonal lov eller gammel vane. Noen ganger vil en korrupt stat kunne gi fordeler til sjørøvere, beskyttelse bak suverenitet eller bak korrupte tjenestemenn. Men det vil være begrensninger i hvor langt en slik stat vil kunne gi slike fordeler, det vil koste internasjonalt å ikke motvirke sjørøveri, og flere stater, slik som Indonesia og Kina, har merket dette presset og forandret politikk. Høyt profilert sjørøveri, en type sjørøveri der man tar over store skip og bringer de inn til land, kan vanskelig gjennomføres over tid i områder der man har en stat med territoriell kontroll, trusselen om sanksjoner vil være for stor. Stater er heller ikke de eneste enhetene som kan bekjempe sjørøveri. En løsning på piratspørsmålet trenger ikke å bety en styrkning av stat, snarere en styrkning av institusjoner. Korrupsjonsbekjempelse og institusjonsbygging er ikke nødvendigvis noe som forutsetter statsbygging. Somalia er et godt eksempel på dette. Somalia brøt sammen i 1991, da regjeringen til Siad Barre trakk seg ut av Mogadishu. Men statskollapsen forårsaket ikke sjørøveriet, piratangrepene var forholdsvis sjeldne frem til Årsakene til dette var mange, men er forbundet med krig. Begynnelsen av nittitallet var en periode med intensiv krigføring i Somalia, noe som gjorde at to ting sjørøvere trenger, relativ fred i hjemmeområdene og et funksjonerende marked, ikke var tilstede. På nittitallet ble det bygget opp mange lokale administrasjoner i Somalia, som Puntland (1998) og Somaliland. På slutten av nittitallet kom også mange av forretningsmennene i Somalia tilbake fra diasporaen, industrien begynte å bygge seg opp igjen uten stat, Somalia fikk for eksempel sin første godterifabrikk i De store krigene fra begynnelsen av 90-tallet begynte å dø ut, og krigsherrene ble svakere og svakere. Dette skapte et gunstig utgangspunkt for sjørøveriet som for alvor startet opp i Sentral-Somalia i perioden Men et viktig punkt som illustrerer hvordan ikkestatlige aktører kan være effektive mot sjørøvere: Sjørøveriet ble stoppet da de religiøse shariadomstolene i Mogadishu angrep piratbasene i Sentral-

138 490 Stig Jarle Hansen Somalia i 2006, sjørøveriet forsvant nesten. I Somalia har også en av de mest effektive aktørene i antipiratarbeidet vært en lokal enhet som riktignok prøver å bli stat, men som ikke har fått anerkjennelse internasjonalt, Somaliland, som har færre piratangrep langs sin kyst enn for eksempel India, selv om India er mye lenger unna piratbasene. Sjørøveriet eksploderte igjen da institusjonene i Nordøst-Somalia. Den såkalte Puntland- administrasjonen ble svekket i 2008, paradoksalt på grunn av nettopp statsbygging. Puntland- myndighetene hadde investert store summer og også sine mest erfarne offiserer i å støtte oppbyggingen av overgangsregjeringen i Mogadishu, den såkalte Transitional Federal Government, og sammen med investeringer i infrastruktur bidro dette til at Puntlands finanser ble tappet. Våren 2008 fikk ikke lenger Puntlandpolitiet lønn, og høsten 2008 kom økningen av kriminalitet, ikke bare på sjøen, men også på land. Institusjonssammenbrudd, men fortsatt fred, forårsaket en drastisk kriminalitetsøkning, også på sjøen. Det øket også korrupsjonen, og piratene fikk kontakter høyt oppe i Puntland-hierarkiet. Dette er ikke en unik historie. Stefan Ekløf forteller den samme historien om Indonesia og krisen i 1998, den såkalte asiatiske finanskrisen, som uthulte politibevilgningene og bidro til eksplosjonen i sjørøveri i Malakkastredet i 1998, men det var ikke et statssammenbrudd som forårsaket noen av pirateksplosjonene, det var snarere bortfallet av noen av funksjonene som ofte blir ivaretatt av en stat. Veien videre Det er ofte gjentatt at Sjørøveri må bekjempes på land, men hvordan det skal bekjempes på land er ofte mer kompleks. Sjørøveri er en form for kriminalitet, og kriminalitet bekjempes best gjennom en utbygging av politi og justismyndigheter. Som Christopher Crooker antyder kan antageligvis ikke sjørøveri bekjempes helt, men ekstremtilfellene, slik som de store kapringsoperasjonene utenfor Somalia, spøkelseskipene i Sørøst-Asia og voldelige angrep i Nigeria, som er mer profilert, kan antagelig bekjempes effektivt. Spøkelseskipene i Sørøst-Asia ble bekjempet av antikorrupsjonstiltak og bedre overvåkning, og det samme kan også gjelde nigerianske sjørøvere. Statsbygging, antikorrupsjonsarbeid og politiutbygging er ikke alltid det samme, dette er funksjoner som ofte blir ivaretatt av en stat, men trenger ikke alltid å bli det. Dette gir håp, spesielt i Somalia, der det betyr at langtidsprosjektet med å gjenoppbygge den somaliske stat ikke nødvendigvis blir ensbetydende med den eneste strategien for effektiv piratbekjempelse. Lokale enheter som Somaliland og shariadomstolene i Mogadishu har vist seg som meget effektive allierte i kampen mot sjørøveri i

139 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 491 Somalia. Noen lokale enheter som Puntland, har blitt innfiltrert av sjørøvere, og dette må tas med i en forståelse av hvordan problemet må løses. Det må være incentiver, gjennom handel og bistand, for disse lokale enhetene for å bekjempe sjørøveri. Slik kan lokale bistandsprogrammer, sammen med institusjonsbygging av institusjoner som også håndterer problemer som lokalbefolkningen er interessert i, slik som tjuvfiske, og lokal lov og orden, gi motivasjon til piratbekjempning. Sjørøvere i dag bekjempes ikke best av store militærintervensjoner, de bekjempes best på det lokale nivået, ved å bygge ut funksjoner som både hjelper lokalbefolkningen og forstyrrer piratenes operasjoner. Når sjørøveriet har fått så store dimensjoner som det har i dag, er det også store penger involvert, som kan bidra til korrupsjon, og da kan utenlandsk intervensjon bli viktig, men ikke først og fremst i form av militært nærvær, men i form av observatører og sikkerhetsrådgivere som kan avdekke korrupsjon og forbindelser mellom embetsmenn og sjørøvere, som igjen kan brukes til å sette ledere for enhetene med ansvar for institusjonene under internasjonalt press, et press som kan virke fordi enhetene får noe ut av internasjonalt samarbeid. Et slikt press fungerte i Kina, det fungerte i Indonesia og kan også fungere i Puntlandog andre somaliske ikke-statlige aktører. Internasjonale marinenheter har en rolle i en slik sammenheng ved å begrense inntektene til piratene, men løsningen ligger på land. Om artikkelen En takk til Aslak Sverdrup for verdifulle kommentarer på dette manuskriptet Litteratur Azfar, Omar og Tugrul Gurgur (2005) «Government Effectiveness, Crime Rates and Crime Reporting», working paper. Beckman, Robert C (2002) «Combating Piracy and Armed robbery against ships in south East Asia: The way forward; Ocean development and iternational law vol 33. Berger, Helger og Volker Nitsch (2008) «Gotcha! A Profile of Smuggling in International Trade», CESifo Working Paper No Bennet; John (2010) «The statistics of Maritime Piracy» MPS, Washington. Bowden, Anna (2011) The Economic of Piracy. Dubai: Gopolicity. Bruynee, Mark l (2001) «Modern day piracy statistics». Tilgjenglig på home.wanadoo.nl/m.bruyneel/archive/modern/figures.htm Chalk, Peter (2000) Non Military Security and Global Order; The impact on extremism, voilence and Chaos on National and international security. New York: ST- Martins press. Cooker, Christopher (2011) «Piracy as a risk management system» lecture, Maputo 30 May 2011.

140 492 Stig Jarle Hansen Ekløf, Stefan: (2006) Pirates in paradise. Stockholm: Nias Press. Dagens næringsliv (2011):» Vil skyte piratene på stedet». Tilgjengelig på de Groot, Olaf J. og Anja Shortland (2010)» Gov-arrrgh-nanceJolly Rogers and Dodgy Rulers» DIW Berlin Discussion Paper Hansen, Stig Jarle (2009) «Piracy in the greater gulf of Aden», NIBR report 29/2009. Menkhaus, Ken «Dangerous Waters,» Survival, Vol. 51, No. 1 (February, 2009). Murphy, Martin (2007) «Contemporary Piracy and Maritime Terrorism: The Threat to International Security», IS Adelphi Paper No Sörenson, Karl (2008) «State Failure on the High Seas Reviewing Somali Piracy», Swedish Defence Academy OFI Report No.2610-SE. Seychelles Ministry of foreign affairs (2011) «Statements by Seychelles on the occasion of the 34th session of Governing Council of IFAD», 19 February Teitler,Ger (2001) «Piracy in Southeast Asia: A Historical Comparison», Maritime Studies 1 (1). Vagg, John (1995) «Rough Seas? Contemporary Piracy in South East Asia», The British Journal of Criminology 35 (1).

141 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI FOKUS: PRIVAT VOLD OG PRIVAT SIKKERHET I INTERNASJONAL POLITIKK Narkokrigen ØYVIND ØSTERUD Universitetet i Oslo Narkokrigen er en samlende metafor for de ulike formene for vold og aksjoner som har tilknytning til narkotikakriminaliteten innenfor og over de meksikanske statsgrensene. Narkokrigens anatomi har forgreninger og betydning langt utover Mexicos grenser. Den er et fortettet bilde av en ekstrem form for moderne krigføring, mer lik de førstatlige og utenomstatlige krigsformene enn den tradisjonelle stats- og borgerkrigen. Samtidig har den en særegen statsstruktur som formende vilkår. Etter noen paralleller til andre krigssituasjoner, sammenfatter jeg voldssituasjonen i Mexico og gir en i hovedsak kronologisk fremstilling av konfliktdynamikken. Hva står på spill i mange av de aktuelle konfliktområdene? «Hvis man studerer afrikanske kriger, ikke minst dem i Kongo, ser man at styrkene som regel stikker av når de nærmer seg hverandre. Derfor hører man sjelden om afrikanske slag, med unntak for Afrikas Horn. Soldatene kjemper ikke for å vinne en krig, men for å opprettholde muligheten til å plyndre» (Strøksnes 2011: 141). Plyndringen har stått sentralt som drivkraft i mange av krigene etter den kalde krigen. Kriminaliteten gjennomsyret krigene på Balkan i årene, etter sammenbruddet av Jugoslavia. Konfliktene hadde også en etnisk-nasjonal og territorial side, men de var samtidig ledd i voldsentrepriser og ble ført for profitt og kamp om markeder. Krigføringen næret seg selv, med private grupperinger som hadde sine egne motiver og innbyrdes oppgjør. Politiske og økonomiske aspekter var vevd i hverandre; etnisknasjonale bevegelser var samtidig kriminelle organisasjoner, med ekspanderende interesser i narkotikahandel, smugling og prostitusjon. Den funksjonelle sammenvevingen av krig og krim har satt preg på statsdannelsene i krigenes etterkant (Glenny 2008). Mange av samtidens kriger blir utkjempet i stater som er brutt sammen, i grenseområder der ingen statlig autoritet har kontroll, eller i statsfrie rom i utkantstrøk og i lovløse deler av storbyene. Aktørene er ofte

142 494 Øyvind Østerud private eller halvprivate grupperinger mer og mindre organiserte syndikater, krigsherrer og innleide militser. Noen kan ha et politisk sikte, som erobring av statlige posisjoner eller regional autonomi, mens andre er rent kriminelle foretak, uten andre mål enn plyndringen og profitten fra smuglingen, hvitvaskingen og piratvirksomheten. Tilfellet Mexico er et ekstremt eksempel på en sentral tendens. Mexico er et land der volden er lukrativ entreprise og kriminaliteten innvevd i de offentlige institusjonene. Staten fungerer på sitt vis. Den bygger skoler og sykehus, krever inn skatter og avgifter, sørger for infrastruktur, tilrettelegger for oljeutvinning og næringsvirksomhet. Likevel er det umulig å avgjøre hvor staten slutter og den private kriminaliteten starter. De offentlige institusjonene er kriminalisert; volden omfattende og nesten overalt; store distrikter som Sinaloa og Chihuahua under kontroll av kriminelle nettverk; storbyer som Culiacán og Juárez uten noen form for offentlig sikring og autoritet. Et anarki, på mange måter, men også med en viss orden i symbiose og maktfordeling mellom statsmakt og organisert kriminalitet Penger eller en kule? Det finnes ingen nøyaktig statistikk over antall ofre for narkokrigen i Mexico, den som startet for alvor med president Calderóns offensiv mot narkotikakartellene i desember Vanlige anslag ligger på drepte i løpet av en fireårsperiode. Offisielle tall sier narkotikarelaterte drap i 2010, mot i underkant av året før, og noe under 7000 i Mer enn halvparten av drapene har funnet sted i tre av landets 32 delstater nær en tredjedel i Chihuahua i nord, 12 % i Sinaloa i nordvest og 8 % i Tamaulipas i nordøst. Narkokartellene står for de fleste av drapene, men en betydelig andel er også utført av hæren og politiet, gjerne i væpnede oppgjør med gjenger og private leiestyrker. Med et voldelig dødsfall i gjennomsnitt hver halvtime, er Mexico ett av verdens voldeligste land, på linje med Irak og Afghanistan. 1 Drapsraten i Ciudad de Mexico er 8 per , omtrent som i voldsutsatte nordamerikanske storbyer. I Mexico som helhet er den 14 per og i Ciudad Juárez 189 per Store deler av byen er en risikabel krigssone (Guillermoprieto 2010: 47). I Sinaloa sies det at prisen for å få ryddet en rival av veien nå er nede i 35 USD; rekrutteringen av sicarios, leiemordere, fra hele Mellom-Amerika skyter stadig fart. Det er to ting å merke seg her. For det første er alle drapstall fra Mexico upålitelige og trolig underrapportert. Et halvt hundre journalister og 1. For disse tallene, og en diskusjon av dem, se Bilan Géostratégie, Hors-série, Le Monde, en partenariat avec IISS, 2011:

143 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 495 reportere er anslått drept de siste årene, ganske særlig de som skriver om den narkorelaterte volden, drapene i de belastede byene og forbindelseslinjene mellom private og offisielle aktører. Det er knapt mulig å oppdrive vitner, og pårørende unnlater svært ofte å melde forsvinninger og drap, av frykt for ytterligere represalier. Charles Bowden beskriver frykten i inngående detaljer i sin bok om grensebyen Ciudad Juárez. Han nevner et eksempel på at tolv lik ble gravd opp ved et dødshus i byen, uten at en eneste hadde vært meldt savnet. Både for myndighetspersoner og private er å se en annen vei en måte å overleve på, eller redde livet til dem en har igjen av familie (Bowden 2010: 42). 2 For det andre har drapstallene økt sterkt år for år, på tross av den offisielle offensiven. Det synes allerede klart at 2011 blir et rekordår i antall ofre og falne. Den statlige forklaringen er at offensiven lykkes slik at kartellene blir desperate, mens en mer uoffisiell konklusjon er at offensiven har vært mislykket og at kampen mot de kriminelle kartellene er drevet over på defensiven. Det står utvilsomt makt og penger på spill. Forbes Magazine har hatt narkobaronen Joaquín Guzmán, El Chapo, høyt på listen over verdens rikeste og mektigste både i 2009 og 2010, målt etter innflytelse, kontroll over finansielle ressurser og makt i flere sfærer. 3 El Chapo («den korte») er fortsatt på frifot etter å ha flyktet fra fengsel i en bil med klesvask i Han er stadig ansvarlig for smugling av mange tonn marihuana, kokain, heroin og methamfetamin inn i USA årlig, med virksomheter i et åttitalls nordamerikanske byer. Kartellene har fra årtier tilbake et stort antall politifolk, dommere, administratorer og politikere på lønningslistene. Valget har for mange vært svært enkelt plata o plomo, sølv eller bly, penger eller en kule. Det helt dominerende partiet fra 1929 til 2000, Partido Revolucionario Institucional (PRI), ble infiltrert av narkotikakartellene og inngikk i en slags fredelig sameksistens med dem. Narkokrigen er rivalisering mellom karteller, kamp for kontroll med produksjon, handel og transittruter, gjengoppgjør på gateplan, terrorisering av sivile, kamper mot politi og militære og mellom politi og militære. Men narkokrigen gir også bakteppe til den omfattende volden som oppstår når hemninger og normer går i oppløsning. I august i 2010 ble 72 migranter stanset av narkokartellet Los Zetas før de nådde grensen til USA. De ble massakrert uten noen tilsynelatende praktisk grunn, ingen krav om løsepenger, ingen implisitt melding til fiender, ingen hevnaksjon. Et raseriutbrudd, en innskytelse, en reaksjon på kjedsomhet, kanskje bare 2. Angrepene på pressen er beskrevet i Silence or Death in Mexican Press, Committee to Protect Journalists, September 8, 2010 (se cpj.org). 3. Se oversikten over Guzmans narkosyndikat, Sinaloa-kartellet, i Beith (2010).

144 496 Øyvind Østerud en vane? «Drap er gøy», sier Bowden i sin mørke rapport fra Juárez, når han beskriver de impulsdrapene som verken er seksuelt, økonomisk eller maktpolitisk motivert (Bowden 2010: 122). Opptakten Narkotika er gammel forretning i Mexico. I fjellskråningene i Sinaloa har bøndene dyrket opiumvalmuer siden 1800-tallet, med USA som et lønnsomt smuglermarked etter reguleringen av opiater i 1914 (Ehrenreich 2010: 15ff). Det nordamerikanske markedet ekspanderte raskt i annen halvdel av 1900-tallet. Smuglerne var lenge underordnet lokale politikere, politi og militærkommandanter. Situasjonen endret seg gradvis med den eksplosive økningen i kokainmarkedet fra 1970-tallet, kombinert med etableringen av en omfattende narkotikaindustri i Colombia. Mexico ble først og fremst transittland for narkotransporten nordover, forsterket av USAs forsøk på å kontrollere andre transportveier. USAs «war on drugs» startet under president Nixon og ble forsterket av Reagan-administrasjonen på 1980-tallet. Da falt den eksplosive utvidelsen av kokainmarkedet sammen med oppsvinget for venstreorienterte opprørsbevegelser i Mellom- og Sør-Amerika. Reagan tok begge utfordringene i et samlet grep som knyttet narkoimporten til opprørsgrupper og ustabilitet sør for grensen. Krigen mot narkotika ble militarisert og tyngdepunktet forskjøvet fra innenlandsk rettshåndhevelse til utenrikspolitisk forsvarsoppgave. Narkokartellene i Mexico har hatt viktige forutsetninger både i forholdet til store produsentland i sør og relasjonene til USA i nord. Meksikanske operatører fikk en friere og mer selvstendig stilling i forhold til produsentkartellene i Colombia da de fikk betalt for distribusjonen nordover i form av andeler av lasten fremfor i faste pengebeløp. Med andeler sto de friere til organisere videre fordeling, fastsette priser og skaffe distributører i USA og Nord-Afrika mot Europa. 4 Samtidig gjennomgikk meksikansk politikk en nyliberal vending som ble en forutsetning for NAFTA-avtalen mellom Mexico, USA og Canada fra 1. januar Billig amerikansk korn fikk lettere adgang til det meksikanske markedet. Et stort antall småbønder forlot landsbygda uten tilsvarende sysselsettingsmuligheter i industri og bynæringer. En million unge meksikanere søkte nytt arbeid årlig, mens den formelle økonomien bare kunne sysselsette halvparten av dem. Både migrasjonspresset og veksten i den uformelle økonomien, med narkotikakartellene som beskyttelse og 4. Jfr. Pérez-Reverte (2002) for en litterær og samtidig virkelighetsnær fremstilling. Denne boka ble nylig filmet i en stor fjernsynsserie med den meksikanske superstjernen Kate del Castillo i hovedrollen som Teresa Mendoza.

145 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 497 arbeidsgiver, økte. Mye av mytologien rundt narkokartellene, særlig i den tidlige fasen, hadde vært bygd opp som mytologien rundt mafiaen i Italia, med finansiering av lokale tiltak som skoler, sykehus og velferdstiltak parallelt med korrupsjon, voldsbruk og ekspansiv kriminalitet (Beith 2010; Ehrenreich 2010). El Chapo Guzmán har vært besunget i tallrike narco-corridos, narkoballader. Økonomisk tilbakeslag, med en inflasjonsrate på over 40 % midt i 1990-årene, førte til en politisk krise som underminerte regjeringspartiet PRI. Flere politiske drap rystet regjeringen. Da den moderate presidentkandidaten Luis Colosio ble skutt i Tijuana i mars 1994, ble det spekulert i om motstandere innen PRI sto bak, i forsøk på å forhindre demokratisering. Partiets generalsekretær José Francisco Ruiz ble også myrdet og etterforskningen sabotert, angivelig på ordre fra bror av tidligere president Salinas. Ruiz bror, som var statsadvokat og satt til å lede den fiktive etterforskningen, begikk selvmord i Det var denne formen for kriminalisering av politikken som skandaliserte PRI og førte til at den politiske klasse mistet legitimitet (IISS 1999). Den økonomiske krisen bidro til en eksplosiv økning av kriminaliteten. Det ble rapportert at politifolk, til og med hele politiavdelinger, var innblandet i kidnapping, utpressing og drap. Lokale partibosser var tungt innblandet i den kriminelle økonomien, og PRI falt fra hverandre i stridende fraksjoner fram mot presidentvalget i Krisen ble ytterligere forsterket av regionale spenninger, der de nordlige delstatene protesterte mot skatter som subsidierte det øvrige Mexico og ikke minst et korrupt sentralbyråkrati i hovedstaden. Da regjeringen satte inn hæren mot narkotikakartellene på slutten av 1990-tallet, var en av de mest iøynefallende virkningene at narkokorrupsjonen spredde seg til armeen og den militære ledelsen (IISS 1999). Det opposisjonelle sentrum høyre-partiet Partido Acción Nacional (PAN) overtok presidentmakten i et land i dyp krise, først med Vicente Fox som president fra 2000 og Felipe Calderón fra Det første partiskiftet i regjeringskontorene på åtti år førte til at den korporative sammenvevingen av politiske og kriminelle grupperinger ble svekket. Narkokartellene mistet grepet på de politiske forbindelsene de hadde hatt gjennom PRI på alle styringsnivåer. Dermed fikk de et kraftig motiv for en annen og mer voldelig kampform som kompensasjon for svekket politisk innflytelse. Slik sett viser utviklingen i Mexico at demokratiske reformer her en oppmyking av et sementert maktapparat kan underminere den statlige autoriteten og øke voldsomfanget i samfunnet (O Neill 2009). Calderón erklærte krig og satte hæren inn mot narkokartellene fra desember Siden offensiven startet er antall drepte og falne økt til det mangedobbelte.

