BACHELORUTDANNING- SYKEPLEIE - heltid

Transkript

1 Høgskolen i Telemark Avdeling for helse- og sosialfag, Institutt for helsefag - Sykepleierutdanningen BACHELORUTDANNING- SYKEPLEIE - heltid Plan for Kliniske studier - generell del Vedtatt i Instituttstyret 23 januar 2002 Justering godkjent av Instituttleder november 07 Redaksjonelle endringer november 2009

2 FORORD Plan for kliniske studier er utviklet i forhold til den nasjonale Rammeplan og forskrift for sykepleierutdanning, samt Høgskolen i Telemarks lokale Fagplan for bachelorutdanning i sykepleie Ideen med Plan for kliniske studier er å utvikle et generelt pedagogisk dokument som danner basis og legger grunnlag for kliniske studier gjennom grunnutdanningens alle tre studieår med påfølgende spesifikke og konkrete praksisplaner for hvert av de tre studieårene. Den foreliggende Plan for kliniske studier er justert på bakgrunn av erfaringer og evalueringer de siste 4 årene og justert i forhold til nasjonal Rammeplan for sykepleieutdanning av 25. januar 2008 og lokal Fagplan for bachelorutdanning i sykepleie -07 Plan for kliniske studier generell del, er videreføring av Praksisplanen utviklet av høgskolelektorene Kristin Helleberg og Karin Berntsen og legger faglige og pedagogiske premisser for det som vektlegges i spesielle deler og utdyper sentrale forståelsesmåter knyttet til læring og sykepleie i kliniske studier. Porsgrunn, november 2009 Karin Berntsen førstelektor 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD INNLEDNING SYKEPLEIEKOMPETANSE LÆRING I KLINISKE STUDIER VEILEDNING OG LÆRING FAGLIG PEDAGOGISKE VIRKEMIDLER OG METODER SAMARBEID MELLOM HØGSKOLE - STUDENT OG PRAKSISSTED FORMELLE STUDIEKRAV EVALUERINGS - OG VURDERINGSORDNINGER SLUTTORD REFERANSER

4 1.0 Innledning Sykepleierutdanningen fikk ny Rammeplan, fastsatt av Kunnskapsdepartementet 25 januar Ut fra denne har Høgskolen i Telemark, Institutt for helsefag utviklet Fagplan for høgskolens treårige Bachelorutdanning i sykepleie. Fagplanen danner grunnlaget for dokumenter om kliniske studier. I Fagplanen beskrives sykepleie som en praksisdisiplin, hvor forståelse av kunnskap reflekterer en filosofi om at teori og praksis står i et gjensidig forhold til hverandre. Kilder til sykepleiekunnskapen er varierte og representerer et bredt spekter av kunnskapsområder. Sykepleiefaglig kompetanse består både av teoretisk og praktisk kunnskap (Di Marks, 1999). Sykepleie som fag har blitt beskrevet på ulike måter og ved bruk av ulike teoretiske forankringer. I Fagplanen er sykepleiefagets kunnskapsbase beskrevet gjennom 1)Teoretisk kunnskap, 2)Praktisk kunnskap og 3) Erfaringskunnskap. Kliniske studier vil generelt gi studentene muligheter for videreutvikling og fordypning innen alle tre kunnskapsområdene og spesielt innen praktisk kunnskap og erfaringskunnskap. For studentene blir det viktig å erkjenne betydningen av å forstå og utforske teori for å utvikle sykepleiefaglig kompetanse i praksis. Fagplanens kjerneområder er grunnleggende for sykepleiepraksis og har sammenheng med utvikling av kliniske ferdigheter. Innenfor disse kjerneområdene vektlegges betydningen av identifikasjon, analyse og tolkning av kjernebegreper. Dette anses å være en læringsstrategi som fremmer kritisk tenkning. Concept exploration may offer the student a foundation on which to build the theoretical constructs necessary to move the practice and nursing into the 21 st century" (Schammel J., Miller, S., 1999). Utdanningen vektlegger utvikling av praktisk kompetanse innenfor sykepleiens virksomhetsområde. Praktisk kompetanse kan forstås som evne og dyktighet til å iverksette planlagte og hensiktsmessige sykepleiespesifikke tiltak og handlinger, hvor studentenes evne til systematisk tenkning og problemløsning er en grunnleggende forutsetning. Kliniske studier foregår innenfor ulike læringsarenaer. For å legge tilrette for læring i praksis er det viktig å avgrense og definere sykepleiepraksis for studenten. Sykepleie kjennetegnes blant annet ved å være en sosial, mellommenneskelig, moralsk og reflektert praksis. I dette inngår at læring i praksis handler om relasjoner, hvor meningsfull læring både er knyttet til kontekstuell og individuell læring. Utvikling av praktisk kompetanse relateres også til atferdsendringer hos studentene når det gjelder kommunikative og praktiske ferdigheter. Praktisk yrkeskompetanse læres og utvikles i nær kontakt med yrkets utøvelse og praksis. Plan for kliniske studier er et felles dokument for studenten og de som skal bidra til at studenten når studienes mål og bygger på nasjonal Rammeplan for sykepleierutdanning og lokal Fagplan

