Større enn en gås, med kritthvit

Transkript

1 Havsuler flyr mot strømmen Rob Barrett Mens lunden sliter og fuglefjellene tømmes for flere arter, øker bestanden av havsuler i Norge. Havsula begynte å hekke i Nord-Norge i 1961 og bestanden er i stadig vekst. Hvorfor klarer den seg så mye bedre enn andre sjøfugler? Større enn en gås, med kritthvit fjærdrakt, svarte vingespisser og markante hodetegninger, er havsula den mest majestetiske av våre sjøfugler. Med nesten to meter mellom vingespissene, en vekt på litt over tre kg, lang hals og et kraftig dolkeformet nebb, er en voksen havsule noe man håndterer med respekt! Ringmerking av unger innebærer nærmest spissrotgang mellom skarpe nebb. Det er sjelden jeg kommer meg gjennom foreldrenes forsvarssoner uten blåmerker og blod på hender og legger. Jeg har i en mannsalder forsket på de fleste arter sjøfugler i Norge, men havsula ligger mitt hjerte nærmest. Tromsø Museum har en lang tradisjon i å følge bestanden av havsule i landsdelen den begynte da de første reirene ble funnet i Finnmark og Lofoten tidlig i 1960-årene. Havsulas kritthvitte fjærdrakt er godt synlig på lang avstand. Når suler begynner å stupe etter fisk tiltrekkes flere til samme matfat. En medisinsk fjær i hatten? Havsula er nemlig en forholdvis ny art for Nord-Norge, som den også er for resten av Norges kyst. Vår havsule (Morus bassanus) hekker kun i Nord-Atlanteren, men den har to nære slektninger; kappsule (Morus capensis) og australsule (Morus serrator) som begge ligner i utseende men hekker i henholdsvis Sør-Afrika og i Australia/New Zealand. Vår havsule danner store kolonier i Frankrike og Storbritannia, på Island, langs østkysten av Canada og på øya Helgoland utenfor nordvestkysten av Tyskland. Havsula ble meget hardt beskattet på 1800-tallet, både som ressurs (agn, mat og fjær) og i såkalt «sportsjakt». Fordi fuglen er så stor og mange av hekkeplassene er så lett tilgjengelige, ble den et lett bytte. Med sine tre kg protein og fett har havsula vært et ettertraktet bytte i årtusener, helt siden mennesker slo seg ned langs kysten. Først til selvforsyning og mat på bordet, senere også som byttemiddel for andre varer i nærmiljøet og til omsetning i de store byene. Havsula smaker godt, særlig reirungene. Dessuten ble fettet tillagt spesielt helbredende egenskaper. Skriftlige kilder fra og 1600-tallet anbefaler havsulefett som kur både mot gikt, katarr og betente sår. De medisinske egenskapene mistet sin kraft og betydning mot slutten av 1800-tallet, da ble fettet istedet brukt for eksempel til å smøre Ottar (5):

2 vognhjul med. Denne bruken varte kun i en kort periode inntil mineralolje kom på markedet. I tillegg ble store mengder fjær brukt i moteindustrien (særlig som pynt i damehatter) og i madrasser. Andre kroppsdeler ble også brukt: tranflasker ble laget av havsulens mage og svelg, pengepung ble laget av svømmehuden på beina, tobakkspiper ble laget av vingebein, mens nakke- og hodeskinn ble brukt i damesko! Beskatningen økte og flere titusen voksne og unger ble fanget hvert år. Dette kunne ikke bestanden tåle. Mot slutten av 1800-tallet var bestanden i Nord-Atlanteren redusert med så mye som to tredjedeler. Heldigvis ble rovdriften stoppet og bestanden berget gjennom en rekke fredningstiltak i Storbritannia (1869), Canada (1918) og Island (1940). Øverst: Den norske bestanden av havsule økte sakte til å begynne med etter etableringen på Runde i 1946 og i Nord- Norge i Så akselererte den rundt Pilene viser når nye kolonier ble etablert. Røde piler er kolonier som eksisterer i dag, blå piler er kolonier som ble forlatt. Legg merke til at Skarvklakken først ble etablert i 1967, den ble borte i 2003, men i 2017 var havsulene tilbake på holmen. Grafikk: Rob Barrett. Nede: I 2017 var det åtte kolonier av havsule i Nord-Norge (røde prikker), én på Bjørnøya og én på Kolahalvøya med til sammen rundt 3500 par. De blå prikkene er forlatte kolonier. Grafikk: Rob Barrett. 12

