Sosial- og helsedirektoratet

Transkript

1 Sosial- og helsedirektoratet Arbeids- og inkluderingsdepartementet Postboks 8019 Dep Deres ref: A ffikluderingsdepartemente Saksbehandler TAG Vår ref: SVI Dato: MOTTATT ^9 OKT OSLO &( Høring - Arbeids- og inkluderingsdepartementet - NOU 2007:4 - Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre - Ber om høringsuttalelse innen Vi viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets brev av , vedrørende NOU 2007:4 - Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre. Bakgrunn Det er en viktig erkjennelse at behovet for og søkningen til uførepensjon både er bestemt av samfunnsmessige og individuelle forhold. Sosial ulikhet gjør at noen grupper er mer sårbare for arbeidsledighet når helseproblemer oppstår. Personer i de samme gruppene er ofte også mer utsatte for helseproblemer. Det gjelder særlig personer som av ulike årsaker har lite utdanning. Alle tiltak innen utdanningssektoren, herunder voksenopplæring, og i NAV-kontorenes regi som kan heve språklig, formell og reell fagkompetanse, vil ventelig redusere behovet for uførepensjon. Direktoratet vil bidra til at de lokale NAV-kontorene samarbeider godt med kommuner og fylkeskommuner og spesialisthelsetjenesten for at aktuelle og nødvendige kvalifiseringstiltak og helsetjenester skal være tilgjengelige og velegnede. Utredningen viser at visse typer arbeid gir større risiko for uførhet enn andre. Også andre forhold i arbeidslivet påvirker risikoen for uførhet for den enkelte, som mobbing og diskriminering av ulike grupper. For Sosial- og helsedirektoratet er det en særskilt utfordring at en uforholdsmessig høy andel ansatte innen helse- og sosiale tjenester går over på uførepensjon sammenliknet med ansatte i annen virksomhet. Direktoratet ønsker på ulik måte å bidra til at rammebetingelsene for helse- og sosialpersonell kan bedres. direktoratets høringsuttalelse nedenfor har vi lagt vekt på den prosess som bør gå forut for innvilgelse av uførepensjon og inngangsvilkårene. Vi ser det som viktig at uførepensjonsordningen ses i sammenheng med ordninger som kan oppfattes som alternative til uførepensjon for noen, nemlig lønnstilskuddsordningen og ordninger for å subsidiere virksomheter som ansetter personer med redusert arbeidsevne. Vi anser regler for utmåling av pensjon og pensjonsnivå primært som et politisk valg. Vi har derfor i liten grad vurdert og kommentert prinsippene for utmåling og Sosial - og helsedirektoratet «Sse_Navn» «Sbr_Navn», Tel: «Sbr_Tlf» Postadr: Pb 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadr: Universitetsgaten 2, Oslo Tel: Faks: Org. nr.: postmottak@shdir.no

2 pensjonsnivå. Det samme gjelder finansieringen av uførepensjonsordningen. Vi har heller ikke vurdert forholdet til førtidspensjon i folketrygden og private pensjonsordninger. Kapittel 11. En bedre uføreordning Krav til en god uføreordning Selve utformningen av uførepensjonsordningen bør på den ene side ta hensyn til at behovet for uførepensjon er bestemt av arbeidslivets varierende krav til funksjonsevne, arbeidslivets funksjonsmåte og hvilke offentlige tjenester den enkelte tilbys. På den andre siden må ordningen ta hensyn til individets helseproblemer, ressurser og atferd, samt den belastning vedkommende er utsatt for og den støtte og hjelp vedkommende kan få av pårørende og venner og i nærmiljøet. Denne kompleksiteten gjør det vanskelig å lage enkle kriterier for når man skal anses som ufør. Det må derfor være betydelig rom for skjønn ved tildeling av uførepensjon. Hvor god prosessen forut for behandling av spørsmålet om uførepensjon er, vil i stor grad avgjøre hvor vide mulighetene for skjønn må være for at ordningen skal treffe målgruppen på en god måte. Selve prosessen forut for vurderingen av tildeling av ytelse kan derfor være like viktig som de kriteriene som ligger til grunn for å få uførepensjon. Ordningen må ha legitimitet. Det bør derfor være tydelig hvilke kriterier som ligger til grunn for tildeling av ytelsen og hvilke hensyn det er legitimt å legge vekt på ved bruk av skjønn. Det