Kulturlandskap i drastisk endring betraktninger i tid

Transkript

1 Kulturlandskap i drastisk endring betraktninger i tid Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren Ole Reidar Vetaas (f. 1960) Dr. Vetaas er forsker ved UNIFOB-Global med bred erfaring innen interdisiplinær forskning med fokus på mennesker og natur i et globalt perspektiv. Vetaas er vegetasjonsøkolog med fokus på landskap og endringsprosesser relatert til klima og menneskelig påvirkning. Han er spesialist på vegetasjonsendring og biodiversitet, og har forsket på kulturlandskap både i Afrika og Himalaya. For tiden leder han et prosjekt som ser på innplanting av fremmede bartrær langs vestlandskysten og effekten dette har på biodiversiteten i kulturlandskap, støttet av Norges forskningsråd. Inger Elisabeth Måren Se info side 175 Naturen er, og har alltid vært, i stadig endring, men i dag bidrar vi sterkere til disse endringene enn vi noen gang har gjort tidligere. Bruksopphør, spredning av introduserte arter, fragmentering, klimaendringer, oppgjødsling pga sur nedbør, hytte- og industriutbygging, vindmølleparker forurensing og økt forbruk skaper store endringer i forskjellig tempo og på forskjellige skalaer i landskapet. Til sammen fører dette til store endringer som påvirker oss alle. Vi trenger derfor kunnskap for å møte utfordringene som kommer. Natur- og kulturverdier går tapt i rekordfart. For eksempel så forsvinner det åpne kystlandskapet foran øynene på oss. Opphør av tradisjonell skjøtsel, men også klimaendringer og andre menneskeskapte endringer, som tilplanting med innførte arter av trær som sitkagran, fører til en rask endring av kystlandskapet. Det er altså viktig å ha en kunnskapsbasert forvaltning av naturressursene vi råder over i Norge slik at vi kan sikre en bærekraftig utvikling for fremtiden. Når de første menneskene fra kontinentet kom til vest-norge i eldre steinalder etter at isen hadde trukket seg tilbake møtte de et åpent kystlandskap. Dette landskapet var åpent fordi klimaet i tiden etter den store istiden ikke varmt nok til at trær kunne vokse og fordi trærne ikke hadde hatt tid nok til å innvandre fra sørligere og østligere strøk ennå. Trær som furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula pubescens) kom senere når klimaet ble mer gunstig. Etter hvert som klimaet ble varmere kom bjørk og furu og senere de mer varmekrevende løvtrærne. I dag finner vi treløse landskap der bjørk og furu er på vei til å etablere seg foran de store innlandsbreene der isen er på tilbakegang. Kystlandskapet i Norge var skogkledd for ca 8 til 7000 år siden og forble skogkledd i tre til fire tusen år. Dannelsen av det åpne kystlandskapet som vi kjenner fra historiske kilder var derfor lenge en gåte for forskerne. Det spesielle kystklimaet og kuldeperioden "den lille istid" etter den varme middelalderen ble regnet som en mulig årsak til at kystlandskapet ikke lenger var skogkledd. Men vegetasjonshistoriske undersøkelser (pollenanalyser) viste at nærliggende områder ble avskoget på forskjellige tidspunkt, og da forkastet man klima som hovedårsak til dannelsen av det 184 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

