I N D R E. Sjøstua på Nesoddtangen O S L O F J O R D

Transkript

1 I N D R E Sjøstua på Nesoddtangen O S L O F J O R D

2 Dette heftet inngår i en serie av kulturhistoriske hefter som Follo museum har laget til hyttene som Kystleden Indre Oslofjord disponerer. Follo museum er i tillegg til å være regionmuseum for Follo også ansvarlig for kystkultur i Akershus. Stein Barli, Christian Hintze Holm, Per G. Norseng og Ola Teige har utarbeidet heftene. Follo museum Forsideillustrasjon: Kartet fra1799 viser Nordre Nesodden fra Oksval på østsiden tilflaskebekk på vestsiden. Gårdshusene på plasse Nesoddtangen var de eneste hele området. Her ligger i dag en stor del av tettbebyggelsen i «Tangen-byen».

3 Navnet Nesoddtangen Nesoddens nordlige ende har et særegent navn Nesoddtangen. Slike tredoble sammensetninger, med tre likebetydende ord ved siden av hverandre, har vi ikke så mange eksempler på. Det er flere odder her i fjorden, for eksempel Lagodden i Bærum og Odden ved Slemmestad. Her er nes som Nesøya i Asker og Nesset i Ås, og tanger som Vippetangen i Oslo. Vi har noen doble også, som Nestangen i Hurum og Ellnestangen i Asker. Men noe så overdrevent som tredoble Nesoddtangen er mer sjelden. Og som om ikke dét skulle være nok: Tvers overfor Sjøstua, ytterst på Nesoddtangen, ligger den populære badeplassen Odden. Men hvordan oppstår et navn som Nesoddtangen? Den aller første gården på halvøya mellom Oslofjorden og Bunnefjorden, det som i dag heter Nesodden, kom til for bortimot 2000 år siden. Den lå trolig i området der Nesodden kirke ble bygget, en snau mil fra Nesoddtangen. Folk på gårdene omkring fjorden har nok gitt gården der ute navn ut fra beliggenheten altså Neset. Bosetningen spredte seg snart utover fra denne første gården. Det samme skjedde fra et annet kjerneområde lenger sør på neset, omkring Dal i Frogn. Nå ble det snart nødvendig å skille den ytre delen av neset fra den indre. Vi kan anta at det er omtrent slik den ytre delen fikk navnet Nesodden. Middelalderen var preget av folkevekst, og den ene gården etter den andre ble ryddet på halvøya som nå var blitt hetende Nesodden. For om lag 1000 år siden ble det fast bosetning helt ytterst på halvøya. Sett fra det gamle sentrum sør på Nesodden snakket man vel nå om gården ute på Tangen. Fremdeles kaller nesoddingene stedet for Tangen gård. Men ettersom dette ikke var den eneste bebodde tangen i fjorden, ble tangen ytterst på Nesodden til Nesoddtangen. Historien De første menneskene vi har spor etter på nordre Nesodden, kom om for om lag 8000 år siden. Den eldste historien 6000 år f. kr eksisterte ikke Nesoddtangen. Fjorden vesentlig sto høyere enn nå; ca 60 meter over dagens nivå. Kystlinjen gikk der vi i dag har et veiskille som heter Granholt, en drøy kilometer sør for Nesoddtangen. Der endte Nesodden i noen små øyer. Ved sundet mellom disse øyene ble det i 2000 funnet en steinalderboplass. Menneskene som hadde slått seg til der, tilhørte det vi etter den store boplassen ved Nøstvet i Ås kaller Nøstvetkulturen. Dette var sanke- og fangstfolk, og enden av halvøya må den gang ha vært et ypperlig sted for fiske og skjellsanking. Ved Granholt er det bl.a. funnet brente rester av skjell. Dette er det eneste funn av denne typen fra en Nøstvetboplass. Jordbrukerne kom flere tusen år senere, og for om lag 1000 år siden fikk Nesoddtangen gård fast bosetning. Som mange andre gårder ble stedet

4 trolig liggende øde etter svartedauen, men kom i bruk igjen på 1600-tallet. Nå var Nesoddtangen strandsitterplass under Skoklefall gård; en av bygdas første slike plasser. Nesoddtangen tilhørte Skoklefall gård, inntil den fradelt i Velstand Fra 1600-tallet av har det vært sammenhengende beboelse på Nesoddtangen. Og selv om stedet lenge hadde formell status som en strandsitter- eller husmannsplass, var folkene her mer velstående enn alminnelige husmenn. For eksempel forteller folketellingen Næringsveiene På og 1700-tallet livnærte folkene her seg ved fiske. Jordbruket var hele tiden beskjedent, og det var få husdyr. Ca var innmarka på ca 25 mål. Men slike næringsveier kan ikke forklare velstanden. Den hadde andre kilder. Vi vet at det ble drevet gjestgiveri her på 17- og 1800-tallet. Men ut fra beliggenheten kan vi anta at denne virksomheten hadde lengre aner. Det hadde nok vært brennevinsutskjenking i «Signalen Fjordsanatorium» ble etablert i 1895, like vest for Nesoddtangen gård. Stedet hadde egen dampskipsbrygge, og fordelen av kort og behagelig reisevei fra hovedstaden. Her ser vi eieren, restauratør Olaf Andersen, på inspeksjon i det vakre parkanlegget som omga bygningene. I dag er området hovedterminal for Nesodd-båtene, og bare noen få rester av fordums prakt er tilbake. fra 1801 at husmannen hadde to tjenestefolk, noe som var høyst uvanlig. Deler av bebyggelsen er fra 1700-tallet, og hovedhuset i empire tror vi er fra ca Også disse bygningene røper at dette ikke akkurat var alminnelige husmannsfolk. Et skifte fra 1840, da Nesoddtangen var et selveid bruk, viser at velstanden ikke bare skilte seg fra husmannens kår, men også lå høyt over alminnelige bondeforhold. Innboet er mer rikholdig enn på de fleste av gårdene i bygda: Polerte møbler i edle tresorter, mye sølvtøy, stoppede stoler og sofaer, gulv- og kabinettur og hele 15 malerier. lang tid, selv om det ikke ble formalisert før på 1700-tallet. Nesoddtangen var i 1779 blant de 4 stedene på Nesodden der fogden mente man kunne få gjestgiverbevilling. Men i 1781 ble det likevel gjort unntak for Nesoddtangen. Fogden mente stedet lå for nær gjestgiveriet på Illjernet, noen kilometer lenger sør langs nesoddlandet. Peter Brandt fikk den første kongelige gjestgiverbevilling i Han eide Skoklefall gård, og dermed også Nesoddtangen. Siden ble det drevet slik virksomhet på Nesoddtangen fram til midten av 1800-tallet. Rettighetene var

