Kulturlandskap i nord og sør betraktninger i rom

Transkript

1 Kulturlandskap i nord og sør betraktninger i rom Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas Menneskets bruk av skog har skapt mange former for åpne kulturlandskap. Kulturpåvirkede skoger har ofte høyt biologisk mangfold fordi bruken av dem har åpnet opp for et mangfold av habitater som igjen gir rom for mange arter. Mens vi i Norge og i EU bruker store midler på å bevare disse landskapene formet av beite, brann og fôrsanking, blir slike kulturlandskap i de fattige deler av verden ofte sett på som ødelagt og forringet skog av den lokale byéliten og av internasjonale forskere. Hvorfor er det slik? Har vi som forskere, forvaltere og politikere forskjellig verdisyn "her" og "der"? Slike kulturlandskap bør også i fattige subtropiske og tropiske strøk vurderes og verdisettes basert på kunnskap og standardiserte forvaltningskriterier. Dette kan gjøre det mulig å forene vern og bruk på en bærekraftig måte, basert på den gylne middelvei. Vi må bygge opp under et kunnskapsbasert forvaltningssystem for å hindre unødig tap av biologisk mangfold samtidig som vi sikrer økosystem-tjenestene for lokalbefolkninger, særlig i områder hvor økende press på naturressursene er et reelt problem. Landskap i nord Historisk sett har jordbruket ekspandert og skogsdekket avtatt på alle kontinent de siste par hundre år. Denne globale trenden har fortsatt fram til i dag med noen unntak. I det nordlige Amerika og i Europa spesielt er jordbruksarealene nå på retur og skogene ekspanderer. På bakgrunn av den globale avskogingsproblematikken skulle man kanskje tro at denne utviklingen ble oppfattet som en utelukkende positiv trend. Men mange forskere og forvaltere er skeptiske til at de menneskeskapte åpne landskapene gror igjen og blir til skog. Når de åpne kulturlandskapene forsvinner, medfører dette ofte regionalt tap av biodiversitet, samt uerstattelige natur- og kulturverdier. Av Norges 225 truede plantearter (såkalte rødliste-arter) har 25 prosent sitt vanlige habitat i slike kulturskapte landskap. Disse kulturlandskapene er generelt sett regnet som en viktig del av vår natur- og kulturarv, og det er et alvorlig problem at slike verdifulle landskap bokstavelig talt forsvinner inn i skogen. Den generelle samfunnsutviklingen øker altså presset på kulturlandskapet. Utviklingen i primærnæringene har særlig stor betydning. Jordbruket i vesten truer i dag paradoksalt nok de verdiene som langvarige og stabile driftsfor- Inger Elisabeth Måren (f. 1971) Måren tok hovedfag på forholdet mellom skjøtsel og gjenvekst av skog i Himalaya. Feltområdet var kulturpåvirket eikeskog i Nepal der menneskelig påvirkning i form av beite og fôrsanking på regenerering av skog er en viktig problemstilling. Nå er hun stipendiat i terrestrisk økologi ved Institutt for Biologi. Hun har spesialisert seg på vegetasjon, landskap og endringsprosesser relatert til menneskelig påvirkning. Nå jobber hun med hvordan både tradisjonell skjøtsel og opphør av denne påvirker vegetasjonsutviklingen i lyngheilandskapet i Vest-Norge. Brann og beite har vært viktige komponenter i dette gamle kulturlandskapet og som nå er i ferd med å forsvinne. Ole Reidar Vetaas Se info side 184 NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas 175

2 Figur 1 Tidligere åpne beiteskoger som nå er gjengroende i Berry Hollow, tilgrensende Shenandoah National Park, Virginia, østlige USA. Vanlige trearter her er Pinus strobus, Tsuga canadensis, Capinus caroliniana, Cornus florida, Ceris Canadensis, Kalmia latifolia, Quercus rubra, Quercus alba og Quercus prinus. Foto: Inger E. Måren mer har skapt, hovedsakelig gjennom endrede og opphørte driftsformer. Markedsmekanismer og internasjonale avtaler, samt landbrukspolitikk og tilskuddsordninger styrer utviklingen i dagens jordbruk og dermed også mye av kulturlandskapets utforming og fremtid. Gjennom beite, slått og kontrollerte branner har mennesket holdt en rekke potensielle skogsområder åpne. Et godt eksempel er kystlyngheiene langs Europas vestkyst, fra Nord- Norge i nord til Portugal i sør. Lyngheisenteret på Lygra er en del av et europeisk nettverk som har som mål å bevare deler av disse åpne kystlyngheiene, som har preget kystlandskapene gjennom flere tusen år. Det samme gjelder åpne beitemarker og setervoller i fjellområder i Norge og i Mellom-Europa. Før siloens tid ble også selve løvskogene intensivt brukt til sanking av vinterfôr til husdyrene. De ble omdannet til åpne «parklandskaper» der gjerne flere arter av løvtrær regelmessig ble kuttet i toppen; styvet, tørket og brukt som vinterfôr. I tillegg ble ur- 176 NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas

3 ter og gress på skogbunnen beitet av husdyr på utmarksbeite. Disse åpne kulturlandskapene har blitt meget artsrike og er samtidig fine rekreasjonsområder. De innehar altså flere økosystem-tjenester. Det brukes derfor mye ressurser både i Norge og EU for å holde utvalgte kulturlandskap i hevd med de samme lavteknologiske driftsformene som de ble formet av. Landskap i sør Utviklingen i subtropiske og tropiske strøk, der befolkningen er fattig og i vekst, står i sterk kontrast til forholdene i den vestlige verden. Her ekspanderer jordbruket og skogsressursene er utsatt for et økende press på grunn av fattigdom og sterk befolkningsvekst. Her er de samme lavteknologiske driftsformene som skapte våre europeiske kulturlandskap høyst pågående og fremdeles i bruk. Den store forskjellen er at de kulturlandskapene som blir formet i den fattige delen av verden nesten alltid blir regnet som ødelagt natur og bruken av brann, beite og fôrsanking blir til dels betegnet som destruktiv. Det er udiskutabelt negativt når internasjonale selskaper bruker bulldoser for å pløye seg vei inn i Amazonas regnskoger, men de fleste kulturlandskap i tropiske strøk er framkommet på en lignende måte som de europeiske. Landsbybefolkingen i den tredje verden bruker de samme økologiske faktorene som i Europa; beite og brann, og høsting av ved og fôr i skogene. De vidtrekkende savannelandskapene i Afrika, Asia og Latin- Amerika er alle formet av mennesket gjennom brann og husdyrbeite, på samme måte som kystlyngheiene i Vest-Europa. Faktaboks 1. Global avskoging? Det finnes ingen globale avskogingsproblemer, hevder den danske miljøforsker Bjørn Lomborg. Dette er en av hans mange spissformuleringer som har blitt kastet fram i miljødebatten. Han hevder at den globale tilveksten av skog oppveier avskogingen. Lomborg bruker akkurat samme datakilder som de ulike miljøbevegelsene, men han kommer ofte til stikk motsatt konklusjon. Kan hans konklusjoner være riktige? På en måte har han rett. I følge FAOs egne tall er reduksjonen av skog i tropiske områder ikke mye større enn tilveksten av de boreale skogene i nord. Problemet Lomborg ikke nevner, er at de tropiske skogene er de mest artsrike i verden, mens de nordlige boreale skogene ikke på langt nær har samme biodiversitet, verken av planter eller dyr. Dette er altså en vesentlig økologisk forskjell mellom de boreale og tropiske skogene som Lomborg unnlater å nevne. En viktig årsak til tap av biologisk mangfold globalt er at de meget artsrike skogene i tropiske strøk minker. Da hjelper det lite at de boreale barskogene med mye lavere biodiversitet har netto tilvekst på global basis. Totalt sett vil vi miste mange arter. Eikeskoger i Himalaya De verneverdige åpne, parklignende skogene i Skandinavia har også sine paralleller i subtropiske og tropiske strøk. Et godt eksempel er eikeskogene i Himalaya-fjellkjeden. Skogene i den enorme fjellkjeden er omkranset av de De tropiske skogene er de mest artsrike i verden, mens de nordlige boreale skogene ikke på langt nær har samme biodiversitet. NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas 177

4 Faktaboks 2. Kulturlandskap Kulturlandskap kan defineres som landskap påvirket og formet av menneskelig aktivitet gjennom tidene. I vid forstand er også moderne menneskeskapte landskap som byer og forsteder former for kulturlandskap. Til og med de mest isolerte områder i verden er i dag menneskepåvirkede i form av langtransportert forurensing eller global oppvarming. Begrepet blir likevel helst brukt om jordbrukets kulturlandskap. Mange kulturlandskap og naturtyper knyttet til disse er i ferd med å forsvinne. Det skyldes hovedsakelig at jordbruket har endret seg svært i forhold til for år siden, hvor gjengroing på grunn av opphørt og endret bruk er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet. Kulturlandskapet i Norge er veldig variert fordi vi har variert natur med mange gradienter som for eksempel variasjon i jord ph, jord fuktighet, høyden over havet og lengdegrad. Vegetasjonstyper som kulturbetinget eng, lauveng, hagemark, beiteskog og høstingsskog, kystlynghei, typer i rasmark, berg og kant og myr inngår her. I Norge regnes 71 vegetasjonstyper som truet og de fleste av disse finnes i kulturlandskapet. Ni av 12 akutt truede vegetasjonstyper finnes i kulturbetinget eng og lauveng. Av 36 sterkt truede vegetasjonstyper finnes ca. halvparten i kulturbetinget eng, kystlynghei, berg- eller kantvegetasjon. De tempererte skogene i Himalaya er en viktig kilde for vinterfôr til husdyrene. to mest folkerike statene i verden, nemlig India og Kina, og er derfor utsatt for et sterkt press. Tilstanden for skogene i Himalaya reflekterer det globale mønster hvor de tropiske skogene i lavlandet i India og Nepal har blitt avskoget og omgjort til åkerland i forrige århundre, mens avskogningen i de tempererte sonene ikke har vært så dramatisk som det ofte har blitt hevdet. Skogene i høylandet er en viktig kilde for vinterfôr til husdyrene, som igjen gir gjødsel til åkerlandet, litt på lik linje med kystlyngheiene som ga vinterfôr til 178 NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas

5 husdyra og samtidig gjødsel til innmarka. Skogen er altså en integrert del av jordbruket fordi kunstgjødsel ikke er lett tilgjengelig i disse områdene. Bruksformen er mye den samme som den som ble praktisert i Norge fram til 1950-tallet. Da vi startet vår forskning i Himalaya viste en nepalesisk forsker oss en rapport han hadde skrevet om avskoging fra fjellene rundt Kathmandu. Fra tekst og bilde forstod vi at dette egentlig var en styvet eikeskog (Quercus semecarpifolia) (se bilde). Bildet viste noen styvede eiketrær tatt av en engelsk forstmann på 1800-tallet. Faktum var at den styvede eikskogen så nesten lik ut i den dag i dag. For et flott kulturlandskap, sa vi. Å nei, dette er ødelagt skog, repliserte den nepalesiske forskeren. Vi måtte da forsøke å forklare at slike skoger blir vernet i Europa fordi de er spesielle i sin utforming og ofte har høy plantediversitet. Kulturskapte skoger er artsrike Opprettelsen av verneområder som nasjonalparker og naturreservat spiller en nøkkelrolle i å verne om biologisk diversitet. Måten man ser slike områder på har forandret seg med tiden og man har i hovedsak to forskjellige modeller for vern; Den originale, eksemplifisert med Yellowstone National Park i USA etablert i 1872, hvor all lokalbefolkning ble tvangsflyttet ut av vernområdene. Dette skjedde også i de første verneområdene i Himalaya. Den andre og nyere modellen baserer seg på nyere erfaring både fra Himalaya og fra vår egen region som kan indikere at det er fornuftig å la lokalbefolkningen utnytte deler av verneområdene, både til beiting og til bruk av skogsressurser. Sagarmatha National Park i Nepal, opprettet i 1976, var et pionereksempel på denne nye typen tilnærmelse. Ved å tillate bosetting og beskatning av naturressursene i verneområder skiftet altså bevaringskonseptet fra "det ville og naturlige" til "det menneskeskapte kulturlandskap". Det europeiske habitatsdirektivet og Natura 2000 reflekterer dette skiftet i fokus ved å fokusere på biodiversitetsbevaring og økosystembevaring fremfor "naturlighet" per se. Forskning fra Nepal viser nemlig at det ofte er flere arter i de moderat brukte skogene enn i urørt eller overutnyttet skog. Dette stemmer med økologisk teori, som forutsier at det forekommer flest arter ved middels forstyrrelse. Men slike resultater må underbygges med empiriske data fra ulike områder for å overbevise de som styrer og forvalter verneområder. Avskoging eller bærekraftig utnyttelse? De åpne skogene i Himalaya blir av mange forvaltere, naturvernere, politikere og den lokale overklassen betegnet som ødelagte skoger, og blir ofte klassifisert som «ikke-skog». Denne misoppfatningen er en av årsakene til at omfanget av avskogingen i det sentrale Himalaya har vært overdrevet. Studier av satellittbilder viser at i sentrale deler av Himalaya er det mer tilvekst enn avskoging i de tempererte skogene. I tilegg har denne til dels konstruerte avskogingen, med stor urett, fått skylden for store flomkatastrofer langs de store elvene på det nordindiske kontinent. Paradokset er det samme som for lynghei versus savanne; vi bruker masse penger på å bevare kulturlandskap i Europa og Skandinavia, Man har i hovedsak to modeller for naturvern: inkludering eller ekskludering av menneskelig aktivitet NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas 179

6 Figur 2 a) Ilden ble først brukt for å åpne landskapet langs Europas vestkyst; for så å bli brukt til å holde beitemarkene i hevd. Foto: Liv Guri Velle, b) norsk utegangersau (Ovis brachyura borealis) tåler å gå ute på beite hele vinteren som her på Tarva, Bjugn kommune. Foto: Inger E. Måren 180 NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas

7 Figur 3 Kulturpåvirket skog i Nepal a) Blandingskog av eik (Quercus semecarpifolia) og rhododendron (Rhododendron arboreum) ved foten av Dhaulagiri (8167 moh) i Annapurnaområdet; skogen brukes til fôr- og vedsanking, samt storfe og småfebeite, b) Styvete eiketrær; bladverket utgjør en viktig del av husdyrfôret, c) Yak (Poephagus grunniens) brukes til bæring og pløying, samt til melk-, kjøtt- og fiberproduksjon d) Skogsbruk og jordbruk side om side; rismarker og blandet løvskog i Milke Danda, Everest-området. Alle foto: Inger E. Måren NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas 181

8 Figur 4 Beitedyr i Nepal a) Yak beiter i høyden i Himalayafjellkjeden, men på grunn av store nedbørsmengder og bratt terreng i disse fjellområdene, blir det fort erosjon ved overbeite (Foto: Inger E. Måren) b) Store geiteflokker utnytter vegetasjonen i de åpne rhododendronskogene, godt passet på av gjetere og gjeterhunder fordi her bor både tiger, leopard og brunbjørn. Foto: Keith McInturff mens de samme driftsformene og lignede landskap i tropiske fattige strøk blir regnet som «ødelagt» natur. En årsak til at slike paradokser oppstår er at bevaringsplaner ofte er mer politisk styrt enn basert på fakta og forskningsresultater. En annen årsak kan være at vi som forskere og forvaltere også skiller mellom hva vi foretrekker utenfor vår egen stuedør og hva vi foretrekker å finne langt vekke. Dessverre er det en usynlig allianse mellom naturvernere fra den rike verden som kun ønsker urørt skog i subtropiske og tropiske strøk, og byéliten i den tredje verden som ofte setter en negativ merkelapp på hva den uskolerte landsbybefolkningen gjør med skogen sin. Lokalbefolkningen blir ofte framstilt som uskolerte og kunnskapsløse som ikke forstår at skogene de utnytter har global verdi og bør få stå urørt. Det finnes selvfølgelig også internasjonale selskaper som driver rovdrift på tropisk skog hvor lokalbefolkningen er en del av prosessen, men mye av skogsutnyttelsen i de subtropiske og tropiske områdene skyldes småskala sanking av husdyrfôr, mat, medisiner og brensel. Dette angår særlig savannelandskap og de åpne, parklignende skogene. Et mål med Norges forskningsinnsats i fattige 182 NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas

9 land generelt og Universitetet i Bergen sitt forskningssamarbeid med land som Nepal spesielt, må være å hjelpe til med å dokumentere og legge til rette for kunnskapsbasert forvaltning av disse åpne artsrike kulturskapte skogene, slik at de kan utnyttes på en bærekraftig måte for fremtiden. Anbefalt litteratur Chaudhary R.P Forest conservation and environmental management in Nepal: a review. Biodiversity and Conservation 9: Ives JD Himalayan perception Environmental change and the wellbeing of mountain peoples. 2nd. ed. HimAAS, Kathmandu. Mahat TBS, Griffin DM, Sheperd KR Human impact on some forests of the Middle Hills of Nepal: 1. Forestry in the context of the traditional resources of the state. Mountain research and Development 6: Millennium Ecosystem Assessment Ecosystems and Human Well- Being: Synthesis. Island Press, Washington DC. Moench M, Bandyopadhyay J People-forest interactions: A neglected parameter in Himalayan forest management. Mountain Research and Development 6: Måren IE & Vetaas OR Does regulated land use allow regeneration of keystone forest species in the Annapurna Conservation Area, Central Himalaya? Mountain research and Development 27: Singh JS, Singh SP Forests Vegetation of the Himalaya. Botanical Review 53: Stainton A Forests of Nepal. John Murray, London. Vetaas, OR The effect of canopy disturbance on species richness in a central Himalayan oak forest, Nepal. Plant Ecology, 132: Vetaas OR The effect of environmental factors on the regeneration of Quercus Semecarpifolia Sm. in central Himalaya, Nepal. Plant Ecology 146: NATUREN nr Inger Elisabeth Måren og Ole Reidar Vetaas 183