må være mulig for trygden å revurdere en ytelse dersom vilkårene for tilståelse av den ikke lenger er til stede. Den enkelte må også ha rett til å få sin uføregrad revurdert dersom forutsetningene for den er endret. Så lenge ordningen finansieres gjennom innbetalinger fra trygdens medlemmer, er det viktig for legitimiteten at det for den enkelte er et visst samsvar mellom tidligere innbetalinger og utbetalinger ved uførhet. Samtidig er det viktig og legitimt at ordningen gir en minstesikring til dem som av ulike årsaker har kunnet betale lite eller intet inn til ordningen. Prosessen for tildeling av uførepensjon må sikre nødvendig innflytelse av den som skal ha ytelsen, dvs. at brukermedvirkning må være god. Det må være tilfredsstillende klageordninger for vedtak Det medisinske inngangsvilkåret Utvalget foreslår at det i den norske uførepensjonsordningen fortsatt skal være et medisinsk krav, og at det er en nødvendig forutsetning at tap av inntekt er knyttet til sykdom, skade eller lyte. Samtidig mener utvalget under henvisning til at mange med et medisinsk problem kan arbeide, at dette ikke bør være en tilstrekkelig betingelse. Direktoratet er enig i at mange personer med betydelige helseproblemer i dagens samfunn kan ha og har en betydelig arbeids- og inntektsevne. Vi er derfor enige i at medisinske helseproblemer generelt sett ikke bør være eneste kriterium for å få uførepensjon. 2

3 Det er etter folketrygdloven i dag et krav at den medisinske lidelsen må ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen. Spørsmålet er om dette kravet er for strengt. Vi vil foreslå at det i en eventuell proposisjon om endringer i uføreordningen drøftes om dette bør mykes opp, evt. at kravet til medisinsk uførhet fjernes helt. Det vises her til at det kan være komplekse årsaker til at personer er reelt uføre i forhold til det ordinære arbeidsmarkedet, og at andre forhold enn de rent medisinske kan være viktigere. I Danmark er kravet til medisinsk uførhet fjernet. Skal kravet også fjernes helt i Norge, bør det trolig foretas større endringer, jf. at det i den danske ordningen er et krav at "alt" skal være forsøkt først. Dersom dette kravet ikke følges i praksis, ser vi det som nødvendig at det medisinske vilkåret beholdes. Kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsprogrammet. Forholdet til statlig NAV og kommunale kvalifiseringstiltak Målgruppen for kvalifiseringsprogrammet er personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven og arbeidsmarkedsloven. Det kan synes uklart hva som ligger i "vesentlig nedsatt" sett i forhold til kravene i folketrygdlovens bestemmelser om rett til tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon, samt vilkårene for tildeling av ytelser under medisinsk rehabilitering og ytelser under yrkesrettet attføring. I bestemmelsene om uførestønad er kravet at varig sykdom, skade eller lyte har medført en nedsettelse av inntektsevne/arbeidsevne. Det kan oppstå uklare grensesnitt mellom retten til kvalifiseringsprogram og de nevnte stønader etter folketrygdloven. Arbeidsevnevurdering skal ligge til grunn for kvalifiseringsstønaden og nevnte ytelser fra folketrygden Utredning og arbeidsevnevurderinger Vi er enige med utvalget i at arbeidsevnevurderinger må være det sentrale verktøyet for å avklare arbeids- og inntektsevne i folketrygdloven, der det er et krav om at hensiktsmessig behandling og attføring skal være gjennomført før uførepensjon tilstås, bør da vurderes endret, slik at begrepet "attføring" her endres til for eksempel "arbeidsevnevurdering og aktuelle tiltak ". Personer som skal gjennomgå arbeidsevnevurderinger, bør først ha gjennomgått medisinsk behandling/(re-) habilitering for å bedre helsetilstanden, og aktuelle tiltak for å bedre den sosiale og faglige kompetansen, evt. språkkompetanse. Det vil vanskelig kunne være et helt klart skille mellom utredning/tiltak og arbeidsevnevurderinger. En arbeidsevnevurdering kan avsløre behov for flere tiltak før det er aktuelt å si noe om arbeidsevne. Fritak fra krav om arbeidsevnevurdering Personer som åpenbart vil trenge uførepensjon, kan i dag i praksis gå rett over på uførepensjon. Vi viser til at 12-5 annet ledd i folketrygdloven åpner for å vurdere behandling og attføring som uhensiktsmessig. Annet ledd lyder: 3