3 Dette ga umiddelbart resultater! Nedgang ble fort snudd til oppgang og bestanden i hele Nord-Atlanteren økte; fra rundt par i 1912 til par i 1984 og til omtrent par i I dag hekker mer enn en halv million par havsuler i Nord-Atlanteren, hele 75 % av disse hekker i Storbritannia. Først Sunnmøre, så Nord-Norge Selv om det er funnet knokler av havsule i arkeologiske utgravinger flere steder langs norskekysten, er det ikke dokumentert at arten hekket i Norge i prehistorisk tid. Antakelig streifet den langs kysten uten å hekke her. Helt til 1946, da de første reirene ble funnet på øya Runde utenfor Ålesund. Her etablerte de sin første norsk koloni, blant tusenvis av krykkjer, lomvier og lunder i det eneste store fuglefjellet i Sør-Norge. Denne kolonien økte jevnt og trutt opp gjennom årene og talte 3600 par i Også utenfor Nord-Norge var det lenge tilfeldige observasjoner av havsuler ute på havet, men på og 1960-tallet ble disse mer og mer regelmessige. I 1961 ble havsuler funnet hekkende på toppen av Syltefjordstauren i Øst-Finnmark, og tre eller fire år senere på Skittenskarvholmen ved Mosken i Lofoten. Dermed var det nordnorske eventyret i gang! Tromsø Museum har hele tiden overvåket bestanden både gjennom rapporter fra kontaktpersoner i landsdelen, Helt siden 1961, det første året havsula begynte å hekke i Nord-Norge, har Tromsø Museum studert utviklingen i bestanden. Her fanger Prof. Einar Brun en voksen fugl på Skarvklakken utenfor Andøya i Han bruker en krok laget av hesjetråd. Ved siden av ligger 6 7 uker gamle og dunkledde unger. ved feltstudier i koloniene og ved flytellinger langs kysten. Det er ikke ofte man er vitne til etablering av en ny art, og min forgjenger og mentor Einar Brun (Zoologisk avdeling, Tromsø Museum) ble svært ivrig å Den første nordnorske havsulekolonien ble etablert på toppen av den 40 m høye Syltefjordstauren i Her er de godt beskyttet mot firbeinte rovdyr og har kort avstand til et rikt hav. Da hekket det hundretusener av krykkjer og lomvier i fjellet i bakgrunnen. I dag hekker kun noen titusener krykkjer og så godt som ingen lomvier. Havsula holder stand med rundt 600 par. 13

4 dokumentere hvordan den norske havsulebestanden utviklet seg. Han etterlot seg verdifulle notater, tall og publikasjoner. Jeg har vært så heldig å kunne fortsette dette arbeidet siden slutten av 1970-tallet, både med regelmessige opptellinger av og med sporadiske besøk i de nordnorske koloniene. Siden de første havsulene slo seg ned i landsdelen har bestanden økt fra år til år, og flere nye kolonier har etablert seg. I dag hekker det nesten 3500 par i Nord-Norge, fordelt på åtte kolonier på fastlandet. Den største er på Storstappen utenfor Gjesvær ved Nordkapp, i 2016 inneholdt den 1450 reir. Denne kolonien ble etablert i 1987 eller 1988 og var lenge verdens nordligste, inntil havsuler ble registrert hekkende på Bjørnøya i Kolonien på Bjørnøya økte til mer enn 50 par i Havsula har fortsatt sin erobring av nye områder, og tidlig på 1990-tallet ble den observert