Olav W. Rokseth. Et spørsmål om beskyttelse. Thriller

Transkript

1

2 Olav W. Rokseth Et spørsmål om beskyttelse Thriller

3 Til Roci, mine foreldre, mine barn. En spesiell takk til Dag Kalsnes for uvurderlige innspill.

4 1 Ado lente albuene på vinduskarmen og saumfor gaten gjennom kikkerten. På gulvet ved siden av ham lå et NM149 skarpskyttergevær, et pledd og to flasker. Geværet hadde påmontert et standard Schmidt & Bender teleskopsikte, dobbelt så kraftig som kikkerten. Lyddemperen som var festet rundt enden av løpet, var på størrelse med en ølboks og lagd av en stålsylinder fylt med steinull og malt mattsvart. Det var nesten ingen mennesker i Tøyengata i Oslo denne kvelden. Det var varmt, lummert. Sølepytter i den ujevne asfalten. Graffiti på husveggene. En og annen bil kjørte forbi, men for det meste var lyden av regndråpene det eneste han kunne høre. Kanskje kom det tordenvær, kanskje ikke. Ti på ti kom en mann og en kvinne og et barn oppover gaten. Kvinnen slepte barnet etter seg, enset ikke hylingen. Mannen gikk foran med hendene i lommen og nakken bøyd. Ado gned fraværende fotbladet mot plastduken som dekket hele gulvet. Rettet kikkerten mot hodet til mannen. Kort hår. Skjeggstubber. Han fulgte dem mens de gikk forbi de slitte fasadene, forbi lyktestolpen, Hamim frisørsalong, en grønnsakbutikk. Han fulgte dem mens de krysset gaten, rundet gatehjørnet og forsvant. Han tok ikke øynene fra gaten. Hvis noen kikket opp mot vinduet, ville de se plasten som dekket åpningen og de ville se mørke. De ville ikke se ham. Han hadde ikke slått på lyset. Ikke en eneste gang siden han tok seg inn i rommet.

5 Den første natten hadde han tatt fram pensel og et blekkhus og skrevet på veggen det som måtte skrives. Så hadde han satt sammen geværet og montert på teleskopsiktet og lyddemperen. Om dagen hadde han ligget og døst i det innerste hjørnet med pleddet rundt seg og ute av syne for beboerne i leilighetene på den andre siden av gaten. Eller han resiterte vers fra Koranen. Såpass lavt at han så vidt kunne høre sin egen stemme. Han resiterte også flere bibelvers. Han bøyde seg ned og tok opp vannflasken og satte den for munnen. Satte flasken fra seg. Klødde seg i nakken. Ventet. Han hadde ikke spist på tre dager og kjente ingen sult. Kvart over tolv rundet en mann og en kvinne hjørnet fra Grønlandsleiret. De gikk tett sammen. Beskyttet hverandre mot regnet. Ado syntes han dro kjensel på måten mannen gikk på. Han hadde sett ham for to dager siden, men da hadde det vært andre på gaten. Han fokuserte på hodet. Langt, mørkt skjegg ispedd grått. Briller med innfatning av stål. Høreapparat. Kalott. Det var ham. Han la fra seg kikkerten og tok opp pleddet og la det i vinduskarmen. Så løftet han geværet, satte skjeftet mot skulderen og la løpet til rette på pleddet. En avslappet glidende bevegelse. Som om han hadde gjort det mange ganger før, og det hadde han da også. Han hadde innstilt avtrekkeren på fire hundre og femti gram og han siktet seg inn på hodet til mannen og stakk fingeren inn i avtrekkerbøylen. Avviket var litt over én centimeter per hundre meter flatt, og han visste også nøyaktig hvor mye kulen ville droppe. Han hadde beregnet avstanden til snaut hundre og femti meter. Såpass kort at selv styrtregn ikke ville ha utgjort et problem.

6 Han hevet trådkorset et par centimeter over mannens øre. Fulgte hodet der det beveget seg gjennom mørket og regnet og lyset fra gatelyktene. Så det stoppe opp et godt stykke oppe i gaten. Mannen bøyde nakken, rettet seg opp og snudde seg mot porten til nummer tjueen. Kvinnen sa noe til ham, og han må ha svart henne, for hun la hodet på skakke og smilte. Mannen bøyde nakken igjen, antakelig for å sette en nøkkel i låsen. Plutselig gjorde han et underlig kast med hodet. Han falt mot porten og gled ned på asfalten og ble liggende stille. Kvinnen sto stiv i flere sekunder. Så bøyde hun seg over ham. Hun strakte ut fingrene og rørte ansiktet hans eller det som var igjen av det og rykket bakover. Hun holdt opp den blodige hånden foran seg. Hun snudde seg og stirret ut i natten, og det kan hende at hun så glimtet fra geværmunningen da Ado skjøt henne også.

7 2 David avsluttet Sverdverset, klappet sammen boken, rettet på slipset og så utover det fullsatte seminarrommet. «Spørsmål?» En ung kvinne på første rad rakte opp hånden. «Du sa at store deler av Koranen ble formulert mens det var krig?» «Ja.» «Er det ikke da opplagt at islam er mer voldelig enn for eksempel kristendommen?» «Hvor mange egyptere drepte kristendommens Gud med pest?» «Det er fra Det gamle testamente.» Han nikket. «Nettopp. Koranen står et sted mellom den gammeltestamentlige tanken om å revansjere et øye for et øye og en tann for en tann og ideen fra Det nye testamente om å vende det andre kinnet til.» «Så du avviser at islam er mer voldelig enn kristendommen?» «Ja.» En mann rakte opp hånden. «Ja?» «Det verset du nettopp leste, Sverdverset, vitner ikke akkurat om fred og

8 kjærlighet.» Han bladde i boken og fant fram til sure 2, vers 190 og leste: «Kjemp Guds sak mot den som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke aggressive.» Han lukket boken og så opp. «I sure 5, vers 32 står det at den som dreper et menneske uten god nok grunn, skal anses som han hadde drept hele menneskeheten, og den som redder et menneske skal anses som han hadde reddet hele menneskeheten.» David så ut over forsamlingen. Han sa: «Koranen og tradisjonen etter Muhammed er så rik at en leser med egen agenda alltid vil kunne finne det han trenger. Alltid. Husk hva jeg innledet med. Det er ikke bare Koranen som er rettesnor, men også Sunna, Muhammeds praksis. Denne praksisen endret seg en god del i løpet av livet hans. Ta med de divergerende tolkningene av hva som er den rette lære, og du har et helt varehus med ulike oppfatninger.» Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Et par sto omslynget ved messingskulpturen utenfor hovedinngangen. Det regnet fortsatt. Han snudde seg mot studentene. «Hvis islam er en voldelig religion, hvorfor er det bare de siste årene at vi har hatt terroraksjoner av noe omfang? Hvorfor er det mer vold i noen muslimske land enn i andre? Hvorfor har det vært lange epoker der islamske samfunn levde fredelig side om side med andre religiøse grupperinger?» Han foldet hendene og gned haken mot knokene. Ingen svarte. Han slo ut med hendene. «Selv Bin Ladens panislamske agenda er mer politisk enn religiøst begrunnet. Det samme gjelder de fleste grupperinger som opp gjennom historien har brukt religionen til å legitimere sine mål og metoder. Den tsjetsjenske opprørsbevegelsen.

9 Hamas. De tamilske tigrene. Irgun. Skal jeg fortsette?» En eldre mann, som hadde ankommet midt i forelesningen, ristet på hodet og grep ordet uten å rekke opp hånden. «Jihad, hellig krig, er et sentralt begrep i Koranen.» «Og så?» «Og så? Det er vel ganske opplagt hva vi kan avlede av det.» «Så fortell hva jihad betyr.» «Jeg sa jo det. Hellig krig. Vold mot alle som ikke er islamister. Terror.» «Feil. De arabiske ordene for hellig krig er harbun muqaddasa. Dette begrepet eksisterer verken i Koranen eller i islam for øvrig. Jihad, derimot, betyr å streve, å bruke all sin kraft for å kjempe imot krefter som skader religionen. Du har selvets jihad, pennens jihad, munnens jihad og andre former for jihad. Ja, ekstremister fokuserer på sverdets jihad. De tolker begrepet først og fremst som en oppfordring til bruk av vold. I likhet med fanatiske antimuslimer. I likhet med politikere som ser seg tjent med et fiendebilde av islam. I likhet med de altfor mange ignorante. Jeg vet ikke hvilken gruppe du tilhører.» Den eldre mannen pakket sammen matpakken, skriveboken og avisen sin, og reiste seg og forlot lokalet. Det ble noen sekunders stillhet. En av studentene mistet en penn på gulvet, plukket den opp igjen. En annen kremtet. «Utelukker du at islam kan være en inspirasjon for den utøvende terroristen, han som sprenger seg selv i lufta?» spurte kvinnen på første

10 rad til slutt. «Nei, det gjør jeg ikke.» «Så?» «All forskning tyder på at selvmordsbombere er vanlige mennesker som under gitte forhold ledes til sine handlinger. Hvordan de ledes er mer et tema for psykologer og sosiologer enn religionsforskere. At de som organiserer terroraksjoner, benytter seg av tolkninger av islam, underbygger bare det jeg sa i sted om hvor anvendbar denne religionen er.» En kvinne på tredje rad la ned strikketøyet sitt. «Mener du at religionen kan fungere som opium? Ikke for folket altså, men for den enkelte terrorist.» Hun smilte og rødmet og slo blikket ned. «Det er jo en måte å si det på.» En kvinne i førtiårene rakte hånden i været. «Hvis Muhammed hadde levd i dag, tror du han ville vært terrorist?» Han lukket øynene og knep seg over neseryggen. «Kanskje ikke dagens mest relevante spørsmål. Noen som gidder å svare? Ikke det? Bra.» David reiste seg. Studentene samlet sammen bøkene sine. Kvinnen som hadde spurt om Muhammed, kom bort til ham. «Et spennende tema. En spennende forelesning.» «Takk.» «Har du tenkt over spørsmålet selv?»