4 "Når det skal avgjøres om et behandlings- eller attføringstiltak er hensiktsmessig, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter. " Vi mener det er viktig at personer med åpenbart liten arbeidsevne/arbeidskapasitet eller alvorlige, progredierende sykdommer fortsatt skal kunne gå direkte over på uførepensjon uten at det kreves at de skal gjennomgå ytterligere medisinsk behandling eller attføring (tiltak). Arbeidsevnevurderinger i hhv. NAV og kommunene Det bør være samme instans som er ansvarlig for vurdering av arbeidsevnen for alle som er aktuelle for uførepensjon. Målet må være at en og samme arbeidsevnevurdering legges til grunn for alle (både kommunale og statlige) ytelser fra NAVkontoret. Forholdet til individuell plan Det bør vurderes om personer som skal gjennomgå utredning og arbeidsevnevurdering, bør ha en individuell plan. Siktemålet med planen bør være å identifisere og iverksette tiltak for at den enkelte skal komme opp på sitt best mulige funksjons- og kompetansenivå. Hvilke profesjoner skal/bør trekkes med i utredningsprosessen og i vurderingen av arbeidsevne? I mange tilfelle vil det være behov for tverrfaglighet i arbeidsevnevurderingene. Hvilke profesjoner det er aktuelt å trekke inn, avhenger av hvilke arbeidshindringer den enkelte har etter gjennomførte tiltak. Det kan også være aktuelt å trekke inn personer med kompetanse på hvilke barrierer den enkelte vil kunne møte i arbeidslivet, og hvilke ordninger som fins for tilrettelegging av arbeidsplasser og individrettet oppfølgning. Skjønn 12-5 i folketrygdloven innebærer at det må brukes skjønn i forhold til om den som søker om uførepensjon kan få arbeid (har arbeidsmuligheter). De hensyn som det i dag her er legitimt å legge vekt på bør gjennomgås. Vi viser til at det vil være naturlig at resultatene av arbeidsevnevurderinger som hovedregel legges til grunn. Krav til flytting Eventuelt krav til flytting vil kunne øke sannsynligheten for å få arbeid. Dersom det etter loven kan stilles krav om flytting, bør det evt. være rom for skjønn og tydelig hvilke hensyn det er legitimt å legge vekt på. Vi viser til at det i enkelttilfeller vil kunne være urimelig å stille krav om flytting Roller og ansvarsfordeling Utvalget konkluderer med at et klarere skille mellom medisinske vurderinger, funksjonsevnevurderinger og arbeidsevnevurderinger er hovedutfordringen. Utvalget kommenterer her særlig legens rolle. Vi er enige i at det bør skille mellom medisinske vurderinger og arbeidsevnevurderinger. Vi er mer i tvil om den praktiske nytten av å foreta egne funksjonsvurderinger. En funksjonsvurdering vil for mange naturlig inngå i en arbeidsevnevurdering. For enkelte grupper vil det være nødvendig at 4

5 funksjonsvurderinger utføres i spesialisthelsetjenesten, eventuelt sammen med fagmiljø som har kunnskap om arbeidsevnevurdering. Dette gjelder for personer med kognitive funksjonstap som kan være lite synlige, og for personer med sjeldne medisinske tilstander hvor det finnes lite kunnskap og erfaring om arbeidsevne Roller og ansvarsfordeling i tidlige faser I avsnittet legges det stor vekt på å beskrive rollefordeling for personer som er i arbeidslivet. Det gjelder bl.a. legens, arbeidsgivers, arbeidstakers, Arbeids- og velferdsetatens og Arbeidstilsynets rolle. Vi savner en tilsvarende beskrivelse av roller og ansvar knyttet til personer som ikke er kommet inn i arbeidslivet før de blir syke/uføre. Det gjelder både de som er født uføre, blitt uføre før de har fullført aktuell utdanning eller før de har fått (fast) arbeid. Det er også behov for å se nærmere på prosessen for dem som er kommet til Norge som uføre i forhold til arbeidslivet Roller og ansvarsfordeling mellom leger og Arbeids- og velferdsetaten i uførepensjonssaker Arbeids- og velferdsetaten må ta stilling til om kriteriene for