2 Faktaboks 1. Fremmede arter, rødlisten og svartlisten Rødlisten er i hovedsak en prognose for arters risiko for å dø ut i Norge. De vurderingene som ligger til grunn for å kunne gi denne type prognoser er basert på vitenskapelige kriterier utviklet i regi av Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN). At arter dør ut er i utgangspunktet en naturlig del av den langsiktige utviklingen i naturen. I vår tid er det imidlertid et omfattende globalt problem at arter dør ut i et urovekkende høyt tempo på grunn av menneskets inngripen i den naturlige utviklingen. Høyest forekomst av rødlistearter har vi i skog med 1827 arter (48 % av rødlisteartene) og jordbrukslandskap med 1329 arter (35 %). Rødlister har blitt et viktig verktøy i nasjonalt og internasjonalt arbeid knyttet til biologisk mangfold. Flere og flere land utarbeider nå oversikter over truede arter med bakgrunn i IUCN sine kriterier for rødlisting. Dette bidrar til en standardisering av vurderinger av hvilke arter som er truet, og øker mulighetene for sammenligning på tvers av landegrensene. Spredningen av fremmede arter er betraktet som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet på global skala. Fremmede arter forårsaker betydelige skader på det biologiske mangfoldet som er naturlig hjemmehørende i ulike områder og har negative økonomiske konsekvenser for livsgrunnlag og næringsvirksomhet for mange mennesker. Spesielt i de fattige deler av verden utgjør fremmede arter også en menneskelig helserisiko. Også i Norge har spredningen av fremmede arter store økologiske og økonomiske effekter. Med stadig økende grad av globalisering og et fremtidig varmere klima er det sannsynlig at effektene vil øke i omfang. Dette vil medføre at samfunnet også får et økende behov for kunnskap om fremmede arter. Når det gjelder vurderinger av økologisk risiko knyttet til fremmede arter; svartelisting, er det foreløpig ikke etablert en slik internasjonalt standardisert metodikk, men Norge utarbeidet sin første svarteliste i skogløse landskapet. I følge klimateorien "Finbulvinteren" burde jo hele kysten ha blitt avskoget omtrent samtidig og dette var altså ikke tilfelle. Videre arkeologiske og vegetasjonshistoriske analyser beviste at mennesket gjennom sine driftsformer hadde skapt det åpne kystlandskapet. Skogen ble altså fjernet for å gjøre plass til beiteland og jordbruk. Denne driftsformen med beite og brann holdt kystlandskapet åpent og treløst i flere tusen år helt opp til midten av forrige århundre, da endrede driftsformer i landbruket i kombinasjon med storstilt skogplanting har ført til at det åpne landskapet nå er i sterk tilbakegang. Kulturbetingete stabile landskap Mye av det landskapet vi ser på som uberørt er skapt gjennom lang og kontinuerlig bruk i form av slått, beite, brann, lauving og styving. Slike landskaper kalles kulturlandskaper fordi de er påvirket av menneskelig aktivitet gjennom tidene. Disse utgjør svært mye av Norges landareal, men er nå i høy grad i ferd med å forsvinne pga. store endringer i jordbruket og i samfunnet ellers de siste år. Sam- Den tradisjonelle driftsformen med beite og brann holdt kystlandskapet åpent og treløst i flere tusen år helt opp til midten av forrige århundre NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 185

3 Figur 1 Spor av svunne tider. Moldhus i utmark hvor torvstrø ble oppbevart før det ble fraktet til gårds. Kystbonden brukte torvstrøet under dyra i fjøset om vinteren. Torvmosen (Sphagnum spp.) holder godt på fuktighet, som for eksempel urin. Om våren ble dette (tallen) spadd ut på innmarka som kjærkommen gjødsel. Slik opprettholdt fiskerbonden en jevn strøm av næring fra utmarka; lyngheiene, til innmarka. Foto: Inger E. Måren. menlignet med andre europeiske land er forholdene for oppdyrking nokså begrensede i Norge. I marginale områder med skrint jordsmonn, da særlig i kystområder i vest og i nord, er forholdene for husdyrhold imidlertid gode. Her har høsting av vinterfôr i utmark vært svært viktig. Dette kystlandskapet er i dag en viktig del av vår felles europeiske natur- og kulturarv. Kulturlandskap er i så måte i kontinuerlig endring, men kystlyngheier skiller seg ut og er unike ved at de representerer en lang og kontinuerlig brukshistorie med vinterbeitende husdyr, lyngbrenning og utmarksslått som strekker seg opp til flere tusen år tilbake i tid. De er altså ikke "øyeblikksbilder" historisk sett, men del av våre aller eldste kulturlandskaper. Med sine unike natur- og kulturhistoriske verdier er de nå i ferd med å gå tapt. Lyngheiene er sterkt truet av fremmede arter En sterk gjengroing av det åpne kystlandskapet med bjørk og furuskog har pågått de siste femti år. Dette er selvfølgelig ikke utelukkende negativt. Den stedegne furuen langs kysten har en helt spesiell vekstform på grunn av det sterke vindpresset og danner særegne åpne furuskoger. Sett i lys av den generelle avskogingen i verden og behovet for CO 2 -binding er kystfuruskog en viktig komponent i kystlandskapet. Men det er ikke den særegne kraggete kystfuruskogen som kommer til å prege framtidens kystlandskap. En ny og fremmed art, sitkagranen (Picea sitchensis), ble innført samtidig med omleggingen av kystjordbruket. Sitkagran er en hurtigvoksende gran-art fra vestkysten av Amerika som nå er plantet ut både på innmark, utmark og i fuktige furuskogsområder langs hele Norskekysten. Den er nå i ferd med å spre seg naturlig via frø over store områder fordi beitedyra stort sett er vekke og det gunstige kystklimaet gir gode vestforhold. Den sprer seg til sammenligning mye hyppigere fra utplantinger enn den vanlige norske granen (Picea abies), som også er plantet langs vestlandskysten. Dessuten er utplantingene foretatt i mange små områder og potensialet for naturlig spredning er nå stort. Sitkagran kan bli både mye større og eldre enn de stedegne artene av 186 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

