Status for sjøfuglene i Norge

Transkript

1 28 Status for sjøfuglene i Norge Svein-Håkon Lorentsen og Hallvard Strøm I tidligere tider ble sjøfuglene ofte brukt som veivisere til fiskefeltene. Store ansamlinger av sjøfugl ga fiskerne beskjed om hvor fisken sto. Hvordan står det til med sjøfuglene i dag? Kan vi fremdeles bruke dem som indikatorer for tilstanden i havet? De norske havområdene fra Lofoten og nordover til Svalbard er blant de mest produktive i verden. Høy planktonproduksjon opprettholder meget store bestander av fiskeslag som sild, lodde, tobis og torsk, som alle er viktige for sjøfugl. Området har da også usedvanlig store bestander av sjøfugl; omtrent 5,5 millioner hekkende par. Dette omfatter alt fra arter som utelukkende spiser dyreplankton og krepsdyr (f. eks. alkekonge), arter som spiser bunnfaste organismer (f. eks. ærfugl), fiskespisende arter (alkefugl som fanger fisk i åpne havområder, og skarver som henter fisk i kystområder), til arter som stjeler fisk fra andre (f. eks. tyvjo). Sjøfuglene er tilknyttet det marine miljøet gjennom hele året, og er således gode indikatorer for tilstanden i de marine økosystemene. Det er mange eksempler på at sjøfugl responderer på næringsmangel. Loddebestanden i Barentshavet kollapset i Dette fikk store følger for lomvibestanden. I januar 1987 ble det rapportert om store mengder utsultede lomvier som drev i land langs kysten av Barentshavet. Den forhøyede dødeligheten varte til tidlig på sommeren, og den påfølgende sommeren ble det rapportert om en tilbakegang på ca. 85 % i hekkebestandene på Bjørnøya, Hjelmsøya og Hornøya i forhold til året før. Sjøfuglenes hekkebestander er stort sett enkle å overvåke, og kan gi et tidlig signal om hva som skjer i de marine økosystemene. Overvåking av kun hekkebestander blir imidlertid som å måle feberen på en syk pasient, man kan ikke finne årsaken til endringene som observeres. Derfor har man gjennom SEAPOP-programmet startet overvåking av hekkesuksess (hvor mange unger produseres hvert år), diett (hva sjøfuglene spiser, og om de finner nok mat), og voksenoverlevelse (hvor mange voksne fugler overlever fra ett år til det neste). Totalt gir dette en overvåking av sjøfugl som både belyser endringer i hekkebestandene, og sier oss noe om årsakene til de endringene vi ser. Hvilke arter overvåkes, og hva viser resultatene Overvåkingen av sjøfugl fikk en sped begynnelse på 1960-tallet, og omfattet da bare noen få arter og lokaliteter. I dag er den utvidet til å omfatte 17 arter på 12 «nøkkellokaliteter», pluss et hundretalls enkeltlokaliteter, fra Oslofjorden i sør til Kongsfjorden på Svalbard i nord. Artene er valgt ut på bakgrunn av deres egnethet som indikatorer, både av hensyn til om vi har egnede metoder for å studere dem, men også om de kan fortelle oss noe om tilstanden i vårt marine miljø. Fram til oppstarten av SEAPOP i 2005 var overvåkingen i stor grad fokusert på endringer i antall. Det var mindre fokus på de faktorene som styrer bestandsutviklingen, slik som reproduksjon og overlevelse. Med oppstarten av SEAPOP ble det mulig å utvide både i forhold til arter og lokaliteter, og ikke minst sette større krefter inn på overvåking av de faktorene som er viktige for å forklare de endringene vi ser i bestandene.