146 498 Øyvind Østerud Regjeringens offensiv synes ikke å ha gitt den politiske ledelsen økt legitimitet. Politiet mistenkes stadig for å stå narkokartellene nær, og hæren har ansvar for en rekke operasjoner med overgrep og sivile ofre. Den anarkiske situasjonen kan vanskelig illustreres bedre enn ved kamphandlinger mellom avdelinger fra hæren og politiet, de to sentrale institusjonene i statens fysiske maktapparat. Presidenten har heller ingen ubestridt troverdighet som kriminalitetsbekjemper. Noen har hevdet at offensiven mot narkokartellene er en taktisk manøver for å befeste regimets maktposisjon, mens andre har hevdet at enkelte karteller og narkobosser har sluppet langt billigere enn rivalene (O Neill 2009). 5 Tilliten til det politiske systemet ligger stadig på et lavmål i Mexico. Narkokrigen gir i seg selv gunstige betingelser for økt lønnsomhet i narkohandelen, og ingen kan si hvilke strategiske grep som kan løse problemet. Kakerlakk-effekten Syv åtte regionale karteller kontrollerer den meksikanske narkotikahandelen og eksportrutene nordover mellom Colombia og USA. Det startet med «gudfaren» Félix Gallardo som allierte seg med Pablo Escobar i Medellinkartellet og kontrollerte det meste av narkotikasmuglingen i Mexico på 1980-tallet. Gudfaren Gallardo, El Padrino, var tidligere politimann og hadde vært livvakt for guvernøren i Sinaloa. Det var Gallardo som delte opp virksomheten i en rekke underselskaper med ulike familier i spissen en transportkorridor over Tijuana, en over Júarez, en gjennom Sonora, en over Matamoros. Det var slik El Chapo Guzmán fikk herredømme over operasjonene langs Stillehavskysten og dannet Sinaloa-kartellet (Beith 2010). Denne oppdelingen av virksomheten ble trolig foretatt for å spre risiko, pulverisere ansvaret og overlate mye av aktiviteten til personer som ikke var kjent av amerikanske narkotikamyndigheter. Bedre amerikansk oversikt over smuglerrutene og droppsonene i Det karibiske hav førte til at Mexico ble både viktigere og mer sårbart som transittland fra Colombia. Gallardo ble arrestert i 1989, men med bagatellmessige konsekvenser etter oppdelingen i atskilte syndikater. Senere har det vært en rekke skiftende allianser og rivaliseringer mellom de regionale kartellene. Gulf-kartellet i Matamoros leide for ti år siden en kampgruppe av private leiesoldater med bakgrunn fra hærens spesialstyrker, Los Zetas. De brøt senere ut og er nå en av sine tidligere arbeidsgiveres skarpeste rivaler. Det slagkraftige kartellet La Familia, med base i Michoacán, var tidligere også alliert 5. Journalisten Anabel Hernández hevder i en fersk bok at president Fox lot El Chapo unnslippe fra fengsel i 2001 mot en betaling på 20 millioner USD og at Calderón-regjeringen vet hvor han oppholder seg, men rydder unna hans fiender fremfor å arrestere ham; se Hernández 2010.

147 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 499 med Los Zetas, men inngikk senere i en rivaliserende koalisjon. Alliansene synes å følge et visst regionalt mønster, med rivaliserende grupperinger i umiddelbar nærhet og støttespillere over større avstand. Forholdet mellom de meksikanske narkokartellene er tradisjonell maktbalansepolitikk. 6 Narkokartellene har mye av sin slagkraft gjennom tilpasningsevne og evne til omgrupperinger. De var opprinnelig konsentrert langs Stillehavskysten og i nord, men har spredd operasjonsområde, voldsbruk og alliansepartnere til større deler av landet, fra Culiacán og Juárez til Acapulco, Cancún, Monterrey og Guadalajara. Det er dette som kalles kakerlakkeffekten, effet cafard, efecto cucaracha (Bilan Géostratégie 2011: 114). Det henspiller på dyrets overlevelsesinstinkt når det er jaget i et hus og søker tilflukt i naboboligen. Kartellene har splittet opp virksomheten i dødelig rivaliserende fraksjoner, men dette har samtidig gitt dem et langt større manøvreringsrom og langt flere utveier når de er trengt opp i et hjørne. En av de viktigste endringene er at nabolandene i Mellom-Amerika og det nordlige Sør-Amerika har viktigere oppgaver enn før, både som virkefelt og rekrutteringsmark. Kartellene er regionale foretak også i den forstand at landegrensene spiller mindre rolle. De leier inn kampsoldater og sicarios fra andre latinamerikanske land, trener dem i drap og sender dem tilbake til hjemlandet for å utvide markedene og danne nye allianser, i Guatemala og Belize, Honduras og El Salvador. Sinaloa-kartellet skal ha nye forgreninger i land som Costa Rica, Panama og Nicaragua. 7 Mexico er transittland for mye av emigrasjonen fra Mellom- og Sør- Amerika til USA, og det bidrar til å forsterke spenningene i landet; tilgangen på narkotikaleverandører og kurerer øker. Samtidig er voldsomfanget i mange mellomamerikanske land, som Guatemala, Honduras og El Salvador, enda høyere enn i Mexico. Siste året hadde Guatemala en drapsrate som var dobbelt så høy i forhold til folketallet. Hele Mellom-Amerika er kampsone i narkokrigen (The Economist 2011: 12: 23 25). Voldsspiralen Den intensiverte narkokrigen startet i desember 2006, med president Calderóns offensiv og kartellenes beslutning om å ta kampen ut i gatene for alvor. Alt tidlig i 2007 var mer enn soldater mobilisert til kamp 6. De engelsk- og spanskspråklige versjonene av Wikipedia har fortløpende oppdateringer av forflytninger i alliansemønsteret og bevegelser i den meksikanske narkokrigen, særlig basert på presseoppslag og undersøkelsesrapporter. Mye av denne informasjonen er det vanskelig å kontrollere. Jeg har hatt noen mulige kilder til denne artikkelen, informanter og fagfeller, som ikke er brukt av hensyn til deres sikkerhet. 7. Jfr. Jon Magnus i reportasje fra en konferanse for narkotikakontroll i Cancún våren 2011: VG, : 3.

148 500 Øyvind Østerud mot narkobandene. I løpet av snaut to år var mer enn mennesker drept i voldshandlingene, deriblant nærmere 1000 politimenn. Det var ofte uklart hvilken side politiet sto på. Narkokartellene startet mer systematisk geriljataktikk. De brukte dels snikskyttere og dels tungt bevæpnede kampgrupper mot politistasjoner, offentlige bygninger og mediehus. Ett av målene for regjeringens offensiv var det raskt voksende narkokartellet La Familia i Michoacán. Da en av lederne ble arrestert av det føderale politiet, drepte kartellet 16 agenter i angrep på politistasjoner i løpet av få dager (The Economist 2009). Regjeringen svarte med å sende 5500 soldater og politimenn med helikopterstøtte til delstatshovedstaden Morelia. Kartellet foretok en taktisk tilbaketrekning, men virksomheten forble nærmest uberørt. La Familia beholdt et fast grep på det meste av Michoacáns illegale næringsliv, som kokainhandel, kidnapping, torpedovirksomhet og menneskesmugling opp mot grensen til USA. Legal virksomhet som avslo å betale for kartellets beskyttelse, hadde fortsatt et kortvarig liv. Dette er effektiv voldsentreprise av den typen som først skaper ekstrem usikkerhet og dernest tar seg godt betalt for å gi et visst pusterom i usikkerheten. Den 16. september 2008, da meksikanerne feiret landets uavhengighetsdag, ble to granater kastet inn i en tilfeldig mengde av festkledde mennesker i Morelia. Åtte ble drept, og mer enn hundre såret. Dette markerte en ny omdreining av voldsspiralen, med nærmest vilkårlige terrorangrep (IISS 2008). Senere er volden drevet ytterligere i været, med henrettelser av gjenstridige personers pårørende og barn. Selv om offensiven mot narkokartellene skulle være helhjertet, mangler regjeringen de nødvendige midlene. Politiet er korrupt på alle nivåer, eller i så høy grad at ingen kan vite hvem som er til å stole på. I enkelte byer er politiavdelingene nærmest en del av narkokartellene. Det samme gjelder domstolene, det øvrige justisvesenet og betydelige deler av den offentlige forvaltningen. En uavhengig påtalemyndighet mangler, og skulle det bli en rettssak, blir de tiltalte gjerne kjøpt ut (Der Spiegel 2010: 1ff). En av grunnene til at politiet er så vanskelig å kontrollere, er myriaden av politistyrker på kommunalt, delstatlig og føderalt nivå anslagsvis opp mot 3000 ulike enheter med langt over hundre tusen tjenestemenn. Siden narkotikahandel er en føderal forbrytelse, blir de sjelden etterforsket på lavere nivåer. Når narkorelaterte forbrytelser blir begått lokalt, har kartellene gjerne infiltrert politiet slik at de er beskyttet mot føderal etterforskning. Dermed har forsøk på å rense opp i politiet uten samtidig å gjennomføre strukturelle reformer, små sjanser til å lykkes (IISS 2008). Regjeringsoffensiven er først og fremst basert på hæren, men også den er langt på vei ubrukbar. For det første er ikke alle offiserer og hæravdelinger til å stole på. For det andre er det en rekke godt trente mannskaper som har desertert og sluttet seg til kartellene for langt høyere lønn. Ryggraden i kartellet Los Zetas er tidligere spesialstyrker. Alle kartellene ansetter private kon-

149 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 501 traktører både fra hæravdelinger, det innenlandske politiet og nabolandene. De har ikke bare håndvåpen og lette automatvåpen, ofte importert fra USA, men også granatkastere og tyngre våpen fra ulike deler av verden, i tillegg til trening i etterretningsteknikker og operasjonell planlegging. Dette er forretningsdrift med høy kompetanse og vide forgreninger. Den tredje svakheten ved hæren er at den kan gjennomføre et sjokkangrep eller okkupere et territorium, men den kan ikke etterforske eller trenge inn i de komplisert oppbygde kartellene. Kartellene er som det har vært sagt logistikkorganisasjoner med en militær gren, men de er også uoversiktlige syndikater der det hjelper lite å kappe av et hode (Der Spiegel 2010). Ledere blir raskt erstattet. Siden juni 2008 har den meksikanske regjeringen hatt støtte av det såkalte Mérida-initiativet fra USA, et anti-narkotikaprogram med vekt på pengestøtte, opptrening og materielle forsyninger. En viktig del av programmet kommer i form av militært utstyr, helikoptre, telekommunikasjonssystemer, inspeksjonsteknologi og datastøtte. Dette er, som offensiven mot narkokartellene for øvrig, en tilbudssidestrategi som skal ramme produksjon, forsyningslinjer og omsetning, men med liten eller ingen effekt overfor den økningen i etterspørselen som gjør narkokartellene lønnsomme. Etter at amerikanske myndigheter tettet de karibiske transittrutene, er det beregnet at 90 % av det kokainet som når USA kommer gjennom Mexico (IISS 2008). Den massive tilbudssidestrategien har vært ineffektiv fordi utfordringen er stor og sammensatt den gjennomgripende korrupsjonen, politistyrkene som en del av problemet, desertering fra udisiplinerte militærstyrker, regionaliseringen av narkokartellene med forsyninger, rekruttering og forretningsekspansjon over landegrensene. Bak ligger naturligvis det store, sosiale problemet, med institusjoner som er lite egnet til å løse det fattigdommen, ulikheten og arbeidsløsheten i et land med svak rettsordning og en ineffektiv statsmakt. Avslutning Det kan være på sin plass å gi ordet til Bowden igjen, med ferske inntrykk fra den livlige grensebyen Juárez: Noen sier at volden skyldes krigen mellom kartellene, noen skylder på fattigdommen, noen skylder på hæren, noen hevder at den skyldes hærens kamp mot kartellene, noen skylder på de lokale gjengene, noen skylder på narkotikaen, noen skylder på slavelønningene, noen skylder på en korrupt regjering. Men uansett skyld kan ingen finne ut hvem som kontrollerer volden, og ingen kan forestille seg hvordan volden skal kunne stoppes (Bowden 2010: 234).

150 502 Øyvind Østerud Narkokrigen i Mexico om narkokrig er en treffende betegnelse er ikke krig mellom stater, selv om aktører fra mange land er involvert. Det er heller ikke kamp om statsmakt eller om løsrivelse av delområder. Narkokartellene ønsker minst av alt å sitte med regjeringsansvar i Ciudad de Mexico, selv om de gjerne vil ha innpass og gode forbindelser i regjeringen. De vil heller ikke rive løs Sinaloa, eller Chihuahua, eller Michoacán eller noen annen delstat, fra føderasjonen. Tvert imot er denne flytende situasjonen med porøse grenser og flytende jurisdiksjoner eller ingen jurisdiksjon en taktisk og strategisk forutsetning for de storstilte kriminelle operasjonene. Det gjelder innad i Mexico, og det gjelder i forhold til nabolandene. Dermed er ikke narkokrigen «krig» i konvensjonell forstand, slik et statssentrert verdensbilde har definert den. Men i enhver annen forstand er dette krig, kanskje også et bilde av den organiserte og kollektive voldens fremtid. Narkokrigen i Mexico er en ekstrem variant av en privatisert krigssituasjon, der ikke en gang de offentlige institusjonene er overbevisende offentlige. Her er politi, væpnede styrker, byråkrati og politiske stillinger kolonisert og infiltrert av private aktører, med et regelverk som er elastisk salgsvare. I Mexico er det også paralleller og forbindelseslinjer på et annet plan. Slik president Salinas i sin tid privatiserte og stykket opp store deler av Mexicos hundrevis av statseide industrier, slik brøt narkokongen Félix Gallardo opp sitt imperium i fleksible og selvstyrte karteller, gjerne med tentakler inn i den mer legale og ny-privatiserte industrien. Dette er en sammensatt historisk arv, men den danner deler av forutsetningen for narkokrigens forløp de siste fire og et halvt årene, i tillegg til alt det andre, det selvsagte, som likevel ikke kan sies for ofte fattigdommen, korrupsjonen, den ekstreme oppflisingen av politiet, desertørene fra hæren, det amerikanske markedet, den regionale og grensesprengende dimensjonen. Det virker litt magert å kalle dette en dyptgripende institusjonell krise, men det er jo treffende, på sitt blodfattige vis. Litteratur Beith, Malcolm (2010) The Last Narco. Hunting El Chapo, the World`s Most Wanted Drug Lord. London: Penguin Books. Bilan Géostratégie (2011) Paris: Le Monde. Bowden, Charles (2010) Murder City. Ciudad Juárez and the Global Economy s New Killing Fields. New York: Nation Books. Der Spiegel (2010) Online 23. desember. Ehrenreich, Ben (2010) «A Lucrative War», London Review of Books, 21. oktober. Glenny, Misha (2008) McMafia. Crime Without Frontiers. London: Bodley Head.

151 Fokus: Privat vold og privat sikkerhet i internasjonal politikk 503 Guillermoprieto, Alma (2010) «The Murderers of Mexico», The New York Review of Books, 28. oktober. Hernández, Anabel (2010) Los Señores del Narco. Ciudad de Mexico: Edición Impresa. IISS (1999) «Mexico: between democracy and anarchy», IISS Strategic Comments, 9(5), november. IISS (2008) «Spiralling drug violence in Mexico», IISS Strategic Comments, 14(8), oktober. O Neill, Shannon (2009) «The Real War in Mexico», Foreign Affairs, 88(4), juli august. Pérez-Reverte, Arturo (2002) La Reina del Sur. Madrid: Alfaguara. Strøksnes, Morten A. (2011) Et mord i Kongo. Oslo: Gyldendal Pocket. The Economist (2009) 25. juli. The Economist (2011) 16. april.

152 Legathåndboken 2011 Legathåndboken 2011 gir en oppdatert oversikt over stipend og legater til utdanning, videreutvikling, kultur, idrett og forskning, samt til sosial hjelp. Boken gir deg informasjon om hvor mye det kan søkes om, søknadsfrist, begrensninger og forutsetninger for å kunne søke, om det er nødvendig med eget søknadsskjema, hvor søknadsskjemaet skal sendes og e-post- og internettadresser som gjør det mulig å kontakte det enkelte legat- og stipendstyre utgaven er fullstendig oppdatert og revidert: Samtlige legatstyrere er kontaktet og har kommet med ny informasjon. U aktuelle legater er strøket og nye har kommet til. Kr 299,- Kjøp boken i bokhandelen eller på bestilling@universitetsforlaget.no tlf Thomas Ugelvik Fangenes friheter makt og motstand i et norsk fengsel Fangenes friheter tar opp spørsmålet om makt, motstand og frihet i fengsel. Boken handler om det sammenflettede og gjensidig avhengige forholdet mellom makt og frihet. Den er en analyse av hvordan mennesker, konkret og i praksis, forholder seg, tenker, føler og reagerer i møte med makt, og hvilke konsekvenser det får for dem. Boken er bygget på et feltarbeid i et norsk fengsel, og viser hvilke strategier fanger tar i bruk for å gjøre seg til noe annet eller mer enn en fange. Kr 399,- Kjøp boken i bokhandelen eller på bestilling@universitetsforlaget.no tlf

153 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI AGENDA: ASIA OG VI MAKTFORSKYVNING FRA VEST TIL ØST Asias framgang: implikasjoner og utfordringer JING HUANG Lee Kuan Yew School of Public Policy Asias framgang, med den raske veksten i Kina som spydspiss, er uten sidestykke både når det gjelder hastighet og omfang. Ikke bare har Asia blitt verdens største industriprodusent; 1 det vil også bli det største markedet. I tillegg ligger sju av de ti landene i verden med størst valutareserver i Asia. 2 Med Hongkong, Tokyo, Singapore, Shanghai og Mumbai som internasjonale finanssentre har Asia blitt nettoeksportør av kapital, samtidig som det fortsatt er den største mottakeren av utenlandske investeringer. Raskt voksende økonomisk styrke og dyktighet har gjort det mulig for asiatiske land, spesielt Kina og India, å øke sin innflytelse tilsvarende på den globale arenaen, med en maktforskyvning fra Vest til Øst som resultat. Den økonomiske krisen de senere årene har ytterligere påskyndet denne utviklingen. Maktforskyvningen fra Vest til Øst har vært gjenstand for alvorlige bekymringer og uro. Generelt gis det tre hovedforklaringer, med tilhørende forventninger, på Asias styrkede posisjon. Den ene ser Asias framgang som en alvorlig utfordring for den vestlige verden; spesifikt vil Kinas raskt økende styrke føre til et sammenstøt med det hegemoniske USA, med en verdenskrig utkjempet hovedsakelig i stillehavsområdet som resultat (Friedberg 2011 og Kaplan 2005). Den andre hevder at Asias vekst og Vestens fall er uunngåelig og vil føre til den vestlige verdens undergang (Mahbubani 2008 og Jacque 2009). Den tredje betrakter Asias framgang som en myte: I tillegg til grunnleggende forskjeller mellom de asiatiske landene med hensyn til etniske og religiøse tradisjoner, økonomisk utvik- 1. Asias industriproduksjon utgjorde 29 % av verdens samlede produksjon i I 2009 hadde andelen økt til 45 % Land rangert etter valutareserver: foreign_exchange_reserves

154 506 Jing Huang ling, politisk system og geopolitiske allianser er de fleste av dem tynget av alvorlige problemer i form av sosiale og økonomiske forskjeller, etniske og religiøse konflikter, galopperende korrupsjon, fattigdom, usikker energiforsyning og naturødeleggelser (Minxin 2009). Dette er tankevekkende synsmåter, men de gir et ufullstendig bilde av Asias framgang og dens konsekvenser. En opplevd konfrontasjon mellom USA og Kina er ikke nødvendigvis en konsekvens. I motsetning til tidligere framvoksende makter som har bygd sin posisjon på global militær slagkraft, mangler Kina (og India) denne slagkraften til tross for rask militær oppbygging det siste tiåret. I stedet for å utfordre den etablerte verdensorden slik det har skjedd tidligere, har Kina derfor blitt en del av den, selv om den bygger på kapitalistisk markedsøkonomi og ledes av demokratier. Reform, ikke militærmakt, har vært forutsetningen for Kinas vekst. Bare gjennom å forandre seg kan landet ta sin plass og oppnå rask vekst i en globalisert verden. Som resultat har Kina (og i stor grad også India) blitt medeier i den bestående verdensorden lenge før landet er i stand til å utfordre den. Det var i erkjennelsen av dette at Robert Zoellick, da viseutenriksminister i USA, i en tale 21. september 2005 oppfordret Kina til å opptre som en «ansvarlig partner». En av de viktigste konsekvensene av Kinas «fredelige framgang» er nettopp den ugjenkallelige gjensidige avhengigheten som har utviklet seg mellom Kina og USA. Med over tre billioner dollar i den kinesiske valutareserven, hvorav halvparten er investert i USA (det meste i oppkjøp av amerikansk statsgjeld), er de to landene så å si gisler av denne gjensidige økonomiske avhengigheten (et stort framskritt fra den tiden da verdensfreden var et gissel av USAs og det tidligere Sovjetunionens atomstridshoder). Dette gjør at stabile relasjoner mellom USA og Kina er av avgjørende betydning ikke bare for landene selv, men for global fred og velstand. Denne erkjennelsen ligger bak president Obamas visjon om et «positivt forhold mellom Kina og USA bygd på bredt samarbeid», en visjon som finner gjenklang i president Hu Jintaos utsagn om at Kina ønsker et «strategisk partnerskap» mellom de to landene. Visst er det interessekonflikter i forholdet mellom dem, men det er vanskelig å forestille seg at de skulle gå til krig for å løse dem. Institusjonaliserte mekanismer som den strategiske og økonomiske dialogen USA Kina har ikke bare som mål å finne kompromisser, men er uttrykk for at Washington og Beijing i fellesskap ønsker og arbeider for å finne løsninger på, eller i det minste måter å håndtere, uenigheter. Teorien om «Asias framgang og Vestens fall» overser at det nettopp er gjennom å overta vestlige verdier og modeller at Asia har oppnådd sin raske vekst. Kapitalisme og markedsøkonomi har lenge vært dominerende, og demokrati har blitt den politiske hovedstrømningen i det asiatiske samfunnet til tross for kulturelle og etniske forskjeller. Selv Kinas

