Deres ref: /ICK Vår ref: 07/10668 Saksb. Jon Hastestad Vår dato:

Transkript

1 1 ARBEIDS- OG VELFERDSDIREKTORATET... Arbeids- og inkluderingsdepartementet Postboks 8019 Dep OSLO ARBEIDS - OG IN KLUDERINGSDEPARTEMENTET MOTTATT,0,5OKT 2007 Deres ref: /ICK Vår ref: 07/10668 Saksb. Jon Hastestad Vår dato: HØRING NOU 2007:4 NY UFØRESTØNAD TIL UFØRE OG NY ALDERSPENSJON Vi viser til departementets høringsbrev av med svarfrist Arbeids- og velferdsdirektoratet har vurdert forslagene i utredningen. Som det fremgår av det nedenstående er direktoratet i stor grad enig i utvalgets forslag, men vi peker også på en del etter vår vurdering uavklarte punkter som det må arbeides videre med før et nytt regelverk kan iverksettes. Som departementet har bedt om har vi disponert våre uttalelser ved å gi separate merknader til forslag som omfatter personer i yrkesaktiv alder (kapittel 11 og 12 i utredningen) og forslag som gjelder overgangen til alderspensjon og utformingen av denne (kapittel 13). I tillegg har vi noen kommentarer til forslagene til overgangsregler i kapittel 14 og noen administrative merknader knyttet til implementering av det nye regelverket. De øvrige kapitlene i utredningen vil ikke bli kommentert. Som det er bedt om er høringen sendt elektronisk til ick d)aid.de no Generelle kommentarer Tidsperspektiv Utvalget foreslår at den nye uførestønaden skal implementeres innen Vi gjør oppmerksom på at dette sammenfaller med en rekke andre større reformer, blant annet pensjonsreformen, NAV-reformen, RMI-reformen og helsetjenestereformen. I tillegg foreslås det endringer rundt organiseringen av yrkesskadeområdet. Videre skal nye arbeidsprosesser roller læres og praktiseres ved nye NAV-kontorer og forvaltningsenheter. Det er en meget stor risiko knyttet til å gjennomføre flere så store reformer innenfor en så kort tidsperiode. Risikoen er både knyttet til å implementere flere omfattende, nye tekniske løsninger og press på organisasjon og personalressurser.

2 2 Det er en grense for hvor mange store endringer og reformer en organisasjon kan klare å absorbere i løpet av så kort tid som det her er snakk om. NAV har ikke ubegrenset tilgang til ressurser og kompetanse. Presset på eksisterende ressurser er allerede svært stort. Dette utgjør en ikke uvesentlig risiko for gjennomføringen av alle endringene, både kvantitativt og kvalitativt. Videre vil en slik situasjon innebære en risiko i forhold til hvordan NAV kan levere sine tjenester overfor brukerne. I en svært presset situasjon vil både omfanget av og kvaliteten på tjenestetilbudet kunne bli forringet. En slik situasjon vil være svært uheldig. På denne bakgrunn må det vurderes grundigere enn det utvalget har gjort, om det er hensiktsmessig å implementere ny uførestønad innen Arbeids- og velferdsetatens gjennomføringsevne er et sentralt vurderingstema. Videre bør det foretas en grundig risikovurdering. Merknader til kapittel 11 En bedre uføreordning Innledning Utvalget ser behovet for en ny uføreordning i sammenheng med de store endringsprosessene som foregår innenfor arbeids- og velferdsområdet, dvs. NAV-reformen, fornyet avtale om inkluderende arbeidsliv og pensjonsreformen. Kapittel 11 i utredningen omhandler tildelingsreglene for ny uførestønad. Med tildelingsregler menes vilkårene som skal være oppfylt for at en person skal kunne få en uføreytelse, samt saksbehandlings- og innvilgelsesrutiner. Utvalget påpeker også at utformingen av den nye tidsbegrensede inntektssikringsordningen vil ha stor betydning for fastsettingen av inngangsvilkårene for ny uførestønad og behovet for revurdering av løpende uføreytelser. Fra departementet er det signalisert at målgruppen for den tidsbegrensede ytelsen skal være personer som på grunn av sine helseproblemer har behov for bistand, i form av medisinsk behandling eller arbeidsrettet tiltak, og oppfølging for å komme i arbeid. Ytelsen skal videre kunne gis til personer som har prøvd slike tiltak uten at det har ført til en tilstrekkelig bedring av inntektsevnen, men der det fortsatt er mulig at inntektsevnen kan bedres slik at vedkommende kan komme i arbeid. I utvalgets forslag er det flere steder nevnt at i tilfeller hvor det er usikkerhet om framtidig arbeidsevne, bør uførestønad kunne innvilges såfremt vilkårene for øvrig er oppfylt, se bl.a. side 180, 1. spalte og 200, 2. spalte. Vi vil presisere at vi ser det som viktig at vilkårene for å motta den tidsbegrensede og den varige ytelsen samordnes, slik at man ikke står i en situasjon hvor personer vil "falle mellom" de to inntektssikringsordningene. Dersom det etter en bred vurdering fremdeles foreligger tvil om personens arbeids-/inntektsevne, bør personen etter vår oppfatning i størst mulig grad motta tidsbegrenset inntektssikring, hvor man har mulighet for å følge opp saken bedre dersom det skulle skje endringer i vedkommendes arbeids- /funksjonsevne. Målgruppen for ny uførestønad bør være personer, hvor det i størst mulig