å få uførepensjon er oppfylt, Vi antar det vil være aktuelt for etaten å vurdere følgende forhold: - medisinske forhold - resultatene av eventuell forutgående arbeidsevnevurdering - vurdering av om potensialet for å bedre arbeidsevnen er utnyttet - evt. tilgjengeligheten til aktuelle tiltak for evt. å bedre arbeidsevnen ytterligere - vurdering av sannsynligheten for å få arbeid - vurdering av om søkeren er aktuell for ordningene med lønnstilskudd/varig tilrettelagt arbeid Legenes rolle Vi er enige i at oppgaven til pasientens lege primært skal være å vurdere å beskrive de medisinske forholdene og vurdere om det er medisinske grunner som hindrer søkeren i å være i arbeid eller i yrkesrettede tiltak. Legene bør konkretisere om begrensningene kun gjelder visse typer arbeid og visse typer yrkesrettede tiltak. Tilsvarende begrensninger bør gjelde for sakkyndige vurderinger fra legespesialister. Fastlegens og bedriftshelsetjenestens rolle Fastlegen er en viktig premissleverandør både når det gjelder medisinske og sosialpsykologiske forhold og bør involveres så tidlig som mulig i prosessen. Det er også naturlig å samarbeide med bedriftshelsetjenesten der det er aktuelt. Rådgivende leger Trygdeforvaltningen bør fortsatt ha ansatt rådgivende leger, som et bidrag til arbeidsevnevurderingene Attføringskravet Utvalget understreker at først når alle muligheter for arbeid og aktivitet er utprøvd gjennom tiltak og tilrettelegging, skal det kunne innvilges en uføreytelse. Vi er enige med utvalget i at den enkeltes rett til attføring må sikres. Det bør utredes nærmere hvordan det skal gjøres. Vi er også enige i at det må dokumenteres hvilke tiltak som er iverksatt for å øke arbeidsevnen og hvilke vurderinger som er gjort. 5

6 Selv om man har en rett til attføring, er ikke aktuelle ønskelige tiltak nødvendigvis tilgjengelige. Dette er viktig å se på i forhold til dimensjonering og innhold til de aktuelle tiltak. Vi foreslår at de lokale NAV - kontorene gir tilbakemelding til regionalt nivå om personer der tilgjengelige tiltak er utilstrekkelige. Det synes naturlig at Arbeids- og velferdsdirektoratet har et ansvar for å analysere de tilbakemeldingene som gis. Kort om visse sider ved en lønnstilskuddsordning Vi er enig med utvalget i at det er positivt at det iverksettes forsøk med tidsubestemte lønnstilskudd. En ordning med varig lønnstilskudd vil være et alternativ til gradert eller full uførepensjon for personer med en restarbeidsevne som ellers ville måtte få en uførepensjon. EU har her et eget regelverk, jf. Commission regulation (EC) No 2204/2002 on the application of Articles 87. og 88. of the Treaty to State aid for employment. Kort om visse sider ved varig tilrettelagt arbeid dag er kun personer med uførepensjon, eller som ventes å få uførepensjon om kort tid, målgruppe for ordningen med varig tilrettelagt arbeid. De fleste arbeidstakerne som er aktuelle for denne ordningen trenger individuell tilrettelegging av arbeidsplassen og individuell oppfølgning. Stat og kommune dekker i dag utgiftene ved dette i fellesskap. De som arbeider i virksomheter under denne ordningen får liten eller ingen en godtgjørelse for det arbeid de utfører. Det forutsettes at de skal leve av uførepensjonen. Det vil være mer verdig for arbeidstakerne å få lønn når de arbeider jobber enten delt eller full tid. Det er et spørsmål om det er ryddigere å la disse komme inn under en lønnstilskuddsordning, evt. få en kombinasjon av lønn og uførepensjon ved deltid. Virksomhetene vil uansett ha utgifter til tilrettelegging og individuell oppfølgning. Det må være en ordning for dette krav til omfang av nedsatt inntektsevne (uføregrad) Hvilken uføregrad den enkelte kan trenge for å makte å stå i arbeid, vil kunne være vanskelig å avgjøre. Dialog med den som fremmer krav om uførepensjon er viktig i denne sammenheng. Nedsatt arbeidsevne kan arte seg på ulike måter: personer kan ha variabel arbeidsevne, en generell nedsettelse av arbeidskapasiteten (pr. time), eller full arbeidskapasitet pr. time, men ikke krefter til full arbeidsdag. Systemet