155 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 507 autoritære ledere har offentlig støttet en demokratisering, selv om de insisterer på at den må skje «på kinesisk» vis. Asiatiske verdier, enten det er ny-konfusiansk entreprenørskap, åpenheten og det inkluderende i hinduismens evige lover eller japansk samarbeidsånd, danner en motvekt til grunnverdiene i Vestens verdisystem heller enn å komme i konflikt med dem. Asias framgang vil riktignok føre til en omfordeling av makt og ressurser. Selv om denne prosessen ikke vil være smertefri, vil den føre til ytterligere integrering heller enn splittelse av verdenssamfunnet. Da vi ble rammet av en overveldende global krise i 2008, samlet både framvoksende og etablerte makter seg innenfor rammen av G20 for å finne en løsning, i stedet for å splittes i konfrontasjoner slik de gjorde forut for de to verdenskrigene i forrige århundre. I vår stadig mer integrerte globale landsby, der G7-landene sto for mer enn halvparten av verdens samlede BNP i 2010, 3 kan ikke Asias vekst sies å ha noen slagside. En for sterk asiatisk vekst på bekostning av resten av verden ville heller ikke være gode nyheter, verken for verden eller for Asia. Asias framgang er likevel ingen myte. Et enormt kulturelt, økonomisk og politisk mangfold har ikke kunnet stanse eller bremse en ugjenkallelig økonomisk integrasjonsprosess. Problemene med fattigdom, ulikhet, manglende energisikkerhet og naturødeleggelser bringes fram i dagen av, heller enn å skyldes, den raske veksten. Det er avslørende at den «arabiske våren» har hatt liten effekt i Asia, selv om de underliggende problemene, som inflasjon og korrupsjon, også finnes i stort monn i de asiatiske utviklingslandene. Utbredt håpløshet, desperasjon og en følelse av ikke å ha noe å tape nødvendige forutsetninger for en masserevolusjon finnes sjelden i Asia. Der har den raske utviklingen ikke bare har skapt flere vinnere enn tapere, men også gitt håp til dem som sliter. Dessuten er det slik at de fleste regjeringer i Asia, enten de er demokratiske eller ikke, faktisk regjerer. I denne betydningen har fredelig demokratisk maktoverføringsprosesser i Sør-Korea, Taiwan og til en viss grad Japan (der ett parti hadde makten fram til 1993) dannet en mer praktisk modell for Asias politiske utvikling. Ikke desto mindre stiller Asias framgang verden overfor alvorlige utfordringer. Først og fremst er Kina og India, de to ledende maktene i Asia, i ferd med å utvikle seg til å bli revisjonistiske. Etter hvert som de to landenes styrke og ambisjoner øker, krever Beijing og Dehli ikke bare mer makt, men også at deres interesser tas behørig hensyn til i internasjonalt samkvem (f.eks. når det gjelder menneskerettigheter, CO 2 -utslipp, økonomiske forhold, handel, energi, teknologioverføring og maritime privilegier). Uenighet om hvordan og i hvilken utstrekning Kina og India skal til- 3. G7-landenes andel av samlede BNP by_gdp_%28nominal%29.

156 508 Jing Huang godeses som følge av deres økende betydning, og hvordan de til gjengjeld kan ta et tilsvarende større ansvar som del av det globale fellesskapet, har blitt en sentral kilde til konflikt i verden i dag. Bak Asias økende krav om makt ligger dets stadig større appetitt på vitale ressurser som energi, mat og andre råvarer som er nødvendige for modernisering. Dette er en grunnleggende utfordring for verdenssamfunnet, ikke nødvendigvis fordi Asias moderniseringsprogram krever omfordeling av ressurser, men fordi den etablerte modellen for å nå målet om modernisering gjennom industrialisering ikke er bærekraftig. Med en samlet befolkning på 3,7 milliarder mennesker i Asias utviklingsland ville industrialisering etter vestlig mønster, med et massivt forbruk av naturressurser og urbanisering i stor skala, bety dommedag. Slik sett er Asia og Vesten i samme båt, for de må sammen finne en alternativ vei til modernisering, men de har ulikt utgangspunkt med hensyn til hvordan dette kan oppnås. Mens Vesten innstendig oppfordrer de asiatiske landene, og spesielt Kina og India, om å opptre som «ansvarlige partnere», insisterer de sistnevnte på at Vesten må holdes ansvarlig for de negative miljøvirkningene som har oppstått som følge av Vestens egen moderniseringsprosess. Kinas og Indias voksende selvsikkerhet forsterker bekymringen over militær oppbygging i Asia, som nå er verdens største kjøper av våpen. Mangeårige spenninger knyttet til Nord-Korea, Taiwan og Kashmir, strid om territorier i Sør-Kinahavet og grensetvister mellom Kina og India utgjør et våpenkappløp i Asia. For en stor del er dette drevet av en jevn økning i Kinas og Indias forsvarsbudsjetter, en alvorlig trussel mot fred og stabilitet ikke bare i Asia, men i hele verden. Spesielt viser Kina med sin økende militærmakt en tendens til å opptre mer krevende i tvister med omverdenen, slik vi har sett i Beijings håndtering av disputter over territorium med Japan i Øst-Kinahavet og andre asiatiske land i Sør-Kinahavet den senere tiden. Det mest bekymringsfulle er ikke nødvendigvis Kinas voksende militærmakt, men om landets sivile ledelse, som preges av kjølig rasjonalitet, klarer å beholde full kontroll over Folkets frigjøringshær, der haukaktige generaler har framstått som mer selvsikre og frittalende de senere årene. Bakgrunnen er en situasjon der veksten i Kinas militærmakt skjer så raskt at den strategiske tenkningen i landets ledelse blir hengende etter. Med andre ord har de øverste generalene i Folkets frigjøringshær blitt så selvsikre at de sett fra sitt eget perspektiv ønsker å gjøre mer enn de blir bedt om. Hvis denne tendensen vedvarer, vil Kinas strategiske tenkning og dermed politikkutforming bli drevet av kapasitet (hva Kina kan gjøre) heller enn nasjonal interesse (hva Kina bør gjøre). Dette vil i så fall gjøre Kinas framgang til et sikkerhetsproblem heller enn en mulighet for resten av verden. Det var tross alt det sterke nærværet av pågående generaler i japansk og tysk politikk på 1930-tallet og strategier basert på militær kapasitet som gjorde de to landene til militærstater.

157 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 509 Den største utfordringen knyttet til Asias framgang er likevel ikke dets økende makt og innflytelse, men usikkerhet med hensyn til hvordan utviklingen vil endre de asiatiske landene. Rask økonomisk vekst har ikke bare økt landenes BNP, men ført med seg dyptgående sosioøkonomiske endringer som de ennå ikke har funnet overbevisende svar på. Moderniseringsprosessen i Asia har gjort stadig flere asiater økonomisk uavhengige og sosialt mobile, begge deler utenkelige i en tradisjonell landbruksøkonomi. I de stadig mer urbaniserte asiatiske samfunnene er menneskene ikke lenger bundet til et stykke jord, men kan søke et bedre liv gjennom sine kunnskaper og ferdigheter, det vil si at det å skaffe seg et utkomme avhenger mer av hva en selv kan enn av fellesskapet. Slik Vestens historie viser, fører økonomisk uavhengighet og sosioøkonomisk mobilitet for den enkelte til krav om politisk deltakelse, som er forstadiet til demokratisering. Selv om et flertall av de asiatiske landene fortsatt er under ikkedemokratisk styre, vil Asias befolkning uunngåelig stå opp for politisk deltakelse og demokrati. Men det er fortsatt usikkert hvordan en slik bevegelse vil manifestere seg, hvordan den kan forandre Asia, og i siste instans hvilken innflytelse den vil ha på verdenssamfunnet. Kina er et godt eksempel. Selv om overgangen til kapitalistisk markedsøkonomi i denne største av de framvoksende maktene er ugjenkallelig, er landet fortsatt en ettpartistat styrt av Kinas kommunistparti. Det politiske systemet med «sosialisme på kinesisk» har gjort det mulig for partiet å monopolisere all politisk makt, men det er i økende grad ute av stand til å styre effektivt. Med utbredt korrupsjon og økende mangfold og åpenhet i det kinesiske samfunnet er kravet om politiske reformer og deltakelse stadig økende, noe som har tvunget partiledelsen til å iverksette enkelte tiltak for mer politisk åpenhet og «trinnvis innføring av demokrati». Tatt i betraktning Kinas størrelse, den enorme diversiteten i det kinesiske samfunnet og den dype motviljen i befolkningen mot vestlig innblanding i kinesiske forhold kan imidlertid et forhastet forsøk på innføring av demokrati, spesielt hvis det skjer under tydelig ytre påvirkning, slå tilbake og resultere i en bølge av nasjonalistisk glød som vil tjene dem som ønsker en hard linje heller enn reformvennlige krefter. Slike «utilsiktede virkninger» har forekommet gjentatte ganger siden reformpolitikken ble innført i Selv om Kinas framgang så langt har skjedd på fredelig vis og i stor grad bidratt til global fred og utvikling, har hovedkilden til konflikt mellom Kina og resten av verden dermed blitt uforenligheten mellom et politisk system basert på tvangsmidler og den demokratiske hovedstrømmen i verdenssamfunnet. Asias framgang vil ikke kunne fullbyrdes med mindre denne motsetningen får sin løsning, og i denne prosessen har Vesten fortsatt en viktig og legitim rolle å spille.

158 510 Jing Huang Om artikkelen Artikkelen er oversatt fra engelsk av Sverre Rustad. Litteratur Aaron L. Friedberg (2011) «Hegemony with Chinese Characteristics», i The National Interest. Tilgjengelig på Martin Jacque (2009) When China Rules the World: the End of the Western World and the Birth of a new Global Order, The Penguin Press HC. Robert Kaplan (2005) «How We Would Fight China», The Atlantic. Tilgjengelig på Kishore Mahbubani (2008) The New Asian Hemisphere: The Irresistible Shift of Global Power to the East, Public Affairs, Minxin Pei (2009), «Think Again: Asia s Rise,» Foreign Policy. Tilgjengelig på

159 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI AGENDA: ASIA OG VI MAKTFORSKYVNING FRA VEST TIL ØST På tide å nullstille forholdet mellom India og Kina SIDDARTHA VARADARAJAN The Hindu India, Asia og verden Vesten har dominert verden og de globale allmenningene i to hundre år. Nå, idet den indiske elefanten og den kinesiske dragen måler hverandre med vaktsomme blikk og prøver å finne en strategi for å takle den andres vekst, bekymrer Vesten seg for hvordan den skal forholde seg til at begge disse to «monstrene» har kommet på banen samtidig. Heldigvis for Vesten er de to oppkomlingene ikke spesielt glade i hverandre. India engster seg for mye for Kinas vekst til å utnytte de mulighetene utviklingen i Kina faktisk representerer. Beijing som veksler mellom å simulere likegyldighet overfor New Delhi og å mistenke New Dehli for å ville slutte seg til en «demokratisk blokk» anført av Washington er for selvopptatt til å klare å utnytte mulighetene som utviklingen i India faktisk har skapt i regionen. I en artikkel nylig kalte Kishore Mahbubani (2009) forholdet mellom India, Kina og USA for et trekantforhold og bemerket at USA har et langt bedre forhold til både India og Kina enn de to asiatiske kjempene har til hverandre. Ved å stå i midten, sier han, har Washington et strategisk fortrinn. Ved å sikre en viss spenning i forholdet mellom India og Kina befester USA sin rolle som en stabiliserende faktor i Asia. Selv om Mahbubani ikke sier det, vil det være naivt å tro at problemene mellom India og Kina skyldes en amerikansk konspirasjon. Faktum er at India og Kina ikke kjenner hverandre særlig godt og ikke har anstrengt seg nok for å forstå den sosiale, politiske og økonomiske utviklingen i det andre landet. Resultatet er at misoppfatninger og misforståelser florerer og har gitt grobunn for mistenksomhet og endog frykt. Derfor er det så viktig med en bred, kontinuerlig dialog mellom ulike aktører, enten de nå

160 512 Siddartha Varadarajan er offentlige tjenestemenn, politikere, militære, forskere, journalister, kunstnere eller andre. Fremfor alt er det viktig med engasjement i vår tids store strategiske spørsmål. Problemer i forholdet mellom India og Kina I en møterekke i Beijing nylig, som kom i stand på initiativ fra Observer Research Foundation og Det kinesiske kommunistiske partis internasjonale avdeling, hadde indiske og kinesiske analytikere en overraskende åpen meningsutveksling om status i forholdet, om problemer og om nye områder Kina og India potensielt kan samarbeide om. Fra kinesisk side tok en rekke forskere opp fire konkrete problemer i forholdet til India. For det første den uavklarte grenselinjen og grenseområdene som begge landene gjør krav på. Dernest Dalai Lama og den såkalte «tibetanske eksilregjeringen», som er et konstant irritasjonsmoment, spesielt nå etter opptøyene som rystet Lhasa og en del tibetanske enklaver i Kina i For det tredje, og dette var nytt, erkjente forskerne at Kinas vennskap med Pakistan var en kilde til gnisninger med India. Selv om de ikke skildret dagens forhold mellom de to landene på samme måte som de indiske deltakerne, vedgikk de at det tidligere hadde vært svært viktig for Kina å skape en motvekt til India. De hevdet at Indias kraftige økonomiske utvikling det siste tiåret hadde tvunget kinesiske beslutningstakere til å løse opp i etablerte koblinger i sin Sør-Asia-politikk. Endelig tok mange av de kinesiske deltakerne opp den voksende mistenksomheten med hensyn til den andres strategi, som bare blir verre på grunn av mangelen på tillit. «Mange i Kina tror at inderne ser ned på dem,» kunne en professor ved Renmin-universitetets avdeling for internasjonal politikk fortelle. «India ser på seg selv nærmest som vestlig og er villig til å la seg bruke av USA i håp om å bli en verdensmakt.» Andre deltakere sa det samme, om enn med andre ord at det ikke er umulig at India kan delta i en amerikanskledet innsats for å «ta rotta» på Kina, og at mange i India tror fullt og fast på «den kinesiske trussel». Grensetvisten Slik jeg ser det, er grensetvisten ikke egentlig noe stort problem. Jeg mistenker faktisk at noe av grunnen til at forholdet har blitt mer anstrengt i den senere tid, er den kunstig forserte innsatsen for å få avklart grensespørsmålet. Da Atal Bihari Vajpayee og Jiang Zemin i 2003 ble enige om å utpeke spesialrepresentanter med det mandat å utrede og formodentlig også få fortgang i arbeidet med «rammene for et grenseforlik» mellom India og

161 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 513 Kina, hadde de nok ingen anelse om at de enorme grenseområdene tvisten stod om, skulle kaste slike mørke skygger over hele det bilaterale forholdet syv år senere. Det kan nok herske en usedvanlig ro langs grensene for den såkalte «Line of Actual Control», men med den plutselige utsikten til et grenseforlik får territorialspørsmålet igjen større aktualitet. Samtidig er det forholdet mellom de to landene mest av alt trenger, en agenda som ikke berører dette spørsmålet i det hele tatt. For to år siden begynte kineserne implisitt å endre status for delstaten Jammu og Kashmir ved å gi indere bosatt der et løst, stiftet visum i stedet for de vanlige visaene som gis til indere andre steder i landet. Det er en kjent sak at Kina betrakter Arunachal Pradesh som omtvistet og at kineserne fremsatte krav i drøftingene mellom spesialrepresentantene om det som på kinesisk heter «Sør-Tibet». Men at Kina skulle være så steil i sin holdning og spesielt være så skarp i protesten mot indiske lederes besøk i denne delstaten i nordøst kom som en overraskelse på inderne. Enkelte høytstående offiserer i den indiske hæren forkludret på sin side det hele med uansvarlige offentlige uttalelser som fyrte opp under både usikkerheten og den fanatiske nasjonalismen hos de hypernasjonalistiske mediene og middelklassen. Antydninger fra en del indiske tjenestemenn om at Kinas krav på hele Arunachal Pradesh var i strid med de «politiske prinsipper og parametere» som lå til grunn for grenseforliket som begge sider hadde akseptert (ettersom det i forliket sies at det er tatt behørig hensyn til innbyggernes ønsker), kan også ha fått Beijing til å bli mer pågående. Hvis dette, når alt kommer til alt sett fra kinesisk side betyr at alle berørte områder automatisk tilhører India, hvorfor fortsetter så forhandlingene mellom spesialrepresentantene? Uansett hvorfor, er det klart at anstrengelsene for å få i stand et grenseforlik, som burde kunne bringe de to landene nærmere hverandre, nå fremstår som en kilde til irritasjon og endog spenning. Dalai Lama Når det gjelder tibetanernes åndelige leder, er det et faktum at hans tilstedeværelse i India virker som en rød klut på alle i Kina som mener han undergraver Kinas enhet og integritet. Men den kinesiske siden er også fullt ut i stand til å forstå hva det vil føre til om han blir bedt om å forlate India. Å sende Dalai Lama i eksil i Hollywood ville bare øke verdens oppmerksomhet om Tibet-problemet. Dessuten er det faktisk også på tide at Kina og India begynner å tenke på hva som vil skje med Tibet når den nåværende Dalai Lama ikke lenger er her, og at de begynner å forholde seg til hverandre, og til Bangladesh, som er det siste landet langs de store elvene som blir berørt av vannprosjektene i Tibet.

162 514 Siddartha Varadarajan Pakistan Hva angår Pakistan, er det innlysende at Kina og India begge er svært viktige for landets stabilitet, og at de må drøfte seg imellom hva de kan gjøre for å bedre situasjonen der. Kineserne er fullt klar over de stadig dypere ideologiske og institusjonelle skillelinjene i Pakistan, og er det er noe annet land enn USA som er i stand til å påvirke hæren i Pakistan, så er det Kina. Frem til nå har imidlertid Kina nølt med å bruke sin innflytelse. I mer enn fire tiår har Kinas strategi i forhold til Pakistan vært dominert av behovet for å ha en motvekt til India. Men når India nå har «vokst fra» Sør-Asia, og Pakistan står i fare for å implodere etterhvert som fundamentalismen og terrorismen har kommet ut av kontroll, kan ikke Beijing tillate seg å holde fast ved dette anakronistiske, fastlåste tankesettet. Strategiske spørsmål På hver sin måte synes begge land å være klar over at presset for å komme til en avtale om grensene har skapt en negativ dynamikk. Under den 13. forhandlingsrunden i 2009 og nok en gang under den 14. runden i Beijing i 2011 åpnet de to spesialrepresentantene derfor døren for å drøfte politiske og strategiske spørsmål i større bredde. Forhåpentligvis vil disse nye drøftingene bidra til å «deterritorialisere» forholdet. Både India og Kina har offisielt forpliktet seg til å fremme en åpen, inkluderende strategi for den asiatiske stillehavsregionen. Begge har interesse av frihet på havene. Da den kinesiske statsministeren, Wen Jiabao, besøkte India, 1 forpliktet begge land sine mariner til felles innsats mot sjørøverne i Adenbukta. De forpliktet seg også til å drøfte sikkerheten på havet generelt. Dette er lovende nye områder de bør kunne ha et aktivt samarbeid om. En av de kinesiske forskerne tok opp behovet for åpenhet i strategiske spørsmål, en annen mente man burde få på plass nye sikkerhetsprinsipper ved å oppdatere Panchasila-konseptet. 2 Selvfølgelig er det lite sannsynlig at man vil gjøre noe mer enn bare å gjenta tidligere moralprekener med mindre både Kina og India erkjenner at verden og deres egen nasjonale profil har utviklet seg siden 50-tallet. Det har blitt en klisjé å si at verden er stor nok for både det nye India og det nye Kina. Siden det er begrenset med plass på kloden, innebærer dette at de som nå sitter på strategiske områder selv om leiekontrakten har løpt ut, må flyttes. La Vesten ha sine mareritt om demoner og monstre. Elefanten og dragen kan ikke tillate seg å være redde for hverandre. 1. Statsminister Wen Jiabao besøkte India i desember

163 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 515 Forholdet i fremtiden Hvis vi ser på hvordan dette forholdet vil arte seg i fremtiden, kan det være nyttig å gå nærmere inn på de områdene der India og Kina faktisk kan ha felles interesser, og områder med motstridende interesser. Deler vi Indias utenrikspolitikk analytisk inn i tre konsentriske sirkler rundt henholdsvis Sør-Asia, Asia og verden, er det først og fremst i Asia at gnisninger oppstår mellom de to stormaktene. I Sør-Asia, som India ønsker skal utvikles til et stort felles økonomisk område, er det største hinderet Pakistan. Pakistan har selvfølgelig store fordeler av den militære og økonomiske hjelpen fra Kina, spesielt når det gjelder kjernekraft og raketter. Men selv i mangel av en akse med Beijing er hele Sør-Asia fortsatt avhengig av den rollen Pakistans militære spiller når landets skjebne skal bestemmes. Etter hvert som Kina vokser, vil kinesisk næringsliv øke sin tilstedeværelse i Sør-Asia, spesielt India. Samtidig etablerer stadig flere indiske foretak og økonomiske interesser seg i hele Asia, inkludert i Sørøst- og Øst- Asia, der Japans dominans allerede har beredt veien for både Kina og Sør- Korea. Denne utviklingen ville vært «truende» om den bar i seg en strategisk dynamikk som var kraftig nok til å rokke ved geografiske imperativer. Men både i Sør-Asia og Øst-Asia er dette usannsynlig, i det minste i overskuelig fremtid. Globalt, bortsett fra i de øverste sirkler så som i FNs Sikkerhetsråd, har India og Kina mer til felles med hverandre enn med andre stormakter. Riktig nok har kinesisk næringsliv gjort et spektakulært kommersielt inntog i Afrika, men mange av infrastrukturprosjektene de har satt i gang vil ha en multiplikatoreffekt som vil skape rom for at også selskaper fra India og andre land kan komme inn. Men det er når det gjelder Asia og sikkerheten i Øst-Asia og ikke minst sikkerheten for skipsfarten i Det indiske hav at India og Kina trekker i motsatt retning, i det minste tilsynelatende. Fra et kinesisk ståsted er det spesielt viktig å forhindre en amerikanskindisk akse. Etter hvert som New Delhi nærmer seg Washington, føler Beijing at det er nødvendig å ta egne initiativer overfor India, men også å treffe «defensive» tiltak av et eller annet slag. Det er derfor Kina har vekslet mellom kritikk og negativ retorikk på den ene siden, og smiger på den andre. Men dette er en risikabel strategi. Overdriver de det negative, risikerer de å føre India rett inn i USAs villige armer. Og overdrives smigeren, kan India ende opp med å ta Kina for gitt. Jeg mener at Kinas manglende evne til å håndtere dynamikken i forholdet mellom India og USA faktisk må ta mye av skylden for berg-og-dalbaneforholdet mellom Kina og India siden 2004.