regelmessig langs kysten av Kolahalvøya. Så, i 1995, ble det første reiret bygget på Store Kharlov, et fuglefjell omtrent midt på Kola-kysten. I dag hekker nesten 250 par der. Alle etableringene har vært i eksisterende fuglefjell eller blant storskarv på lave holmer, men ikke alle har vært like vellykket. I noen kolonier etablert blant storskarver, har verten etter hvert forlatt holmene, kanskje fordi havsulene tok plassen deres. Men ikke mange år senere har også havsulene dratt sin vei. I Lofoten og Vesterålen kjenner vi til forskjellige forsøk på å danne kolonier siden 1960-tallet, men kun fem av disse består i dag. Et spennende tilfelle er en koloni på Skarvklakken utenfor Nordmela på Andøya, hvor havsulene først slo seg ned blant storskarv i Kolonien økte til nesten 1000 par havsuler tretti år senere, men så begynte den å minke. Først minket antall storskarv fra omtrent 200 reir i 1985 til ingen i Ti år senere begynte det å minke på havsulereir, slik at ingen var igjen i Men i 2012 dukket storskarven opp igjen, med 80 par, og antallet økte jevnt. I 2017 fant vi 400 par storskarv på holmen og blant disse var det nå cirka 60 par havsuler. Dette er det første kjente tilfelle der en havsulekoloni har gjenoppstått. Vi kan ikke vite om det er fugler som er kommet tilbake til sin gamle Det er nærmest umulig å bestemme kjønnet hos sjøfugler på utseendet. Noen ganger kan man imidlertid se at hannen er litt større enn hunnen. 14

5 hekkeplass før vi klarer å fange fugl som er ringmerket. Hvorfor Nord-Norge? I disse dager med urovekkende meldinger om stadig færre sjøfugler i nordnorske fuglefjell er det betimelig å spørre hvorfor havsula flyr mot strømmen. Hvorfor slår havsula seg ned så langt mot nord og hva klarer den som lunde, lomvi og krykkje ikke klarer? Dette henger nok sammen med de store mengder god matfisk utfor kysten. Havsuler er store og kan derfor ete mye større fisk enn for eksempel krykkje eller lunde. Mens mindre sjøfugler kan ete fisk med lengder opp til rundt 15 cm, kan havsula velge mellom et mye større utvalg. Den tar fisker som er cm lange og som veier opptil et halvt kg. Den er særlig glad i feite fisker som makrell, sild og storsil, men forakter verken sei eller andre torskefisker. Da havsula først kom til landsdelen var det, som det fortsatt er, rike forekomster av sild utenfor Lofoten og Vesterålen. Lenger øst i Finnmark er det store bestander av lodde, og sei finnes langs hele kysten. I de senere årene har makrellen spredt seg nordover og til tider utgjort en betydelig andel av havsulas føde. Det er ikke utenkelig at etableringen av kolonien på Bjørnøya henger sammen med en økning i havtemperaturen og en spredning av sild og makrell nordover. Det samme skjedde under etableringen av kolonier utenfor Newfoundland på 1930-tallet, samt på østkysten av Island ti år senere. En annen grunn til at havsula øker i Nord-Norge er at den har for vane å etablere nye kolonier i allerede eksisterende fuglefjell slike er det mange av her nord. Alle de store fuglefjellene i Norge finnes nord for Polarsirkelen, med unntak av Runde. Et stort fuglefjell er tegn på et stabilt og rikt matforråd i sjøen utenfor, derfor tiltrekker de seg streifende fugler på utkikk etter en plass å hekke. Det virker imidlertid merkelig at havsula ikke har prøvd å hekke i noen av de mange store kolonier av storskarv lenger sør på kysten, utenfor Helgeland og Trøndelag. Hvor kom de fra? Som nevnt er Storbritannia havsulas høyborg hvor bestanden har økt