5 muligens begrensede, for i 1846 ble Kjerstine Rasmusdatter straffet for ulovlig brennevinssalg. Brennevinsutskjenkingen og gjestgivervirksomheten var av stor verdi for eierne. Det ser vi f.eks. av bestemmelsene i husmannskontrakten for strandsitterplassen Tangelaget. Denne vesle plassen like sør for Tangen gård tilhørte Nesoddtangen. Kontrakten ble inngått i 1829, og husmannen Ole Olsen Brevik fikk ikke lov til at opføre flere Huse en Ole selv behøver til sit eget Brug, ei heller at drive nogen Handel af Mad eller Drikke til nogen Rejsende. Det ble også drevet fraktevirksomhet fra Nesoddtangen. Først med åpne småbåter, senere med større jakter. Fraktevirksomheten dreide seg nok mye om vedtransport til Christiania, og må ha gitt gode inntekter. Til tider var det hyppige eierskifter, og det var nok først og fremst skogen som var av interesse for spekulantene. Det var kort vei til Christianias vedkunder, og det lå en hel del skog til eiendommen. Slik bynær skog var verdifull. Ca 1940, etter at en god del villatomter var skilt fra, hadde gården fremdeles 350 dekar produktiv skog og 350 dekar annen utmark. Nyere tid Fra de siste tiårene av 1800-tallet ble det skilt ut en rekke villatomter fra Nesoddtangens grunn. Kjøperne var velstående byborgere, som bygde seg flotte landsteder langs sjøen. En av disse var havnefogd Johnsen. I 1878 kjøpte han området vest for dagens Nesoddtangen gård, det som i dag er hovedterminal for nesoddbåtene. Havnefogdens sted het Signalen. Navnet skrev seg fra den såkalte optiske telegrafen, som kom til under Napoleonskrigene. Dette var en linje av signalmaster, som strakte seg helt fra Fredrikstad til Christiania. Den ene masten var synlig fra den andre, og ved hjelp av tavler med snorstyrte klaffer kunne viktige budskap av sendes hurtig langs fjorden. I 1895 ble Signalen Fjordsanatorium anlagt her, med flere bygninger og parkanlegg. Landstedsnaboer som fryktet uro og leven protesterte. Men protestene ble ikke tatt til følge, og det viste seg at snart at frykten hadde vært ubegrunnet. Dette var et etablissement av en annen art enn det man hadde sett enkelte andre steder. Det ble satt opp flere bygninger og anlagt en flott park, og stedet fikk et fasjonabelt preg. Men glansperioden ble ikke lang. Hovedbygningen brant en vårdag i Etter det kom stedet aldri helt til hektene igjen, til tross for flere forsøk. Etter krigen var det helt slutt på gjestgivervirksomheten. Etter perioder som feriehjem for frontkjempere, losji for evakuerte fra Finnmark og sløydlokale for nesoddskolen, ble den siste av de større bygningene ble brent ned av kommunen omkring 1960.

6 I dag finnes bare rester av det gamle Signalen, foruten fyrlykta og tåkeklokka fra I dag er Signalen hovedterminal for Nesoddbåten. Terminalutbyggingen på Nesoddtangen brygge har lagt beslag på det meste av arealet, og mye av det opprinnelige terrenget og vegetasjonen er fjernet. Boligbygging Fra 1948 satte Nesodden Boligbyggelag i gang utbygging av rekkehus i store deler av Nesoddtangens utmark. Det ble også solgt tomter til enkeltboliger, og de fleste av de gamle landstedene ble tatt i bruk som helårsboliger. I dag rommer den tidligere utmarka på Nesoddtangen gård en stor del av tettbebyggelsen på nordre Nesodden. Nordre Nesodden er blitt en forstad til Oslo, og nå ligger bare enkelte restarealer til Nesoddtangen gård. I 1999 bestemte gårdens eiere seg for å selge, og dermed kunne Nesodden kommune kjøpe stedet til beste for allmennheten. Ikke lenge etter vedtok kommunen å stille Sjøstua til disposisjon for Kystleden. Sjøstua ble åpnet for overnatting i 2004.