164 516 Siddartha Varadarajan Også India har latt seg lamme av tanken på en kinesisk-amerikansk akse og har gjerne trukket seg inn i et strategisk skall hver gang G2-monsteret har stukket hodet frem. Nå er G2 mindre fremtredende, og Obamaadministrasjonen gjør de samme Kina-sentrerte tilnærmelsene mot India som George W. Bush, så nå må New Delhi spille sine kort med kløkt. Statsminister Singh bør forklare for sin kinesiske kollega Wen at India ønsker sterke forbindelser til både Kina og USA, at den ene ikke betraktes som noen erstatning for den andre, og at India ihvertfall ikke har til hensikt å ofre den ene for den andre. Dernest må India og Kina samarbeide tettere om sikkerheten i Asia og den nye sikkerhetsarkitekturen de aller tyngste løftene bør ikke overlates til utenforstående makter. For det tredje er det et faktum at Kina er helt avhengig av skipsfarten på Det indiske hav, spesielt i energisammenheng, og at India ligger strategisk midt i seilingsrutene mellom øst og vest. Derfor burde de to landene samarbeide mer om generelle skipsfartsrelaterte saker, også når det gjelder innsats mot piratvirksomheten, forurensning av havet og å sikre havet som allmenning. Å utvide både den regionale og den globale agenda er den beste måten å bevege seg bort fra den bitterhet som grensespørsmålet har begynt å skape. Seksti år har gått, og ennå er ikke spørsmålet avgjort. Det burde ikke være noe problem for noen av partene å vente et par år til. Om artikkelen Artikkelen er oversatt fra engelsk av Ina Tjugen, Allegro AS. Litteratur Kishore Mahbubani (2009), «The New Asian Hemisphere: The Irresistible Shift of Global Power to the East. Public Affairs, NY.

165 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI AGENDA: ASIA OG VI MAKTFORSKYVNING FRA VEST TIL ØST India, Kina og Øst-Asia: Hvor sterke er vindene fra øst? ARNE MELCHIOR NUPI Med imponerende vekst de siste tiårene har Kina og India tatt steget inn i de mektiges selskap. Viktige beslutninger kan ikke lenger tas uten at de er med. Kurvene peker oppover, og mediene kappes med nye prognoser om når Kina passerer USA økonomisk og når India følger etter. Denne korte artikkelen presenterer noen nyanser i dette populære bildet: Kina og India blir ofte presentert som «to alen av samme stykke», men dette er unøyaktig på det økonomiske felt: Kina har vokst raskere og er nå i økonomisk forstand flere ganger større enn India. Kina og India er også verdens to største når det gjelder omfanget av absolutt fattigdom, men i omtalen av suksess og vekst blir dette ofte glemt. Felles for Kina og India er ar det er subkontinenter med stor og økende ulikhet mellom regioner. «The bottom billion» er ikke lenger i de fattigste landene; mange av dem finnes i fattige deler av India og Kina. Dette kan kreve nytenkning i utviklingspolitikken. Sterkere fokus på Kina, India og deres regioner er naturlig og nødvendig i lys av utviklingen. Et for ensidig fokus på dem kan imidlertid føre til at vi glemmer andre utviklingsland i Øst-Asia. Veksten i Øst-Asia, inkludert viktige land som Japan, Indonesia, Sør-Korea, Thailand og andre, har til nå vært en sterkere «vind fra øst» enn den som kommer fra India. Dette er artikkelens siste poeng: Interessen for BRIKs bør ikke føre til at vi glemmer den viktige dynamikken i mange andre asiatiske land.

166 518 Arne Melchior Økonomisk vekst i Kina og India: To alen av samme stykke? I 1980 var India nesten dobbelt så rikt som Kina og det var først i 1992 at Kina gikk forbi. Dette framgår av figur 1, som viser utviklingen i BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger i de to landene fra Figur 1: BNP per innbygger i Kina og India, (kjøpekraftsjustert, 2005$) Etter det har Kina vokst raskere og er i dag mer enn dobbelt så rikt som India. Viktige forskjeller mellom veksten i Kina vs. India er En langt høyere andel av befolkningen er yrkesaktiv i Kina (59 vs. 39 % i India i 2008, i følge tall fra ILO). Befolkningsøkningen har vært mye sterkere i India enn i Kina, men arbeidsstyrken har økt i takt med befolkningen og dette har bidratt til veksten. For Kina har industriproduksjon og eksport vært viktig for den økonomiske veksten, mens i India er tjenestenæringene viktigere. I India har mye av veksten i sysselsetting vært i jobber med lav produktivitet i den såkalte «uorganiserte» sektor. Produktivitetsøkningen, og dermed veksten i BNP, har derfor vært svakere i India. 1. Vi bruker tall som er kjøpekraftsjusterte; det vil si at de tar hensyn til forskjell i prisnivåene. Dette er naturlig når man skal sammenlikne velferd. Kina har i dag et høyere prisnivå enn India og dersom vi ikke hadde tatt hensyn til dette hadde forskjellen vært enda større (Kina er med et slikt mål i dag mer enn tre ganger rikere). Datakilde: World Development Indicators.

167 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 519 Lav yrkesdeltakelse henger sammen med befolkningens aldersfordeling, helse, likestilling og kultur. Et positivt aspekt ved dette er, at for India kan veksten økes gjennom at flere kommer i jobb. Potensialet for framtidig vekst er dermed større. I India har arbeidsstyrken økt i takt med befolkningsøkningen, og slik sett er det skapt arbeidsplasser. Men i India skaper de nye arbeidsplassene ikke nok inntekt. Et særtrekk ved India er omfanget av den såkalte «uorganiserte sektor» som i år 2000 (utenom landbruket) besto av 44 millioner bedrifter med 80 millioner ansatte, det vil si et utall av småbedrifter. Mange strever for å tjene nok, det er arbeidsplasser men ingen rikdom. I India er under 1/10 av arbeidsstyrken i den «formelle» sektoren som finnes i den ordinære statistikken. 2 Selv om det finnes eksempler på det motsatte også i den uformelle sektor, er resultatet sett under ett at produktiviteten, eller inntekten per ansatt, lavere i den uformelle sektoren, og den har utviklet seg mye svakere over tid. Dette er en hovedforklaring på at inntektsgapet mellom Kina og India har økt over tid. I Kina ble det i skapt 280 millioner nye arbeidsplasser utenfor landbruket; rundt 100 millioner i industrien og rundt 180 millioner i tjenestenæringene. Mens Kina er kjent for sin suksess som eksportør av industrivarer, ble enda flere arbeidsplasser skapt i tjenesteproduksjon (inkludert offentlig sektor). Det er vanlig at tjenestesektoren øker i betydning etter hvert som land blir rikere, og Kina er intet unntak. Tilgjengelig statistikk for India viser at det i ikke ble skapt noen (netto) nye arbeidsplasser i den «organiserte» sektoren i India: hele jobbskapingen skjedde i uformell sektor. Et resultat av dette var at produktivitetsveksten var mye lavere i India: Dette er en hovedforklaring på forskjellen i vekst mellom de to landene. Figur 2 viser verdiskapning per sysselsatt i de tre hovedsektorene i økonomien (primærnæringene med landbruk; sekundærnæringene med industri; tjenestenæringene som også omfatter offentlig sektor). Verdiskapningen per sysselsatt i Kina har skutt fart, mens den i India har stagnert. Spesielt har verdiskapningen i kinesisk industri økt voldsomt og dette har bidratt til Kinas samlede vekst. Gjennomsnittstallene i Figur 2 skjuler at det også i India er sektorer som gjør det bra. Spesielt har utviklingen i tjenester basert på IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) tatt kraftig av og India er blitt verdens største eksportør av slike tjenester. India har gode ingeniører og gjør det også bra i enkelte industribransjer. Men disse lyspunktene utgjør en 2. Den følgende diskusjon samt Figur 2 er for Indias del basert på data fra Planning Commission, og for Kinas del på China Statistical Yearbook, forskjellige utgaver, publisert av National Bureau of Statistics of China.

168 520 Arne Melchior Figur 2: Verdiskapning per sysselsatt i Kina og India Datakilder: Planning Commission (India) og National Bureau of Statistics, China. Verdiskapning, $ Kina India Kina India Kina India Primær Sekundær Tjenester moderat del av totalen, og når vi inkluderer den uformelle sektoren er bildet mindre imponerende. 3 Den første konklusjonen er dermed at India har langt sterkere utviklingsproblemer enn Kina og at det er skapt færre produktive arbeidsplasser. I optimismens ånd kan man si at potensialet for framtidig vekst er stort. Samtidig er det litt tvil om grunnlaget for optimismen: Mange av Indias problemer er dype og hvis de ikke kan løses, er det ikke sikkert at landet vil fortsette den positive kurven. Fattigdom Midt i framgangen er de to landene fortsatt verdens største også når det gjelder fattigdom: I 2005 var det i følge Verdensbanken 456 millioner absolutt fattige i India og 208 millioner i Kina. Figur 3 viser utviklingen i befolkning og antall fattige i Kina og India. 4 Parallelt med den økonomiske veksten har det vært en kraftig reduksjon i antall fattige i Kina; i følge Verdensbankens tall fra mer enn 800 millioner i 1981 til litt over 200 millioner i Antall fattige gikk dermed ned med 600 millioner, og andelen fattige sank fra 84 til 16 %! 3. Et forbehold er at figuren er basert på tall i nominelle dollar og ikke tar hensyn til forskjeller i prisutvikling for hver sektor i de to landene. Mer arbeid bør utføres for å lage tall som tar hensyn til dette. 4. Det er vanskelig å måle fattigdom, og spesielt i India har det vært en betydelig debatt om dette. Indiske myndigheter har egne fattigdomstall (rundt 300 millioner) og noen tall peker i retning av en moderat nedgang i absolutt antall fattige. Hovedtrenden over tid er imidlertid slik det framstår på grunnlag av Verdensbankens tall, og vi bruker disse for å kunne sammenlikne de to landene.

169 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 521 Figur 3: Befolkning og antall fattige i Kina og India I India derimot, har antall fattige vært nokså stabilt, med en svak økning til rundt 450 millioner i Fordi befolkningen vokste kraftig sank likevel andelen fattige i befolkningen fra 66 til 42 prosent. Befolkningsveksten i India var mye sterkere enn i Kina, med en årlig vekstrate på 1,6 % mot 0,8 % i Kina. Med denne vekstraten blir Indias befolkning fordoblet på 44 år, og vi ser at de er godt på vei mot dette mer tvilsomme mål. I 2009 var befolkningen i India på 1,16 milliarder mot 1,33 milliarder i Kina, og India tar stadig innpå. Med større befolkning blir det flere munner å mette og det stiller enda større krav til økonomisk vekst for å unngå at fattigdommen øker. FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom er halvere andelen av befolkningen som lever på under en dollar om dagen fra 1990 til Terskelen ble av tekniske grunner endret i 2005; til 1,25$ om dagen. Det er dette målet som er brukt ovenfor. Globalt sank antall fattige under denne grensen fra 1,8 milliarder i 1990 til 1,4 milliarder i 2005, og fra 46 % til 27 % av verdens befolkning. Globalt er man dermed i rute til å nå dette tusenårsmålet selv om finanskrisen har ført til et tilbakeslag (+ 64 millioner i følge Verdensbanken). Men det er stor variasjon mellom land. Brorparten av reduksjonen i antall fattige skjedde i Kina som vil overoppfylle målet, mens det er en viss usikkerhet om hvorvidt India klarer å halvere andelen fattige innen I fattige land lever en stor andel av befolkningen på landsbygda, og økonomisk utvikling betyr normalt at denne andelen synker over tid, på grunn av migrasjon fra landsbygda til byene, og fra landbruket til industri og tjenesteproduksjon. Både i Kina og India bor fortsatt en stor andel av befolkningen på landsbygda; mer enn 700 millioner for begge landene i I motsetning til for eksempel Brasil, der mange av de fattige er i

170 522 Arne Melchior byene, lever de fleste fattige i Kina og India på landsbygda. Både i Kina og India skjer en rask vekst i befolkningen i byene. I Kina er det skapt nok arbeidsplasser slik at antall fattige i byene er redusert. 5 I India er det skapt for få nye arbeidsplasser i byene og antall fattige har derfor økt. 25 % av de fattige i India var i 2004 i byene og denne andelen har økt over tid. For de fattige på landsbygda er det viktig at inntekten fra jordbruket øker, og dessuten at det skapes nye arbeidsplasser utenom landbruket, for eksempel handelsbedrifter, industri m.m. I Kina var «Township and Village Enterprises» (TVEs) viktig for fattigdomsreduksjonen. Av figur 2 ser vi dessuten at produktiviteten i primærnæringene har økt i Kina og falt i India. Selv om inntekten i primærnæringene er betydelig lavere enn i industri og tjenesteyting, er den uhyre viktig for omfanget av fattigdom. Denne forskjellen er derfor en av forklaringene på at vekst har ført til mer fattigdomsreduksjon i Kina enn i India. Sterk befolkningsvekst og lav økning i produktivitet bidrar til at Indias vekst ikke gir sterk fattigdomsreduksjon. Dette er implisitt også et fordelingsproblem: Indias vekst har ikke i tilstrekkelig grad nådd ned til de fattigste. India har en stor og høyt utdannet middelklasse som nå opplever vekst og modernisering. India gjør det som Kina av og til blir beskyldt for å gjøre: De har en vekst som i for liten grad kommer de fattige til gode. I India raser en debatt mellom venstre og høyre om den økonomiske vekstens velsignelser. Det er imidlertid liten tvil om at det trengs inntektsvekst for å fjerne fattigdommen: For India er det ikke for mye vekst som er problemet, men at det er for lav vekst i betydelige deler av økonomien. Inntektsforskjeller og regional ulikhet: Mye av «the bottom billion» er i Kinas og Indias regioner Veksten i Kina og India har vært forbundet med økt ulikhet; mellom by og land; mellom regioner innad i landene; og mellom klasser. På grunn av kommunismen startet Kina som et land med stor grad av likhet for inntekt, men dette har endret seg og ulikheten i Kina har økt. For India er økningen i samlet inntektsulikhet vært mindre markant, men dette kan dels henge sammen med at veksten har vært svakere. Svakere utvikling i indiske byer er en grunn til at gapet mellom by og land ikke har økt like sterkt som i Kina. Et felles trekk for Kina og India er at forskjellen mellom regioner har økt kraftig. Husk at dette er store land med rundt 30 delstater (India) eller provinser (Kina), med en gjennomsnittlig befolkning på linje med land 5. For Kina er det likevel en viss usikkerhet om dette på grunn av den «flytende befolkningen» med innflyttere i byene som ikke har registrert flytting. Resultatene fra den nye folketellingen i Kina i 2010 vil kanskje føre til at vi må oppjustere anslaget for antall fattige i Kinas byer.

171 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 523 som Frankrike. I Kina har veksten vært særlig kraftig i kystområdene. I India er det geografiske mønsteret mindre klart. 6 Figur 5 viser utviklingen i regional ulikhet i de to landene, basert på Melchior (2010a, b). Figur 4: Gini-koeffisienter for regional ulikhet i Kina og India. Veksten i regionale forskjeller framgår tydelig, selv om det etter 2003 var en viss reduksjon i Kina. De regionale ulikhetene i disse store subkontinentene innebærer at det ofte blir upresist å omtale Kina og India som enhetlige objekter eller aktører. For eksempel kan handelsintegrasjon innad i landene være like viktig for deres utvikling som internasjonal handel. I budskapet fra Paul Collier (2007) var en forutsetning at de fattigste også befant seg i de fattigste landene. Som påpekt i utviklingsdebatten nylig (se for eksempel Sumner 2010, samt Melchior 2005) er mange av verdens fattige lokalisert i mellominntektsland, ikke minst India og Kina. Et spørsmål blir dermed om fattige regioner i Kina eller India burde få like mye oppmerksomhet som fattige land som kanskje rommer langt færre fattige. I debatter om handel, utvikling og fattigdom bør vi derfor ofte «dekomponere» store land som Kina og India. 6. Se for eksempel

172 524 Arne Melchior Vinden fra Asia: hvor kommer den fra? Den viktigste endring i verdensøkonomien de siste tiårene er Øst-Asias vekst, med start i Japan, deretter «tigrene» og så Kina. Med Japans krise og Indias vekst etter 1990, og stadig mer fokus på BRIK-landene, er det en tendens til å glemme proporsjonene: Fortsatt er Øst-Asia også unntatt Japan og Kina en viktig kilde til «vinden fra øst». Figur 5 viser størrelsen på BNP (kjøpekraftsjustert, i faste priser) for ulike deler av Asia i Figur 5: Økonomiske vinder fra Asia «Øst-Asia ellers» (som også inkluderer Stillehavet) har vært og er en viktig del av Asias vekst. Her finner vi betydelige land som Korea, Thailand, Indonesia, Vietnam og andre. Det er all grunn til å analysere og diskutere India og BRIK, men det er viktig at fokuset ikke blir for skjevt og at vi glemmer den viktige dynamikken i resten av Asia. Konklusjon Analysen viser at Kinas utvikling helt klart er den sterkeste vinden fra Asia, etterfulgt av Øst-Asia ellers, og etter hvert India. BRIK-fokuset må ikke få oss til å glemme proporsjonene. India har dessuten verdens klart største ansamling av fattigdom, og selv i Kina gjenstår til tross for vekst og imponerende rask utvikling både fattigdom og utviklingsutfordringer. 7. Øst-Asia unntatt Japan og Kina omfatter også Stillehavet. Datakilde: World Development Indicators online.

173 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 525 Referanser Collier, P., 2007, The Bottom Billion, Oxford University Press. Melchior, A., 2005, Trade Policy Differentiation Between Developing Countries under GSP Schemes, Oslo: NUPI Paper No Melchior, A., 2010a, Globalisation, Domestic Market Integration, and the Regional Disparities of India, Oslo: Norwegian Institute of International Affairs, Working Paper No. 780, 2010 tilgjengelig på Papers/2010. Melchior, A., 2010a, Globalisation and the Provinces of China: The Role of Domestic Versus International Trade Integration, Journal of Chinese Economic and Business Studies 8(3): , Sumner, A., 2010, Global Poverty and the New Bottom Billion: Three-quarters of the World's Poor Live in Middle-income Countries', Brighton: University of Sussex, Institute of Development Studies, IDS Working Paper 349.