4 Faktaboks 2. Fremmede treslag Fremmede bartrær etablerer seg lettest på hogstflater, åpen lyngdominert mark, gjengroende kulturmark og myr, alt etter artenes miljøkrav. Til sammen dekker de anslagsvis da, eller ca. 1 % av Norges produktive skogareal (Gederaas et al. 2007). Det står dessuten fremmede bartrær, dels andre arter enn de som er anvendt i skogbruket, i hager, parker og andre beplantninger. Både fra slike og fra skogbrukets plantninger har flere arter etter hvert begynt å spre seg. Noen har også etablert stabile bestander i den norske naturen. Noen bartrær som er mye plantet i Norge, og som forviller seg i større og mindre grad er sitkagran (Picea sitchensis), hvitgran (Picea glauca), edelgran (Abies alba), vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla), europalerk (Larix decidua), sibirlerk (Larix sibirica), vrifuru (Pinus contorta) og sembrafuru (Pinus cembra), buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) og bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata). De to sistnevnte er mellom- og søreuropeiske furuer som ble plantet ut ganske tidlig i norsk skogreisningshistorie; fra 1860-årene og utover. Frem til 1950-tallet ble det trolig plantet omtrent like mye av buskfuru og bergfuru, særlig i kyststrøkene. Senere er bergfuru mer brukt enn buskfuru. I årene ble hele 36,3 mill. furuplanter plantet ut i norsk natur. Det er anslått at arealet deres nå utgjør da. Sitkagran (Picea sitchensis) er verden største grantre, og er blant de største treartene i verden. Den vokser naturlig på Amerikas vestkyst fra nordlige deler av California helt opp til Alaska. Sitka er en by i Alaska hvor den har sitt navn fra. Den trives i fuktige kystklima og har en eksterm toleranse i forhold til nedbør (600 til 5000 mm i året). Den vokser meget hurtig og kan bli 50 til 70 meter høy og 10 meter i omkrets. Den kan bli opp til 700 år gammel. Den er et populært plantasjetre langs kysten fordi den vokser hurtig i oseanisk klima. Dessverre setter den frø i ung alder (15-20 år) og sprer seg hurtig i omgivelsen. Denne fremmede arten har derfor potensial til å bli en invaderende art. bjørk og furu og kan derved komme til å skygge ut mange av våre stedegne trær, busker, urter og gras. Dette vil på sikt redusere biodiversiteten. Alle som har vært inne i et plantefelt av sitkagran har sett hvor ensformig og redusert vegetasjonen blir. Dessuten minsker det fremkommeligheten og den generelle friluftsverdien kraftig. Sitkagranen vokser fort og setter kongler i meget ung alder; den har derfor de beste muligheter for å spre seg i skog og utmark. Kombinasjonen av gjengroende utmark og klimaendring i form av mer nedbør og mildere vintre, er med på å gjøre vekstvilkårene for sitkagranen enda mer gunstige. Sitkagran-plantasjer i bergrenset omfang kan være et viktig bidrag for et bærekraftig skog- og jordbruk. I Danmark brukes sitkagran også som leplantinger mellom jordbruksåkre. Spredning fra disse er ikke noe problem fordi spredingen skjer i et aktivt jordbruksområde der det blir fjernet hver sesong. Langs Norskekysten er NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 187

5 Figur 2 To urbjugninger som "rekonstruerer" den første lyngbrannen for ca 5000 år siden på Tarva, Bjugn kommune. Foto: Inger E. Måren. Figur 3 a) Nybrent lynghei; det ser livløst ut, men frøbanken i jorda og sovende knopper i den brente røsslyngen vil snart sørge for at området blir irrende grønt av urter, gress og lyng. Foto: Inger E. Måren, b) utegangersauen beiter i det varierte lyngheilandskapet; de liker å oppholde seg i de nybrente områdene for her finner de næringsrike urter og gras. Foto: Keith McInturff. sitkagran plantet ut i kanten av utmark og i noen tilfeller også på innmark. Det er ingen som fjerner oppslag av sitkagran i områdene rundt slike plantefelt fordi skjøtsel i utmark ved hjelp av beitedyr, fôrsanking og brann stort sett har opphørt. I kombinasjon med pågående klimaendringer, som begunstiger sitkagran økologisk, vil dette sannsynligvis føre til en kraftig 188 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

