Smerter i hode, muskler og skjelett

Transkript

1 Smerter i hode, muskler og skjelett?? verker vondt i kroppen hodet? smerter i bena - vi gir deg bedre helse

2 Innholdsfortegnelse Innledning... s 4 Smerte... s 5 Om smerte... s 5 Smertetyper... s 6 Hvor kan smerte oppstå?... s 6 Hodepine... s 8 Innledning... s 8 Vanlig, tilfeldig hodepine... s 8 Behandling... s 8 Spenningshodepine... s 8 Behandling... s 9 Migrene... s 9 Behandling... s 10 Trigeminusnevralgi... s 10 Behandling... s 11 Legemiddelfremkalt hodepine ( rebound headache )... s 11 Faresignaler ved hodepine... s 13 Tannsmerter... s 13 Behandling... s 13 Vevsskade og inflammasjon... s 14 Påvirkning som kan føre til vevsskade og inflammasjon... s 15 Smertetilstander i muskler og skjelett s 17 Smerte og inflammasjon i muskler og sener s 17 Smerte og inflammasjon i slimposer... s 19 Smerte og inflammasjon i beinhinne... s 20 Smerte og inflammasjon i ledd... s 20 Smerter i nakke og rygg... s 22 Muskelfestebetennelse... s 22 Tretthetsbrudd... s 22 Behandling av tilstander med smerte og inflammasjon... s 23 Egenbehandling... s 23 Legemidler... s 24 Annen behandling... s 24 Menstruasjonssmerter... s 25 Behandling... s 25 Artrose... s 26 Om artrose... s 26 Behandling... s 28 Osteoporose... s 29 Om osteoporose... s 29 Forebygging og behandling... s 30 Legemiddelformer... s 32 Administrasjon av legemidler... s 32 Enterale legemiddelformer... s 32 Parenterale legemiddelformer... s 33 Legemiddeloversikt... s 35 Hva er blå resept?... s 39 Refusjon av legemidler til behandling av smerte... s 39 Annen nyttig informasjon... s 39

3 Innledning Smerte Det er lite trolig at noe menneske lever et liv uten å oppleve smerte. Smerte er en av de vanligste tilstander det oppsøkes lege for, og smertestillende midler av ulike typer er blant de mest kjøpte legemidlene i apotekene. Dette heftet er skrevet for å forklare noen av mekanismene bak smerteopplevelser og hvilke tiltak som kan settes inn. Noen av disse tiltakene kan man klare på egen hånd, andre krever besøk hos lege, andre igjen kan bare gjennomføres ved sykehusinnleggelse og operative inngrep. Smerte er totalt sett et stort område. Vi har valgt å begrense de tilstandene som omtales til det vi kan kalle hverdagsproblemer. Med det mener vi smerter i muskler og skjelett, hodepine, slitasjeforandringer og noen tilstander forbundet med det å bli eldre. Vi har bevisst utelatt smertetilstander forbundet med sykdommer i indre organer, nedsatt blodsirkulasjon og smertetilstander hos barn, da dette vanligvis er forhold som trenger spesiell oppfølging i sykehus. Om smerte Smerte forårsakes av krefter som ødelegger eller truer med å ødelegge vev. Vev er en samling av celler av samme type, slik vi finner i muskler, nerver, hud og kjertler i kroppen. Smertesansen er derfor en beskyttelsesmekanisme som varsler om dette, slik at vi kan sørge for at disse kreftene opphører og kan bevare vevet. Dette kan til og med foregå helt automatisk, slik som når hånden rykkes vekk fra kontakt med en varm kokeplate. En del tilstander fører til nedsatt smertesans. Dette kan skje ved nedkjøling, ryggskader og diabetes, som kan medføre redusert ledningsevne i nervene. Da øker faren for ødeleggelse av kroppens vev, fordi beskyttelsesmekanismen mangler. Smerter i muskel-/skjelettsystemet rammer trolig alle i løpet av livet. Smertetilstander kan strekke seg fra øyeblikksopplevelser til langvarige, opptil livsvarige smerter forbundet med kroniske sykdommer. Smerte oppstår ved stimulering av nerveendinger med spesielle mottakerapparater (reseptorer) for å registrere smerte. Reseptorene ligger spredt rundt i hele kroppen. Når de stimuleres, sender de lynraske nerveimpulser opp langs såkalte sensoriske (senso = sans) nervefibre til nerveceller i ryggmargen. Herfra videreformidles impulsene til hjernen som tolker dem som smerte. Smertereseptorene foreligger med ulik tetthet i kroppen. I munnen, ansiktet og hendene ligger de veldig tett, mens det på ryggen er relativt stor avstand mellom dem. Dette innebærer at om man stikker med to nåler samtidig 1-2 cm ved siden av hverandre på ryggen, vil dette i noen tilfeller oppfattes som bare ett stikk. Hvis øynene og synssansen utsettes for sterkt lys, vil de tilpasse seg dette, og vi vil oppfatte lyset som mindre sterkt etter en viss tid. Dette kalles adapsjon. Smertesansen har ikke slik adapsjon. Tvert imot kan langvarig smerte gjøre nervecellene mer følsomme, og nerveceller som normalt ikke leder smerte, kan begynne å gjøre det. Etter hvert skal det da mindre stimulering til for å fremkalle smerte. Smerte er en kombinert opplevelse. Den kan være forbundet med frykt som i tillegg kan gi fysiske reaksjoner som økt hjertefrekvens, svetting og skjelving. Smerte oppfattes også ulikt av forskjellige personer, og den kan variere hos samme person. Boksere tåler slag, og fotballspillere tåler spark og støt mot bein

4 og kropp bedre enn andre som ikke har den samme erfaringen. Dessuten oppfattes smerten ofte først etter kampslutt. Dette viser at smerteerfaring og smertesituasjon har betydning for smerteopplevelsen. Smertetyper Smerte kan være akutt, som direkte følge av den smertestimulerende påvirkningen, eller kronisk og kombinert med ledsagende fysiske eller psykiske mekanismer. I tillegg vil leddbåndskader ol. som medfører økt tøyning på leddkapselen, kunne medføre smerter. Nervesmerter er også kraftige, slik som ved isjias, hvor en mellomvirvelskive trykker direkte på isjiasnerven der den går inn i ryggmargen. Helvetesild er en virusinfeksjon som rammer smertefølsomme nerveceller i ryggmargen og fører til sterke smerter i de respektive områdene disse forsørger. Vi skiller mellom smerte i indre organer (visceral smerte) og smerter andre steder (somatisk smerte). Smerte i indre organer kan for eksempel være blindtarmbetennelse, nyreog gallestein eller andre ulike betennelsestilstander i organene. Smerter i bevegelsesapparatet er somatisk smerte. Den somatiske smerten kan være overfladisk, som i huden, eller dyp. Det er den dype, somatiske smerten som rammer muskler, ledd og skjelettsystem. Hvor kan smerte oppstå? Smerte kan oppstå i alle strukturer i kroppen som er utstyrt med smertereseptorer. Dette gjelder hud, bindevev, muskler, ledd og knokler. Særlig stor tetthet på reseptorer er det for eksempel i leddkapsler og beinhinna som omslutter knoklene. Derfor vil skader på ledd og på knokler oppfattes som veldig smertefulle.