for lønnsfastsettelse er basert på normal arbeidsevne pr. time. Personer med en ikke ubetydelig arbeidsevne kan derfor oppleve fullt tap av arbeidsinntekt dersom arbeidsevnen er variabel eller nedsatt pr. time. Det er viktig at det ved gradering av uførpensjon tas hensyn til dette Obligatorisk revurdering av uføregrad Det vil alltid være tilfeller hvor det vil være vanskelig å si noe med sikkerhet om vedkommende vil være varig ufør, og om allerede uførepensjonerte kan få arbeid. Etter utvalgets vurdering er det åpenbart at noen av uføresakene, bør revurderes etter noen tid. Utvalget legger her vekt på at det kan skje endringer i samfunnsmessige forhold som gjør revurdering aktuelt (behandlingstilbud, forholdene på 6

7 arbeidsmarkedet). Direktoratet antar i likhet med utvalget at det av ressurshensyn er lite aktuelt å revurdere alle uføresaker. Direktoratet er enig med utvalget i at det for nye uførepensjonssaker bør tas stilling til spørsmålet om revurdering når det fattes vedtak om uførepensjon, og at det bør fremgå av vedtaket at saken vil bli revurdert. Vi er enige i at det i vurderingen av om det skal fattes vedtak om revurdering tas utgangspunkt i alder, diagnose og antatt sannsynlighet for å komme tilbake til arbeid. Noen personer har ikke tidligere vært i arbeid. Vi foreslår derfor at det i regelverket sies at det skal tas hensyn til " alder, diagnose og sannsynligheten for å komme i arbeid". Det bør her legges vekt på usikkerheten i vurderingen. Utvalget bruker formuleringen "revurderes etter en periode" om hva som skal stå i vedtaket. Spørsmålet er om man av hensyn til mottakeren bør være mer konkret. Vi antar at mange ved revurdering må igjennom en ny prosess med arbeidsevnevurdering og evt. gjennomføring av nye tiltak. Det bør da av hensyn til den uførepensjonerte helst framgå både hvilken prosess vedkommende skal igjennom ved en revurdering, og når NAV - etaten tenker seg at denne prosessen skal starte. Det kan evt. være aktuelt å si noe om hvilke kriterier som skal være oppfylt i det enkelte tilfelle for å utløse en slik prosess. Ellers forutsetter vi at den uførepensjonerte alltid selv kan be om redusert uføregrad, evt. frasi seg pensjonen. Kapittel 12. Modell for ytelse 12.2 Formålet med uføreordningen Vi er enige i at uføreordningen både skal ha en minstesikring og en standardsikring. Minstesikring er særlig viktig for fødte uføre og personer som er blitt uføre før de er kommet i arbeid (i Norge). Vi er også enige i at ordningen bør gi gode insentiver til å utnytte en restarbeidsevne Utforming av to hovedmodeller Utvalget mener kompensasjonsnivået bør være slik at det lønner seg å arbeide fremfor å motta uføreytelse. Vi er enige i dette. I vurderingen av nivå bør det likevel tas hensyn til at personer får en uførepensjon fordi arbeid helt eller delvis er uaktuelt. Slik sett vil incentivene til å ta arbeid for mange være lite relevante. Utvalgets flertall foreslår at uføreytelsen til nye mottakere skal beregnes som 66 pst. av tidligere inntekt, der denne beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av inntekten i de 3 beste av de 5 siste årene før uførhet. Direktoratet foreslår at det her vurderes om det bør være en unntaksbestemmelse for å sikre at ingen kommer urimelig dårlig ut. Enkelte personer kan ha jobbet en lang periode før de avbryter for å studere. Har de studert i fem år, vil de kunne få lite pensjon sammenliknet med tidligere innbetalinger til ordningen. Også innvandrere som har oppholdt seg forholdsvis kort tid i Norge, kan komme dårlig ut, fordi det for mange av ulike årsaker kan ta tid å få arbeid. Det bør derfor drøftes om antatt fremtidig tap av inntekt bør tillegges større vekt Minstenivået bør være slik at uførepensjonister med 100 pst. pensjon normalt ikke skal trenge sosialhjelp. Direktoratet viser til at en del med uførepensjon må supplere med økonomisk sosialhjelp gjaldt det vel , eller ca. 2,4 pst av alle 7