6 spredning og vekst i kystnære strøk av denne innførte arten i årene som kommer. Selv med beitedyr i utmarka vil denne utviklingen fortsette, fordi beitetrykket ikke vil være høyt nok og områdene for store. Zoologene har mange eksempler på negative forandringer innførte arter kan føre til, for eksempel innføringen av rotte til Polynesia, kanin til Australia, kanadagås og kongekrabbe til Europa for å nevne noen. Det finnes også flere stygge botaniske importkatastrofer som kudzu (Peuraria lobata) innført til USA fra Japan i 1876, den marine algen Caulerpa taxifolia, innført til Middelhavet på tallet, Rhododendron ponticum til England i 1763 og lupin i Norge. Dette er altså intet nytt fenomen, men i dag innehar vi kunnskap og forvaltningsverktøy som kan unngå noen av slike importtabber. Hva vil vi ta vare på? Landskap er en del av vår identitet. Mange av de kulturlandskapstypene som forvaltningen i dag prioriterer, er øyeblikksbilder av landskaper i en serie av kontinuerlig skiftende landskap, formet av ulik jordbrukspraksis historisk sett. Subjektivt tenderer vi gjerne mot å ville verne "bestefars" landskap. Vi bærer i oss landskapsbilder fra barndommen som vi anser som "egentlige" og "opprinnelige" og derfor verdifulle. Dette gjelder også for politikere og forvaltere, og disse følelsene kan ofte være avgjørende for hva som blir bevart. Bestefars landskap veier tungt, og tidsaspektet blir gjerne ikke særlig vektlagt eller problematisert. Det er et viktig poeng at de som er med på å ta avgjørelser som utformer det landskapet vi lever i og kommende generasjoner skal vokse opp i, baserer seg på et kunnskapsbasert rammeverk fremfor det subjektive og individuelle. En britisk studie av forvaltningsbeslutninger i verneområder viser at nær 90 % av beslutningene tas på annet grunnlag enn forskningsresultater, dvs. "personlige erfaringer", "sunn fornuft" eller "samtaler med andre forvaltere i området". Forvaltningen baserer altså beslutningene på egne og andres erfaringer fremfor vitenskapelige beviser, til tross for betydelig in- Figur 4 Åpne kulturlandskap a) Geitebeite i utmark ved Moland i Lofoten; også så langt nord vokser skogen opp hvis ikke utmarka brukes b) Sauebeite ved Lygra i Hordaland; skogen inntar fort lyngheiområder som ikke brennes og beites, ved naturlig oppslag av bjørk, rogn, selje og furu, men også av sitkagran som sprer seg naturlig fra plantefelt. Begge foto: Inger E. Måren. NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 189

7 Figur 5 De åpne kulturlandskapene har ofte en rik fauna, tilpasset det åpne landskapet. a) edderkopp, b) øyenstikker, c) humle og d) sommerfugl er noen av de dyregruppene vi finner i de åpne kystlyngheiene. Alle foto: Inger E. Måren. Vi mangler fortsatt mange av de politiske, økonomiske og legale virkemidlene for å følge opp disse ambisiøse avtalene på internasjonalt plan ternasjonal forskningsaktivitet innen bevarings- og forvaltningsbiologi. Dette paradokset skyldes nok i stor grad dårlig kommunikasjon mellom forskere og forvaltere. Utfordringen blir å gjøre forskningsresultatene tilgjengelige og relevante for forvaltningen, slik at kunnskapen kommer til anvendelse. Den lokalhistoriske kunnskapen om tradisjonell bruk må sikres fordi den er i ferd med å dø ut de fleste steder. Det haster med å komme i gang med tiltak som kan sikre den natur- og kulturarv disse landskapene bærer i seg. I dag finnes det for eksempel ingen større sammenhengende kystlyngheiarealer som er vernet. Internasjonale forpliktelser Den nye utviklingen med opphør av skjøtsel og tilplanting av landskapet står i grell kontrast til våre norske forpliktelser internasjonalt. Nasjonale og internasjonale evalueringer av status og trender i norske landskaper avdekker store utfordringer for naturforvaltningen. I Regjeringens miljøvern-politikk og "Rikets miljøtilstand", St.meld. 21 ( ), heter det at "Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner". Etablering av verneområder og nasjonalparker er et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Norge har signert ambisiøse internasjonale avtaler for å ivareta biomangfold, landskap og økosystemfunksjoner, selv om vi fortsatt mangler kunnskap om dagens trender og status, samt bare har svak forståelse for mekanismene som styrer trendene i dagens landskap. Gjennom FN-konvensjonen om biodiversitet har vi for 190 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