5 Hodepine Innledning Rundt 90 % av alle mennesker opplever hodepine minst en gang i løpet av et år. Dermed er hodepine den mest utbredte plage som rammer oss. Vanlig, tilfeldig hodepine Vanlig, tilfeldig hodepine er den de fleste har opplevd. Årsakene kan være mange og ulike, slik som stress, støy, lite eller uregelmessig søvn, dårlig inneklima, lavt væskeinntak, lystig lag dagen før, sterk varme, forkjølelse, influensa og feber. Tilfeldig hodepine kan komme akutt eller økende over noe tid. Behandling Å forebygge tilfeldig hodepine innebærer å unngå situasjoner som man vet kan føre til det, slik som å unngå stressituasjoner, passe på søvnvanene sine, etc. Behandlingen er først og fremst ro til hodepinen går over, eventuelt lette smertestillende midler. Man skal imidlertid være klar over at utstrakt bruk av smertestillende midler kan være årsak til hodepine ( rebound head-ache ). Spenningshodepine Spenningshodepine, også kalt tensjonshodepine, er en dump, vedvarende hodepine som føles som et lokk i pannen eller som et bånd over eller rundt hodet. Den kommer vanligvis gradvis utover dagen og kan vare gjennom hele kvelden. Den kan være borte neste dag, men kan også vare i dager eller uker. Smertelokalisasjon ved spenningshodepine. Årsaken til spenningshodepine er vanligvis økt spenning i muskler i skuldrene, nakken, kjeven og pannen som følge av stress, ensidig arbeid eller uhensiktsmessig arbeidsstilling, eller kombinasjoner av dette. Det er ofte svært ømme punkter der nakkemusklene fester seg til bakhodet. Behandling Spesielt ved hyppig spenningshodepine er det viktig å identifisere og eliminere eller redusere utløsende og medvirkende årsaker. Slike tiltak kan være å eliminere eller redusere stress, endre arbeidsstilling eller gjøre avbrudd fra ensformig arbeid. Andre tiltak som kan hjelpe, er bruk av lokal varme (varmepute, varmeflaske) og hode- og skulderbevegelser som bryter det statiske muskelarbeidet. Ved spenningshodepine som vedvarer, vil fysikalsk behandling vanligvis hjelpe. Denne er en kombinasjon av massasje og avspennende øvelser som løser opp den økte muskelspenningen. Smertestillende eller muskelavslappende legemidler kan være til hjelp, men også ved spenningshodepine kan utstrakt bruk av smertestillende midler forårsake hodepine ( rebound headache ). Ved langvarig spenningshodepine bør lege oppsøkes for å være sikker på at det ikke ligger andre årsaker bak. Sykdommer i øyne, ører, bihuler og tenner kan gi liknende symptomer. Migrene % av befolkningen er plaget av migrene. Migrene er en anfallsvis opptredende lidelse. Anfallenes hyppighet kan variere sterkt, fra 1-2 ganger i året hos noen, mens andre periodevis kan ha flere anfall i uken. Et migreneanfall har ulike faser. Omtrent 20 % opplever bestemte forvarsler (auraer) minutter før anfallet. Dette kan være synsforstyrrelser som lysglimt, sikk-sakkmønstre, øyenflimmer, synsfeltbortfall. Andre tegn kan være nummenhet, prikking og taleforstyrrelser. Stemningsforandringer, opp eller ned, og tretthet kan forekomme dagen før et anfall. Smertene ved migrene kommer plutselig og er intense, stikkende, borende i den ene halvdelen av hodet. De tiltar ofte de første timene og kan vare fra 4 timer til 3 dager. Kvalme og lysømfintlighet er ledsagende symptomer. Smertelokalisasjon ved migrene.

6 Man vet ikke sikkert hva mekanismen bak et migreneanfall er, men man vet at blodårene i hodet først trekker seg sammen og så utvider seg, og at det foreligger en ubalanse i transmitterstoffer (overføringsstoffer) i blodet og i smerteområdet. Nivået av en transmitter som heter serotonin er økt. Serotonin har betydning både for blodårenes sammentrekninsgrad og for smertemekanismer. Horton s hodepine er beslektet med migrene, men kan være mer smertefull. Den kalles også cluster headache, fordi anfallene kommer i hyppige klaser (cluster = klase). Behandling Fordi mange ulike bestemte faktorer kan utløse migrene, er det viktig å bli klar over sine utløsende faktorer, slik at man kan redusere dem. Blant de kjente faktorene er: Stress, eller avkobling etter stress (weekendmigrene) Matvarer som rødvin, ost, sjokolade og skalldyr Sterkt lys og sterke lukter Værforandringer For lite søvn Forhold knyttet til menstruasjonssyklus De fleste med migrene trenger medisiner ved et anfall. Noen greier seg med reseptfrie smertestillende midler, men også her gjelder at utstrakt og hyppig bruk av disse kan føre til hodepine i seg selv. Det finnes to typer spesifikke migrenemidler. Anfallsmidler tas vanligvis ved første tegn til et migreneanfall og brukes for å lindre smerte og gjøre anfallet så kortvarig som mulig. Forebyggende midler tas for å hindre utbrudd av nye anfall og brukes av pasienter med hyppige anfall. Trigeminusnevralgi Trigeminusnerven, på norsk trillingnerven, er en hovedsakelig sensorisk nerve i ansiktet. Det betyr at den formidler berøring, smerte og temperatur. Nerven springer direkte ut fra hjernen og er den 5. av de 12 såkalte hjernenervene. Ved øret deler den seg i tre grener, hvorav en gren går til pannen og øyet, en gren til overkjeven og en gren til underkjeven. Alternative smertelokalisasjoner ved trigeminusnevralgi Trigeminusnevralgi er en nervesmerte som skyldes en irritasjonstilstand i nerve, i de fleste tilfellene uten kjent årsak, ansiktsskader, multippel sklerose (MS) og sirkulasjonsforstyrrelser kan være medvirkende. Smerten er intens og stikkende/ilende/lynende i halve ansiktet eller i deler av halve ansiktet. Den kan provoseres frem av ytre stimulering som berøring, kulde og vind. Behandling Behandlingen er å unngå forhold man vet provoserer frem smerte og medikamentell behandling som hjelper i de fleste tilfellene. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, kan nerven settes ut av funksjon med en injeksjon eller gjennom et operativt inngrep. Legemiddelfremkalt hodepine ( rebound headache ) Dette er nevnt et par ganger i forbindelse med andre hodepineformer. Personer som tar lette smertestillende midler daglig eller mer enn tre ganger i uken, for eksempel for spenningshodepine (tensjonshodepine), kan utvikle en tilleggshodepine. Andre behandlingsfeil som kan ligge til grunn, kan være å ta høyere enkeltdoser eller dagsdoser enn anbefalt. Dette er en trykkende hodepine fremkalt av legemiddelbruken. Det er ikke helt avklart hvilke mekanismer som ligger bak denne hodepineformen, men trolig kan flere faktorer virke sammen. Fordi den ofte er til stede fra morgenen av er en teori at kroppen har kvittet seg med de smertestillende midlene i løpet av natten, og at det er de opprinnelige smertene som er tilbake. En annen og sannsynlig teori er at legemiddelbruken forårsaker en omregulering i kroppens smerteoppfattende system. Noen typiske trekk: Kronisk daglig hodepine over lang tid Smertestillende midler gir bare delvis og forbigående virkning, og hodepinen vender tilbake, ofte forsterket, når siste dose smertestillende middel går ut av kroppen ( rebound ) Hodepine fra man våkner Ingen annen medisinsk årsak Bruk av smertestillende midler daglig eller nesten daglig over en periode Behandlingen består i å skape forståelse for hvilke mekanismer som ligger til grunn og forståelse for at det er nødvendig å la være å ta smertestillende midler i en periode. Denne perioden kan være tøff med forsterkede smerter de første dagene, men det er bare ved å la kroppens smertesystemer få anledning til å omregulere seg tilbake til det normale at man kan oppnå bedring. Ofte opplever man da også en forbedring av den opprinnelige grunnen til at man begynte å ta smerte stillende midler

7 Faresignaler ved hodepine De aller fleste tilfellene av hodepine er helt ufarlige. Fordi det imidlertid finnes noen alvorlige sykdommer der hodepine er et symptom, bør du oppsøke lege hvis du er i tvil og hvis noen av følgende forhold foreligger. Sterk eller gradvis økende hodepine Vedvarende eller stadig tilbakevendende hodepine Plutselig og intens hodepine Hodepine og nakkestivhet Hodepine og bevissthetsforstyrrelse Hodepine og svimmelhet Hodepine og syns- eller hørselsforstyrrelse Hodepine og nedsatt følelse eller lammelse Hodepine og renning fra nese eller ører Tannsmerter Tannsmerter, eller tannverk, kan ha flere årsaker. Et stort hull kan føre til betennelse i tannens nerve og gi smerter. Det samme kan forårsakes av en betennelse i benvevet rundt rotspissen. Dette kan oppstå ved skade på tannen som fører til vevsdød i tannen. En ytterligere årsak til smerter er betennelse i tannkjøttet. av munnen smerten befinner seg, men ikke alltid bestemme om den sitter oppe eller nede i munnen, eller lokalisere den til en bestemt tann. Tannsmerter kan være skarpe og stikkende eller murrende og verkende. De skarpe smertene er oftest lettest å lokalisere og lar seg påvirke av temperaturendringer. Ising i tennene kan oppstå når man spiser noe kaldt eller ved å puste inn kald luft. Noen er mer plaget med dette enn andre, mens noen opplever det aldri. Tilstanden trenger ikke ha noen årsak, men skyldes bare at emaljelaget som beskytter tannen kan ha ulik tykkelse. Ved tynt emaljelag oppleves lettere ising. Ising kan imidlertid også skyldes åpne tannhalser eller hull i tennene som trenger behandling. Behandling For behandling av tannsmerter er det vanskelig å unngå et besøk hos tannlegen. Før man får behandling kan smertene lindres med smertestillende midler, fortrinnsvis av den typen som har betennelsesdempende virkning. Disse hjelper godt ved tannsmerter. Ved ising i tennene har mange nytte av tannkrem som beskytter spesielt mot dette. Smerter i tenner og tannkjøtt kan ofte være vanskelig å lokalisere. Smertesansen i munnen er litt diffus. Man kan oftest angi hvilken side 13