174 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI AGENDA: ASIA OG VI MAKTFORSKYVNING FRA VEST TIL ØST Kinas vekst implikasjoner for Norge ØYSTEIN TUNSJØ IFS På hvilke måter kan geopolitiske endringer, stormaktsrelasjoner og press på de transatlantiske båndene komme til å påvirke norsk utenriks- og forsvarspolitikk? Vi fokuserer her først og fremst på Kinas vekst og den effekten dette har på de transatlantiske relasjonene, samt på hvordan Norge kan møte disse endringene og forholde seg til et potensielt nytt internasjonalt system. Diskusjonen tar utgangspunkt i fire punkter: en gjennomgang av strategidokumenter fra myndighetene som dreier seg om disse utfordringene; en undersøkelse av de tiltak den norske regjeringen har igangsatt for å møte dagens geopolitiske endringer; utforske alternative strategier som fokuserer på hvordan Norge som en liten stat kan skaffe seg innflytelse blant stormaktene; og en diskusjon om hvorvidt en helgarderingsstrategi vil være hensiktsmessig for Norge. Vurdering av geopolitiske endringer Regjeringen, og særlig Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, har utgitt en rekke rapporter og studier som viser en økende interesse for de nevnte temaene. UD fastslår i regjeringens Kina-strategi fra 2007 at landets stadig viktigere rolle i verden skaper både muligheter og utfordringer for Norge. (Regjeringens Kina-strategi, 2007). Dokumentet sier imidlertid lite om hvordan Kinas vekst former geopolitikken og påvirker norske sikkerhetsinteresser, vår nærmeste allierte og den transatlantiske relasjonens framtid. (Tunsjø, 2007, 2008b; Eide, 2007; Støre, 2008). I Forsvarsdepartementets langtidsplan erkjenner man noen av de viktige geopolitiske trendene vi ser, og dokumentet var et viktig første steg i regjeringens arbeid for å utvide det strategiske perspektivet og vurdere implikasjonene av de geopolitiske endringene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. (St.prp. nr. 48). Det er også verdt å merke seg at Utenriks-

175 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 527 departementet kom med en bredt anlagt gjennomgang av norsk utenrikspolitikk i mars 2009 (St.meld nr. 15), den første i sitt slag siden Rapporten ser på Asia og spesielt Kina som «svært viktige» for norske utenriks- og sikkerhetsinteresser. Forholdet mellom Kina og USA er identifisert som det viktigste bilaterale forholdet i verden i dag, og Kina er omtalt som en hovedaktør som påvirker de fleste norske utenriks- og sikkerhetssaker. (St. meld. nr. 15, se avsnitt 3.1). Oppsiktsvekkende nok er Kina nevnt 123 ganger i rapporten, mens Norges næreste og viktigste allierte, USA, er nevnt 129 ganger. Selv om tallene ikke gir et utfyllende bilde, viser dette at Kina og utviklingen i Asia er svært viktig i Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk og at det vil være behov for å redefinere prioriteringer og justere den utenrikspolitiske retningen. Å møte en mer Asia-sentrert verden og Kinas vekst Den norske regjeringen har styrket sin diplomatiske tilstedeværelse i Asia og sin analytiske kapasitet både hjemme og ute. Dette for aktivt å møte de skiftende geopolitiske trendene og for å håndtere den stadig viktigere stormaktspolitikken og et potensielt nytt internasjonalt system. Den norske ambassaden i Beijing har fått flere ansatte og mer ressurser. Forsvarsdepartementet etablerte i 2009 et attaché-kontor i Beijing med en attaché og en sekretær. Disse tiltakene gir den norske regjeringen mulighet til bedre å vurdere utviklingen og til å gi bedre rapporter «fra bakken» om sikkerhetsemner som tidligere ikke ble fulgt særlig nøye. De er også et tydelig signal til kinesiske myndigheter om at Norge prioriterer sine forsvars- og sikkerhetsrelasjoner med Kina høyere. Forsvarsdepartementet vurderer i tillegg å etablere et attaché-kontor i New Dehli nok et tegn på at Asia blir stadig viktigere i departementets strategiske tenkning. Utenriksdepartementet har hatt en egen Asia-avdeling og har fulgt Kina siden diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina (PRC) ble opprettet i Få av byråkratene i Asia-avdelingen har imidlertid fokusert på tradisjonelle sikkerhetsspørsmål. Slike saker ble ivaretatt av sikkerhetsavdelingen i departementet, som ofte manglet spesialistkunnskap om kinesiske og asiatiske forhold. Delvis grunnet mangelen på sikkerhetskompetanse i saker som gjaldt Asia, ble det i 2009 bestemt at departementet skulle jobbe fram et standpunkt til «Asia i norsk sikkerhetspolitikk.» I desember 2009 ble man enige om at en ekstra rådgiver skulle jobbe med prosjektet. Norske etterretningstjenester følger også nøyere med på Kina nå enn tidligere. I ulike tverrfaglige seminarer arrangert av Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, i Oslo og i utlandet, har representanter fra flere

176 528 Øystein Tunsjø departementer samt akademikere og andre eksperter diskutert hvordan Kinas vekst og geopolitiske skiftninger kan komme til å påvirke Norge. Diskusjonene har gitt verdifulle bidrag til regjeringens strategidokumenter og langsiktige planer; de har plassert Kina og Asia på de to departementenes dagsorden og bidratt til at Kinas vekst og Asias økende betydning blir anerkjent som sentrale refleksjonspunkter i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge bør likevel vurdere en enda tydeligere endring i prioriteringer og en annen tilnærming. Nye prioriteringer, nye retninger I arbeidet med å takle de nye utfordringene Norge står overfor i utenriksog sikkerhetspolitikken vil beslutningstakere både i politikken og byråkratiet måtte ta vanskelige avgjørelser, i og med behovet for nye prioriteringer og tilsvarende omdisponering av budsjettmidler. Som et første steg kan det være nødvendig å revurdere Utenriksdepartementets Kina-politikk. Kort sagt er Norges Kina-politikk i for stor grad kanalisert via menneskerettighetsdialogen. Jeg argumenterer ikke for at Norge skal avbryte disse samtalene de har en mye bredere agenda enn kun menneskerettighetsspørsmål men jeg mener at sikkerhetsspørsmål bør diskuteres utenfor denne dialogen. Når norske beslutningstakere skal drøfte sikkerhetsspørsmål med sine kinesiske kolleger og andre samtalepartnere, bør dette skje i en separat dialog med de departementer og institusjoner som vektlegger sikkerhetspolitikken. Faller sikkerhetspolitikken under en nordområdedialog, kan den også bli for snever. Per i dag er det største hinderet for å etablere en slik separat sikkerhetsdialog at politiske forbindelser på høyt nivå er frosset etter Nobel-komitéens tildeling av fredsprisen for 2010 til Liu Xiaobo. Selv om relasjonene på politisk toppnivå kanskje ikke vil bedres før det skjer endringer i Kinas ledelse i 2012, kan Norge jobbe med samtaler på lavere nivåer og annet forarbeid. En annen utfordring er at departementets overordnede utenrikspolitiske linje er preget av denne kombinasjonen av verdipolitikk og interessepolitikk. Forsøket på å kombinere realpolitiske og idealistiske mål kommer tydeligst til uttrykk i Stortingsmelding nr. 15 om utenrikspolitikken fra Interesser og verdier er ikke gjensidig utelukkende, men å bruke menneskerettighetsdialogen som en plattform for sikkerhetssamtaler er neppe tjenlig for dialogen selv, ei heller for norske sikkerhetsinteresser. En ny retning vil innebære å prioritere etableringen av en mer helhetlig sikkerhetsdialog med Kina. I litteraturen om små stater finnes det dem som mener, i Thukydidsk tradisjon, at sterke stater gjør hva de kan, og svake stater lider hva de må. Ergo hevdes det ofte at små stater i stor grad

177 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 529 er avhengige av stormakter og at de har begrenset innflytelse i en verden som er dominert av disse. (Vital, 1971, Neumann et al., 2006). Motsatt finnes de som hevder at små stater har «the capacity to achieve intended effects» (Rothstein, 1968:3). Handel drøfter to ulike internasjonale systemer der «a small state is expected to enjoy more room for political manouvre» (1981: 171-5; Kassimeris, 2009:93 f.). Dette åpner for refleksjon om Norges «politiske innflytelse» (Mathisen, 1971:17). Hvordan, hvorfor og under hvilke forhold kan Norge påvirke hva de mektigste statene gjør? Først og fremst bør vi spørre hva Norge bringer med seg inn i forhandlingene og hvorfor Kina kunne være interessert i bilaterale samtaler. To viktige faktorer som kan balansere det asymmetriske styrkeforholdet mellom de to statene, er Norges relative styrke samt kontakter og posisjon i det vestlige sikkerhetssamarbeidet. Selv om Norge er definert som en liten stat, er landet verdens nest største gasseksportør og femte største oljeeksportør (Norway s Oil and Gas, 2008). I 2009 var den norske handelsflåten verdens femte største (UNCTAD, 2009:53), og Norge spiller en fremtredende rolle i nordområdene. Hensynet til energisikkerhet påvirker Kinas diplomatiske og strategiske beregninger (China s National Defence, 2006:4), ettersom overslag viser at prosent av landets oljeimport skjer via sjøveien og cirka 90 prosent av verdenshandelen foregår på havene (IMO, 2009; Collins and Murray, 2008). Norge eksporterer lite råolje og få petroleumsprodukter til Kina. Likevel beskrev norske og kinesiske eksperter Norges rolle i det internasjonale petroleumsmarkedet som en viktig faktor, ettersom Kina henter mesteparten av sin oljeimport i dette markedet. Dette ble belyst under en konferanse om energisikkerhet i Beijing i mai 2009 av eksperter fra regjeringshold, privat sektor, militære og akademia fra begge land (Energy Security in Asia, 2009). Videre bidrar den norske handelsflåten til internasjonal shipping som kinesisk økonomi er helt avhengig av. Dersom klimatrenden forsetter, vil et stadig mer tilgjengelig Arktis med nye skipsleder og petroleumskilder føre til økt kontakt mellom Norge og Kina. Norge er allerede en etablert aktør i denne regionen. Ettersom Kina blir stadig mer oppmerksom på geopolitiske strømninger i Arktis, er det sannsynlig at landet vil ønske å utveksle synspunkter på sikkerhet, økonomi og miljøspørsmål med Norge (Jakobson, 2010). I tillegg har Kina og Norge naboskapet med Russland felles. Verken historisk ulike forhold til Russland, makt-asymmetrien mellom Norge og Kina, eller den geografiske avstanden utelukker norsk-kinesiske diskusjoner om et Russland som igjen er på vei til å bli en kapasitet i internasjonal politikk. Tvert om kan det være mer interessant å få innsikt i ulike erfaringer i forholdet til Russland. I samsvar med konklusjonene i småstatslitteraturen har Norge i sin utenrikspolitikk prioritert NATO-medlemskapet og tilliten til internasjo-

178 530 Øystein Tunsjø nale institusjoner for å styrke sin sikkerhet og beskytte sin suverenitet (Rothstein, 1968:210; Tamnes, 1997). Norges erfaring og kunnskaper på dette feltet kan være verdifulle for kineserne. Viktigere er det imidlertid at både Norge og Kina er involvert i fredsbevarende oppdrag i regi av FN og i FN-sanksjonerte antipirat-operasjoner i Adenbukta og utenfor kysten av Somalia. Norge deltar også i NATO-operasjoner i Afghanistan, som grenser til Kina. Alt dette åpner for å diskutere fredsstabiliserende operasjoner og å utforske muligheter for styrking av både militært samarbeid og sikkerhetssamarbeid. Multilaterale arenaer har vært og er viktige for å fremme norske interesser. Den nylig inngåtte avtalen med Russland om å løse den territorielle tvisten i Barentshavet viser imidlertid at Norge kan hevde sine interesser i bilaterale samtaler med store makter. Det kan også gagne norske interesser å engasjere Kina bilateralt i saker der Norge står sterkt. Det bør nevnes at det internasjonale samfunnet ville tjene på at Kina påtok seg mer ansvar i internasjonal sammenheng. Det er ikke kun stormakter og multilaterale institusjoner som bør ha ansvar for dette også mellomstore og små stater bør gjennom bilaterale kontakter oppmuntre til en slik utvikling. Utenriksminister Støre har uttalt at han lar seg lede av to spørsmål: «Er temaet viktig?» og «Kan Norge gjøre en forskjell?» (2009). Ser man på regjeringens strategidokumenter, er Kina åpenbart viktig. Men hvordan kan Norge gjøre en forskjell? Hva kan Norge vente å oppnå gjennom en sikkerhetsdialog med Kina? Og hva ville et slikt fremstøt føre til for Norges forhold til sine nærmeste allierte og for landets interesser? Svaret er uvisst, men Norge kan antakelig ikke vente seg særlig mye fra Kina. Det finnes imidlertid muligheter for Norge til å gjøre en forskjell når det gjelder saker og temaer knyttet til energi, maritimt sikkerhetssamarbeid, Arktis, fredsbevaring og fredsstabiliserende operasjoner. Dessuten kan Norge gjennom en bilateral sikkerhetsdialog fasilitere en mer samarbeidsorientert agenda mellom de vestlige maktene og Kina, inkludert mellom NATO og Kina. Slike norsk-kinesiske samtaler kunne omhandle noen av de samme temaene som preger dialogen stormaktene imellom. For eksempel er maritim sikkerhet og potensialet for samarbeid på sjøen helt klart på stormaktenes agenda, både innad i NATO og i forholdet mellom Kina og USA. Norges erfaring med fredsbevarende arbeid og forsøk på brobygging mellom vest og øst under den kalde krigen (Lange et al., 2009:19) viser at Norge kan yte viktige bidrag i arbeidet for en mer samarbeidsorientert agenda mellom de vestlige maktene, NATO og Kina. Man kan ikke forvente at Norge skal spille en fremtredende rolle i dette, men gjennom å oppfordre til samarbeid om en rekke felles sikkerhetsutfordringer kan Norge bidra til å forebygge, utsette og minimere en utvikling som kan

179 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 531 svekke de transatlantiske bånd i en verden i endring. Norge kan selvsagt også ivareta og fremme sine egne interesser i slike prosesser. I småstatslitteraturen har en forfatter hevdet at «the dynamics of today s environment suggest that small powers are far more influential than the old fashioned Cold War definitions suggest though much depends on the prevailing type of the international system» (Kassimeris, 2009:93). Det unipolare systemet etter den kalde krigen førte til lite konflikt stormaktene imellom. Stormaktrivaliseringen er kanskje i ferd med å tilta, men det internasjonale systemet befinner seg fortsatt i en transformasjon, og det er stor usikkerhet om fremtidige utviklingstrekk. Ergo kan Norge lykkes i å gjøre hva det kan, heller enn å lide det det må, hvis landet under forutsetningene av «the dynamics of today s environment» fører en proaktiv utenrikspolitikk. Denne artikkelen gjør seg likevel ingen illusjoner om hva en liten stat kan oppnå. Selv stormakter kan ikke motstå historiens strømninger, endre store geopolitiske skiftninger, eller styre forandringer i det internasjonale systemet. Dersom stormaktene viser seg å foretrekke balansering heller enn helgardering i en Asia-sentrert multipolar eller bipolar verden, kan norsk helgardering være en mulig reaksjon. Norge helgarderer i sikkerhetsspørsmål I verste fall vil Norge måtte revurdere sitt nære forhold til USA, NATO og EU, som en konsekvens av geopolitiske gnisninger knyttet til Kinas vekst og konsekvensene av en ny polaritet. Norge har tradisjonelt alliert seg med de angelsaksiske maktene i sin utenrikspolitikk, men i 1981 uttalte tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland at «Norge kan ikke velge mellom trans-atlantiske bånd og europeiske forbindelser. Vår utenrikspolitikk må innlemme begge dimensjoner» (Græger, 2005a, b: 414; Riste, 2005). En helgarderingsstrategi er mest fristende når man ikke ønsker å velge én strategi på bekostning av en annen. Alle stater kan i prinsippet følge en helgarderingsstrategi, men småstater kan ikke helgardere på samme måte som stormakter. En liten stat har ikke ressurser til å differensiere sitt forhold til andre stater, slik stormakter kan. Småstater har ingen merkbar innvirkning på maktfordelingen i det internasjonale systemet. En liten stat kan likevel helgardere, for eksempel ved å sende blandede signaler, hegne om sine muligheter og være oppmerksom på «opportunity losses and costs». Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen er illustrerende. Norge stilte seg på NATOs side for å avskrekke Sovjetunionen, mens man samtidig søkte å berolige Moskva gjennom selvpålagte restriksjoner og ved å holde diplomatisk kontakt med Sovjetunionen. Holst

180 532 Øystein Tunsjø introduserte idéen om avskrekking og beroligelse overfor østblokken, mens Tamnes etablerte konseptet integrasjon og kvalifisering overfor vestblokken i norsk sikkerhetspolitikk (Holst, 1966; Tamnes, 1987). Holtsmark har understreket at de to konseptene ikke kan forstås uavhengig av hverandre. Konseptene er absolutt innbyrdes beslektet og likner på mange måter en helgarderingsstrategi. Det fremstår som klart at Norge ønsket å sikre seg mot risikoen knyttet til integrasjon og avskrekking gjennom samtidig å kvalifisere sin rolle og berolige Moskva. I dag foretrekker Norge et sterkt og levedyktig NATO, og norsk utenrikspolitikk er fremdeles forankret i NATO. Ikke desto mindre er Norge del av ESDP-strukturen (European Security and Defence Policy) og «norsk militært og sivilt personell har deltatt i flere EU-ledede operasjoner» (Græger, 2007). Norge tar også del i samtaler om et nordisk sikkerhetssamarbeid (Defence Talk, 2009). Om de er klar over det eller ikke: ved å bygge utenrikspolitikken rundt NATO samtidig som man sikrer forsvars- og sikkerhetspolitikken ved å knytte tettere bånd til ESDP og andre nordiske land, driver norske beslutningstakere helgardering i utenrikspolitikken. Dersom de blir spurt om å forklare hvorfor og hvordan Norge skal kunne opprettholde nære bånd til USA, fortsette samarbeidet med ESDP og utforske potensialet for tettere bånd med andre nordiske land i forsvarssaker, vil forklaringen mest sannsynlig likne på funnene som er utledet her. Konklusjon Den geopolitiske forskyvningen av relativ økonomisk og militær makt fra vest til øst, økt stormaktsrivalisering og balansering, og den potensielle fremveksten av et nytt internasjonalt system, skaper utfordringer for de transatlantiske båndene. Sammen med et nytt multipolart eller bipolart system kan en mer Asia-sentrert verden gjøre det vanskeligere å opprettholde et nært transatlantisk forhold. Vi kan imidlertid ikke konkludere med at vi har en ny type polaritet. Dagens unipolare fase, eller overgangsfase, har ikke sporet til differensiering av forholdet stormaktene imellom som mange strukturrealister spådde. De har i stedet valgt helgarderingsstrategier. Denne situasjonen åpner for samarbeid mellom stormaktene og en arbeidsdeling i det transatlantiske forholdet, slik at USA og de europeiske statene kan utvikle komplementære strategier for å møte utfordringene som følger med et geopolitisk skifte og ny polaritet. Småstater som blir påvirket av de geopolitiske gnisningene som stammer fra interaksjon mellom ulike maktsentre, blir ofte tvunget til å tilpasse og revurdere sine strategiske beregninger. Til nå har vi sett få studier som undersøker hvordan Kinas vekst påvirker norsk utenrikspolitikk.

181 Agenda: Asia og vi Maktforskyvning fra vest til øst 533 Norge ønsker å bevare det nære forholdet til USA, samtidig som man fortsetter å følge EU i tilnærmingen til Kina. Gitt at Norge er avhengig av de nære båndene over Atlanteren, har jeg diskutert hvorvidt det er mulig for Norge å arbeide proaktivt for å legge til rette for mer samarbeid mellom USA, EU, NATO og et Kina i vekst. Jeg har påpekt en rekke potensielle samarbeidsområder og argumentert for at en vellykket dialog mellom de vestlige maktene og Kina kan forebygge, utsette eller minimere noen av de utfordringene det transatlantiske forholdet står overfor på grunn av geopolitiske endringer og fremveksten av en ny polaritet. Ettersom samarbeidet mellom USA og EU om Kina imidlertid fremdeles er komplisert, og gitt at enkeltstater alene ikke kan forme det internasjonale systemet, står en helgarderingsstrategi fram som en rettesnor norske beslutningstakere kan jobbe etter når de forsøker å bevare båndene til landets næreste allierte i en ny polaritet som er formet av «det asiatiske århundret». Om artikkelen Artikkelen er et oversatt utdrag av Øystein Tunsjøs artikkel «Geopolitical shifts, great power relations and Norway's foreign policy» i Cooperation and Conflict, s.60 77, (2011). Artikkelen er oversatt av Karoline Johnsrud. Litteratur China s National Defence (2006) Beijing: Information Office of the State Council of the People s Republic of China. Collins, Gabriel B. and Murray, William S. (2008) «No Oil for the Lamps of China?» Naval War College Review, 61: Defence Talk (2009) «The Launch of Nordic Defence Cooperation». Tilgjengelig på / Eide, Espen Barth (2007) «China and Geopolitical Changes», Dagsavisen (12. september). EnergySecurity in Asia (2009) Conference in Beijing on May. Tilgjengelig på Græger, Nina (2005a) «Norway between NATO, the EU and the US: A Case Study of Post-Cold War Security and Defence Discourse», Cambridge Review of International Affairs, 18: Græger, Nina (2005b) «Norway in a Transatlantic Tight Spot between US and European Security Strategies?» Security Dialouge, 36: Græger, Nina (2007) «Norway between Europe and the US» i Archer (red.) New Security Issues in Northern Europe: The Nordic and Baltic States and the ESDP. London: Routledge. Pp

182 534 Øystein Tunsjø Handel, Michael I. (1981) Weak States in the International System. London: Frank Cass. Holst, Johan Jørgen (1966) «Norsk utenrikspolitikk i strategisk perspektiv», Internasjonal Politikk (5). Holstmark, Sven G. (1999) «Norge og Sovjetunionen bilateralisering og fellesstyre», i NATO 50 år. Norsk sikkerhetspolitikk med NATO gjennom 50 år. Oslo: Den norske Atlanterhavskomite. International Maritime Organization (IMO) (2009) International Shipping Carrier of World Trade. Tilgjengelig på http// data_id%3d18900/intshippingflyerfinal.pdf Jakobson, Linda (2010) China Prepeares for an Ice-free Arctic, SIPRI Insight on Peace and Security, no. 2. Kassimeris, Christos (2009) «The Foreign Policy of Small Powers», International Politics, 46: Lange, Even, Helge Pharo & Øyvind Østerud (2009) «Utenrikspolitikken etter den kalde krigen», i Lange, Pharo og Østerud (red.) Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk, Oslo: Unipub. Pp Mathisen, Trygve (1971) The Function of Small States in the Strategies of Great Powers, Oslo: Universitetsforlaget. Neumann, Iver B., Christine Ingebrigtsen & Sieglinde Gstöhl (red.) (2006) Small States in International Relations: A Reader. Seattle, WA: University of Washington Press. Norways Oil and Gas (2008) Ministry of Petroleum and Energy (21. november). Tilgjengelig på http//: Riste, Olav (2005) Norway s Foreign Relations A History. Oslo: Norwegian University Press. Rothstein, Robert L. (1968) Alliances and Small Powers. New York: Colombia University Press. St.meld. nr. 15 ( ), «Interests, Responsibility and Possibilities: Main Developments in Norwegian Foreign Policy». Oslo: Norwegian Ministry of Foreign Affairs. St.prp. nr. 48 ( ) «The Norwegian Armed Force s Long Term Plan». Oslo: Norwegian Ministry of Defence. Støre, Jonas Gahr (2008) «Broad Dialouge with China», Dagbladet (15. september). Støre, Jonas Gahr (2009) «Speech on St.meld. nr. 15 ( )», CIVITA (16 april). Tamnes, Rolf (1987) «Integration and Screening: The Two Faces of Norwegian Alliance Policy, », Forsvarsstudier. Tamnes, Rolf (1997) Norsk Utenrikspolitisk Historie, Oljealder, , vol. 6. Oslo: Universitetsforlaget. Tunsjø, Øystein (2007) «Kina mer enn handel og rettigheter», Dagsavisen (6. september). Vital, David (1971) The Survival of Small States. Oxford: Oxford University Press.

