Arbeidshefte. - et tematisert utvalg av skriveressurser. JUS2211 Semesteroppgaven. 2 Metode (domstolkning mv.) s. 18

Transkript

1 Morten Kjelland Professor dr. juris Morten Kjelland Institutt for offentlig rett Postadresse: Postboks 6706 St. Olavs plass 0130 Oslo Besøksadresse: Karl Johans gate 47, Oslo Domus Bibliotheca (DB) Telefon: Telefaks: E-post: Arbeidshefte - et tematisert utvalg av skriveressurser JUS2211 Semesteroppgaven 1 Disposisjon og lysbilder s. 1 2 Metode (domstolkning mv.) s Bokutdrag (egne arbeider) s Studentarbeider (eksempelmateriale) s Figurer, hjelpeskisser mv. s. 85 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, UiO/JUS Semesteroppgaven

2 Morten Kjelland Professor dr. juris Morten Kjelland Institutt for offentlig rett Postadresse: Postboks 6706 St. Olavs plass 0130 Oslo Besøksadresse: Karl Johans gate 47, Oslo Domus Bibliotheca (DB) Disposisjon - introduksjon til Semesteroppgaven Telefon: Telefaks: E-post: morten.kjelland@jus.uio.no I Innledning - Studiemessig plassering og emneoversikt - Lærings- og ferdighetskrav o Generelt o Særlig om sammenhenger mellom fagene - En bredt anlagt evalueringsform - Skriveprosessen er sirkulær; animert hjelpeskisse II Undervisningstilbudet (og lærerstaben) - UNDERVISNINGSTILBUDET o Forelesninger o Kurs o Spørretimer, «chat» og annet - LÆRERSTABEN III Struktur og metode hovedlinjer og utvalgte emner - Strukturer: funksjon, kjennetegn på gode strukturer - Sentrale elementer i innledninger og avslutninger - Ulike tilnærminger til oppgavens hoveddel: bredde vs. dybde - Eksempler på utvalgte strukturer, samt analyse-/presentasjonsteknikker - Metodebruk o Generelt: Metoden skal anvendes, ikke bare omtales o Kritiske kildevurderinger IV Fremstillingsmessige forhold - Generelt + utvalgte emner: kildeforankringer, sitat/parafrasering, referanselister mv. - «Aktiv forelesningsdel»: En mini-oppgave - Klarspråk: «Klarspråkprosjektet»; generelle skriveråd V Avsluttende refleksjoner - Noen råd om arbeidsprosessen, gode arbeidsrutiner mv. - En linje til kursene, (valgfri) refleksjonsoppgave til første kursdag Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, UiO/JUS Semesteroppgaven 1

3 Lysbilder (notatversjon) Semesteroppgave i JUS2211-fagene oversikt og utvalgte emner & råd writing Professor dr. juris Morten Kjelland I Innledning - studiemessig plassering, emneoversikt & læringskrav 2 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgaven 1

4 Semesteroppgaven plassering på studiet: et «fugleperspektiv» Lærings- og ferdighetskrav sammenhenger mellom fagene Alminnelig forvaltningsrett emnebeskrivelsen til UiO: «Den alminnelige forvaltningsrett handler om den offentlige forvaltning og dens forhold til borgerne. Emnet viser hvordan problemstillinger av generell karakter trer frem på tvers av de tallrike rettsreglene i den spesielle forvaltningsrett og hvordan alminnelig rettskildelære preger arbeidet med dette stoffet gjennom lovtolkning og på annen måte.» Spesiell forvaltningsrett, JUS2211-eksempler Miljørett EØS-rett Velferdsrett Lærings- og ferdighetskrav sammenhenger mellom fagene «Det er flere forbindelser mellom fagene i emnet. [R]eglene om krav til kompetanse, krav til saksbehandling, domstolskontroll og mer til gjelder også i miljørett og i velferdsrett, med mindre det er etablert særregler på disse områdene. I velferdsretten og i miljøretten beskrives det materielle innholdet til velferdsrettslige ordninger og miljørettslige virkemidler. Dette stoffet som opptar mesteparten av oppmerksomheten i velferdsretten og i miljøretten står på egne ben, og har intet motstykke i den alminnelige forvaltningsretten. Andre sider av velferdsretten og særlig miljøretten har tettere forbindelser til alminnelig forvaltningsrett. Enkelte alminnelige forvaltningsrettslige temaer blir forfulgt i velferdsretten og spesielt i miljøretten. Velferdsretten og miljøretten inneholder videre regler for blant annet saksbehandling og domstolskontroll som avviker fra de alminnelige forvaltningsrettslige reglene, og som er egnet til å sette de alminnelige reglene i relieff.» 3 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 2

5 Lærings- og ferdighetskrav sammenhenger mellom fagene «Det er flere forbindelser mellom fagene i emnet. [R]eglene om krav til kompetanse, krav til saksbehandling, domstolskontroll og mer til gjelder også i miljørett og i velferdsrett, med mindre det er etablert særregler på disse områdene. I velferdsretten og i miljøretten beskrives det materielle innholdet til velferdsrettslige ordninger og miljørettslige virkemidler. Dette stoffet som opptar mesteparten av oppmerksomheten i velferdsretten og i miljøretten står på egne ben, og har intet motstykke i den alminnelige forvaltningsretten. Andre sider av velferdsretten og særligmiljøretten har tettere forbindelser til alminnelig forvaltningsrett. Enkelte alminnelige forvaltningsrettslige temaer blir forfulgt i velferdsretten og spesielt i miljøretten. Velferdsretten og miljøretten inneholder videre regler for blant annet saksbehandling og domstolskontroll som avviker fra de alminnelige forvaltningsrettslige reglene, og som er egnet til å sette de alminnelige reglene i relieff.» Oversikt & innsikt (kunnskap) Akademisk skriving (ferdighet) Selvstendig metodebruk (ferdighet) Lærings- og ferdighetskrav en bredt anlagt evalueringsform Alminnelig forvaltningsrett (materiell + prosesuell) Alminnelig rettskildelære (kobling til metodefag) Spesiell forvaltningsrett (miljørett, velferdsrett mv.) Muntlig presentasjonsform («forsvare» oppgaven) Semesteroppgave Selvstendig rettskildesøk (kobling til bibliotekskurs) Fremstillingsmessige forhold (klarspråk, referanser mv.) Struktur & analyseteknikker Selvstendig rettskildebruk (herunder domstolkning) 4 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 3

6 Lærings- og ferdighetskrav en sirkulær prosess Lærings- og ferdighetskrav en sirkulær prosess: en hjelpeskisse II Undervisningstilbudet - og presentasjon av lærerstaben 5 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 4

7 Undervisningstilbudet Forelesninger Semesteroppgave Annet Kurs Spørretime Nettbasertveiledning («chat») III Struktur og metode - utvalgte emner Struktur og metode hva som menes med «struktur» Begrepsforklaring Disposisjon, design mv. «Skjelettet» som holder de ulike oppgavedelene sammen Strukturens funksjon Strukturen skal brukes som ledd i å besvare oppgaven Skal gi en logisk oppbygging av teksten formidling av stoffet Formidling: gjør det lettere for leseren å følge argumentasjonen Finnes ingen mal, flere mulige måter: Du kan designe selv 6 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 5

8 Struktur og metode generelle kjennetegn på gode strukturer Egnet til å besvare oppgaven (som må tolkes) Logisk rekkefølge: kapittel følger kapittel, punkt følger punkt, avsnitt følger avsnitt Leservennlig tredjepersoner må kunne forstå hvor forfatteren vil til enhver tid Alt som er beskrevet har en funksjon Struktur og metode sentrale elementer i en oppgave: innledninger Enkelte punkter, ikke uttømmende: Presiserende tolkning av oppgaven Plassering inn i et helhetlig perspektiv Aktualitet; faktisk og/eller rettslig Avgrensninger Begrepsforklaringer Rettskilder; metoden skal anvendes, ikke bare omtales Valg av tilnærming/innretning av egen oppgave («design») Den videre fremstillingen Utdypes og konkretiseres på semesteroppgave-kursene Struktur og metode sentrale elementer i en oppgave: avslutninger Generelt Må man ha avslutningskapittel i en semesteroppgave? Sammenbindende funksjon Kan ofte struktureres i to punkter: oppsummering + refleksjoner Oppsummering Oppsummering av hovedtrekkene foran; ikke sted for noe nytt Hvis deloppsummeringer foran, så mer overordnet oppsummering her Refleksjoner Må med hvis oppgaven ber om det, men ofte hensiktsmessig også ellers Mange og valgfrie perspektiver, som for eksempel rettstekniske, rettssosiologiske, rettsøkonomiske, rettsteoretiske refleksjoner 7 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 6

9 Struktur og metode hoveddel: flere mulige innretninger på oppgaven To innfallsvinkler BREDDE (beskrivende) DYBDE (analyserende) Struktur og metode flere mulige innretninger på hoveddelen: «traktform-modellen» (Kjelland) Struktur og metode «traktform-modellen» (Kjelland) Innledning Beskrivende, generell del (bredde) Analyserende, spesifikk del (dybde) Typetilfelle 1 Typetilfelle 2 Typetilfelle 3 Sammenfattende del og eventuelle refleksjoner 8 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 7

10 Struktur og metode utvalgte strukturer: vilkår vs. rettsvirkning Struktur og metode utvalgte strukturer: vilkår vs. rettsvirkning Kjelland, Syse og Befring: Sentrale helserettslige emner (2016) s. 113, og helsepersonelloven 57 om tilbakekall av autorisasjon Struktur og metode utvalgte strukturer: kronologier 9 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 8

11 Struktur og metode utvalgte strukturer: tematisering Kjelland, Syse og Befring: Sentrale helserettslige emner (2016) s. 101 Struktur og metode utvalgte strukturer: fra det sikre til det usikre (glideskalaer og liknende) Har IKKE rett til sykepenger/uføretrygd (er da over i sosialretten) HAR rett til sykepenger/uføretrygd (hvis øvrige vilkår også er oppfylt) Struktur og metode utvalgte strukturer: fra det sikre til det usikre (glideskalaer og liknende) Figuren er hentet fra Kjelland: Erstatningsrett en lærebok (2016) s Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 9

12 Generelt Struktur og metode metodebruk: oversikt Bruke kunnskapen fra 1. studieår; alminnelig metodelære Domstolkning er fortsatt sentralt; se egen lydbok + bokutdrag (MK) Den juridiske metoden skal anvendes, ikke bare omtales Presiseringer Offentligrettslige fag: nyanser i metodelæren ut fra feltets egenart Lovens system og formål ofte formulert i forarbeidene er sentrale Bruk av reelle hensyn er viktig ulike typer (bl.a. hensyn til konsistens) Betydningen av forvaltningspraksis eksempelverdi vs. rettskildeverdi Anvende internasjonale rettskilder på forvaltningsrettslige emner, særlig viktig er lovtolkning på felt med menneskerettslige forpliktelser Struktur og metode metodebruk: kildevurdering Kildens kvalitet Forfatter (f.eks. bestemt partsside?) Tekstens kilder (representativt?) Målgruppe og sjanger Kildens relevans Omhandler kilden de temaene du stiller spørsmål om? På hvilken måte kan kilden belyse spørsmålene du stiller/temaet du behandler? Publiseringstidspunkt (juss er «ferskvare» ) Fagfellevurdert? IV Fremstillingsmessige forhold - klarspråk & formalia 11 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 10

13 Fremstillingsmessige forhold noen utgangspunkter & «starthjelp» To innfallsvinkler GENERELL oversikt KONKRET eksempel/oppgave Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: hvorfor kildeforankre? Etterviselighet («reliabilitet») All forskning bygger på kilder; skal kunne finne igjen kildene du bruker Andre skal kunne etterprøve resonnementene Tillit til «forsker» (individnivå) og forskning (systemnivå) Etterrettelighet & etikk Unngå å fremføre andres tanker som sine egne Nøkkelord: redelig kreditering av andres arbeider Internasjonale standarder for forskningsetikk NB! Viktig punkt i bedømmingen Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: hva skal refereres? Positiv avgrensning Alle faglige argumenter som ikke bygger på eget materiale, egne resonnement og meninger; skal refereres i teksten + referanselisten Tallmateriale, modeller og konklusjoner + visualiseringer fra andre Alle sitater Negativ avgrensning «Allmenne sannheter» som (ukontroversielt) utgjør et felles kunnskapsgrunnlag innenfor faget Faktiske forhold; «17.-mai»-eksemplet Rettslige forhold; f.eks. forvaltningsretten har en alm. + en spesiell del Vanskelige grenser; belyses på forelesninger mv. i de enkelte fagene 12 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 11

14 Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: hvordan referere? (noen utgangspunkter og eksempler) Hovedtekst Lovhenvisninger Høyesterettsavgjørelser Andre rettskilder som er så sentrale at de bør med på hovedtekst-nivå Fotnoter Full referanse ved presentasjon av loven Juridisk teori, f.eks. Syse 2018 s. 3. Spesifikke forarbeidshenvisninger; f.eks. Ot.prp. nr. 3 ( ) s. 3. Statistikk, rapporter Korte merknader, f.eks. påpekning av skrivefeil Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: direkte vs. indirekte sitater Direkte sitat Sitater som skjer ved å bruke anførselstegn () Skal alltid kildeforankres Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det «en glidende overgang fra å anerkjenne vektlegging av symptomer, typisk i en innledende sykefase, til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene». 1 En konsekvens av dette er at Syse, Kjønstad og Kjelland 2017 s. 259, kursivering i original. Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: direkte vs. indirekte sitater Indirekte sitat (parafrase) Sitater som skjer ved å omformulere andres tekst og som ligger relativt tett opp til originalteksten Skal alltid kildeforankres Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det en glidende overgang fra anerkjennelse av å vektlegge symptomer (som i en innledende sykefase), til gradvis å vektlegge diagnosene i de senere fasene. 1 En konsekvens av dette er at Jf. Syse, Kjønstad og Kjelland 2017 s Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 12

15 Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: endringer og tilføyelser i sitat Utelatelse av noe i et sitat markeres med tre prikker Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det «en glidende overgang fra å anerkjenne vektlegging av symptomer, typisk i en innledende sykefase, til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene». 1 Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: endringer og tilføyelser i sitat Utelatelse av noe i et sitat markeres med tre prikker Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det «en glidende overgang fra å anerkjenne vektlegging av symptomer, typisk i en innledende sykefase, til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene». 1 Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: endringer og tilføyelser i sitat Utelatelse av noe i et sitat markeres med tre prikker Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det «en glidende overgang fra å anerkjenne vektlegging av symptomer til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene» Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 13