3 3 grad er avklart at disse ikke vil kunne komme tilbake i arbeid, og hvor behovet for oppfølging/revurdering er lite. Vi støtter utvalget i at man må basere seg på en grundig vurdering av søkers arbeids- og inntektsevne i vurderingen av om vilkårene for ny uføreytelse er oppfylt. Utvalget drøfter om det er hensiktsmessig å utforme uføreordningen slik at den enkelte ikke skal kunne søke om en uføreytelse, men at uføreytelsen er ett av virkemidlene som saksbehandlere kan ta i bruk dersom ytterligere rehabiliterings-/ aktiviseringsforsøk ikke vurderes å kunne bedre arbeidsevnen. Vi støtter utvalgets forslag om at dette ikke bør gjøres uten en grundig utredning, og vil foreslå at man i lys av den danske modellen utreder dette. Det forutsettes at et slikt vedtak skal kunne påklages. Nedenfor er det gitt nærmere kommentarer til utvalgets forslag og vurderinger. Det medisinske inngangsvilkåret (11.4 og 11.5) Vi vil først få bifalle utvalgets understrekning av at det medisinske inngangsvilkåret bør anses som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å innvilges ytelse. Etter vår oppfatning bør dette være retningsgivende for alle de helserelaterte ytelsene som nå samles i NAV, og det vil legges til grunn for den tilnærmingen til arbeidsevnevurderinger som nå jobbes fram sammen med bl.a. Sosial- og helsedirektoratet. Vi viser her også til utvalgets ønske om å vurdere en nedtoning av det medisinske vilkåret knyttet til revidert midlertidig inntektssikring (RMI). Etter vår oppfatning bør imidlertid dette også gi opphav til vurderinger av selve det juridiske inngangskriteriet knyttet til begge ordningene, som i stor utstrekning kun peker hen på medisinske forhold som eneste relevante årsak ("på grunn av sykdom... osv"). Det er gode grunner for å allerede nå vurdere disse inngangsformuleringene slik at de i større grad avspeiler at også andre forhold vil ha vesentlig betydning for den samlede arbeidsevnevurderingen som skal legges til grunn for å innvilge ytelser. I denne forbindelse er det også positivt at utvalget understreker at legenes rolle bør begrenses til å beskrive sykdom/medisinske forhold og hva som hindrer søkeren i å være i arbeid eller tiltak - og at disse vurderingene bør skilles skarpt fra selve arbeidsevnevurderingene som entydig bør være arbeids- og velferdsetatens oppgave. Vi støtter dermed også forslaget om å gjøre endringer i dagens blankett for Legeerklæring ved uførhet, og mener dette bør skje som en naturlig oppfølging av den prosessen som nå innledes mht. revisjon av legenes sykemeldinger (såkalt "gult kort" mv.). Vi ser meget positivt på utvalgets generelle betoning av at arbeidsevnevurderinger bør bli det sentrale verktøyet for å avklare arbeids/inntektsevne. Vi merker oss at utvalget mener tiden ennå ikke er inne for å avvikle det medisinske inngangsvilkåret som årsak til nedsatt

4 4 arbeidsevne, og er enig i at dette foreløpig bør opprettholdes. En videreutvikling av arbeidsevne-/funksjonsvurdering i tillegg til utvikling av gode samarbeidsrutiner med legene vil være viktige tiltak for å oppnå en bedre skjønnsvurdering av hvem som fyller vilkårene for den varige ytelsen. Personens helse og sykdomshistorie vil være viktige elementer i en slik arbeidsevne-/funksjonsevnevurdering. En av utfordringene med et for ensidig fokus på sykdom/skade er at man plasserer hele problemet hos individet, og ikke ser på det som et "samspill" mellom brukerens evner og arbeidslivets krav. Når arbeidsevnevurderinger er tilstrekkelig systematisert og implementert i NAVforvaltningen, bør det imidlertid vurderes en nedtoning av det medisinske inngangsvilkåret. NAV vil i det pågående utviklingsarbeidet legge til rette for at metodikk og systemstøtte for ny arbeidsevnevurdering også vil kunne anvendes ved vurdering av behov og vilkår mht varig uføreytelse. For å motvirke fokus på personens sykdom og begrensninger, bør det utvikles gode rutiner, metodikk samt IT-støtte som har fokus på personens muligheter og ressurser, istedenfor vedkommendes begrensninger. På samme måte mener vi at en omlegging vekk fra de sykdomsfokuserte søknadsordningene knyttet til helserelaterte stønader - slik man har gjort i Danmark - betinger at vurderingene tilfredsstiller visse minstekrav. Vi vil sterkt anbefale en kommende utredning av disse potensielle grepene litt frem i tid. Inngangsvilkårene for eldre ( ) Ved innføring av fleksibel pensjonsalder kan det bli økonomisk fordelaktig å motta en uføreytelse framfor å velge alderspensjon. Utvalget drøfter under dette punktet om det kan være hensiktsmessig med et strengere medisinsk inngangsvilkår for eldre uføre. Utvalget anbefaler ikke å innføre et strengere medisinsk vilkår for å få uførestønad etter en viss alder. Vi er enig med utvalget og vil fraråde dette. Det vil medføre vanskelige skjønnsmessige avgrensninger, noe som erfaringsmessig genererer mange klager og anker. Det er ikke ønskelig å lage ytterligere kompliserte ordninger som medfører tidkrevende saksbehandling med fokus på medisinske vilkår. Et slikt krav for eldre aldersgrupper vil medføre at en stor mengde krav ville måtte behandles i forhold til strengere medisinske vilkår. Vi viser til de erfaringene som er gjort med å praktisere de særlige medisinske vilkår for garantert tilleggsytelse til unge uføre. Inngangsvilkårene til garantiordningen for unge uføre (11.4.5) Utvalget legger til grunn at garantiordningen for unge uføre skal videreføres. Vi er enig med utvalget i at det bør vurderes å fjerne det særlige medisinske vilkåret for denne ytelsen. Vi viser til redegjørelsen på s. 190, 1. og 2. spalte om erfaringene med gjeldende ordning. Vi ser samtidig at en fjerning av det særlige medisinske vilkåret vil føre til en viss utgiftsvekst. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at en fjerning av særreglene vil føre til vekst i antall

5 5 personer med uførestønad. Unge uføre som ikke fyller vilkårene for den garanterte ytelsen får i dag også uførepensjon, men beregnet etter de alminnelige reglene. Uansett mener vi at det er behov for en gjennomgang av ordningen med sikte på å gjøre vurderingen i disse sakene enklere. Det må da foretas en bred vurdering av om eventuelle endringer skal gjøres gjeldende både for ny midlertidig inntektssikring og for den varige uføreytelsen. Krav til omfang av nedsatt inntektsevne (uføregrad ) (11.7) Når det gjelder kravet til nedsatt arbeids-/inntektsevne sier utvalget at det bør vurderes om den nedre grensen for å komme inn i uføreordningen skal reduseres til 1/3. Utvalget viser til at erfaringer fra andre ordninger og andre land tilsier at dette kan gjøres uten store konsekvenser for antallet stønadsmottakere og utgiftene. Den forsøksordningen vi har i dag i seks fylker med lavere uføregrad på hhv 30 og 40 prosent gjelder tidsbegrenset uførestønad i 6 fylker, og skal evalueres i løpet av Ettersom den bare gjelder personer under 55 år med "klare" diagnoser, vil resultatet neppe si noe om risiko for økt tilgang til uføreytelse generelt eller spesielt for eldre aldersgrupper. Ettersom forsøksordningen antakelig ville "passet" bedre for eldre personer og personer med diffuse lidelser, blir den ikke brukt i stor utstrekning. Et av utvalgets argumenter mot å sette ned kravet til nedsatt inntektsevne er at det blir vanskeligere å avgjøre hvem som kvalifiserer til uføreytelse når uføregraden er lav, og at det i slike tilfeller kan være større problemer med å sikre likebehandling. Til dette vil vi bemerke at etter dagens system er det mange som opplever minstekravet for rett til uføreytelser som urimelig. Personer som har tapt inntektsevnen med mellom 33 og 50% er i dag vesentlig dårligere stilt enn de som fyller minstekravet og blir innvilget gradert eller hel uførepensjon og eventuelt har lønn for restarbeidsevnen i tillegg. Dette kommer særlig på spissen når uføregraden er rett i underkant av 50 %. Et tap i inntekt på i underkant av 50 % kan være dramatisk for mange, hvilket i seg selv kan medføre (har medført?) sykdom. Det er sannsynlig at det ved et redusert inngangsvilkår vil være flere med relativt beskjedne problemer som tildeles uføreytelser. Men dette veies, i hvert fall til en viss grad opp av at flere vil få uføreytelser etter lavere grad enn hittil har vært tilfellet og hensynet til arbeidslinjen ivaretas. Lave uføregrader er vanskelige å vurdere presist. Jo lavere tap i inntektsevnen som skal kompenseres, jo større utfordringer er det å fastsette uføregraden presist. Uføregraden fastsettes etter en sammenligning av inntektsnivå før og etter uførhet. Det er derfor viktig at

