Tale: Ny stortingsmelding: Mer landbrukspolitikk, eller ny politikk for hele verdikjed...

Transkript

1 Side 1 av 5 Du er her: regjeringen.no / Landbruks- og matdepartementet / Aktuelt / Taler og artikler / Ministerens taler og artikler / Tale: Ny stortingsmelding: Mer landbrukspolitikk, eller ny politikk for hele verdikjeden Tale/artikkel, Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk Foredrag på NHOs næringspolitiske seminar Tale: Ny stortingsmelding: Mer landbrukspolitikk, eller ny politikk for hele verdikjeden Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk Kjære forsamling, Jeg merket meg tittelen for mitt foredrag: Ny stortingsmelding: Mer landbrukspolitikk, eller ny politikk for hele verdikjeden? I tittelen ligger det en antydning om konflikt mellom landbruk og industri. Fra matindustriens side hender det jeg blir konfrontert med at myndighetene har lett for å glemme industrien. Oppmerksomheten rettes for mye mot jordbruket, blir det da hevdet. For meg blir dette skillet mellom landbruk og matindustri et kunstig skille i politikken, et skille jeg er opptatt av å fjerne. Det er riktig at min hverdag i betydelig grad preges av store og små saker som gjelder jordbruket direkte. Tunge økonomiske virkemidler og en regulert næring krever mye oppfølging. Men, nei - dette innebærer ikke at det som skjer videre utover i verdikjeden er glemt fra min side. Selvsagt ikke. Som matminister er jeg ansvarlig for den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-norge, det tar jeg ikke lett på. Matindustrien er en helt nødvendig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler i Norge. Det kan ikke gjentas for ofte: Jordbruket er avhengig av matindustrien for å få foredlet sine råvarer. Matindustrien er avhengig av et aktivt landbruk og norske jordbruksråvarer for sin produksjon. Matindustrien er i stor grad avhengig av det samme importvernet som jordbruket er avhengig av. Da må vi evne å jobbe på to fronter. Vi må ha en landbrukspolitikk som sikrer bonden en pris og en inntekt som sikrer produksjon og som er til å leve av. Noe annet vil være å undergrave landbruket med de kostnader dette har for storsamfunnet med arbeidsplasser og fellesgoder. Og på samme tid må matindustrien ha konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold til økende internasjonal konkurranse. La meg komme tilbake til dette. Matsikkerhet Først vil jeg gå inn på noen internasjonale utviklingstrekk som jeg tror vil få betydning for utvikling av landbrukspolitikken og matvaresektoren framover - både nasjonalt og internasjonalt. I løpet av min tid som statsråd har jeg erfart at holdningene til matproduksjon har endret seg, ikke minst internasjonalt. Mat-, klima- og finanskrisen ble et tidsskille med en helt annen oppmerksomhet på matsikkerhet. I den internasjonale politikken er dette nå blant de viktigste temaene som debatteres. Verden trenger mer mat. Mye mer og den må fordeles på en mer rettferdig måte. I dag er det i underkant av en milliard mennesker som sulter eller er underernærte. Samtidig blir vi flere folk. Klimaendringene vil påvirke muligheten for matproduksjon. Og matproduksjonen må skje på en måte som gir minst mulig utslipp av klimagasser.