2 Kartografi: Norsk Polarinstitutt. Problemer for de mest typiske sjøfuglene Ser vi på resultatene fra overvåkingen samlet for de siste fem til ti årene, er det ikke til å komme fra at mange av sjøfuglbestandene i Nord-Norge og på Svalbard har endret seg med urovekkende hastighet. Problemene er størst for de mest tallrike artene de som hekker i fuglefjell og beiter i åpent hav, men særlig i Nordland og Troms er det også påvist problemer for enkelte kystlevende arter. Årsakene til disse endringene er sannsynligvis sammensatte og bare delvis forstått, men redusert tilgang på viktige byttedyr er utvilsomt blant de viktigste forklaringene. Spesielt alvorlig er situasjonen for krykkje, lunde, alke og lomvi på fastlandet, hvor bestandsnedgangen har pågått over mange år. Lomvibestanden er nå bare omkring én prosent av hva den var i 1980, mens krykkjebestanden synker med 5 14 % Kart som viser nøkkellokalitetene i SEAPOP, det vil si kolonier hvor mann i tillegg til bestandsutvikling også overvåker sjøfuglenes demografi (voksenoverlevelse, hekkesuksess) og næringsvalg. Lokaliteter merket gult indikerer at kun én art overvåkes på denne lokaliteten, mens på øvrige lokaliteter overvåkes flere arter samtidig. Jan Mayen er foreløpig ikke etablert som fast overvåkingslokalitet, men arbeid ble igangsatt i 2010 med sikte på en langsiktig overvåking også her. 65 N 60 N årlig og er nede på en tredel av bestanden for år siden. Svalbard har i stor grad vært forskånet fra de store endringene som er registrert på fastlandet, men dette er nå i ferd med å endre seg. Bestanden av polarmåke på Bjørnøya er redusert med 65 % siden 1986, og bestanden av polarlomvi viser nå klare tegn på tilbakegang både på Bjørnøya og på Spitsbergen. Flere av våre tradisjonelt mest tallrike sjøfugler er nå kategorisert som truet på den nasjonale rødlista et alvorlig varsel om tilstanden i våre sjøfuglsamfunn. Imidlertid er det også «lyspunkter» i dette bildet, og i det følgende vil vi presentere status for noen utvalgte arter, som hver på sin måte er eksempler Jan Mayen Runde Hordaland Rogaland Vest-Agder Kongsfjorden Isfjorden Røst Sør-Helgeland Sklinna Øra Vestfold 10 Ø Bjørnøya Grindøya Anda Hjelmsøya 20 Ø Hornøya 250 km Norsk Polarinstitutt på hvordan det står til med sjøfuglene våre. Havsule, en nykommer i framgang og tilbakegang Havsule er en hvit, gåsestor og fiskespisende sjøfugl som fanger fisk ved å stupdykke fra stor høyde. De hekker på klipper, berghyller i fjell eller på nakne eksponerte holmer; alltid nær havet. Ofte etablerer havsulene seg i kolonier sammen med andre sjøfuglarter, særlig skarv. Som regel er havsulekoloniene vanskelig tilgjengelige. De norske koloniene varierer fra til opp mot 2000 hekkende par. Unge havsuler etablerer seg i koloniene flere år før de begynner å hekke. Det skjer oftest ikke før de er 4 5 år gamle. Det ene egget legges i april-mai og ruges i 44 dager. Ungen blir matet i reiret av begge foreldrene i tre måneder før den flyr til havs. Arten er utbredt over hele nordatlanteren, og i Norge hekker noe over 4000 par. Havsule er en relativt ny art i nordnorsk fauna. Den ble første gang funnet hekkende på Syltefjordstaurane i Øst Finnmark i 1961, da ett par hekket. Denne kolonien økte raskt og talte i 2008 ca. 600 par. Noen år senere etablerte arten seg i Lofoten/Vesterålen, først på Skarvklakken i 1967, deretter på Hovsflesa tidlig på 1970-tallet. Fram til 2010 har havsulene i dette området hekket i 11 forskjellige øygrupper. Den totale hekkebestanden i Lofoten/ 29