6 6 inntektsnivåene blir fastsatt korrekt. Fastsettelsen av inntektsnivå før og etter uførhet kan være helt avgjørende for på hvilken side man lander, over eller under minstekravet. Arbeids- og velferdsdirektoratet tilrår at nedre grense for uførepensjonen settes tilsvarende de grensene vi i dag har, og som tilsvarer det som er lagt til grunn i den fremtidige RMI, dvs at det bør gjelde en 50 % grense for den fremtidige uføreordningen. For en del brukere må inntektsnivå før uførhet fastsettes ut fra en skjønnsmessig vurdering. Vi vil foreslå at vilkåret tilpasses prosentintervallene for uføregrad som i dag fastsetes i 5- prosents intervaller. Vi vil også peke på at en slik endring av inngangsvilkåret må vurderes i sammenheng med inngangsvilkåret for ny tidsbegrenset stønad som er foreslått satt til 50%. Vi tror ikke det bør kunne gis en uførestønad etter lavere grad enn 50% uten at vedkommende først har vært gjennom en periode med midlertidig inntektssikring. I så fall vil ordningen kunne motivere til å bedre arbeidsevnen til mer enn 50% i perioden med midlertidig ytelse. Hvis det blir adgang til å gå ned til lavere uføregrad enn 50% i perioden med midlertidig ytelse, bør det være mulig å avløse denne med en innvilgning av uførestønad. Vi mener ellers at uansett hvilken løsning man velger, må dette vilkåret samordnes med reglene som foreslås for ny tidsbegrenset inntektssikring, for å unngå et press mot varig uførestønad. Vi peker i den anledning bl.a. på at etter hovedregelen skal ikke personer innvilges uførestønad uten å ha vært innom RMI. Inngangsvilkårene for RMI er nedsatt inntektsevne med minst 50 prosent. Personer med for eksempel 40 prosent nedsatt inntektsevne vil ikke fylle vilkårene for RMI. Dermed vil mange heller ikke fylle vilkårene for uførestønad da attføring ikke vil kunne forsøkes. Obligatorisk revurdering av uføreytelser (11.8) Etter utvalgets vurdering er det åpenbart at noen av uføresakene bør revurderes etter en tid. Dette skal gjelde i tilfeller der det er usikkerhet knyttet til framtidig arbeidsevne, men hvor det likevel innvilges uførestønad. Videre foreslås det at beslutningen om revurdering etter en viss tid skal tas på vedtakstidspunktet og fremgå av vedtaket. Arbeids- og velferdsdirektoratet tilrår at det ikke gis regler som legger opp til regelmessige revurderinger av en tilstått uførepensjon med sikte på reaktivisering. En uførepensjon bør være tilstått etter en grundig prosess med forsøk på attføring og annen rehabilitering. Det bør være overveiende sannsynlig at inntektsevnen ikke vil kunne bedres i overskuelig fremtid. Dette fører til at NAV bør konsentrere ressursene om å sikre at vilkårene for pensjonen fremdeles er oppfylt, og ikke bruke store ressurser på å fremfinne saker for mulig reaktivering.

7 7 Trygdeetaten hadde tidligere en praksis med å sette uførepensjonssaker til revisjon. Ordningen ble arbeidskrevende uten at dette ga nevneverdige resultater. Dersom man vil innføre en slik ordning i dag, bør den ikke fremstå som et kontrolltiltak hvor hovedvekten legges på å innhente medisinske opplysninger, men som et positivt tilbud om hjelp til å komme i arbeid. Det innebærer også at man kan sette inn ressurser hovedsakelig på de mottakere av uførestønad som selv melder fra om at de ønsker å prøve seg i arbeid igjen, eller utvide arbeidsinnsatsen sin. Regelverket bør være utformet slik at det vil lønne seg å utvide arbeidsinnsatsen, selv om man mottar varig uføreytelse. Samtidig bør dagens ordning med adgang til revurdering der det skjer vesentlige endringer opprettholdes. Vi legger ellers til at forslag om en utvidelse av adgangen til revurdering av uføresakene, er i samsvar med et lenge følt behov i tidligere trygdeetaten, nå arbeids- og velferdsetaten. Etter gjeldende regler, er det kun hjemmel for revurdering dersom det har skjedd vesentlige endringer i de forhold som ble lagt til grunn ved innvilgelsen av stønaden. De aktuelle paragrafene (folketrygdloven og 21-6) har i praksis hovedsakelig blitt anvendt i saker der brukeren har arbeidet mer og hatt større inntekter enn det som er forenlig med den innvilgede uføreytelsen. Selv om også vesentlige endringer i andre forhold enn arbeidsinntekt anses å hjemle revurdering etter disse bestemmelsene, har det vært få revurderinger ut fra en medisinsk/funksjonsmessig vurdering og det har vært noe tilfeldig hvilke saker som er tatt, opp til revurdering ut fra dette perspektivet. I dagens system mangles en klarere hjemmel for systematisk revurdering av andre saker enn de sakene hvor inntektsgrensen er overskredet. Dette har nok medført at mange saker hvor en revurdering hadde vært riktig, ikke er tatt opp slik at stønaden har løpt uendret, hvilket anses å være i dårlig samsvar med arbeidslinjen. At det har vært tilfeldig hvilke saker som er tatt opp til revurdering, innebærer også en urimelig forskjellsbehandling. Det antas at brukere, som over en periode har mottatt uføreytelser, ofte vil ha behov for attføringstiltak i form av arbeidstrening eller lignende før vedkommende eventuelt igjen kan bli i stand til å skaffe seg arbeidsinntekt. I et nytt regelverk bør det derfor presiseres at ikke bare en vesentlig bedring av helsetilstanden, men også endrede utsikter til at attføring vil kunne føre frem, herunder endringer i arbeidsmarkedet, nye tekniske hjelpemidler og lignende bør kunne tillegges konsekvenser for stønadsmottakeren. I tillegg viser utvalget til at ordningen med blant annet tidsbegrenset uførestønad ikke synes å ha svart til forventningene. Forslaget legger dessuten opp til en bedre samordning mellom de ulike stønadsordningene enn etter dagens regler. Det vises i den forbindelse til gjeldende tidsbegrensningsregler for rehabiliteringspenger, som ganske snart etter at disse ble vedtatt, har nødvendiggjort en praksisjustering når det gjelder tidsbegrenset uførestønad. Dette må ses i sammenheng med signaler fra departementet om at man i størst mulig grad skulle unngå at personer med mulige rettigheter i perioder ble gående uten ytelser til livsopphold. Mange i