183 Årgang 69 Nr ISSN X Universitetsforlaget NUPI ANMELDELSER Den gode krig? Danmark i Afghanistan Mikkel Vedby Rasmussen København: Gyldendal 2011 Anmeldt av HÅKON LUNDE SAXI, Institutt for forsvarsstudier Mikkel Vedby Rasmussen, professor og leder av Center for Militære Studier ved Universitetet i København, har skrevet en leservennlig, spennende og tilgjengelig bok om det danske engasjementet i Sør-Afghanistan. Boken gir en tidsaktuell skildring av krigen i Afghanistan, sett fra et dansk perspektiv, idet vi går inn i det som kanskje kan kalles «sluttspillet» i konflikten. Det er spesielt tre danske samfunnsvitenskapelige akademikere som har satt preg på debatten om dansk forsvarspolitikk etter den kalde krigen: Bertel Heurlin, Peter Viggo Jakobsen og Rasmussen. Heurlin har tatt utgangspunkt i sin egen fortolkning av det man kan kalle «småstats neorealisme», og har forklart Danmarks aktivistiske forsvarspolitikk med landets trygge geopolitiske beliggenhet og forholdet til USA i den unipolare verden. 1 Jakobsen har skrevet historien om hvordan det danske forsvaret ble primært orientert mot innsetting i internasjonale operasjoner og ble stadig mer «robust» og orientert mot skarpe oppdrag på det taktiske og operasjonelle nivå. 2 Rasmussen på sin side har argumentert med at den reorienteringen av forsvarspolitikken som har skjedd etter den kalde krigen, ikke på noen måte har fulgt mekanisk av at Danmark har hatt en trygg geopolitisk beliggenhet, eller av at forsvaret plutselig sto uten andre oppgaver enn deltagelse i internasjonale militæroperasjoner. Han har i konstruktivistisk ånd vektlagt hvordan omskiftningen av dansk forsvarspolitikk etter 1989 har vært en læringsprosess for danske politikere, byråkrater og soldater (Rasmussen 2005). Boken Den gode krig? handler nettopp om denne prosessen: om hvordan engasjementet i det Rasmussen 1. Se f.eks. Bertel Heurlin (2004) Riget, magten og militæret: Dansk forsvars- og sikkerhedspolitik under forsvarskommissionerne af 1988 og af 1997 (Århus: Aarhus Universitetsforlag) og Bertel Heurlin (red.) (2007) Nationen eller Verden? De nordiske landes forsvar i dag (København: Juristog Økonomforbundets Forlag). 2. F.eks. i Peter Viggo Jakobsen (2006) Nordic Approaches to Peace Operations: A New Model in the Making? (London/New York: Routledge).

184 536 Anmeldelser kaller «den anden Afghanistan krig», som startet i 2006, har preget og endret dansk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Boken vektlegger det vi kan kalle det strategiske nivå, hvordan en stat anvender militærmakten for å oppnå sine utenrikspolitiske målsetninger, selv om vi også får innblikk i de taktiske og operasjonelle utfordringene danskene og deres allierte har blitt stilt overfor på bakken i Afghanistan. De siste årene er det skrevet flere gode bøker og artikler som skildrer Danmarks og Vestens Afghanistan-krig fra et taktisk og operasjonelt nivå. 3 Rasmussens beretning begynner da også på det taktiske og operasjonelle plan. Vi følger gjennom boken danske soldater «på bakken», som når den danske oppklaringseskadronen får sin første «kampføling» ved landsbyen Musa Quala når den danske bataljonen overtar ansvaret i den «grønne sonen» i Helmand-provinsen, og hvordan man mot 2011 begynner å gå over til mentorering av afghanske soldater. Det som skiller boken fra eksisterende Afghanistan-skildringer, er hvordan fokuset veksler mellom det taktiske og operasjonelle nivå i de danske operasjonsområdene i Afghanistan og det strategiske nivået i Forsvarskommandoen, Forsvarsministeriet og Folketinget i København. Rasmussen har, ikke minst gjennom sin tidligere lederstilling på Dansk Institut for Militære Studier (DIMS), godt innsyn i den danske militære og politiske ledelsens tenkning. Skildringene i boken bærer preg av Rasmussens tilgang til sentrale beslutningstakere i København, som forsvarssjefer og departementsråder samt andre ledende danske offiserer og embetsmenn. I bokens første kapittel får vi vite hvordan det både politisk og teknologisk var enklere for Danmark å samarbeide med Storbritannia heller enn USA som hovedpartner i Afghanistan. Danske beslutningstakere følte samtidig at for å ha kunne påvirke operasjonene på operasjonelt nivå og ha en noenlunde selvstendig rolle, var det viktig både å stille med en enhet av bataljonstørrelse samt avgjørende å ha egne offiserer inne i den allierte kommandokjeden over bataljonsnivå. Vi følger debatten i Folketinget, regjeringen og de danske mediene etter hvert som engasjementet ble langt mer kamppreget utover enn det man opprinnelig hadde forestilt seg. Det er interessant å lese om hvordan danskene i denne tidlige perioden snakket om «danskerheldet», fordi tapene var så lave. 4 Danskene tror ikke lenger på danskerheldet. Siden 2002 har mer enn 30 danske soldater mistet livet i Afghanistan, de aller fleste som et resultat av fiendtlige strids- 3. Se f.eks. Lars Ulslev Johannesens (2008) De danske tigre: Med livet som indsats i Afghanistan (København: Gyldendal), Kim Hundevadts (2008) I morgen angriber vi igen: Danmarks krig i Afghanistan (København: Jyllands-Postens Forlag) samt Theo Farrells (2009) artikkel «Improvising in War: Military Adaptation and the British in Helmand Province, Afghanistan, », The Journal of Strategic Studies 33(4):

185 Anmeldelser 537 handlinger i Helmand-provinsen siden høsten Rasmussen beskriver også hvordan krigen tærer på det danske forsvarets personell og ressurser: 1,5 millioner maskingeværkuler og bombekastergranater ble avfyrt av danske soldater i Afghanistan i 2008 alene (s. 60), og kostbare kjøretøyer er blitt skadet eller ødelagt i et høyt tempo. Dette er en ganske annerledes virkelighet enn den de norske soldatene i Nord-Afghanistan har opplevd, selv om forholdene også i det norske området i Faryabprovinsen er blitt betydelig forverret de siste årene. I bokens andre kapittel beskriver Rasmussen hvordan Danmark endte opp med den «grønne sonen» sommeren 2007, det vil si en del av det fruktbare og bebodde området langs Helmand-elven som inneholder byen Gereshk. Beslutningstagerne i København kjempet for at Danmark skulle få området, mot Storbritannias ønske, fordi alternativet ville innebære store kostnader og logistikkproblemer for danskene. Samtidig innebar det å bli tildelt en del av den «grønne sonen» en økt risiko for danske soldater på bakken, og formålet med Afghanistan-engasjementet var kraftig omdiskutert i Danmark. Våren 2008 begynte derfor debatten om den danske Helmand-strategien, initiert av opposisjonen i Folketinget. Forsvarsministeriet ønsket utviklingen velkommen og var tilfreds da Folketinget forkastet førsteutkastet fra regjeringen, som de mente var for preget av Utenriksministeriets lite konkrete målsetninger. Rasmussen karakteriserer det endelige strategidokumentet som «en lille revolution i anvendelsen af militærmagt i Danmark» (s. 75). Nå fikk Danmark en helhetlig målsetning for anvendelse av sivile og militære virkemidler i Afghanistan, noe som åpnet for en debatt ikke bare om man skulle delta i krigen, men hvordan man skulle gjøre det på en best mulig måte. Oppslutningen i befolkningen om det danske Afghanistan-engasjementet økte da også utover 2008, noe som kan forklares med klarere kommunikasjon fra myndighetene om hva man ønsket å oppnå med innsatsen. Mens Forsvarsministeriet og forsvarets innsats stort sett blir fremstilt i et positivt lys, er Rasmussen ikke fornøyd med den sivile innsatsen i Afghanistan, som i hovedsak har ligget under det danske Utenriksministeriet. Verken folk eller ressurser har vært tilgjengelig i tilstrekkelig grad til å realisere ambisjonene om en hurtig gjenoppbygning av Afghanistan. Den innsatsen som har kommet, har i for liten grad vært kanalisert inn i aktiviteter som har fremmet de strategiske målsetningene man hadde satt seg. Satsing på å få barn i skole vises til som et konkret eksempel; en satsing som ikke nødvendigvis har tjent Danmarks strategiske målsetninger om å bygge opp den afghanske staten så raskt som mulig (s ). 4. Her kan man trekke en parallell til Aslak Nores (2007) Gud er norsk: Soldatene fra fredsnasjonen (Oslo: Aschehoug) hvis tittel henspeiler på hvorfor norske tap i utenlandsoppdrag hadde vært så marginale.

186 538 Anmeldelser I Danmark har de militære utenlandsoppdragene etter den kalde krigen i større grad enn i Norge vært en del av en intern verdikamp. Rasmussen kommer, særlig i kapittel tre, flere ganger inn på hvordan den konservative danske regjeringen anså det som en moralsk forpliktelse å delta i Afghanistan. Forut for Irak-invasjonen i 2003 argumenterte daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen for at Danmark både i mellomkrigstiden og under den kalde krigen ikke hadde vært tilstrekkelig villig til å slåss for de prinsippene landet forfektet, som frihet og demokrati. 5 Nå skulle dette rettes opp. Det er på denne bakgrunnen at Mikkel Vedby Rasmussen i boken beskriver frontlinjen i Helmand som «den ultimative frontlinje i værdikampen» (s. 100). Verdier til tross, etter hvert som USA gikk massivt inn i Helmand med en ny strategi for å la afghanerne overta krigen, fikk ledelsen i København det travelt med å gå over til å utdanne afghanske styrker og dermed «løse sin billet ud af Helmand» (s. 113). Bokens nest siste kapittel skildrer hvordan Danmark, og NATO, begynte den foreløpig siste fasen i krigen , som etter planen skal være avsluttet Rasmussens konklusjon er at krigen i Afghanistan er tapt for NATO. Han finner det svært usannsynlig at Taliban ikke vil ha en sentral rolle i landet etter at vestlige styrker har reist. Denne pessimistiske konklusjonen er han ikke alene om, men kunnskapsgrunnlaget han baserer spådommen på er nok bedre enn blant de fleste Afghanistan-pessimister. Mer interessant er likevel Rasmussens oppsummering av krigen som en dårlig krig for NATO og vestlige verdier, men en bra krig for Danmark. I bokens siste kapittel beskriver han hvordan Danmarks krig i Afghanistan har bidratt til å endre det vi kanskje kan kalle Danmarks strategiske og militære kultur. Rasmussen argumenterer med at danske generaler, diplomater og politikere har hatt en «god krig». Forsvaret har «levert varene» i Afghanistan, og bevist at det duger til å krige. Som et resultat av dette har Utenriksministeriet og Forsvarsministeriet kunnet sole seg i glansen av Danmarks høye stjerne i Brussel, London og Washington, hvor danske embetsmenn og ministre har fått tilgang og blitt lyttet til. Danske politikere har ikke bare lært å avkreve konkrete og spesifikke strategier fra embetsverket for hvordan strategiske målsetninger skal realiseres, men har også lært den danske befolkningen at bruk av militære maktmidler, om nødvendig med tap av soldatliv som resultat, er nødvendige og naturlige virkemidler i utenrikspolitikken. Her vil man nok oppleve at erfaringene med skarpe utenlandsoppdrag har vært svært forskjellige i Norge og Danmark etter den kalde krigen. 6 Konklusjonen er at selv om krigen i Afg- 5. Se Anders Fogh Rasmussen (2003) «Hvad kan det nytte?», Berlingske Tidende, 26. mars. 6. Jeg diskuterer dette i Håkon Lunde Saxi (2011) «Norsk og dansk forsvarspolitikk etter den kalde krigen: Mellom geopolitikk og strategisk kultur», Internasjonal Politikk 69(1):

187 Anmeldelser 539 hanistan er tapt, så vil Danmark også i fremtiden komme til å delta på samme måte i konflikter der landets allierte er involvert. Den raske danske responsen i Libya, hvor danske jagerfly var på plass og bombet mål bare dager etter at FNs sikkerhetsråd vedtok å innføre en flyforbudssone over landet, føyer seg sådan inn i et mønster. Den gode krig? er fylt med spennende empiri og analyser for de med interesse for det danske engasjementet i Afghanistan, men boken vil nok likevel neppe bli stående som det definitive verket om Danmarks krig der. Dels er årsaken at den forteller en historie som ennå ikke er avsluttet; vi vet ikke hvordan krigen kommer til å utvikle seg, og både Danmark og NATO har nok ennå noen år igjen før man er ferdig med krigen i Sentral- Asia. I tillegg har boken et populærvitenskapelig preg. Rasmussen skriver godt, underholdende og til tider rørende om de menneskene som har vært involvert i Danmarks krig i Afghanistan, men med den konsekvens at analysen av krigens gang stykkes opp og fokuset flyttes fra det som er bokens uttalte hovedbidrag, nemlig en strategisk analyse av Danmarks deltakelse i krigen og konsekvensene for dansk utenriks- og forsvarspolitikk (s. 15). Et klarere akademisk preg ville nok gjort boken mindre egnet som innspill i den danske samfunnsdebatten, men gitt den større verdi i fagdebatten om dansk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I sin nåværende form gir Den gode krig? likevel et godt innblikk i utviklingen av den strategiske tenkningen bak Danmarks deltakelse i Afghanistan, formidlet på en lettlest måte som gjør den egnet for beslutningstakere så vel som akademikere og den informerte offentligheten. ANMELDT AV HÅKON LUNDE SAXI, Institutt for forsvarsstudier Critical International Political Economy: Dialogue, Debate, and Dissensus Stuart Shields, Ian Bruff & Huw Macartney (red.) Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2011 Anmeldt av TORE FOUGNER, Bilkent University Boken Critical International Political Economy: Dialogue, Debate, and Dissensus representerer først og fremst en negativ reaksjon til den pågående debatten vedrørende eksistensen av og forholdet mellom en «amerikansk» og en «britisk» skole innenfor faget internasjonal politisk økonomi (IPØ). Denne fagdebatten har sitt utgangspunkt i to publikasjoner av Benjamin J. Cohen, og har spesielt foregått i tidsskriftene Review of International Politi-

188 540 Anmeldelser cal Economy og New Political Economy. 7 Mens boken som anmeldes har som eksplisitt målsetting å fremme en «kritisk IPØ» (som hevdes å være marginalisert i den overnevnte debatten), representerer den også et følt behov for nytenkning innenfor kritisk IPØ. Sistnevnte er som oftest forbundet med Robert Cox og ny-gramsciansk teori, men selv om betydningen av Cox og Gramsci understrekes i flere kapitler, søker boken å fange opp et mer omfattende sett av kritiske posisjoner innenfor IPØ-faget samt å plassere forståelsen av kritikk i en bredere samfunnsvitenskapelig kontekst. Boken består av tre deler, organisert i tråd med bokens undertittel, hvorav den første begynner med Lucian M. Ashworths oppgjør med Cohens fremstilling av IPØ som et produkt av bestrebelser på å integrere stasvitenskap og sosialøkonomi på 1970-tallet. Via et engasjement med H.N. Brailsfords arbeider i første halvdel av det tyvende århundre, understreker Ashworth ikke bare tilstedeværelsen av IPØ-arbeider lenge før 1970, men også hvordan Cohens historieskriving tjener spesifikke ideologiske posisjoner i nåtiden. I kapittel to kritiserer Huw Macartney og Stuart Shields rådende oppfatninger av geografisk rom innenfor IPØ-faget, og argumenterer for en «skala-relasjonell» tilnærming til kritisk IPØ en tilnærming som betrakter geografisk rom som sosialt konstituert og analyserer det politiske, det økonomiske og det romlige som gjensidig konstituerende i (re)produksjonen av kapitalistiske sosiale relasjoner på tvers av geografiske skalaer. I bokens tredje kapittel understreker Penny Griffin nytten kritisk IPØ kan ha av poststrukturalistisk analyse generelt, og poststrukturalistiske varianter av feminisme og postkolonialisme spesielt. Ut over en utledning av generelle argumenter i poststrukturalismens favør, vektlegger Griffin en kroppsliggjort tilnærming som setter søkelyset på det politiske knyttet til sosial reproduksjon i dagliglivet, og illustrerer denne med en analyse av makt og representasjon i anledning den globale finanskrisen. Bokens andre del inkluderer kapitler som fokuserer på tre «uberettigede tausheter» innenfor IPØ-faget. Først ute er Randall Germain, som hevder at marxistiske former for historisk materialisme ikke evner å forstå subjektivitet og forholdet mellom endringer i aktørers selvforståelse og verdensorden. Ifølge Germain er det et behov for å ta den historiske materialismens historistiske røtter på alvor, og han peker anerkjennende på 7. Se Benjamin J. Cohen (2007) «The transatlantic divide: Why are American and British IPE so different?», Review of International Political Economy, 14(2) og Benjamin J. Cohen (2008) International Political Economy: An Intellectual History (Princeton University Press). Tidsskriftene Review of International Political Economy og New Political Economy har publisert spesialnumre med artikler om henholdsvis amerikansk og britisk IPØ, og ytterligere bidrag er inkludert i boken International Political Economy: Debating the Past, Present and Future (Routledge 2010), redigert av Nicola Phillips og Catherine Weaver.

189 Anmeldelser 541 den innflytelsen filosofisk-historisk idealisme hadde på Cox og understreker betydningen av R.G. Collingwoods arbeider for utviklingen av en IPØ som er kritisk og historisk. Videre, i et forsøk på å overkomme «stat marked-dikotomien» innenfor IPØ-faget, trekker Ian Bruff på Gramscis begrep om allmenn fornuft og argumenterer for en forståelse av staten som [...] the materialization of human thought/action in regularized practices which appear real and state-like by way of the implementation and enforcing of laws, procedures and conventions (s. 94). Bruff hevder at staten er basert på de samme sosiale relasjonene som markedet, og dermed en integrert del av maktforhold i samfunnet. I kapittel seks fokuserer Juanita Elias på neglisjeringen av kjønn i IPØ-faget. Hun gjengir innsikt som feministisk analyse har bidratt med til studiet av økonomisk produksjon, sosial reproduksjon og global styring, og avslutter med en diskusjon omkring muligheten for et konstruktivt engasjement mellom feminister og ikke-feminister i anledning forskningsagendaen på «hverdagslig politisk økonomi». Mens Elias generelt er positiv, understreker hun at kjønnsrelasjoner og -identiteter skapes i et samspill mellom det lokale og det globale, og at det ikke må glemmes at kjønnede maktforhold og kjønnsidentiteter også gir form til grunnleggende analysekategorier og forskningsspørsmål. I det første kapitlet i delen om «dissens», hevder Owen Worth at betydningen av kritikk er blitt undergravet i debatten rundt Cohens publikasjoner, og at kritisk IPØ må gjenvinnes fra britisk IPØ. Dette kan ifølge Worth best gjøres ved å vektlegge en normativ forpliktelse til emansipasjon samt å gjenopplive en radikalisme som tar avstand fra status quo, og forestiller seg en mer rettferdig verden. Selv om han mener en fornyelse av ny-gramsciansk teori er relevant, påpeker Worth at kritisk IPØ i større grad bør trekke veksler også på Frankfurtskolen. I et kapittel om forholdet mellom feminisme og kritisk teori, hevder Anita Fischer og Daniela Tepe at enhver teori med ambisjoner om å være kritisk må følge Frankfurtskolens dialektiske oppfatning av «samfunnsmessig totalitet». Ifølge dem er det imidlertid nødvendig å gå ut over et reduksjonistisk fokus på klasseforhold, og også inkludere relasjoner knyttet til sosial reproduksjon og rase/etnisitet i forståelsen av samfunnet som totalitet. Til tross for en generell tendens til å redusere klasse-, rase- og kjønnskategorier til identitetskategorier i det relevante studiet av interseksjonalitet, viser Fischer og Tepe til nyere arbeider som harmoniserer med kritisk teori. I kapittel ni hevder Paul Cammack at Cohens «intellektuelle historie» best kan forstås som en konstruksjon hvis hovedhensikt er å opprettholde liberalismens institusjonelle makt innenfor IPØ-faget ved å

190 542 Anmeldelser skape en pluralistisk debatt innenfor rammen av en akseptabel hovedstrøm. Gitt utviklingen innenfor IPØ-faget, mener Cammack at «marxistiske og relaterte kritiske tilnærminger» er best tjent med å videreføre engasjementet med den globale politiske økonomien uavhengig av IPØ. Selv om det kan være fristende å avskrive Cohens konstruksjon av to IPØ-skoler som meningsløs, er det mye som tyder på at den har stort meningsskapende potensial i forhold til hvordan akademikere og studenter oppfatter tingenes tilstand innenfor faget. I lys av dette er denne boken viktig både fordi kritikken av Cohen til tider går dypere enn det som så langt har vært tilfellet i debatten om hans arbeider, og fordi den bringer på banen tilnærminger til studiet av internasjonal politisk økonomi som stort sett har vært oversett eller bevisst tilsidesatt i fagdebatten. Bokens viktigste bidrag er etter mitt syn likevel knyttet til det den forteller om tilstanden innenfor kritisk IPØ som sådan. Som nevnt innledningsvis har kritisk IPØ lenge blitt oppfattet som mer eller mindre ensbetydende med ny-gramsciansk teori. Mens det fremdeles finnes ny-gramscianister som søker å monopolisere «kritisk IPØ», er benevnelsen i tiltakende grad brukt med henvisning til et sett med kritiske tilnærminger. Selv om det var indikasjoner på dette også i tidligere litteratur skrevet av representanter for kritisk IPØ, 8 tas steget fullt ut i denne boken. Som redaktørene understreker i konklusjonen: «by its very nature, critical scholarship is a pluralistic enterprise» (s. 170). Til tross for denne åpne tilnærmingen inkluderer ikke boken enkelte tilnærminger jeg personlig mener burde vært representert, herunder deler av såkalt «grønn IPØ». Flere av bidragsyterne har dessuten et berettiget ønske om å avgrense kritisk IPØ fra tankegods som tidvis inngår i nyere oversikter derom (f.eks. arbeider som trekker på Karl Polanyi, Susan Strange, myk-konstruktivisme og annet koplet til en britisk IPØ). Det er videre klart at det er uenighet blant bidragsyterne om nøyaktig hva det vil si å være kritisk i studiet av internasjonal politisk økonomi. I tråd med situasjonen innenfor andre samfunnsfag, kommer dette klarest til uttrykk i spenningen mellom bidrag som trekker på Gramsci eller Frankfurt-skolen på den ene siden, og poststrukturalistiske bidrag på den andre. Heri ligger imidlertid det jeg betrakter som bokens hovedbidrag til kritisk IPØ: Redaktørene har valgt å inkludere slik spenning i et bevisst forsøk på å stimulere videreutvikling av kritisk tenkning og handling innenfor IPØfaget, og bidragsyterne virker i hovedsak åpne for en reell debatt vedrørende betydningen av kritikk. Det er å håpe at dette sinnelaget i økende grad vil erstatte den dogmatismen og unødvendige skittkastingen som til 8. F.eks. Jason P. Abbott og Owen Worth (red.) (2002) Critical Perspectives on International Political Economy (Palgrave Macmillan).