10 Kulturlandskap i drastisk endring betraktninger i tid Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren Ole Reidar Vetaas (f. 1960) Dr. Vetaas er forsker ved UNIFOB-Global med bred erfaring innen interdisiplinær forskning med fokus på mennesker og natur i et globalt perspektiv. Vetaas er vegetasjonsøkolog med fokus på landskap og endringsprosesser relatert til klima og menneskelig påvirkning. Han er spesialist på vegetasjonsendring og biodiversitet, og har forsket på kulturlandskap både i Afrika og Himalaya. For tiden leder han et prosjekt som ser på innplanting av fremmede bartrær langs vestlandskysten og effekten dette har på biodiversiteten i kulturlandskap, støttet av Norges forskningsråd. Inger Elisabeth Måren Se info side 175 Naturen er, og har alltid vært, i stadig endring, men i dag bidrar vi sterkere til disse endringene enn vi noen gang har gjort tidligere. Bruksopphør, spredning av introduserte arter, fragmentering, klimaendringer, oppgjødsling pga sur nedbør, hytte- og industriutbygging, vindmølleparker forurensing og økt forbruk skaper store endringer i forskjellig tempo og på forskjellige skalaer i landskapet. Til sammen fører dette til store endringer som påvirker oss alle. Vi trenger derfor kunnskap for å møte utfordringene som kommer. Natur- og kulturverdier går tapt i rekordfart. For eksempel så forsvinner det åpne kystlandskapet foran øynene på oss. Opphør av tradisjonell skjøtsel, men også klimaendringer og andre menneskeskapte endringer, som tilplanting med innførte arter av trær som sitkagran, fører til en rask endring av kystlandskapet. Det er altså viktig å ha en kunnskapsbasert forvaltning av naturressursene vi råder over i Norge slik at vi kan sikre en bærekraftig utvikling for fremtiden. Når de første menneskene fra kontinentet kom til vest-norge i eldre steinalder etter at isen hadde trukket seg tilbake møtte de et åpent kystlandskap. Dette landskapet var åpent fordi klimaet i tiden etter den store istiden ikke varmt nok til at trær kunne vokse og fordi trærne ikke hadde hatt tid nok til å innvandre fra sørligere og østligere strøk ennå. Trær som furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula pubescens) kom senere når klimaet ble mer gunstig. Etter hvert som klimaet ble varmere kom bjørk og furu og senere de mer varmekrevende løvtrærne. I dag finner vi treløse landskap der bjørk og furu er på vei til å etablere seg foran de store innlandsbreene der isen er på tilbakegang. Kystlandskapet i Norge var skogkledd for ca 8 til 7000 år siden og forble skogkledd i tre til fire tusen år. Dannelsen av det åpne kystlandskapet som vi kjenner fra historiske kilder var derfor lenge en gåte for forskerne. Det spesielle kystklimaet og kuldeperioden "den lille istid" etter den varme middelalderen ble regnet som en mulig årsak til at kystlandskapet ikke lenger var skogkledd. Men vegetasjonshistoriske undersøkelser (pollenanalyser) viste at nærliggende områder ble avskoget på forskjellige tidspunkt, og da forkastet man klima som hovedårsak til dannelsen av det 184 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

11 Faktaboks 1. Fremmede arter, rødlisten og svartlisten Rødlisten er i hovedsak en prognose for arters risiko for å dø ut i Norge. De vurderingene som ligger til grunn for å kunne gi denne type prognoser er basert på vitenskapelige kriterier utviklet i regi av Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN). At arter dør ut er i utgangspunktet en naturlig del av den langsiktige utviklingen i naturen. I vår tid er det imidlertid et omfattende globalt problem at arter dør ut i et urovekkende høyt tempo på grunn av menneskets inngripen i den naturlige utviklingen. Høyest forekomst av rødlistearter har vi i skog med 1827 arter (48 % av rødlisteartene) og jordbrukslandskap med 1329 arter (35 %). Rødlister har blitt et viktig verktøy i nasjonalt og internasjonalt arbeid knyttet til biologisk mangfold. Flere og flere land utarbeider nå oversikter over truede arter med bakgrunn i IUCN sine kriterier for rødlisting. Dette bidrar til en standardisering av vurderinger av hvilke arter som er truet, og øker mulighetene for sammenligning på tvers av landegrensene. Spredningen av fremmede arter er betraktet som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet på global skala. Fremmede arter forårsaker betydelige skader på det biologiske mangfoldet som er naturlig hjemmehørende i ulike områder og har negative økonomiske konsekvenser for livsgrunnlag og næringsvirksomhet for mange mennesker. Spesielt i de fattige deler av verden utgjør fremmede arter også en menneskelig helserisiko. Også i Norge har spredningen av fremmede arter store økologiske og økonomiske effekter. Med stadig økende grad av globalisering og et fremtidig varmere klima er det sannsynlig at effektene vil øke i omfang. Dette vil medføre at samfunnet også får et økende behov for kunnskap om fremmede arter. Når det gjelder vurderinger av økologisk risiko knyttet til fremmede arter; svartelisting, er det foreløpig ikke etablert en slik internasjonalt standardisert metodikk, men Norge utarbeidet sin første svarteliste i skogløse landskapet. I følge klimateorien "Finbulvinteren" burde jo hele kysten ha blitt avskoget omtrent samtidig og dette var altså ikke tilfelle. Videre arkeologiske og vegetasjonshistoriske analyser beviste at mennesket gjennom sine driftsformer hadde skapt det åpne kystlandskapet. Skogen ble altså fjernet for å gjøre plass til beiteland og jordbruk. Denne driftsformen med beite og brann holdt kystlandskapet åpent og treløst i flere tusen år helt opp til midten av forrige århundre, da endrede driftsformer i landbruket i kombinasjon med storstilt skogplanting har ført til at det åpne landskapet nå er i sterk tilbakegang. Kulturbetingete stabile landskap Mye av det landskapet vi ser på som uberørt er skapt gjennom lang og kontinuerlig bruk i form av slått, beite, brann, lauving og styving. Slike landskaper kalles kulturlandskaper fordi de er påvirket av menneskelig aktivitet gjennom tidene. Disse utgjør svært mye av Norges landareal, men er nå i høy grad i ferd med å forsvinne pga. store endringer i jordbruket og i samfunnet ellers de siste år. Sam- Den tradisjonelle driftsformen med beite og brann holdt kystlandskapet åpent og treløst i flere tusen år helt opp til midten av forrige århundre NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 185