8 8 etaten har opplevd det som meget uheldig at brukere, som fortsatt var under behandling med utsikt til bedring, måtte innvilges en uføreytelse istedenfor fortsatt å kunne motta rehabiliteringspenger. Det anses å være viktig at hovedinnsatsen mht. oppfølging ligger forut for innvilgelsen av uførestønad, og at grensesnittet mot den nye midlertidige inntektssikringen blir mest mulig riktig. Hvis det fastsettes en for streng tidsramme for RMI, vil vi akkurat som etter dagens ordning være tvunget til å gi uførestønad til brukere som innen overskuelig fremtid vil kunne komme tilbake til arbeid, selv om dette kan ta en del tid. Uførestønad bør være forbehold brukere som ikke har utsikt til ny arbeidsinnsats eller bedring av arbeidsevnen. Utvalget kommer også inn på spørsmål om utvidelse av den hvilende pensjonsretten, og mener at dette bør vurderes. Vi har ingen vesentlige innvendinger mot dette, men en eventuell utvidelse bør vurderes i forhold til regelen om endring på grunn av vesentlig endring (bedring) i de forhold som lå til grunn for vedtaket. En slik revurdering kan ikke gjøres så lenge en person har hvilende pensjonsrett eller i forbindelse med innløsning av denne. Vi vil reise spørsmålet om personer som mottar uførestønad, og som vil tilbake til arbeid skal ha tilgang til tiltak og virkemidler for å komme i arbeid uten å måtte gå tilbake til midlertidig inntektssikring igjen. På den ene side kan det tenkes at en mulighet for å kombinere tiltak og uførestønad vil gjøre det enklere å innvilge en varig ytelse fordi overgangen ikke har betydning for brukers tilgang til disse tjenestene og ytelsene. På den annen side vil man unngå å bruke ressurser på saksbehandling som en veksling mellom ytelsene vil medføre. Dersom uførestønaden blir høyere enn den midlertidige inntektssikringen, kan en tilbakeføring til midlertidig inntektssikring også bidra til å svekke motivasjonen til å prøve tiltak. I forbindelse med dette kan man også vurdere om det skal gjøres forskjell på virkemidlene for de som ble innvilget uførepensjon etter reglene som gjaldt før 2004, og de som har fått uførepensjon senere etter strengere regler, jf ftl Vi peker dessuten at NAV jobber for en generell løsrivelse av virkemiddelapparat og livsoppholdsytelse. Det blir derfor litt kunstig å skulle foreslå at det ikke skal finnes tiltaksmuligheter for uførepensjonister, men at disse må skifte ytelse for å få tilgang til NAV sitt samlede virkemiddelapparat. Etaten sliter nok med å få reaktivisert uførepensjonister, og vi tror ikke det blir enklere om de i tillegg skal tvinges til å si fra seg uførepensjonen og over på RMI for å kunne nyte godt av tiltak i sin reaktiviseringsprosess. Merknader til kapittel 12 Modell for uføreytelse Innledning Utvalget har vurdert og tatt stilling til om beregningsreglene for den nye uføreytelsen skal følge systemet for alderspensjon, eller om den skal beregnes etter samme prinsipper som gjelder for korttidsytelser fra folketrygden.

9 9 Vi støtter utvalgets forslag om å løsrive den nye uføreytelsen fra pensjonssystemet og beregne den som en prosentandel av inntekten før uførhet, på lik linje med dagens korttidsytelser og tidsbegrenset uførestønad. Vi deler videre utvalgets oppfatning av at en felles beregningsmodell for stønader til personer i yrkesaktiv alder vil gi oversiktlige konsekvenser av å bevege seg fra en ordning til en annen, samt mellom stønad og arbeid. Like skatteregler for personer i yrkesaktiv alder, vil også bidra til økt forutberegnelighet. For å unngå press på uførestønaden mener vi at ytelsen ikke bør være mer økonomisk lønnsom enn den nye midlertidige inntektssikringen. Det bør derfor vurderes å legge de samme inntektsårene til grunn for beregningen av de to ytelsen, jf kommentaren til punkt nedenfor. Vi vil likevel påpeke at vi savner en vurdering av hvordan den nye uførestønaden skal behandles i forhold til konvensjonene, herunder EØS-avtalens trygdedel. Vi mener det er viktig at forholdet til konvensjonsbestemmelsene utredes og avklares før den nye uføreytelsen vedtas. Vi ser at den foreslåtte beregningsmodellen for ny uførestønad har enkelte uheldige sider i forhold til avtalene, og at det kan være behov for særlige regler for hvordan inntektsgrunnlaget skal fastsettes ved beregningen. I tillegg bør det vurderes å innføre regler som gir adgang til samordning med utenlandske ytelser. Innføring av en uførestønad som beregnes uavhengig av opptjeningstid vil forsterke problemene med overkompensasjon i avtalesammenheng. I dag kan vi for eksempel ikke anvende samordningsbestemmelsene i forordning 1408/71 fordi vi mangler nasjonal lovhjemmel. Når det gjelder EØS-reglene, vil den foreslåtte uførestønaden på samme måte som tidsbegrenset uførestønad måtte kategoriseres som en uføreytelse som ikke er avhengig av trygdetid etter forordning 1408/71. Hvis det ikke fastsettes særskilte regler, vil dette medføre at mange vil få urimelig lave såkalte oppsatte delytelser fra Norge. Hvis en person blir ufør etter at trygdetilknytningen til Norge har opphørt, og vedkommende ikke har noe inntektsgrunnlag i Norge for beregning, vil vedkommende bli avspist med en proratisert minsteytelse fra Norge, selv om inntektene opptjent her var høye. I dag praktiserer vi i EØS-saker reglene slik at det gis uførepensjon til personer som blir uføre i annet EØS-land, uten hensyn til bestemmelsene i ftl om tidsbegrenset uførestønad. Når uførheten inntreffer i Norge vil det på den annen side som regel bli gitt en ordinært beregnet uførestønad uten proratisering, og dette vil kunne gi den enkelte en betydelig overkompensasjon samlet sett fra de EØS-land hvor vedkommende har hatt pensjonsopptjening. Hvis de andre aktuelle land har en tilsvarende ordning uten trygdetidsberegning, gjelder et risikoprinsipp slik at stønad bare gis fra det landet hvor uførheten oppstår.