8 Vevskader og inflammasjon (betennelse) En inflammasjon er kroppens reaksjon på skade eller infeksjon. Inflammasjon kommer av ordet inflame, som betyr å flamme opp. Dette beskriver også godt reaksjonen i kroppen. Ved en infeksjon med virus eller bakterier starter inflammasjonen som en del av forsvarsreaksjonen. Den sørger for økt blodgjennomstrømming og tilstrømming av hvite blodceller, som skal fjerne uønsket materiale som virus, bakterier og skadet vev samt legge forholdene til rette for reparasjonsprosessen i kroppen. Men andre skader som skal repareres forårsaker også inflammasjon. Derfor foreligger inflammasjon ved forbrenning og forfrysning, ved skader i muskler og forstuvning av ledd og ved kroniske tilstander og sykdommer som overbelastningsskader og revmatiske sykdommer. Også ved helt andre sykdommer som astma og allergi er inflammasjon en viktig del av sykdomsbildet. Det mest dekkende norske ordet for inflammasjon er betennelse eller betennelsesreaksjon. Det er imidlertid viktig å skille mellom betennelse forårsaket av virus eller bakterier, slik som ved halsbetennelse, ørebetennelse, blindtarmbetennelse og lignende, og betennelsesreaksjon forårsaket av skade. Når strukturer i kroppen rammes av en betennelsestilstand, enten dette er en infeksjon eller en inflammasjon forårsaket av skade, betegnes dette med stavelsen itt hengt på strukturens navn. Slik blir senebetennelse til tendinitt, leddbetennelse til artritt, leddkapselbetennelse til kapsulitt, betennelse i luftveiene til bronkitt og blindtarmbetennelse til appendicitt. Inflammasjonen har fem såkalte kardinalsymptomer. Disse er rødme, hevelse, varme, smerte og nedsatt funksjon. Huden i betennelsesområdet blir rød og varm som følge av frigjøring av blant annet et stoff som heter histamin, som utvider blodårene og dermed øker blodsirkulasjonen. Hevelsen skyldes at de utvidete blodårene lekker væske. Smerten kommer av selve skaden og de andre betennelsesprosessene, nedsatt funksjon er en følge av smerten og hevelsen. Inflammasjonen fører også til frigjøring av smerteutløsende stoffer, eller stoffer som gjør det skadete stedet mer ømfintlig for smerte. I mange tilfeller kan inflammasjonen være uønsket, overskytende eller feiltilpasset. Eksempler på dette kan være så ulike tilstander som senebetennelse og astma. Noen ganger kan den opprinnelige skaden være leget, men inflammasjonen består, noe som gjør at smerten og bevegelsesinnskrenkningen vedvarer. Ved astma foreligger en inflammasjonstilstand i luftveiene som gjør dem overømfintlige og bidrar til at astmaanfall oppstår. Påvirkning som kan føre til vevsskade og inflammasjon Ulike typer påvirkning kan føre til vevsskade og inflammasjon. Slag (den velkjente lårhøna ) Støt (landingen under gang og løp) Trykk (uhensiktsmessige klær, fottøy og utstyr) Friksjon (f. eks. mellom sene og knokkel) Strekk (achillessenen i hvert skritt) Vridningskrefter (ankelovertråkk) Skyvekrefter (mellom legg og støvelkant hos skiløpere) Termisk (varme/kulde), kjemisk og mekanisk påvirkning Skaden som oppstår kan være en akutt skade eller en belastningsskade. Ved akutt skade er det en enkelt kraftig påvirkning som er større enn vevet kan tåle. Ved en belastningsskade er det flere små påvirkninger som hver for seg ikke fører til skade, men summen av dem overskrider vevets tålegrense. 14

9 Smertetilstander i muskler og skjelett Smerte og inflammasjon i muskler og sener Musklene kan skades av direkte eller indirekte krefter. Direkte skader er slag og støt mot kroppen. Dette fører til knusing av muskelfibre og blødning i muskelvevet. Blødningen vil stoppe av seg selv, men den vil stoppe raskere hvis man kjøler ned skadeområdet og legger på en kompresjonsbandasje. Varigheten av en slik skade avhenger mye av blødningens størrelse. Blødningen i seg selv er smertefull, og smertene forsvinner gradvis etter hvert som den transporteres bort. Inflammasjon er også en del av oppryddings- og reparasjonsprosessen, men også medvirkende til smerten. Ved strekkskader blir spenningen i muskelfibrene så stor at de ryker. Også her oppstår blødning og inflammasjon. Hvor alvorlig og langvarig en slik skade er, avhenger av hvor mange fibre som ryker og hvor stor blødningen er. En stor strekkskade kan ta opptil tre måneder før den er leget. Når en strekkskade gror, vokser det ikke frem nytt muskelvev. Skaden repareres med et arr av bindevev. For å unngå at det ryker opp igjen er det viktig at et slikt arr påvirkes slik at det blir så elastisk som mulig. Det gjøres ved tøyninger. Økt muskelspenning kan også være årsak til muskelsmerter. Ved ensformig arbeid spennes bestemte muskler statisk over lengre tid. Muskler som spennes, bruker energi, men stenger samtidig av sin egen blodgjennomstrømning. Dette fører til opphopning av forbrenningsprodukter og oksygenmangel i muskelvevet, og denne tilstanden fører til smerte. Psykisk stress kan også føre til at bestemte muskler, ofte i nakke-/skulderregionen, befinner seg i økt spenning. Fibromyalgi var lenge karakterisert av usikkerhet med hensyn til årsak og bakgrunn. Mange ble nok urettferdig klassifisert som alt fra psykisk labile til hypokondere og ikke tatt på alvor for sine smerter. I dag vet man at fibromyalgi er en reell fysisk tilstand. Det synes som om pasienter med fibromyalgi har forstyrrelser i nervesystemets signaloverføring, som gjør at de føler smerte ved påvirkning som for andre ikke er smertefull. Senene er dannet av de mange bindevevshinnene som omslutter muskelfibre, muskelbunter og hele muskelen. Disse flyter sammen i enden av muskelen og danner en kraftig sene som fester seg til skjelettet. På bakgrunn av sin funksjon er de utsatte strukturer. All bevegelse skjer ved at kraft fra musklene overføres via 17

10 senene til skjelettet, og de overfører ofte stor kraft. Slik blir f. eks. achillessenen belastet i hvert eneste skritt vi tar. Senene kan skades av akutte mekanismer eller av overbelastning. Ved akutt skade ryker noen senefibre på samme måte som ved akutt muskelskade. Skadeomfanget og tiden det tar for skaden å leges, avhenger av hvor mange senefibre som ryker. Ved belastningsskader foreligger delvise avrivninger og oppflising av senefibre. Sener kan også utsettes for andre krefter. I skulderen oppstår ofte senebetennelse fordi en eller flere sener blir klemt mot et fremspring på skulderbladet hver gang armen løftes mer enn 60 grader ut fra kroppen. Andre sener glir i trange kanaler, slik som i håndleddet og bak ankelknokene. Noen steder ligger senen inne i seneskjeder som skal sørge for at de glir lett i forhold til omliggende vev. Men det kan også oppstå irritasjon av seneskjede, med inflammasjon og smerte og senere tranghet i seneskjeden som resultat. Friksjon mot en underliggende knokkel kan forekomme på utsiden av kneet. Her løper en sene som i hvert skritt glir frem og tilbake mot nedre del av lårbenet og kan utsettes for friksjon, spesielt ved noen feilstillinger i foten (plattfot). Degenerasjon av senevev kan komme som reaksjon på akutt skade og overbelastning, men også som følge av økende alder og redusert blodtilførsel til senen. Dette resulterer i oppflising av senefibre og dannelse av arrvev og kan føre til fortykkelse, men samtidig svekkelse av senevevet. Både ved akutte seneskader og ved belastningsskader er inflammasjon en del av tilstanden og bidrar til smerte. Noen ganger totale, men oftere delvise avrivninger i achillessenen og løperkne (senebetennelse på kneets utside) er blant de vanligste skadene i bena. Disse skadene opptrer hyppig hos løpere og joggende mosjonister, men kan også forårsakes av lange fotturer. Den hyppigste senebetennelsen i armene forekommer i en sene i skulderen som følge av redusert blodsirkulasjon og sammenklemming av senen mot et fremspring på skulderbladet, når armen heves over 60 grader ut til siden. Jumper s knee er en overbelastningsskade på kneskålens nedre rand hvor knestrekkersenen fester seg. Aktivitet som medfører kraftig bruk av knestrekkermuskelen kan føre til denne skaden. Dette gjelder alle idretter som innebærer hurtig akselerasjon, stopp og hopp, men skaden er også veldig vanlig blant aerobicsutøvere. Det oppstår rifter og inflammasjon i senefibrene og i kneskålens beinhinne. Jumper s knee kan være en langvarig skade, og noen ganger er operasjon nødvendig. Tidlig og tilstrekkelig pause fra den provoserende aktiviteten og gradvis gjenopptrening kan lege skaden på en rimelig tid, i motsetning til langt fravær grunnet skade hvis man ignorerer de tidlige symptomene. Smerte og inflammasjon i slimposer På steder hvor sener eller muskler kan gnisse mot knokler ligger slimposer. Dette er små væskefylte poser som skal redusere friksjon. De avdemper friksjonskraften og skåner dermed senene. Men noen ganger kan friksjonsbelastningen bli så stor at slimposen selv, og ofte sammen med senen, blir irritert. Slik kan en slimposebetennelse oppstå, eventuelt kombinert med en senebetennelse. Slimposene kan også skades av slag eller vedvarende trykk. Ved en slimposebetennelse dannes det økt væske i slimposene. De hovner opp og kan bli svært smertefulle. De mest utsatte slimposene finner vi i skulder, albue, hofte og kne. Slimpose og lokalisasjon av tennisalbue. I skulderen blir, sammen med senene, også en slimpose klemt når armen løftes ut til siden. Normalt tåler den dette og ligger der nettopp for å dempe trykket, men f. eks. vedvarende arbeid med armene over hodet kan bli for stor belastning. Man kan da lett få en kombinert senebetennelse og slimposebetennelse. På albuen ligger en slimpose som kan irriteres ved fall på albuen, eller ved at man støtter seg på albuen over lenger tid (typisk studentskade ). På hofta, rett nedenfor hoftekammen, ligger det ytterste punktet på lårbeinet. Her ligger det flere muskelfester, bl.a. for to av setemusklene, og en slimpose. Hvis man sitter med bena i kors, settes disse musklene på strekk, og slimposen klemmes ned mot knokkelen og kan bli irritert. Hvis man merker noe ubehag eller antydning til smerte ved en slik stilling, bør man unngå den. På utsiden av kneet ligger det en slimpose som skal dempe friksjon og 18 19

11 Smertelokalisasjoner ved beinhinnebetennelse. forebygge løperkne. Men belastningen kan bli for stor med senebetennelse og slim-posebetennelse som resultat. Foran kneskålen ligger slimposer som kan irriteres ved fall på kneet eller ved at man sitter på knærne ( håndverkerskade ). Smerte og inflammasjon i beinhinne Knoklene i kroppen er trukket av tynne beinhinner. Forsiden og innsiden av skinnbeinet er utsatt for beinhinnebetennelse. Her er beinhinnen festepunkt for flere av musklene i leggen og foten. Ved løping og hopping, spesielt på hardt underlag, utsettes disse festepunktene for både støt og strekkvirkning. Hos personer med plattfot øker spesielt strekkreftene. Overbelastning i dette området kan føre til inflammasjon i beinhinnen (beinhinnebetennelse). Denne kan bli svært smertefull og forhindre videre aktivitet. Utsatte aktiviteter er aerobics og løping og jogging på hardt underlag. Ved beinhinnebetennelse må man ta pause fra den aktiviteten som forårsaker skaden til man blir smertefri igjen. Deretter er det viktig å gjøre tiltak som motvirker de skadefremkallende kreftene. Slike tiltak er begrensning av aktivitet på hardt underlag, evt. alternative aktivitetsformer som svømming og sykling og best mulig støtdemping i sko, samt korreksjon av evt. plattfot med såler. Beinhinnene i leggen kan også avlastes med en spesiell type taping som avlaster trekkreftene fra musklene. Det er grunn til å ta en beinhinnebetennelse alvorlig da den i verste fall kan utvikle seg videre til et tretthetsbrudd i leggen. Smerte og inflammasjon i ledd Flere strukturer i og rundt ledd er utsatt for smerte og inflammasjon. Både akutte skader og overbelastningsskader kan forårsake dette. Leddkapselen omslutter leddene. Denne består av en ytre, kraftig bindevevskapsel som sammen med leddbåndene bidrar til å holde leddet på plass. Den delen av kapselen som vender inn mot leddet, produserer leddvæske. Ved vridninger i leddet kan inflammasjon oppstå, og den indre delen av leddkapselen produserer økt mengde leddvæske. Dette kalles en traumatisk artritt som betyr leddbetennelse som følge av skade. Leddet er smertefullt og føles stivt. Den ytre delen av leddkapselen kan skades av kraftige vridninger. Den kan strekkes eller briste, slik at leddstabiliteten blir redusert. Ofte skjer dette med samtidig skade på leddbåndene, som kan ryke helt eller delvis av. Samtidig med leddkapsel-/leddbåndskader skades også følelegemer i og rundt leddet. Disse gir normalt hjernen og nervesystemet informasjon om leddenes og kroppens stilling til en hver tid. I den nærmeste tiden etter en slik skade vil denne evnen være nedsatt, noe som medfører at man er mer utsatt for å skade seg på nytt. Balansetrening brukes derfor som en viktig del av gjenopptreningen etter ankelovertråkk og kneskader. Ved store leddkapsel-/leddbåndskader kan det være nødvendig med operasjon for å gjenopprette stabiliteten i leddet. Korsbåndskader i kneet er et eksempel på dette. Ved disse skadene må korsbåndet rekonstrueres for at leddet skal fungere. Hvis ikke dette blir gjort, vil lårbenet kunne gli av foran eller bak skinnebenet, avhengig av om fremre eller bakre korsbånd er skadet. Leddbrusken som kler leddflatene, kan skades slik at løse bruskbiter beveger seg rundt i leddet og skaper låsninger, smerte og inflammasjon. Også ved slik skade vil leddkapselen produsere økt væske i leddet. 20

12 Smerter i nakke og rygg Nakke- og ryggsmerter kan ha flere årsaker som slitasjeforandringer, muskelspenning, låsninger i ledd og skiveutglidning. Det vil bli for omfattende i denne sammenheng å gå inn på de ulike tilstandene og mekanismene. I mange tilfeller med ryggsmerter er vevsskade og inflammasjon en del av smertetilstanden. Smerten er ofte en kombinert tilstand av vevsskade, inflammasjon og økt muskelspenning, som oppstår dels bevisst, dels ubevisst for å holde det smertefulle området i ro. Ved skiveutglidning kan nerverøtter klemmes. Når dette skjer i korsryggen, kan smerten strekke seg ned setet og bena. Ved kraftig avklemming av nerverøtter kan det oppstå lammelser i bena eller i blæremuskulaturen. Oppstår skive-utglidning i nakken, kan symptomene gå ut i armene. Ved sterke ryggsmerter kan man innta liggende stilling i 1-2 dager. Dette vil avlaste virvelsøylen, små skiveforskyvninger kan gli på plass, og smerte, muskelspenninger og inflammasjon reduseres. Ytterligere behandling blir ofte ikke nødvendig. Det er ikke vist at lenger sengeleie er gunstig, heller at dette øker tiden det tar å komme tilbake i normal aktivitet. Det anses derfor viktig å komme raskest mulig tilbake i normal, men tilpasset aktivitet. Slik tilpasning av aktivitet og arbeid er et viktig tiltak ved rygg- og nakkeplager. Vanligvis gjøres dette best i samråd med fagperson (lege, fysioterapeut, ergoterapeut). Hvis det i forbindelse med ryggsmerter oppstår nedsatt følsomhet og/eller kraft i bena, eller vannlatingsproblemer, oppsøk lege øyeblikkelig. Muskelfestebetennelser Musklene kan være festet til knoklene enten gjennom en sene eller ved at muskelfibrene utspringer direkte fra beinhinna. På albuens utside finnes slike muskelfester for muskler som bøyer hånden bakover og strekker fingrene. Håndleddet beveges imidlertid bakover også hver gang vi knytter neven. Fingrene bøyes og hånden bøyes samtidig bakover. Denne håndleddsbevegelsen finner sted for å gi fingerbøyerne bedre arbeidsbetingelser. Dette er en av de bevegelsene vi gjør hyppigst, og disse musklene er dermed utsatt for overbelastning, spesielt i festet på albuen. Smerte og inflammasjon i dette området kalles en epikondylitt. Tennisalbue er et annet navn på denne tilstanden, men den forekommer hyppigere hos håndverkere, frisører og lignende (og helst hos utrente fremfor trente tennisspillere). Behandling Behandlingen her er å prøve å unngå det som utløser smertene. I tidlig fase er det på sin plass med betennelsesdempende legemidler evt. kortisonsprøyter. Fysioterapi med øvelser og tøyninger vil kunne ha god effekt. Dersom dette opplegget ikke fungerer i løpet av 4-6 måneder bør man få vurdert om operasjon kan være aktuelt. Tretthetsbrudd Tretthetsbrudd (stressfraktur) kan teoretisk oppstå i alle kroppens knokler, men i praksis er det to steder som er mest utsatt; 5. mellomfotsbein på fotens utside og skinnebeinet rett under kneet. Begge steder belastes i hvert skritt vi tar og er dermed utsatt for stor totalbelastning. Et tretthetsbrudd starter med en rift i beinhinna som så spiser seg videre innover i selve knokkelen. Behandling Behandling av tilstander med smerte og inflammasjon foregår i ulike faser og har ulike mål. Egenbehandling I tidlig fase etter akutt skade er det primære mål å begrense skadens omfang og utviklingen av inflammasjonsprosessen. Jo tidligere man setter i gang disse tiltakene, jo bedre begrenser man skadens omfang og varighet. Til dette benyttes RICEM-prinsippet, hvor: R står for ro på skadestedet I står for is, for å nedkjøle skaden og begrense blødning og hevelse C står for kompresjon (compression), dvs. trykkbandasje som også begrenser blødning og hevelse E betyr elevasjon, dvs. heving av skadestedet over hjertehøyde, igjen for å begrense blødning og hevelse M står for medikamenter som motvirker inflammasjonsprosessen Det er også en del andre tiltak man kan gjøre på egen hånd. Dersom arbeidssituasjonen er en del av problemet, kan tilpasning av arbeid og arbeidsstilling, eventuelt med hjelp av fagperson, være en del av løsningen. Når den akutte fasen er over, kan i mange tilfeller dosert trening av skadet muskulatur eller sener være gunstig. Man bør lære denne treningen hos kyndig fagperson, deretter kan man fortsette treningen på egen hånd. Dette gjelder ved muskelskader og senebetennelser. Det skadete vevet trenes med forsiktig økende belastning tilbake til å tåle normal aktivitet. Ved muskelplager på grunn av økt muskelspenning er avspennende øvelser og tøyninger en del av behandlingen. Både ved senebetennelser og ved spent muskulatur er øvelsene også en del av forebyggende tiltak mot å få de samme plagene igjen. Varmeprodukter som varmepute og varme pakninger kan være til nytte ved en del smertetilstander, men brukes ikke ved tydelig inflammasjon. Da brukes heller nedkjølende tiltak. Det finnes også både varmende og kjølende salver, kremer og geler, men det er begrenset hvor langt disse trenger inn i kroppen. De er derfor mest egnet til overfladiske plager

13 Ved flere smertetilstander i muskel-/skjelettsystemet kan riktig valg av fottøy og støttende, støtdempende eller oppbyggende såler både forebygge plager og ha behandlende virkning. Mange har også nytte av varme- og støtteprodukter. Ditt Apotek kan gi råd og veiledning om varme- og kuldepakninger, angoraprodukter, støtdempende og støttende såler, helinnlegg og varme-/støtteprodukter (myke ortoser) for ulike kroppsdeler (hånd, albue, ankel, kne, rygg og varmebukse). Legemidler Målet med den medikamentelle behandlingen er å lindre smerte og dempe inflammasjonen. I tidlig stadium og ved milde plager brukes lette smertestillende midler som man får kjøpt reseptfritt. Ved sterkere smerter og betennelsesreaksjon brukes såkalte anti-inflammatoriske midler. Dette er midler som både virker smertestillende og samtidig demper betennelsesreaksjonen. I mange tilfeller kan man også bruke disse midlene som gel som smøres direkte på der det gjør vondt. Da får man en lokal virkning og minimerer bivirkninger. Vanligste bivirkninger ved NSAIDs er irritasjon av mageslimhinnen som kan utvikle seg til magesår. De nye COX2 hemmerne ble markedsført som bedre enn NSAIDs med hensyn på magebivirkninger, men viste seg å medføre økt risiko for hjerte-kar bivirkninger. Flere av produktene ble trukket fra markedet i løpet av I dag brukes COX2 hemmere i svært liten utstrekning. Kortisoninjeksjoner direkte i skaden eller i ledd har svært effektiv betennelsesdempende virkning. Det er imidlertid avgjørende at injeksjonene treffer riktig. Annen behandling Hvis feilstillinger foreligger og danner grunnlaget for en smertetilstand, er det viktig at det blir vurdert om de kan/skal korrigeres med ortopediske hjelpemidler eller operative inngrep. Ved uteblivende virkning etter 4-6 måneder med konservativ behandling, kan også operasjon være et alternativ. Menstruasjonssmerter Når livmorslimhinnen avstøtes ved menstruasjon, frigjøres et stoff som heter prostaglandin. Dette stoffet gjør at livmormusklene trekker seg sammen, og disse sammentrekningene er smertefulle. Smertene er svært variable, både i inntreden, varighet og styrke. Noen har ikke smerter i det hele tatt, noen kortvarig og mildt, andre har sterke smerter i flere dager og trenger smertestillende midler. Noen oppfatter smertene som kramper som kommer og går, andre har mer stabile smerter. Det er vist at kraften i muskelsammentrekningene har sammenheng med graden av smerte. Prostaglandinene kan også fraktes med blodet til andre deler av kroppen og gi andre plager som kvalme og diaré fordi de påvirker tarmfunksjonen. Andre kan oppleve blekhet, slapphet og bevissthetsforstyrrelse helt opp til besvimelse fordi blodtrykket faller. Behandling Kvinner som bruker p-piller har mindre plager, så hvis dette kan kombinere to ønskede effekter, og ingen andre faktorer taler i mot bruk av p-piller, kan det være en god løsning. Lette, reseptfrie, smertestillende midler av typen antiflogistika, har både smertelindrende virkning og hemmende virkning på produksjonen av prostaglandin. De har derfor god effekt på menstruasjonssmerter. Informasjon om bruk av slike midler får du på Ditt Apotek. Hvis menstruasjonssmerter blir sterkere eller forandrer seg på annen måte, bør man oppsøke lege. Svangerskap utenfor livmoren kan være en årsak. Endometriose er en tilstand der livmorslimhinne forekommer andre steder i kroppen enn i livmoren, slik som i livmormuskelen, egglederne eller eggstokkene. Dette kan gi sterke smerter som likner menstruasjonssmerter

14 Artrose (slitasjegikt) Om artrose Artrose (også kalt slitasjegikt) er en degenerativ leddsykdom hvor leddbrusken brytes ned. Leddbrusk kler alle leddflater og gjør dem jevne og glatte. Ved artrose blir brusken tynn og ujevn, eller i verste fall helt nedslitt, slik at ben gnisser mot ben i leddet. For pasienten medfører dette at bevegelse i leddet blir smertefullt og bevegeligheten redusert. Det kan Artroseforandringer i kneleddet. også oppstå hevelse i leddet, selv om artrose vanligvis ikke er preget av dette. Leddet reagerer på forandringene og starter en avstivingsprosess som har til hensikt å holde leddet i ro. Små benutvekster (osteofytter) vokser frem på leddkantene. Bruskbiter eller deler av benutvekstene kan også brekke av og flyte rundt inne i leddet (leddmus). Disse kan også forkile seg og låse leddet. Ved uttalt artrose kan leddet etter hvert bli deformert. Også andre strukturer rundt leddet blir berørt, slik som leddkapsel, leddbånd, muskler og sener. Dette bidrar til økt smerte og redusert bevegelighet. Fordi bevegelse er smertefullt holdes leddet ofte mer i ro. Dette bidrar til at leddbevegeligheten blir enda dårligere, og man kommer inn i en ond sirkel. Det er ikke alltid samsvar mellom graden av artrose og symptomer. Det er derfor mulig å ha relativt store leddforandringer, men relativt små symptomer, eller det motsatte, små leddforandringer, men relativt store plager. Artrose forekommer hyppigst i fingerleddene, knærne, hofteledd og virvelsøylen. Plagene er ofte størst fra vektbærende ledd, og derfor er knær, hofter og virvelsøyle mest utsatt. Artrose forekommer hyppigere med økende alder og hyppigere hos kvinner enn hos menn. Blant 70 år gamle menn er forekomsten av kneleddsartrose 25 %, hos kvinner er den 40 %. Tilsvarende tall for hofteleddsartrose er 10 % og 15 %. Årsaken til artrose er ikke kjent. Slitasje regnes som en betydningsfull faktor, og flere risikofaktorer for artrose er kjent. Blant disse er: Overvekt Stor belastning på ledd i yrke, idrett eller fritid Tidligere bruddskader og skader på ledd Liten fysisk aktivitet Feilstillinger i ledd Man ser at leddbelastning, men også liten fysisk aktivitet er risikofaktorer. Følgelig er det et forhold som antyder at bevegelse er bra, men belastning er ugunstig. Trolig er det en kombinasjon av en medfødt disposisjon, sammen med en eller flere av de ovennevnte risikofaktorene, som fører til at noen utvikler artrose. Artrosediagnosen stilles ved klinisk undersøkelse, utspørring om symptomenes karakter og røntgenundersøkelse. De kliniske symptomene ved artrose er smerter og redusert bevegelighet. Til å begynne med kan morgenstivhet eller stivhet når man begynner å bevege seg etter å ha sittet en stund i ro, være de eneste problemene. Symptomene kan bli bedre eller gå over når man beveger seg, men kommer tilbake ved langvarig aktivitet (belastning). Etter hvert kan smertene også opptre i hvile. For å bekrefte at artrose foreligger gjøres røntgenundersøkelse. Selve leddbrusken synes ikke på vanlig røntgen, men man kan se at leddbrusken er blitt tynnere ved at leddspalten er smalere enn normalt. Man vil også se nydannet ben langs leddspalten (osteofytter). En MRundersøkelse kan vise leddbruskens tilstand. Ved artroskopi går legen inn og undersøker leddet med kikkehullsteknikk. Leddbruskens tilstand bedømmes og eventuelle løse ben- eller bruskbiter fjernes. Konsekvensene av artrosesykdommen er smerte og redusert evne til å bevege seg. Dette medfører at også andre helsemessig gunstige virkninger av fysisk aktivitet helt eller delvis faller bort, slik som mosjon som er viktig i forebygging av hjerte-/karsykdom og type 2- diabetes. Vektreduksjon, som man vet, har gunstig virkning ved artrose, kan også være vanskelig å gjennomføre. Artrose har også betydning for livskvaliteten. Begrensninger i arbeidsevne og evne til å delta i fritids-/sosiale aktiviteter kan plage mange. Man kan rett og slett ikke gjøre mange av de tingene man har likt å gjøre tidligere

15 Behandling Det finnes flere behandlingstilbud ved artrose. Det er enighet om at en kombinasjon av ulike tiltak er beste løsning. Målsettingen med behandlingen er å redusere pasientens plager og forbedre funksjon. Egentrening er en viktig del av behandlingen. Gunstige aktiviteter ved artrose i beina er bassengtrening og svømming, sykling, skigåing eller gange/lett jogging på mykt underlag. Turer i skog og mark tåles ofte godt, mens aktivitet på hardt underlag bør unngås. Avlastning med krykker, stokk eller gåstol kan være aktuelt i kortere eller lengre perioder. Paracetamol og ibuprofen virker smertelindrende og har lite bivirkninger, noe som er viktig ved en langvarig behandling. De er derfor naturlige førstevalg som smertestillende ved artrose. Smertestillende og inflammasjonsdempende midler, først og fremst NSAIDs brukes også ved artrose. Inflammasjon er imidlertid til stede bare i perioder. Det synes derfor riktig å bruke paracetamol som smertestillende og gi NSAIDs når hevelse og inflammasjon blusser opp. Vanligste bivirkninger ved NSAIDs er irritasjon av maveslimhinnen som kan utvikle seg til mavesår. Glukosamin er en substans som finnes i leddbrusk og leddvæske. Det er vist at å ta glukosamin reduserer smerte og øker bevegeligheten hos artrosepasienter. Det er også vist at glukosamin reduserer nedbrytningen av leddbrusk og kan dermed kanskje sørge for at man unngår eller kan utsette en operasjon. Det finnes også injeksjonsvæsker på markedet som kan injiseres direkte i leddet for å lindre symptomene. Det er flere kirurgiske behandlingsmetoder ved artrose. Vanligste inngrep i knær er en opprenskning i leddet med kikkehullsteknikk (artroskopi). Man kan da fjerne løse biter av ben og brusk og jevne ut leddflatene. Dette kan ha god effekt på symptomene i ganske lang tid. En annen mulighet er å sette inn en kneprotese (kunstig kneledd). Det finnes proteser som erstatter halvparten eller hele kneleddet, og de finnes med eller uten protese for kneskjellet. I hoften er proteseoperasjon vanligste metode. Resultatene av disse behandlingene er gode, men skal kun brukes til de som har mye plager. Osteoporose (benskjørhet) Om osteoporose Benvevet er ikke massivt. Det er porøst og består av bruer (trabekler) av ben med åpne partier mellom bruene. Trabeklene kan sammenliknes med støttepillarer i et byggverk. Dette gjør benvevet sterkt, men samtidig relativt lett. Imidlertid gjør også denne konstruksjonen benvevet ganske utsatt, hvis ikke alt fungerer normalt. Hvis flere av støttepillarene blir borte, blir det svekket. Benvevet fornyes hele tiden. Spesielle celler, osteoklaster, bryter ned benvev, og andre celler, osteoblaster, bygger opp nytt. Normalt er oppbyggingen like stor som nedbrytningen. Hvis oppbyggingen blir mindre enn nedbrytningen, mister benvevet styrke. Benvevsforandringer ved osteoporose: Normal lårhals. Lårhals med osteoporose. Ved osteoporose har benvevet mistet kalsium (kalk). Benmassen er blitt mindre med færre og tynnere støttepillarer. Knoklene er derfor svakere og skjørere enn normalt, og påkjenning som fall, som normalt skal tåles, fører til bruddskader. Mest utsatt er håndleddet, lårhalsen og virvelsøylen. Det forekommer håndleddsbrudd og lårhalsbrudd i Norge hvert år, og en stor andel skyldes osteoporose. Osteoporose er en symptomfri sykdom. Man mister benvev uten symptomer, og ofte oppdages sykdommen først når man får en bruddskade. Håndledd og lårhals brekker vanligvis ved fall, mens virvellegemene kan bryte sammen ved vanlig aktivitet eller litt uvanlige bevegelser med overkroppen. Ryggvirvelbruddene kan være svært smertefulle. Osteoporosesykdommen oppdages da tilfeldig når man blir undersøkt på grunn av plutselige, sterke ryggsmerter. En av tre kvinner og en av ti menn over 50 år har osteoporose. Kvinner utgjør altså majoriteten av osteoporosepasienter, og av de som får osteoporose er 80 % kvinner. Dette skyldes at kvinner i overgangsalderen får et fall i det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, som har en beskyttende virkning mot tap av benmasse. Etter siste menstruasjon mister kvinner 1-2 % benmasse i året. Osteoporose utviklet med dette som en hovedfaktor kalles postmenopausal osteoporose. Også yngre kvinner kan utvikle osteoporose hvis de har lav produksjon av østrogen