191 Anmeldelser 543 tider har preget utvekslinger mellom representanter for ulike kritiske tilnærminger innenfor IPØ-faget. Denne boken vil nok med all sannsynlighet bli betraktet som en utpreget fagbok med liten umiddelbar interesse for andre enn akademikere, forskere og studenter. Dette er leit, da skillet mellom fag/teori og praksis/ empiri er like problematisk i dag som det alltid har vært. Kanskje kunne redaktørene bidratt til å gjøre boken noe mer tilgjengelig for en bredere leserkrets ved å inkludere en mer omfattende diskusjon av både IPØ-faget og kritisk teori i introduksjonskapitlet. Som pensumlitteratur i kurs i internasjonal politisk økonomi har imidlertid boken stort potensial. ANMELDT AV TORE FOUGNER, Bilkent University The Decline and Fall of the American Republic Bruce Ackerman Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press 2010 Anmeldt av HILDE ELIASSEN RESTAD, NUPI Det finnes grovt sett to syn på USAs nære framtid. USA kan sees på som et imperium som går mot slutten, en svekket hegemon som råtner innenifra. Fareed Zakaria skriver for eksempel i The Post-American World at alle de økonomiske problemene USA nå står overfor kunne vært ordnet opp i hadde det ikke vært for det dysfunksjonelle politiske systemet i Washington, D.C. som ikke evner å reformere seg selv. 9 Eller så kan man selvsagt se det på den mer tradisjonelle amerikanske måten: USA er et triumfens land med tidløse institusjoner designet av de geniale grunnlovsfedrene, klart til å møte enhver utfordring. Bruce Ackerman, professor i jus og statsvitenskap ved Yale University og forfatter av en rekke kjente bøker om det amerikanske politiske og rettslige systemet, har skrevet en bok hvor han noe rødmende innrømmer å ha endret sitt perspektiv fra det siste til det første. Etter å ha skrevet bøker hvor han argumenterer for at det amerikanske politiske systemet er grunnleggende demokratisk og presidentembetet en institusjon som er lydhør overfor folket og kan fremme deres interesser, mener han nå at amerikansk utøvende makt er blitt en trussel mot republikken. Presidenten er blitt farlig. De samme egenskapene som gjorde presidentembetet til 9. Fareed Zakaria (2008) The Post-American World (New York: W. W. Norton & Company):

192 544 Anmeldelser et talerør for folkets røst, slik Abraham Lincoln og Franklin D. Roosevelt var eksempler på, utgjør nå selve trusselen mot det amerikanske demokratiet, skriver Ackerman. Dette skyldes ikke én spesifikk forklaringsfaktor, men heller de utviklinger som har skjedd innen teknologi (massemedia), valgreformer (primærvalg) og politisering av byråkrati og militæret som samlet har bidratt til et mektig presidentembete med potensial for demagogisk populisme og lovløshet (s. 4). Ackerman inntar altså en heller uamerikansk holdning: grunnlovsfedrene var ikke halvguder som designet et perfekt system med latente løsninger på framtidige problemer. Grunnleggende reform er nødvendig (s. 11). Samtidig inntar han denne uamerikanske holdningen på erkeamerikansk vis alarmistisk og høylytt maner han fram et skremmende bilde av et framtidens USA hvor republikken har falt og presidenten styrer ved hjelp av militæret. Som leser finner man det på den ene siden forfriskende å lese en heller uamerikansk jeremiade mot et system amerikanerne læres opp til å tro er verdens beste, mens man på den andre siden har vanskelig for å ta alvorlig den patologiske pessimismen Ackerman utviser. Ifølge Ackerman er presidenten blitt et embete som kanaliserer to trusler mot republikken: den karismatiske trusselen en ekstremistisk president kan utgjøre, samt den militære trusselen et i økende grad politisert militært lederskap utgjør. Ackerman mener at utviklingen hvor primærvalg (som i hovedsak tiltrekker seg politiske aktivister på hver fløy) har tatt over funksjonen til valgmannssystemet (electoral college), åpner for muligheten for at en ekstremistisk politiker kan velges inn i Det hvite hus. Samtidig har militæret, både blant soldater og blant dets lederskap i form av Joint Chiefs of Staff, blitt politisert siden den kalde krigens begynnelse. Generaler som Colin Powell har utfordret autoriteten til presidenter som Bill Clinton og er blitt meningsytrere heller enn ordretakere. (Her kan man dog innvende at forsvarsminister Donald Rumsfeld ikke hadde problemer med å tukte Pentagon før og under Irak-krigen). Dersom Ackermans argument høres kjent ut, er det fordi akademikere også tidligere har skrevet om den farlige presidentmakten. Den kanskje mest kjente er Arthur M. Schlesinger Jr., som i The Imperial Presidency (1973) tok for seg den økende makten presidenten har fått i utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Inspirert av Richard Nixons presidentperiode og hendelser som Vietnamkrigen, argumenterte Schlesinger for at de eksisterende sikkerhetsventilene i det amerikanske politiske systemet («checks and balances») brøt sammen når det kom til utenrikspolitikk, på grunn av presidentens autoritet og praktiske fordeler i dette vanskelige saksområdet Andrew Rudalevige oppdaterte for øvrig Schlesingers tese i The New Imperial Presidency (Ann Arbor, Michigan: The University of Michigan Press 2005).

193 Anmeldelser 545 Ackermans bidrag til denne debatten ligger dermed i at han flytter tesen om den imperialistiske presidenten over i innenrikspolitikken. Presidenten er blitt mye farligere siden Schlesinger skrev sin bok i 1973, hevder Ackerman, og de faktorene som har bidratt til denne truende utviklingen ser bare ut til å øke i omfang (s. 6). De av oss som følger amerikansk innenrikspolitikk på nært hold vil nok likevel spørre seg selv: hvor «farlig» er egentlig presidentmakten i USA, særlig sammenlignet med Kongressen? Grunnlovsfedrene fryktet jo, basert på den uheldige erfaringen med delstatsforsamlinger under Articles of Confederation-tiden mellom revolusjonen og grunnlovsforsamlingen i Philadelphia i 1787, at Kongressen ville utgjøre den farligste makten. Det var jo her populismen ville kunne råde fritt, tenkte man. På 1800-tallet var da også Kongressen presidenten overlegen. Både i 1812 og i 1898 var det Kongressen som dyttet en motvillig president inn i krig, først mot Storbritannia og deretter Spania. Valgkamper ble utkjempet ikke av kandidatens egen organisasjon, men av partienes lokallag. Det var blant annet på bakgrunn av dette at Woodrow Wilson mente parlamentarismen var veien å gå for USA, slik han argumenterte for i sin avhandling Congressional Government i Det finnes mye å være uenig med i Ackermans bok, selv om man aksepterer Schlesingers tese om presidentens rolle i utenrikspolitikken. Noe av dette skyldes Ackermans alarmistiske stil. Gjemt i sine dommedagsscenarier har han nemlig noen gode poenger: Presidenten har opparbeidet seg mye makt, særlig dersom man sammenligner embetet med det grunnlovsfedrene hadde forestilt seg. Mye av dette er et produkt av utviklingen i teknologi og USAs utenrikspolitiske status siden andre verdenskrig. Som Theodore Roosevelt beviste, egner presidentrollen seg særlig til å være en «bully pulpit» en arena for å kommunisere sitt budskap til folket og påvirke offentlighetens meninger. Dermed er demagogi alltid en mulighet. Man kan imidlertid stille spørsmål ved om medisinen Ackerman foreslår er den rette. Heller enn en «National Deliberation Day» to uker for presidentvalg (s. 127), som er en av hans «løsninger», burde nok heller selve valgsystemet endres. I tillegg til Ackermans skepsis mot primærvalg i presidentvalgene, burde man ta en kikk på grunnlovsfedrenes design hvor Representantenes Hus gjenvelges hvert 2. år. Ideen var at dette ville sikre representantenes nære forhold til sine valgkretser. I dag innebærer det en permanent valgkamp hvor vanskelige reformer og avgjørelser unngås eller fås igjennom ispedd mye valgflesk til det enkelte valgdistrikt, slik at representantene ikke skal tape sitt påfølgende gjenvalg. Resultatet er en reformtreg og lite kompromissvillig føderal stat. Det man derimot kan være enig med Ackerman i er at det amerikanske politiske systemet slik det fungerer i dag, står overfor store utfordringer.

194 546 Anmeldelser Dersom man setter kontemporære faktorer som finanskrise og «imperial overstretch» til side, sitter man fortsatt igjen med det faktum at evnen til å ta store, kompromissbaserte beslutninger innen rimelig tid er ekstremt begrenset i dagens Washington, D.C. Som professor ved Harvard University, Stephen Walt, har påpekt, har D.C. i tillegg en lei tendens til å treffe de gale beslutningene når de først blir enige om noe (her refererer han spesifikt til avgjørelsen om å invadere Irak). 11 Fordi grunnlovsfedrene forståelig nok var redde for konsentrert statsmakt, designet de et system som i ettertid har vist seg å ha altfor mange vetopunkter og være altfor åpent for lobbyvirksomhet. Resultatet er et system som egentlig bare fungerer for de rike og innflytelsesrike heller enn for det generelle amerikanske samfunnet, konkluderer Walt. Dommedagsbøker som Ackermans gjør det nærliggende å konkludere at det amerikanske imperiet står for fall. Innenfor «the beltway» råder kynismen og egoismen, og utenfor landets grenser bedriver USA noe som med rette kan anklages for «imperial overstretch». Men USA har jo noen komparative fortrinn sammenlignet med sine konkurrenter i Europa og Asia: en demografisk fordel (på grunn av immigrasjon og høyere fødselsrater) og en teknologisk fordel (på grunn av høy grad av innovasjon og entreprenørskap) som gjør at USAs status som stormakt ikke kommer til å forsvinne med det første likevel. Det som kan bli USAs endelikt er dermed dets indre anliggende, og spørsmålet blir da: hvor mye indre råte kan amerikanerne tåle før de krever reform, og er det presidenten eller Kongressen som bør reformeres? Svaret er fortsatt usikkert etter å ha lest The Decline and Fall of the American Republic. Ackermans publikum er både statsvitere, jurister og generelt interesserte. For jurister er det vel mest interessant at han insisterer på presidenten heller enn høyesterett som den makten som fortjener mest oppmerksomhet, mens det for statsvitere nok vil være vanskelig å svelge at Kongressen slipper såpass billig unna. Det mest spennende med boken er nok den grad av panikk som en ellers sober forsker utviser overfor et system som han selv og hans kollegaer er lært opp til å tro bedre om. Det i seg selv er jo et heller dårlig tegn for framtida til USAs politiske system. ANMELDT AV HILDE ELIASSEN RESTAD, NUPI 11. Stephen Walt (2010) «Are you an optimist or a pessimist?» www. walt.foreignpolicy.com (20. september ). URL: _a_pessimist

195 Anmeldelser 547 The European Union as a Small Power. After the Post-Cold War Asle Toje Houndmills, Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan, 2010 Anmeldt av BJØRN OLAV KNUTSEN, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Av de mange artiklene og bøkene som er utgitt de seneste årene om EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, er Asle Tojes bok The European Union as a Small Power uten tvil blant de mest spennende. Boka er omtalt flere steder, blant annet i The Economist, 12 i Financial Times 13 og i International Affairs. I tillegg er en artikkelversjon med nesten samme tittel trykket i anerkjente Journal of Common Market Studies (Toje 2011). Oppmerksomheten som boka har blitt til del er det med andre ord ingenting å si på. Boka er utgitt på Palgrave Macmillan i Storbritannia og er skrevet under Tojes gjesteforskeropphold ved Nobelinstituttet i Oslo i Arbeidet med boka har imidlertid gått over en lengre periode ( ), og er blant annet basert på om lag 80 intervjuer med personer som har sittet nær beslutningssentrene i utformingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) og felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). Tojes bok kan sies å være motstrøms i forhold til mye annen litteratur på området. Mens det har vært gjengs blant forskere innenfor en sosialkonstruktivistisk og poststrukturalistisk tradisjon å fremheve EU som en stadig voksende utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør, argumenterer Toje, med utgangspunkt i et realistisk paradigme, for det motsatte. I stedet for at EU blir en europeisk stormakt som kan utfordre de internasjonale maktstrukturene og balansere tradisjonelle stormakter som USA og nyankomne stormakter som Kina, vil EU forbli en aktør med begrensede muligheter til å utøve reell makt, hevder han. Dette vil bli mer tydelig i en stadig mer multipolar verden. Hovedargumentet i boka er at EU både er et svar på og en funksjon av Europas unike politiske og historiske erfaringer. I løpet av det siste tiåret har det åpnet seg et politisk rom som har gjort det mulig for EU å spille en større rolle innenfor utformingen av europeisk sikkerhet. Åpningen skyldes i særlig grad det gunstige sikkerhetspolitiske klimaet som oppsto etter den kalde krigens avslutning. Toje mener imidlertid at EU ikke har lykkes med å fylle denne rollen. De mange forsøkene på å utvikle en tilstrekkelig 12. Recommended reading: Reading for the beach, The Economist, 16 August 2010, Philip Stephens (2010) «Europe heads for Japanese Irrelevance», Financial Times, 9 September,

196 548 Anmeldelser felles ressursbase for å nå politiske målsettinger innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken har i stor grad feilet, hevder han. Dessuten har kriteriene for om en politikk, et tiltak eller en sivil eller en militær operasjon er vellykket eller ikke, blir satt så lavt at mulighetene for å feile i realiteten ikke er mulig. Det betyr at EUs stormaktsambisjoner har blitt nedjustert i en slik grad at en i stedet gjemmer seg bak de ledende maktene i verden, i første rekke USA. Toje mener EUs manglende evne til å opptre som en effektiv utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør skyldes at det har oppstått et gap mellom det man har muligheter til å bli enige om og de forventningene som stilles til EU. Toje omtaler dette gapet som et «consensus expectations gap», som igjen må forklares med en mangel på et effektivt beslutningssystem innenfor EU. I praksis innebærer dette at EU ikke vil ha noen mulighet til å utvikle seg til å bli en stormaktsaktør. I stedet hevder Toje at EU vil fortsette å være en liten makt i det fremvoksende multipolare internasjonale systemet. Hva innebærer det så at EU er og vil forbli en liten maktpolitisk aktør? For det første, hevder Toje, kjennetegnes mindre makter av at de har utviklet en form for avhengighet til én eller flere stormakter i det internasjonale systemet. I EUs tilfelle innebærer det at Unionen ikke kan oppnå sikkerhet for seg selv ved å basere seg på egne kapasiteter. Nato og USAs formaliserte tilknytning til Europa vil derfor fremdeles utgjøre grunnlaget for europeisk sikkerhet. For det andre vil mindre makter være interessert i å opprettholde og videreutvikle en internasjonal orden preget av internasjonale institusjoner og multilaterale løsninger. Dette kommer blant annet til uttrykk i EUs sikkerhetsstrategi fra 2003 om at EU skal tilstrebe en internasjonal orden preget av «effektiv multilateralisme». Denne sikkerhetsstrategien ble oppdatert i 2008, men Tojes syn på denne er at den ikke bidrar til å gi konkrete råd for EUs fremtidige utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. For det tredje vil mindre makter være forsiktige med å fremme realpolitiske interesser. Det som i denne sammenheng har blitt sagt om EU som sikkerhetsaktør, er at den bærer karakter av å «speak softly and carry a big carrot». For det fjerde vil mindre makter være defensivt orienterte og med et begrenset geografisk perspektiv. En liten makts interesser vil derfor være nokså begrenset og samtidig ha et tilsvarende begrenset manøvreringsrom i internasjonal politikk. Konsekvensen av dette er at EUs innflytelse i verden blir mindre enn den «formidable force for good in the world» som i utgangspunktet var målet da den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken ble utformet på tallet. EUs militære og sivile operasjoner har da også, ifølge Toje, båret karakter av å være mindre, lavintensitets operasjoner som har stått lavt på den internasjonale dagsordenen. Mindre makter vil generelt tendere til å være mer status quo-orienterte og generelt være motvillige mot å bruke tvangsmakt, forklarer Toje. Dette betyr ikke nødvendigvis at EU er helt uten evne til å kunne opptre som en

197 Anmeldelser 549 strategisk aktør, men at den så langt ikke har hatt evnen til å gjøre nettopp det. Det som gjør dette alvorlig for EU er at de nye stormaktene, som Kina og India, ikke vil være systemopprettholdende stormakter, men vil forsøke å endre det internasjonale systemet til egen fordel. Dette vil være særdeles uheldig for en liten makt som EU, fordi det nettopp er opprettholdelsen av en internasjonal rettsorden preget av multilateralisme som har lagt grunnlaget for EUs status i det internasjonale systemet. Det paradoksale i det hele er at samtidig med at EU har forsøkt å styrke sin rolle som sikkerhetspolitisk aktør uten å lykkes, har etterspørselen etter EUs tjenester, også som sikkerhetspolitisk aktør, økt. Dette har selvsagt sammenheng med at det internasjonale systemet beveger seg i mer multipolar retning, noe som også innebærer at USAs strategiske «fotavtrykk» i Europa reduseres. I dag er det bare om lag amerikanske soldater igjen i Europa. Det betyr at de transatlantiske båndene svekkes, selv om Nato i november 2010 vedtok et nytt strategisk konsept som styrker Nato som kollektiv forsvarsallianse. Derfor forsøker USA, i motsetning til tidligere, å bidra til å styrke EUs sikkerhetspolitiske rolle i Europa slik at EU kan ta et større medansvar for egen sikkerhet. Men siden EU vil forbli en liten makt, samtidig som USA gradvis trekker seg ut av Europa, vil det oppstå et strategisk vakuum i Europa som EU ikke vil makte å fylle, tror Toje. Hva innebærer så dette militært? Toje er i denne sammenhengen klar på at de europeiske landene mangler en tilstrekkelig militær kapasitet og at denne militære utilstrekkeligheten er enda større i dag enn den var da CSDP vokste frem på slutten av 1990-tallet. Dette kommer konkret til uttrykk ved at bare fem prosent av EU-27s om lag to millioner soldater kan brukes utenfor sine egne lands territorier. For å bøte på dette er det langt fra sikkert at større forsvarsbevilgninger er tilstrekkelig. Forsvarsinvesteringene bør også gå til de riktige tingene. Det vil si mobile enheter der man utnytter teknologien, men samtidig som man fremmer investeringer slik at man blir bedre i stand til å gjennomføre stabiliseringsoperasjoner av mer langsiktig art. Denne prosessen går altfor sakte, ifølge Toje. Dette er riktignok ikke synspunkter Toje er alene om å fremme. Den første sjefen for EUs forsvarsbyrå (EDA), briten Nick Witney, har uttalt at uten evne til forsvarstransformasjon vil EU risikere å bli strategisk irrelevant. Tojes bok er et viktig bidrag i den pågående debatten om utformingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Boka er analytisk i sin form, og det kommer klart til uttrykk at forfatteren er godt skolert innenfor IP-fagets ulike teoriretninger. I tillegg viser Toje at han besitter store kunnskaper om den realistiske skolens historiske utvikling. Dette bidrar på den ene siden til å øke bokas troverdighet. På den andre siden har Tojes bok også noen problematiske sider. Fremfor alt har Toje en tendens til å formulere seg i spisseste laget. Konsekvensen av dette er at han selv er med på å undergrave sin egen analytiske tilnærmingsmåte, som ellers kan sies å overbevise. Dette

198 550 Anmeldelser kommer for eksempel til uttrykk når han kritiserer flere av EUs operasjoner. EUFOR Tchad/RCA-operasjonen, som var en del av EUs respons på krisen i Darfur i Sudan, blir i boka utsatt for til dels knallhard kritikk, og Toje konkluderer med at etter et tiår med institusjonsbygging og utvikling av felles militære kapabiliteter har ikke EU på noen måter utviklet en felles kapasitet for militær inngripen. Dette skyldes mangel på samhørighet og en tilsvarende mangel på troverdige kollektive beslutninger. Poenget er at ved å formulere seg slik som han gjør, nesten på grensen til det harmdirrende enkelte steder, sitter leseren igjen med et inntrykk av at EU ikke bare er en «liten makt», men ikke noen makt i det hele tatt. Dette har selvfølgelig alvorlige konsekvenser for analysen fordi det innebærer at europeisk integrasjon på dette området i realiteten ikke har funnet sted, noe som gjør at heller ikke CSDP som felles politikkområde eksisterer. I stedet finnes bare europeiske nasjonalstater som bruker EU som en arena for statlig interesserealisering. Dette viser også, etter denne anmelders oppfatning, svakhetene ved bare å hente innsikter fra den realistiske skolens tilnærming til studiet av europeisk integrasjon. Ved å utbre det teoretiske perspektivet noe og ved å formulere seg noe annerledes, ville boka hatt større gjennomslagskraft. Modellen for en slik tilnærming kan være Jolyon Howorths bok Security and Defence Policy in the European Union (2007), hvor han trekker på innsikter fra realisme, liberalisme og sosialkonstruktivisme. Til sammenligning fremstår Tojes fremstilling av EU som helhet og av FUSP og CSDP i særdeleshet som noe skjev. Det betyr ikke at man ikke skal ha en kritisk tilnærming til studiet av europeisk integrasjon på det utenriksog sikkerhetspolitiske området. Det man likevel skal huske på er at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk er av forholdsvis ny dato (den ble operativ fra og med 2003), samtidig som at EU alltid har hatt en sterk sivil identitet. At virkelighetsoppfatningen av EU som aktør i internasjonal politikk kan være diametralt motsatt av Tojes, tross et ikke helt ulikt teoretisk utgangspunkt, illustreres godt i Andrew Moravcsiks artikkel «Europe: The Quietly Rising Superpower in a Bipolar World» (2010). Med sin bakgrunn i den liberale fagtradisjonen, argumenterer Moravcsik for at EU for alle praktiske formål er en kommende stormakt som scorer høyt på alle maktparametre. Han understreker også at siden avslutningen av den kalde krigen i 1989/1990 har EU gjennomgått to tiår med enorme fremskritt og store suksesser. Tilbakeskritt har man selvsagt også opplevd, men dette bør på ingen måte forstyrre det store bildet av et Europa som for første gang i sin historie lever i fred med seg selv. Dette, skriver han, skyldes i første rekke EU. Boka til Toje er god, men etter min mening bør den leses sammen med andre bidrag for å få en fullgod beskrivelse av EU som internasjonal aktør. ANMELDT AV BJØRN OLAV KNUTSEN, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

199 Anmeldelser 551 Litteratur Howorth, Jolyon (2007) Security and Defence Policy in the European Union. Houndmills, Basingstoke, Hampshire: Palgrave Macmillan. Moravcsik, Andrew (2010) «Europe: The Quietly Rising Superpower in a Bipolar World», i Alan Alexandroff & Andrew Cooper (red.) Rising States, Rising Institutions: Challenges for Global Governance ( ). Washington DC: Brookings Institution Press. Toje, Asle (2011) «The European Union as a Small Power», Journal of Common Market Studies, 49(1): A New India? Critical Reflections in the Long Twentieth Century Anthony P. D Costa (red.) London: Anthem 2011 Anmeldt av ARILD ENGELSEN RUUD, Universitetet i Oslo Det har utviklet seg to hovedretninger innen den akademiske tolkningen av det moderne India. Den ene er en lett bejublende «hallelujastemning» som særlig viser til alle fremskrivingene. Disse viser at India om 20 eller 30 år kommer til å være verdens tredje største økonomi, med en befolkning som vil være større og mer produktiv enn Kinas, og samtidig med en mer rettferdig fordelingspolitikk. 14 Denne tolkningen har mye for seg. India har nådd langt i løpet av de 20 årene som er gått siden den økonomiske liberaliseringen tok til: verdens IT-leverandør, verdens største produsent av bildeler, en av verdens største farmasøytiske industrier for å ha nevnt noe. Det er lett å la seg besnære av denne virkelighetsforståelsen om man oppholder seg i «the new India», som redaktør Anthony P. D Costa kaller det i boken A New India? Critical Reflections in the Long Twentieth Century, i luftavkjølte kontorer eller hippe restauranter i Delhi eller Bangalore. Den andre hovedretningen i litteraturen understreker at India fremdeles er et fattig land. Man kan peke på alle problemene, som korrupsjonen og den offentlige ineffektiviteten, og på de mange og store gruppene som ikke har fått del i fremgangen stammefolkene, bøndene, lavkastene og kvinnene. Og India er et land hvor flertallet fremdeles lever på lands- 14. Særlig tydelig i Goldman Sachs-rapporten Dreaming with BRICs: The Path to 2050 (2003), men gjengitt i utallige rapporter siden fra for eksempel Verdensbanken eller Asiabanken.