12 Figur 1 Spor av svunne tider. Moldhus i utmark hvor torvstrø ble oppbevart før det ble fraktet til gårds. Kystbonden brukte torvstrøet under dyra i fjøset om vinteren. Torvmosen (Sphagnum spp.) holder godt på fuktighet, som for eksempel urin. Om våren ble dette (tallen) spadd ut på innmarka som kjærkommen gjødsel. Slik opprettholdt fiskerbonden en jevn strøm av næring fra utmarka; lyngheiene, til innmarka. Foto: Inger E. Måren. menlignet med andre europeiske land er forholdene for oppdyrking nokså begrensede i Norge. I marginale områder med skrint jordsmonn, da særlig i kystområder i vest og i nord, er forholdene for husdyrhold imidlertid gode. Her har høsting av vinterfôr i utmark vært svært viktig. Dette kystlandskapet er i dag en viktig del av vår felles europeiske natur- og kulturarv. Kulturlandskap er i så måte i kontinuerlig endring, men kystlyngheier skiller seg ut og er unike ved at de representerer en lang og kontinuerlig brukshistorie med vinterbeitende husdyr, lyngbrenning og utmarksslått som strekker seg opp til flere tusen år tilbake i tid. De er altså ikke "øyeblikksbilder" historisk sett, men del av våre aller eldste kulturlandskaper. Med sine unike natur- og kulturhistoriske verdier er de nå i ferd med å gå tapt. Lyngheiene er sterkt truet av fremmede arter En sterk gjengroing av det åpne kystlandskapet med bjørk og furuskog har pågått de siste femti år. Dette er selvfølgelig ikke utelukkende negativt. Den stedegne furuen langs kysten har en helt spesiell vekstform på grunn av det sterke vindpresset og danner særegne åpne furuskoger. Sett i lys av den generelle avskogingen i verden og behovet for CO 2 -binding er kystfuruskog en viktig komponent i kystlandskapet. Men det er ikke den særegne kraggete kystfuruskogen som kommer til å prege framtidens kystlandskap. En ny og fremmed art, sitkagranen (Picea sitchensis), ble innført samtidig med omleggingen av kystjordbruket. Sitkagran er en hurtigvoksende gran-art fra vestkysten av Amerika som nå er plantet ut både på innmark, utmark og i fuktige furuskogsområder langs hele Norskekysten. Den er nå i ferd med å spre seg naturlig via frø over store områder fordi beitedyra stort sett er vekke og det gunstige kystklimaet gir gode vestforhold. Den sprer seg til sammenligning mye hyppigere fra utplantinger enn den vanlige norske granen (Picea abies), som også er plantet langs vestlandskysten. Dessuten er utplantingene foretatt i mange små områder og potensialet for naturlig spredning er nå stort. Sitkagran kan bli både mye større og eldre enn de stedegne artene av 186 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

13 Faktaboks 2. Fremmede treslag Fremmede bartrær etablerer seg lettest på hogstflater, åpen lyngdominert mark, gjengroende kulturmark og myr, alt etter artenes miljøkrav. Til sammen dekker de anslagsvis da, eller ca. 1 % av Norges produktive skogareal (Gederaas et al. 2007). Det står dessuten fremmede bartrær, dels andre arter enn de som er anvendt i skogbruket, i hager, parker og andre beplantninger. Både fra slike og fra skogbrukets plantninger har flere arter etter hvert begynt å spre seg. Noen har også etablert stabile bestander i den norske naturen. Noen bartrær som er mye plantet i Norge, og som forviller seg i større og mindre grad er sitkagran (Picea sitchensis), hvitgran (Picea glauca), edelgran (Abies alba), vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla), europalerk (Larix decidua), sibirlerk (Larix sibirica), vrifuru (Pinus contorta) og sembrafuru (Pinus cembra), buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) og bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata). De to sistnevnte er mellom- og søreuropeiske furuer som ble plantet ut ganske tidlig i norsk skogreisningshistorie; fra 1860-årene og utover. Frem til 1950-tallet ble det trolig plantet omtrent like mye av buskfuru og bergfuru, særlig i kyststrøkene. Senere er bergfuru mer brukt enn buskfuru. I årene ble hele 36,3 mill. furuplanter plantet ut i norsk natur. Det er anslått at arealet deres nå utgjør da. Sitkagran (Picea sitchensis) er verden største grantre, og er blant de største treartene i verden. Den vokser naturlig på Amerikas vestkyst fra nordlige deler av California helt opp til Alaska. Sitka er en by i Alaska hvor den har sitt navn fra. Den trives i fuktige kystklima og har en eksterm toleranse i forhold til nedbør (600 til 5000 mm i året). Den vokser meget hurtig og kan bli 50 til 70 meter høy og 10 meter i omkrets. Den kan bli opp til 700 år gammel. Den er et populært plantasjetre langs kysten fordi den vokser hurtig i oseanisk klima. Dessverre setter den frø i ung alder (15-20 år) og sprer seg hurtig i omgivelsen. Denne fremmede arten har derfor potensial til å bli en invaderende art. bjørk og furu og kan derved komme til å skygge ut mange av våre stedegne trær, busker, urter og gras. Dette vil på sikt redusere biodiversiteten. Alle som har vært inne i et plantefelt av sitkagran har sett hvor ensformig og redusert vegetasjonen blir. Dessuten minsker det fremkommeligheten og den generelle friluftsverdien kraftig. Sitkagranen vokser fort og setter kongler i meget ung alder; den har derfor de beste muligheter for å spre seg i skog og utmark. Kombinasjonen av gjengroende utmark og klimaendring i form av mer nedbør og mildere vintre, er med på å gjøre vekstvilkårene for sitkagranen enda mer gunstige. Sitkagran-plantasjer i bergrenset omfang kan være et viktig bidrag for et bærekraftig skog- og jordbruk. I Danmark brukes sitkagran også som leplantinger mellom jordbruksåkre. Spredning fra disse er ikke noe problem fordi spredingen skjer i et aktivt jordbruksområde der det blir fjernet hver sesong. Langs Norskekysten er NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 187