8 Figur 6 a) Gyvel (Cytisus scoparius) sprer seg raskt i lyngheiene ved Lista b) Einstape (Pteridium aquilinum) sprer seg også fort i lyngheier og andre utmarksområder som ikke holdes i hevd c) Tett plantefelt av sitkagran (Picea sitchensis) på Lygra, Hordaland, plantet på 1970-tallet d) Utegangersau i de åpne lyngheiene på Lygra, Hordaland, i kontrast til den tette planteskogen på Radøy i bakgrunnen. Alle foto: Inger E. Måren. NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 191

9 Figur 7 Verdens tredje største tre i volum er en sitkagran (Picea sitchensis). Den vokser i staten Washington i USA ved innsjøen Quinault. (kilde wikipedia; Walter Siegmund). I dag er kystlyngheiene i Norge klassifisert som sterkt truet eksempel forpliktet oss til å forebygge tap av biologisk mangfold, hindre spredningen av fremmede arter, samt stoppe utryddingen av arter innen Vi mangler fortsatt mange av de politiske, økonomiske og legale virkemidlene for å følge opp disse ambisiøse avtalene. Vern gjennom aktiv drift Kulturlandskap kan ikke vernes på samme måte som naturlandskap. Vern av kystlandskapet og andre kulturlandskap må skje gjennom aktiv drift. Røsslyngen (Calluna vulgaris) har vært en livsnødvendig plante for kystbonden. Den er nemlig grønn hele året, og er fôr for såkalte "utegangersau" eller "villsau" (Ovis brachyura borealis). Dette er sau av gammel norrøn rase som gjennom tidene har tilpasset seg de spesielle klima- og beiteforholdene langs kysten. Sauerasen beiter urter og gress om sommeren, lyng om vinteren, klarer seg ute året rundt og har, historisk sett, passet godt i kombinasjon med kystbondens sesongfiske. På 1960-tallet var denne gamle husdyrrasen nærmest utdødd, i dag har vi rundt utgangersau i kystlandskapet, likevel utgjør de et forsvinnende lite mindretall av de ca. 1,1 millioner sau vi har her i Norge. I landet generelt, men i kystkommunene spesielt, ser vi nå en sterk nedgang i antall bruk. Tilsvarende har antall sau på beite gått kraftig ned i disse kystområdene, noe som igjen får store konsekvenser for landskapet i dag er kystlyngheiene klassifisert som "sterkt truet" i Norge. De drastiske endringene skjer ikke over natten, men ta frem gamle postkort eller familiebilder, så vil du nok bli overrasket over hvor store de faktisk er. Den dagen vi ikke ser havet for bare skog, er det kanskje for sent å snakke om å holde tradisjonene i hevd eller å restaurere det åpne kystlandskapet. Et aktivt kulturlandskap er forutsetningen for både bevaring av biologisk mangfold og et levedyktig jordbruk og skogbruk. Kysten har fortsatt et stort unyttet potensial og kan by på mange produkter, slik som økoturisme, naturbasert reiseliv og økologiske matvarer som kjøtt av utegangersau og det finnes verken ulv eller bjørn her. 192 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

10 Anbefalt litteratur Aarrestad, P.A., Fremstad, E., Skogen, A Kystlyngheivegetasjon, in: Fremstad, E., Moen, A. (Eds.), Truete vegetasjonstyper i Norge, NT- NU, 4, Gederaas, L., Salvesen, I. og Viken, Å. (red.) Norsk svarteliste 2007 Økologiske risikovurderinger av fremmede arter Norwegian Black List Ecological Risk Analysis of Alien Species. Artsdatabanken, Norway. Gimingham, C.H., Ecology of Heathlands, Chapman and Hall, London. Gimingham, C.H., The Lowland Heathland Management Handbook, English Nature, Peterborough. Kaland, P.E., Vandvik, V., Kystlynghei. In: (Eds.) Fremstad E., I.B. Lid, Jordbrukets kulturlandskap, pp Universitetsforlaget, Oslo. Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) Norsk Rødliste Norwegian Red List. Artsdatabanken, Norway Millennium Ecosystem Assessment Ecosystems and Human Well-Being: Synthesis. Island Press, Washington DC. Webb, N.R The traditional management of European heathlands. Journal of Applied Ecology, 35, NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 193