3 Vesterålen vokste raskt, og på begynnelsen av 1990-tallet talte den ca par. Etter dette har den gått tilbake, til ca. 400 par rundt 2005, før den igjen økte noe. Årsaken er det vanskelig å si noe om, men sannsynligvis har stadige forstyrrelser fra en økende havørnbestand i området i alle fall noe av skylda. I Finnmark har havsulebestanden vært i vekst helt siden den etablerte seg som hekkefugl. Det tok nesten 30 år før nye kolonier ble etablert her, og da på Gjesværstappan (1988). Kanskje det etterhvert ble trangt om plassen på Syltefjordstaurane? Totalbestanden i Finnmark teller ca par. Også i Troms fylke finnes det en havsulekoloni. I 2001 ble det påvist 30 par i Kvitvær. Denne ser ut til å greie seg bra, og talte i hekkende par. Årsaken til at havsulebestanden generelt har økt er ukjent, men sannsynligvis skyldes det spredning av fugl fra de store koloniene i Storbritannia og tilgangen til store bestander av pelagiske fiskearter som makrell og sild. Krykkje, en art i kraftig tilbakegang Krykkja er en av våre mest tallrike måkearter. Den hekker langs norskekysten, på Svalbard og rundt resten av Barentshavet. Med en størrelse i måkenes «mellomklasse» er de svarte vingespissene et viktig kjennetegn for å skille den fra andre måker av samme størrelse. Krykkja hekker i kolonier som kan variere i størrelse fra noen få par til over hundre tusen par. Reiret bygges av plantemateriale, gjerne mose, på en liten avsats eller et framspring i fjellet. Krykkja legger fra ett til tre egg som ruges av begge kjønn i ca. 28 dager. Ungene fôres med delvis fordøyd mat (oppgulp) fra begge foreldrene, og de blir flyvedyktige Utviklingen i den totale hekkebestanden av havsule i Lofoten/ Vesterålen og Finnmark. etter fem til seks uker. Bestanden i Norge inkludert Svalbard er anslått til ca par. Krykkja har gått kraftig tilbake over den siste tiårsperioden, særlig på fastlandet. Nedgangen har vært på mellom 5 og 15 % pr. år, noe som må sies å være dramatisk. Arten har klart seg noe bedre på Svalbard, men har også der gått tilbake i senere år. På Bjørnøya var 2003 et svært dårlig år, men arten har siden tatt seg forsiktig opp igjen og vært relativt stabil, sannsynligvis på grunn av god tilgang på lodde. På fastlandet har tilbakegangen vært dramatisk i alle de overvåkede koloniene, fra Hornøya til Runde, med unntak av Anda, hvor en god tilgang på tobis har gjort forholdene noe bedre. Denne kolonien har holdt seg på rundt 1000 par siden tidlig på tallet, og det er også her funnet innvandrende fugler fra andre kolonier i kraftig nedgang (f. eks. Bleiksøy). Sjøfugler som henter sin næring fra havoverflata er kjent for å være mer sensitive for endringer i næringstilgang enn dykkende sjøfugl, og det er derfor grunn til å tro at den observerte tilbakegangen i hekkebestandene av krykkje er relatert til næringsforholdene. I tillegg kan lokale forhold som forstyrrelse fra kråke, ravn, måker og havørn også spille inn. 30

4 Lomvi snart utryddet? Lomvien er den største av de nålevende alkefuglene og en av de mest tallrike sjøfuglene i tempererte og subarktiske områder på den nordlige halvkule. Lomvien er en sosial art som vanligvis hekker i tette kolonier på platåer og hyller i fjellet. I Nord-Norge hekker arten enkelte steder i grov steinur. Lomvien er primært en fiskespisende art, og foretrekker små (maks 20 cm lange) stimfisk som den fanger under vann. Den legger kun ett egg, som legges direkte på reirhylla. Egget ruges av begge foreldre i omlag 32 dager. Ungen hopper fra reirhylla før den er