200 552 Anmeldelser bygda, på under to dollar om dagen. Landet har enorme utfordringer hva gjelder fattigdom, energi, vann og utdannelse for bare å nevne noe. 15 Begge tolkninger er for så vidt sanne. «Whatever you assert about India, the opposite is equally true», er en velkjent morsomhet. D Costa synes imidlertid å ha forlest seg på journalisters optimistiske fortellinger og er ute etter å tilbakevise dem. Midt i all oppstemtheten om det nye India, skriver han i innledningskapittelet «What is this new India? An introduction», synes det å være et felles hukommelsestap hva gjelder «det andre India». Mye underrapporteres, slik som motsetningene som skapes av de økonomiske endringene, de sosiale og politiske spenningene skapt av den raske moderniseringen, og den økte polariseringen i samfunnet (s. 2). Det er mulig at en selektiv leseliste (som han et sted kaller «the Wall Street version», s. 7) vil gi følelsen av en slik underrapportering, men i all hovedsak er fattigdommen og kontrastene svært godt beskrevet og omtalt. Det er nettopp utfordringene knyttet til å skape økonomisk vekst samtidig med sosial utjevning som klarest karakteriserer den sittende regjeringens politikk. Dens overbevisningsevne på dette området brukes for å forklare det overraskende gjenvalget i Kommentatorer som sammenligner India med Kina forenes gjerne om at demokratiet i India sinker den økonomiske utviklingen fordi så mye ressurser må brukes på sosiale fordelingstiltak. Den lovfestede retten til arbeid på landsbygda (National Rural Employment Act) er for eksempel blitt svært kostbar. Men den gir arbeid til millioner over hele landet. Så er det mange steder hvor gjennomføringen plages av korrupsjon eller av andre grunner ikke er tilfredsstillende. Men å påstå at sosiale forskjeller underrapporteres blir ganske enøyd. For øvrig trykkes både hyppig og gjerne avisreportasjer og feature-artikler om korrupsjon i India, om sosiale motsetninger og utbredt fattigdom, gjerne ledsaget av bilder hvor kontrasten mellom det nye og det gamle kommer frem. Et par andre kapitler i boken følger samme tolkningsmønster. I sitt bidrag om jordbruket, «Continuity and change: notes on agriculture in new India», skriver R. Ramakumar fra Tata Institute i Mumbai om en «ekstrem konsentrasjon» av jordeierskap i India og hvordan dette forhindrer investering og teknologitilpasning. Ramakumar har rett i at investeringene i landbruket har vært små hva gjelder innovasjon, irrigasjon, kreditt eller annet som kunne bidratt til høyere produksjon. Men selv om det er betydelige ulikheter i jordeierskap i India, er det vanskelig å snakke om ekstrem konsentrasjon. Sammenlignet med Latin-Amerika har India en stor andel selveiere. Og det er store forbedringer i forhold til situasjonen 15. For eksempel Barbara Harriss (2003) White India Working: Essays on Society and Economy (Cambridge: Cambridge University Press) eller den bestselgende Edward Luce (2007) In Spite of the Gods: The Strange Rise of Modern India (New York: Doubleday). Men også bøkene til Mark Tully (2003) India in Slow Motion (London/New York: Penguin) og William Dalrymple (1998) The Age of Kali (Harper Collins) rinner en i hu.

201 Anmeldelser år tilbake. Til tross for at jordreformene fra 1950-tallet knapt ble gjennomført i praksis, er godseierstanden i dag så godt som borte. Omfordelingen av jord har skjedd fordi de rike har solgt og flyttet til byen. Det har ikke medført at fattige har fått jord, og det er fremdeles et alvorlig sosialt og moralsk problem, men det er blitt flere eiere av drivverdige familiebruk i store deler av landet. I andre deler har lite skjedd, men å ta disse som representative for det hele er å feilrepresentere og gir en lite nyansert analyse. Et mer nyansert bidrag får vi i kjønns- og utviklingsforskeren Nitya Raos kapittel «Is the new India bypassing women? Gendered implications of India s growth» hvor hun drøfter hvordan kvinner er påvirket av endringene i landet. Hun viser at det i en tidlig fase av det uavhengige Indias historie ble vedtatt en rekke proaktive likestillingslover, og igjen i nyere tid (blant annet om arv). Likevel er helhetsbildet negativt. Vold og diskriminering, abort av jentefostere, motstand mot kvinnekvotering til parlamentet og tydelige lønnsforskjeller i arbeidslivet er blant flere indikasjoner på hvordan kvinner forbigås av den økonomiske veksten. Dette er, som hun skriver, tydeligst for kvinner i de laveste sosiale gruppene, slik som lavkastene og stammefolkene. Raos bidrag understreker et viktig fenomen i det nye India, at selv om det er en betydelig forbedring i levestandard og muligheter for store andeler av befolkningen, så er det andre, også store, grupper som faller utenfor, som ikke får del i mulighetene og som bare har sett marginale forbedringer i sine levekår om noen. Det er denne tosidigheten, dette både-og, som er viktig å understreke. Kapittelsamlingen har også et annet siktemål: å undersøke «det lange århundret», det vil si spørsmålet om ikke det nye India har røtter lenger tilbake enn til liberaliseringen i Svaret er naturligvis ja, for liberaliseringen av økonomien var ikke en revolusjon. Men flere av kapitlene bidrar likevel med interessante vinklinger. I kapittelet «New interpretations of India s economic growth in the twentieth century» viser utviklingsøkonomen Kunal Sen hvordan den økonomiske veksten etter 1991 bygde på en politikk fulgt siden tidlig på 1970-tallet. En statlig økonomipolitikk med nasjonalisering av bankene og en lang periode med store offentlige investeringer hadde forberedt grobunnen da liberaliseringen tillot større private investeringer. Staten først, så markedet, var rekkefølgen som gjorde den økonomiske veksten mulig. Man kan være uenig, men det er et interessant perspektiv. Et annet interessant bidrag i boken er kunsthistoriker Rebecca M. Browns «Revivalism, modernism and internationalism: Finding the old in the new India». Hun tar for seg hvordan India er forsøkt representert i utformingen av visse signalbygg og i debatten omkring arkitektur. Tilbake på 1950-tallet debatterte man om India skulle kaste av seg alt det gamle, både kolonihistorien og sin egen førmoderne historie, for å skape noe dristig nytt og moderne, eller om det skulle bygge på gamle gjenkjennelige ele-

202 554 Anmeldelser menter fra sin fortid, for å understreke evnen og viljen til å skape et alternativ til den vestlige moderniteten. Mange nylig avkoloniserte stater gjennomgikk samme debatten, og mange valgte det radikale bruddet. Brasilia er ett uttrykk for denne viljen til å være mer moderne enn Vesten. Også India valgte bruddet, og hyret for eksempel inn høymodernisten Le Corbusier for å utvikle byen Chandigarh til en moderne storby. Brown viser imidlertid at denne viljen til brudd avtok noe i en mellomperiode på og 1980-tallet, hvor utstillinger og bygninger viser en nostalgisk forestilling om fortiden. På og nullte-tallet forsvinner denne leflingen med fortiden igjen, og vestliginspirert moderne arkitektur overtar som «den banale normalen» (s. 169). Enkelte signalbygninger, som de store indiske IT-selskapenes hovedkvarterer, preges av en internasjonalisme som med overbevisning poengterer at India er en del av det 21. århundre. Denne arkitekturhistoriske gjennomgangen stiller Brown opp mot den mer generelle politiske historien. Femtitallets høymodernisme var en parallell til Nehru-periodens ønske om å skape et nytt India i en ny verden, et brudd både med kolonihistorien og med Vestens hegemoni, som så ble etterfulgt av tiår med innadskuende og essensialistiske uttrykk som representerte både det innadvendte og konsoliderende Indira-regimet og de hindunasjonalistiske strømningene som fulgte. Og i dag? Brown spør om vi er i en fase hvor det gjøres symbolske bukk til lokalarkitektoniske uttrykk og klima, slik for eksempel femstjernes hoteller gjerne gjør, mens hovedkraften likevel er den internasjonale drømmen om effektivitet og den integrerte arbeid-og-fritidsbyen, eller om vi er i en fase hvor det er den mer tilfeldige byplanleggingen preget av handlesentre, underholdningsparker og enklaver for middelklassen som får dominere. Slik blir studien mer enn et lite stykke kunsthistorie. Den blir et prisme som vi kan iaktta trekk i samfunnsutviklingen gjennom. Begrepet «det lange 20. århundre» i bokens undertittel er et interessant grep som har gjort det mulig for bidragsyterne å sette sine tema inn i en rammefortelling. Disse lange linjene bidrar til en økt forståelse for India i dag, ikke minst fordi flere av bidragene er nennsomme nok til å være vare for det historisk omskiftelige og endringer underveis. Denne historiske rammen kommer også frem gjennom det som egentlig er en litt esoterisk samling artikler fra oversikter over økonomiske fenomener som industriutvikling til kunsthistoriske studier av arkitektur. Om rammefortellingen nok kunne vært enda strammere, bidrar den likevel til enhet og sammenheng i en samling som tør være av interesse også utenfor akademiske sirkler. ANMELDT AV ARILD ENGELSEN RUUD, Universitetet i Oslo

203 BIDRAGSYTERE RITA ABRAHAMSEN er Associate Professor ved School of International Development and Global Studies, University of Ottawa, Canada. Hun er forfatter av Security Beyond the State: Private Security in International Politics (2011) og Disciplining Democracy: Development Discourse and the Good Governance Agenda in Africa (2000). BENJAMIN DE CARVALHO (f. 1975) er seniorforsker ved NUPI og medredaktør for Internasjonal Politikk. Han har tidligere studert ved Universitetet i Oslo og New School for Social Research, og har sin doktorgrad i internasjonale studier fra University of Cambridge. Han forsker for tiden mest på fredsoperasjoner i Afrika. ALEJANDRO COLÁS (f. 1970), PhD i International Relations, er Senior Lecturer in International Relations ved Department of Politics, Birkbeck College, London. Han har bl.a. utgitt Empire (2007) og International Civil Society (2002). STIAN A. E. EISENTRÄGER (f. 1984) er masterstudent ved UMB og NUPI sitt felles studieprogram i internasjonale relasjoner. Han har en bachelorgrad i journalistikk fra Universitetet i Stavanger og europeisk diplom i internasjonal journalistikk fra Europe in the World-programmet ved Hogeschool Utrecht og Danmarks Journalisthøjskole. Eisenträger er for tiden i permisjon fra stillingen som journalist i VG Nett. THOMAS HYLLAND ERIKSEN (f. 1962) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og har i en årrekke forsket på globalisering og identitet. Han er bl.a. forfatter av Ethnicity and Nationalism: Anthropological Perspectives (3. utg. 2010) og Røtter og føtter: Identitet i en omskiftelig tid (2004). PER MARIUS FROST-NIELSEN (f. 1979) er for tiden ansatt ved Luftforsvarets operative inspektorat. Han har tidligere vært lærer ved Avdeling for luftmakt og teknologi (ALMT) ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Han er stadig tjenestegjørende offiser (løytnant) i Luftforsvaret og har deltatt i internasjonale militære operasjoner for Norge i følge med norske kampflys deltakelse i operasjonene over Libya tidligere i år, i Baltikum i 2005 og i Kirgisistan i Foruten to års krigsskole har han en bachelorgrad og mastergrad i statsvitenskap fra NTNU. Han har nylig publisert kapitlet «Hvordan studere politisk kontroll av militærmakten?» i boken Strategisk ledelse i krise og krig. Han har også sammen med Torgeir Sæveraas redigert

204 Luftkrigsskolens skriftserie vol. 21: Luftmakt og teknologi realisme eller overmot? Hvilken effekt har moderne teknologi i krig? TORE FOUGNER, PhD i International Relations, er Assistant Professor ved Department of International Relations, Bilkent University, Ankara. STIG JARLE HANSEN er førsteamanuensis ved Noragric, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås. JING HUANG er professor og direktør for Center on Asia and Globalization (CAG) ved Lee Kuan Yew School of Public Policy (LKYSPP). Han er internasjonalt anerkjent ekspert på kinesisk politikk, Kinas internasjonale relasjoner og sikkerhetsspørsmål. Hans bok Factionalism in Chinese Communist Politics (2000) vant den prestisjetunge Masayoshi Ohira minnepris i Han fikk sin doktorgrad i statsvitenskap ved Harvard. VICTOR JENSEN (f. 1978) arbeider som rådgiver ved NUPIs avdeling for Russland og Eurasia. Han er utdannet bl.a. fra École Nationale d Administration i Frankrike og har tjenestegjort som hospitant i den franske statsforvaltningen og ved den norske ambassaden i Paris. Han har bodd mange år i Frankrike og flere år i landene i tidligere Sovjetunionen og snakker fransk og russisk. BJØRN OLAV KNUTSEN (f. 1964) er forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) der han er tilknyttet prosjektene Norsk Sjømakt 2030 og Beskyttelse av samfunnet (BAS). Han er cand.polit. fra Universitetet i Oslo fra Noen av hans siste publikasjoner er «Stabiliseringsoperasjoner: Mot et lagdelt Nato?» i Tore Nyhamar (red.) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner (2010) og «Norsk utenrikspolitikk i forhold til FN, Nato og EU Dilemmaer og utfordringer» i Gjert Lage Dyndal (red.) Strategisk ledelse i krise og krig (2010). HALVARD LEIRA (f. 1976) er seniorforsker ved NUPI og avtroppende redaktør for Internasjonal Politikk. Han er cand.polit. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og MSc i International Relations fra LSE. Han har publisert i Review of International Studies, Leiden Journal of International Law, Hague Journal of Diplomacy, Cooperation and Conflict, diverse norskspråklige publikasjoner og ikke minst i Internasjonal Politikk. BRYAN MABEE (f. 1973), PhD i International Politics, er Senior Lecturer i International Politics ved School of Politics and International Relations, Queen Mary, University of London. Han har bl.a. utgitt The Globalization of Security: State Power, Security Provision and Legitimacy (2009).

205 ARNE MELCHIOR (f. 1953) er seniorforsker ved NUPIs avdeling for Internasjonal økonomi, der han særlig har forsket på handelspolitikk og internasjonal økonomisk integrasjon. Sentralt i hans forskning er prosjektet Globalisation and inequality world income distribution and living standards. IVER B. NEUMANN (f. 1959) er forskningssjef ved NUPI og professor II ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. Han har bl.a. vært professor i russiskstudier ved Universitetet i Oslo og redaktør av Internasjonal Politikk. Siste utgivelser er er Governing the Global Polity: Rationality, Mentality, Practice (2010; med Ole Jacob Sending) og Tilbake til Durkheim: Staten og politisk antropologi (2011). HILDE ELIASSEN RESTAD (f. 1979), ph.d. i Foreign Affairs, er seniorforsker ved NUPI. Hun har bl.a. utgitt: «Continuity and Change in the Study of U.S. Foreign Policy» i Defence and Security Studies 3/2010; anmeldelse av David Harvey: Cosmopolitanism and the Geographies of Freedom i The Hedgehog Review (oktober 2009); anmeldelse av Bjørn Erik Rasch (red.): Amerikansk politikk: Politisk system og politisk tenkning i Internasjonal Politikk 2/ ARILD ENGELSEN RUUD (f. 1961) er professor i Sør-Asia-studier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Utvalgte publikasjoner: Poetics of Village Politics (2002); Langtvekkistan (2008); Power and Influence in India (2010). HÅKON LUNDE SAXI (f. 1983) er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han har en mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo og en mastergrad i internasjonale relasjoner fra London School of Economics and Political Science. Han har tidligere vært praktikant i FNs Avdeling for fredsbevarende operasjoner. Han forsker for tiden på nordisk sikkerhets- og forsvarspolitikk og har nylig utgitt monografien Norwegian and Danish defence policy: A comparative study of the post-cold War era. ØYSTEIN TUNSJØ (f. 1976) Ph.D fra University of Wales, Aberystwyth, 2006, Cand. philol. med historie hovedfag fra Universitetet i Oslo 2003, MSc fra London School of Economics 2002 og MA fra Griffith University Han er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og var Fulbright gjesteforsker ved, Harvard University våren SIDDHARTH VARADARAJAN (f. 1965) ble nylig utnevnt til redaktør i avisen The Hindu. Han en av Indias ledende utenrikskommentatorer. Redaktør av boken Gujarat: The Making of a Tragedy (2002). Hans kommentarer er tilgjengelig på bloggen: Reality, one bite at a time.

206 MICHAEL WILLIAMS er professor ved Graduate School of Public and International Affairs ved University of Ottawa, Canada. Han er forfatter av Security Beyond the State: Private Security in international Politics (2011), Culture and Security (2007) og The Realist Tradition and the Limits of International Relations (2005). ØYVIND ØSTERUD er professor i statsvitenskap/internasjonale konfliktstudier ved Universitetet i Oslo siden Ledet Makt- og demokratiutredningen Professor II ved Forsvarets Høgskole og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han er nå instituttleder ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. INDRA ØVERLAND (f. 1973) er leder for NUPIs energiprogram. Han tok doktorgraden sin ved Scott Polar Research Institute/Universitetet i Cambridge, snakker russisk og har bodd tre år i tidligere Sovjetunionen, inkludert ett år på Kolahalvøya. Han er medredaktør av Caspian Energy Politics (Routledge 2010) og medforfatter av Russian Renewable Energy (Ashgate 2009).

207 Nina Witoszek The Origins of the «Regime of Goodness» Remapping the Cultural History of Norway At the beginning of the 21st century Norway has seemingly succeeded to create a Great Good Place on the planet: in the eyes of the outside world it is an epitome of welfare, equality, justice, environmental concern, and enlightened samaritanism. Nina Witoszek's book attempts to explore the cultural sources of the Norwegian success. What are the significant myths, images and codes of conduct that have propelled the Norwegian «regime of goodness»? How have they evolved over time? Who were their codifiers? Is the Norwegian «regime of goodness» really the answer to human longing for security, peace and happiness? Kr 309,- Kjøp boken i bokhandelen eller på: bestilling@universitetsforlaget.no tlf

208 Iver B. Neumann Tilbake til Durkheim Staten og antropologien Tilbake til Durkheim diskuterer den brede franske samfunnsvitenskapelige tradisjonen fra Durkheim via Mauss og Lévi-Strauss til Foucault og Bourdieu, og leverer et sett skarpe empiriske lesninger av hva staten er, hva den gjør og hvordan den gjør det. Studier av politikk blir - internasjonalt - stadig mer sentralt innen alle samfunnsvitenskapene. I Norge domineres dette feltet fortsatt av statsvitere. Tilbake til Durkheim er på den ene siden et bidrag til å utvide norske vinklinger på politikk. På den andre siden er boken en engasjert innføring til fransk tenkning og franskinspirerte analyser, som ifølge forfatteren er ujevnt representert og generelt dårlig kjent i det norske samfunnsvitenskapelige miljøet. Kr 309,- Kjøp boken i bokhandelen eller på bestilling@universitetsforlaget.no tlf