mye de siste 120 årene, og hvor det har vært en stor produksjon av unger. Havsula blir ikke kjønnsmoden før den er 5 6 år gammel, og ungdomstiden brukes til å finne en plass å hekke. Med en flukthastighet på 60 km i timen, er det kun 6 7 timers flyging til Runde fra de store koloniene på Shetland. Der fant de et fjell full av liv, med store mendger krykkje, lomvi og lunde. Derfor er det kanskje naturlig at de første pionerne Havsulas fjærdrakt er nesten helt svart nå den forlater reiret første gang. Det tar 4 5 år å utvikle den voksne, svart-hvite drakten. Denne fuglen er 2 3 år gammel. 15

6 valgt Sunnmøre som første stopp i Norge. Derfra bringer en kort flygetur nordover havsula til flere fuglefjell og mer fisk. Vi fikk bekreftet at de første individene kom fra Storbritannia gjennom fangst av fugler med britiske ringer. Den første ble fanget på Skarvklakken (i 1970) og var merket som unge i en koloni i Skottland. Siden har vi funnet ytterligere åtte utenlandske havsuler. De var merket som unger i kolonier over et vidt område: den engelsk kanal (Jersey 3 fugler), Irland (2), Skottland (1), Shetland (1) og endelig, i 2008, én fugl som var merket på Island. Det er bemerkelsesverdig at tre individer som klekket på ei øy utenfor den franske kysten kom til å slå seg ned nesten 3000 km lenger nord, i det som da var verdens nordligste koloni. Samtidig vet vi at havsuler fra alle koloniene trekker mot sør utenfor hekkesesongen, og det er ikke utenkelig at noen sørfra fulgte med sine artsfrender nordover om våren. Spesielt morsomt er det at en av de første havsulene som begynte å hekke i Russland, merket jeg som unge i Gjesvær fem år tidligere! At bestanden har klart seg så bra her nord har også sammenheng med at mange havsuler har flyttet mellom nord-norske kolonier. Mange unger har slått seg ned som hekkefugl i en annen koloni enn den de ble klekket i. Noen voksne fugler har også flyttet fra en koloni til en annen. Dette er ganske uvanlig blant sjøfugler som ellers er meget stedbundne når de først har begynt å hekke. Vi har imidlertid sett flere tilfeller av at når en koloni blir forlatt så flytter havsuler til en annen koloni. Et interessant unntak var en fugl som ble funnet med flere års mellomrom i tre forskjellige kolonier som alle var i vekst da fuglen ble fanget. Først ble den ringmerket som voksen fugl på Skarvklakken i 1980, så ble den fanget litt lenger sør på Hovsflesa fem år senere og sist 600 km lenger nord på Gjesvær i En annen voksen fugl forflyttet seg i motsatt retning, fra Gjesvær til Store Ulvøyholmen utenfor Melbu. At voksne havsuler tilsynelatende lett flytter på seg fra den ene kolonien til den andre er ikke tidligere registrert. Hvor flyr de om vinteren? Derimot er det godt kjent at havsuler forflytter seg over store avstander utenom hekkesesongen. Vi har ringmerket flere tusen individer i Norge, og gjenfunn viser at de har omtrent samme trekkmønster som sine britiske slektninger. Om høsten trekker de fleste havsulene sørover langs kysten, til havområdene utenfor Frankrike og Portugal. Mens voksne fugler tilbringer vinteren i Nordsjøen og Biskayabukta, flyr de yngste enda lenger sør til vestkysten av Afrika. Noen tilbringer deler av vinteren i Middelhavet. Havsuler er meget tilpasningsdyktige. Den har forsøkt å bygge reir på båter som ligger i fortøyning, og, som her, på et hustak i sør-england. La dette bli en liten advarsel til de som klager over fiskemåsen som har slått seg ned i flere norske byer. Det kan bli verre! Foto: Phil Palmer, 16