14 Figur 2 To urbjugninger som "rekonstruerer" den første lyngbrannen for ca 5000 år siden på Tarva, Bjugn kommune. Foto: Inger E. Måren. Figur 3 a) Nybrent lynghei; det ser livløst ut, men frøbanken i jorda og sovende knopper i den brente røsslyngen vil snart sørge for at området blir irrende grønt av urter, gress og lyng. Foto: Inger E. Måren, b) utegangersauen beiter i det varierte lyngheilandskapet; de liker å oppholde seg i de nybrente områdene for her finner de næringsrike urter og gras. Foto: Keith McInturff. sitkagran plantet ut i kanten av utmark og i noen tilfeller også på innmark. Det er ingen som fjerner oppslag av sitkagran i områdene rundt slike plantefelt fordi skjøtsel i utmark ved hjelp av beitedyr, fôrsanking og brann stort sett har opphørt. I kombinasjon med pågående klimaendringer, som begunstiger sitkagran økologisk, vil dette sannsynligvis føre til en kraftig 188 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

15 spredning og vekst i kystnære strøk av denne innførte arten i årene som kommer. Selv med beitedyr i utmarka vil denne utviklingen fortsette, fordi beitetrykket ikke vil være høyt nok og områdene for store. Zoologene har mange eksempler på negative forandringer innførte arter kan føre til, for eksempel innføringen av rotte til Polynesia, kanin til Australia, kanadagås og kongekrabbe til Europa for å nevne noen. Det finnes også flere stygge botaniske importkatastrofer som kudzu (Peuraria lobata) innført til USA fra Japan i 1876, den marine algen Caulerpa taxifolia, innført til Middelhavet på tallet, Rhododendron ponticum til England i 1763 og lupin i Norge. Dette er altså intet nytt fenomen, men i dag innehar vi kunnskap og forvaltningsverktøy som kan unngå noen av slike importtabber. Hva vil vi ta vare på? Landskap er en del av vår identitet. Mange av de kulturlandskapstypene som forvaltningen i dag prioriterer, er øyeblikksbilder av landskaper i en serie av kontinuerlig skiftende landskap, formet av ulik jordbrukspraksis historisk sett. Subjektivt tenderer vi gjerne mot å ville verne "bestefars" landskap. Vi bærer i oss landskapsbilder fra barndommen som vi anser som "egentlige" og "opprinnelige" og derfor verdifulle. Dette gjelder også for politikere og forvaltere, og disse følelsene kan ofte være avgjørende for hva som blir bevart. Bestefars landskap veier tungt, og tidsaspektet blir gjerne ikke særlig vektlagt eller problematisert. Det er et viktig poeng at de som er med på å ta avgjørelser som utformer det landskapet vi lever i og kommende generasjoner skal vokse opp i, baserer seg på et kunnskapsbasert rammeverk fremfor det subjektive og individuelle. En britisk studie av forvaltningsbeslutninger i verneområder viser at nær 90 % av beslutningene tas på annet grunnlag enn forskningsresultater, dvs. "personlige erfaringer", "sunn fornuft" eller "samtaler med andre forvaltere i området". Forvaltningen baserer altså beslutningene på egne og andres erfaringer fremfor vitenskapelige beviser, til tross for betydelig in- Figur 4 Åpne kulturlandskap a) Geitebeite i utmark ved Moland i Lofoten; også så langt nord vokser skogen opp hvis ikke utmarka brukes b) Sauebeite ved Lygra i Hordaland; skogen inntar fort lyngheiområder som ikke brennes og beites, ved naturlig oppslag av bjørk, rogn, selje og furu, men også av sitkagran som sprer seg naturlig fra plantefelt. Begge foto: Inger E. Måren. NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 189

16 Figur 5 De åpne kulturlandskapene har ofte en rik fauna, tilpasset det åpne landskapet. a) edderkopp, b) øyenstikker, c) humle og d) sommerfugl er noen av de dyregruppene vi finner i de åpne kystlyngheiene. Alle foto: Inger E. Måren. Vi mangler fortsatt mange av de politiske, økonomiske og legale virkemidlene for å følge opp disse ambisiøse avtalene på internasjonalt plan ternasjonal forskningsaktivitet innen bevarings- og forvaltningsbiologi. Dette paradokset skyldes nok i stor grad dårlig kommunikasjon mellom forskere og forvaltere. Utfordringen blir å gjøre forskningsresultatene tilgjengelige og relevante for forvaltningen, slik at kunnskapen kommer til anvendelse. Den lokalhistoriske kunnskapen om tradisjonell bruk må sikres fordi den er i ferd med å dø ut de fleste steder. Det haster med å komme i gang med tiltak som kan sikre den natur- og kulturarv disse landskapene bærer i seg. I dag finnes det for eksempel ingen større sammenhengende kystlyngheiarealer som er vernet. Internasjonale forpliktelser Den nye utviklingen med opphør av skjøtsel og tilplanting av landskapet står i grell kontrast til våre norske forpliktelser internasjonalt. Nasjonale og internasjonale evalueringer av status og trender i norske landskaper avdekker store utfordringer for naturforvaltningen. I Regjeringens miljøvern-politikk og "Rikets miljøtilstand", St.meld. 21 ( ), heter det at "Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner". Etablering av verneområder og nasjonalparker er et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Norge har signert ambisiøse internasjonale avtaler for å ivareta biomangfold, landskap og økosystemfunksjoner, selv om vi fortsatt mangler kunnskap om dagens trender og status, samt bare har svak forståelse for mekanismene som styrer trendene i dagens landskap. Gjennom FN-konvensjonen om biodiversitet har vi for 190 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

17 Figur 6 a) Gyvel (Cytisus scoparius) sprer seg raskt i lyngheiene ved Lista b) Einstape (Pteridium aquilinum) sprer seg også fort i lyngheier og andre utmarksområder som ikke holdes i hevd c) Tett plantefelt av sitkagran (Picea sitchensis) på Lygra, Hordaland, plantet på 1970-tallet d) Utegangersau i de åpne lyngheiene på Lygra, Hordaland, i kontrast til den tette planteskogen på Radøy i bakgrunnen. Alle foto: Inger E. Måren. NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 191

18 Figur 7 Verdens tredje største tre i volum er en sitkagran (Picea sitchensis). Den vokser i staten Washington i USA ved innsjøen Quinault. (kilde wikipedia; Walter Siegmund). I dag er kystlyngheiene i Norge klassifisert som sterkt truet eksempel forpliktet oss til å forebygge tap av biologisk mangfold, hindre spredningen av fremmede arter, samt stoppe utryddingen av arter innen Vi mangler fortsatt mange av de politiske, økonomiske og legale virkemidlene for å følge opp disse ambisiøse avtalene. Vern gjennom aktiv drift Kulturlandskap kan ikke vernes på samme måte som naturlandskap. Vern av kystlandskapet og andre kulturlandskap må skje gjennom aktiv drift. Røsslyngen (Calluna vulgaris) har vært en livsnødvendig plante for kystbonden. Den er nemlig grønn hele året, og er fôr for såkalte "utegangersau" eller "villsau" (Ovis brachyura borealis). Dette er sau av gammel norrøn rase som gjennom tidene har tilpasset seg de spesielle klima- og beiteforholdene langs kysten. Sauerasen beiter urter og gress om sommeren, lyng om vinteren, klarer seg ute året rundt og har, historisk sett, passet godt i kombinasjon med kystbondens sesongfiske. På 1960-tallet var denne gamle husdyrrasen nærmest utdødd, i dag har vi rundt utgangersau i kystlandskapet, likevel utgjør de et forsvinnende lite mindretall av de ca. 1,1 millioner sau vi har her i Norge. I landet generelt, men i kystkommunene spesielt, ser vi nå en sterk nedgang i antall bruk. Tilsvarende har antall sau på beite gått kraftig ned i disse kystområdene, noe som igjen får store konsekvenser for landskapet i dag er kystlyngheiene klassifisert som "sterkt truet" i Norge. De drastiske endringene skjer ikke over natten, men ta frem gamle postkort eller familiebilder, så vil du nok bli overrasket over hvor store de faktisk er. Den dagen vi ikke ser havet for bare skog, er det kanskje for sent å snakke om å holde tradisjonene i hevd eller å restaurere det åpne kystlandskapet. Et aktivt kulturlandskap er forutsetningen for både bevaring av biologisk mangfold og et levedyktig jordbruk og skogbruk. Kysten har fortsatt et stort unyttet potensial og kan by på mange produkter, slik som økoturisme, naturbasert reiseliv og økologiske matvarer som kjøtt av utegangersau og det finnes verken ulv eller bjørn her. 192 NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren

19 Anbefalt litteratur Aarrestad, P.A., Fremstad, E., Skogen, A Kystlyngheivegetasjon, in: Fremstad, E., Moen, A. (Eds.), Truete vegetasjonstyper i Norge, NT- NU, 4, Gederaas, L., Salvesen, I. og Viken, Å. (red.) Norsk svarteliste 2007 Økologiske risikovurderinger av fremmede arter Norwegian Black List Ecological Risk Analysis of Alien Species. Artsdatabanken, Norway. Gimingham, C.H., Ecology of Heathlands, Chapman and Hall, London. Gimingham, C.H., The Lowland Heathland Management Handbook, English Nature, Peterborough. Kaland, P.E., Vandvik, V., Kystlynghei. In: (Eds.) Fremstad E., I.B. Lid, Jordbrukets kulturlandskap, pp Universitetsforlaget, Oslo. Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) Norsk Rødliste Norwegian Red List. Artsdatabanken, Norway Millennium Ecosystem Assessment Ecosystems and Human Well-Being: Synthesis. Island Press, Washington DC. Webb, N.R The traditional management of European heathlands. Journal of Applied Ecology, 35, NATUREN nr Ole Reidar Vetaas og Inger Elisabeth Måren 193