16 Fremstillingsmessige forhold utelatelser & tilføyelser i sitat Utelatelse av noe i et sitat markeres med tre prikker Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er det «en glidende overgang fra å anerkjenne vektlegging av symptomer til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene». 1 Tilføyelse av noe i et sitat markeres med klammeparentes Eksempel: Som påpekt av Syse, Kjønstad og Kjelland er «[overgangen] glidende fra å anerkjenne vektlegging av symptomer til gradvis å etterspørre diagnosene som mer avgjørende i de senere fasene». 1 Fremstillingsmessige forhold kildeforankring: sekundærreferanser Hovedregel Siter kun verk du har lest. Unntak Hvis originalkilden ikke er tilgjengelig, eller bare forekommer på språk du ikke forstår, kan det henvises til andres omtale av den. Eksempel: Beck og Beck-Gemsheim 1 referert i Kloster 2 snakker om tre stadier forholdet mellom kvinner og menn har gått gjennom i bevegelsen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet. 1 Beck og Beck-Gemsheim Kloster 2003 s. 4. Fremstillingsmessige forhold klarspråk: generelle skriveråd Innholdet kan være avansert, men ikke formen Bruk vanlige ord, ikke fremmedord Vær forsiktig med småord (altså, derfor, man, imidlertid ) Skriv korte setninger Dropp «fyllord» (skriv konsist = kort og presist) 15 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 14

17 Fremstillingsmessige forhold «aktiv» forelesning: deloppsummering To innfallsvinkler GENERELL oversikt KONKRET eksempel/oppgave V Avsluttende refleksjoner - noen råd om arbeidsprosesser, rutiner mv. Avsluttende refleksjoner noen råd om arbeidsprosesser, rutiner mv. Begynn å skrive tidlig og uten «filter» i første omgang Skrive og lese i vekselvirkning Gode rutiner på kildeinnhenting, sikkerhetskopiering mv. Om å bruke døgnet forskjellig Semesteret er mer enn semesteroppgaven 16 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 15

18 Et tips før semesteroppgavekurset oppøvelse av evnen til domstolkning: Nettressurs for Forvaltningsrett (NfF) Tolkning og anvendelse av dommer illustrert med eksempler fra forvaltningsretten Et tips før semesteroppgavekurset oppøvelse av evnen til domstolkning: Nettressurs for Forvaltningsrett (NfF) Semesteroppgave i JUS2211-fagene oversikt og utvalgte emner & råd writing Professor dr. juris Morten Kjelland 17 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 16

19 [start tittel] Metode, med vekt på domstolkning morten kjelland (red.) kurshefte i forvaltningsrett et tematisert utvalg av sentrale rettskilder GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

20 [start del] Del I Metode Betraktninger om studiet av rettspraksis belyst med eksempler fra forvaltningsretten 1 1. Oversikt Metoderefleksjonene her er bare ment som en «oppstartshjelp». Det er ikke ment å legge «føringer» som binder den frie grublingen over forvaltningsrettslige problemer. Forvaltningsrettslige spørsmål løses ut fra alminnelig juridisk metode, basert på en tolkning og anvendelse av rettskildene. 2 Rettskildebildet kan være sammensatt, og bestå av lovtekst, forarbeider, rettspraksis, juridisk teori mv. 3 Disse er vist ved «boksene» øverst i figuren, som angir et bredt spekter av rettskilder («argumentbærere»). Angivelsen er ikke uttømmende. Det kan spille inn andre rettskilder enn de som fremgår av figuren, slik som forvaltningspraksis, uttalelser fra Sivilombudsmannen mv. 4 Og motsatt: På ulovfestede områder har man verken lovtekst eller forarbeider. 5 Modellen gir et forenklet bilde av rettsanvendelsesprosessen, og er kun ment som en hjelp for tanken. Figur 1. Oversikt over rettsanvendelsesprosessen Presiseringer: Behov for en viss «Oppstartshjelp» betydningen av «den frie grubling» Oversikt over rettsanvendelsesprosessen Begrepet «internasjonale kilder» omfatter kilder av ulik karakter. Eksempler er internasjonale konvensjoner, EU-/EØS-rett og dommer fra eksempelvis nordiske land. 1 En lydfil over dette avsnittet finnes på Nettressurs for Forvaltningsrett (NfF), se no/nff. 2 Det kan være variasjoner i metoden, se blant annet Boe: Innføring i juss, Universitetsforlaget, 3. utg. (2010) kapittel 13, se især s. 237 f. 3 For en praktisk orientert oversikt over hvordan man finner frem til rettskildene, se blant annet Bergstrøm og Westbye: Hvordan finne rettskilder, Fagbokforlaget (2012), se især s. 77 f. for forvaltningsretten. 4 For en drøftelse av og diskusjon om rettskildeverdien av forvaltningspraksis, se blant annet Bergo: Tekst og virkelighet i rettskildelæren, Cappelen Akademiske forlag (2002) s. 61 og og Fæhn: «Verdimessige forutsetninger for Torstein Eckhoffs rettskildelære» Jussens Venner 1999 s , på s. 156 og 162. Temaet belyses også i Boe: Rettskildelære under debatt, Universitetsforlaget (utrykt manus 2012) kapittel Lovtekster på andre områder kan imidlertid gi grunnlag for analogier og utledning av begrunnelsesmønstre GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

21 del i metode Trinn 1: Tolkning Trinn 2: Subsumsjon Domstolenes hovedoppgaver Rettskildegrunnlaget for regelen/ prinsippet Tolkning er det første hovedtrinnet i rettsanvendelsesprosessen, se den loddrette pilen. Innslaget av domstolsutviklede regler er et særtrekk ved områder slik som domstolskontroll med forvaltningen og store deler av den materielle forvaltningsretten (kompetansekrav, grensene for forvaltningens skjønnsutøvelse, ugyldighetslæren, «vilkårslæren» mv.). Domstolene har også bidratt i rettsavklaring og rettsutvikling av personelle og prosessuelle regler. For den sistnevnte kategorien er de ulovfestede reglene om forsvarlig saksbehandling illustrerende. Gjennom rettspraksis har vi også fått viktige presiseringer av en rekke lovfestede saksbehandlingsregler, både i forvaltningsloven og særlovgivningen. Dette gjør studiet av dommer 6 sentralt på flere forvaltningsrettslige felt, selv om domsmaterialet er mindre fremtredende enn i eksempelvis erstatningsretten. 7 Dommer utgjør hovedtyngden av rettskilder i dette heftet, se den øverste boksen uthevet med grått. Figuren viser samtidig at rettspraksis ikke er den eneste rettskilden; også andre kilder må tas i betraktning. For eksempel har forarbeidene en plass i tolkningen av forvaltningsloven 1967 (fvl.) 41. Gjennom tolkningen av de ulike rettskildene får man frem hvordan ordlyden skal forstås, se den stiplede pilen som viser tilbakekoblingsprosessen. Når rettsregelen er klarlagt, er man over i det andre hovedtrinnet i rettsanvendelsesprosessen, subsumsjonen. Man anvender da regelen på den konkrete saken. Jeg bemerker også her at figuren viser en forenklet modell av prosessen, idet tolknings- og subsumsjonsomgangen kan vekselvirke 8 og gli over i hverandre. Som påpekt i Alta ( Rt side 569), «kan det etter omstendighetene bli en flytende overgang mellom generell lovtolking og konkret anvendelse av lovbestemmelsen». 9 Behovet for dynamikk gjør domstolene i mange tilfeller mer egnet til å styre rettsutviklingen enn lovgiver. For å forstå hvordan domstolene kan virke rettsavklarende og rettsutviklende, er det hensiktsmessig å skissere domstolenes to hovedoppgaver. Den ene er å løse konkrete konflikter, for eksempel mellom borgeren A og forvaltningen/det offentlige B. Tvisten blir avgjort med bindende virkning for begge partene, og denne domsvirkningen betegnes som rettskraftsvirkningen. Den andre hovedoppgaven er å virke normerende. Det vil si at rettspraksis opptrer som rettskilde, og bidrar til å presisere/utvikle gjeldende rett. I studiet av forvaltningsretten er det dommenes verdi som rettskilde som har interesse. Rettspraksis kan gi det rettslige grunnlaget for selve rettsregelen. Læren om domstolskontroll med forvaltningen er illustrerende. Her har Høyesterett utviklet prinsipper for prøvingen, se blant annet Naturfredning ( Rt side 1427). Både flertallet på fire dommere og mindretallet på én dommer la 6 Av fremstillingshensyn taler jeg her om «dommer» (og bruker ikke doble uttrykk som «dommer og kjennelser»), fordi det først og fremst er denne typen rettspraksis som har skapt og utviklet forvaltningsretten. Det finnes imidlertid eksempler på viktige kjennelser, som blant annet Arendal kommune (Rt side 445) og Kongsberg kommune (Rt side 1804) om rettslig klageinteresse. I de kommenterte avgjørelsene nedenfor er det imidlertid sondret mellom dommer og kjennelser. En begrepsforklaring er tatt inn på s Generelt i samme retning Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett, Universitetsforlaget, 9. utg. (2009) s Se figuren på s. 363, om fremstillingsteknikk. 9 Alta (Rt side 569, s. 575), i vurderingen av om det forelå «rettslig interesse» etter tvistemålsloven Sml. påpekningen hos blant annet Hopsnes og Østenstad: Oppgavebok i forvaltningsrett I, 2. utg. (2011) s. 147, som treffende taler om «[r]ettsanvendelsesprosessens sammenvevde karakter». For to konkrete eksempler på vekselvirkningen mellom tolkning og subsumsjon, se Hopsnes og Østenstad op.cit. især s og Walløe Tvedt: Å Skrive jus til eksamen, 2. utg. (2004) s (kommenterte besvarelser om inhabilitet) GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

22 1. oversikt til grunn et utgangspunkt om full domstolskontroll; dissensen gjaldt den konkrete rettsanvendelsen. I formuleringen av den generelle rettssetningen ble det fremhevet at «[o]m de lovbestemte vilkår for en forvaltningsavgjørelse er til stede, må domstolene kunne prøve fullt ut, dersom det ikke er sikre holdepunkter for noe annet» (s. 1436). Dommen blir utdypet i punkt 2 nedenfor. Et annet eksempel er de ulovfestede prinsippene om adgangen til å oppstille vilkår som medfører plikter «vilkårslæren». Se eksempelvis «Huttiheita» ( Rt side 1049), inntatt i heftet på side 215. Videre kan en dom angi og rettslig forankre momenter for skjønnsmessige helhetsvurderinger. Fjordlaks ( Rt side 530) gir et eksempel. 10 Et salgslag hadde truffet vedtak om avgift ved omsetning av fersk laks. Det var uenighet om råfiskloven a 11 ga tilstrekkelig hjemmel for avgiftspålegget. Før Høyesterett gikk inn på den konkrete rettsanvendelsen, ble det formulert noen generelle retningslinjer. Disse bekrefter relativiteten i legalitetsprinsippet. Førstvoterende fremhevet at «kravet til lovhjemmelen må nyanseres blant annet ut fra [1] hvilket område en befinner seg på, [2] arten av inngrepet, [3] hvordan det rammer og [4] hvor tyngende det er overfor den som rammes». 12 Klammeparentesene er satt inn av meg for å fremheve skjønnsmomentene. Dommens systematikk har gitt opphav til betegnelser som Fjordlaksformelen, som er den siterte vurderingsnormen for å besvare spørsmålet om hvor klar og tydelig lovhjemmel forvaltningen trenger for sine vedtak. 13 En dom kan også ha andre oppgaver/virkninger. Den kan være en kilde til informasjon om innholdet i andre rettskilder, som dommen kan ses som et «produkt» av. Videre kan en dom inneholde uttrykkelige utsagn om juridisk metodebruk. Det kan for eksempel gjelde betydningen av såkalte etterarbeider, se forutsetningsvis Rt side 546 (utvisningsdom). Førstvoterende bemerket at «[s]elv om det formelt dreier seg om etterarbeider, har proposisjonen [ ] betydning for forståelsen av gjeldende lov» (avsnitt 41, min kursivering). Domsmaterialet gir flere andre eksempler på vektlegging av etterarbeider. Uttalelser om juridisk metode finnes også i rettspraksis fra den spesielle forvaltningsretten. Til illustrasjon nevner jeg Skygge ( Rt side 1757) og Angiografi ( Rt side 1217), som omhandler henholdsvis trygderett og pasientskaderett. Høyesterett klargjorde at avgjørelser fra Trygderetten og Pasientskadenemnda må tillegges vekt i den utstrekning de kan tas som uttrykk for eller har gitt seg utslag i en fast og konsistent praksis. 14 Videre kan dommer gi (retts)historiske tilbakeblikk, for eksempel som ledd i å skissere regelens forhistorie. Se til illustrasjon forskriftshistorikken i Hagangur II ( Rt side 654). I presiseringen av vernesoneforskriften 6 andre ledd uttalte førstvoterende at «[d]et kan innvendes at henvisningen [ ] blir misvisende for den som leser forskriftsbestemmelsen uten å kjenne forhistorien». 15 Førstvoterende foretok derfor et tilbakeblikk på tilblivelsen av bestemmelsen, se dommens side 662. Identifisere og forankre skjønnsmomenter Enkelte øvrige oppgaver/virkninger 10 Dommen er inntatt i Doms- og kjennelsessamlingen (2009) s Der er dommen kalt Rt s. 530 «Fiskeavgift». 11 Bestemmelsen er nå opphevet. 12 Fiskeavgift/Fjordlaks (Rt side 530, s. 537). I helhetsvurderingen ble det også sett hen til andre momenter, som at vedtaket var truffet av et privat rettssubjekt som utøvet offentligrettslig myndighet. 13 Se Graver «Fjordlaksformelen og forvaltningens vurderingsfrihet», Lov og Rett 2007 s For en kommentar av artikkelen, se blant annet Stub «Om fjordlaksformelen og forvaltningens subsumsjonsfrihet», Lov og Rett 2008 s Se Skygge (Rt side 1757, avsnitt 45), som det igjen er vist til i Angiografi (Rt side 1217, avsnitt 38). Fra nyere rettspraksis kan nevnes Fotballspiller (Rt side 1642, avsnitt 34) og Sarkom (Rt side 218, avsnitt 63). Se også Bilstønad (Rt side 1070, avsnitt 37). 15 Hagangur II (Rt side 654, s. 662). Dommen er tatt inn på s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