7 De siste årene har havsuler blitt fanget på reiret og utstyrt med en liten datalogger som registrerer posisjonen nesten daglig. Data fra loggere på havsuler fra nord-norske kolonier bekrefter det tidligere kjente trekkmønsteret, men også avslører at fugler fra forskjellige kolonier har en tendens til å overvintre i litt forskjellige områder. Før trodde vi at alle europeiske havsuler overvintret i samme område. De nye dataene tyder imidlertid på at en stor del av de nordnorske havsulene overvintrer i Nordsjøen mens de britiske og franske fugler trekker tilsvarende langt sørover fra sine hekkeplasser. De britiske ender opp i Biskayabukta mens de franske ender opp i havområdene utenfor Portugal og Vest Afrika. Slik kunnskap kan ha stor betydning for forvaltningen av de forskjellige bestandene. Liv i kolonien Så godt som alle kolonier av havsule er på holmer eller øyer. Vi kjenner til kun tre unntak med kolonier på fastlandet (derav ett i Syltefjord). Beskyttelse mot firbeinte rovdyr er Havsula bygger reir av gress de henter fra land, og tang, men også tau og garnrester den finner flytende i sjøen. Enkelte reir blir dermed rene dødsfeller. Her henger to døde fugler på Syltefjordstauren i Utenfor Newfoundland ble mengden av garnrester i havsulereir betydelig redusert etter det ble forbudt å fiske etter torsk i den viktigste årsaken. Disse steder har også mye vind, noe som gjør det lettere for dem å lette fra bakken. Koloniene varierer mye i størrelse, fra noen titalls par, som enkelte kolonier i Nord-Norge, til den største (i Skottland) på par. Havsula er en meget sosial fugl, så reirene ligger tett i tett med en avstand av kun 80 cm. Det ser ut til at de trives best med slik nærkontakt, og at dette gir best ungeproduksjon. Reiret bygges av gress, tang og alt mulig som de finner flytende i sjøen, som plast. Mange reir har innebygd rester av fiskegarn, linerester og trålposer. Dette er farlige materialer for fugler, og fører dessverre noen ganger til at både unger og voksne blir sittende fast og sulter i hjel. Havsula legger ett egg som blir ruget i litt mer enn seks uker. Da klekkes en liten, hjelpeløs og helt naken unge. Den vokser imidlertid fort, så allerede etter fire uker veier den to kg og er dekt med en tett, hvit dundrakt. Begge foreldre fôrer ungen med oppgulpet fisk, og mens den ene er ute på fisketur blir den andre igjen ved reiret og passer ungen. Etter sju uker veier ungen mer enn tre kg og har skifta til en nesten svart fjærdrakt. Tolv uker gammel er den klar til å forlate reiret, da veier den opptil 30 % mer enn foreldrene. Ungen kan da ha hele ett kg fett under huden og i buken. Den er så feit at den ikke kan fly og må hoppe ned til sjøen hvor den sitter og tærer på fettet inntil den klarer å lette. Mange unger dør i siste fasen før de blir flygedyktige: de kan skade seg når de forlater reiret, foreldrene kan være for uerfarne til å mestre oppgaven, eller de kan være utsatt for angrep fra naboer eller for dårlig vær. Noen sulter også i hjel på sjøen. Så mange som halvparten av ungene dør i løpet av sitt første leveår. Mens dødeligheten hos ungfugl er stor, er overlevelsen hos voksne høy slik at mer enn 95 % overlever fra en hekkesesong til den neste. Forventet livslengde er omtrent 20 år, men enkelte kan sannsynligvis leve opp til 17