2 Side 2 av 5 I internasjonal debatt har mange liberale økonomer og politikere ukritisk hevdet at arbeidsdeling mellom landene utfra komparative fortrinn for landbruksproduksjon måtte være rettesnoren for utforming av landbruksog handelspolitikk. Det vil i praksis si at land som Norge med våre naturgitte og kostnadsrelaterte ulemper i større grad skulle basere seg på import av matvarer fra land med gunstigere forhold for matproduksjon. Dette er oppfatninger som absolutt er i ferd med å nyanseres. Jeg deltok nylig på en stor konferanse i Haag der over 60 ministre fra ulike land, fagfolk, næringslivet og organisasjoner diskuterte jordbruk, klimaendringer og matsikkerhet. Mitt klare budskap der var: Skal vi klare å redusere verdens fattigdom, skal vi klare å møte den eksplosive befolkningsveksten, må hvert land ha rett til å produsere sin egen mat og vi må ha en plikt til å hjelpe andre til å klare det samme. Jeg tenker da på landbruksbistand. Dette er et syn jeg fikk bred støtte for i konferansen. Jeg oppfordrer alle som skal delta i den matpolitiske debatten framover å lese slutterklæringen fra Haag, den bærer bud om en annen retning for den internasjonale debatten enn det som var tilfellet for bare få år siden. Norsk matproduksjon er ikke stor sett i et globalt perpektiv, men like fullt et viktig bidrag til verdens matproduksjon. Vi kan ikke kun basere oss på import av mat fra andre land - vi må utnytte våre naturgitte ressurser gjennom et aktivt landbruk og en aktiv landbrukssektor i hele landet. Jeg har etter hvert møtt mange landbruksministre fra alle verdensdeler. Alle har ønsket å styrke og utvikle landbruksektoren i sitt eget land. Utgangspunktet har riktignok vært forskjellig. Noen tenker eksport av matvarer, andre tenker matsikkerhet for egen befolkning. Men ministrene har det til felles at ingen står for en politikk som innebærer nedbygging av eget landbruk og egen industri. Ingen tør gamble med egen matproduksjon. Norge står ikke alene i vår politikk om vern av denne sektoren. I dette perspektivet er jeg forundret over en del av kritikken mot den norske landbrukspolitikken. Påstander om en særnorsk landbrukspolitikk og at vi må tilpasse oss verden blir for enkelt - for naivt! Vi har en landbrukspolitikk som skal sikre en nasjonal matproduksjon under norske forhold, akkurat som Brasil og EU har sin landbrukspolitikk som sikrer sin produksjon under sine forhold. Med dette som bakteppe er økt matproduksjon er en viktig begrunnelse og motivasjon for vårt arbeid med den nye stortingsmeldingen. Internasjonal konkurranse Den økte oppmerksomheten om matsikkerhet og matproduksjon innebærer imidlertid ikke at det settes noen osteklokke over landbrukssektoren og landbrukspolitikken. Sektoren vil fortsatt møte økende internasjonal konkurranse. Konkurranseareanaen for norsk næringsliv utvides stadig med hensyn til regioner og produkter. I dag forhandler Norge om frihandelsavtaler med land som Kina og India der landbruk inngår i forhandlingene. Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon har også lenge ligget der som et stort usikkerhetsmoment. Internasjonalt er matindustrien karakterisert av kostnadspress og krav om effektiv produksjon. Samtidig er det en innovativ næring som forutsetter utvikling av nye produkter og ny teknologi for å kunne være konkurransedyktig. Industrien i våre naboland har vært nødt til å tilpasse sin økonomi, sin produktivitet og sitt kostnadsnivå til økt konkurranse gjennom sitt EU-medlemskap. Disse effektene forplanter seg til den norske matsektoren via handel med naboland, og ved at grensehandelen vokser. Hvis våre relative arbeidskrafts- og andre kostnader øker, vil det generelle importvernet bli svekket av kostnadsveksten. Dagens utfordringer for verdens matproduksjon kan igjen bidra til at prisene på landbruksråvarer øker slik de gjorde i For norsk matindustri vil økte priser internasjonalt isolert sett være drahjelp for økt aktivitet og verdiskapning. Prognosemakerne er imidlertid både usikre og uenige om framtidig prisutvikling, og hvordan dette vil påvirke styrken i vårt importvern. Den norske matsektoren er konkurranseutsatt. Importen har vært økende over flere år. Fra 1995 til 2009 er hjemmemarkedsandelen redusert fra 90 til 84 prosent. Sterkt svingende internasjonale priser gjør at graden av importbeskyttelse også varierer for noen basisråvarer hvor vi har norsk produksjon. Det har igjen blitt tydeligere etter det kraftige prisfallet internasjonalt. Fra toppen i 2008 til 1. januar 2009 falt FAOs prisindeks med over 30 prosent, for deretter å ha steget noe. Forbrukerkravene til kvalitet og mangfold øker også. Skal vi lykkes med å møte denne situasjonen er en oppegående og innovativ næringsmiddelindustri nødvendig. Da må også rammebetingelsene, samlet sett, være konkurransedyktige med utenlandske aktører.

3 Side 3 av 5 Konkurransekraft i industrien Jeg møtte matindustrien i vår for å få innspill til stortingsmeldingen. Stikkord for hva industrien var opptatt av var forutsigbare rammebetingelser, råvarepriser på jordbruksvarene, internasjonal konkurranse, investeringer og forskning og utvikling. Mine kommentarer til dette er: Vi har høyere råvarepriser i Norge enn i andre land, for vi er avhengig av lønnsomhet også i jordbruket som skal produsere råvarene her nord. Men den internasjonale matkrisen har vist at norske råvarepriser også er mer stabile. Vi er også et høykostland. Norske timelønnskostnader for ansatte i gjennomsnitt i industrien var 28 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt for våre handelspartnere i Og forskjellen har økt de siste årene. Særlig råvarepriser og kostnadsnivå bidrar til at importvernet er en avgjørende offentlig gitt rammebetingelse. Importvernet gjør det mulig å ha er prisnivå på råvarene som er tilpasset norsk kostnadsnivå, klima og topografi og dermed legge grunnlag for at vi kan bruke våre begrensede arealressurser til råvareproduksjon. Importvernet beskytter så vel primærproduksjonen som matindustrien. I WTO-forhandlingene er vårt mandat å sikre et fortsatt sterkt importvern både for råvarer og bearbeidede varer. I jordbruksoppgjørene har både jeg og avtalepartene vært opptatt av at industriens konkurransevilkår skal opprettholdes som følge av avtalene. Særlig konkurranseutsatt er den bearbeidende industrien, den såkalte RÅK-industrien, som har lavere tollsatser og omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon. Betydelige deler av norsk jordbruksproduksjon foredles i denne industrien. Med de sterke prissvingningene vi har sett internasjonalt, har bevilgningene til prisnedskriving for råvarene til næringsmiddel-industrien variert mye de siste årene. Men resultatet har vært at denne industrien har hatt forutsigbare, og vesentlig mer stabile råvarekostnader enn annen industri og rimelig like konkurransevilkår med utenlandsk industri de siste år. Også matindustrien er konjunkturavhengig, men i mindre grad enn annen industri, fordi etterspørselen er mer stabil. Men en økonomisk politikk som bidrar til et fornuftig rentenivå og stabil valutakurs er viktig også for næringsmiddelindustrien. En økonomisk politikk som bidrar til forutsigbarhet, er den enkeltfaktoren industrien oftest peker på, når det er snakk om rammebetingelser gitt av det offentlige. Norge har så langt klart seg godt gjennom finans- og økonomikrisen og norske matbedrifter har vært mindre påvirket av de sterke internasjonale svingningene i prisene på råvarer til mat enn de fleste andre land. Forskning og utvikling Landbruks- og matsektoren har lang tradisjon for samarbeid mellom næringen, myndighetene og kunnskapsmiljøer om forskning og forskningsbasert innovasjon. Forskning og innovasjon er løpende oppgaver som hele tiden er nødvendig for å ivareta og styrke konkurranseevnen til matsektoren. Samtidig vil jeg legge til rette for økt samspill mellom matsektoren og andre sektorer på forskning og innovasjon. Dette skal gi synergier gjennom utveksling av kunnskap, teknologi og ideer. Samarbeidet mellom blå og grønn sektor gjennom NOFIMA er et godt eksempel på det, og der jeg forventer betydelige resultater. Gode resultater forutsetter også at industrien er offensive på forskning. Dere må sette agendaen, definere hvor ny kunnskap behøves, utforme prosjekter og stille til veie nødvendig egenkapital. Jeg vil benytte anledningen til å rose dere for initiativet med å opprette en teknologiplattform på matområdet - Food for life. Plattformen skal bidra til å styrke den forskningsbaserte kunnskapen i industrien og derigjennom styrke innovasjons- og konkurranseevnen. Landbruks- og matdepartementet har et sektoransvar for hele den landbaserte matkjeden - inkludert næringsmiddelindustrien. Dette er et grunnleggende premiss i arbeidet med ny stortingsmelding som vi nå holder på med. Tilbake til verdikjeden Det er som sagt et mål for meg å bruke den nye stortingsmeldingen til å forme en mer helhetlig politikk for hele verdikjeden. Alle som arbeider med mat vet at alle ledd i verdikjeden må fungere godt dersom maten skal bli god og trygg, og dersom aktørene skal få utviklet nødvendig konkurransekraft. For denne regjeringen og meg som matminister har det vært viktig å initiere og støtte opp om viktige felles prosjekt i verdikjeden. Mer og mer står det klart at samhandling og samarbeid er viktig for å sikre en best fungerende verdikjede.

4 Side 4 av 5 Jeg tror det er viktig at matindustrien selv stiller seg nettopp det spørsmålet Samarbeides det på de riktige og viktige områdene? eller Strides det mest om tradisjonelle konflikttemaer av gammel vane? og Er dere tilstrekkelig opptatt av å etterkomme forbrukernes ønsker? Kanskje nettopp det å stille denne type kritiske spørsmål et at de viktigste innovasjonstiltakene en kan investere i? I så fall en billig investering. Mitt budskap er ikke å anklage matindustrien for å være navlebeskuende - Mitt budskap er at - Dersom vi skal legge rammene for en best mulig fungerende Matkjede i Norge - Så må det samarbeides mellom aktørene i verdikjeden. Jeg tror det er et potensial som ligger i samarbeid. Samarbeid kan løse felles problemer, og samarbeide kan skape muligheter. Samarbeid kan endog skape en bedre og sterkere konkurranse. Som landbruks- og matminister har jeg lagt vekt på å legge til rette for viktige prosjekter som kan styrke matkjedens anselse og konkurranseevne. Jeg kunne nevnt mange, men vil kort nevne tre meget viktige: Matkjedeutvalget esporings-prosjektet Avfallsprosjektet FORMAT Tre helt forskjellige prosjekter som temaer. Men samtidig tre prosjekter med felles utgangspunkt - Alle ledd i verdikjeden må bidra for å løfte prestasjonsnivå og konkurransekraft. Matkjedeutvalget Behovet for matkjedeutvalget og behovet for å stille spørsmål ved om matkjeden fungerer optimalt etter vesentlig endringer i maktstrukturene - er belyst og poengtert av talerne før meg. Vi må ta det på alvor når flere og flere stiller spørsmålstegn ved om vi har en sunn utvikling innen verdikjeden for mat. Jeg er glad matkjedeutvalget får så mye oppmerksomhet som det gjør. Dagligvarekjedene har et poeng når de retter søkelyset mot sterk leverandørkonsentrasjon og etterlyser effektivitet i industrien. Leverandørene har et poeng når de problematiserer sterk konsentrasjon blant grossister og detaljister, og får senest i går støtte fra NHH om at kjedene tar en for stor del av kaken. Lokalmatprodusentene har et poeng når de etterlyser bedre markedsadgang for lokal mat og plass i butikkhyllene. Forbrukerne har et poeng når de stiller spørsmål ved hva maten koster og hvor det blir av mangfoldet flere og flere vet eksisterer. Bøndene har et poeng når de undres over sammenhengen mellom råvarepris og hva en pølse koster i servicehandelen. NHO har et poeng når de understreker behovet for effektivisering og nytenkning. Matkjedeutvalget er ikke nedsatt for å finne syndebukker. Det er satt ned for å vurdere maktforholdene, se om disse er endret i vesentlig grad, og hva som eventuelt er konsekvensene av endringer i maktforhold. Utvalgets leder Einar Steensnæs vil utdype utvalgets arbeid senere i dag. Matkjedeutvalget skal legge fram sin rapport 1. april neste år. Jeg ser fram til å få denne rapporten på bordet. esporing esporingsprosjektet ble initiert etter en matskandale i omtalt som e.coli-saken. Når tilliten til norsk kjøtt var truet på alvor, var det lett å enes om høye ambisjoner for å styrke sporbarheten på mat. Alle aktører sluttet opp om esporingsprosjektet. Ikke bare de som drev med kjøtt, men også aktørene innen fisk, melk, grønt og korn - og Dagligvarehandelen esporingsprosjektet er snart ferdig. Målene for prosjektet kan nås. Jeg har store forventninger til de tekniske løsninger som er utviklet, og forventer at matbransjen tar løsningene i bruk. Jeg vet at matbransjen arbeider med å stifte et nytt aksjeselskap - esporing AS - som skal følge opp resultatene fra sporingsprosjektet i løpet av 2011.

5 Side 5 av 5 God sporbarhet som sikrer oss informasjon om hvor maten kommer fra, hvor den er laget og hvor den er solgt - er viktig! Dette blir vi beklageligvis minnet om hver gang nye e.coli-saker dukker opp Avfall Til sist. Avfallprosjektet FORMAT. Vi kan ikke kaste så mye mat som vi gjør dersom vi i en global sammenheng skal sikre nok mat til alle. Dette er et ressursspørsmål og det er et etisk spørsmål. Jeg er glad for de initiativ næringen selv har tatt for å svare på disse utfordringene, og forventer at industrien og dagligvarehandlene klarer å redusere avfallmengden betydelig. Disse prosjektene nevner jeg fordi de er viktige, og fordi de viser noen av sakene der hele verdikjeden for mat har felles oppgaver. Prosjektene er også et signal om at framtidas matpolitikk legger et betydelig ansvar til bransjen selv på å løse problemer og skape muligheter. Ikke minst gjennom gode samarbeidsløsninger som fungerer i praksis. Matbransjen - et mangehodet troll I matbransjen er det mange organisasjoner med mange meninger om hva som bør gjøres. Kanskje er det slik at matbransjen selv bør utvikle en bedre evne til å prioritere hvilke tiltak som er viktigst! En god politikk for hele verdikjeden er enklere å utforme, og blir langt mer målrettet om matbransjen selv var tydelige på de viktigste prioriteringene. Her har matbransjen har helt sikkert noe å lære av andre som har lykkes i å være klare i sitt budskap, for eksempel den norske offshore-næringa. Til slutt Som matminister er jeg svært opptatt av to ting når det gjelder matindustriens konkurransekraft: For det første: Jeg vil bidra til at bransjen har gode og egnede rammebetingelser for å kunne konkurrere - dette arbeides det med kontinuerlig både når det gjelder rammebetingelser nasjonalt og internasjonalt. og kanskje vel så viktig Matbransjens egen evne til å effektivisere og modernisere egen produksjon. Det er helt avgjørende at vår nasjonale matindustri har som mål å matche effektive matprodusenter i Europa. Det er ingen god eller klok unnskyldning å støtte seg til at Norge er et dyrt land og derfor blir alt dyrere. I et høykostland må vi være best til å ta i bruk teknologi og spisskompetanse. Det er ingen unnskyldning å være norsk selv om det er et faktum at vi lever under utfordrende produksjonsforhold. Som statsråd kan jeg bidra til mye, men det er selvsagt dere som må gjøre de forretningsmessige vurderingene. Jeg tror norsk matindustri har et potensiale for effektivisering og fornying. Den har ansvar for å sikre sin konkurransekraft gjennom innovasjon, omstilling og en sunn kostnadsutvikling. Her er det dere som ledere og eiere i matindustrien som må vise vei. Avslutningsvis vil jeg tilbake til der jeg startet; den gjensidige avhengigheten mellom primærproduksjonen og matindustrien. De ulike leddene i verdikjeden for mat må stå opp for hverandre - også i den politiske debatten. Jeg har savnet engasjement og støtte fra NHO sentralt når jordbruket har vært debattert. Norges nest største industribransje med 1000 større og mindre bedrifter, ca sysselsatte og en produksjonsverdi på over 130 milliarder kroner - fiskeindustrien ikke medregnet, er avhengige av et aktivt landbruk for å leve videre. Og avhengigheten er selvsagt gjensidig. Så derfor er budskapet: Stå opp for hverandre i matkjeden. Samarbeid om de viktige tingene. Dette er helt avgjørende for matvaresektorens framtid. Takk for oppmerksomheten.