5 2.0 Sykepleiekompetanse Sykepleiefaglig kompetanse Generelt kan kompetansebegrepet defineres og forstås på mange måter. Det å være kompetent yrkesutøver kan defineres som at yrkesutøveren har tilstrekkelig evner og kapasitet til å fungere eller handle adekvat. Kompetansebegrepet relatert til sykepleie har vært gjenstand for mange diskusjoner og teoretiske forståelser (Bjørk, 2002), nasjonalt og internasjonalt. Kompetanse i sykepleie kan forstås som kvalifikasjoner til å gjøre noe og som evner relatert til å gjøre og handle (Fagermoen 1998). Den første forståelsen betegnes som statisk og den andre som dynamisk den dynamiske forståelse av kompetanse ligger til grunn for vår forståelse av kompetanse. Sykepleiefaglig kompetanse uttrykker helheten i de kunnskaper, holdninger og ferdigheter som skal kjennetegne en nyutdannet sykepleier. Kompetansen omfatter studentens totale og relevante forutsetninger for å praktisere faglig forsvarlig sykepleie. " Handlingskompetanse og handlingsberedskap er generelle overordnede begreper for sykepleiekompetanse. Handlingskompetanse er knyttet til den kompetanse som studentene forventes å ha som selvstendige yrkesutøvere i forhold til pasient og pårørende, mens handlingsberedskap er knyttet til områder hvor nyutdannede sykepleiere har kunnskaper i feltet, men ikke den nødvendige erfaring og spesialiserte opplæring. Handlingsberedskap er mer knyttet til pasientperifere handlinger (Rammeplan 2008). Helheten av sykepleiefaglig kompetanse på et overordnet nivå beskrives som fem delelementer i et kompetansebegrep (Mekki og Tollefsen. 2000) Teoretisk og analytisk kompetanse Praktisk kompetanse Læringskompetanse Sosial kompetanse Yrkesetisk kompetanse Disse fem delelementene av kompetanse er å forstå som HVORDAN studentenes læring og kompetanse skal komme til uttrykk (se figur 1). Teoretisk- analytisk kompetanse innebærer at studenten viser evne og vilje til å observere, analysere, reflektere og systematisere. Denne kompetansen er basert på teoretisk forståelse, analytisk evne og kunnskaper samt evne og vilje til å vurdere egne handlinger og ferdigheter. Praktisk kompetanse er evne og dyktighet til å iverksette sykepleiespesifikke tiltak og handlinger. Disse er karakterisert ved å være planlagte og hensiktsmessige, hvor studentens evne til systematisk tenkning og problemløsning er en grunnleggende forutsetning. Læringskompetanse er knyttet til studentens evne og vilje til selv å kunne tilegne seg ny kunnskap og anvende denne i nye sammenhenger. Det vil si evnen til å lære å lære. Sosial kompetanse kjennetegnes av evne og vilje til å etablere, gjennomføre og være utholdende i mellommenneskelige forhold. Orientering mot andre, empati, situasjonsforståelse, selvtillit, mot, samhandlings- og kommunikasjonsferdigheter er vesentlige elementer. Yrkesetisk kompetanse viser seg ved at studenten er i stand til å fatte etisk velbegrunnet valg 5

6 basert på det regelverk og de normer og verdier som styrer og innvirker på yrkesutøvelsen. En sykepleier må daglig kunne gjøre valg og prioritere i sin utøvelse av sykepleie ut fra etiske refleksjoner og hva som er best for pasienten. Utdanningen skal legge til rette for at studenten oppøver kompetanse innen alle disse elementene både i de teoretiske og kliniske studier. Videre skal den nyutdannede sykepleiers kompetanse, i følge Rammeplanen -08 (side 5-7) være relatert til: Helsefremming og forebygging Pleie, omsorg og behandling Undervisning og veiledning Yrkesetisk holdning og handling Fagutvikling, kvalitetssikring og forskning Organisasjon og ledelse, politikk og lovverk Dette betegnes som HVA eller innenfor hvilke områder læring og kompetanse forventes (se figur 1). De ulike kompetanseområdene er et uttrykk for det mangfold av kompetansekrav som stilles til sykepleiere. Det er også et uttrykk for behovet for endringskompetanse i arbeidslivet. Et dynamisk samarbeid mellom høgskole, praksisfelt og arbeidsliv er en forutsetning for å utdanne kvalifiserte og etisk bevisste yrkesutøvere. I denne sammenheng er helheten av sykepleiefaglig kompetanse mer enn å kunne dokumentere kompetanse ut fra standardkriterier og standardprosedyrer innenfor de ulike kompetanseområdene. Kompetanse er mer enn beskrivelse av aktiviteter. I Fagplanen av 2007 er det fastsatt mål innenfor de ulike kompetanseområdene og konkretisert i spesiell del for ulike studieårene. 6