11 NATUREN for 100 år siden Naturen nr : Lockyers udviklingslære. Af P.B Studiet af de radioaktive stoffe lærer os, at grundstoffene ikke er saa uforanderlige, som man hidtil har forestillet sig, men at; de tvert imod ogsaa ligesom alt andet er underkastet forvandlingens love. Den store engelske astrofysiker Joseph Normann Lockyer har fremsat en temmelig dristig hypotese om stoffenes omdannelse under paavirkning af høie temperaturer og anvendt denne paa stjernerne. Som bekjendt leverer elementerne i gasform, hvad man kalder et linjespektrum, d.v.s. et spektrum bestaaende af skarpt adskilte lysende linjer. De nyere undersøgelser viser, at det kun er, naar gasarternes molekyler er spaltet til enkle atomer, at de giver linjespektrum. Hvert atom har altsaa sit karakteristiske linjespektrum. Naar nu et grundstof under forskjellige forholde leverer forskjellige linjespektra, mener Lockyer, at man deraf er berettiget til at antage, at det er foregaaet en forvandling af atomet, en forvandling af et grundstof til et andet. Hvert metal har f. eks. sit karakteristiske linjespektrum. Elektriske funker er vel det, som her paa jordens overflade har den høieste temperatur. Fremkaldes funkerne ved elektriske udladninger af særlig høi spænding, stiger temperaturen endvidere umaadelig. Lockyer fremkaldte metalspektra ved hjelp af saadanne gnister, og det lykkedes ham at faa spektret fuldstændig forvandlet og meget simplere. Han mente da, at metalatomet i denne umaadelig høie temperatur var spaltet, at metallet som han siger var forvandlet til protometal. Lockyer overfører sine betragtninger til verdensrummet. Her har man himmellegemer af meget forskjellig temperatur. De stjerner, der er saa varme som solen, giver de samme spektra som denne og indeholder følgelig de samme stoffe som solen. I de varmere stjerner er metalspektrerne forsvundet. Metalatomerne har spaltet sig i den høiere temperatur, og er erstattet med protometaller, i de endnu varmere stjerner ser man hovedsagelig kun vandstof, og i de hedeste er endog vandstoffet forsvundet og erstattet med protovandstof. NATUREN nr

12 NATUREN for 100 år siden Under et himmellegemes afkjølingsproces maa ogsaa alle disse produkter efterhaanden optrede, ligefra protovandstoffet, der svarer til det hedeste begynderstadium, gjennem de forskjellige mellemled til de bekjendte metaller som vi kjender fra solen, jorden og andre stjerner. Lockyers teori er dristig, morsom, men temmelig fantastisk og har vistnok ikke megen tilslutning mellem videnskabsmændene. 195 NATUREN nr

13 Bokanmeldelser Norsk naturarv forvitrer En uhyre viktig bok om presset på norsk natur og om veivalg i vernearbeidet fremover NORSK NATUR FARVEL? EN ILLUSTRERT HISTORIE Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar (red.) Unipub. ISBN sider. Kr. 369,-. Dette er en bok som bør være obligatorisk og spennende lesing for alle naturinteresserte og de som i tillegg er bekymret for fremtiden til norsk natur. Den bør være på plass på alle kontorene i Miljøverndepartementet og andre riksorganer samt på fylkenes miljøvernavdelinger. Her kan de hente mye argumentasjon for restriktive holdninger i vernesaker. Den bør også være pensum for kommunenes administrasjon og politikere, slik at de kan lære av feil fra fortiden, glede seg over det positive som er oppnådd, ta del i de scenarier som trekkes opp i den siste del av boken, og bidra til at boken blir et nyttig verktøy for aktive handlinger fremover. Den norske naturarv er i fare, den norske natur oppsplittes, omformes, nedbygges og forvitrer. Slik lyder budskapet i denne nye boken av Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar. De har begge en meget lang fartstid innen naturvernarbeidet i Norge, og har sammen tidligere utgitt de viktige og høyst informative og tankevekkende bøkene Norsk urskog (Universitetsforlaget 1991) og Norsk Naturarv (Andresen og Butenschøn 2001). Berntsen har også utgitt Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge (Grøndahl/Dreyer 1994). Som det poengteres i innledningen, så er formålet ved boken å vise og dokumentere hvordan verdifull og uerstattelig norsk natur går tapt bit for bit i økende tempo. Altså en forvitringsprosess som oftest er irreversibel og mye mer omfattende enn man tror, noe som blir svært tydelig når data sammenstilles fra mange kilder og av kompetente fagfolk. Statsminister Jens Stoltenberg varslet verdikamp om miljøet da han åpnet Hallingskarvet Nasjonalpark 9 august i år, og miljøvernminister Erik Solheim mente ved samme anledning at vi går inn i en ideologisk verdikamp om miljøvern med Fremskrittspartiet som den store stygge ulven. Men de bør nok begge lese boken og se at alle politiske organer har sine svin på skogen og at det er langt mellom liv og lære. Det har tatt fem år å lage boken opplyses det om i forordet. Det kan vi godt skjønne når vi ser den omfattende dokumentasjonen i tekst, bilder, tegninger og grafikk. Bildene og tegningene er utvalgt med omhu og er 196 NATUREN nr

