Innholdsfortegnelse. Program.3. Gjesteforelesning v / Rita Alaggio 6. Årsmøtetema: Innledning v/ Harald Aarset Abstract / faglige foredrag..

Transkript

1

2 Innholdsfortegnelse Program.3 Gjesteforelesning v / Rita Alaggio 6 Årsmøtetema: Innledning v/ Harald Aarset...10 Abstract / faglige foredrag..11 Påskeegg.. 24 Deltakerliste..34 2

3 Program Britannia Hotel mars Fredag 15.mars Registrering Velkommen Gjesteforelesning: How to do more with less. Rita Alaggio, Padua, Italia Faglige foredrag: 1. Assessment of the WHO classification of human meningiomas. T Backer-Grøndal, SH Torp. 2. Interval detected breast cancers are associated with tumor cells invading blood vessels. TA Klingen, IM Stefansson, K Collett, T Aas, AL Abrahamsen, H Aas, Y Chen, LA Akslen Pause/ besøk utstillere Tema: Kurs. Struktur, innhold og veien videre. Innledning ved Harald Aarset, Hege Sætran (patologi) Annamaria Forsmark (anestesi) og Marit Morken (bildediagnostikk). Diskusjon Lunsj Faglige foredrag: 3. Variasjon i rapportering av nøkkelvariabler i patologirapporter og verdien av å bruke strukturerte maler/sjekklister. AH Seglem, S Larønningen, Y Chen 4. Electronic structured surgical pathology reporting of colorectal cancer: A useful tool for quality assurance and research. B Casati, 3

4 HK Haugland, GMJ Barstad, R Bjugn. 5. Elastosis as a favourable prognostic marker in breast cancers. Y Chen, TA Klingen, K Liestøl, H Aas, Ø Garred, J Mæhlen, LA Akslen, J Lømo. 6. Collagen patterns in breast cancer. A Brabrand, I Kariuki, LA Dyrnes MB Lilledahl, AM Bofin Pause/ besøk utstillere Årsmøte DNP (se egen innkalling og saksliste) Festmiddag. Lørdag 16.mars Påskeegg: Påskeegg 5: Hossein K Schandiz, OUS Påskeegg 4: Anne PH Dyrbekk, Sykehuset i Vestfold Faglige foredrag: 7. TOP2A and HER2 gene amplification in breast cancer. MJ Engstrøm, B Ytterhus, LA Dyrnes, LJ Vatten, AM Bofin. 8. Molecular subtypes and survival. Cohort 1 in breast cancer subtypes project. MJ Engstrøm, S Opdahl, N Sandberg, B Ytterhus, LA Dyrnes, ÅKS Hansen, LA Akslen, LJ Vatten, AI Hagen, OA Haugen, AM Bofin. 9. Gastriske adenokarsinomer av diffus type er i realiteten nevroendokrine (ECL celle) deriverte svulster. HL Waldum, G Qvigstad, Ø Sørdal, K Bakkelund, AK Sandvik, Ch Vogt, IS Nordrum Pause/ besøk utstillere 4

5 Påskeegg: Påskeegg 3: Sonja E Steigen, UNN Påskeegg 1: Ann-Christin R Beitnes, AHUS Påskeegg 2: Matthias Lammert, OUS Faglige foredrag: 10. Økning i antall biopsier, algoritmisk tenkning og rekvirentdialog. IS Nordrum. 11. Jobbglidning i patologifaget- trussel eller mulighet? LY Løvold, Å Nybøen, T Jansson, AK Lie Pause/ besøk utstillere Prisutdeling og avslutning 5

6 Core Needle Biopsy (CNB) in the diagnosis of intra-parenchymal soft tissue sarcomas Rita Alaggio The availability of a large number of lineage specific immunohistochemical markers and the possibility to detect, through RT-PCR and FISH analysis, recurrent molecular alterations have changed the approach to the diagnosis of pediatric soft tissue sarcomas. Although open incisional biopsies remain the gold standard, less invasive techniques, such as CNB, are becoming more frequent, especially in referral centers for both pediatric and adult tumors 1. While in adults, CNB can provide the necessary information for the treatment, in children the methodic is not yet standardized. Different studies have demonstrated their potential utility in combination with immunocytochemistry and RT-PCR in the diagnosis of pediatric sarcomas associated with recurrent translocations 2,3. The triaging of the sample is crucial and, depending upon the size, it should be prioritized as follows: (1) routine formalin fixation for morphology and immunostaining after touch imprints for fluorescence in situ hybridization; (2) tissue in tissue culture medium for cytogenetics; (3) tissue snap frozen and cryostored for tissue banking 3. If there is a strict collaboration in the clinico-pathologic team, pediatric sarcomas with classic morphologic, immunophenotypic and molecular features are diagnosed even with a CNB. Out of this context, these lesions, especially when lacking specific molecular alterations, require a representative biopsy, which should reflect the architecture and the potential morphologic heterogeneity. This is particularly true for the rare intraparenchymal sarcomas, in which the interpretation of CNB may be difficult. We will focus on the diagnostic pitfalls of these particular lesions in children 4-8. Small round cell sarcomas The morphologic category of small round cell tumors (SRCT) includes, besides pediatric sarcomas -Peripheral neuroectodermal tumors (PNET), alveolar rhabdomyosarcoma (ARMS), rhabdoid tumor (RT), desmoplastic small round cell tumor (DSRCT)- also lymphomas, neuroblastoma (NB), Wilms tumor (WT) and hepatoblastoma (HB). SRCT show a rather monotonous population of small cells with variations in the characteristics of nuclei and cytoplasm, pattern of aggregation and stromal component. In children, the most frequent SRCT primarily involving visceral organs, are PNET, RT and DSRCT 5. Intraparenchymal rhabdomyosarcomas have been reported especially in lung, salivary gland and liver. The evidence of rhabdomyoblasts and the expression of myogenic markers MyoD and Myogenin easily allow the diagnosis. Visceral PNETs may affect pancreas, uterus, ovaries, esophagus and kidney. Their primitive histological characteristics (small cells with dark nuclei and pale cytoplasm in sheets, lobules, cords and rosettes) and the lack of 6

7 Table 1 1 CD99 Cytokeratin Desm Myf4 WT1 CD45 TdT EMA INI-1 Genetic specific immunohistochemical markers (positivity for CD99, NSE, Leu-7. S-100, synaptophysin inconstantly expressed), make the differential diagnosis from other SRCT challenging in absence of molecular characterization. Moreover the expression of cytokeratins in some PNET or, rarely, of muscular markers may be misleading. A CD45- lymphoblastic lymphoma (LL) infiltrating a parenchyma might mimic a PNET, both sharing a CD99/Fli1+ immunophenotype; however the positive immunostaining for TdT and lineage specific antigens in LL easily excludes a PNET (table 1). RT usually occurs in infants, in kidney, heart, pancreas and lung. Morphology varies from sheets of small PNET-like cells to large cells with vesicular nuclei, prominent nucleolus, and a paranuclear cytoplasmic globule. The diagnosis is based on the polyphenotypic profile, with staining for cytokeratin, EMA, S100, CD99, NSE, synaptophysin, smooth muscle actin (SMA) and muscle specific actin (MSA) in addition there is loss of INI1 expression, related to the inactivation of the tumor-suppressor gene INI1-SMARCB1. Negative INI1 immunostaining is also found in synovial sarcoma, extraskeletal myxoid chondrosarcoma, myoepithelial carcinoma, chordoma. DSRCT, another polyphenotypic sarcoma with variable morphology, from nests of small cells in a desmoplastic stroma to solid sheets lacking desmoplasia, may involve parotid gland, pancreas, uterus, and kidney. Detection of EWS-WT1 transcript plays a key role in the diagnosis. alterations PNET + +/ EWSR1-FLI1 EWSR1-ERG ETV1-EWSR1 E1AF-EWSR1 EWSR1-FEV SS (poorly differentiated) /+ SYT-SSX1(or SSX2), others ARMS -/+ -/rare /rare+ - PAX3-FOX01 PAX7-FOX01 RT + + +/ SMARCB1 blastemal WT - + +/ /+ + - LL DSRCT EWS-WT1 NB -/ n-myc, others CCSK* WHAE-FAM22 ESL MALAT1-MLHB1 HB (small cell) /- - NSETL** 7 +/ (stroma) - - +? - * Clear cell sarcoma of kidney (nerve growth factor receptor + staining), **Nested Stromal Epithelial Tumor of the Liver 7

8 Spindle cell sarcomas (SCS) Intraparenchymal SCS usually require an extensive sampling for the diagnosis. Synovial sarcomas (SS), typical of adolescents and young adults, have been described in lung, pleura, esophagus, heart, kidney, brain, prostate and salivary glands. They are classified into monophasic (epithelial cells or fascicles of spindle cells in hemangiopericytoma-like pattern), biphasic (epithelial and spindle cell) and poorly differentiated (occasionally mimicking a SRCT). The morphology and immunophenotype, keratin, and/or EMA positive, may suggest the diagnosis. Monophasic spindle cell SS can be negative for both and mimic a malignant peripheral nerve sheath tumor or a solitary fibrous tumor, rarely occurring in visceral sites. Detection of SYT-SSX transcript may be crucial in differential diagnosis. Inflammatory myofibroblastic tumors (IMT) may arise in liver, kidney or pancreas. It morphologically overlaps with follicular dendritic cell tumors (FDCT), which is typical of adults. IMT display fascicles of myofibroblasts with eosinophilic-amphophilic cytoplasm intermixed with inflammatory cells. Immunohistochemistry shows reactivity for SMA, MSA and desmin. Positive staining for ALK-1 (50%), related to the rearrangements of the gene, and negative staining for CD21, CD35 differentiate IMT from FDCT. Among the renal lesions, mesoblastic nephroma (MN) and Kaposiform hemangioendothelioma (KHE) are the main differential diagnoses. MN show elongated myofibroblasts in fascicles or whorls. Cellular MN is highly cellular, with fibrosarcoma-like features and carries the ETV6- NTRK3 transcript. Association with Kasabach-Merrit syndrome, evidence at histology of vascular lobules (CD31 and CD34 positive), with thrombi and hyaline globules and spindle cells with slit-like spaces and ectatic lymphatics (D240 and Proxy-1 positive) are diagnostic of KHE. Sarcomas with epithelioid cells. Apart from RT and epithelial SS, epithelioid hemangioendothelioma (EH) may occur in visceral sites, especially liver and kidney. Epithelioid endothelial cells in cords or nests are embedded in a myxo-jaline matrix. Cytoplasmic vacuoles in epithelioid cells and CD31 staining are the diagnostic key-features. CD34 and cytokeratin stainings in the solid areas may simulate an epithelioid sarcoma. A transcript WWTR1-CAMTA1 from a t(1;3)(p36;q25) translocation has been recently identified. The differential diagnosis includes the epithelioid IMT, composed of sheets of round-epithelioid cells with vesicular nuclei, large nucleoli and nuclear membrane/perinuclear ALK-1 staining. Anaplastic large cell lymphoma ALK+, may rarely arise in liver and mimic a solid tumor in the areas with a cohesive growth. The hallmark cell and the immunophenotype CD30+/EMA+/Vim- are diagnostic features. 8

9 Sarcomas with predominant stroma. In CNB showing a hypocellular lesion with predominance of a myxoid or collagenized stroma a malignant component may be overlooked. The embryonal sarcoma of the liver (ESL), consisting of stellate, epithelioid or spindle cells in a myxoid stroma, may simulate a mesenchymal hamartoma. Highly pleomorphic cells are generally frequent in ESL and should be searched carefully in the biopsy. Both ESL and hamartoma share the t(11;19)(q13;q13.4). Tumor cells are positive for alpha-1-antitrypsin, alpha-1-antichymotrypsin, CD68, lysozyme, desmin, SMA, NSE. Dot-like cytokeratin cytoplasmic staining and negative myogenin differentiate ESL from rhabdomyosarcoma. Densely collagenized or hypocellular myxoid areas with inflammatory cells may be present in IMT, which should be considered among the differential diagnoses. In conclusion, caution in the use and interpretation of CNB, a careful clinico-pathologic correlation and an adequate triaging of the material warrant from the risk of a misdiagnosis in visceral sarcomas. References 1. Coffin CM et al Soft Tissue tumors in Children and Adolescents. Perspectives in Pediatric Pathology. Suppl to Pediatr Dev Pathol. 2012;15 (1). 2. Gautam U et al. Reverse Transcriptase Polymerase Chain Reaction as an Ancillary Molecular Technique in the Diagnosis of Small Blue Round Cell Tumors by Fine-Needle Aspiration Cytology. Am J Clin Pathol 2010;133: Chowdhury T et al. Ultrasound-Guided Core Needle Biopsy for the Diagnosis of Rhabdomyosarcoma in Childhood. Pediatr Blood Cancer 2009; 53: Tagarelli A et al. Primary Renal Soft Tissue Sarcoma in Children. Urology 2012 Jul 9 in press 5. Hollmann TJ et al. INI1-Deficient Tumors: Diagnostic Features and Molecular Genetics Am J Surg Pathol 2011;35:e47 e63 6. Shehata B et al. Undifferentiated embryonal sarcoma of the liver is associated with mesenchymal hamartoma and multiple chromosomal abnormalities: a review of eleven cases Pediatr Dev Pathol 2011;14(2): Heerema-McKenney A. et al. Nested Stromal Epithelial Tumor of the Liver. Six Cases of a Distinctive Pediatric Neoplasm With Frequent Calcifications and Association With Cushing Syndrome. Am J Surg Pathol 2005;29: Gooskens S.L.M. et al. Clear cell sarcoma of the kidney: A review European Journal of Cancer (2012) in press. 9

10 Tema: Kurs. Struktur, innhold og veien videre. Innledning ved Harald Aarset. Kurs har i alle år vært et problem i spesialistutdanningen i patologi. Det har manglet plan for kursvirksomheten. Det har gått for lang tid mellom viktige kurs. Det er unntaket at kurs har blitt arrangert med mindre enn 5 års intervall som er en forutsetning for at alle spesialister kan få kurset i løpet av sin utdanning. Mange kurs har hatt svært høyt faglig nivå, noen like bra som høyt internasjonalt nivå. Dette har i en del tilfeller vært så krevende, at man ikke har energi til å gjenta kurset innen rimelig tid, og mange utdanningskandidater synes at denne type kurs går over hodene på dem. Det har manglet kurs innenfor områder som utgjør et stort innslag i vanlig rutinediagnostikk, men vært arrangert enkelte omfattende kurs innenfor smale områder som få kommer i kontakt med som vanlig patolog. De siste årene har DNP gjort mye for å bedre dette. Vi ønsker å bidra med å ta opp dette som tema på årsmøtet. Kursansvarlig i foreningen presenterer status per i dag. Vi har også to innledere fra andre spesialiteter, for å fortelle oss hvordan kurs organiseres innenfor deres fagfelt. Vi har bedt dem gi en kort oversikt over hvordan kursvirksomheten legges opp, hva man anser som viktig, samt omtale spesielle momenter som: - foreligger komplett plan? - målbeskrivelse? - målgruppe? - faglig nivå? - krav- eller sjekkliste? - totalt timetall - fordeling av timer mellom ulike deler av faget? - obligatoriske kurs? Kriterier for at noe skal være obligatorisk? - introduksjonskurs? - hyppighet? - geografisk rotasjon? - hvem lager plan og prioriterer? Faggruppene i DNP vil være viktige for å få gode kurs. Det vil være en forutsetning, at faggruppene harmoniserer sine kursplaner og følger føringer fra DNP. Det er derfor viktig at DNP som forening har klar oppfatning av hvordan dette skal være, og ikke overlater det til den enkelte faggruppe eller kursarrangør å bestemme. Sagt på en annen måte: DNP må komme med en klar bestilling. Skal kursene dekke hele patologien? Kan vi utelate noe? Bør vi differensiere ambisjonsnivået i forhold til vanlig rutinevirksomhet? Mange og store kurs for områdene med mye diagnostikk, og tilsvarende korte og mer orienterende kurs for smale felt med lite volum? Spørsmålene er mange. Vi håper med dette å skape debatt som igjen kan føre til bedre kurs og dermed bedre faglighet. 10

11 ABSTRACT 1 Assessment of the WHO classification of human meningiomas Backer-Grøndahl T 1, Torp SH 1,2 1 Dept. of Laboratory Medicine, Children s and Women s Health, Faculty of Medicine, NTNU 2 Departement of Pathology and Medical Genetics, St. Olavs Hospital, Trondheim, Norway Background. Meningiomas comprise approximately one third of all intracranial tumors. They demonstrate a considerable heterogeneous histological picture. Most are benign and not expected to recur after surgical removal, however, up to 20 % of benign meningiomas do so. It is therefore a continuous work to refine classifications schemes to identify such tumours. Commonly used is that of the World Health Organization (WHO). This classification system has been regularly revised, last in Aim of the study. The aim of this study was to reassess the frequency of meningiomas of various malignancy grades using the WHO classification systems of 2000 and In addition an evaluation of prognostic histopathological factors was performed. Material and methods. A material of 196 primary, intracranial meningiomas treated at St. Olavs Hospital between 1991 and 2000 was revised and graded according to WHO 2000 and 2007 criteria. Histopathology was also correlated with clinical outcome. Results. The frequency of atypical (grade II) meningiomas was approx. 25 % and 30 % according to WHO 2000 and 2007 criteria, respectively. This increase was due to the definition of brain infiltrative meningiomas as atypical (grade II) in the latter. The prognostic value of established histopathological features was confirmed. Conclusion. Regular revision of classifications systems is essential to improve the diagnosis and prognosis of brain tumours. 11

12 ABSTRACT 2 Interval detected breast cancers are associated with tumor cells invading blood vessels Tor A. Klingen, Ingunn M. Stefansson, Karin Collett, Turid Aas, Anne L. Abrahamsen, Hans Aas, Ying Chen, Lars A. Akslen Department of Pathology, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway (TAK, YC); Department of Radiology, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway (ALA); Department of Surgery, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway (HA); Centre for Cancer Biomarkers,TheGade Institute, Section for Pathology, University of Bergen (IMS, LAA); Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway(IMS, KC, LAA); Department of Surgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway (TA) Aim: Breast cancer presentation during mammography screening intervals is associated with markers of aggressive tumors and adverse prognosis. We previously found that interval cancers more often were high-grade, had increased tumor cell proliferation and a basal-like molecular phenotype when compared with size-matched screen detected cases, pointing to a different biology in these tumor subgroups. Here, we hypothesized that screen-detected and interval cancers might behave differently with respect to tumor cell invasion into blood vessels or lymphatic vasculature, indicating different metastatic behaviour. Materials and Methods: We compared the frequency of tumor cell invasion into blood vessels or lymphatic vasculature according to mode of presentation. We studied 437 carcinomas in two independent series from the population-based Norwegian Breast Cancer Screening Program. Series I represents a consecutive population-based series from Vestfold County. During the first two screening rounds, 202 invasive screen-detected cancers were found. A total of 45 invasive interval breast cancers were diagnosed after the prevalent round.series II represents a consecutive population-based series from Hordaland County. In this nested case-control study,screen-detected and interval cases of similar size were compared. Each of the 95 consecutive interval cancers were matched to screen detected invasive cancers in the same round by tumor size (± 2.0 mm). By immunohistochemical staining, tumor cells invading lymphatic or blood vessels were examined on sections of paraffin embedded tumor samples using D2-40 and CD31 antibodies, respectively. Results: In Series I (n=247), interval cases demonstrated both more frequent blood vessel invasion (OR=6.9; p<0.0001) and lymphatic involvement (OR=3.1; p=0.001) than screen-detected cases. In the size-matched Series II (n=190), interval cases demonstrated more frequent blood vessel invasion (OR=4.7; p=0.001), whereas lymphatic invasion was not significantly different (OR=1.8; p=0.13). Conclusions: Our findings indicate that blood vessel invasion by tumor cells, as a morphologic indicator of haematogenous spread, is strongly associated with interval breast cancer presentation. 12

13 ABSTRACT 3 Variasjon i rapportering av nøkkelvariabler i patologirapporter og verdien av å bruke strukturerte maler/sjekklister. Ann Helen Seglem 1, Siri Larønningen 1 og Ying Chen 2 1 Kreftregisteret 2 Akershus Universitetssykehus, Avdeling for Patologi Bakgrunn: Forsvarlig klinisk virksomhet er i stor grad avhengig av patologisvar av høy kvalitet. Kvalitetssikring og standardisering er viktig i rapportering av patologidata. Flere studier de seneste årene har konkludert med at strukturert rapportering av data i histopatologiske rapporter er fordelaktig; strukturerte rapporter er mer komplette og har høyere kvalitet, og gir dermed klinikerne bedre støtte i pasientbehandling og i langtidsoppfølging av kreftbehandling. Strukturerte rapporter øker også kompletthet, gyldighet, sammenlignbarhet og tid til tilgjengelighet av data. Dette gir bedre informasjon til bruk i generell kreftovervåkning og i evaluering av diagnostikk og behandling av kreftpasienter, f.eks. via kontroll mot kvalitetsindikatorer i handlingsprogram for ulike kreftformer. Det er også vist at strukturert rapportering gjør overlevelsesanalyser mer pålitelige. Den Norske Patologforeningen (DNP) har siden mars 2002 oppdatert en veileder for strukturert histopatologisk rapportering for ulike kreftformer. Til tross for dette, er det fortsatt stor variasjon i rapporteringen fra ulike laboratorier. Selv om det finnes nasjonale og lokale maler, bruker en stor del av laboratoriene fortsatt ustrukturert rapportering. Materiale & Metoder: Data fra histopatologiske rapporter for tykk- og endetarmskreft ( ), malignt melanom ( ), brystkreft ( ) og prostatakreft ( ) registrert i kvalitetsregistrene i Kreftregisteret ble trukket ut for å sammenligne grad av kompletthet i rapporteringen av nøkkelvariabler. Nøkkelvariablene er definert ut fra Veileder i biopsibesvarelser for maligne svulster, siste versjon (våren 2012). Stata ble brukt til databearbeiding og sammenligning. Resultater og konklusjoner: Resultatene viser at det er stor variasjon både over tid og mellom ulike laboratorier i forhold til rapportering av nøkkelvariabler. Laboratorier som har en form for strukturert rapportering (sjekklister e.l.) har bedre kompletthet enn laboratorier med ustrukturert rapportering. Resultatene tyder også på at manglende kompletthet i enkelte nøkkelvariabler (f.eks. østrogen- og progesteronanalyser) kan være forårsaket av at disse analysene gjøres på tilleggsremisser som Kreftregisteret ikke får tilsendt. Den store variasjonen i rapportering av nøkkelvariabler påvirker både kvaliteten på pasientbehandlingen og kvaliteten på datagrunnlaget i kvalitetsregistrene i Kreftregisteret. For å sikre mest mulig komplette besvarelser med relevant informasjon til klinikerne, samarbeider DNP og Kreftregisteret om å utarbeide rapporter som viser kompletthet av nøkkelvariabler ved alle laboratoriene i Norge. Dette vil være med på å sikre pasienter riktig behandling. Referanser: Veileder I biopsibesvarelse av maligne svulster, 2 utgave DNP 2012 Beattie, G.C., McAdam, T.K., Elliott, S, Sloan, J.M & Irwin, S.T. (2002) Improvement on quality of colorectal cancer pathology reporting with a standardized proforma a comparative study. Colorectal Disease 5, Casati, B. & Bjugn, R. (2012) Structured Electronic Template for Histopathology Reporting on Colorectal Carcinoma Resections. Arch Pathol Lab Med. 2012; 136:

14 Westgaard, A., Larønningen, S., Mellem, C., Eide, T.J., Clausen, O.P.F., Møller, B. & Gladhaug, I.P. (2009) Are survival predictions reliable? Hospital volume versus standardisation of histopatological reporting for accuracy of survival estimates after pancreatoduodenectomy for adenocarcinoma. European Journal of Cancer 45, s Yunker, W.K., Matthews, W. & Dort, J.C. (2008) Making the Most of Your Pathology: Standardized Histopathology Reporting in Head and Neck Cancer. Journal of Otolaryngology-Head & Neck Surgery, Vol 37, No 1 (February), 2008: pp

15 ABSTRACT 4 Electronic Structured Surgical Pathology Reporting of Colorectal Cancer: A Useful Tool for Quality Assurance and Research Bettina Casati 1, Hans Kristian Haugland 2, Gunn M. J. Barstad 3, and Roger Bjugn 4 1 Akershus University Hospital (AUH), 2 Haukeland University Hospital (HUH), 3 Stavanger University Hospital (SUH), and 4 Oslo University Hospital. The function of the pathology report is to communicate information that is required for, or useful for patient treatment. Data from pathology reports are also required for cancer registries. Many studies have shown that synoptic reporting improves the completeness of cancer reports (1). In 2003 the Cancer registry of Norway and the Norwegian Society of Pathology collaborated on the development of an electronic template for histopathology reporting on colorectal cancer (2,3). The present study was undertaken in order to evaluate long-term template usage in three university departments having implemented the electronic template in daily routine. All colorectal cancer resection histopathology reports after template implementation were identified in the laboratory information systems used by the three departments. The reports were then evaluated with respect to electronic template usage. The electronic template had been used in (92.2%) of the reports identified. Template usage was stable in all departments in the consecutive 1-year time periods observed (Table 1). Table 1 Long-term electronic template usage for colorectal cancer histopathology reporting. AUH SUH HUH Year-Period n Usage - n (%) n Usage - n (%) n Usage - n (%) (93.3) (93.2) (85.3) (91.7) (96.2) (89.5) (87.1) (98.1) (91.4) (94.1) (96.6) (89.7) (92.8) (100.0) na na (91.8) (97.0) (89.1) Our study shows a high, consistent usage of the electronic template after implementation. The use of the template has significantly improved the completeness of the histopathology reports. All three departments are currently working on further template development. In addition, the departments are pursuing better database architecture in order to facilitate semi-automatic quality assurance and research. References 1. Ellis DW. Surgical pathology reporting at the crossroads: beyond synoptic reporting. Pathology 2011;43: Bjugn R, Casati B and Norstein J. Structured electronic template for histopathology reports on colorectal carcinomas: a joint project by the Cancer Registry of Norway and the Norwegian Society for Pathology Hum Pathol 2008;39; Haugland HK, Casati B, Dørum LM, Bjugn R. Template reporting matters a nationwide study on histopathology reporting on colorectal carcinoma resections. Hum Pathol 2011;42:

16 ABSTRACT 5 Elastosis as a favourable prognostic marker in breast cancers Ying Chen 1*, Tor Audun Klingen 1, Knut Liestøl 4, Hans Aas 2, Øystein Garred 3, Jan Mæhlen 3, Lars A. Akslen 5, Jon Lømo 3 Department of 1 Pathology and 2 Surgery, Vestfold Hospital, Tønsberg; 3 Department of Pathology, Oslo University Hospital; 4 Institute of Informatics, University of Oslo; 5 Centre for Cancer Biomarkers, University of Bergen, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway *Present address: Akershus University Hospital, Lørenskog, Norway Aim The value of mammography screening is controversial. Introduction of screening for breast cancer has been associated with a 50% incidence increase in invited age groups. Screeningdetected cancers have a better prognosis than predicted from established prognostic markers such as tumor size, histological grade, axillary nodal status and hormone receptor expression. It has been speculated that a significant proportion of screening-detected cancers would spontaneously regress. It is therefore important to increase our knowledge of the biological characteristics of small tumors in order to reduce overtreatment of breast cancer. A search for additional histological andmolecular criteria that are characteristic for screening cancers and a favorable prognosis is needed. Here, we have investigated whether the presence of elastosis in the tumor tissue may serve as such a criterion. Materials and Methods We performed a population based retrospective study of invasive breast cancers detected in the Norwegian Breast Cancer Screening Programme in Vestfold county (Norway) from invasive screening-detected cancers and 45 interval cancers in the age group years were compared with regard to standard clinic-pathologic parameters including TNMstatus, histological type and grade, ER, PR and HER-2 status. In addition, tumors were assessed and graded semiquantitatively in a blinded manner for several histological parameters: tumor shape, multifocality, lymphocyte infiltration, necrosis, central fibrotic focus and amount and type of tumor stroma. In particular, the presence of elastotic material in the stroma was graded on a 4 tiered scale. Results Screening-detected tumors had a significantly lower histological grade, and were more often ER positive and HER-2 negative than interval cancers. Screening-detected tumors tended to be star-shaped, whereas interval cancers had a rounded/pushing border shape (p<0,001). Necrosis was found in 18% of interval cancers, and in 7% of screening-detected cancers (p<0,038). Lymphocytic infiltration, amount of tumor stroma and fibrotic focus, were not significantly different in the two groups. The difference of elastosis between the two groups was highly significant (p<0.001). 44% of screening-detected cancers had moderate or high content of elastosis, versus 11% of the interval cancers. 64% of the interval cancers lacked elastosis, compared to only 28% of the screening-detected cancers. The degree of elastosis 16

17 showed a strong covariation with low histological grade, ER positive and HER-2 negative status, stellate tumor shape and tumor with high stroma content. Conclusions There is a strong correlation between the presence of tumor elastosis and mammography detection of breast cancers. The significance of elastosis in terms of detection mode and the biology of breast cancers is discussed. 17

18 ABSTRACT 6 Collagen Patterns in Breast Cancer Anders Brabrand 1, Ian Kariuki 1, Linda A. Dyrnes 1, Magnus B. Lilledahl 2, Anna M. Bofin 1 1 Department of Laboratory Medicine, Children s and Women s Health, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway Department of Physics, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway Background The role of the stromal compartment in the development and progression of breast cancer is increasingly recognised. Using multiphoton microscopy, we investigated some of the structural changes the stroma undergoes in breast cancer. Methods Eight low-grade Luminal A and eight high-grade HER2-subtype ductal carcinomas were examined using second harmonic generation microscopy. Two 3D images were made of collagen in the intratumoral, juxtatumoral and extratumoral zones in each case. The images were evaluated digitally measuring two types of angles: the intrafibrillar angle expressing the degree of straightness of the individual fibres, and an interfibrillar angle expressing the variance in fibre direction. Results Collagen fibres were straightest in the intratumoral zone, and most curly in the extratumoral zone. They were less curly in the juxtatumoral zone compared to the extratumoral zone, but curlier than in the intratumoral zone. Fibre alignment was most parallel in the juxtatumoral zone and this was more obvious in high-grade tumours (p=0.065). Conclusion In carcinogenesis, the breast stroma is reorganized with collagen fibres at the tumour/stroma boundary straightening and becoming oriented in such a way that they radiate out from the tumour. This weakening of the normal barrier that the stroma comprises, may promote invasion. 18

19 ABSTRACT 7 TOP2A and HER2 Gene Amplification in Breast Cancer Monica J Engstrøm 1, Borgny Ytterhus 1, Linda A Dyrnes 1, Lars J Vatten 2, Anna M Bofin 1 1 Department of Laboratory Medicine, Children s and Women s Health, Faculty of Medicine, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway 2 Department of Public Health and General Practice, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway Background Testing for TOP2A gene amplification or over-expression is not widespread though topoisomerase inhibitors are used in breast cancer treatment. The aim of this study was to compare TOP2A and HER2 gene amplification in breast cancer and to correlate amplification status with molecular subtype, histopathological grade and breast cancer specific survival. Methods A tissue microarray comprising 866 patients reclassified into molecular subtypes was used. In situ hybridization was used to demonstrate HER2 and TOP2A genes and chromosome 17 centromere. Gene-to-chromosome ratios were calculated and the cut-off level was set at 2.0. Results Of 866 cases, 40 showed amplification of TOP2A, 786 were non-amplified and 40 were nonevaluable. Co-amplification of TOP2A/HER2 was found in 31 cases. Nine showed only TOP2A amplification, 85 showed only HER2. 60% of TOP2A+ and 33% of TOP2A- were grade 3. 55% of TOP2A+ were Luminal B (HER2+), 22.5% were HER2-subtype. Of the 9 cases showing only TOP2A, 7 were Luminal A, 2 were Basal phenotype. Conclusions Amplification of TOP2A occurs less frequently in breast cancer than HER2, but is usually accompanied by HER2 amplification. It is associated with the Luminal B (HER2+) and HER2 subtypes and high histopathological grade. However, TOP2A amplification without HER2 is associated with Luminal A subtype and longer breast cancer specific survival. 19

20 ABSTRACT 8 Molecular Subtypes and survival. Cohort 1 in Breast Cancer Subtypes Project. Monica J Engstrøm¹ ³, Signe Opdahl², Nina Sandberg¹, Borgny Ytterhus¹, Linda A Dyrnes¹, Åse KS Hansen 1, Lars A Akslen 4, Lars J Vatten², Anne I Hagen³, Olav A Haugen¹, Anna M Bofin¹ ¹Department of Laboratory Medicine, Children's and Women's Health, NTNU ²Department of Public Health and Community Medicine, NTNU ³Department of Breast and Endocrine Surgery, St. Olav s Hospital, Trondheim 4 The Gade Institute, University of Bergen Aims: To determine molecular subtypes of breast cancer in a historic cohort of women, and study differences in survival between the various subtypes. Materials and methods: Of participants in a breast cancer screening program between 1956 and 1959, 1226 cases of breast cancer occurred in the follow-up period from 1961 to All the available cases were reclassified according to histopathological type and grade, assembled in TMA-blocks and stained for ER, PR, HER2, CK5, Ki67 and EGFR and reclassified in Luminal A, Luminal B(HER2+), Luminal B(HER2-), HER2, Basal-like and 5-negative subtypes. Results: The percentage distribution of subtypes in this cohort is comparable to other studies. Luminal A had the highest proportion of grade 1 and 2. Only HER2 and BP had of a higher proportion of grad 3 than grad 2, and HER2 had no grade 1. BP appeared to have a better prognosis than expected whereas 5NP and HER2 subtypes had the poorest prognosis. Conclusion: We successfully reclassified 908 cases of breast cancer in molecular subtypes. During the first 10 years after diagnosis, survival was poorest in the HER2 subgroup. Survival decreased linearly in the Luminal A and B (HER2-) groups. 20

21 ABSTRACT 9 Gastriske Adenokarsinomer av diffus type er i realiteten nevroendokrine (ECL celle) deriverte Svulster. Helge. L. Waldum, Gunnar Qvigstad, Øystein Sørdal, Karin Bakkelund, Arne K. Sandvik, Christina Vogt, Ivar Sjåk Nordrum Avdeling for Fordøyelses- og Leversykdommer og Avdeling for Patologi, St.Olavs Hospital. På slutten av åttitallet ble det her i Trondheim vist hvordan ECL cellen i den oksyntiske mukosa spilte en helt sentral rolle i reguleringen av syresekresjonen, og hvordan gastrin regulerte histamin frigjøringen fra denne cellen via gastrinreseptoren, som altså er lokalisert til ECL cellen og ikke til parietal cellen. Allerede en dekade før dette var det kjent at pasienter med hypergastrinemi betinget i manglende syresekresjon(atrofisk gastritt) eller som ledd i hypersekresjon av syre ved gastrinom, var disponerte for ventrikkel carcinoider utgående fra ECL cellen. Midt på åttitallet kom så rapportene om at uttalt og langvarig hypoaciditet hos gnagere ga svulster i den oksyntiske mukosa. Disse ble først klassifisert som adenokarsinomer, men senere reklassifisert som ECL celle deriverte svulster. Allerede på seksti-tallet hadde Soga reklassifisert de maligne svulstene som opptrer spontant hos den Syd-Afrikanske gnageren Mastomys fra adeno- til nevroendokrine karsinomer. Åpenbart er det ikke så lett å skille mellom adenokarsinomer og nevroendokrine svulster, og vi startet på slutten av åtti-tallet studier med henblikk på dette. I den første studien kunne vi påvise tegn til nevroendokrin differensiering (Sevier Munger og kromogranin A) positivitet hos en del av tumor cellene og da hovedsakelig i de svulster som kunne klassifiseres som diffuse etter Lauréen. I svulsten fra en ung kvinne var de aller fleste maligne cellene positive. Interessent nok hadde denne pasienten hatt måltidsutløst «urticaria» de siste 2 årene. I ettertid skjønner en at hun hadde hatt «histamin-flush». Etter dette startet vi å samle blod og svulstvev fra pasienter med magekreft og publiserte en større studie i «Cancer» der vi samarbeidet med professor Julia Polack. I denne studien anvendte vi genmolekylær metodikk samt immunoelektronmikroskopi ved siden av lysmikroskopisk immunhistokjemiske undersøkelser og kunne vise at en ikke ubetydelig del av svulstene av diffus type kunne reklassifiseres til nevroendokrine karsinomer. Rundt årtusenskiftet tok vi så i bruk tyramid signal amplifikasjons metodikk og fant da en betydelig større andel av kanserne av diffus type viste nevroendokrin ekspresjon. Videre kunne vi vise at nesten alle magekanserne som opptrer hos personer med uttalt langvarig hypergastrinemi perniciøs anemi) viste nevroendokrine trekk, og vi fulgte en pasient med ECL carcinoid som gradvis utviklet seg til en høymalign kanser. Senere viste vi at undergruppen signet ring celle kansere viste uttalt nevroendokrin ekspresjon. Det må her understrekes at kromogranin A og synaptofysin immuno positivitet er spesifikt for nevroendokrine celler, mens såkalt mucin positivitet bestemt ved PAS eller Alcian Blue ikke er spesifikke reaksjoner, siden reagensene binder seg til glykoproteiner generelt. Ved hjelp av ny og forbedret in-situ hybridiserings metodikk har vi helt nylig vist at signetring svulst celler uttrykker nevroendokrine markører som kromogranin A mrna, men ikke ikke mrna for mucingener. Konklusjon. Magekreft av diffus type etter Lauréen er nevroendokrine svulster. Ved spesialmarkører somhdchar vi sannsynliggjort at de kommer fra ECL cellen. Dette har avgjørende betydning for forståelsen av tumorigenesen og gir muligheter for profylakse og behandling. 21

22 ABSTRACT 10 Økning i antall biopsier, algoritmisk tenkning og rekvirentdialog. Ivar S. Nordrum. Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, Det medisinske fakultet, NTNU. Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, St. Olavs Hospital Universitetssykehuset i Trondheim. I perioden har antall biopsier (remisser) ved landets patologiavdelinger økt fra til Dette er en økning på 16 %, eller biopsier. Antall blokker og glass har økt med henholdsvis 19 og 22 % (glass beregnet fra 2008). Økningen i antall blokker per biopsi når dette stratifiseres på <3 blokker, 3-7 blokker, 8-19 blokker og > 19 blokker viser en økning på henholdsvis 33, 4, 11 og 27 %. Økningen i antall biopsier svarer til omtrent 33 overlegestillinger dersom man legger biopsier til grunn for et årsverk (Eide-utvalget). Forholdstallet glass per biopsi har økt fra 3,7 til 4,0. Økningen i antall biopsier i denne femårsperioden har vært større enn i den forrige. I løpet av ti år har befolkningen i landet økt med over 10 %, og samtidig har levealderen økt. Dette forklarer nok en god del av økningen i antall biopsier. I hvilken grad biopsipraksis har endret seg vet vi lite om. Vi ser av produksjonstallene rapportert til Den norske patologforening at patologiavdelingene tar ut flere blokker og skjærer flere snitt enn tidligere. Forklaringen kan være at omfanget av informasjon som skal med i svarene har økt, og at antall nødvendige immunhistokjemiske analyser har økt. Økningen av antall biopsier aktualiserer også at det er viktig med en analytisk tilnærming til blant annet antall blokker som tas ut, og antall immunhistokjemiske analyser som bestilles, og at man baserer seg på algoritmer for valg av handling. For eksempel: Hvor mange blokker skal det tas når materialet er TUR-P ved klinisk nodulær hyperplasi? Skal det alltid tas blokker fra klinisk og makroskopisk betente galleblærer? Det er også relevant å tenke igjennom i hvilken grad en patologavdeling bør diskutere biopsipraksis med innsender av biopsimateriale. Vi vet for eksempel at antall glass endoskopøren legger biopsiene i ved negativ koloskopi varierer betydelig med tilfølge en stor variasjon på antall blokker som fremføres og snitt som må mikroskoperes. 22

23 ABSTRACT 11 Jobbglidning i patologifaget trussel eller mulighet? Lisa Yuen Løvold, Åsmund Nybøen, Tine Jansson og A. Kathrine Lie. Avdeling for Patologi, Oslo Universitetssykehus Screening, økende kreftinsidens og nye spesialundersøkelser har de siste ti årene ført til en betydelig økt arbeidsbelastning for patologilaboratoriene. Økt levealder, tidlig diagnostikk av kreftsvulster og nye behandlingsmetoder har ført til at flere pasientene lever lengre med sin kreftsykdom, og behovet for patologitjenester vil dermed øke i årene som kommer. Kreftbehandlingen blir stadig mer skreddersydd og dette fører til økt behov for spesialundersøkelser og mer tidkrevende diagnostikk. Norge har som resten av Europa, for få patologer til å kunne håndtere denne økende arbeidsbelastningen og til å kunne videreutvikle patologifaget. Patologi er blitt en flaskehals for å innfri myndighetenes kreftgaranti. Patologiavdelingene må vurdere nye tiltak som kan bidra til å løse problemene vårt fagområde sliter med. Jobbglidning er en mulighet; dvs at arbeidsoppgaver overføres fra en yrkesgruppe til en annen. Dette er ikke nytt i vårt fagområde; cervixcytologien ble delegert til spesialutdannete bioingeniører for flere år siden. USA har brukt patologassistenter i over 40 år, og de er en naturlig del av bemanningen på patologilaboratoriene. I 1972 ble det etablert en egen yrkesorganisasjon for disse - American Association of Pathologists Assistants (AAPA). Oslo Universitetssykehus (OUS) er landets første patologiavdeling som har tatt i bruk patologiassistenter. Formålet har vært å avlaste patologene, øke standardisering av makrobeskjæringen og få til et raskere utdanningsløp for spesialistkandidatene. Radiumhospitalet har hatt patologiassistenter siden Erfaringene her var så gode at det nå er ansatt seks patologiassistenter i OUS; to på hvert driftssted. Hovedoppgavene deres er makrobeskjæring av formalinfikserte operasjonspreparater, makrofotografering, biobanking og preparering av ferske preparater fra operasjonsstuene. Patologiassistentene deltar etter hvert også i metodeutvikling, kvalitetssikring og ulike forskningsprosjekter. Patologiassistentene er organisert under legegruppen og veiledes av patologene. Patologiassistentene deltar på legenes internundervisning, men har også et eget undervisningsprogram. En patologiassistent må ha gode anatomikunnskaper, innsikt i sykdomslære, god observasjonsevne, kunne gjenkjenne strukturelle detaljer, være nøyaktig, fingernem og ha ansvarsfølelse. OUS erfaring med bruk av patologiassistenter vil bli presentert. 23

24 PÅSKEEGG 1 Innsendt av: Ann-Christin Røberg Beitnes (Ahus), Arkadi Karpov (Ahus), G. Cecilie Alfsen (Ahus), LjiljanaVlatkovic (OUS-Radiumhospitalet). Adresse: Avdeling for patologi, Akershus universitetssykehus (Ahus) Epost: Ann-Christin.Roberg.Beitnes@ahus.no Sykehistorie: Kvinne 69 år med astma, utredet for vannlatingsbesvær. CT urinveier med kontrast viste som tilfeldig funn en 27mm kontrastladende tumor med forkalkning, sentralt i høyre nyre. Hun ble behandlet med høyresidig nefrektomi. Makroskopisk undersøkelse: Ved makroskopisk undersøkelse fant man to velavgrensede svulster på henholdsvis 20mm (avbildet) og 15mm (ikke avbildet), lokalisert sentralt og perifert i øvre pol. Svulstenes snittflate var homogent gråhvit med en del gule prikker, samt blødning sentralt. I den samme nyren ble det også funnet en liten velavgrenset svulst på 5mm med hvit snittflate (ikke avbildet). Mikroskopisk undersøkelse: HE-snitt viser to velavgrensede tumores uten kapsel, oppbygget av tettpakkede, tubulære strukturer kledd av kubisk epitel med granulært eller mikrovakuolisert, eosinofilt cytoplasma og ensartede, runde kjerner med fint kromatin og tydelige, men små nukleoler. Det sees flere cytoplasmatiske eosinofile inklusjoner. Tubuli er dels tomme, dels med eosinofilt sekret. Ingen grov atypi eller mitoser påvist. Noen av tubuli er cystisk dilatert og inneholder rikelig med skum makrofager. Spredt finnes ansamlinger med fettceller, noen lymfocytter og benvev (ossifisering). Den minste lesjonen er et lite leiomyom (ikke vist). 24

25 Immunhistokjemisk undersøkelse: Positivitet for P504S, cytokeratin (AE1/AE3), PAX-8, EMA, fokal positivitet for cyclin D1, negativitet for HMB-45, melan A, thyroglobulin, RCC, cytokeratin 7, cytokeratin 5/6, vimentin, actin, CD10, CD31, TTF-1, WT1, S-100, Bcl2 og carbonic anhydrase 9. Molekylærgenetisk undersøkelse: Preparatet ble sendt professor Stewart Fleming, NHS Tayside, Dundee, Skottland for vurdering mht til mistanke om suksinat dehydrogenase B (SDHB)-assosiert tumor. Mutasjonsanalyse av SDHB-genet viste en ikke tidligere påvist mutasjon i exon 4 SDHB-genet (c.320g>a). Mutasjonen var i kodon 107 og førte til erstatning av glycin med glutaminsyre: p(gly107glu). Diagnose: SDHB-assosiert nyrecellekarsinom. Differensialdiagnoser: Uklassifisert variant av nyrecellekarsinom. Varianter av klarcellet nyrecellekarsinom: Eosinofil, cystisk. Thyreoidealiknende follikulært nyrecellekarsinom. Metastase fra follikulært thyreoideakarsinom. Oncocytom. Angiomyolipom. 25

26 Diskusjon: Suksinat dehydrogenase (SDH) assosiert nyrecellekarsinomer er sjeldne og skyldes germinalcellemutasjoner / medfødte mutasjoner i SDH-genet. 1-3 SDH er et viktig enzym i Krebs syklus og elektrontransportkjeden og består av fire subenheter; SDHA, SDHB, SDHC og SDHD. Mutasjoner i SDHB, SDHC og SDHD er assosiert med opphopning av flere tumores; hereditær gastrointestinal stromal tumor, paragangliom, feokromocytom og nyrecellekarsinom er alle beskrevet. SDH-assosiert nyrecellekarsinom er en aktuell differensialdiagnose i nyresvulster med avvikende morfologi. Et antistoff mot SDHB finnes, men er vanskelig vurderbart (negativt funn er positivt). 4 Inntil videre må derfor mistanken bekreftes ved mutasjonsanalyse. Morfologien i vårt kasus er relativt typisk. Cystiske tumores er også beskrevet. I tillegg er det rapportert tumores med høygradig atypi med sarkomatoid preg, og disse oppfører seg aggressivt. Prognosen er imidlertid sannsynligvis god hvis tumor oppdages tidlig og atypien er lavgradig, som i vårt kasus. SDH-assosiert nyrecellekarsinom bør særlig vurderes i tilfeller av nyrekreft i ung alder (<45 år), hos de med bilaterale, multifokale tumores og hos de med nyrekreft i familien. Vårt kasus er atypisk med hensyn til alder. Den kliniske betydningen av den aktuelle mutasjonen, som ikke tidligere er beskrevet, er også usikker. Pasienten vil bli anbefalt klinisk-genetisk veiledning og undersøkelse av familien pga. mulighet for utvikling av nye nyrecellekarsinom og andre type svulster. Referanser: 1. Gill AJ, Pachter NS, Chou A, et al. Renal tumors associated with germline SDHB mutation show distinctive morphology. Am J Surg Pathol 2011 Oct;35(10): Vanharanta S, Buchta M, McWhinney SR, et al. Early-onset renal cell carcinoma as a novel extraparaganglial component of SDHB-associated heritable paraganglioma. Am J Hum Genet 2004 Jan;74(1): Ricketts CJ, Shuch B, Vocke CD, et al. Succinate dehydrogenase kidney cancer: an aggressive example of the Warburg effect in cancer. J Urol 2012 Dec;188(6): Gill AJ, Pachter NS, Clarkson A, et al. Renal tumors and hereditary pheochromocytoma-paraganglioma syndrome type 4. N Engl J Med 2011 Mar 3;364(9):

27 PÅSKEEGG 2 Innsendt av: Matthias Lammert og Ljiljana Vlatkovic Adresse: OUS, Patologisk avd. Radiumhospitalet Epost: matlam@ous-hf.no; LVLAT@ous-hf.no Sykehistorie: 50 år gammel mann med langvarig rusmisbruk og kjent hepatitt B og C. Terminal nyresvikt på grunn av generalisert amyloidose (av AA-type). Døde i oktober 2012 grunnet abscederende pneumoni og sepsis. Liten nyretumor som bifunn ved obduksjon. Makroskopisk undersøkelse: Lett forstørrete nyrer med bred, fast og avbleket nyrekortex bilateralt. Velavgrenset tumor med diameter 1,2 cm subkapsulært i høyre nyre. Solid og lys snittflate uten tegn til nekrose eller blødning. Mikroskopisk undersøkelse: Tumorvevet består overveiende av små og større forgrenede papillære og fokalt tubulære strukturer. Mot periferien sees små papillære protrusjoner i mindre cyster. Enlaget, sylindrisk epitel med lyst cytoplasma og relativt regelmessige kjerner, tilsvarende til Fuhrmann grad 1-2. Enkelte steder ses celler med subnukleære vakuoler og kjerner som ligger polarisert mot overflaten. Hypocellulært, fibrovaskulært papillestroma med fokale forkalkninger, som også ses i tumorens pseudokapsel perifert. Ingen lipidmakrofager eller psammoma-legemer. Immunhistokjemisk viser tumorcellene sterk positivitet for CK7 og CA IX, mens CD10 er kun fokalt positiv. Tumor er negativ for Vimentin og p504s (AMACR). Kongofarging viser amyloidavlering i tumorstroma og i glomeruli i omgivende nyrevev. Diagnose: Klarcellet papillært nyrecellekarsinom med amyloidavleiring i tumorstroma. Dette er en nylig beskrevet subtype av RCC, som utgjør ca 3% av alle nyrecellekarsinomer hos voksne. Tumoren oppstår oftest i end-stage-nyre, men sees også i normale nyrer. Makroskopisk ses unifokale, i noen tilfeller multifokale tumores med diameter fra 1-7,5cm. Det er beskrevet synkron og metakron assosiasjon mellom klarcellet papillært nyrecellekarsinom og andre type nyresvulster som CCRCC (clear cell renal cell carcinoma), PCRCC (papillary renal cell carcinoma) og onkocytomer. Cytogenetisk viser tumoren verken mutasjoner i VHL-genet (delesjon 3p; CCRCC) eller trisomi for chromosomene 7 og 17 (som ved PRCC). Så langt ble det ikke påvist tumorspesifikke genetiske forandringer. Klarcellete papillære nyrecellekarsinomer ser ut til å ha en god prognose, slik at kirurgisk eksisjon er kurativ. Differensialdiagnoser: 1. Klarcellet nyrecellkarsinom: både klassisk CCRCC og multilokulær-cystisk CCRCC type 2. Papillært nyrecellekarsinom med cytoplasmatic clearing 3. Xp11-Translokasjonskarsinom (TFE3 og TFEB) 4. Acquired cystic disease-associated RCC 27