20 Bokanmeldelser fosser og vassdrag var egentlig unødvendig sett i historiens lys. Dagens konflikter med småkraftverk og inngrep i vernede vassdrag behandles også, samt monstermaster og kraftlinjer og hvordan alt dette forringer landskapsbildet og truer sårbar natur og diversitet. Kjell Sandaas har et kort men fint kapitel om hvordan det rennende vann er forsvunnet innen mange områder, med Bærum, Oslo og Rakkestadelva i Østfold som case studies fra bekkeklukking til bekkelukking lyder undertittelen. De negative effekter påpekes, og de er mange og iøyenfallende, både når det gjelder landskap, samfunn og biodiversitet. Men det positive er at det arbeides med gjenåpning av både bekker og elver både i Oslo og i Bærum. Hågvar viser i sitt kapittel om våtmarkene at mye er gått tapt, det gjelder spesielt grunntvannsområder, deltaer, strandflater og kalkmyrer. Men også når det gjelder vanlige myrer, som utgjør en hel palett av typer, så er en fjerdedel gått tapt og bare 3 % vernet. Enda verre står det til med våre naturlige skoger hvor Hågvar med rette hevder at urskogene og de naturlige skoger forsvinner eller allerede er forsvunnet. Dette blir godt dokumentert, også at mer enn tusen rødlistede arter er truet, og det vises til at konfliktene er vanskelig å løse fordi mye av den norske skogen er privateid. Våre kalkområder blir grundig behandlet av Jørn Erik Bjørndalen som viser at våre kalkområder er botaniske oaser når det gjelder stort artsmangfold og sjeldne naturtyper. Det gjelder selvfølgelig også hvirvelløse dyr, fra midd via snegler til insekter, noe som det kanskje også kunne ha vært tatt med noen eksempler fra. Men han viser med gode eksempler hvor mye som er tapt, kanskje mest i Østlandsområdet, men med noen stygge eksempler fra Sunnmøre og Nordland i form av dagbrudd. Det er likevel gledelig at forskjellige verneplaner har klart å fange opp verdifull kalknatur, men man trenger mange flere gode skjøtsel- og forvaltningsplaner på kommunalt nivå. Wenche Dramstad og Oskar Puschmann stiller det følgende spørsmål: Kulturlandskapets verdier en tapt kamp? De er nok ikke så pessimistiske som tittelen skulle antyde. Men de påpeker klart at både myndigheter og landbruk står ovenfor en voldsom utfordring, og kulturlandskapets verdier kan bare bevares gjennom fortsatt bruk. De dokumenterer det som er gått tapt og hvor skremmende fort det forsvinner. De diskuterer hva som må gjøres for å bevare det som er igjen, ved bruk av informasjon og forskjellige tilskuddsordninger. Forfatterne har et vesentlig poeng i at det er viktig hvordan informasjon gis slik at den ikke bare er for de spesielt interesserte (elitekunnskap) og at dagens tilskuddsordninger er helt utilstrekkelige. Kine Halvorsen Thorén viser hvordan de grønne lungene i byrommet er blitt færre og hvilke negative effekter det kan ha for trivsel og rekreasjon, men også for tap av arter. Hun behandler blant annet nedbyggingen av naturområder og endringer av tresjiktet. Det er frustrerende lesning, særlig med tanke på hvor mange av Norges befolkning som bor i byer og at urbaniseringen er økende. Dagens trend forsøkes stoppes med utarbeidelse av grønne plakater, et utmerket tiltak, men det 198 NATUREN nr

21 Bokanmeldelser gjenstår å se hvordan det blir med avstanden mellom liv og lære. Del 3 av boken, som er ganske kort men viktig, omhandler fremtiden for norsk natur hvor budskapet er at det både er mulig å redde eller å skusle bort de deler man har igjen av norsk naturarv. Hågvar behandler noen av de motkrefter som kan redde naturverdier, her er det heldigvis mange muligheter, men det er avhengig av hvordan de brukes. Riksrevisjonen kom for eksempel i 2007 med en hard dom over norsk arealpolitikk, noe som selvfølgelig trekkes frem i kapitlet for alt det er verd. Han behandler også hvorfor vern er viktig, og har med et tankevekkende eksempel fra Bærum kommune. Som avslutning på boken legger Hågvar og Berntsen frem tre alternative fremtidsscenarier, fra det positive til det negative, fra en redningsaksjon for norsk naturarv, over business as usual til norsk natur farvel. Det gjenstår å se hva som skjer, tiden går fort og forandringene skjer enda fortere. Vi er i alle fall advart og har lært mye gjennom lesingen av boken. Det er å håpe at boken Norsk Natur farvel? får en stor leserskare, det fortjener den. Jeg håper også at den brukes aktivt av nøkkelpersoner innen forvaltningen av norsk naturarv. Men som det sies i kapitlet til Dramstad og Puschmann: Vi har et mediestyrt samfunn, det er ikke tilstrekkelig å ha rett, du må markedsføre argumentet slik at det blir oppfattet og skaper engasjement. Da håper jeg at boken klarer det, selv om den bare var tilgjengelig ved bestilling både hos bokhandlere i Bergen og i Arendal. Torstein Solhøy NATUREN nr

22 Arne Myhre Klima, energi og miljø Klima, energi og miljø gir en faglig solid og samtidig lett forståelig behandling av ulike klimaspørsmål. Drivhus - effekt, troposfærisk ozon, sur nedbør, klimavariasjoner og havstrømmer er stikkord som blir grundig behandlet i boka. Siden energibruken står sentralt i klimaproblematikken, omhandler boka også fornybare kilder og effektiv energibruk. Klima, energi og miljø kan brukes som en akademisk lærebok på flere nivåer, ettersom innholdet er gradert etter vanskelighet. Boka er også ypperlig egnet for videreutdanning og kurs i klima- og miljøproblematikk, og vil være verdifull for en bred leserkrets som er opptatt av klimaspørsmål. Kr 389,- Kjøp boka i bokhandelen eller På tlf På fax E-post: bestilling@universitetsforlaget.no Internett: