Posisjonsdokument Norske myndigheter må ta ansvar: Nasjonale retningslinjer og Ombudsmann for bedriftenes samfunnsansvar

Transkript

1 Posisjonsdokument Norske myndigheter må ta ansvar: Nasjonale retningslinjer og Ombudsmann for bedriftenes samfunnsansvar Et stort antall norske bedrifter har virksomhet i land og områder der det foregår alvorlige menneskerettighetsbrudd, hvor det er stor sosiale forskjeller og hvor demokratiske institusjoner står svakt. Økt dokumentasjon på sammenhengen mellom hvordan selskaper er til stede i ulike land og brudd på menneskerettighetene og miljøødeleggelser, og eksempler på hvordan norske selskaper direkte og indirekte har vært ansvarlige for brudd på menneskerettighetene har skjerpet fokuset her hjemme på hva som må på plass for å forhindre dette og for å kunne holde selskaper ansvarlige. Blant de tiltakene som debatteres er nasjonale retningslinjer for næringslivets samfunnsansvar, styrking av det nasjonale kontaktpunktet og opprettelse av en Ombudsman for næringslivets samfunnsansvar. En rekke selskaper har etablert egne retningslinjer og kontroll- og rapporteringssystemer på etikk, menneskerettigheter og helse, miljø og sikkerhet. Det finnes dessuten flere internasjonale frivillige ordninger der selskaper kan tilslutte seg et sett av prinsipper på blant annet menneskerettigheter, miljø og korrupsjon. Dette er basert på frivillighet. Selskapene står med andre ord fritt til å velge om de vil utarbeide en egen policy som skal være førende for selskapets samfunnsansvar og om de vil tilslutte seg internasjonale ordninger for samfunnsansvar. Erfaringene med å skulle la selskapers samfunnsansvar være basert på frivillighet viser at dette er utilstrekkelig med hensyn til å sørge for at selskaper ikke direkte eller indirekte bryter menneskerettighetene eller begår miljøkriminalitet Norske myndigheters forpliktelser Bedriftene har et ansvar for at deres virksomhet ikke bryter menneskerettighetene eller at de medvirker til menneskerettighetsbrudd. Det juridiske ansvaret for å ivareta menneskerettighetene er det imidlertid det enkelte lands myndigheter som har. Dette innebærer at norske myndigheter har det overordnede ansvaret for å sørge for at norske bedrifter ikke direkte eller indirekte bryter menneskerettighetene. Norske myndigheters hovedargument mot å etablere nasjonale retningslinjer og en Ombudsmann for næringslivets samfunnsansvar, har vært at det finnes en rekke frivillige internasjonale ordninger for selskapenes samfunnsansvar og at man støtter arbeidet innenfor FN med på sikt å få på plass internasjonale standarder. FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv, professor John Ruggie, arbeider blant annet med å kartlegge i hvilke land myndighetene har etablert de beste

2 nasjonale virkemidlene for å forhindre at selskaper direkte eller indirekte bryter menneskerettighetene og holde selskaper ansvarlige. Informasjonen vil bli lagt til grunn for Ruggies anbefalinger om hvilke standarder som kan etableres på internasjonalt nivå innenfor FN. Norge er en sterk støttespiller for Ruggies mandat, men i Norge vil han dessverre finne lite å bygge sitt arbeid på. Det er naturlig nok takknemlig å være en støttespiller og endog pådriver for mer forpliktende internasjonale rammeverk for samfunnsansvar og oppfølgingsmekanismer, enn å være ansvarlig myndighet her hjemme som stiller krav og ikke bare har forventninger til egne nasjonale selskapers samfunnsansvar. Det koster ikke minst svært lite politisk å være en internasjonal pådriver for noe som møter lite motstand her hjemme, det krever imidlertid både mot og styrke for en regjering å tale det godes sak når motstanden fra toneangivende aktører her hjemme er stor. Vi er sterke og aktive støttespiller for å få på plass globale bindende standarder for næringslivets samfunnsansvar, og er derfor meget positive til norske myndigheters rolle i dette arbeidet. Vi er imidlertid svært kritiske til de samme myndighetenes manglende vilje til å ta ansvar på hjemmebane, og til å la alt arbeid på bedriftenes samfunnsansvar på nasjonalt plan være basert på frivillighet. Den samme frivillighet som norske myndigheter på internasjonalt plan har erkjent er utilstrekkelig, og derfor vil arbeide for et forpliktende internasjonalt rammeverk. De forpliktelser staten Norge har påtatt seg ved å ha tilsluttet seg Verdenserklæringen om menneskerettigheter og ratifisere konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjenspeiles i ord og praksis på en rekke områder på nasjonalt plan. Opprettelse av bindende nasjonale retningslinjer og en Ombudsmann for selskapers samfunnsansvar er en naturlig operasjonalisering og implementering av de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom de nevnte dokumenter. Det er statens ansvar å sørge for at staten selv, dens innbyggere og ethvert samfunnsorgan, inkludert selskaper, respekterer menneskerettighetene. Norges deltakelse i frivillige ordninger som FNs Global Compact, Voluntary Principles on Human Rights and Security, og støtten til FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv oppnår økt troverdighet og understøttes ved opprettelse og håndhevelse av de samme standarder på nasjonalt plan, og vice versa. OECD det nasjonale kontaktpunktet Vi støtter myndighetenes arbeid for å reorganisere det nasjonale kontaktpunktet, og har kommet med våre innspill til hvilken modell vi anser ville gjøre kontaktpunktet mer effektivt. Men, vi er samtidig opptatt av hvilke klare begrensninger som er knyttet til kontaktpunktet. Kontaktpunktets fundament er dialog basert på frivillig deltakelse fra selskapet som innrapporteres og aktøren(e) som har innrapportert selskapet til kontaktpunktet. Faste deltakere i dialogen har til nå vært myndighetene, NHO og LO. Dersom en mekanisme som er basert på frivillighet skal fungere optimalt forutsetter det at partene har lik interesse i at nettopp dette er målet, og derfor bidrar til denne måloppnåelsen. Erfaringene med både det norske og andre lands nasjonalpunkt karakteriseres av at selskaper som innrapporteres i liten grad er villig til for eksempel å legge frem den informasjon og dokumentasjon de blir bedt om