8 uførepensjonister, se htt :// k/tab html. At en viss andel trenger økonomisk sosialhjelp, indikerer ikke uten videre at dagens pensjonsnivå er for lavt, men kan være en indikasjon på ordningen slik den er utformet i dag, gir dårlig inntektssikring for noen. Noen mottakere av sosialhjelp kan ha lav uførepensjon pga små opparbeidede rettigheter eller avkortet pensjon pga. for kort botid. Noen kan ha gradert uførepensjon. Blant disse vil det kunne være en del som ikke får arbeid og en del som arbeid ikke er aktuelt for Forskjeller mellom de to hovedmodellene Direktoratet har ikke vurdert fordeler og ulemper ved de to hovedmodellene, men vil generelt bemerke følgende: Fordelingsegenskaper Hensynet til sosial ulikhet i helse tilsier at uførepensjonen bør ha et forsikringselement og at det bør være en minstesikring. Det er viktig at fødte uføre og personer som blir uføre før de er kommet i arbeid har rett til en uførepensjon som det går an å leve av. Ut fra politiske ønsker om å redusere sosial ulikhet i helse og bedre levekårene for de dårligst stilte, er det lite problematisk at personer som har vært i arbeid, men av ulike årsaker hatt liten inntekt, får en kompensasjonsgrad på over 100 pst., gitt at uførheten er reell Nærmere om medlemskap i trygden og eksport av ytelser Vilkår om medlemskap dag er det et vilkår for rett til midlertidig eller varig uførepensjon at vedkommende har vært medlem i trygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet, men med unntak for visse grupper, jf i folketrygdloven. Kravet utelukker en del bosatte innvandrere fra ordningen, uten at de er dekket av trygdeordninger i sine hjemland, gjennom bilaterale trygdeavtaler eller EØS-avtalen. Dette bidrar til sosial ulikhet. En del vil trolig kunne trenge økonomisk sosialhjelp som en varig inntektssikring. Utelukkelse vil blant annet kunne gjelde personer som er kommet til Norge som ledd i familiegjenforening. I de tilfellene der det er stilt krav om forsørgelse, kan den som har påtatt seg et eventuelt forsørgeransvar falle fra eller ikke være i stand til å ivareta sitt ansvar. Vi foreslår at kravet til medlemskap for innvandrere behandles nærmere i en eventuell proposisjon. Vilkår om opphold i Norge Utvalget mener det bør være relativt strenge regler for eksport av ytelsen, og at det utenfor EØS-området/land med trygdeavtaler bør kunne stilles krav om tilknytning til Norge for eksport av ytelsen. Utvalget drøfter så vidt vi kan se ikke hva kravet til tilknytning skal være og om det bør tillates eksport av ektefelletillegg og barnetillegg. Dette bør vurderes nærmere. Det bør også bl.a. drøftes om utflytting evt. bør føre til tap av eventuelt barnetillegg og ektefelletillegg, evt. om et tap her bør være avhengig av om ektefelle og/eller barn flytter ut av landet. 8

9 12.5 Ny uføreytelse i folketrygden Forsørgertillegg Barnetillegg Forsørgelsesplikt foreligger overfor barn opp til en viss alder. Hovedregelen er 18 år, men dersom barnet går på skole som det er vanlig for barnet å gå på, varer forsørgelsesplikten lenger. I praksis vil det si videregående skole. De fleste vil ha gjennomført denne når de er 19 år, men noen bruker (vesentlig) lenger tid enn flertallet. Utvalget foreslår at barnetillegget fortsatt skal være behovsprøvd. Vi har ingen kommentar til dette. Utvalgets flertall mener lavinntektsproblemer som skyldes stor forsørgerbyrde, primært bør løses utenfor uføreordningen. Flertallet mener tillegget ikke bør være så stort at det gir opphav til samlede uføreytelser som er høyere enn det en kunne oppnådd i arbeidslivet ved fravær av uførhet. Utvalget foreslår et tak på samlet barnetillegg for å oppnå dette. Mindretallet foreslår at dagens ording med et behovsprøvd barnetillegg videreføres, men at det bør vurderes å innføre en øvre grense for hvor stor samlet ytelse kan bli, i forhold til den inntekt vedkommende kan oppnå i arbeidslivet. Direktoratet mener det bør legges til grunn at personer med uførepensjon er reelt uføre. Er pensjonen gradert, bør trolig også barnetillegget være det. Uførepensjon er betydelig lavere enn den inntekt uførepensjonister alternativt kunne fått om de var arbeidsføre. Det vil være god