10 10 Om medlemskap i trygden og eksport av ytelser (12.4.5) Forut ående medlemska Utvalget legger til grunn at dagens regler om forutgående medlemskap for uføreytelser videreføres i den nye uføreordningen. Hovedregelen er da at det kreves minst tre års medlemskap fram til uføretidspunktet. Utvalget har ikke begrunnet dette valget nærmere. Når det gjelder den midlertidige inntektssikringen er det foreslått å videreføre reglene om forutgående medlemskap som gjelder for rehabiliterings- og attføringsytelser. Disse reglene gir rett til en ytelse etter ett eller tre års medlemstid fram til kravtidspunktet, dvs. at man kan "bo seg til" en ytelse. Forslagene innebærer således at disse ulikhetene vil videreføres. Det vil fortsatt være personer som far rett til en midlertidig ytelse, men som ikke vil kunne få en varig uføreytelse. Vi slutter oss til at man i hovedsak viderefører vilkårene om forutgående medlemskap for rett til en varig uføreytelse. Vi mener imidlertid at det kan være behov for en gjennomgang av disse reglene. Det bør for eksempel vurderes om risikoperioden på tre år bør være kortere, og om unntaksreglene bør utvides noe når det gjelder personer som har en sterk tilknytning til Norge. Det er ikke uvanlig at personer som har bodd og arbeidet mesteparten av sin tid i yrkesaktiv alder i Norge, faller utenfor på grunn av perioder i utlandet, og blir avhengig av sosialhjelp fram til de kan fa alderspensjon. Et alternativ kan være å utvide supplerende stønad til å omfatte uføre som bor i Norge og ikke kan få en varig uføreytelse. Fortsatt medlemska o eks ort Det bør etter utvalgets oppfatning være relativt strenge regler for eksport av ytelsen. Videre mener utvalget generelt at det bør kunne stilles krav om tilknytning til Norge for å kunne ta med seg ytelsen utenlands, og at det bør være mulig å avkorte stønaden i tråd med dagens regelverk for uførepensjonister. Utvalget synes å mene at det skal være strengere regler for eksport enn det er for dagens uførepensjon, men uten å være konkret. Vi er enig med utvalget i at det bør være mulig å få med seg den nye uførestønaden til utlandet. Det bør ikke være noe krav om opphold i Norge, slik det er for midlertidig ytelse. Videre bør det være mulig å eksportere ytelsen ved permanent flytting til utlandet. Den nye uførestønaden vil være en erstatning for nåværende uførepensjon, og det er ikke knyttet aktivitetskrav til den. Vi ser derfor ikke at det er spesielle grunner knyttet til utformingen av stønaden som tilsier strengere eksportregler enn de som gjelder nå. Den nærmere utforming av eksportreglene må utredes nærmere og bør ses i sammenheng med reglene for forutgående

11 11 medlemskap. De må også og tilpasses den nye beregningsmodellen, forbindelse følgende: og vi nevner i den Trygdetidsavkortning av minsteytelsen vil komplisere ordningen, ettersom dette ikke vil være et element i den ordinære beregningen av ytelsen. Det vil forsinke behandlingen av en eksportsak vesentlig dersom man i den forbindelse skal foreta trygdetidsberegning. Når beregningsgrunnlaget skal godskrives som pensjonsgivende for opptjening til alderspensjon, må det vurderes om dette skal eller kan gjøres selv om mottakeren av ytelsen ikke lenger er medlem i folketrygden. Videre må det vurderes hvordan grunnlaget for opptjening til alderspensjon eventuelt skal beregnes når ytelsen er proratisert. Herunder kommer også spørsmål om hvordan avgiftsinnkreving skal gjennomføres for stønadsmottakere som ikke skatter til Norge. Det må avklares hvordan uførepensjoner som blir konvertert etter overgangsregler foreslått i kapittel 14 eventuelt skal behandles ved eksport. Det bør vurderes nærmere om og hvordan eventuell oppfølging og revurdering i den grad dette skal gjennomføres overfor stønadsmottakere i utlandet kan gjennomføres på en bedre måte enn i dag. Dette hensynet kan sies å tilsi strengere eksportvilkår. Jf kommentar under punktet Avkorting av stønad ved endringer i arbeidsinntekt (12.5.7) Uførestønaden er en varig ytelse med relativt strenge inngangsvilkår, og de fleste beholder den frem til den avløses av alderspensjon. Ved flytting til land utenfor EØS vil Norge ikke lenger være ansvarlig for helsetjenester. Dette tilsier at eksportreglene bør være relativt liberale - Når det gjelder tilleggspensjoner (opptjente rettigheter som det er betalt avgift for) har vi visse internasjonale forpliktelser nedfelt i ulike generelle avtaler som forplikter oss til å eksportere ytelser. Disse ble tatt hensyn til da gjeldende eksportregler for pensjoner ble vedtatt. Det må vurderes om disse i noen utstrekning også forplikter oss når det gjelder eksport av en uførestønad som ikke pensjonsberegnes. Inntektsgrunnlag (12.5.2) Utvalget foreslår at det skal settes et tak på inntektsgrunnlaget på 6 G, slik det er foreslått for ny RMI. Det antas at forslaget i de fleste tilfellene vil medføre en mer korrekt kompensasjon av det reelle inntektstapet som foreligger, i hvert fall når man ser bort fra brukere med høyere inntekter enn tilsvarende 6 x G. Det motsatte antas imidlertid også å kunne inntreffe.