3 å gjøre tilgjengelig, om de i det hele tatt velger å delta i dialogen. Selskapet risikerer ingen sanksjoner når de på denne måten undergraver dialogen. Og selv ikke når et selskap får offentlig negativ kritikk fra kontaktpunktet vil selskapet bli sanksjonert. Selv med en ny modell for kontaktpunktet vil forutsetningene om frivillighet og dialog som kontaktpunktet er fundert på først og fremst kunne ha betydning i de saker der det er en genuin vilje fra et innrapportert selskaps side til å ha en løsningsorientert dialog basert på åpenhet og redelighet. Erfaringene viser at i mange saker er dette ikke realiteten, og det vil være naivt å tro at dette vil endres. En annen svakhet med kontaktpunktet er fraværet av en innsynshjemmel, noe som innebærer at et selskap, som vist ovenfor, kan nekte å gjøre relevante dokumenter tilgjengelig for kontaktpunktet uten at dette sanksjoneres. Ombudsordning for bedriftenes samfunnsansvar En Ombudsordning vil bøte på de alvorlige begrensningene som er knyttet til kontaktpunktet; frivillighet, ingen innsynshjemmel og ingen sanksjonsmulighet. Med en ombudsordning vil det ikke lenger være slik at et selskap kan la være å svare på alvorlige anklager eller å gi innsyn i relevante dokumenter. Og selskapet risikerer å bli sanksjonert. Vi mener det vil være i selskapenes egen interesse å få et formalisert uavhengig organ, med innsynshjemmel, som kan vurdere konkrete saker der selskapene blir anklaget for å ha bidratt til menneskerettighetsbrudd eller alvorlig miljøødeleggelse. Dersom anklagene og kritikken er uberettiget vil det uavhengige organet bidra til å renvaske selskapene og fjerne svarteperstempelet. Ombudsordningen vil dessuten kunne være et ressursorgan for norske selskaper, særlig små og mellomstore selskaper, der de kan henvende seg for å få informasjon og råd i forbindelse etablering eller virksomhet i krevende land. For mennesker som mener seg utsatt for næringslivsrelaterte menneskerettighetsbrudd vil Ombudsmannen for bedriftenes samfunnsansvar være et viktig klageorgan der de vil kunne få sin stemme hørt. Bindende nasjonale retningslinjer Mange selskaper er oppgitt over at det er så mange ulike retningslinjer og standarder å forholde seg til når de gjelder bedriftenes samfunnsansvar. Og altfor mange selskaper vet lite om eller bryr seg ikke om sitt samfunnsansvar. Da for eksempel Aker Kværners aksjonærer ble utfordret i forbindelse med selskapets heleide datterselskap KPSIs virksomhet på Guantánamo, fikk vi til svar at siden norske myndigheter ikke stilte noen kritiske spørsmål til selskapets virksomhet der, så kunne de ikke se at det var noe problem. De svarte imidlertid også at dersom norske myndigheter hadde hatt nasjonale retningslinjer som viste at dette var en uakseptabel atferd så ville de fulgt retningslinjene.

4 Norske myndigheter bør ta ansvar for å få på plass klare nasjonale retningslinjer som skal være gjeldende for alle norske selskaper. Retningslinjene bør, som et minimum, ta utgangspunkt i FNs Global Compacts ti prinsipper. Dette er prinsipper Norge er støttespiller for, og som flere norske selskaper allerede har tilsluttet seg og bruker både tid og ressurser å rapportere på. De nasjonale retningslinjene bør ligge til grunn for Ombudsmannens overvåking og oppfølging av norske selskaper. John Peder Egenæs Amnesty International Elin Enge Forum for utvikling og miljø Atle Sommerfeldt Kirkens Nødhjelp Petter Eide Norsk Folkehjelp Oslo, 9. februar 2010

5