23 del i metode Lovfestede vs. ulovfestede områder Den videre fremstillingen Det å lese høyesterettsdommer har også verdi som én av flere innfallsvinkler for å øve opp god juridisk metode og klar disponering av problemstillinger. Drosjesjåfør Johansen ( Rt side 111) er ett av mange eksempler. Dommen omhandler blant annet gyldigheten av vedtak om tilbakekall av drosjeløyver. Retten foretok en gjennomgang av både generelle problemstillinger og presiserte underspørsmål, som ble besvart gjennom en systematisk og kildeorientert analyse. 16 Domstilfanget vil variere mellom og innen de enkelte rettsområdene. Betrakter man det «forvaltningsrettslige landskapet» i et fugleperspektiv, ses et vekslende rettslig terreng når det gjelder innslaget av rettspraksis. For eksempel er domsmaterialet omfattende i den materielle, alminnelige forvaltningsretten. Her er en rekke grunnleggende regler og prinsipper utviklet gjennom rikholdig praksis fra Høyesterett ofte i samspill med rettsvitenskapen (juridisk teori). Illustrerende er reglene om ugyldighet («ugyldighetslæren») og reglene om kompetanse til å oppstille vilkår som medfører plikter («vilkårslæren»). På andre områder har lovgiveraktiviteten vært større, og resultert i lovfestede regler. Fra den generelle forvaltningsretten nevner jeg eksempelvis reglene i forvaltningsloven kapittel II om inhabilitet og kapittel VI om saksforberedelse av enkeltvedtak. Fra forvaltningsrettens spesielle del viser jeg, som ett utvalgt eksempel, til de relativt utførlige reglene om saksbehandlingen i plan- og bygningsloven 2008 (pbl.) kapittel 21. Selv om man har en lovtekst å ta utgangspunkt i, trenger ordlyden ofte både presiseringer og suppleringer. Selve rettsregelen fremkommer først etter å ha tolket lovtekstens ord og uttrykk i lys av et sammensatt rettskildemateriale. Dette gjelder generelt i jussen, og blir her illustrert for uttrykk som «bestemmende for rettigheter eller plikter» i fvl. 2 første ledd (se rettskildene i del III punkt 1), «særegne forhold» i fvl. 6 andre ledd (se rettskildene i del III punkt 2) og «rettslig klageinteresse» i fvl. 28 første ledd (se rettskildene i del III punkt 3). Selv om utgangspunktene for klarleggingen av gjeldende rett blir forskjellig på lovfestede og ulovfestede områder, har rettspraksis (hvor den finnes) en viktig plass. Dommene i dette heftet gir mange eksempler knyttet til forvaltningsrettens materielle og prosessuelle del. I punkt 2 gis en praktisk orientert oversikt over tolkning og anvendelse av dommer i forvaltningsrettsstudiet, men uten ambisjon om å være uttømmende. 17 Deretter blir fremstillingen supplert med enkelte «leseråd», jf. punkt Dommen er tatt inn på s For en nærmere beskrivelse av rettspraksis som rettskildefaktor, se blant annet Walløe Tvedt: Lærebok i forvaltningsrett, Gyldendal Juridisk (2012) s ; Knoph: Oversikt over Norges rett, Universitetsforlaget, 13. utg. (2009) s ; samt Andenæs: Rettskildelære, M.H. Andenæs, 2. utg. (2009) blant annet s. 81 f. og Boe: Innføring i juss, Universitetsforlaget, 3. utg. (2010) især s Se videre blant annet Graver: Rettsretorikk, Fagbokforlaget, 2. utg. (2011) blant annet s ; Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt, Universitetsforlaget, 2. utg. (2004) s , og ; Eckhoff og Helgesen: Rettskildelære, Universitetsforlaget, 5. utg. (2001) s ; Fleischer: Rettskilder og juridisk metode, Ad notam Gyldendal (1998) s. 177 f. og Torvund: Å studere jus, Tano Aschehoug, 2. utg. (1996) s Se også Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett (2009) s Spesielt om domsanalyse og domsvurdering, se Uggerud: Domsanalyse og domskritikk, Cappelen Akademisk Forlag, 3. utg. (2008) og Walløe Tvedt: Å skrive analyseoppgaver til eksamen, Cappelen Akademisk forlag (2003) s. 44 f GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

24 2. kort om tolkning og anvendelse av dommer 2. Kort om tolkning og anvendelse av dommer En dom består av flere deler, som kan grupperes i fire hovedelementer: 1. Gjengivelse av saksforholdet, herunder partenes anførsler og krav, 2. Domsutfallet i tidligere instanser, Rettens begrunnelse for konklusjonen og 4. Rettens konklusjon (domsslutningen). I et rettskildeperspektiv er det tredje punkt som har interesse: Innholdet i dommer kommer frem gjennom en tolkning av domspremissene. Siden disse angir rettens begrunnelse for sin konklusjon, 19 betegnes de også som «domsgrunnene». 20 De fire domsdelene er vist ved et konkret eksempel i den første kommenterte avgjørelsen, se side 63 hvor jeg har nummerert de fire hovedelementene. Utgangspunktet for tolkningen av domspremissene er ordenes mening ut fra en alminnelig språkforståelse, hvilket er en likhet med tolkning av for eksempel lovtekster. Det er likevel en viktig forskjell når det gjelder hvor langt man kan gå i å legge innhold i domspremissenes ord og uttrykk. Man kan si at «Høyesterett har ofte en nokså kompakt skrivestil» 21 formuleringene i premissene er sjelden like gjennomarbeidet som en lovtekst. 22 Fra forvaltningsretten gir Selbusjøen (Rt side 1517) et eksempel. Flere steder vises det til «god forvaltningsskikk», men uten at det fremgår klart om retten karakteriserer rettslige vurderinger (rettsnormen, dvs. kravet til forsvarlig saksbehandling) eller etiske vurderinger (etikknormen om «god forvaltningsskikk», dvs. skikk og bruk). 23 Ved tolkningen og anvendelsen av en dom er det viktig å merke seg at denne er avsagt i en konkret sak. Som Smith/Eckhoff bemerker, må man være oppmerksom på at «i Norge er domstolene henvist til å avgjøre enkeltsaker» og at «mange domsresultater har slike særtrekk at den måte de er begrunnet på, gir svakt grunnlag for å trekke opp mer generelle rettssetninger». 24 Det fremheves videre at «[s]elv når domspremissene er utformet mer generelt, slik det er en økende tendens til i Norge, er det grunn til forsiktighet med bruk av enkeltuttalelser som grunnlag for generalisering om hvordan lovbestemmelser skal tolkes mv.». 25 Ved å bygge resonnementene på flere dommer som gir grunnlag for å avdekke begrunnelsesmønstre kan man redusere risikoen for å legge for mye i premissene (unngå overtolkning). De 4 hovedelementene i en dom plassering av domspremissene Tolkning og «overtolkning» Begrunnelsesmønstre 18 Jeg kaller dette for sakens «domshistorikk». 19 Etter tvisteloven 2005 (tvl.) 19-6 fjerde ledd skal (sivile) dommer og kjennelser begrunnes. Kravet til domsgrunner i sivile saker er mindre strengt ved småkravsprosess, jf. tvl Begrepet «premisser» brukes som kortnavn for domspremisser/domsgrunner. 21 Kjelland: Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten, Gyldendal Akademisk (2008) s Sml. blant annet Skoghøy «Bruk av rettsavgjørelser ved lovtolking og annen rettsanvendelse», I: Nybrott og odling: festskrift til Nils Nygaard på 70-årsdagen 3. april Redigert av Holgersen, Krüger og Lille holt. Bergen: Fagbokforlaget (2002) s , på s Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett (2009) s. 363 taler om «et avskrekkende eksempel på uklar språkbruk» (sml. uttalelsen på s. 509). Se også Boe: Innføring i juss (2010) s Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett (2009) s Ibid. Se også Graver: Rettsretorikk (2011) s. 95, som påpeker at Høyesterett utvikler retten gjennom en «saksbasert tilnærming». Se videre Boe: Innføring i juss, Universitetsforlaget, 3. utg. (2010) s Det samme poenget er fremhevet i blant annet erstatningsteorien, se for eksempel Lødrup (medf. Kjelland): Lærebok i erstatningsrett, Gyldendal Akademisk, 6. utg. (2009) s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

25 del i metode Figur 2. Tolkning og anvendelse av dommer en oversikt Utsagnstolkning Figuren viser en oversikt over ulike måter å tolke og anvende dommer på. Et hovedskille er mellom utsagnstolkning og sammenlikningstolkning. Med utsagnstolkning menes hvordan man finner frem til generelle rettssetninger i doms premissene. Med Fleischer kan man si at utsagnstolkning «karakteriserer seg ved at den bygger på de generelle utsagn som finnes i premissene». 26 Disse kan fremgå av dommens anførte ratio decidendi eller være uttrykt som et obiter dictum. Begge begrepene skal bli forklart og illustrert med avgjørelser fra forvaltningsretten. Ratio decidendi Eksempel: Naturfredning vid prøvingsrett Ratio decidendi. Med «ratio decidendi» menes en (eller flere) generell(e) rettssetning(er) som dommen er et utslag av. 27 Det finnes to hovedformer for ratio decidendi. Den ene gjelder rettssetninger som er formulert («anført») i domspremissene, og som derfor betegnes som anført ratio decidendi. Dette er en motsetning til konstruert ratio decidendi, der det er rettsanvenderen selv som må finne frem til rettssetningen (siden den ikke er anført av retten). Konstruerte ratio decidendi angis ofte i juridisk teori, som uttrykk for hva forfatteren mener retten må ha bygd sin begrunnelse på. Det er glidende overganger mellom anførte ratio decidendi og konstruerte ratio decidendi. Naturfredning ( Rt side 1427) gir et eksempel på en anført ratio decidendi. 28 Dommen er klargjørende for domstolenes adgang til å prøve forvaltningsvedtak. Hovedspørsmålet gjaldt gyldigheten av et vedtak om å frede to vann. Grunneieren hevdet at vilkårene for fredning ikke var oppfylt. Etter naturvernloven kreves det at området har «urørt, eller tilnærmet urørt natur eller utgjør spesiell naturtype». Denne grunnbetingelsen var ikke innfridd, blant annet fordi det gikk høyspentledninger langs vannene. Tvisten var derfor avgrenset til om vannene utgjorde en «spesiell naturtype». Retten måtte ta stilling til hvorvidt den kunne kontrollere lovanvendelsen. Dette ble besvart med ja. Førstvoterende for flertallet (dissens 4 1) formulerte prinsipielle argumentasjonslinjer for domstolskontrollen: 26 Fleischer «Anvendelse og fortolkning av dommer», Jussens Venner 1965 s , på s Sml. begrepsforklaringen i Eckhoff og Helgesen: Rettskildelære (2001) s Dommen er tatt inn på s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

26 2. kort om tolkning og anvendelse av dommer Førstvoterende ble gitt tilslutning av tredjevoterende, som i den generelle regelbeskrivelsen ordla seg slik: «Om de lovbestemte vilkår for en forvaltningsavgjørelse er til stede, må domstolene kunne prøve fullt ut, dersom det ikke er sikre holdepunkter for noe annet.» (s. 1436). Dette ble igjen gitt tilslutning av fjerdevoterende og femtevoterende. Formuleringen av prøvingsretten er generell og uttrykkelig formulert i domspremissene, 29 se teksten angitt i den øverste klammen. Denne delen av premissene utgjør dommens anførte ratio decidendi. Etter å ha presisert rettsregelen og foretatt bevisvurderingen anvendes regelen på det aktuelle tilfellet (subsumsjon). Som på andre rettsområder finner man frem til faktum, og prøver dette mot den aktuelle rettsregelen. Naturfredning ( Rt side 1427) gir også et eksempel på et tydelig skille mellom tolkning og subsumsjon, se figur 1 foran I samme retning Boe «Hvem bestemmer domstolene eller forvaltningen?», Lov og Rett 2007 s , på s. 75. Dommen er kommentert av en rekke forfattere. For eksempel bemerker Nisja og Reusch at «Naturfredningsdommen har av enkelte blitt tatt til inntekt for at dette utgangspunktet nærmest alltid skal anvendes. For vår del tror vi da det er lagt for liten vekt på Høyesteretts presisering av at det gjaldt saker om inngrep overfor den enkelte», se artikkelen «Domstolsprøving av forvaltningsvedtak nye avklaringer», Jussens Venner 2009 s , på s Grensen mellom tolkning og subsumsjon er ikke alltid like fremtredende, se eksempelvis Elvebåt (Rt side 117, avsnitt 46 54). Dommen er tatt inn på s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

27 del i metode Obiter dictum Eksempel: Sprøyte før utsendingdommen Obiter dictum er en uttalelse som er anført, men som til forskjell fra dommens ratio decidendi ikke er nødvendig for å begrunne resultatet. Obiter dictum har preg av å være sidebemerkninger. 31 De avgis som ledd i domstolenes rettsavklarende og rettsutviklende virksomhet. Det er ulike oppfatninger om rettskildeverdien av obiter dicta. 32 Et eksempel på obiter dictum ses i Sprøyte før utsending ( Rt side 20). En mann var besluttet bortvist fra Norge, og skulle bli transportert ut med fly. Under uttransporten satte han seg fysisk til motverge. En polititjenestemann satte da to sprøyter med beroligende midler. Den første injeksjonen ble gitt inne på cellen på politiposten, mens den andre ble satt på vei fra cellen og til flyutgangen (da mannen på ny satte seg fysisk til motverge). Det sentrale spørsmålet i dommen er om politiets handlinger/maktbruk hadde tilstrekkelig hjemmel. Dette besvarte Høyesterett med nei. Førstvoterende påpekte at man her står overfor inngrep i den fysiske/personlige integritet, som krever hjemmel i lov eller medhold av lov (legalitetsprinsippet). Slik hjemmel forelå ikke, og førstvoterende delkonkluderte med at tvangsmedisineringen var uhjemlet. Høyesterett kunne ha nøyd seg med dette, men ønsket å klargjøre betydningen av lovskravet ved slike tiltak. Det ble derfor avgitt en uttalelse obiter dictum, som omhandler betydningen av at det foreligger en vanskelig situasjon (men uten at denne kvalifiserer som en nødrettssituasjon). 31 Enkelte taler om en «slengbemerkning». Begrepet er hentet fra Augdahl: Rettskilder, 2. utg. (1961) s. 240, og senere brukt av blant annet Fleischer «Anvendelse og fortolkning av dommer», Jussens Venner 1965 s , på s. 177 og 180 og Torvund: Å studere jus (1996) s Blant kritikerne er Lilleholt «Kvifor norsk rett ikkje er case law», I: Rett og toleranse: festskrift til Helge Johan Thue, 70 år. Redigert av Frantzen, Giertsen og Cordero Moss. Oslo: Gyldendal Akademisk (2007) s , på s og Jakhelln «Obiter dicta nei takk!», Lov og Rett 1998 s , mens Aasland «Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis», Jussens Venner 2000 s og Boe: Innføring i juss (2010) s. 301 er mer positive GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