12 12 Den foreslåtte ordningen vil slå gunstig ut/være mer rettferdig særlig når det gjelder brukere som av ulike årsaker har hatt en del år uten arbeid/arbeidsinntekt, uten at dette gjelder sykdom. Dette kan gjelde kvinner som på grunn av omsorgsarbeid har vært ut av arbeidslivet, studenter og brukere som pga. utenlands opphold ikke har fått registrert inntekter i Norge. Dette imidlertid kun dersom de rekker å oppnå inntekter i minst 3 år før uføretidspunktet. På den annen side kan det være en del av disse som fortsatt kan komme dårligere ut, også ved innføringen av de nå foreslåtte regelendringene. For eksempel vil kvinner som blir uføre mens de fortsatt er i en omsorgsperiode eller mens de har begynt i arbeid igjen, men fortsatt ikke på heltid, fortsatt kunne få dårligere kompensasjon for inntektstapet. Som utvalget synes å ha lagt til grunn, er det ikke urimelig at personer som frivillig arbeider deltid, far kompensasjon som står i forhold til omfang/inntekt av dette arbeidet. På kort sikt må dette også gjelde for kvinner som jobber deltid pga omsorgsansvar. Da de fleste kvinner i dag velger å gå ut i fulltids arbeid etter hvert når omsorgsarbeidet blir mindre/faller bort, vil dette imidlertid ikke være like rimelig på lang sikt. I tillegg til dette etterlyser vi også en vurdering i forhold til brukere som pga. sykdom har fått sin inntektsevne gradvis redusert. Dersom grunnlaget for ytelsen i disse tilfellene fastsettes ut fra inntektene i de siste årene før uføreåret, kan det hende at disse i realiteten ikke oppnår samme kompensasjon for inntektsbortfall som andre brukere. Dersom det innføres et lavere inngangsvilkår for uførestønaden, vil dette til en viss grad kunne avhjelpe dette problemet. Det foreslås videre at grunnlaget for beregning av den nye uførestønaden skal fastsettes som gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Utvalget begrunner dette med at når ytelsen skal mottas i en lengre periode, kan det være grunn til å forlenge den perioden som ytelsen skal beregnes med utgangspunkt i. En slik ordning vil være mer robust i forhold til kortere avbrudd eller andre endringer av inntekt i årene før uførhet. Vi er enig i at dette kan synes rimelig i enkelte tilfeller. Etter vår oppfatning er det likevel ulemper ved en lengre rammeperiode. Ifølge utvalget vil den foreslåtte rammetiden i de aller fleste tilfeller gi et minst like høyt inntektsgrunnlag som foreslått for den midlertidige inntektssikringen. Vi mener det er svært uheldig dersom dette betyr at det i de aller fleste tilfeller vil være mer økonomisk lønnsomt med uførestønad enn den midlertidige ytelsen. Det vil sannsynligvis føre til et press på uføreytelsen, og motvirke det overordnede mål om at personer med nedsatt arbeidsevne skal motiveres til arbeid og aktivitet. Vi viser i den forbindelse til figur 12.3 (s. 213) som viser stønadsnivå beregnet på grunnlag av rammeperioder på hhv 3, 5 og 8 år. Figuren gir imidlertid ikke noen fullstendig sammenligning med det som er foreslått for den midlertidige inntektssikringen.

13 13 Vi vil foreslå at den varige uføreytelsen samordnes med forslaget til RMI, slik at det vil være de samme inntektsårene som blir lagt til grunn, for eksempel det siste eller gjennomsnittet av de siste 3 år før et gitt tidspunkt. Dersom man velger ulike beregningsregler, vil man ikke kunne unngå at det i mange tilfeller vil være mer økonomisk lønnsomt med en varig uføreytelse, selv om gjennomsnittsnivået blir tilnærmet likt. Selv om det ser ut til at man velger gjennomsnittet av de siste 3 årene i forslaget til RMI, vil vi likevel understreke at det er viktig at rimeligheten i ytelsesnivået og beregningsreglement vurderes ut ifra de som skal ha varig uføreytelse. Det kan i så tilfelle være rimelig at det er lengden for beregning av inntektsgrunnlaget for RMI som må tilpasses utvalgets forslag i forbindelse med uførestønaden, altså at man også vurderer 5 år. Vi vet av beregninger levert både uføreutvalget og arbeidsgruppene til RMI, at det har mye å si at perioden har en viss lengde (mange har en lavere inntektsnivå det siste/de siste årene før uføretidspunktet). Jo lenger periode, jo mindre vil sisteåret vekte. Dette kan tale for at man vurderer lengden også for RMI dette for øye. Utvalget drøfter også om man ved beregningen skal ta utgangspunkt i uføretidspunktet eller søknadstidspunktet. Vi viser til at en person som søker uførestønad i de fleste tilfeller har mottatt korttidsytelser i relativt mange år i forkant. Dersom man tar utgangspunkt i søknadstidspunktet betyr det at inntektsgrunnlaget blir lavere fordi det tilsvarer en korttidsytelse og ikke en arbeidsinntekt. Vi mener at uførestønaden bør beregnes på grunnlag av stønadsmottakerens pensjonsgivende inntekter i årene umiddelbart før inntektsevnen ble nedsatt med minst halvparten, evt. en tredjedel, slik det er foreslått for den midlertidige inntektssikringen. I de fleste tilfellene vil man da kunne legge til grunn det beregningstidspunktet som er fastsatt i den midlertidige ytelsen. Vi vil fraråde at man innfører en ordning der man må fastsette beregningsgrunnlag flere ganger ut fra ulike søknadstidspunkt. Vi mener det bør være en sammenheng i utmålingen av ytelsene, slik at det blir forutsigbart for bruker og enkelt å administrere. Dersom ytelsene beregnes og skattlegges på samme måte, vil presset mot uføreordningen bli mindre. Dette er også i tråd med OECD sine anbefalinger, som går i retning av et mer likt nivå på tidsbegrensede og varige ytelser både mht kompensasjonsnivå og skatteregler. Vår konklusjon er at beregningsreglene bør være like, både når det gjelder antall år og beregningstidspunkt/uføretidspunkt. Det vil fortsatt være forskjeller mellom den midlertidige inntektssikringen og uførestønaden som tilsier to stønader. Dette gjelder for eksempel vilkår om forutgående og fortsatt medlemskap, krav til varighet, oppfølging, revurdering og regler om opptjening til alderspensjon. I tillegg gjelder det for eksport av ytelsene til utlandet, RMI bør ikke kunne eksporteres etter vår mening.

14 14 Grunnsikring (12.5.4) Utvalget mener minstenivået på uføreytelsen ikke bør graderes etter sivilstand, men gis likt til alle på samme måte som i den nye midlertidige inntektssikringen. Vi er enig i dette. Utvalget mener det er en fordel å ha samme kompensasjonsgrad som i den nye tidsbegrensede inntektssikringen. Det er likevel uenighet i utvalget om utmålingsprosenten bl.a. fordi en utmålingsprosent på 66 prosent av grunnlaget vil føre til at den gjennomsnittlige uføreytelsen blir noe høyere etter skatt enn en videreføring av dagens system for uførepensjon ville gitt. Dette ses også i sammenheng med at en høy kompensasjonsgrad vil føre til større nedgang i ytelse ved overgang til alderspensjon. Mindretallet mener det gjennomsnittlige nivået bør være om lag som i dag, og at dette alternativt kan oppnås ved å sette inntektsgrunnlaget likt det som er foreslått for den nye midlertidige inntektssikringen. Vi er enig med flertallet i at utmålingsprosenten bør være den samme for uførestønaden som i den nye midlertidige inntektssikringen. Vi viser til vårt forslag om at det bør vurderes å sette inntektsgrunnlaget for den nye uførestønaden likt den nye midlertidige inntektssikringen. Forsørgingstillegg (12.5.6) Her peker utvalget på at uførepensjon med forsørgingstillegg i enkelte tilfeller kan føre til at samlet stønad blir høyere enn tidligere inntekt, og høyere enn den inntekten vedkommende kan få i arbeid. Etter vårt syn er dette åpenbart uheldig, blant annet fordi en slik ordning undergraver intensjonene i både NAV-reformen og pensjonsreformen om å legge best mulig til rette for at flest mulig skal arbeide. Utvalget mener barnetillegget til uføreytelsen bør beholdes, men er delt med hensyn til hvordan tillegget bør utformes. Etter flertallets syn, bør barnetillegget utformes som et fast tillegg per barn, uten behovsprøving, på samme måte som i den nye tidsbegrensede inntektssikringen. Flertallet ønsker også å innføre en bestemmelse som sikrer at summen av uføreytelser og tillegg ikke kan bli høyere enn inntekt. Mindretallet foreslår at dagens ordning med behovsprøvd barnetillegg videreføres. De reglene som gjelder for det behovsprøvde barnetillegget i dag er svært kompliserte, bl.a. fordi det må tas hensyn til den ene eller begge foreldrenes inntekt. Ordningen er også komplisert og tidkrevende å administrere. I tillegg gjør den det vanskelig å få oversikt over de stønadsmessige konsekvensene av å øke arbeidsinnsatsen. Den motvirker hensynet til at det skal lønne seg å utvide arbeidsinnsatsen, og vil dessuten i mange tilfeller gjøre at det lønner seg å motta uførestønad framfor midlertidig inntektssikring. Vi støtter flertallets forslag og vil fraråde at det behovsprøvde barnetillegget videreføres i den nye ordningen. I tillegg til at barnetilleggene som utbetales i dag gjør at en uførepensjon kan

15 15 overstige tidligere inntekt som utvalget påpeker, vil vi vise til at et barnetillegg som utbetales til utlandet i dag kan tilsvare en årslønn i enkelte land, jf intensjonsproblematikk som også pekt på tidligere. Vi vil i denne sammenheng også nevne de utfordringer vi har med verifisering og med kontroll for å beregne rett ytelse. Utvalget mener at ektefelletillegget bør avvikles. Vi er enig i denne vurderingen. Ikke minst på utenlandsområdet byr ektefelletillegget på problemer med hensyn til vurdering for rett, i forhold til intensjonene bak en slik ytelse og i forhold til kontroll. For øvrig må overgangsregler for forsørgingstillegg etter vår vurdering vurderes nærmere. Avkorting av stønad ved endringer i arbeidsinntekt (12.5.7) Utvalget har ikke vurdert en løsning med å avkorte uførestønaden mot arbeidede timer/stillingsandel. En slik løsning vil henge sammen med nye regler for midlertidig inntektssikring. Dette ville harmonere med forslaget i ny midlertidig inntektssikring og er forutberegnelig for mottaker. Vi mener at denne løsningen også bør utredes før det tas stilling til hvordan reglene skal være. Utvalget er delt i tre i synet på avkorting av uførestønaden ved endringer i arbeidsinntekt. Det drøfter flere løsninger, men flertallet og det ene mindretallet synes å være enig om at løsningen bør være en proporsjonal avkortning (pro rata) med et toleransebeløp. Vi er enig i dette, og vil ikke gå inn for noen av de øvrige modellene som drøftes. Utvalgets flertall foreslår et administrativt toleransebeløp på 0,2 G. Et større mindretall foreslår at toleransebeløpet skal være på 0,5 G, mens et mindre mindretall foreslår en frinntekt på 1 G. Vi er enig med utvalgets flertall og viser til begrunnelsene i utredningen. Flertallet foreslår videre at toleransebeløpet på 0,2 G skal ha form som et fribeløp som holdes utenfor omregningen av ytelsen ved revurdering etter samme prinsipp som någjeldende reaktiviseringsforskrift. Vi mener dette er et godt forslag som tar hensyn til at det skal lønne seg for uføre å utvide arbeidsinnsatsen. Videre foreslås det at bestemmelsen om ett års ventetid for rett til å tjene toleransebeløpet fjernes. Begrunnelsen er at med et så lavt toleransebeløp, er det ikke behov for ventetid. Vi slutter oss til dette, og vil understreke at det betyr en betydelig forbedring og forenkling i forhold til dagens system. Vi mener flertallets modell også kan tilpasses et noe høyere toleransebeløp/fribeløp. Vi vil imidlertid sterkt fraråde at man beholder en friinntekt på 1 G. Vi viser til utvalgets redegjørelse om virkningene av å ha en så høy friinntekt.

16 16 Vi vil likevel peke på at en lav friinntekt i utgangspunktet vil innebære flere revurderingssaker enn etter dagens system. En etteroppgjørsordning etter modell av dagens avkortningsregler i AFP-ordningen vil innebære en mer forenklet saksbehandling enn et system med toleransebeløp på 0,2 G. Det er imidlertid også en god del saksbehandling i forbindelse med disse avregningene, slik at spørsmålet om omfanget av dette må vurderes nærmere før vi kan ta endelig stilling til en slik løsning. Administrativt er det ikke noe å spare ved en slik løsning i utenlandssakene når disse ikke skatter til Norge. Ikke minst anses det som viktig og heldig at en etteroppgjørsordning høyst sannsynlig vil bli oppfattet som en vesentlig mer rettferdig ordning enn det som er tilfellet ved de gjeldende regler, både av stønadsmottakere og andre. Det ligger imidlertid ikke noe insitament til utvidet arbeidsinnsats i en slik ordning. Spesielt om avkorting av pensjoner til bosatte i utlandet Vi peker innledningsvis på at bestemmelsene om inntektsprøving ofte ikke få noen særlig effekt for stønadsmottakere som bor i utlandet. For det første er det vanskelig å få bekreftede opplysninger om arbeidsinntekt i utlandet. I denne sammenheng mener man at regler og hjemler for å kunne få innhentet nødvendige inntektsopplysninger fra utlandet bør vurderes nærmere. Vi vil vi nevne at dette er vurdert tidligere, og at situasjonen er slik at utenlandske skattemyndigheter ikke gir slike opplysninger, heller ikke gjennom trygdemyndigheter i avtaleland. For det andre er inntektsnivået i noen land så lavt at en relativt høy arbeidsinnsats gir så lav inntekt at det ikke gir utslag i form av reduksjon av uføregraden. I denne sammenheng savner man et regelverk som kan gi bedre mulighet til å vurdere uførhet ut fra arbeidsevne, funksjonsevne, eller hvor mye man arbeider. Som en mulighet nevnes også at man kunne justere innekten i utlandet etter en nærmere bestemt indeks for det enkelte land. Vi tror en slik inntektsjustering kanskje ikke er ønskelig, og den vil være svært komplisert å administrere. Vi er enig i at kontroll- og oppfølgingsarbeidet overfor stønadsmottakere i utlandet er vanskelig å gjennomføre. Når vi ikke kan løse disse problemene gjennom regelverket, mener vi det er viktig at ambisjonsnivået på dette området avklares i samråd med NAV. Vi tror det er viktig at det ikke forventes mer av NAV enn det som faktisk er mulig når det gjelder kontroll av stønadsmottakere som bor i utlandet. Merknader til kapittel 13 Alderspensjon til uføre Innledning Utvalget drøfter 3 ulike modeller for alderspensjon til uføre. Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet går inn for "modell 62", mens mindretallet går inn for "modell 67".

17 17 Disse er kommentert nedenfor. Vi er enig med utvalget i at den tredje modellen "modell 66" er mindre hensiktsmessig, fordi den innebærer at man innfører en ny aldersgrense på 66 år i systemet. Et samlet utvalg mener imidlertid at begge foreslåtte modeller bør kunne brukes, men har delt seg i synet på hvilke egenskaper ved de to modellene som bør tillegges størst vekt. Uenigheten gjelder ikke det gjennomsnittlige nivået på alderspensjonen til uføre, ettersom begge modellene gir omtrent samme resultat. Utvalget mener at den gjennomsnittlige alderspensjonen til uføre bør bli noe lavere enn det pensjonsnivået dagens system gir. Den vil likevel bli høyere enn en tidlig alderspensjon. Denne differansen kalles pensjonsgapet. Utvalget mener at et visst pensjonsgap må aksepteres, og mener at erfaringer fra Sverige viser at det er mulig å ha et visst pensjonsgap uten at tilstrømmingen til uføreordningen øker. Vi har ikke hatt mulighet til å vurdere resonnementet i forhold til erfaringene fra Sverige nærmere. Etter det vi kan se, drøfter ikke utvalget pensjonsgapet i tilknytning til gradert uførepensjon. Vi vil påpeke at de mekanismene som kan gjøre seg gjeldende ved et pensjonsgap, kan bli forsterket om en også ser på den gruppen som har gradert uførepensjon. Det kan være grunn til å anta at den skjønnsmessige vurderingen knyttet til å få uførepensjon kan være særlig vanskelig i forhold til denne gruppen. Dersom det er lønnsomt å motta full uførestønad framfor å gå over på (delvis ) alderspensjon, vil denne gruppen ha insentiv til å prøve å fa utvidet uførestønaden framfor å gå over på alderspensjon når de er 62 år. For å unngå press på uføreordningen foreslår utvalget videre at man i første omgang ikke skjermer uføre fra levealdersjusteringen i ny alderspensjon. Forslaget innebærer at alderspensjon til uføre utformes slik at en som blir ufør skal kunne få om lag samme alderspensjon som om vedkommende var yrkesaktiv fram til forventet pensjoneringsalder på 67 år. Vi er enig i utvalgets argumenter for ikke å unnta personer som har mottatt uføreytelser fra levealdersjustering i første omgang. Vi er også enig med utvalget i at en tilpasset AFP-ordning bør utformes slik at det fortsatt ikke blir mulig å kombinere uføreytelse og AFP. Dette vil redusere pensjonsgapet for de som far rett til tilpasset AFP. Opptjening av alderspensjon i perioden på uførestønad (13.3) Utvalget foreslår at personer med uførestønad på samme måte som yrkesaktive skal ha en opptjening på 1,35 prosent av pensjonsgivende inntekt med en øvre grense på 7,1 G. Pensjonsgivende inntekt godskrives ut fra beregningsgrunnlaget. Dette er vesentlig bedre enn det som er foreslått for RMI, hvor det er ytelsen på 66 prosent av beregningsgrunnlaget som er pensjonsgivende. Etter vår oppfatning er denne modellen egnet til å øke presset på uførestønaden i forhold til midlertidig inntektssikring. Ettersom det nye alderspensjonssystemet regner med alle

18 18 inntektsår, vil forskjellen få tydelige konsekvenser for størrelsen på alderspensjonen. Vi mener derfor at man bør vurdere å gjøre opptjeningen mer lik i begge ordninger. Alternative modeller til alderspensjon (13.4) Modell 62 flertallets forsla Flertallet foreslår at uføre skal gå over til alderspensjon ved fylte 62 år. Dette vil gi en lav alderspensjon dersom de alminnelige regler blir lagt til grunn. Dette foreslås motvirket med et livsvarig individuelt beregnet uføretillegg, slik at de far det de ville fatt hvis de hadde gått over ved 67 år. Uføretillegget skal kompensere både for manglende opptjening mellom 62 og 67 år og for at pensjon tas ut tidlig. Det skal også være mulig å få uføretillegg til alderspensjon hvis man blir ufør mellom 62 og 67 år. Flertallet legger vekt på at denne modellen er godt tilpasset logikken i det nye alderspensjonssystemet hvor grensen på 62 år blir den sentrale aldersgrensen, og at uføretillegget gir et signal om at det er "normalt" å arbeide også etter 62 år. Modell 67 mindretallets forsla Mindretallet foreslår at uføre skal gå over til alderspensjon ved fylte 67 år. Dette vil gi en høy alderspensjon dersom de alminnelige regler blir lagt til grunn. For å senke nivået foreslår utvalget at opptjeningen slutter ved fylte 62 år. Mindretallet legger vekt på at denne modellen vil gi et vesentlig enklere system, bl.a. fordi alle etter overgang til alderspensjon står overfor det samme alderspensjonsregelverket. Modellen vil også stimulere til å arbeide etter 62 år fordi det vil gi økt pensjonsopptjening til alderspensjon. Vi har føl ende merknader til modellene: Et alternativ kunne være å legge gjennomsnittlig forventet pensjoneringsalder til grunn for overgangen mellom uførestønaden og alderspensjonen. Da ville bli likhet mellom de som er uføre og yrkesaktive. Hvis gjennomsnittlig forventet pensjoneringsalder er 67 ved innføringen av regelendringen, og den reelle pensjonsalderen øker etter denne tid, vil en fremdeles beholde likhet mellom de to gruppene. Vi har ikke hatt anledning til å analysere virkningene av en slik regel nå, men anbefaler at denne modellen blir vurdert i arbeidet fremover. Øvrige modeller: Vi kan ikke helt se at modell 62 signaliserer sterkere enn modell 67 at det skal være "normalt" å arbeide etter fylte 62 år. Vi kan heller ikke se at den ene modellen er vesentlig enklere enn den andre. Uansett ser vi at det blir komplisert i begge modeller å håndtere personer som blir uføre etter fylte 62 år, med endringer i inntekter og uføregrad i kombinasjon med alderspensjonsuttak og arbeid.