flygedyktig, i en alder av ca. 21 dager. Hannen og ungen foretar et svømmetrekk bort fra kolonien og ut til næringsområder i åpent hav. Ungen blir uavhengig etter uker. I de fleste koloniene på fastlandet er det registrert en dramatisk tilbakegang i hekkebestanden siden begynnelsen av 1980-tallet. Størst har nedgangen vært i de nord-norske koloniene. Den mest dramatiske nedgangen har skjedd på Hjelmsøy og Vedøy, Røst. På Hjelmsøy, tidligere fastlandets største koloni, er hekkebestanden redusert med 99 % fra 1984 til 2009, og den har ikke vist noen tegn til bedring siden krakket i 1986/87, bortsett fra i de delene av kolonien hvor lomviene hekker i skjul. At den nordnorske lomvibestanden i 1984 var kun 25 % av hva den var i 1964, understreker dramatikken i situasjonen ytterligere. I overvåkingsfeltene på Hjelmsøy, der antall egg som blir lagt overvåkes, har hekkebestanden økt noe i den siste 10-års perioden ( ) og i løpet av hele overvåkingsperioden er bestanden doblet. Dette skyldes sannsynligvis at lomviene i disse feltene hekker i ur, og dermed har bedre beskyttelse mot predasjon og/eller forstyrrelse som følge av en økende havørnbestand. Problematikken med havørn ser ut til å være Øverst: Utviklingen i hekkebestanden (tilsynelatende okkuperte reirplasser) av krykkje i fastlands- Norge vist som bestand i prosent av gjennomsnitt for alle år de er overvåket. Legg merke til at y-aksen er logaritmisk. Gjennomsnitt er satt til 1 slik at 2 representerer en dobbelt så stor bestand, 3 representerer en tre ganger så stor bestand, og 0,5 halvparten av bestanden osv. Nederst: Utviklingen i hekkebestanden (tilsynelatende okkuperte reirplasser) av krykkje på Svalbard vist som bestand i prosent av gjennomsnitt for alle år de er overvåket. den samme på Vedøy. Her er hekkebestanden også redusert med 99 % siden begynnelsen av 1980-tallet. Da var den allerede redusert med 72 % siden begynnelsen av 1960-årene. Vedøy-kolonien kan nærmest klassifiseres som utryddet. 31

5 Havsulene er majestetiske fugler som beveger seg over store havområder i løpet av ett år. I norske kolonier er det funnet immigrerende fugler fra kanaløyene (i Storbritannia), Storbritannia og Island. 32 Foto: Louis de Sousa.

6 I skarp kontrast til Hjelmsøy og Vedøy har den åpent hekkende lomvibestanden på Hornøy vist en klart positiv trend etter krakket i 1987, og ligger nå på et nivå omtrent likt med nivået da overvåkingen startet i I den siste tiårsperioden har denne bestanden vokst med i gjennomsnitt 8,7 % i året. Antall hekkende par på Bjørnøya gikk også tilbake med anslagsvis 85 % fra 1986 til 1987 på grunn av kollaps i loddebestanden i Barentshavet. I de to påfølgende årene var det tilsynelatende en stor bestandsvekst, men denne økningen var sannsynligvis mest influert av tilbakekomst av voksenfugl som stod over hekking mens forholdene var dårligere. Etter 1989 har det vært en jevn vekst i hekkebestanden. Tilstanden for den nordnorske bestanden av lomvi er svært alvorlig, og hvis den negative trenden fortsetter er det sannsynligvis bare et tidsspørsmål Utviklingen i hekkebestanden (tilsynelatende okkuperte reirplasser) av lomvi vist som bestand i prosent av gjennomsnitt for alle år de er overvåket. før arten forsvinner som hekkefugl i mange fuglefjell langs norskekysten. Lunde, sjøpapegøye kjært barn mange navn Lunde, eller sjøpapegøye, hører til alkefuglene. Den er sort på oversiden og hvit på undersiden, og har i hekketiden ett fargerikt og karakteristisk nebb. Lundene hekker gjerne i store kolonier som kan