28 2. kort om tolkning og anvendelse av dommer Førstvoterendes uttrykk «finner jeg grunn til å legge til» er en type formulering som ofte brukes ved obiter dictum-utsagn. Andre «markører» er for eksempel «Jeg tilføyer [ ]» og «Jeg finner grunn til å tilføye [ ]». 33 Sprøyte før utsending ( Rt side 20) illustrerer også grensene for domstolenes rettsskapende virksomhet. Med en formulering hentet fra Boe, viser teksten til den nederste klammen «et anrop til lovgiverne, eller om du vil, et anskrik for å få tettet hull i lovverket». 34 I en del tilfeller er tilleggsbemerkninger foranlediget av partenes prosedyrer. Kvasteby ( Rt side 670) kan tjene som eksempel. Dommen gjelder adgangen for et kommunestyre til å treffe vedtak om utskriving av eiendomsskatt. Retten fant at vedtaket var gyldig. Mot slutten av dommen tilføyde førstvoterende følgende: «Foranlediget av partenes prosedyre nevner jeg at kommunen naturligvis «Markører» Partenes prosedyrer 33 Jf. henholdsvis Barnevern (Rt side 301, avsnitt 30) og Tapetsering (Rt side 181, s. 184). 34 Boe: Innføring i juss (2010) s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

29 del i metode Sammenlikningstolkning må ha adgang til å legge vekt på de offentlige servicetilbud i Kvastebyen, som kommunal utbygging av vann- og avløpsnett, feiing, snøbrøyting, strøing og gatebelysning, ved vurderingen av om eiendomsskatt skal utskrives.» (s. 677). 35 Mens man ved utsagnstolkning identifiserer generelle rettssetninger i premissene, går sammenlikningstolkning ut på å sammenlikne saksforholdet i den aktuelle saken med saksforhold i en eller flere andre dom(mer). Likheter tilsier samme løsning, mens forskjeller tilsier motsatt (eller på annen måte forskjellig) løsning. Der man vektlegger faktum-likheter for å komme til samme resultat som i tidligere dommer, foretas det en parallelltolkning, 36 se markeringen i figur 2. Dersom man vektlegger faktum-forskjeller for å komme til et annet resultat, tales det om «distinguishing the case», se. Her blir det også benyttet uttrykk som å «sondre mot» tidligere dommer, eller å foreta en «motsetningstolkning». En generell forutsetning er at sammenlikningen gjelder relevante punkter i dommene. 37 Boe fanger inn dette med følgende eksempel fra forvaltningsretten: «Det går ikke an å si: Ja visst skal en gårdbruker ha fyldig begrunnelse for å nektes konsesjon når han mister leveveien (Isene-dommen, Rt side 745). Men i Isene-dommen var gårdbrukeren en middelaldrende mann med briller. I vår sak er gårdbrukeren ung og klarer seg uten briller! En relevant forskjell hadde det derimot vært om gårdbruker nr. 2 hadde beholdt leveveien trass i konsesjonsnektelsen.» 38 Eksempel 1: Motsetningstolkning Et eksempel på motsetningstolkning kan hentes fra trygderetten, som hører under forvaltningsrettens spesielle del. Danselærer ( Rt side 1626) er illustrerende. En lærer ved en ungdomsskole pådro seg en bruskskade i et kne mens hun instruerte i dans i en musikktime. Spørsmålet var om skaden skulle bli godkjent som en yrkesskade etter folketrygdloven 1997 (ftrl.) Dette ble besvart med nei. Det interessante for metodefremstillingen her, er Høyesteretts sammenlikning av saksforholdene i Danselærer-saken og Håndballspiller-saken. I sistnevnte sak, inntatt i TRR 2003/1737, fikk en profesjonell håndballspiller godkjent som en yrkesskade en kneskade pådratt i en kontringssituasjon. Høyesterett vektla blant annet at skaderisikoen / nærheten til faregrensen var større i Håndballspillersaken enn i nærværende sak, se boksen på neste side. 35 Sml. blant annet Drammen Boligbyggelag (Rt side 357, s. 363). 36 Sml. Fleischer «Anvendelse og fortolkning av dommer», Jussens Venner 1965 s , blant annet på s. 178 f. 37 Sml. presiseringen hos Boe: Innføring i juss (2010) s Se videre blant annet Aasland «Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis», Jussens Venner 2000 s , på s Boe: Innføring i juss (2010) s Isene (Rt side 745) er tatt inn på s. 317, og en hjelpeskisse over saksforholdet er vist på s GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

30 2. kort om tolkning og anvendelse av dommer I tillegg til å gi et eksempel på en motsetningstolkning, viser dommen Høyesteretts tilnærming til denne delen av trygderetten: Det foretas en konkret vurdering, der retten åpent og aktivt benytter tidligere praksis for å plassere den aktuelle skadesituasjonen og utvikle typetilfelleorienterte regler. Dermed får man et mer presisert utgangspunkt for vurderingen enn det som følger av kriteriene i ordlyden, se ftrl om arbeidsulykkebegrepet. 39 Retten peker i mange tilfeller både på forskjeller og likheter, og sammenlikningen kan da veksle mellom å vurdere faktum-likheter og faktum-forskjeller. Selvaagbygg ( Rt side 143) er anskueliggjørende. I vurderingen av kravet på ekspropriasjonserstatning viste Høyesterett til tidligere praksis. I faktumsammenlikningen påpekte retten både likheter med og forskjeller fra faktum i nærværende sak. Førstvoterende trakk linjer til Sarheim ( Rt side 1028) og Tessem ( Rt side 190). Eksempel 2: Vekselvis parallelltolkning og «distinguishing the case» 39 I Danselærer (Rt side 1626) bemerkes det også at «A [danselæreren] ikke [var] i noen situasjon hvor man må godta mindre avvik fra det normale enn ellers» (avsnitt 42), hvilket viser en sammenheng mellom faktum og selve «målestokken» for avviksvurderingen. For en nærmere fremstilling av de erstatningsrettslige sidene ved arbeidsulykkebegrepet, se blant annet Lødrup (medf. Kjelland): Lærebok i erstatningsrett (2009) s. 250 f GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

31 del i metode Leseråd for domsstudiet «knagger for tanken» 3. Praktiske råd ved studiet av dommer Utgangspunktet for domstolkningen er som nevnt hva som fremgår av ordlyden ut fra en alminnelig språkforståelse. Dette innebærer likevel ikke at dommer bør bli lest som en roman. Det sentrale er å identifisere dommens betydning som rettskilde, noe som krever øvelse. Dette er en viktig del av jusstudiet, og ses innen forvaltningsretten når man kommer til studiet av dens materielle del spesielt. For å opparbeide denne ferdigheten må de fleste lese mange dommer. I denne sammenhengen kan det især tidlig i rettsstudiet være hensiktsmessig å få noen praktiske råd for domslesingen. 40 Det som skal skisseres her er bare ment å være «knagger for tanken». Listen er ikke uttømmende. Utvalget er basert på spørsmål og erfaringer fra undervisning i og utenfor forvaltningsrett. 1. Finn frem til de aktuelle rettsspørsmål. Sakens hovedspørsmål gjengis ofte først i premissene og/ eller innledningsvis under premissene. En dom kan ha flere del-problemstillinger, som da angis fortløpende i teksten. 40 En lydbok om disse leserådene finnes på Nettressurs for Forvaltningsrett (NfF), se GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

32 3. praktiske råd ved studiet av dommer 2. Finn frem til og reflekter over hvilke rettskilder som brukes for å løse det aktuelle rettsspørsmålet, og eventuelt hvilke kilder det avgrenses mot Finn frem til og reflekter over anvendte regler, prinsipper og momenter, og hvordan disse fremgår av premissene, se punkt 2 foran om anført ratio decidendi, obiter dictum mv. 4. Finn frem til og reflekter over rettens argumentasjonsstil. Er premissene teoripregede/generelle eller konkret utformet/nært knyttet til den aktuelle saken? Legg også merke til dommens systematikk, for eksempel strukturen i drøftelser av vilkår/momenter. 5. Finn frem til og reflekter over mulige sammenhenger innen faget og til andre fag (rettsfelt). Et eksempel: Isene ( Rt side 745) viser at hensynene som bærer legalitetsprinsippet, må ses i sammenheng med kravene til vedtaksbegrunnelse etter fvl Finn frem til og reflekter over domsslutningen, og om avgjørelsen er enstemmig eller avsagt under dissens. Husk at dissenser ikke trenger å gjelde alle sider ved avgjørelsen. For eksempel var flertallet og mindretallet i Kroppsvask ( Rt side 612) enige om at det er en viss adgang til å oppstille vilkår i forbindelse med at en pasient tilbys sykehjemsplass, og at det kreves særskilt hjemmel for å utøve tvang mot et annet menneske (også ved faktiske handlinger). Dissensen gjaldt den konkrete vurderingen av om hjemmelsgrunnlaget strakk til. Flertallet (3) besvarte dette med ja etter en kumulasjon av ulike rettsgrunnlag, mens mindretallet (2) krevde en klarere hjemmel. 42[start del] 41 For en disposisjonspreget oversikt over dommers plass innen ulike forvaltningsrettslige temaer, se Boe: Oppgave- og materialsamling i forvaltningsrett, 4. utg. (2007) s. 255 f. Se også Boes forelesningsdisposisjon, tilgjengelig på Universitetet i Oslo sine nettsider, se [under fanen «Studier», undervisningsmateriale for JUR2000, 2. avdeling, masterstudiet i rettsvitenskap]. 42 Dommen er tatt inn på s Flertallet bygde på en samlet vurdering av blant annet pasientrettighetsloven , arbeidsmiljøloven , jf. 4-1, kommunehelsetjenesteloven og helsepersonelloven , se dommens avsnitt For en omtale av Kroppsvask (Rt side 612), se blant annet Wang Andersen og Wallevik «Huleboerdommen (Rt s. 612) riktig diagnose, feil medisin?», Lov og Rett 2011 s Artikkelen er (kritisk) kommentert av Syse «Huleboerdommen (LoR 2011 s. 283) feil navn og uklart innhold? En kommentar», Lov og Rett 2011 s Se også Kjellevold og Sinding Aasen «Huleboer-dommen og bruk av tvang i sykehjem: Rt s. 612», Tidsskrift for Erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2011 s Jeg bemerker at betegnelsen «Huleboer-dommen» også brukes om en annen høyesterettsdom, Rt side 634, omtalt i blant annet Syse og Kjønstad: Velferdsrett I, Gyldendal Akademisk (2008) s. 85, 449 og 460 f GRMAT Kurshefte i forvaltningsrett indb

33 Forfatterveiledning Veiledningen er utarbeidet av post doc. dr. juris Morten Kjelland. Den er rettet mot bidragsytere til Tidsskrift for Erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett (TfE), Gyldendal Akademisk. Veiledningen er basert på vanlige spørsmål om fremstillingsteknikk, og med mål om å sikre en viss redaksjonell konsistens i artiklene. En mer utfyllende versjon finnes på Lovhenvisning. Lover skal angis ved fullstendig lovtittel, dato og nummer, f.eks. «lov om skadeserstatning 13. juni 1969 nr. 26». Hvis en artikkel viser til samme lov flere ganger, bør det anvendes en forkortelse. Den skal presenteres første sted den opptrer i teksten, f.eks. «lov om skadeserstatning 13. juni 1969 nr. 26 (skl.)». Bruk vanlige forkortelser, og helst de som er anvendt hos Lovdata og i Norges Lover. Lovtittelen skrives med liten forbokstav, men «Grunnloven» skrives med stor forbokstav. For mange lover er det vedtatt en korttittel som del av den fullstendige tittelen, en såkalt offisiell korttittel. Eksempel: «lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven). Slike korttitler kan brukes i stedet for lovens fullstendige tittel. Paragrafhenvisning. Ved henvisning til norske lover brukes bare paragraftegn (). Begynner perioden med paragrafen, bør setningen omformuleres slik at kommer inne i setningen. Anvendes lovens korttittel, brukes ikke genitivsformen. F.eks. skriver man «bilansvarsloven 4». Vises det til flere paragrafer, brukes to paragraftegn og uten mellomrom,. Henvises det til flere paragrafer, benyttes «til» mellom dem, f.eks. «4 til 10». Enkelte paragrafer er nummerert med tall og bokstav, f.eks. «skl. 3-2 a». Det beror på lovvedtaket om bokstaven skal være stor eller liten. Leddnummer bør skrives med bokstaver, f.eks. «folketrygdloven

34 forfatterveiledning andre ledd». Foran henvisningen til leddet, skal det ikke være komma. Henvisning til underinndelinger med bokstav eller tall bør skrives «bokstav» eller «nr.», f.eks. «ysfl. 11 første ledd bokstav c». Rettspraksis. Avgjørelser fra Høyesterett skal det vises til med års- og sidetall i Norsk Retstidende, f.eks. «Rt s. 64». Ved henvisning til avgjørelser av Ankeutvalget/Kjæremålsutvalget, må det fremgå at dette ikke er en høyesterettsdom, f.eks. «Rt s (ank.utv.)». Henvisninger til andre domssamlinger bør bruke den vanlige forkortelsen for samlingen, forutsatt at denne er alminnelig kjent. Det bør fremgå hvilken domstol som har avsagt avgjørelsen, f.eks. «RG 2001 s (Borgarting)». Avgjørelsene kan gis kallenavn, f.eks. «Rt s. 64 P-pilledom II» og «Rt s (Bråtane)». Av personvernhensyn bør (ev. skal, jf. dl. 130) man ikke benytte skadelidtes navn. Henvisning til en bestemt side eller et bestemt avsnitt skjer ved bruk av parentes. Eksempel: I Rt s. 64 P-pilledom II uttaler førstvoterende for flertallet at «[å]rsakskravet vanligvis [er] oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte» (s. 69). Ved henvisning til utrykte dommer og andre avgjørelser, brukes referansen i Lovdata. Eksempel: «LB ». Forarbeider mv. Henvisning til offentlige dokumenter skjer ved vanlige forkortelser, slik som Prop. L, Prop. LS, 1 St.prp., Ot.prp., Innst. O., St.meld., kgl. res. mv. Merk mellomrommet mellom «Innst.» og «O.», men at det ikke er opphold mellom «Ot.» og «prp.». Foran «nr.» skal det være mellomrom. Ved NOU-henvisninger er det vanlig med opphold mellom kolon og nummer innen året, og tittelen på dokumentet bør tas med f.eks. «NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring». Litteratur. I juridiske fremstillinger er vanlig å ta inn litteraturhenvisninger som fotnoter. Første notehenvisning skal gi fullstendige kildeopplysninger, f.eks. «Nygaard: Skade og ansvar, 6. utg. Bergen: Universitetsforlaget 2007 s. 3». Videre henvisninger trenger bare forfatternavn og årstall, f.eks. «Nygaard 2007 s. 4». Blir det vist til flere verk av samme forfatter fra samme år, tilføyes en bokstav etter årstallet (f.eks. «Kjønstad 2005b s. 90») eller det opereres med forfatternavn og tittel (Kjønstad «En modell for culpavurderingen», Tidsskrift for Erstatningsrett 2005 s. 1. Om de nye publikasjonsforkortelsene etter opphevingen av ordningen med Odelstinget og Lagtinget, se 33

35 forfatterveiledning ) Første gang det blir vist til artikkelen, oppgis forfatternavn, tittel på artikkelen (i anførselstegn), fullstendig navn på tidsskriftet (i kursiv), årgang og sidetall (første og siste side av artikkelen), ev. angivelse av en bestemt side. Har boken medforfatter/bidragsyter, skal dette angis, f.eks. «Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 6. utg. med bistand av Morten Kjelland, Oslo 2009 s. 33.». Forkortelsene «op.cit.» (det siterte verk) og «ibid.» (samme sted i samme verk) kan brukes, men primært der henvisningene følger tett etter hverandre. I større artikler er det ofte tjenelig å ha litteraturliste med forkortelser. Utenlandske og internasjonale kilder. Når det gjelder EU/EØS skal det fremgå om det vises til en forordning («fo.») eller et direktiv («dir.»), som må oppgis med årstall og nummer. Det er informativt å angi vedtakelsesorganet, som kan markeres ved forkortelse, f.eks. «EP/Rdir. 123/2006» (Europaparlamentets og rådets direktiv). Artikler i rettsaktene har oftest nummererte avsnitt, som kan ha unummererte underavsnitt, f.eks. «fo. 261/2004 art. 7 nr. 1 andre ledd». Punkter i fortalen kan det vises til slik: «fo. 261/2004 fortalen punkt 14». EF-domstolen og Førsteinstansretten henvises det til ved å bruke saksnummer og sidetall i Samlingen. For å øke gjenkjennelseseffekten kan partene angis (i kursiv), f.eks. «Sturgeon m.fl. mot Condor (C-402/07)». Avgjørelser fra EU-kommisjonen gis referanse til EU-tidende, ev. med opplysning om den part avgjørelsen er rettet mot. EFTA-dommer gis saksnummer og sidetall i domstolens «report» («EFTA Ct. Rep.»), ev. med partsangivelse. Hvis det ikke finnes offisiell norsk oversettelse, vises det vanligvis til dansk, svensk eller engelsk versjon. Henvisning til dommer fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) gjøres ved å angi partenes navn og dato for domsavsigelsen, f.eks. «EMDs dom 24. juni 2004, von Hannover mot Tyskland avsn. 29». Konvensjoner angis med full offisiell tittel i deres offisielle språk (om det finnes flere) og vedtakelsesdato. Henvisning til andre internasjonale og utenlandske kilder bør skje slik det er vanlig i det aktuelle internasjonale organ eller land, f.eks. «ASL 7, stk. 1, nr. 1». 34

36 Bokutdrag (egne arbeider) Kjelland Morten Kjelland Flypassasjerers rettigheter ved forsinkelse og kansellering en analyse av EU-domstolens og Transportklagenemndas praksis, med refleksjoner over forvaltningsrettslige, prosessrettslige og rettssosiologiske sider Universitetsforlaget 35 Flypassasjerers rettigheter.indd :31

37 Kapittel 4 Retten til erstatning («kompensasjon») 113 Den kasuistiske analysen bidrar til å konkretisere de generelle ansvarsfrihetsreglene i artikkel 5 nr. 3 (og dermed langt på vei også luftl og Montrealkonvensjonen artikkel 19). 271 Det kan redusere avstanden mellom regelnivå og faktanivå, hvilket kan øke forståelsen av reglene og forenkle rettsanvendelsen. Analysen kan også gi grunnlag for systembetraktninger. Ved en systematisk gjennomgang av typesituasjoner, kan man trekke veksler på reguleringen av beslektede tilfeller. Fremstillingen viser samspillet mellom abstraksjonsnivåene, som utfyller og korrigerer hverandre. Det har vært nødvendig å gjøre avgrensninger. Kasuistikken kan vanskelig fange inn alle typetilfeller, som kan opptre i et utall varianter. 272 Utvalget er gjort ut fra hvilke tilfeller som er teoretisk interessante og har praktisk interesse. For å klarlegge den praktiske relevansen har jeg analysert alle nemndsvedtakene om forsinkelse og kansellering fra 2009 til desember 2012, samt bygget på egne og andres erfaringer fra arbeid med passasjerrettigheter. Den kasuistiske analysen følger ulike hovedkategorier av ekstraordinære omstendigheter, med fremstilling av teknisk svikt (punkt ), vanskelige værforhold, herunder askeskyer (punkt ), menneskelige forhold som pålagte restriksjoner i luftrommet, mannskapsmangel, streik og politisk ustabilitet (punktene ) og terrorisme (punkt ). Hendelsene kan opptre i kombinasjoner, hvilket belyses til slutt (punkt ) Teknisk svikt Sakene om teknisk svikt er den typen hendelser som oftest diskuteres i Transportklagenemnda i behandlingen av om klager har krav på erstatning. Dette underbygges av de empiriske undersøkelsene. De viser at i ca. 80 % av de 281 forsinkelses- og kanselleringssakene i analyseperioden , har force majeure/ekstraordinære omstendigheter vært et tvistetema for Nemnda årgangen er analysert frem til og med desember, og viser at spørsmålet om det foreligger ansvarsfrihet etter artikkel 5 nr. 3 fortsatt er et hyppig diskusjonstema. I analysesammenheng er som nevnt sakene om teknisk svikt i en særstilling. EU-domstolens behandling av slike saker har også bidratt til mange av de generelle presiseringene av ansvarsmodellen. Derfor er det 271 Siden disse ansvarsgrunnlagene er nært forbundet, vil analysene også trekke veksler på vedtak som drøfter retten til erstatning etter luftl og Montrealkonvensjonen artikkel Som et eksempel på en mer spesiell problemstilling, se 260/12F. Forsinkelsen skyldtes her at det oppsto et dødsfall om bord. Transportklagenemnda anså dette som en ekstraordinær omstendighet, som ikke var til å unngå selv om alle rimelige tiltak var truffet. Forsinkelsen ga derfor ikke rett til standarderstatning. Tilsvarende ble lagt til grunn i 174/12F, der forsinkelsen skyldtes en mellomlanding som følge av at en passasjer var blitt syk. 273 Denne empiriske analysen beskrives nærmere nedenfor i kapittel 10, punkt bokstav b. Flypassasjerers rettigheter.indd :32 36

38 114 Del II Fra politikk til passasjerrettigheter av interesse å belyse om presiseringene på EU-nivå gjenspeiles i det norske vedtaksmaterialet. Analysen av vedtakene viser ikke bare at sakene med teknisk svikt er mange i antall, men også at de har betydelig variasjonsbredde. Det er et bredt spekter av typesituasjoner innen hovedgruppen «teknisk svikt», slik som oljelekkasje i motor, 274 oljelekkasje på nesehjulet, 275 vannlekkasje, 276 drivstofflekkasje, 277 ventilfeil i drivstofftilførselen, 278 feil i et av flyets hydraulikksystemer 279 (for eksempel grunnet hydraulikklekkasje 280 ), feil på flyets styresystem 281 (for eksempel flap-system, 282 haleror 283 eller høyderor 284 ), feil på et rotorblad, 285 feil ved flyets bremsesystem, 286 feil på hastighetsmåleren, 287 feil på flyets vær-radar, 288 feil på flyets radioutstyr, 289 feil med flyets altimeter, 290 feil på flyets respondere, 291 feil på vekselstrømgenerator, 292 feil på ulike lys (for eksempel navigasjonslys på vingen, 293 nødlysene i flyet, 294 varsellys for systemet som automatisk trimmer flyets hastighet 295 ) feil ved en temperaturføler i vinge, 296 feil ved flyets datasystem, Se til illustrasjon 226/09F. 275 Se til illustrasjon 016/09F. 276 Se til illustrasjon 211/11F og 202/11F. 277 Se til illustrasjon 133/12F, 081/11F, 248/10F og 066/10F. 278 Se til illustrasjon 351/10F. Se også 478/12F («feil ved en ventil som kontrollerer fylling av drivstoff»), 320/12F («feil med drivstoffventil»), 234/11F («drivsstoffilteret gikk tett og måtte renses») og 022/10F («teknisk svikt ved drivstofftilførselen»). 279 Se til illustrasjon 355/12F, 331/12F, 307/12F, 300/12F og 266/12F («feil ved flyets hydraulikksystem»), 343/12F («feil i en hydraulisk kobling»), 207/11F («lekkasje i flyets hydraulikksystem»), 387/10F («feil ved en hydraulisk pumpe») og 309/10F («feil i et av flyets hydraulikksystemer»). Se videre Thai Airways-sakene (52, 53, 54, 56, 59, 63, 64, 72, 75, 78, 80, 83, 86, 87, 89, 90, 93, 96, 100 og 104/10F). 280 Se til illustrasjon 226/11F, 203/11F, 432/10F, 331/10F og 283/09F. 281 Se til illustrasjon 016/12F. Se også 005/11F og 221/09F. 282 Se til illustrasjon 361/12F, 359/12F, 420/10F, 418/10F, 197/10F og 154/10F. 283 Se til illustrasjon 020/10F. 284 Se til illustrasjon 142/11F. Sml. 118/12F og 089/12F. 285 Se til illustrasjon 404/12F. 286 Se til illustrasjon 341/12F og 057/11F. 287 Se til illustrasjon 150/10F og 008/10F. 288 Se til illustrasjon 200/12F. 289 Se til illustrasjon 374/12F. 290 Se til illustrasjon 326/10F og 225/10F /10F. Respondere er i vedtaket forklart som «utstyr som sender informasjon om høyde, fart og identifikasjon til tårnet». 292 Se til illustrasjon 060/10F. Sml. 144/11F 066/11F (feil på batterilader) og 082/11F (feil ved generator). Se også 455/10F. 293 Se til illustrasjon 369/10F. 294 Se til illustrasjon 022/11F. 295 Se til illustrasjon 144/10F. 296 Se til illustrasjon 434/10F, 367/10F, 341/10F og 324/10F. 297 Se til illustrasjon 265/11F (feil på «Trafic collision avoidence system»). Flypassasjerers rettigheter.indd :32 37

39 142 Del II Fra politikk til passasjerrettigheter at Transportklagenemnda foretar en detaljert vurdering av om for eksempel været var tilstrekkelig dårlig og flygningen likevel kunne vært gjennomført. Denne linjen i praksis må trolig forstås i lys av at det ville kunne medføre en reduksjon i flysikkerheten om man skulle opprettholde flygningen etter planen To linjer til andre regelverk om passasjerrettigheter Luftfartsloven og Montrealkonvensjonen artikkel 19 Etter gjennomgangen i avsnittene foran om ansvarsgrunnlaget i forordning 261/2004, skal det trekkes en linje til luftl og Montrealkonvensjonen artikkel 19. Disse regelsettene eksisterer ved siden av hverandre. Jeg skal belyse noen likheter og forskjeller. Luftl omhandler etter sin ordlyd kun «forsinkelse», men begrepet oppfattes i praksis slik at det også dekker forsinkelsestap som følge av kanselleringer, se kapittel 3 punkt Dette illustreres i en rekke vedtak fra Transportklagenemnda. 319/11F og 261/10F gir to representative eksempler, hvor Nemnda ordla seg slik: «Kanselleringen førte til at klager kom forsinket frem til Riga. Flyselskapet er i henhold til luftfartsloven ansvarlig for tap som følge av forsinkelse, med mindre selskapet godtgjør at det har tatt alle forholdsregler som med rimelighet kan kreves for å unngå tapet, eller dette ikke har vært mulig for dem.» (319/11F) «Kanselleringen i Norge var årsaken til at klagerne kom forsinket frem til Johannesburg. Flyselskapet er ansvarlig for tap som følge av forsinkelse, med mindre selskapet godtgjør at det har tatt alle forholdsregler som med rimelighet kan kreves for å unngå tapet, eller at dette ikke har vært mulig for dem, jf luftfartsloven » (261/10F) 402 Forordning 261/2004 har derimot en eksplisitt regulering av både kansellering og forsinkelse, jf. henholdsvis artikkel 5 og 6. Men også forordningsteksten må tolkes i lys av rettspraksis. Det illustreres tydelig av Sturgeon m.fl. mot Condor (C-402/07), hvor EU-domstolen klargjorde at forordningen også gir rett til standarderstatning ved lengre forsinkelser (jf. punkt nedenfor). Etter luftl er ansvarssubjektet angitt som «fraktføreren», som er definert i luftl I bestemmelsens første punktum fremgår det at dette omfatter «[b]åde den fraktfører som har sluttet fraktavtalen og den fraktfører 402 Sml. 226/09F: «For så vidt gjelder hotellet i New York viser nemnda til luftfartsloven SAS kunne i dette tilfellet ikke unngått forsinkelsen (som følge av kanselleringen) selv om alle rimelige tiltak var truffet, jf ovenfor.». Se videre blant annet 016/12F, 640/11F, 634/11F, 542/11F, 541/11F, 515/11F, 438/11F, 437/11F, 422/11F, 318/11F, 276/11F, 219/09F, 206/09F, 185/09F og 141/09F. Flypassasjerers rettigheter.indd :32 38

40 Kjelland 2014 Nordisk försäkringstidskrift 1/2014 Figur 2. Årsaksvurderingens «kronologi» Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy, og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler. Hovedtyngden er lagt på de materielle reglene, der det igjen skilles mellom samvirkende og selvstendig virkende (konkurrerende) årsaker. Med «samvirkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er for svake til alene å kunne fremkalle skaden, men som sammen i samvirke er sterke nok til å utløse skaden. Med «selvstendig virkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er sterke nok til å fremkalle skaden; når det foreligger flere slike årsaker, vil de derfor «konkurrere» om å være årsak til skaden. Begrepene «samvirkende årsaker» og «selvstendig virkende årsaker» korresponderer med de to hovedspørsmålene man står overfor. Det første hovedspørsmålet er om det overhodet foreligger årsakssammenheng, se venstre rektangel i figuren. Utgangspunktet for vurderingen er betingelseslæren, som bygger på et logisk årsakskrav. Det er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden. Betingelseslæren suppleres av en spesiell hovedregel, som gjelder der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk sårbarhet (og derfor er mer mottakelig for skade enn normalt). Hovedregelen er at skadevolder har risikoen for skadelidtes særlige sårbarhet skadevolder må «ta skadelidte som han/hun er». Dette «sårbarhetsprinsippet» kan betraktes som et utslag av betingelseslæren. Til disse to utgangspunktene kommer det supplerende avgrensningslærer (kan betraktes som unntak). Den ene avgrensningslæren er uvesentlighetslæren (den 39 4

41 Nordisk försäkringstidskrift 1/2014 domsmaterialet ses også en nærmest motsatt bruk av bildet om «tuen og lasset». I Omland (Rt s. 568) brukes metaforen for å forklare hvorfor ansvarshendelsen medfører ansvar, fordi den faktisk har utløst sårbarheten og fremkalt skaden ansvarshendelsen «veltet lasset». P-pille II (Rt s. 64) er den første dommen som klargjør 14 innholdet i den modifiserte hovedårsakslæren (uvesentlighetslæren). Førstvoterende uttalte at det bare er aktuelt å pålegge erstatningsplikt der ansvarshendelsen «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70). Rettssetningen er lagt til grunn i senere rettspraksis, og er lovfestet i ysfl. 11 tredje ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet i de tilfellene hvor mottakeligheten er «den helt overveiende årsak». Forarbeidene presiserer at «det i praksis bare [vil] være i de tilfelle der påvirkningen fra egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er helt ubetydelig, at dekning fra forsikringen ikke kan kreves» (NOU 1988: 6 s. 80). Analysene gir imidlertid grunn til å spørre hvorvidt lovgiver hadde et bevisst forhold til uvesentlighetslæren (yrkesskadeforsikringsloven ble til før P-pilledom II). Uvesentlighetslæren kan systematisk integreres i betingelseslæren, ved at kravet til et minste årsaksbidrag «bakes inn» i begrepet nødvendig betingelse, se eksempelvis P-pille II (Rt s. 64). Førstvoterende uttalte at «[n]år jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket «nødvendig» at den har vært så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70). En annen innfallsvinkel er å skille ut uvesentlighetslæren fra betingelseslæren, slik at disse oppstilles som egne regler. Dette ses for eksempel i Ranheim (Rt s. 337), hvor førstvoterende separerte betingelseslæren [1] og uvesentlighetslæren [2]: «I forhold til [1] betingelseslæren, som er utgangspunktet for bedømmelsen av årsakssammenheng i norsk erstatningsrett, må det dermed legges til grunn at det er en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og lammelsen. [2] Saken reiser etter dette spørsmål om bilulykken er en så pass vesentlig faktor i utviklingen av lammelsen at det er naturlig å knytte ansvar til den,» (s ) Uvesentlighetslæren oppstilles da som en selvstendig årsaksregel, og en slik vinkling gir et dekkende bilde av tilnærmingen i nyere rettspraksis som Nilsen (Rt s. 320, s. 329), Pseudoanfall (Rt s. 158, avsnitt 65 66) og Ask (Rt s. 1547, avsnitt 33 og 68). Et sentralt moment i uvesentlighetsvurderingen er årsaksbildets kompleksitet. Jo mer sammensatt dette er, dess lettere anses ansvarshendelsen som så perifer at den sjaltes ut. I Inneklima (Rt s. 620) fant retten at årsaksbidraget fra ansvarshendelsen var for lite, og fremhevet at man sto overfor et «meget sammensatt årsaksbilde» (s. 631). Det formuleres ikke eksplisitt hva årsaksbildet besto i, men de medisinsk sakkyndige påpekte ulike 14 Også før P-pille II (1992 s. 64) ble det stilt krav om et visst (minste) årsaksbidrag til den faktoren som man vurderte å knytte erstatningsansvar til. For eksempel uttalte Nils Nygaard i tredje utgave av standardverket «Skade og ansvar» (1985) at «[u]vesentlege årsaksfaktorar kan ein iflg. rettspraksis sjå bort frå» (s. 307). For en oversikt over rettsteoriens utforminger av hovedårsakslæren i norsk rett før 1992, se Kjelland 2008 s Uvesentlighetslæren er videreført og presisert i juridisk teori etter 1992, se bl.a. Bjarte Askeland: Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør, Fagbokforlaget 2006 s ; Nils Nygaard: Skade og ansvar (6. utg.), Universitetsforlaget 2007 s. 331 og 355; Kjelland 2008 (doktoravhandlingen) kap. 4 og Peter Lødrup (medf. Morten Kjelland): Lærebok i erstatningsrett (6. utg.), Gyldendal Akademisk 2009 især s

42 Kjelland 2015 Årsakssammenheng og bevis Professor dr. juris Morten Kjelland * Kapittel 3 Bindeledd mellom ansvarsgrunnlag og tap 3.1 Innledning Retten til erstatning er betinget av at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden/tapet. Kravet om årsakssammenheng forbinder på sett og vis de to andre grunnvilkårene, om ansvarsgrunnlag og (økonomisk) tap. Det er vist i figur 1 nedenfor, som angir grunnvilkårene som tre trinn skadelidte må passere for å ha rett til erstatning. Kravet om årsakssammenheng er plassert i midten, for å markere at dette er «bindeleddet». * Morten Kjelland er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han ble i 2008 dr. juris på avhandlingen «Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten en analyse av generelle og spesielle regler om årsakssammenheng». Kjelland har utgitt flere andre bøker og artikler innen erstatningsrett. Kjelland har tidligere arbeidet som juridisk utreder hos advokatfirmaet Riisa & Co og advokatfirmaet Ness & Co Jeg takker høyesterettsdommer Steinar Tjomsland for gjennomlesing av hele manuskriptet og innsiktsfulle innspill, samt professor emeritus dr. med. Helge J. Nordal ved Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF (Ullevål sykehus) og professor dr. med. Lars Jacob Stovner ved Institutt for nevromedisin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og ved St. Olavs Hospital, for kvalitetssikring og bidrag i grensesnittene mellom medisin og juss. Disse innspillene ble gitt til forrige utgave av denne boken. Ved revisjonen til denne utgaven har jeg ajourført med nyere underrettspraksis, nyere utgaver av bøker mv., samt foretatt enkelte fremstillingsmessige presiseringer og suppleringer. P ERSONSKADEOPPGJØR 51 41

43 K APITTEL 3: ÅRSAKSSAMMENHENG OG BEVIS Adekvanslæren Generelt Adekvanslæren avgrenser ansvaret ut fra brede interesseavveininger. Man må foreta en helhetsvurdering, og drøfte ulike skjønnsmomenter. Adekvanslæren er utviklet særlig i samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen (juridisk teori). 69 Hensynet bak adekvanslæren er å ivareta skadevolders interesser. Dette er en likhet med uvesentlighetslæren. Likevel er det forskjeller på de to avgrensningslærene. Mens uvesentlighetslæren fokuserer på ansvarshendelsens årsaksbidrag, er adekvanslæren i større grad rettet mot skadefølgen. I tillegg legger adekvanslæren opp til en mer sammensatt vurdering. Som det vil fremgå, er det imidlertid visse «overlapp» mellom uvesentlighets- og adekvanslæren. Adekvanslærens vilkårsside lar seg ikke beskrive i én enkelt setning. Det finnes ingen generell regel (eller «adekvansformel») som på en enkel måte uttrykker hva adekvanslæren går ut på. Grunnen er at saksforholdene kan variere i det nærmest uendelige, og det er behov for dynamikk i reglene. Man er på et område hvor man må nøye seg med å formulere et vurderingstema og tilhørende prinsipper og momenter. Adekvanslæren kan betraktes som en samling av prinsipper og momenter som utgjør et slags juridisk «puslespill». På bakgrunn av analyser av rettspraksis og andre rettskilder, presenteres de sentrale avgrensningsfaktorene («brikkene»). Disse kan systematiseres på flere måter. Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet fremstår som de to sentrale adekvanskriteriene, og behandles i punkt I tillegg kommer flere adekvansmomenter, som jeg mer kortfattet skal skissere i punkt Ser man på rettsvirkningssiden, åpner adekvanslæren for en gradert reduksjon av ansvaret. Man er ikke bundet til en enten/eller-løsning. Også det er en forskjell fra uvesentlighetslæren. 70 Generelt «Vilkårssiden» samling av prinsipper og momenter Rettsvirkningssiden 69. For en utfyllende analyse av adekvansvurderingen i personskadeerstatningsretten spesielt, se Kjelland 2008 s (kap. 5), samt Lødrup (medf. Kjelland) 2009 s. 325 f. og Nygaard 2007 s. 322 f. om årsakskravet i erstatningsretten generelt. 70. Se nærmere Kjelland 2008 s Fra rettspraksis nevnes Politiutrykning i tunnell (LA ): «Er årsaken for uvesentlig, må det bli frifinnelse. Foreligger ikke adekvans, kan det etter omstendighetene gi delvis erstatning.». 74 P ERSONSKADEOPPGJØR 42

44 [start tittel] Kjelland 2016 anne kjersti befring, morten kjelland og aslak syse (red.) sentrale helserettslige emner med bidrag av lars duvaland bente ohnstad henriette sinding aasen 43

45 3.7 forsvarlighetskravet i andre lovbestemmelser 101 Forsvarlighetsbegrepet er knyttet til et mangfold av rettigheter og plikter i helseretten. Det har flere sider, som skal forklares med støtte i figuren. Figur 8. Forsvarlighetskravets mange sider Figuren viser forsvarlighetskravet til venstre, og at dette er et fellesbegrep som knytter an mot andre regler i helseretten. Disse er vist til høyre, hvor de er sterkt sammenfattet i fem kategorier ved hjelp av ulike spørreord. Jeg presiserer at skissen gir et forenklet bilde, idet del-temaene kan gli over i hverandre. Disse skal utdypes i fortsettelsen. Beskrivelsen er ikke uttømmende, men belyser praktiske aspekter ved forsvarlighetskravet. For det første har forsvarlighetskravet en side mot hva som kan ytes av helsehjelp (tilstrekkelig kvalitet og kvantitet). Her ses en berøringsflate mellom helserett og alminnelig forvaltningsrett, ved at forsvarlighetskravet anviser en form for minstestandard. Dette fremgår av forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven. Med henvisning til Fusa (Rt s. 874) ble det forutsatt «at det finnes et minstenivå som kommunene ikke kan gå under med henvisning til dårlig økonomi» (Prop. 91 L ( ) s. 340). Uttalelsen er avgitt som et ledd i presiseringen av begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» i pbrl. 2-1a andre ledd, og har dermed verdi ved fastleggingen av forsvarlighetsbegrepet. Dette underbygges av pbrl. 1-1 første ledd, som angir lovformålet om å sikre befolkningen «tjenester av god kvalitet». For det andre spiller forsvarlighetskravet inn på hvordan helsehjelpen skal gjennomføres. Det stiller krav til samarbeid og samhandling mellom helsepersonell, jf. hpl. 4 andre ledd andre punktum. Formålet er å få benyttet den tilgjengelige, samlede kompetansen til beste for pasienten og helse tje nes ten. Befring, Grytten 44

46 102 kapittel 3 forsvarlighetskravet i helseretten og Ohnstad fanger inn dette: «Hensiktsmessig samhandling står sentralt i forsvarlighetskravet ut fra en erkjennelse av at dette bidrar til bedre og mer helhetlig behandling av pasientene og økt kunnskap hos personellet.» (Befring, Grytten og Ohnstad 2002 s. 124.) Forsvarlighetskravet stiller også krav til helsehjelpens form. Omsorgskravet i hpl. 4 første ledd lovfester helsepersonells plikt til å opptre og kommunisere hensynsfullt overfor pasienten. Brudd på dette kan innebære brudd på forsvarlighetskravet, fordi kravene kan dekke samme forhold. Det gjelder eksempelvis for pasienter på sykehjem, hvor dekning av trivselsbehov er sentralt ved ytelsen av helsehjelp. I andre sammenhenger har kravet om å yte omsorgsfull hjelp en selvstendig betydning, med andre ord ved siden av forsvarlighetskravet. Et eksempel er pasienter med en sykdom som kan «bremses», men ikke helbredes. Forsvarlighet er da sentralt for valg av behandlingsform, mens omsorgsaspektet er viktig ved selve kommunikasjonen med pasienten om dennes liv med sykdommen. Inspirert av Aasen kan det her tales om den «kommunikative siden av helsepersonell-pasient-forholdet» (Aasen 2000 s. 267). Helsepersonellets ansvar for å kommunisere med pasienter og pårørende på en omsorgsfull måte illustreres av HPN 2008/161 (sykepleier hadde hensynsløs og uakseptabel tone overfor pasient) og HPN 2010/23 (ambulansearbeider uttalte seg støtende overfor pasient med glassøye). I disse to sakene ble kommunikasjonen ansett som uforsvarlig. For det tredje har forsvarlighetsbegrepet betydning for hvor helsehjelpen kan ytes. Dette følger av det generelle forsvarlighetskravet i hpl. 4. Helsepersonellet må ha tilstrekkelige kvalifikasjoner for den aktuelle oppgaven og kompetansen varierer med behandlingsstedet. For eksempel må et komplisert kirurgisk inngrep foretas hos spesialisthelsetjenesten, ikke hos fastlegen eller en annen del av allmennhelsetjenesten. For det fjerde innvirker forsvarlighetskravet på hvem som kan yte helsehjelp. Sider ved denne begrensningen er berørt i beskrivelsene foran, og skal her suppleres. Forsvarlighet og ansvar ved bruk av medhjelper er regulert i hpl. 5. Det kan være behov for å delegere oppgaver, men delegasjon kan bare skje «hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis», jf. første ledd første punktum. Et annet eksempel gis i shl. 2-5a. Bestemmelsen omhandler oppnevnelse av koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Utgangspunktet er at koordinatoren bør være lege, men shl. 2-5a andre ledd åpner for at «annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig». Videre skal det nevnes at leger og tannleger er tillagt et særskilt beslutningsansvar etter hpl. 4 tredje ledd. Dette rekker kun så langt det ikke kommer i konflikt med det alminnelige forsvarlighetskravet (her- 45