14 Bokanmeldelser treffsikre illustrasjoner av gode eksempler. Spesielt tankevekkende for undertegnede, som bor i Åsane utenfor Bergen, var det å se Helge Sundes billeddokumentasjonen av den planløse og hardhendte utbyggingen, og tapet av dyrket mark som har funnet sted der, og som fortsetter i fremskrittets navn med flere omstritte utbygninger. Bildene av sjeldne naturtyper og arter på Merdøy, en spesiell øy utenfor Arendal, er også til ettertanke. En god illustrasjon av hvor sårbar og fragmentert spesielle elementer innen kystnaturen er under dagens press på strandsonen. Heldigvis har man klart å sikre noe av den ytre sørlandskysten gjennom etablering av skjærgårdsparker, verneområder for fugl og verneplaner. Dessverre er mye gått tapt, noe som illustreres fra Blindleia vest i Aust-Agder, hvor, som det heter i boka, markedet har overtatt og nedbyggingen drives fram av økt privat rikdom, ivrige entreprenører og overliberale kommunepolitikere som gir dipensasjoner på løpende bånd. Boken har mye god grafikk som oftest illustrerer forandringer over tid. Som stikkord kan nevnes den kraftige reduksjonen i villmarksområder, de forskjellige verneplaner for vassdrag, utviklingen av nettet av skogsbilveier, tap av kalkfuruskoger, nedbygging og endring av driftsformer i kulturlandskapet og mye mere. Dette er en god og konsis måte å sammenfatte mye informasjon på, kombinert med informativ figurtekst med kildehenvisning. Men i noen tilfeller er figurene i minste laget, og noen fargenyanser er vanskelige å skille ut. Boken er inndelt i tre deler. Den første delen handler om globale perspektiver. Her trekker Berntsen opp de historiske linjene når det gjelder presset mot naturen, milepæler innen naturvernet og kort om dagens situasjon. Budskapet er at det er litt å glede seg over men mye å engste seg over med dagens økonomiske vekst, både nasjonalt og internasjonalt. I den samme delen behandler Hågvar tap av natur i et globalt perspektiv. Det hentes skremmende eksempler fra tap av naturskog som igjen fører til tap av et bredt register av arter. Del 2 utgjør den største delen av boken, og omhandler oppsplitting og tap av norsk natur. Her dokumenteres det at det står verre til enn man hadde forestilt seg, og glansbildet av Norges natur rakner betraktelig. Den består av 10 kapitler skrevet av forskjellige ytterst innsiktsfulle forfattere. Hågvar viser at inngrepsfri natur stadig er blitt sjeldnere, den finnes helst høyt over havet eller langt mot nord. Sidsel Mæland behandler urbaniseringen av høyfjellet og får flott frem konfliktene mellom vern, irreversible naturinngrep og utbyggingskåte investorer, grunneiere og kommuner. Jens Petter Nilssen tar for seg nedbyggingen av kysten, med Skagerrakkysten som et eksempel hvor både naturverdier og kulturverdier er gått tapt av en nesten uhemmet hyttebygging. Dette er verdifull dokumentasjon og et lærestykke for resten av landet, også når det gjelder tap av eller reduksjon i allemannsretten. Kampen om vassdragene behandles av Berntsen som viser til at over 70% av de største vassdragene våre er regulert. Tapet av flere store NATUREN nr