16 Menn har i utgangspunktet mindre risiko for osteoporose, fordi de har kraftigere benbygning enn kvinner. Hos menn kan imidlertid dette forstyrres av lavt nivå av det mannlige kjønnshormonet testosteron. Blant andre forhold som kan svekke benstrukturen er mangel på belastning. Knoklene stimuleres av bevegelse og belastning. Hvis dette uteblir, svekkes de. Som en kuriositet kan nevnes at det er et problem det gjøres tiltak mot ved lengre romferder. Vektløsheten i rommet gjør at belastningen på knoklene blir borte, og de svekkes. Også langvarig bruk av kortikosteroider (kortisonpreparater) som brukes ved revmatiske sykdommer og astma, har en svekkende virkning på benstrukturen. Det er derfor fordelaktig at astmatikere i størst mulig utstrekning bruker lokaltvirkende midler som i langt mindre grad har denne effekten. Noen er mer utsatt for å utvikle osteoporose enn andre. Betydningen av hormonelle forhold og kortisonpreparater er allerede nevnt. Andre risikofaktorer er: Tidligere bruddskade etter at man har passert 50 år Økende alder Lav benmasse Lavt inntak av kalsium Å være kvinne Å være tynn Osteoporose i familien I tillegg til overgangsalderen, også annet unormalt bortfall av menstruasjon Anoreksi Liten fysisk aktivitet Høyt alkoholinntak Røyking Det er som nevnt et beklagelig faktum at mange ikke får diagnostisert sin osteoporose før et brudd er et faktum, og den kan da ha kommet langt. Dersom man i forhold til risikofaktorene over finner at man er i risikosonen, bør man kontakte legen sin og diskutere risikoen. Legen kan eventuelt rekvirere en undersøkelse av bentettheten, en bentetthetsmåling eller BMD (Bone Mineral Density). Spesielle røntgenstråler sendes gjennom kroppen, ofte på flere steder, og måler bentettheten. Metoden kan også brukes til å bestemme hastigheten i bennedbrytningen og beregne fremtidig bentetthet. Det anbefales ikke å gjøre undersøkelsen på alle kvinner, men på spesielle grupper, slik som kvinner med stor risiko, kvinner som har hatt et uforklarlig brudd og personer som bruker kortison. Forebygging og behandling De beste tiltakene mot osteoporose er forebyggende tiltak, og noe av det viktigste skjer i barne- og ungdomsårene hvor man bygger opp store deler av sin benmasse. Blant tiltakene hører et kosthold rikt på kalsium og vitamin D, begge viktige stoffer for benvevet. Kalsium får man tilført gjennom melkeprodukter (melk og oster) og grønnsaker. Barn trenger milligram (mg) kalsium om dagen, voksne rundt 800 mg, og kvinner etter overgangsalderen bør øke inntaket til barnenivå. Vitamin D trengs for å kunne nyttiggjøre seg kalsiumet. Behovet er rundt 15 mikrogram daglig. Vitamin D får man gjennom fet fisk og tran, og det dannes i kroppen ved solpåvirkning på huden. Hos eldre som oppholder seg mye innendørs, må det tilføres tilstrekkelig gjennom kosten. Fysisk aktivitet som belaster skjelettet har også gunstig virkning. Det å bli belastet stimulerer benvevet til å styrke seg selv. Vektbærende aktivitet stimulerer osteoblastene, som er de cellene som bygger opp benmasse. Alle aktiviteter med variert bevegelsesmønster er gunstige, men føler man seg for gammel til å drive for eksempel med ballspill, er det også god virkning av å gå tur. For de hardest rammede er det gunstig bare å reise seg fra stolen og sette seg igjen flere ganger i løpet av dagen. Siden røyking og mye alkohol er på risikosiden, er det også klart at en ellers sunn livsstil uten røyk og overdrevet alkoholinntak bidrar positivt til å forebygge osteoporose. Det siste tiltaket er kontroll med bentettheten og medisinsk behandling når det er påkrevet. Tilførsel av østrogen, såkalt hormonell substitusjonsterapi, er effektivt når det gjelder å redusere bentap etter overgangsalderen (ved såkalt postmenopausal osteoporose). Det er en viss tilbakeholdenhet med denne behandlingen, og det diskuteres når behandlingen skal starte, fordi den er forbundet med en viss økning av risikoen for brystkreft. Dilemmaet er at starter man tidlig med østrogen, øker risikoen for brystkreft, starter man senere, kan man allerede ha mistet mye benmasse. En annen type legemidler som brukes mot postmenopausal osteoporose, er bisfosfonater. Disse virker, som østrogen, hemmende på bennedbrytningen, men har ikke østrogenenes kreftfremmende bivirkninger. Raloxifen påvirker mottakerapparatene (reseptorene) for østrogen og reduserer bennedbrytningen og er et alternativ ved etablert postmenopausal osteoporose. Teriparatide er den aktive delen av et hormon som produseres i biskjoldbruskkjertlene. Dette preparatet stimulerer bendannelsen ved direkte påvirkning av de bendannende cellene (osteoblastene) og reduserer forekomst av brudd i virvelsøylen. Kalsitonin er et hormon som kan gis som injeksjon eller nesespray. Det hemmer aktiviteten i de cellene som fremmer bennedbrytningen (osteoklastene)

17 Legemiddelformer Legemidler kommer i flere ulike tilberedninger, og det er mange forskjellige grunner til dette. Disse grunnene kan ha sin bakgrunn i selve legemiddelsubstansen, hvor for eksempel insulin som brukes ved diabetes, ikke tas opp i mage- /tarmkanalen og derfor må gis som injeksjon. For noen legemidler ønsker man en lokal virkning i et organsystem, men ikke i resten av kroppen. Dette er tilfellet for flere legemidler som brukes ved astma og som derfor tas som inhalasjon. Andre ganger kan det være virkningstid som er avgjørende. Hvis rask virkning er viktig, er injeksjon, og helst i blodbanen, å foretrekke. Ønsker man forlenget virkning, kan virkestoffet pakkes inn i spesielle hjelpestoffer som gjør at frigjøringen i kroppen blir forlenget for noe av eller hele innholdet. Noen ganger kan hensikten med en legemiddelform ha til hensikt å redusere muligheten for bivirkninger. Slik kan det for eksempel være gunstig å bruke en geltilberedning av de smertestillende og betennelsesdempende NSAIDs. Gelen påføres direkte på stedet hvor det gjør vondt, og utelukker muligheten for bivirkninger fra mage- /tarmkanalen, som tablettformen av disse midlene noen ganger gir. Administrasjon av legemidler Administrasjon er uttrykket som brukes om å tilføre legemidler. Administrasjonsvei er tilførselsvei og vi skiller mellom to hovedgrupper når vi snakker om administrasjonsveier. Enteral administrasjon betyr at legemiddelet tilføres via mage-/tarmkanalen, der det suges opp og går over i blodet. Enteral tilførsel kan være peroral, som betyr gjennom munnen, eller rektal, som betyr via endetarmen. Parenteral administrasjon betyr at legemiddelet ikke tilføres via mage-/tarmkanalen og omfatter dermed alle andre administrasjonsveier. Enterale legemiddelformer Tabletter er en blanding av det aktive virkestoffet og hjelpestoffer. De kan være laget slik at de oppløses raskt eller langsomt i mage- /tarmkanalen. De som oppløses langsomt kalles retardtabletter og gir en langvarig, jevn konsentrasjon i kroppen. Enterotabletter er laget for ikke å oppløses i magesekken, men først etter påvirkning av enzymer i tynntarmen. De er vanligvis dekket av et ytre lag (coating) som motstår miljøet i magesekken. Dette kan være for å skåne magesekkslimhinnen, eller fordi virkestoffet kan påvirkes i magesekken. Enterotabletter må ikke tygges. Brusetabletter er laget for å oppløses i vann. Dette gir ofte rask virkning. Tyggetabletter/sugetabletter er beregnet på å virke i munnen eller i svelget. Kapsler er gelatinkapsler som inneholder det aktive stoffet som pulver eller i flytende form. Kapslene oppløses i magesekken eller tynntarmen. Kapsler må ikke tygges. Miksturer er legemidler i flytende form, beregnet til barn eller voksne som ikke kan svelge tabletter. Pulver og granulat (granula=korn) er korn av aktiv substans ofte beregnet til oppløsning i vann. Suppositorier er stikkpiller til bruk i endetarmen. Hvis kvalme er en del av et sykdomsbilde eller en bivirkning av det aktive stoffet, er stikkpiller en bra løsning. Parenterale legemiddelformer Det kan være flere grunner til at legemidler gis parenteralt. Noen midler opptas dårlig og andre brytes ned til uvirksomme stoffer i mage-/tarmkanalen. En annen grunn kan være at blodet som kommer fra magesekk og tarm med opptatt legemiddel, først passerer gjennom leveren. Leveren er ett av utskillelsesorganene for legemidler, og noen midler kan nedbrytes kraftig allerede ved den første passasjen gjennom leveren (first-pass effect). Det er flere mulige parenterale administrasjonsveier. Injeksjonspreparater kan settes på flere måter. Subkutan injeksjon settes i underhuden. Insulin er et eksempel på dette. Intramuskulære injeksjoner settes i muskulatur. Intravenøs injeksjon settes rett i en vene og intra-arterielle i en arterie. Intrakardiale injeksjoner settes direkte i hjertet, og dette gjøres noen ganger med adrenalin ved hjertestans. Intraartikulær injeksjon er injeksjon i et ledd og gjøres med kortisonpreparater ved leddbetennelser. Intratekal injeksjon er injeksjon i nervesystemets væskesystemer (væsken som ligger rundt hjernen og ryggmargsvæsken). Infusjon er en administrasjonsform hvor et kateter ligger inne i kroppen, og en pumpe driver legemiddelet inn med innstilt hastighet. Dette brukes til insulinbehandling ved diabetes og til smertebehandling. Transdermale preparater gis gjennom huden. Gelformer av NSAIDs er allerede blitt nevnt, østrogenplaster og nikotin i røykeplaster er andre eksempler. Resoribletter/sublinguale midler/smeltetabletter plasseres under tungen hvor de går direkte over i blodet og gir rask virkning. Nitroglycerin som gis på denne måten som anfallsbehandling ved angina pectoris, virker i løpet av 1 minutt