47 112 kapittel 4 tilsyn og ansvar Det som anses som uaktsomt, er alltid uforsvarlig, se punkt 3.6. I informasjon på Helsetilsynets nettsider fremgår det at advarsel kun kan gis hvis helsepersonellet har «handlet uaktsomt, dvs. han/hun hadde reelle handlingsalternativer og kan bebreides for ikke å ha handlet annerledes», se Etter hpl. 56 andre ledd kan det gis advarsel uten at det foreligger et pliktbrudd, forutsatt at det foreligger et tillitsbrudd. Helsepersonellet må ha «utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe». Bestemmelsen kom som et tillegg til loven i Formålet var å kunne gi advarsler til helsepersonell som hadde opptrådt på en måte i og utenfor helse tje nes ten slik at det i vesentlig grad kunne svekke tilliten til helse tje nes ten, samtidig som forholdet ikke var så graverende at det ga grunnlag for tilbakekall av autorisasjonen. Det kreves ikke at atferden faktisk har svekket tilliten, men at den er «egnet til» det. Hver sak må vurderes konkret, og kravene til allmenn tillit må tilpasses for de forskjellige yrkesgruppene. Uttrykket «i vesentlig grad» anviser et kvalifikasjonskrav: Ikke ethvert tillitsbrudd gir grunnlag for advarsel, idet denne reaksjonsformen er forbeholdt tillitsbrudd av en viss alvorlighet. Til forskjell fra hpl. 56 første ledd dreier det seg ofte om atferd utenfor yrkesutøvelsen. For eksempel vil det å ta i mot gaver/provisjoner i tjenesten lett kunne svekke befolkningens tillit til helsepersonell, sml. hpl. 9. Atferd i fritiden kan spille inn i vurderingen, men på grunn av den enkeltes handlefrihet, må det trekkes en grense mot det som ikke er relevant. Kun sterkt kritikkverdig atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til yrkesgruppen, omfattes. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen skal tolkes strengt, idet advarsel i disse tilfellene «bør [ ] være forbeholdt de svært alvorlige sakene» (Ot.prp. nr. 25 ( ) s. 70). Eksempler er tyveri, brudd på narkotikalovgivningen, vold mot offentlig tjenestemenn, annen grov voldsutøvelse eller seksuallovbrudd. En advarsel etter hpl. 56 andre ledd kan få betydning ved en eventuell senere vurdering av tilbakekall etter hpl. 57 andre ledd. Bestemmelsen anviser at autorisasjon mv. kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav Tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning Hpl. 57 gir hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Formålet med tilbakekall er å bidra til sikkerhet i helse tje nes ten ved at nåværende og fremtidige pasienter beskyttes mot yrkesutøvelse som utgjør en vesentlig risiko. Tilbakekall innebærer et yrkesforbud for helsepersonellet og forbud mot å anvende yrkestittelen, jf. hpl. 74. Ved at yrkesforbudet gjelder uavhengig av arbeids- 46

48 4.3 administrative reaksjoner 113 sted, rammer det hardere enn for eksempel oppsigelse av et bestemt arbeidsforhold. Siden tilbakekall er en så vidt inngripende reaksjon, er det oppstilt strenge vilkår. Bestemmelsen er bygget opp med ett hovedvilkår «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig» og forskjellige opplistede alternative grunnlag for uegnetheten. Hovedvilkåret omfatter alle tapsgrunnene, og innebærer at helsepersonellet av personlige eller faglige grunner utgjør en fare for sikkerheten i helse tje nes ten. For å være «uegnet» i lovens forstand må tilstanden ha en viss varighet. Dette ligger implisitt i begrepet «uegnet», som er en videreføring av grunnvilkåret «uskikket» i tidligere lovgivning. I «uegnet»-kriteriet ligger en avgrensning mot forbigående, kortvarige tilstander. For handlinger kan imidlertid enkeltstående hendelser være tilstrekkelig, for eksempel ved at helsepersonellet har begått seksuallovbrudd overfor pasienter. De alternative grunnlagene uttrykker som nevnt «tapsvilkår», se figuren. Figur 9. Hovedelementene i hpl. 57 første ledd om tilbakekall. Tapsvilkårene er angitt til venstre, og viser de åtte forskjellige tapsgrunnene som er formulert i hpl. 57 første ledd. For å anvende reaksjonsformen «tilbakekall» må helsepersonellets uegnethet til å utøve sitt yrke forsvarlig skyldes en eller flere av disse grunnene. Hovedvilkåret «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig» er vist i midten av figur 9. Rettsvirkningen er at autorisasjonen, lisensen eller spesialistgodkjenningen kan tilbakekalles, se boksen til høyre. Jeg skal i fortsettelsen knytte noen merknader til de enkelte tilbakekallsgrunnene. En første tapsgrunn er at helsepersonellet har en «alvorlig sinnslidelse». Begrepet svarer ikke til noen medisinsk diagnose og er et rettslig begrep. Det skal forstås på samme måte som «alvorlig sinnslidelse» i psykisk helsevernloven 3-3 første ledd 47

49 114 kapittel 4 tilsyn og ansvar nr. 3. Dette fremgår av forarbeidene (se Ot.prp. nr. 13 ( ) s ) og rundskriv fra Helsedirektoratet (IS-8/2012 s. 138). Rundskrivet angir at psykoser og nærliggende lidelser slik som schizofreni omfattes, mens personlighetsforstyrrelser, angst og depresjon normalt ikke er tilstrekkelig. Retningslinjene understreker at «pasientens funksjonsnivå vil være avgjørende for vurderingen, det vil si hvorvidt lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen» (ibid.). En velbehandlet sinnslidelse vil neppe være tilstrekkelig for tilbakekall. Tilbakekall kan være begrunnet i yrkesmessig uegnethet som følge av «psykisk eller fysisk svekkelse». Dette tapsvilkåret skal fange opp tilfeller som faller utenfor begrepet «alvorlig sinnslidelse», slik som senilitet og alderdomssvekkelse. Forbigående tilstander som kortvarig sykdom gir ikke grunnlag for tilbakekall. Bestemmelsen anviser ingen bestemt tidsgrense. Den må vurderes konkret ut fra blant annet vedkommendes tilstand og yrkesgruppe. Ved somatisk sykdom er det sjelden naturlig å anvende reaksjonsformen «tilbakekall», fordi sykdommen ofte begrenser yrkesutøvelsen. Det mest praktiske området for tilbakekall ved sykdom er når helsepersonellet har en kombinasjon av fysiske og psykiske lidelser som svekker selvinnsikten som kreves for selv å legge ned eller tilpasse praksisen. Også etter dette alternativet må det foretas en konkret egnethetsvurdering. For eksempel vil Parkinsons sykdom gjøre en kirurg uegnet til å utføre operasjoner, men vedkommende kan være egnet til en legestilling som ikke krever finmotorikk. Uegnethet som helsepersonell kan videre være relatert til «langt fravær fra yrket». Dette tapskriteriet må ses i sammenheng med kravene til å holde seg faglig oppdatert, som igjen er en del av forsvarlighetskravet, se bokas kapittel 3. Det er ikke fastsatt noen bestemt tidsgrense for hvor lenge helsepersonellet kan være borte fra arbeidet. Dette må avgjøres konkret ut fra yrkestilhørigheten og betydningen av faglig ajourføring på det aktuelle fagfeltet. For eksempel er oppdateringskravene strengere for helsepersonell i kliniske stillinger enn for helsepersonell i administrative stillinger. Gjennomgangen av nemndspraksis viser en rekke saker hvor tilbakekallet er begrunnet i helsepersonellets «bruk av alkohol, narkotika [ ]». Rusmisbruk er uforenlig med forsvarlig yrkesutøvelse. Det kan også gjelde rusmisbruk i fritiden, fordi dette kan virke negativt inn på yrkesutøvelsen. Helsepersonellet kan for eksempel være i bakrus på arbeid, og rusmisbruket kan i seg selv være egnet til å svekke tilliten til vedkommende. For å kunne tilbakekalle autorisasjon, lisens eller 48

50 Kjelland Morten Kjelland ERSTATNINGSRETT en lærebok Universitetsforlaget 49 Erstatningsrett.indd

51 150 Del II Ansvarsgrunnlag nær knyttet til risikoene som fulgte med «farlige bedrifter». Fare er fremdeles et viktig kjennetegn ved de situasjonene som utløser ansvar, men selve ansvarsmodellen favner i dag videre enn farlige bedrifter. Den anvendes også på innretninger slik som teknisk utstyr og bygninger. Det ulovfestede objektive ansvaret etter norsk rett er derfor vidtrekkende. Et tilsvarende generelt og omfattende ulovfestet objektivt ansvar, finnes verken i andre nordiske erstatningsordninger (jf. von Eyben og Isager 2015 s. 169 f. samt Hellner og Radetzki 2014 s. 162 f.) eller øvrig europeisk rett. I europeisk erstatningsrett er kjerneområdet for det ulovfestede objektive ansvaret skader forårsaket av bygninger og bevegelige ting. Det såkalte «bygningsansvaret» har lange linjer, og gjenfinnes i artikkel 1386 i den franske Code Napoleon. I amerikansk og engelsk erstatningsrett har det ulovfestede objektive ansvaret ofte vært rettet mot henholdsvis «abnormally dangerous activitities» og virksomheter som er «essentially dangerous» (se bl.a. Prosser og Keeton 1984 s. 551). Produktansvaret står i en særstilling, hvilket har sammenheng med at det bygger på EU/EØS-retten, se punkt 3.2. Jeg vil først gi en oversikt over sentrale trekk i utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret (punkt 5.2), for deretter å beskrive de forskjellige elementene i ansvarsmodellen (punkt ). 5.2 Historiske linjer Det ulovfestede objektive ansvarets fremvekst For vel hundre år siden var culpanormen det mest fremtredende ansvarsgrunnlaget i norsk erstatningsrett. Skadevolder måtte som hovedregel ha opptrådt uforsvarlig for å bli ansvarlig. Gjennom den industrielle utviklingen kom det til mange nye risikofylte oppfinnelser, og befolkningen ble utsatt for nye typer farer som de vanskelig kunne beskytte seg mot. Nye produksjonsmetoder utsatte fabrikkarbeidere for betydelig risiko. Samtidig la mange virksomhetseiere større vekt på produksjonseffektivitet enn arbeidstakernes sikkerhet. Konsekvensen ble hyppig skadeforekomst. Den tekniske revolusjonen og industrialiseringen fra midten av 1800-tallet la et press på den eksisterende culpanormen, som krevde at det måtte påvises uaktsomhet hos skadevolder for å tilkjenne erstatning. I mange tilfeller hadde industriskadene mer karakter av hendelige uhell enn skader voldt ved skyld, og det var da ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning. Dette medførte et svakt vern av skadelidte arbeidere og et sterkt vern av virksomhetseiere. Resultatet ble at det vokste frem en «skadevolderklasse», mens majoriteten tilhørte «skadelidteklassen» (Lødrup 2009 s. 287). Denne ubalansen i erstatningsvernet ble oppfattet som lite rettferdig og i utakt med tiden. Som respons på den tekniske utviklingen ble det behov for ansvarsmodeller som var bedre tilpasset den nye, industrialiserte virkeligheten. Det første «steinen» på veien mot et ulovfestet objektivt ansvar ble lagt i Lods Olsen (Rt s. 735). En grunneier krevde erstatning av jernbanen for skader på grunn av støy, damp og sot. Høyesterett konkluderte med at «de Ulemper og Erstatningsrett.indd

52 Kapittel 5 Det ulovfestede objektive ansvaret 151 den Skade, som paa den Maade afstedkommes, er saa ekstraordinær og af saadant Omfang, at den private Eier maa være berettiget til at faa den Skade, som paa denne Maade paaføres ham, erstattet» (s. 747). Dommen klargjorde at en lovlig industrivirksomhet ikke ansvarsfritt kunne påføre naboer ekstraordinære og uforholdsmessige ulemper. Synspunktet ble siden lagt til grunn i blant annet Gassverket i Arendal (Rt s. 409). Dette innebar en kursjustering fra det som hadde vært den dominerende regelen i Europa på 1800-tallet, hvor man med linjer tilbake til romerretten hadde uttalt at «Den som bruker sin rett, skader ingen». Høyesterett gikk et skritt videre i Bølgeslag (Rt s. 145). Et dampskip hadde skadet en elvebredd. Høyesterett la vekt på at dampskip var «noget ganske Nyt», forbundet med en ny type risiko som «det vilde være unaturligt og ubilligt» om en ansvarsfritt kunne utsette tilfeldige skadelidte for (s. 162). Retten fremførte en argumentasjonslinje der skadevolder ble ansett som nærmest til å bære risikoen for skadefølger når han tar i bruk nye tekniske innretninger. Ved å formulere et vurderingstema som etterspør hvem som er nærmest til å bære risikoen, åpnet retten samtidig for å trekke inn en bredere krets av momenter. Denne helhetstilnærmingen kjennetegner også det ulovfestede objektive ansvaret i dag. Året etter fikk Høyesterett på nytt forelagt spørsmålet om det kan ilegges ansvar i fravær av skyld. I Lysaker (Rt s. 330) hadde en nitroglyserinfabrikk eksplodert og påført skade på en naboeiendom. Førstvoterende uttalte at eieren av nitroglyserinfabrikken måtte svare erstatning «uden Hensyn til, om denne hidrører fra nogen Uagtsomhed under Tilvirkningen eller Behandlingen af det farlige Stof eller ikke» (s. 331). Her ses et innslag av en argumentasjon hvor skyldkravet kommer i bakgrunnen. Høyesterett er imidlertid forsiktig med helt å forlate det velkjente skyldkravet, og fant derfor også at det forelå uaktsomhet. Førstvoterende fremhevet at når produksjonen av et farlig stoff som nitroglyserin «anlægges eller drives saa tæt ved Naboeiendom, at denne ved indtræffende Explosion er udsat for at tilføres skade, maa det efter min Mening ansees for et uforsvarligt og utilbørligt Forhold, der maa medføre Erstatningspligt» (s. 332). Sitatet viser en viktig argumentasjonsmåte Høyesterett anvendte i utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret. Istedenfor å oppstille et rent objektivt ansvar bygde Høyesterett i begynnelsen på culpafiksjoner hvor skyldbegrepet ble strukket langt ved skader forårsaket av farlige bedrifter. Bruken av fiksjoner gjorde det mulig å statuere erstatningsansvar og samtidig forankre avgjørelsene i den etablerte ansvarsmodellen. Slik ble det enklere og tryggere å innføre nye rettstanker om et ulovfestet objektivt ansvar. I Lundetangen (Rt s. 642) måtte Høyesterett ta stilling til erstatningsansvaret ved skader forårsaket av et dampskip. I likhet med Bølgeslagsaken hadde det oppstått skader på naboeiendommer langs elvebredden. Skadene ble erstattet, og argumentasjonen følger de samme linjene som i Bølgeslag (Rt s. 145). Ingen av dommene, fra Lods Olsen (Rt s. 735) til Lundetangen (Rt s. 642), klargjør rekkevidden av det nye ansvaret. Domspremissene inneholder et mangfold av temmelig ulike argumenter. Tolkningsvanskene forsterkes av at avgjørelsene bygger på naborettslige betraktninger, og at det finnes islett av culpafiksjoner. Erstatningsrett.indd