15 Bokanmeldelser fosser og vassdrag var egentlig unødvendig sett i historiens lys. Dagens konflikter med småkraftverk og inngrep i vernede vassdrag behandles også, samt monstermaster og kraftlinjer og hvordan alt dette forringer landskapsbildet og truer sårbar natur og diversitet. Kjell Sandaas har et kort men fint kapitel om hvordan det rennende vann er forsvunnet innen mange områder, med Bærum, Oslo og Rakkestadelva i Østfold som case studies fra bekkeklukking til bekkelukking lyder undertittelen. De negative effekter påpekes, og de er mange og iøyenfallende, både når det gjelder landskap, samfunn og biodiversitet. Men det positive er at det arbeides med gjenåpning av både bekker og elver både i Oslo og i Bærum. Hågvar viser i sitt kapittel om våtmarkene at mye er gått tapt, det gjelder spesielt grunntvannsområder, deltaer, strandflater og kalkmyrer. Men også når det gjelder vanlige myrer, som utgjør en hel palett av typer, så er en fjerdedel gått tapt og bare 3 % vernet. Enda verre står det til med våre naturlige skoger hvor Hågvar med rette hevder at urskogene og de naturlige skoger forsvinner eller allerede er forsvunnet. Dette blir godt dokumentert, også at mer enn tusen rødlistede arter er truet, og det vises til at konfliktene er vanskelig å løse fordi mye av den norske skogen er privateid. Våre kalkområder blir grundig behandlet av Jørn Erik Bjørndalen som viser at våre kalkområder er botaniske oaser når det gjelder stort artsmangfold og sjeldne naturtyper. Det gjelder selvfølgelig også hvirvelløse dyr, fra midd via snegler til insekter, noe som det kanskje også kunne ha vært tatt med noen eksempler fra. Men han viser med gode eksempler hvor mye som er tapt, kanskje mest i Østlandsområdet, men med noen stygge eksempler fra Sunnmøre og Nordland i form av dagbrudd. Det er likevel gledelig at forskjellige verneplaner har klart å fange opp verdifull kalknatur, men man trenger mange flere gode skjøtsel- og forvaltningsplaner på kommunalt nivå. Wenche Dramstad og Oskar Puschmann stiller det følgende spørsmål: Kulturlandskapets verdier en tapt kamp? De er nok ikke så pessimistiske som tittelen skulle antyde. Men de påpeker klart at både myndigheter og landbruk står ovenfor en voldsom utfordring, og kulturlandskapets verdier kan bare bevares gjennom fortsatt bruk. De dokumenterer det som er gått tapt og hvor skremmende fort det forsvinner. De diskuterer hva som må gjøres for å bevare det som er igjen, ved bruk av informasjon og forskjellige tilskuddsordninger. Forfatterne har et vesentlig poeng i at det er viktig hvordan informasjon gis slik at den ikke bare er for de spesielt interesserte (elitekunnskap) og at dagens tilskuddsordninger er helt utilstrekkelige. Kine Halvorsen Thorén viser hvordan de grønne lungene i byrommet er blitt færre og hvilke negative effekter det kan ha for trivsel og rekreasjon, men også for tap av arter. Hun behandler blant annet nedbyggingen av naturområder og endringer av tresjiktet. Det er frustrerende lesning, særlig med tanke på hvor mange av Norges befolkning som bor i byer og at urbaniseringen er økende. Dagens trend forsøkes stoppes med utarbeidelse av grønne plakater, et utmerket tiltak, men det 198 NATUREN nr

16 Bokanmeldelser gjenstår å se hvordan det blir med avstanden mellom liv og lære. Del 3 av boken, som er ganske kort men viktig, omhandler fremtiden for norsk natur hvor budskapet er at det både er mulig å redde eller å skusle bort de deler man har igjen av norsk naturarv. Hågvar behandler noen av de motkrefter som kan redde naturverdier, her er det heldigvis mange muligheter, men det er avhengig av hvordan de brukes. Riksrevisjonen kom for eksempel i 2007 med en hard dom over norsk arealpolitikk, noe som selvfølgelig trekkes frem i kapitlet for alt det er verd. Han behandler også hvorfor vern er viktig, og har med et tankevekkende eksempel fra Bærum kommune. Som avslutning på boken legger Hågvar og Berntsen frem tre alternative fremtidsscenarier, fra det positive til det negative, fra en redningsaksjon for norsk naturarv, over business as usual til norsk natur farvel. Det gjenstår å se hva som skjer, tiden går fort og forandringene skjer enda fortere. Vi er i alle fall advart og har lært mye gjennom lesingen av boken. Det er å håpe at boken Norsk Natur farvel? får en stor leserskare, det fortjener den. Jeg håper også at den brukes aktivt av nøkkelpersoner innen forvaltningen av norsk naturarv. Men som det sies i kapitlet til Dramstad og Puschmann: Vi har et mediestyrt samfunn, det er ikke tilstrekkelig å ha rett, du må markedsføre argumentet slik at det blir oppfattet og skaper engasjement. Da håper jeg at boken klarer det, selv om den bare var tilgjengelig ved bestilling både hos bokhandlere i Bergen og i Arendal. Torstein Solhøy NATUREN nr

17 Arne Myhre Klima, energi og miljø Klima, energi og miljø gir en faglig solid og samtidig lett forståelig behandling av ulike klimaspørsmål. Drivhus - effekt, troposfærisk ozon, sur nedbør, klimavariasjoner og havstrømmer er stikkord som blir grundig behandlet i boka. Siden energibruken står sentralt i klimaproblematikken, omhandler boka også fornybare kilder og effektiv energibruk. Klima, energi og miljø kan brukes som en akademisk lærebok på flere nivåer, ettersom innholdet er gradert etter vanskelighet. Boka er også ypperlig egnet for videreutdanning og kurs i klima- og miljøproblematikk, og vil være verdifull for en bred leserkrets som er opptatt av klimaspørsmål. Kr 389,- Kjøp boka i bokhandelen eller På tlf På fax E-post: bestilling@universitetsforlaget.no Internett: