Høyring av forslag til ny lokal gebyrforskrift for reguleringsplan, bygge- og delesaksbehandling, oppmåling og eigarseksjonering

Transkript

1 Høyring av forslag til ny lokal gebyrforskrift for reguleringsplan, bygge- og delesaksbehandling, oppmåling og eigarseksjonering Fellesnemnda for Sunnfjord kommune legg med dette forslag til forskrift for reguleringsplan, bygge- og delesaksbehandling, oppmåling og eigarseksjonering ut på høyring. Frist for innsending av uttale er sett til 1. juli Gaular kommune tek i mot høyringssvar på vegner av fellesnemnda for Sunnfjord kommune. Du kan sende høyringssvar til postmottak@gaular.kommune.no eller til Gaular kommune, Vadheimsvegen 15, 6973 Sande. 1 Bakgrunn 1.1 Sjølvkostprinsippet Reguleringsplan, byggesak og oppmåling er underlagt sjølvkostprinsippet. Det vil seie at kommunen skal dekke inn sine kostnader med å tilverke tenestene gjennom dei gebyra som tenestemottakarane betaler. Kommunen har ikkje høve til å tene pengar på sjølvkostområda. Over- eller underskot i det enkelte år skal enten settast av til eller trekkast frå bundne driftsfond. Eit avsett overskot skal tilbakeførast til brukarane av tenesta i form av lågare gebyr i løpet av ein femårsperiode. På same måte skal kommunen dekke inn eit eventuelt underskot ved å auke gebyra i løpet av ein femårsperiode. Sjølvkostfinansierte tenester skal ikkje brukast til å finansiere andre delar av kommuneforvaltninga. Kva som skal reknast som gebyrgrunnlag, er beskrive i Kommunal- og moderniseringsdepartementets «Retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester (H-3/14)». Gebyrgrunnlaget består blant anna av direkte og indirekte henførbare kostnader og kalkulatoriske kapitalkostnader, fråtrekt andre inntekter enn gebyrinntekter. Retningslinjene kom i ajourført utgåve i februar Sjølvkost i den enkelte saka I eit rundskriv frå 2002 utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) heiter det at «Utgangspunktet for fastsetting av selvkost er at kommunen kan kreve dekket utgiftene for behandling av den konkrete byggesaken. I dette ligger imidlertid ikke at gebyret må beregnes nøyaktig i hver enkelt sak. Kommunen kan i regulativet legge til grunn gjennomsnittsbetraktninger. Det kunne ellers bli tidkrevende og dyrt å finregne utgiftene til behandling av hver enkelt sak. [ ] I og med at gebyrene skal svare til selvkost i den enkelte sak, må kommunen påse at gebyrene for enkle og ukompliserte saker ikke blir for høye.» 1 Sjølvkostprinsippet er også behandla i ein høgsterettsdom som er innteken i Rt s Saka gjaldt fastsetting av gebyr for ei delingsforretning, men retten la til grunn at dei same synspunkta gjorde seg gjeldande for gebyrfastsetting etter plan- og bygningslova. Dommen føreset dermed at sjølvkostprinsippet ikkje berre krev at den enkelte sektoren blir driven utan overskot, men at sjølvkost også skal vere målet i den enkelte saka. 2 KRD har i eit brev 3 til Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalt at «Gebyrinntektene skal gi kommunene det økonomiske grunnlag for å utføre sine plikter etter loven, slik som søknadsbehandling, tilsyn og oppfølging av ulovlige forhold. [ ] Når det gjelder kostnader for andre oppgaver som kommunen skal utføre etter loven, og som kommunen lovlig kan finansiere ved gebyr, så kan disse fordeles på de gebyrlagte sakene. Slike kostnader inngår i såkalte "overheadkostnader". [ ] Det er ikke gitt spesielle begrensninger eller metode for fordeling av slike overheadkostnader, og kommunene står her relativt fritt.» 1 Sjå vedlegg 2 Sivilombodsmannen, sak 2007/ Brev frå KRD 12. juni 2009 om prising av gebyr

2 I vurderinga av prising av gebyret i den enkelte saka skriv KRD: «Som det fremkommer av Miljøverndepartementets uttalelse av så behøver ikke kommunen foreta individuelle etterkalkyler umiddelbart etter at den enkelte saken er avsluttet. [ ] Det kan likevel oppstå behov for å dokumentere selvkost for gebyret i en konkret sak, for eksempel i forbindelse med vurdering av om det er grunnlag for å nedsette gebyr eller fatte nytt gebyrvedtak. Dersom gebyret skal kontrolleres opp mot selvkost, må kommunen foreta en nærmere beregning eller gjøre et anslag over de faktiske kostnader som er påløpt i saken. Det er ikke stilt krav om noen spesiell metode som tidligere nevnt, men dokumentasjon kan bestå av estimert timeforbruk eller andre former for beskrivelse av kostnadene i saken. Ved bruk av timesatser bør det foreligge en form for dokumentasjon på hvordan timesatsen er fremkommet og for timetallet som legges til grunn i kostnadsberegningen, slik at det er mulig å kontrollere disse.» Myndigheitene ønsker på den eine sida at sjølvkost skal vere målet i den enkelte saka, samtidig som gebyrinntektene ikkje skal overstige samla gebyrgrunnlag. Dessutan kan overheadkostnader for sektoren leggast på alle gebyra. Kommunen står dermed relativt fritt til å legge gjennomsnittsbetraktningar og estimerte timeprisar til grunn. 1.3 Behovet for ny forskrift Kommunane Naustdal, Gaular, Jølster og Førde skal slå seg saman til Sunnfjord kommune frå 1. januar 2020, og i samband med det treng den nye kommunen ei ny og felles lokal gebyrforskrift for reguleringsplan, byggesak, oppmåling og eigarseksjonering. Arbeidet med ei ny gebyrforskrift er viktig for å samordne kommunane når det gjeld arbeidsrutinar, beste praksis og saksamansetning. Vidare bidrar arbeidet med ny gebyrforskrift til auka kompetansedeling og utveksling av erfaringar. Både sentrale lover, retningslinjer, uttalar og høgsterettsdommar peiker på at det ikkje er tilstrekkeleg å følge sjølvkostprinsippet på overordna nivå. Ein må også kunne dokumentere det på dei enkelte sakstypane. Blant anna var Sivilombodsmannen 4 kritisk til Kristiansand kommunes gebyrregulativ, der det er ein lineær samanheng mellom areal og storleiken på gebyret. Sivilombodsmannen etterlyste ein sikringsventil som fangar opp tilfelle der standardiserte/lineære satsar kan gi ulovleg høgt gebyr. På landsbasis er det store variasjonar mellom kva kommunane fakturerer for, og korleis dei reknar ut gebyr for same type saker. I sum nyttar dei fleste kommunane areal som grunnlag for utrekning av gebyra. Utgangspunktet for arbeidet i Sunnfjord har vore å utarbeide eit gebyrregulativ som på ein fleksibel måte speglar kommunens ressursbruk i dei enkelte sakene. Gebyrregulativet skal samtidig sørge for å finansiere dei oppgåvene som kommunen er pålagd å utføre. Vidare har hensikta vore å lage eit regulativ som er mest mogleg rettferdig for alle tiltakshavarar, samtidig som utforminga av gebyrregulativet skal minimere rettmessige klagesaker på gebyra. I dag er det ei utfordring at tiltakshavarar ikkje leverer frå seg søknader som er komplette eller gode nok. Dette skaper meirarbeid for kommunen, og det nye regulativet har som føremål å disiplinere tiltakshavarar til å levere frå seg komplette søknader som vil sikre mest mogleg effektiv saksbehandling. Det nye regulativet vil også innebere ei vesentleg forenkling av dagens regulativ, og det skal bli lettare for politikarar og publikum å vite kva det skal koste, kva som er kommunen sine oppgåver, og kor mykje kommunen eventuelt subsidierer desse tenestene. 1.4 Heimlar, rekneskapsføring og dekningsgrad Rammene for reguleringsplan, bygge- og delesaksbehandling, oppmåling og eigarseksjonering er heimla i plan- og bygningslova 33-1, jf. også byggesaksforskrifta, matrikkellova 32, jf. også matrikkelforskrifta, og eigarseksjonslova 15. Plan- og bygningslova 33-1 heimlar at kommunar kan ta gebyr for private planforslag: «Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren.» I kommunerekneskapen blir private planar førte under KOSTRAfunksjon 301. Her kostnadsfører ein arbeid med kommuneplanar, arealplanar, områdeplanar samt offentlege og private detaljreguleringsplanar. Det er berre arbeidet med privat innsende planar fram til første gongs offentleg ettersyn som kan finansierast gjennom gebyr. Alt arbeid etter dette er ei skattefinansiert oppgåve. Arbeid med overordna og offentlege planar er skattefinansierte oppgåver som kommunen ikkje kan krevje gebyr for. I Sunnfjord er det i denne samanhengen viktig å skilje mellom dekningsgrad for sjølvkostområdet Private planar og dekningsgrad for KOSTRA-funksjon 301. Sistnemnde inneheld oppgåver som ein etter sjølvkostregelverket ikkje 4 Sak 2015/947 Byggesaksgebyrforskrift uten bestemmelse om adgang til å fravike de standardiserte satsene

3 har høve til å finansiere gjennom gebyr. Sjølvkostområdet Private planar skal dokumenterast i ein eigen skuggerekneskap. Plan- og bygningslova 33-1 heimlar at kommunar kan ta gebyr for byggesaker: «Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren.» I nyheitsbrevet «Delingsloven og forholdet til selvkost» (nyheitsbrev frå KRD 31. mars 2009) heiter det at: «Kommunen må forsikre seg om at de samlede gebyrinntektene for tjenesteområdet ikke overstiger de samlede kostnadene. Gebyrregulativet må utformes slik at gebyret i en konkret sak ikke på en urimelig måte overstiger de faktiske (faste og variable) kostnadene i sakens anledning.» I kommunerekneskapen blir kostnader med bygge- og delesaker og eigarseksjonering førte på KOSTRA-funksjon 302. Bygge- og delesaksbehandling er eit sjølvkostområde, men fleire av dei pålagde arbeidsoppgåvene, f.eks. rettleiing og tilsyn, kan ikkje kommunen krevje gebyr for. Desse oppgåvene kan likevel dekkast gjennom dei gebyrpliktige sakene. Klagesaksbehandling følger reglane i forvaltningslova og skal ikkje inngå i sjølvkostrekneskapen. Sjølvkostområdet Bygge- og delesak skal dokumenterast i ein eigen skuggerekneskap. Eigarseksjonslova 15 heimlar at kommunar kan ta gebyr for eigarseksjoneringssaker: «Kommunen kan fastsette et seksjoneringsgebyr for å behandle seksjoneringssøknaden. Gebyret kan ikke være høyere enn de nødvendige kostnadene kommunen har med slike saker.» I kommunerekneskapen blir kostnader med eigarseksjonering førte på KOSTRA-funksjon 302, og dei må skiljast frå kostnader med bygge- og delesaksbehandling ved utrekning av gebyrgrunnlag for eigarseksjonering. Sjølvkostområdet Eigarseksjonering skal dokumenterast i ein eigen skuggerekneskap. Oppmåling skal prisast etter sjølvkostprinsippet, og i matrikkellova 32 heiter det at «gebyra kan i sum ikkje vere høgare enn nødvendige kostnader kommunen har med slikt arbeid». I kommunerekneskapen blir oppmåling ført på KOSTRA-funksjon 303. Her fører ein også kostnader knytte til kart- og adresseforvaltning. Dei sistnemnde oppgåvene er skattefinansierte oppgåver, og det er berre oppmålingsforretningar og matrikkelføring som kan finansierast gjennom gebyra. På same måte som for planområdet må ein i Sunnfjord skilje mellom dekningsgrad for sjølvkostområdet Oppmåling og dekningsgrad for KOSTRA-funksjon 303. Sjølvkostområdet Oppmåling skal dokumenterast i ein eigen skuggerekneskap. Sunnfjord kommune dokumenterer sjølvkost ved bruk av sjølvkostmodellen Momentum Selvkost Kommune. 2 Forslag til ny gebyrforskrift Ein stor del av arbeidet med ny gebyrforskrift har vore å finne føremålstenlege prinsipp og innretningar for den nye gebyrforskrifta. Vidare har arbeidet bestått i å identifisere kostnadsdrivarar i saksbehandlingsprosessen og knyte økonomiske variablar til dette. Føremålet er å skape betre samsvar mellom kommunens faktiske ressursbruk og gebyret som tiltakshavar må betale. 2.1 Ny innretning Eit viktig prinsipp i gebyrstrukturen har vore å bygge opp regulativet slik at mottakarane betaler for dei tenestene kommunen leverer i den enkelte saka. I tillegg har det vore viktig å identifisere faktiske kostnadsdrivarar og sørge for eit breitt gebyrgrunnlag med låge satsar. Dette vil føre til ei meir føremålstenleg fordeling av kostnadene for alle som nyttar seg av kommunens plan- og arealtenester. Det er foreslått innføring av nye gebyrtypar og ny differensiering av eksisterande sakstypar. For å lage eit gebyrregulativ som er fleksibelt nok til å fange opp kommunens ressursbruk i dei enkelte sakene, foreslår kommunen følgande generelle gebyr for reguleringsplan, byggesak og oppmåling: 1. Saksbehandlingsgebyr: gebyr som skal dekke dei oppgåvene i saksbehandlingsprosessen som er avhengige av tiltakets kompleksitet, storleik og omfang. For byggesak og oppmåling er dei generelle oppgåvene rekna inn i saksbehandlingsgebyret for alle typar saker. 2. Registreringsgebyr: gebyr som skal dekke arbeidet med oppgåver knytte til registrering i matrikkelen. Gebyret skal betalast per brukseining for byggesak og per eigedom for oppmålingsforretning som må registrerast i matrikkelen. 3. Tilleggsgebyr: gebyr som skal fange opp variable kostnadsdrivarar. Generelt legg ein mindre vekt på areal som utrekningsnøkkel for gebyra, og i mange tilfelle legg ein ikkje vekt på areal i det heile. Arbeidsmengda aukar ikkje nødvendigvis lineært med stigande areal. I dei tilfella der areal er ein viktig kostnadsdrivar i saksbehandlinga, nyttar kommunen prisintervall med faste satsar med tak. Dette gjer vi for å ikkje komme i konflikt med sjølvkostreglane om urimeleg gebyr, samtidig som det blir lettare for tiltakshavarane å vite kva dei skal betale.

4 Utgangspunktet er at alle tiltakshavarar skal betale eit saksbehandlingsgebyr og eit registreringsgebyr, med mindre anna er spesifisert i regulativet. Saksbehandlingsgebyra skal dekke dei fleste oppgåvene som er aktuelle i ei normal sak. Dette er eksempelvis mottakskontroll, journalføring, saksbehandling, naboforhold og interne drøftingar. Tilleggsgebyr er knytt til kostnadsdrivarar som gjer at ei sak kan bli særskilt dyr for kommunen å behandle. Kor stor del av gebyrinntektene som finansierer tilsyn, vil gå fram av det årlege gebyrregulativet. Føremålet med registreringsgebyret er å fange opp arbeidet knytt til registreringsarbeid i matrikkelen. Dette er ein kostnadsdrivar som det er enkelt å skilje ut som eit eige gebyr, sidan tal registreringar i matrikkelen vil vere kjent. Registreringsgebyret vil stige proporsjonalt med saksmengda og vil reflektere denne delen av meirarbeidet som oppstår i store og komplekse saker. Gebyret skal betalast per brukseining for byggesak og per eigedom for oppmålingsforretning som må registrerast i matrikkelen. Saksbehandlingsgebyret er eit variabelt gebyr og skal fange opp kommunens ressursbruk, som vil variere avhengig av tiltakets kompleksitet, storleik, type og omfang. For tiltak innan byggesak med krav til ansvarleg føretak etter pbl. 20-3, jf a og b, går saksbehandlingsgebyret fram av ei prismatrise beståande av eit fast gebyr per bygningstype og eit arealintervall for andre bygg enn bustader. Bygningstype er brukt som kostnadsdrivar, fordi det beskriv kompleksiteten i den enkelte saka. For bustadføremål er tal bueiningar brukt som kostnadsdrivar, sidan kommunens ressursbruk vil stige med tal einingar. Samtidig vil det ikkje vere eit lineært forhold mellom ressursbruk og tal bueiningar. Det er naturleg å tenke seg at det i prosjekt med mange bueiningar vil vere fleire einingar med likskapstrekk, noko som vil gi stordriftsfordelar i saksbehandlinga. For andre tiltak enn bustad har kommunen sett ein einingspris per tiltak i to arealintervall. For konstruksjonar som brygger har kommunen lagt opp til differensierte gebyr for å fange opp ulik kompleksitet i slike saker. For oppmålingsforretningar går saksbehandlingsgebyret fram av ei prismatrise beståande av type oppmålingsforretning og arealintervall. Type oppmålingsforretning er brukt som kostnadsdrivar, fordi det beskriv kompleksiteten i ei sak. Areal er brukt som kostnadsdrivar, sidan det vil det ta lengre tid for landmålaren å måle opp eit stort areal enn eit lite, noko vi har tatt omsyn til gjennom ulike arealintervall. Vi har definert maksimalgebyr for oppmålingsforretning for å unngå konflikt med sjølvkostreglane om urimeleg gebyr. 2.2 Utrekning av gebyr Sidan private planar, byggesak, oppmåling og eigarseksjonering er sjølvstendige sjølvkostområde, har kommunen rekna ut ein einingspris per time for kvart av tenesteområda. Einingskostnaden kjem fram ved at ein deler årets gebyrgrunnlag på tal timar med saksbehandling. Ein metode for å rekne ut gebyra er å gonge einingskostnaden med tal timar ein i gjennomsnitt nyttar på kvar sakstype. I utrekninga av einingskostnaden har vi for kvart av områda vurdert alle aktivitetar kommunen ikkje kan krevje gebyr for. Utrekninga av einingskostnaden tek utgangspunkt i at eit årsverk utgjer 1725 timar i året eksklusiv lunsj. Vidare må ein vurdere kor høg faktureringsgrad ein skal legge til grunn. Sjølv om ein saksbehandlar har 1725 fakturerbare timar til disposisjon, vil det vere ei rekke aktivitetar og oppgåver som ikkje kan fakturerast. Timar som kan fakturerast, går ned på grunn av tida saksbehandlarane bruker på rettleiing, opplæring, kurs, fagsamlingar, rapportering og administrasjon. I tillegg kjem interne prosjekt, kvalitetsarbeid, utarbeiding av rutinar samt gamle saker der ein mistar retten til å krevje inn gebyr. Desse timane inngår i sjølvkostrekneskapen som ein overheadkostnad. Sidan sjølvkost alltid gjeld som øvre heimel for gebyra, vil den årlege timeprisen styrast av kor mange timar som kan fakturerast. Dei enkelte gebyrsatsane skal reknast ut med utgangspunkt i neste års budsjett og ønskt dekningsgrad for kvart av gebyrområda. Dei konkrete satsane vil derfor ikkje komme fram før under budsjettarbeidet til hausten. 3 Arbeidsgruppa Forslag til ny gebyrforskrift er utarbeidt av Naustdal, Gaular, Jølster og Førde kommune. EnviDan Momentum AS har vore sparringpartnar. Målsettinga med arbeidet har vore å lage ei forskrift som er rettferdig, tydeleg og fleksibel. Rettferdig: Gebyra skal spegle dei ulike brukargruppene sitt kostnadsnivå på best mogleg måte. Tydeleg: Forskrifta skal vere lett å lese og handheve. Ho skal ha klart og forståeleg språk utan uklare eller vanskelege formuleringar. Fleksibel: Forskrifta viser til årlege kommunestyrevedtak om storleiken på gebyra. Naustdal, Gaular, Jølster og Førde kommune ser fram til høyringssvar.

5 4 Vedlegg 4.1 Vedlegg 1: utdrag frå Rundskriv H-5/02 Juridiske spørsmål vedrørende utbyggingsavtaler i tilknytning til plan- og byggesaksbehandling m.v. (side 35 37) Del III. GEBYR FOR PLAN- OG BYGGESAKSBEHANDLING Etter plan- og bygningsloven 109 kan kommunen ved regulativ fastsette gebyrer for plan- og byggesaksbehandlingen. Gebyrregulativene skal ikke godkjennes av departementet. Departementene anbefaler at kommunene har et bevisst forhold til størrelsen på gebyrene i plan- og byggesaker. Gebyrene kan på den ene siden være en hjelp til å opprettholde en forsvarlig plan- og byggesaksbehandling i kommunen. Et for høyt nivå på gebyrene vil imidlertid kunne medføre at tiltakshavere kvier seg for å søke eller melde tiltaket til kommunen. Resultatet kan i så fall bli at kommunen får mindre kontroll med oppfølging av planer, byggetiltak m.v. Selvkost Det fremgår av forarbeidene til loven at gebyrene skal gå til hel eller delvis dekning av kommunens utgifter ved behandlingen. Det er med andre ord selvkostprinsippet som skal legges til grunn. Utgifter som ikke er en direkte følge av arbeidet med privat innsendt forslag til reguleringsplan, søknad om byggetillatelse el. kan ikke kreves dekket gjennom gebyrene. Pbl 109 gir svært få føringer for utformingen av gebyrregulativer. Det kan variere sterkt hvor arbeidskrevende byggesaker er for kommunen, og det kan være utfordrende å komme frem til et gebyrregulativ som gir et «riktig» resultat i den enkelte byggesak. Nedenfor gjenomgås enkelte punkter kommunene bør være oppmerksomme på. Gjennomsnittsbetraktninger Utgangspunktet for fastsetting av selvkost er at kommunen kan kreve dekket utgiftene for behandling av den konkrete byggesaken. I dette ligger imidlertid ikke at gebyret må beregnes nøyaktig i hver enkelt sak. Kommunen kan i regulativet legge til grunn gjennomsnittsbetraktninger. Det kunne ellers bli tidkrevende og dyrt å finregne utgiftene til behandling av hver enkelt sak. F.eks. brukes typebestemte gebyrer for behandling av saker, som like gebyrer for henholdsvis eneboliger, garasjer, meldepliktige tilbygg på bolighus og lignende. Alternativt kan gebyrregulativet angi tiltakenes forskjellige elementer grunnarbeider, hovedbygg, tilbygg osv. I og med at gebyrene skal svare til selvkost i den enkelte sak, må kommunen påse at gebyrene for enkle og ukompliserte saker ikke blir for høye. Antall boenheter En annen måte er å differensiere gebyrsatsene etter antall boenheter. En fare med dette er imidlertid at det neppe er like arbeidskrevende for kommunen å behandle en hybel som en stor enebolig. For at kommunen skal kunne anvende en slik måte å fastsette gebyrsatsene på må det kunne dokumenteres at utgiftene til saksbehandlingen avhenger av antall boenheter, uavhengig av størrelsen på tiltaket. En annen situasjon der en slik gebyrfastsetting kan medføre problemer, er der et større byggetiltak gjelder like eller lignende boenheter. Det at byggetiltaket består av flere boenheter gjør nok kommunens behandling mer komplisert - og dermed også dyrere - enn dersom det bare er en enhet. Men det kan vanskelig forsvares å multiplisere et grunngebyr med antall boenheter der boenhetene har klare likhetstrekk, og kommunenes behandling av hver enkelt boenhet i de aller fleste tilfeller er mye enklere. Inndeling etter kommunens oppgaver Gebyrer kan også fastsettes for de forskjellige oppgavene en sak innebærer for kommunen. Dette kan gjøres ved angivelse av elementene i saksbehandlingen som forhåndskonferanse, ett- eller totrinnsbehandling, dispensasjon, kopierings- og utsendelsesutgifter m.v. Ved bruk av denne metoden er det imidlertid viktig at det samlede gebyret ikke overstiger selvkost. Hvis kommunen i sitt regulativ har lagt seg over gjennomsnittet av kommunens kostnader, vil den samlede summen fort kunne bli høyere enn selvkost for byggesaken. Departementene påpeker for øvrig at det kan være uheldig å kreve gebyrer for forhåndskonferanser. Forhåndskonferansene kan være ressursbesparende for både tiltakshaver og kommunen, siden de gir en god mulighet for å få avklart elementer i saken som senere kan medføre problemer. Det vil være uheldig hvis gebyrer hindrer tiltakshavere fra å bruke denne muligheten.

6 Differensiering etter sakstyper Bruken av differensierte gebyrer for forskjellige typer saker eller tjenester kan også medføre problemer. Kommunene kan i utgangspunktet selv velge om de vil ta gebyr for en bestemt type tjenester og de kan velge dekningsgrad (innenfor selvkostprinsippet). Dersom de velger å ta gebyr for en type tjenester, men ikke andre, må en eventuell forskjellsbehandling imidlertid være saklig begrunnet. Et eksempel kan være at det kreves gebyr ved dispensasjon i saker om hyttebygging, men ikke i tilsvarende saker for boliger. Adgangen til å ta gebyr etter pbl l09 er begrunnet med at kommunen skal få dekket sine utgifter ved byggesaksbehandlingen, bestemmelsen er f.eks. ikke tenkt som et boligpolitisk virkemiddel. Departementene mener derfor at når man først velger å ta gebyr for en type tjenester må det være samme størrelse på gebyret for like saker. Et differensiert gebyrsystem må være saklig begrunnet. Straff Det påpekes for øvrig at pbl 109 ikke gir hjemmel for å ilegge straff. Kommunal- og regionaldepartementet uttalte blant annet i 2001: «Departementet er av den mening at dersom et slikt tilleggsgebyr gir uttrykk for det påviste ekstraarbeid kommunen påføres, må gebyret anses som å ha hjemmel i pbl 109. En forutsetning er at gebyret ligger innenfor selvkostprinsippet. Vi forutsetter at tilleggsgebyret er tatt inn som en del av gebyrregulativet. Merarbeidet må ligge innenfor det som er pålagt etter denne lov. Dette må det tas hensyn til ved beregning av gebyrenes størrelse. Gebyret må være et vederlagskrav for arbeid som ville vært unngått dersom søknads- eller meldekrav hjemlet i plan- og bygningsloven hadde vært fulgt. Dersom motivet for ileggelsen av tilleggsgebyret er å straffe den som har igangsatt eller utført ulovlige tiltak, vil dette ligge på siden av loven. Det er ikke hjemmel i pbl 109 for å pålegge noen form for straff, og dersom betegnelsen straffegebyr benyttes er dette klart uheldig.» Gebyr for sakkyndig bistand Når det gjelder bruk av sakkyndig bistand, må 109 forstås slik at den uttømmende regulerer i hvilke tilfeller utgiftene i sin helhet kan belastes tiltakshaver. Dette gjelder kun der kommunen bruker sakkyndige ved inspeksjon av tiltak, jf. 97 nr. 2. Ved bruk av sakkyndig bistand i andre tilfeller blir det et spørsmål om i hvilken grad utgiftene kan dekkes gjennom gebyrer. Kommuner bruker f.eks. tidvis private advokatkontorer ved behandling av særskilte saker. Når det gjelder beregning av slike gebyrer uttalte Kommunal- og regionaldepartementet i 2001: «I de tilfelle der kommunen selv ikke har ansatt advokat eller jurister, bør slik kompetanse innhentes der dette er nødvendig. En viss del av slike utgifter kan ut fra ovenstående dekkes over gebyrregulativet, som merutgifter knyttet til oppfølging av ulovligheter. Det må i tilfelle foretas en beregning av hva det vil koste hvis kommunen selv utfører disse oppgavene. Det antas imidlertid at kommunen ikke kan sette ut hele saksbehandlingen til et advokatfirma og inkludere alle utgifter til dette i beregningsgrunnlaget for gebyret. En slik praksis måtte hatt klar hjemmel i gebyrbestemmelsen og ville dessuten antagelig være i strid med selvkostprinsippets krav om kostnadseffektivitet.»