8 40 år eller mer. Den eldste fuglen som er kjent var 37 år når den ble funnet død i Storbritannia. I 2016 fanget jeg en fugl i Vesterålen som var 31 år gammel. Når et par først har funnet hverandre, holder de sammen så lenge de lever og bruker ofte samme reir år etter år. Hva med fremtida? Siden bestanden stadig øker og sprer seg til nye kolonier i nord, kan man gjerne tro at havsula har gode fremtidsutsikter. Er det likevel «skjær i sjøen»? Kan det faktum at flere kolonier er blitt forlatt være et varsel om fremtidige problemer? Etter at koloniene på Skarvklakken og Hovsflesa økte til henholdsvis nesten 1000 og 500 par i løpet av 25 og 15 år etter etableringen, hvorfor begynte de plutselig å minke for til slutt å forsvinne helt år senere? Den alle første kolonien på Skittenskarvholmen utenfor Mosken ble kanskje forstyrret av folk og forlatt av den grunn. Men både Skarvklakken og Hovsflesa var og er fredet som naturreservat og dermed beskyttet mot ferdsel. Flere av de andre koloniene ligger så langt til havs og er så utilgjengelige at de er neppe utsatt for mye ferdsel. Vi tror heller ikke at årsaken var næringssvikt. Hver gang vi besøker en koloni finner vi mange rester av feit fisk som sild og makrell, og jeg har svært sjelden hørt om hekkesvikt hos havsule som skyldes for lite mat. Undersøkelser hvor vi har brukt datloggere med GPS for å spore deres bevegelser, viser at havsulene i Vesterålen og Finnmark har hatt rikelig tilgang på fisk uten å måtte fly lange avstander. Sulene på Store Ulvøyholmen like utenfor Melbu for eksempel, brukte havområdet mellom holmen og inn mot Hadseløya som matfat. De fisket ikke ute på det åpne havet slik som vi hadde forventet. Og dersom tilgangen på fisk hadde sviktet, ville havsulene ha vært i stand til å streife langt til havs på leiting etter mat uten at det vil ha kostet dem spesielt mye. Undersøkelser i Skottland har nemlig vist at havsuler flyr gjerne flere hundre kilometer frem og tilbake for å fiske til ungen og dermed dekke havområder på opptil km². En faktor som kan ha uheldige konsekvenser for havsula er den økende bestanden av havørn. Helt tilbake til 1980-årene fikk jeg meldinger om ørn som oppholdte seg i og over koloniene og som sannsynligvis tok store havsuleunger sent i hekkesesongen. Jeg har selv sett en havørn angripe ei voksen havsule som svømte like utenfor kolonien og har funnet flere døde og avspiste voksne suler i kolonien. På et flybilde fra Skarvklakken tatt midt i rugeperioden i 1998, kunne jeg telle sju havørner som satt i utkanten av kolonien. Dette var fem år før kolonien ble forlatt. Jeg tror at predasjon fra havørn har ført til at havsulene har forlatt flere av de mindre koloniene og funnet seg andre steder å hekke. Dette kan forklare de svingningene i bestanden som vi har registrert i Lofoten og Vesterålen. Mellom 1990 og 2005 gikk den tilbake fra cirka 1500 til cirka 350 par, og jeg spådde en katastrofe. Heldigvis har havsula klart seg, og antall reir er nå tilbake til gamle høyder. Hvordan forholdet mellom disse to kjemper blant fuglene vil utvikle seg videre vil tiden vise. I dag ser havsulene ut til å klare seg bra til tross for en del tap til ørna. Og med en viss stigning i havtemperaturen og en spredning av makrell og sild nordover, kan framtida for de nordnorske havsuler se nokså lys ut. Rob Barrett er professor ved Tromsø Museum Universitetsmuseet og forsker på bestands- Foto: Konstanse Karlsen. dynamikk, ernæring og hekkesuksess hos sjøfugl i den sørlige Barentshavet, med hovedbase på Hornøya utenfor Vardø. Han deltar i det nasjonale overvåkningssamarbeid SEAPOP (se E-post: rob.barrett@uit.no 18