18 Legemiddeloversikt I tabellen som følger finnes oversikt over legemidler i Norge til behandling av tilstander med smerte og inflammasjon, hodepine og osteoporose. Legemidler mot sterke og kroniske smerter er ikke tatt med i oversikten, da dette er tilstander som ikke er omtalt i heftet. Legemiddeltype/produkt Virkestoff. legemiddelformer Migrenemidler Almogran almotriptan Tablett Anervan ergotamin Tablett, stikkpille Catapresan klonidin Tablett Imigran (Juvenil) sumitriptan Tablett, nesespray, Injeksjonsvæske, stikkpiller Imigran Radis sumatriptan Tablett Maxalt (Rapitab) rizatriptan Tablett, smeltetablett Naramig naratriptan Tablett Relpax eletriptan Tablett Sumatriptan sumatriptan Tablett Zomig (Rapimelt) zolmitriptan Tablett I tillegg brukes betablokkere forebyggende og visse NSAIDs som anfallsbehandling. Smertelindrende/NSAIDs/giktmidler Albyl-E acetylsalicylsyre Enterotablett Algesal salicylsyre Salve Allopur allopurinol Tablett Antineuralgica fenazon + koffein Tablett Arcoxia etoricoxib Tablett Arthrotec diclofenac + misoprostol Tablett Arturic allopurinol Tablett Aspirin acetylsalicylsyre Tablett Barcan aceklofenac Tablett 35

19 Legemiddeltype/produkt Virkestoff. legemiddelformer Brexidol piroxicam Tablett, dosepulver Brufen (retard) ibuprofen Tablett, (depottablett) Cataflam diclofenac Tablett Celebra celecoxib Kapsel Clinoril sulindac Tablett Confortid indometacin Kapsel, stikkpille, injeksjonssubstans Diclofenac (Kalium) diclofenac Enterotablett, (tablett) Dispril acetylsalicylsyre Tablett Donobid acetylsalicylsyre Tablett Dynastat parecoksib Pulver og væske til inj. Fanalgin fenazon + koffein Tablett Felden piroxicam Tablett Fenazon-koffein (sterk) fenazon + koffein Tablett Globoid acetylsalicylsyre Tablett Glukosamin glukosamin Tablett Gluxine glukosamin Tablett Ibumetin ibumetin Tablett Ibumetin ibuprofen Tablett, gel Ibuprofen ibuprofen Tablett Ibuprox ibuprofen Tablett Ibux ibuprofen Tablett, gel Indocid indometacin Kapsel, stikkpille Ketoprofen ketoprofen Kapsel Kolkisin kolkisin Tablett Ledox naproxen Tablett Migea tolfenamsyre Tablett Migpriv acetylsalicylsyre Dosepulver Mobic meloxicam Tablett, injeksjonsvæske Modifenac diklofenac Kapsel Napren-e naproxen Enterotablett Naprosyn (entero) naproxen Tablett, enterotablett Naproxen (-e) naproxen Tablett, (enterotablett) Orudis ketoprofen Depotkapsel, gel Pamol paracetamol Tablett, stikkpille, mikstur Legemiddeltype/produkt Virkestoff. legemiddelformer Panodil paracetamol Tablett, dosepulver, brusetablett, mikstur Paracet paracetamol Tablett, smeltetablett, brusetablett, stikkpille, mikstur Paracetamol paracetamol Tablett Pinex paracetamol Tablett, brusetablett, stikkpille, mikstur Pirox piroxicam Tablett Piroxicam pioxicam Tablett Probecid probenicid Tablett Relifex nabumeton Tablett Ridaura auranofin Tablett Samin glukosamin Tablett Seractiv deksibuprofen Tablett Solaraze diklofenac Gel Voltaren diclofenac Enterotablett, stikkpille, injeksjonsvæske Zon ketoprofen Gel Zyloric allopurinol Tablett Osteoporosemidler * Alendronat alendronat Tablett Bonviva ibandronsyre Tablett Didronate + calcium etidronsyre + kalsium Tablett Fosamax aledronsyre Injeksjonsvæske Optinate (Septimum) risedronsyre Tablett (uketablett) Evista raloksifen Tyggetablett I tillegg er det viktig å bruke kalsiumpreparater og vitamin D ved osteoporose, og her finnes en rekke ulike preparater. * Det er bare tatt med osteoporosemidler som fås på blå resept. (Se eget avsnitt om blå resept.) Produktnavn som er skrevet i kursiv kan kjøpes reseptfritt i minste pakning

20 Hva er blå resept? Blå resepter skrives ut til pasienter med langvarig behandling for kronisk sykdom. Ordningen innebærer at trygdesystemet dekker det meste av det medisinen koster. Egenandelen i 2007 er 36 % av prisen, begrenset oppad til 510 kr pr kvartal. Resepten er gyldig ett år fra den er skrevet ut, men du kan bare få utlevert medisin på blå resept for inntil 3 måneder av gangen. Det er innført et tak for hvor stor egenandel du skal betale. Overskrides denne får du frikort og slipper egenandel for resten av kalenderåret. For 2007 er grensen for frikort 1660 kr. Husk derfor å få kvittering for betalte egenandeler hos lege og på apotek. Kun bestemte diagnoser eller sykdommer gir rett til blå resept. I tillegg bestemmer myndighetene hvilke legemidler som kan skrives ut på blå resept. Oversikt over hvilke sykdommer og preparater som gir grunnlag for refusjon finner du på Refusjon av legemidler til behandling av smerte Osteoporose, migrene og visse kroniske smertediagnoser gir grunnlag for refusjon. Av legemidlene ovenfor dekkes de fleste legemidlene på blå resept, med unntak av de fleste reseptfrie. Det gjelder også en rekke særbestemmelser. Er du usikker på om du har krav på refusjon, spør legen din. Apoteket og Trygdekontoret kan også gi informasjon. På trygdeetatens hjemmeside kan du finne nærmere opplysninger ( Annen nyttig informasjon: Norges Migreneforbund Norsk Fibromyalgi Forbund Norsk Revmatikerforbund Norsk Osteoporoseforening 39