telle hundretusener av par. Den hekker oftest i grasbakker der den graver ut reiret selv, ofte 1 2 meter inn i bakken, men kan også hekke under steiner, gjerne i steinurer. Som de fleste andre alkefuglene legger lunden ett egg som ruges i ca. 40 dager. Ungen blir matet av begge foreldrene i reiret i dager før den går på sjøen. Arten er utbredt over hele nordatlanteren, og i Norge hekker rundt 1,7 millioner par, de fleste i Nord-Norge. Lundebestanden i Barentshavet ser ut til å ha holdt seg ganske stabil siden 1980, mens den er halvert i Norskehavet (strekningen fra Stadt til Andøya). Særlig har hekkebestanden på Røst gått kraftig tilbake, fra et estimert antall på 1,25 millioner hekkende par i 1980, til rundt hekkende par i Årsaken til denne tilbakegangen er hovedsakelig kollapsen i den Atlantoskandiske sildestammen på slutten av 1960-tallet. Lundene på Røst er avhengige av sildeyngelen som flyter forbi i kyststrømmen for å få fram unger, og da silda forsvant sviktet også ungeproduksjonen. Dette førte til mange år der det ikke ble produsert unger i det hele tatt, og etter hvert sørget den naturlige dødeligheten av voksenfugl for at bestanden gikk tilbake. I de siste 10 årene har bestanden vært relativt stabil på rundt 30 % av bestanden i Anda er en annen lundekoloni som ligger sørvest for Andøya, rett utenfor Stø i Øksnes kommune. Her har lundebestanden holdt seg ganske stabil siden begynnelsen på 1980-tallet. I dette området er det en god og stabil bestand av tobis som er viktig for lundene i de årene silda svikter. Lundebestanden overvåkes på to lokaliteter i Barentshavet; Gjesvær i Nordkapp kommune og Hornøya i Vardø kommune. På Gjesvær er det drevet overvåking av lundebestanden siden 1997 og her ser det også ut til at bestanden har gått tilbake med 20 % Utviklingen i hekkebestanden (tilsynelatende trafikkerte reirganger) av lunde vist som bestand i prosent av gjennomsnitt for alle år de er overvåket. 33

7 Hvordan overvåkes sjøfugl Overvåking av bestandsutvikling utføres oftest ved å telle såkalte prøvefelt en til flere ganger gjennom hekkesesongen. Et slikt prøvefelt er en avgrenset del av en større koloni og inneholder gjerne par hekkende fugler er de større blir de fort uoversiktlige. Grensene for prøvefeltene tegnes inn på bilder slik at det er lett å finne igjen det samme feltet år etter år. For arter der prøvefeltene telles flere ganger innenfor en hekkesesong brukes gjennomsnittet som et mål på hvor mange individer eller par som gikk til hekking det aktuelle året i dette prøvefeltet. Med mange prøvefelt for flere arter utgjør bestandsovervåkingen en betydelig del av arbeidet på en overvåkingslokalitet. I noen tilfeller overvåker man hele kolonier ved å telle alle individer. Dette gjelder særlig for storskarv, måker og terner. De vil ofte flytte på seg, både innenfor kolonien og innenfor større øygrupper. Disse artene kan telles fra fly eller ved å gå «manngard» gjennom kolonien og notere alle reir man finner. Fordelen med den siste metodikken er at man også får data på kullstørrelse, som kan vise om det er en god eller dårlig hekkesesong. Telling av prøvefelt for lomvi og polarlomvi på sørspissen av Bjørnøya, Svalbard. 34 Bestandsovervåking av sjøfugl baserer seg på opptelling av hele kolonier eller utvalgte deler, såkalte prøvefelt. Feltene telles gjentatte ganger hver sesong hvert år. Bildet viser et prøvefelt på Kapp Kolthoff, Bjørnøya, Svalbard, lagt ut i Den røde streken markerer avgrensingen av feltet. Foto: Hallvard Strøm. Foto: Odd Kindberg.

8 siden overvåkingen ble startet. Lundebestanden på Hornøya er imidlertid i vekst, og den er nær fordoblet siden Forskning på lundens byttedyr viser at de her har en relativt stabil tilgang på både lodde, tobis, sild, og de siste årene unge årsklasser av torskefisk, og at de klarer seg godt på dette. Hvordan vil det gå med sjøfuglene i framtiden? Sjøfuglene vil nok neppe forsvinne fra de marine økosystemene, men vi må nok regne med å se endringer i framtiden. Det er hovedsakelig tre påvirkningsfaktorer som vil kunne påvirke hvilken vei disse endringene vil ta. Fiskeriene konkurrerer med sjøfuglene om de samme ressursene, og fiskerier som særlig påvirker de yngre årsklassene eller er rettet mot små fiskearter (tobis, lodde) vil kunne påvirke sjøfuglene negativt. Det samme gjelder drukning i fiskegarn. Man kjenner til episoder der tusener av lomvi er druknet i garn i løpet av en kort tidsperiode. Dette kan få alvorlige konsekvenser, særlig for de mest sårbare sjøfuglartene. Klimaendringer og høyere sjøtemperatur påvirker ikke sjøfuglene direkte, men påvirker primær- (planteplankton) og sekundær- (dyreplankton) produsenter som er viktige byttedyr for fisk. Det er vist at varmere havvann virker inn på tobis, slik at den gyter tidligere på året. Dette gjør at de voksne fiskene, som er viktige byttedyr for sjøfuglene, blir i betydelig dårligere kondisjon. De inneholder mindre energi, og blir et dårligere næringsemne for sjøfuglene («junk food»). Oljevirksomhet kan få alvorlige konsekvenser for sjøfuglene hvis det skjer et stort utslipp. Mange av feltene i Nord- Norge ligger forholdsvis nær kysten, med kort drivtid for eventuell olje inn til land. Et oljeutslipp i nærheten av et fuglefjell på sommeren vil derfor kunne utradere storparten av alle voksenfuglene i kolonien. Endringer i sjøfuglbestanden fra ett år til det neste gjenspeiler ikke bare dødelighet, men kan også være en indikator på miljøforholdene og de voksne fuglenes kondisjon i starten av hekkesesongen. De fleste sjøfuglartene lever lenge, og prioriterer egen overlevelse fremfor å legge egg og produsere unger hvis forholdene er ugunstige. Det er vanlig at en viss andel av voksenfuglene unnlater å hekke enkelte år. Imidlertid viser resultatene fra SEAPOPs arbeid på nøkkellokalitetene en vedvarende svikt i ungeproduksjonen for mange arter. Igjen gjelder dette spesielt arter som beiter i åpent hav slik som krykkje, lunde og lomvi, men de siste årene er det også registrert tilsvarende problemer for flere kystbundne arter, særlig de store måkefuglene. På sikt vil den sviktende rekrutteringen bidra til ytterligere reduksjon i allerede sterkt reduserte hekkebestander. Forfatterene: Svein-Håkon Lorentsen, Dr. Scient, jobber som seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning, NINA. Hovedfagfelt er sjøfugløkologi. E-post: shl@nina.no Adresse: Norsk institutt for naturforskning, NINA, Postb Sluppen, 7485 Trondheim. Hallvard Strøm, forsker ved Norsk Polarinstitutt, arbeider med sjøfugløkologi. Han er blant annet ansvarlig for de mangeårige studiene av sjøfugl på Bjørnøya, er medlem i CAFFs sjøfuglgruppe, har en sentral posisjon i utviklingen av det norsk-russiske sjøfuglsamarbeidet, og er assisterende koordinator for seapop-programmet. E-post: hallvard.strom@npolar.no Adresse: Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, 9296 Tromsø. 35