7 3.0 Læring i kliniske studier. Det overordnede målet er å utdanne selvstyrte, uavhengige og indremotiverte sykepleiere med en spørrende og livslang innstilling til å lære. Formålet med veiledede praksisstudier er at studenten skal oppnå optimal handlingskompetanse for å kunne møte pasientens og samfunnets behov for sykepleie som del av et samlet behandlingstilbud.(rammeplan-08, side 11) I Rammeplan (2008) er det krav at alle deler av studentenes kliniske studier skal være veiledet Dette innebærer å velge bestemte lærer/veileder - student interaksjoner og læringsaktiviteter (Bevis 1989). Utvelgelsen av disse bør hovedsakelig være innenfor den type læring hun kaller contextual, syntactical og inquiry. Kontekstuell læring innebærer blant annet at man lærer det kulturell rammeverket som sykepleie som fag og praksis bygger på. Rammeverket inneholder kjernen i sykepleie, hvordan sykepleie utøves, samt hva som karakteriserer sykepleieverdenen i form av ritualer, terminologi, rolleforventninger, etikk, verdier, makt og samarbeid med kolleger. Syntaktisk læring er karakterisert ved logisk struktur og at man setter enkeltdeler sammen til meningsfulle helheter. Hensikten er at studenten lærer å løsrive seg fra det generelle og se den unike pasienten og det unike i enhver situasjon. Undersøkende læring er den kreative siden av sykepleie. Her lærer studenten å søke bakenforliggende antagelser for å vurdere gyldighet og sannhet, utvikle teori på bakgrunn av utradisjonelle ideer, visjoner og påfølgende undersøkelser. Studentens åpenhet for nye måter å handle på fremmes. Studentene skal studere sykepleiefag og funksjon i praksisfeltet. Det forventes at studentene anvender kunnskap fra sykepleievitenskap og tilstøtende fagområder som naturvitenskaplige fag og samfunnsvitenskaplige fag i utøvelse av sykepleie. De skal sette mål og beskrive fremgangsmåte for å nå målene relatert til enkeltpasienter og grupper av pasienter. Parallelt med å følge en plan for praksisperioden foregår mye læring helt spontant. Læring skjer således ved at studenten deltar i det som foregår i avdelingene. Læring av praktisk sykepleieutøvelse, samhandling og kommunikasjon med pasienter, pårørende og andre yrkesutøvere skal tilrettelegges slik at studenten i pleiesituasjonen kan dra nytte av andres opplevelser og erfaringer. I praksis skal sykepleierstudenter erfare arbeidsfellesskapet som framtidig yrkesutøver innenfor regelverkets krav og etiske retningslinjer. Kliniske studier foregår i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, hvor spesialisthelsetjenesten, forstått som medisinske og kirurgiske sengeposter, samt psykisk helsearbeid og kommunehelsetjenesten, forstått som sykepleietjenesten i kommune, eldreomsorg og hjemmesykepleie. Det skal i helsetjenesten også oppnås erfaring med dagkirurgi, operasjonsavdeling, overvåkingsavdelinger, forebyggende helsearbeid, samt svangerskaps- og barselomsorg. Kunnskapsbasert praksis Kunnskapsbasert praksis er et vedvarende krav i sykepleietjenesten, så vel som i utdanning av 7

8 sykepleiere. Diskusjoner rundt hva slags kunnskap og krav til kunnskapsutvikling som ligger til grunn for Evidence Based Practice (EBP) i sykepleie foregår på mange plan (Kim 2006, Kuven 2006). I kliniske studier ved sykepleierutdanningen i Høgskolen i Telemark, er det krav til studentenes forståelse av kunnskapsbasert praksis og til deres evne til å planlegge, gjennomføre og evaluere kunnskapsbasert sykepleieutøvelse (Nordtvedt M., et al, 2007). I første praksisstudier i sykepleierutdanningen vektlegges mesterlæring, hvor innlæring gjennom observasjon, imitasjon, trening og supervisjon er sentrale læringsformer (Nielsen og Kvale, 1999). Det innebærer at sykepleier/lærer demonstrerer og er tilstede i situasjonen for å se og høre og veilede studenten i pasientsamhandlingen For å sikre god veiledning er det av stor betydning å avklare roller, ansvar og oppgaver for alle parter. Veilederrollen for lærer og sykepleier innebærer å tilføye nye eller andre aspekter i situasjonen og sette studentens erfaring inn i en større sammenheng. Det er nødvendig å være bevisst at sykepleiere først og fremst har sitt fokus på pasientomsorg, mens lærene først og fremst har fokus på studentens læring. Sykepleier har ansvar for å gi veiledning, vise til læringsmuligheter, oppgaver og ansvar til studentene. Sykepleier skal også delta i muntlig evaluering av student til både lærer og student. Studenten har ansvar for egen læring og må være målrettet i å oppsøke og velge ut læresituasjoner, samt be om og ta imot veiledning. Veiledede praksisstudier innebærer at høgskolens lærere skal veilede og tilrettelegge gode læresituasjoner sammen med praksisstedets sykepleiere. Det er høgskolen som har hovedansvaret for veiledningens kvalitet og at planer for kliniske studier er i samsvar med rammeplanens formål, mål og krav til kompetanse for nyutdannede sykepleiere (Rammeplanen, 2008); et ansvar som krever jevnlig veiledning og tilstedeværelse i praksis. Praksisstedets sykepleiere har ansvar for veiledning i forhold til praksisstedets spesialiteter og egenart. Innen store deler av sykepleietjenesten er læresituasjoner aktuelle hele døgnet. Studenten planlegger i samarbeid med sykepleier og lærer hvordan disse læresituasjonene best kan benyttes i relasjon til mål for praksisperioden. Studenten skal i veiledede praksisstudier ha kontinuerlig veiledning fortrinnsvis av sykepleier med veiledningskompetanse og kompetanse til å vurdere studentenes faglige utvikling, inklusive vurdering av skikkethet (se veiledningsmodellene kapittel 4) Med observasjons- og hospiteringsstudier menes praksisstudier av kortere varighet med krav til veiledning og som vanligvis ikke er gjenstand for skriftlig vurdering. Hensikten med observasjons- og hospiteringsstudier er at studenten skal oppnå erfaring fra ulike og betydningsfulle deler av sykepleietjenesten. Studentens erfaringer skal danne handlingsberedskap som kan videreutvikles til handlingskompetanse ved opplæring og etterog videreutdanning Selvvalgte kliniske studier Det er lagt opp til en kortere periode med valgfri fordypningspraksis. Her kan studentene skaffe seg muligheter for en egenvalgt fordypning, knyttet til eksempelvis avsluttende bachelor oppgave og utenlandsstudier. Studentene skal på forhånd ha utarbeidet forslag til læringsmål og forslaget skal være godkjent av høgskolen før de selvvalgte studier starter (Rammeplan 2008) 8