fordelingspolitikk å la alle beholde barnetillegget uten tak, og viktig for å bekjempe barnefattigdom Avkorting av stønad mot endringer i inntekt Utvalgets flertall mener at inntekt utover et eventuelt toleransebeløp bør medføre en proporsjonal (pro rata) avkortning i ytelsen. Et mindretall ønsker et høyere toleransebeløp, et annet mindretall vil opprettholde en friinntekt på 1 G og at det innføres et beløp den uføre kan tjene uten at det skattlegges. Flertallet mener det kan vurderes om personer med godtgjørelse fra politiske verv eller verv i frivillige eller veldedige organisasjoner, skal få beholde retten til en friinntekt på 1 G. Vi er enige i dette. Vi viser her til at det er viktig at uføre er aktive samfunnsborgere, og at verv normalt er dårlig betalt i forhold til ordinært arbeid. Utvalget sier det evt. kan vurderes om all godtgjørelse skal holdes utenom. Flertallet mener uføre som mottar omsorgslønn og uførepensjonister på varig tilrettelagte sysselsettings- eller attføringstiltak som mottar bonuslønn eventuelt også bør ha rett til en friinntekt på 1 G. Vi viser her til at det kan være uheldig å unnlate å foreta avkortning mot omsorgslønn. Det kan gi et uheldig signal om at omsorgslønn enten ikke er betaling for ordinært arbeid, eller at denne type arbeid normalt skal være dårlig betalt. Vi viser ellers til at vi har foreslått at personer som får ingen eller lav godtgjørelse for deltakelse i varig tilrettelagt arbeid, heller bør få lønn fremfor 9

10 uførepensjon. Avkortning er da uaktuelt. Opprettholdes nåværende ordning, bør det ikke foretas en avkortning mot lønn her, siden lønnen (bonusen) er kunstig lav. Det bør lønne seg for uførepensjonisten å utnytte sin restarbeidsevne. Utvalget peker på at det kan være en konflikt mellom målet om at ordningene bør utformes slik at det skal lønne seg å jobbe, og målet om å sikre et rimelig minste inntektsnivå til alle. Siden forsørgingstilleggene holdes utenfor foreslått stønadstak, kan kompensasjonsgraden komme over 100 pst. for dem med lavest arbeidsinntekt og/eller mange barn, evt. er enslig forsørger. Svært høye kompensasjonsgrader er isolert sett et problem fordi det kan skape såkalte inaktivitetsfeller. En høy kompensasjonsgrad kan imidlertid ikke vurderes uavhengig av nivået på ytelsen. Så fremt det er politisk ønskelig å motvirke barnefattigdom innenfor uføreordningen, kan dette vanskelig unngås. Kapittel 13. Alderspensjon for uføre Utvalget er bedt om å vurdere å foreslå hvordan alderspensjonen skal beregnes for personer som har mottatt uførpensjon. Vi ser det primært som et politisk spørsmål hvordan alderspensjonen skal utmåles for uførepensjonister. Det samme gjelder hvordan alderspensjonen for disse skal reguleres. Direktoratet ønsker derfor ikke å kommentere prinsippene for beregning av alderspensjon til uførepensjonister, når overgangen skal skje, og om det skal foretas en levealderjustering av alderspensjonene for disse. Vi ser det imidlertid som viktig at det i de politiske avveiningene tas hensyn til fordelingsvirkninger, enkelhet og forutsigbarhet, samt virkninger for bruken av andre stønadsordninger. Uførepensjonister har i gjennomsnitt lavere inntekt enn resten av befolkningen med arbeidsinntekt på det tidspunkt de ble uføre, både pga. at uførhet rammer sosialt skjevt, og fordi mange av de som er blitt uføre i tidlig alder mister den lønnsøkningen de ville fått over tid uten uførhet. Uførepensjonen ligger derfor generelt sett betydelig lavere enn inntektsnivået for lønnsmottakere. Med utvalgets forslag om at alderspensjonen for uføre skal reduseres i forhold til nivået på uførepensjonen, vil noen flere ventelig bli minstepensjonister, evt. få en pensjon like over dette. En slik reduksjon vil trolig i noen grad kunne oppveies av at de da får rett til bostøtte, reduserte egenandeler for helse- og sosiale tjenester, samt eventuelt inntektsprøvet barnetillegg/ektefelletillegg. Noen flere vil kunne trenge økonomisk sosialhjelp i tillegg. Me vennlig hilsen ne Lieungh e.f. divisjonsdirektør Øystein Olsen avdelingsdirektør