9 Følgende skisse skal illustrere fokus for kliniske studier. I spesiell del vil vektlegging i de ulike periodene fremkommer. Teoretiskanalytisk kompetanse Læringskompetanse Sosial kompetanse Handlings komp. Pleie-Omsorg Behandling Helsefremming Forebygging Undervisning- Veiledning Organisasjon og Ledelse Fagutvikling Kvalsikring- Forskning Praktisk kompetanse Yrkesetisk kompetanse Bered skap = HVORDAN = HVA Figur 1 - Fokus i kliniske studier Klinisk læringsmiljø I helsetjenesten ulike institusjoner og enheter, er hovedfokus handlinger knyttet mot forebygging, behandling og lindrende aktiviteter overfor pasienter. Studentenes hovedfokus i kliniske studier i helsetjenesten er både å gjøre og å lære. Læringsmiljøet påvirker studentenes læringsprosess og læringsutbytte (Westad Hauge, 1999). Forskning viser hvordan det kliniske læringsmiljø også er avgjørende forhold knyttet til studenters læringsutbytte i kliniske studier (Ip og Chan, 2005, Berntsen og Bjørk, 2009). Læringsmiljøet i kliniske studier er påvirket av organisasjonsmessige, strukturelle og personorienterte forhold, så som klare avtaler mellom skole og klinikk, et åpent og inkluderende arbeidsmiljø som oppfatter studentene som enkeltpersoner, inkluderer studentene i beslutningsprosesser og utvikler innovative læringsstrategier som en del av den faglig-pedagogiske veiledningen (Berntsen, 9

10 2006) Veiledning og læring Veiledning i profesjonsutdanning har en betydningsfull oppgave i spenningsfeltet mellom teori og praksis. Veiledningens oppgave er tredelt; å gjøre studentene fortrolig med praksisfeltet å gi studentene hjelp til å studere i praksis ved hjelp av begreper, prinsipper og forståelsesmåter hentet fra teorifeltet og å skape behov for å sette seg inn i mer teori (Lauvås og Handal 2000, side 28). Kolbs læresirkel (se figur 2) understrekes betydningen av konkret erfaring og refleksjon for å stimulere til forståelse som igjen via en aktiv læringsprosess skal gi nytt grunnlag for læring og for nye konkrete erfaringer. ABSTRAKT FORSTÅELSE REFLEKSJON AKTIV LÆRING KONKRET ERFARING Figur 2 - Fritt etter Kolbs læresirkel Studentene skal - med utgangspunkt i Kolbs læresirkel - oppøve bevissthet om likhet og forskjeller ved mennesket, sett ut fra tre ulike generaliseringsnivåer; 1)mennesket er som alle andre, 2) mennesket er som noen andre og 3) mennesket er som ingen andre. Det er utviklet ulike modeller for veiledning. I denne praksisplanen vektlegges to hovedtyper av veiledning i praksisstudier; Mester - lærlingemodellen og Handling og refleksjonsmodellen. Studentene får veiledning ut fra praksisplanens to hovedmodeller for veiledning. Mester-lærlingemodellen Mester-lærlinge-perspektivet har fått en fornyet interesse i pedagogisk arbeid og forskning de siste årene. Mester-lærlingemodellen krever en aktiv og planmessig veiledningsoppfølging fra erfarne sykepleiere/veiledere på det aktuelle praksisstedet. Handlings- og refleksjonsmodellen krever et systematisk tilbud og redskaper for refleksjon på bakgrunn av gjennomført eller planlagt sykepleieutøvelse. Det er fire hovedtrekk eller karakteristika ved mesterlære som fremheves; Praksisfellesskap mesterlære finner sted i en sosial organisasjon Tilegnelse av faglig identitet - innlæring av et fags mange ferdigheter er trinn på veien i forhold til å beherske faget og avgjørende for utvikling av faglig identitet 10

11 Læring uten formell undervisning mesterlære er læring i en sosial struktur hvor det er mulig å observere og imitere det arbeidet mesteren og svennen gjør Evaluering gjennom praksis evalueringen foregår i arbeidssituasjonen ved kontinuerlig å teste ferdigheter og motta tilbakemelding (Lauvås og Handal ibid) Alle fire hovedtrekkene er vesentlige aspekter ved sykepleiestudenters ulike former for kliniske studier. Forutsetning for dette perspektivet er at det finnes rollemodeller i praksis som kan betegnes som "mestere" innen sykepleiefaget Handlings- og refleksjonsmodellen Denne modellen er utbredt i mange typer profesjonsutdanninger de siste årene. Modellen er utfyllende til Mester-Lærling-modellen. Modellen har som intensjon å utvikle kunnskapsbasen for profesjonell yrkesutøvelse ved å veksle mellom handling og refleksjon over handling. Utgangspunktet for veiledningen er at studenten skal assisteres for å finne frem til sitt eget kunnskapsgrunnlag, ferdigheter og holdninger som deres utøvelse hviler på.. Refleksjon Utgangspunkt for refleksjon er erfaring, erfaringen bearbeides via refleksjonsprosess og forventet resultatet er nye perspektiv på saksområdet og endring i adferd. Boud et all her i Bjerknes og Bjørk (1994) har utviklet en refleksjonsmodell med følgende komponenter: 1. Å vende tilbake til erfaringen Handling Nytt perspektiv Tanker 2. Håndtering av følelser Endring i adferd Følelser 3. Evaluering av erfaringen (I) (II) (III) ERFARING(ER) REFLEKSJONSPROSESSEN UTBYTTE som utgangsmateriale bearbeiding - integrering - prøve ut ny forståelse for refleksjonsprosessen tidligere abstraksjoner generaliseres og utvikles Figur 3 Refleksjon - refleksjonsprosess 11

12 4.1 Faglig pedagogiske virkemidler og metoder Relevante redskap i praktiske studier for utvikling av de ulike former for kompetanse, er fastsatt på bakgrunn av den sykepleiefaglige og pedagogiske forståelse som ligger som grunnlag for utdanningen. Pedagogiske hjelpemidler - metoder for veiledning i kliniske studier er mål- og evalueringssamtaler aktiv bruk av Plan for kliniske studier, egne mål og uke-/dagplaner dagbokbruk refleksjonsnotater veiledning refleksjonsgrupper skriftlig studieoppgaver ferdighetsskjema Mål- og evalueringssamtaler Mål- og evalueringssamtaler har som fokus å tilpasse gjennomføring av de enkelte praksisperiodene til hver enkelt students individuelle læringsmål ut fra praksisperiodens krav til kompetanseoppnåelse. Mål- og evalueringssamtalene gjennomføres som trekantsamtaler med enkeltstudentens veiledningsteam. Målsamtalene gjennomføres i løpet av studentens første uke/r i kliniske studier, evalueringssamtalen gjennomføres som midtevaluering og sluttevaluering ut fra fastsatte evalueringskriterier (produktevaluering). Mål og evalueringssamtaler forutsetter at studentene utformer egne mål og planer for gjennomføring av kliniske studier Dagbok Intensjon med skriving av dagbok er at den skal være et hjelpemiddel til å styrke refleksjon over erfaringer studentene gjør seg i det kliniske felt. Bruk av dagbok i vår sammenheng er følgelig ikke opptatt av resultatet av skrivingen, men snarere det som skjer av refleksjon i selve skriveprosessen, skrivingens funksjon for studenten er viktigere enn selve resultatet av skrivingen". Dagbokskriving kan ha ulike former; informativ, ekspressiv og poetisk. For kliniske studier fremheves den ekspressive formen; skriving uten formaliserte krav, som den sentrale kategorien og som fremhever den nære sammenhengen mellom den uformelle talen og vår tenkning. Den informative skrivingen er hensiktsmessig i forhold til saksutlegginger. Den poetiske form i skrivingen kan være hensiktsmessig og relevant når studentene trenger et metaforspråk. I studentenes dagbokskriving fra praktiske studier anbefales vektlegging av den ekspressive formen for skriving (Bjerknes og Bjørk,1994 s.108)). Følgende mal kan være hjelpemiddel for studentenes dagbokskriving i praktiske studier (ibid); 1. Beskriv situasjonen 2. Refleksjonsspørsmål: hvilke tanker, følelser, reaksjoner hadde jeg i situasjonen? hvorfor gikk det som det gikk? hva har jeg lært? hvordan kan jeg anvende det jeg har lært videre? 3. Hvilke andre tanker gjorde du deg om denne dagen i praksis 12

13 Refleksjonsnotater Det er sammenhengen mellom tanke, språk og læring. Stimulering av tankevirksomhet og læringsprosesser skjer når språket brukes aktivt; å formulere sine ideer, følelser og forestillinger, fører til klargjøring, forståelse og strukturering av eget tankegods (Vygotsky ). Språket er som oftest ikke er uttrykk for den ferdigtenkte tanke, men heller at tanken utvikles og ny kunnskap erverves gjennom det språklige uttrykk (Dysthe 1993). Ut fra en slik forståelse av språkets betydning for læring og kunnskapsutvikling, kan det utvikles mange hjelpemidler. I vår sammenheng vil språket brukes ved skriving av refleksjonsnotater til de fastsatte refleksjonsgrupper i løpet av kliniske studier. Her anbefales skriving innenfor både en informativ og ekspressiv kategori, samt for enkelte innenfor den poetiske kategori Refleksjonsgrupper Refleksjonsgrupper er grupper bestående av 5-8 studenter og 1 lærer, som veileder. Intensjon med gruppen er en systematisk refleksjon med likesinnede (peer learning). Her er sammenhengen mellom erfaring - det muntlige språk og læring og kunnskapsutvikling i fokus. Sentral ramme for refleksjonsgrupper er Refleksjonsprosessmodellen slik Bjerknes og Bjørk oversetter Boud et all. Refleksjonsgrupper etableres som en gjennomgående gruppe for studentene i deres studier i 2. og 3. studieår. Det utvikles rammer for refleksjonsgrupper for hvert studieår. Veiledning I kliniske studier er det fremhevet to hovedtyper for veiledning Mester-Lærling-modellen Intensjoner med denne type veiledning er skissert ovenfor. Mester-lærlingemodellen krever en aktiv og planmessig veiledningsoppfølging fra erfarne sykepleiere/veiledere på det aktuelle praksisstedet. Handlings-Refleksjonsmodell Veiledning har stor betydning for refleksjon og læring i praksisfeltet. Refleksjon kan økes ved at veiledningen tar utgangspunkt i studentens handlinger. Følgende figur kan vise som eksempel på studentenes veiledningsteam i kliniske studier Student Medstudenter Lærer Praksisveileder/Kontaktsykepleier Figur 4 Studentens veiledningsteam i praktiske studier 13

14 Skriftlig studieoppgave Studentene skal gjennomføre skriftlig studieoppgave som obligatorisk studiekrav slik det er beskrevet i Emneplanen for de ulike periodene. Ferdighetstrening Ferdighetstrening er gjennomgående i kliniske studier. Ferdigheter læres gjennom utprøving og egen erfaring. Ferdighetene lar seg ikke alene formidle teoretisk, men krever øvelse basert på holdninger til yrkesutøvelse og læringssituasjonen. Overleveringen av denne praksiskunnskapen forutsetter klinisk erfarne fagpersoner som kan demonstrere og korrigere, og at studenten kan prøve ut ferdigheter i samhandling med pasienter og medstudenter. Ferdighetstrening innebærer at studenten øver på og reflekterer over sentrale ferdigheter for yrkesutøvelsen. Ferdighetstrening og sykepleiernes praktiske ferdigheter er en viktig del av sykepleieutøvelsen og derved viktig læringsfokus. (Bjørk 1995, 1997). Vårt program vektlegger en modell for ferdighetstrening som inkluderer de komponenter som fremstår i utførelsen av praktiske ferdigheter (Bjørk, 2000). Modellen søker å fange inn sentrale aspekter av sykepleieres praktiske handlinger som bør være tilstede når handlingene foregår i klinikken. Modellen har derfor et normativt aspekt. Substans viser til at det inkluderes relevant innhold i form av bevegelsestrinn, instruksjon og informasjon Sekvens gjenspeiler om bevegelsestrinn, instruksjon og informasjon utøves i en logisk rekkefølge Nøyaktighet innebærer presisjon i hvert bevegelsestrinn og at den instruksjon og informasjon som er inkludert er korrekt og presis Flyt forekommer når hvert element i utøvelsen gir et inntrykk av letthet; når elementet virker «avsluttet» og uten nøling Integrasjon gjenspeiler evnen til å samkjøre de ulike elementene i en handling, for eksempel bevegelsestrinn, fysisk støtte og verbal kommunikasjon. Integrasjon innebærer også å se hva pasienten generelt har behov for parallelt med ivaretagelsen av de spesifikke behovene knyttet til den praktiske handlingen integrasjon nøyaktighet substans & sekvens Omsorg viser seg ved at sykepleieren skaper en atmosfære preget av respekt, akseptasjon og oppmuntring. Omsorg omfatter omtanke for omsorg hele personen; det vil si at sykepleieren ikke bare forholder seg til pasientens følelser og reaksjoner i den konkrete handlingssituasjonen, men også til den totale opplevelsen av å være pasient flyt Figur 5 Modell for Praktisk ferdighetsutøvelse i sykepleie Bjørk fortsetter å beskrive modellen på følgende måte; "Gjennom å vurdere innholdet i hver kategori og relasjonen mellom kategoriene fremstår praktiske sykepleieferdigheter som ganske komplekse. Den stiplede linjen mellom kategoriene indikerer deres innbyrdes avhengighet. Det er ikke et hierarkisk forhold mellom kategoriene fordi alle kategoriene må være til stede når en praktisk ferdighet skal utøves En slik forståelse for hvilke komponenter som inngår i utførelsen av praktiske ferdigheter 14

15 understreker betydningen av å fokusere på tid til disposisjon og læringsarenaer for denne delen i sykepleierutdanningen. Studentene kommer svært nær hverandre når ferdigheter utprøves i gjensidighet. Det er en utfordring å utnytte denne nærheten i læringsøyemed, slik at studenten kan bli kjent med seg selv og få erfaring med andre menneskers opplevelsesverden knyttet til kroppen og kroppslig nærhet og samhandling" Som hjelpemiddel for utvikling av praktiske ferdigheter er det er utviklet et ferdighetsskjema i en matrise med typer av ferdigheter og hvor modell for ferdighetsutøvelse er implementert. 4.2 Samarbeid mellom høgskole - student og praksissted Undervisning og veiledning av sykepleiestudenter reguleres av gjensidige avtaler med eierne av praksisstedene, (stat, kommune, fylkeskommune og private organisasjoner) slik at høgskolene sikres tilgang på praksisplasser der studentene oppnår gode læringsbetingelser som grunnlag for utvikling av den sykepleiekompetanse samfunnet til enhver tid trenger (Rammeplan, 2008). Slike avtaler er utformet med deler av sykepleiestudiets praksissteder. I fortsettelsen beskrives en mer konkretisert ansvarsdeling - modifisert ift Høgskolen i Telemark Høgskolens ansvar Høgskolen forventes å: legge til rette for god dialog med praksisfeltet planlegge målrettede kliniske studier i samarbeid med praksisfeltet sørge for at praksisstudiets innhold og vurderingsreglement til enhver tid er i overensstemmelse med departementets krav Høgskolelektors/høgskolelærers forventes å; kjenne til innhold, mål og ulike studiekrav i kliniske studier veilede studenter/studentgrupper i tråd med de veiledningsformer som er bestemt for den enkelte periode ha ansvar for at de formelle krav som stilles til den enkelte periode er oppfylt bidra til kvalitet i kliniske studier gjennom kjennskap til, og kontakt med praksissted og øvrige veiledere overordnet ansvar for studentevaluering med vurdering om bestått/ikke-bestått Studentens ansvar Studenten skal: ta ansvar for å kjenne til den enkelte praksisperiodes innhold, mål og studiekrav oppfylle de studiekrav som er lagt til den enkelte praksisperiode bidra aktivt til egen læring og til vurdering av egen læringsprosess Praksisfeltets ansvar Praksisfeltet skal: legge til rette for god dialog med høgskolen delta i planlegging av praksisstudier i samarbeid med høgskolen organisere og tilrettelegge i samarbeid med høgskole, slik at studentene kan gjennomføre praksisperioden på en tilfredsstillende måte bidra til at praksisstudiene kan gjennomføres på en faglig tilfredsstillende måte, 15

16 herunder ansvar for veiledning og vurdering av studenten ta ansvar for at studentene får informasjon om praksisstedets målsetting, arbeidsoppgaver og rutiner - Kontaktsykepleier forventes å: kjenne til praksisstudiets innhold, mål og studiekrav bidra i samarbeid med øvrige veiledere til at studenten kan gjennomføre praksisperioden på en faglig tilfredsstilende måte være studentens rollemodell og faglig veileder i praksisperioden delta i evalueringer av studenten 5.0 Formelle studiekrav Generelle krav i alle tre studieårene Praksistiden er 30 timer pr. uke i gjennomsnitt for hver periode. Pause er ikke inkludert. Studenten har selv ansvar for å registrere nærvær. Nærværsreglementet krever 90% tilstedeværelse i praksis for å få perioden bestått (se Verdt å Vite). Plan for praksis Studenten skal i hver periode skrive en individuell plan for hva hun/han søker å lære i den aktuelle praksisperioden. Denne kan være en plan for hele praksisperioden, ukeplaner eller dagsplaner. Planene skal godkjennes av lærer og leveres til veiledere. Dagbok Studenten skriver dagbok i hver praksisperiode. Dagboken skal bl.a. kunne brukes som utgangspunkt for veiledning. Spesielle studiekrav Innenfor hver praksisperiode er det utviklet spesielle studiekrav som må være godkjent for videre studieprogresjon. De spesielle studiekravene fremkommer under beskrivelser av praksisstudier i de enkelte studieårene på bakgrunn av retningslinjer formulert i Rammeplan og Fagplan. 16

17 6.0 Evaluerings - og vurderingsordninger Bakgrunn I utdanning av sykepleiere kreves en kombinasjon av produkt og prosessevaluering. I prosessen bør det legges til rette for læringsaktiviteter og en interaksjon mellom lærer og student som fremmer de ønskede målene Evalueringsordningene skal være i samsvar med læringsformene, mål og innhold i kliniske studier. Evaluering er en del av veiledningen. Evalueringen skal være både av formativ og summativ karakter. Den formative evalueringen er løpende i veiledningsprosessen og hensikten er å bevisstgjøre studentens kunnskaper og planlegge videre læringsaktiviteter ut fra disse. Den summative evalueringen er rettet mot resultater og skal foregå i avslutningen av en veiledningsenhet, praksisperiode eller av utdanningen i sin helhet. Den formative evalueringen må vektlegges i prosessen. Å fokusere på resultater vil påvirke studenten og kan være hindrende for vekst og utvikling. Studenten kan bli mest opptatt av å vise læreren hva som mestres og ikke be om hjelp til det som er vanskelig. Evaluering har fokus på både prosess og produkt. Evaluering kan illustreres som i figuren under. Formativ Summativ Evaluere Prosess Produkt Figur 6 Evalueringsfokus Sluttord Plan for kliniske studier- generell del, blir utdypet i konkretiserte opplegg for studentenes læring ved de ulike praksisstedene i kliniske studier; Plan for kliniske studier Spesielle del for; Kliniske studier - 1.år, Kliniske studier - 2.år og Kliniske studier 3.år 17

18 Referanser Berntsen, K., Bjørk, IT, (2009) Nursing Students s Perceptions of the Clinical Learning Environment in Nursing Homes, Journal of Nursing Educaiton, In press Berntsen, K, 2006, Sluttrapport klinisk læringsmiljø, Høgskolen I Telemark Bevis E.O., Watson J.,( 1989) Toward a Caring Curriculum: A new Pedagogy for Nursing, National League for Nursing, New York. Bjerknes M.S og Bjørk, I.T. (1994) Praktiske studier - perspektiver på refleksjon og læring, Oslo; Tano. Bjørk, IT. (2000) Hands On Nursing New graduates practical skill development in the clinical setting, Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo Bjørk, I.T. (2002) Kompetanse i sykepleie. I: I.T. Bjørk, F. Nortvedt, S. Helseth (red.)( 2002). Møter mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Akademiske. Bjørk, I.T.(1995) Neglected conflicts in the discipline of nursing: perceptions of the importance and value of practical skill, Journal of Advanced Nursing: 22: pp Bjørk I.T.(1997) Changing conceptions of practical skill and skill acquisitions in nursing education, Nursing Inquiry; 4; pp Di Marks Maran ( 1999) Reconstruction nursing: evidence, artistry and the curriculum, Nurse Education Today, no 19: 3-11,. Eggen, Ida (1995) Fra fagstruktur via læreplan til kognitiv struktur, Oslo, Publikasjonsserie 2, Institutt for sykepleievitenskap. Fagermoen, MS. (1998): Sykepleierens grunnkompetanse å være, å tenke og handle. I: Melsæter, G., Christiansen, B., Solheim, A. og Stabell, A. (Red.). (1998) På sykepleiefagets vegne. Festskrift til Ellen Askeland, Jan Fagermoen og Astrid Lønstad. Rapport nr. 13. Oslo: Høgskolen i Oslo. Fagermoen, MS.(1993) Sykepleie teori og praksis et fagdidaktisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget. Fagplan Sykepleie, Bacholorstudium, Høgskolen i Telemark, 2007 Hauge, Kari Westad, Se og bli sett - to Perceive and to be Perceived, Vård i Norden 2/99, Publ..No 52 Vol 19, No 2, Høgskolen i Telemark (2006) Verdt å vite, Avdelingsinformasjon for helse- og sosialfag. Kirkevold, M.: Vitenskap for praksis?, Ad Notam Gyldendal, Ip, Wan Yim & Chan, DSK, Hong Kong nursing students`perception of the clinical environment; a questionnaire survey, International Journal of Nursing Studies 42, (2005) pp Lauvås P. og Handal G. (2000) Veiledning og praktisk yrkesteori, Oslo ; Cappelens Akademisk forlag. Kim, S., (2006), Knowledge synthesis and use in practice debunking evidence-based, Klinisk 18

19 sygepleje, nr. 2, s Kunnskapsdepartementet (2008) Rammeplan og forskrift for 3-årig sykepleierutdanning Kuven, B.M., (2006), Hvordan introdusere kunnskapsbasert praksis i høgskolen, Sykepleien Forskning, , Mekki, T.E., Tollefsen,S.,(2000) På terskelen Introduksjon til sykepleie som fag og yrke, Akribe Forlag, Oslo Nordtvedt, M,. et all (2007), Å arbeide og undevise kunnskapsbasert en arbeidsbok for sykepleiere, Norsk Sykepleierforbund, Oslo Milligan F. (1998) Defining and assessing competence: the distraction of outcomes and the importance of educational process, Nurse Education Today, no 18,: Nielsen, K., Kvale S., (red) (1999) Mesterlære: læring som sosial praksis. Ad Notam Gyldendal. Silèn, C. et all.(1992) Problembaserad innlærning, Hälsouniversitetet, Linkøping. 19

20 20