53 152 Del II Ansvarsgrunnlag Mangelen på faste rammer for den nye ansvarsmodellen må trolig forstås ut fra at Høyesterett ønsket å prøve den ut før ansvaret ble fasttømret. Avgjørelsene ble positivt mottatt i juridisk teori. I Nikolaus Gjelsvik sitt verk «Om skadeserstatning for retmæssige handlinger efter norsk ret» ble det foretatt en samlet gjennomgang av høyesterettspraksis. Han systematiserte domsmaterialet og uttalte at det var «foregaaet en sedvansmæssig retsdannelse», hvor skadevolder «uden hensyn til skyld [maa] svare den skade, der forvoldes ved en retmæssig bedrift, der involverer i en væsentlig grad udover det sedvanlige gaaende fare for omgivelserne» (Gjelsvik 1897 s. 37). Dette er trolig en del av bakgrunnen for at Høyesterett i klarere ordelag erkjente den nye ansvarsmodellen da spørsmålet kom opp neste gang, i Sypige (Rt s. 753). En syerske krevde erstatning etter å ha blitt overkjørt av en hestevogn. Høyesterett viste til tidligere dommer om farlige bedrifter. Førstvoterende klargjorde at «[v]ed denne Retspraxis maa det ansees fastslaaet, at Udøveren af en saadan Bedrift, selv om Udøvelsen maa ansees retmæsssig, og selv om han har udvist al den Omhu, som efter Omstændighederne kan kræves, ogsaa uden positive Lovbud vil kunne blive erstatningspligtig for Trediemand paaført skade» (s. 754). I tillegg til denne positive presiseringen ble det foretatt en negativ avgrensning ved å understreke at «Sætningen gjælder kun om Bedrifter af den nævnte farlige Beskaffenhed» (s. 754). Det endelige gjennombruddet for det ulovfestede objektive ansvaret skulle imidlertid komme fem år senere, i Vannledning (Rt s. 715). Hovedvannledningen i Bergen sprang lekk og påførte skader på et bakeri. Spørsmålet var om hendelsen medførte erstatningsansvar for kommunen. Høyesterett fant at det ikke var utvist uaktsomhet, verken når ledningen ble lagt eller senere. Likevel ble kommunen ansvarlig. Førstvoterende for flertallet vektla at «Anlæg af Vandledning medfører en stadig Risiko for Omgivelserne» (s. 715). Dette er den første dommen hvor det uttrykkelig og uten «tilsløringer» ble lagt til grunn et alminnelig ulovfestet objektivt ansvar i norsk erstatningsrett. Mindretallet ville frifinne kommunen, idet det ble ansett som «et langt Skridt fremover i Retning af at paalægge Skadeserstatning for retmæssige Handlinger» (s. 717). Selv om dommen er avsagt under dissens, var fraksjonene enige om at det gjaldt et ulovfestet objektivt ansvar. Uenigheten gjaldt om dette skulle strekkes så langt at det også omfattet farlige innretninger. Vannledningsdommen er den første avgjørelsen som gjaldt en ulykke, ikke en risikofylt virksomhet på naboeiendom. Dommen utvidet virkeområdet for det ulovfestede objektive ansvaret. I Styrestag (Rt s. 9) påla Høyesterett for første gang objektivt ansvar for «teknisk svikt». En varebil kjørte inn i et butikkvindu da styremekanismen gikk i stykker som følge av materialsvikt. Kjøpmannen fikk tilkjent erstatning for vindusskaden og omsetningstapet. Høyesterett fremhevet at «eieren maa være nærmest til at bære den skade, som forvoldes» (s. 10) Stadfesting, presisering og nyansering av ansvarsregelen Etter at ansvaret hadde blitt etablert, gikk det over i en ny fase, der det ble stadfestet, nyansert og presisert. Erstatningsrett.indd

54 Kapittel 5 Det ulovfestede objektive ansvaret 153 En sentral dom her er Knallperle II (Rt s. 202). To gutter på åtte år ble blinde på ett øye og fikk håndskader da en dynamittperle eksploderte. Knallperlene var anskaffet av en fløtningsforening til sprengningsarbeid i en elv og ble oppbevart på en holme i elven. Knallperlene var pakket inn i blikkesker og oppbevart i en kasse. Opprinnelig ble knallperlene tatt av to gutter som hadde kommet seg over på holmen og brutt opp kassen. En av knallperleeskene ble mistet og senere funnet av andre, og kom til slutt i hendene på de to åtteårige guttene. Fløtningsforeningen ble ikke erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Høyesterett la avgjørende vekt på at fløtningsforeningen kun leilighetsvis, og i begrenset omfang, brukte sprengstoff i sin virksomhet. Dommen bidro til å avklare når det ikke er grunnlag for å etablere et ulovfestet objektivt ansvar. Avgjørelsen klargjorde at skaderisikoen må overstige et visst nivå og være typisk for virksomheten. Den skiller seg dermed fra faktum i Knallperle I (Rt s. 851), hvor det ble pålagt ansvar. Også den saken gjaldt en personskade forårsaket av sprengstoff. Det som gjorde at skadevolder ble ansvarlig her, var at jernbanen til forskjell fra fløtningsforeningen brukte sprengstoff i stor skala. Sett i sammenheng bidrar de to knallperledommene til å gi ansvarsvilkårene fastere rammer. I etterkrigstiden ble ansvarsmodellen ytterligere presisert, slik at det ble klarere hvilke kriterier som må være oppfylt. Ansvaret ble utvidet til å omfatte deler av den offentlige sektoren. Høyesterett har etablert et objektivt ansvar for følgene av myndighetsutøvelse. I Vaksine (Rt s. 841) skulle en 18 år gammel mann reise som dekksgutt med et skip til USA. Etter norsk lov måtte han først vaksineres mot kopper. Vaksinen medførte alvorlige komplikasjoner og gutten ble invalid. Staten ble ansvarlig på objektivt grunnlag. Den påbudte koppevaksinasjonen skjedde i samfunnets og befolkningens interesse, som ledd i å hindre spredning av koppesmitte til Norge. I Lund (Rt s. 1546) fikk ansvaret en mer modernisert form ved at Høyesterett tydeliggjorde momenter og strukturer for ansvarsvurderingen. Saken omhandlet spørsmål om erstatningsansvar for en tobakksprodusent, og avgjørelsen kalles derfor også for «Røykedommen». Det ulovfestede objektive ansvaret er senere lagt til grunn på ulike livsområder, som stikkordsmessig kan angis som jernbanens ansvar for formuesskader utenfor det området som jernbaneloven dekker (se Lillestrømdommen i Rt s. 690), psykiatriske sykehus (se Psykiatrisk pasient-dommen i Rt s. 388) og ved yrkesskader (se Selmerdommen i Rt s. 1646). På mange områder har det objektive ansvaret blitt lovfestet. I 1977 ble det innført lovfestet objektivt ansvar for jernbanen gjennom jernbaneansvarsloven. På yrkesskadesektoren ble det objektive ansvaret lovfestet med yrkesskadeforsikringsloven fra Pasientskadeloven fra 2001 hjemler et objektivt ansvar for skader som følger av teknisk svikt ved utstyr brukt ved ytelsen av helsehjelp, smitte- og infeksjonsskader og vaksinasjonsskader. Den økte lovgiveraktiviteten har redusert noe av det praktiske anvendelsesområdet for det ulovfestede objektive ansvaret. I dag ville man for eksempel ikke bygd ansvaret for yrkesskader på ulovfestet objektivt ansvar slik som i Selmer (Rt s. 1646), men i stedet anvendt yrkesskadeforsikringsloven. Selmersaken og andre eldre dommer har imidlertid fortsatt Erstatningsrett.indd

55 154 Del II Ansvarsgrunnlag relevans for klarleggingen av vilkårene for å etablere et ulovfestet objektivt ansvar. De lovfestede objektive ansvarene beskrives i neste kapittel Hovedfasene i rettsutviklingen Hovedfasene i rettsutviklingen oppsummeres ved hjelp av figur 9. Den viser en tidslinje over høyesterettspraksis og juridisk litteratur som har bidratt til å skape og utvikle det ulovfestede objektive ansvaret. Lods Olsen (Rt. 1866/735) Bølgeslag (Rt. 1874/145) Lysaker (Rt. 1875/330) N. Gjelsvik (teori: 1897) Sypige (Rt. 1900/753) Vannledning (Rt. 1905/715) Styrestag (Rt. 1916/9) Knallperle II (Rt. 1917/202) Vaksine (Rt. 1960/841) Fase 1 Fase 2 Fase 3 Lund (Rt. 2003/1646) Gradvis utvikling Gjennombrudd Stadfesting, presisering og nyansering Figur 9. Hovedtrekk i utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret Av plasshensyn har det vært nødvendig å velge ut noen dommer. De som ikke er nevnt i figuren, blir omtalt nedenfor. Sterkt sammenfattet kan rettsutviklingen deles inn i tre faser. Den første fasen er førtiårsperioden , som særpreges av en gradvis rettsutvikling på avgrensede livsområder, med forankring i en culpanorm som strekkes. Lods Olsen (Rt s. 735) er den første dommen som utfordrer eksisterende ansvarsregimer og legger til grunn en ny ansvarsmodell hvor selv lovlig virksomhet kan utløse erstatningsplikt om den påfører ekstraordinære og uforholdsmessige ulemper. Synspunktet videreføres i Lysaker (Rt s. 330), hvor det også er klare innslag av culpafiksjoner som ledd i å underbygge og utprøve den nye ansvarsmodellen. Felles for disse dommene er at de omhandler naborettslige forhold, og det var derfor ikke avklart hvilken rekkevidde ansvarsmodellen hadde. Domsgrunnene signaliserte imidlertid hvilke reelle risikobetraktninger som må ha vært avgjørende for utfallet, og det ble gitt viktige føringer for den videre rettsutviklingen. I rettslitteraturen tas den nye ansvarsmodellen godt imot, noe som er særlig tydelig i Gjelsviks arbeid fra Utviklingen skulle sette spor etter seg også i senere høyesterettspraksis, slik som i Sypige (Rt s. 753), der Høyesterett i enda klarere ordelag baserer ansvaret på objektive elementer. Dommene ga imidlertid ingen endelig avklaring, idet domspremissene inneholdt mange og temmelig ulike elementer. Den andre fasen rommer det endelige gjennombruddet for det ulovfestede objektive ansvar. Dette starter med Vannledning (Rt s. 715), hvor Høyesterett Erstatningsrett.indd

56 208 Del II Ansvarsgrunnlag Blekksprut (RG 1984/851) Steinblokk (Rt. 1968/878) Lastelem (Rt. 1980/1061) Bagasjeluke Tankbil (Rt. 2015/1017) (Rt. 2012/233) Politiflukt (Rt. 2003/557) Acrylball Nilsen/Ask (Rt. 1980/1061) (Rt. 2001/320, Rt. 2010/1547) Ikke «gjer» (utenfor bal.) «Gjer» (innenfor bal.) Figur 11. «Gjer»-kriteriets kjerneområde, yttergrense og randsone I de fleste sakene er det ingen tvil om skaden omfattes av bilansvaret. Det kan være at skaden overhodet ikke har noe med kjøretøyets farlige egenskaper som sådan å gjøre, slik at man er i yttergrensen av «gjer»-kriteriet. Skaden kan for eksempel skyldes kun skadelidtes eget hendelige uhell ved bruk av en løs festeanordning som ikke har noe med bilen å gjøre, som i Blekksprut (RG 1984 s. 851), eller rene naturbegivenheter som i Steinblokk (Rt s. 878). Lastelem (Rt s. 1293) bekrefter at lastings- og lossingsskader i utgangspunktet er unntatt, men det åpnes for unntak i spesielle tilfeller (må da plasseres på høyre side av skillelinjen). I den andre enden har man kjerneområdet for «gjer»-kriteriet, som omfatter blant annet kollisjoner som i Ask (Rt s. 1547), eller utforkjøringer og andre singelulykker som i Nilsen (Rt s. 320). Også Acrylball (Rt s. 1061) er temmelig klart innenfor «gjer»-kriteriet, og dette ville nok blitt vurdert som enda mer opplagt i dag ut fra Høyesteretts presiseringer av «gjer»-kriteriet i nyere høyesterettsavgjørelser. I figuren har jeg plassert inn tre andre dommer, ut fra et skjønn av hvor nær grensen for «gjer»-kriteriet de befinner seg. I Politiflukt (Rt s. 557) sto den skadevoldende bilen stille eller tilnærmet stille i skadeøyeblikket, men Høyesterett presiserte at skadehendelsen måtte ses i et noe videre tidsperspektiv. Dommen klargjorde også at det må trekkes en grense, som ved skader uten sammenheng med trafikale forhold (avsnitt 42). Hendelsen kan da komme på andre siden av skillelinjen, slik at man er utenfor bilansvarsloven. Tankbil (Rt s. 233) har etter mitt syn preg av å være et grensetilfelle, idet avstigningsskaden skyldtes en realisering av egenskaper som ikke ligger i kjernen av de hensynene som bærer bilansvaret. Fallskader kan pådras i mange sammenhenger som ikke har noe med motorvogners farlige egenskaper som kjøretøy å gjøre, men her var det tankbilens særskilte høyde og utforming som gjorde at årsakskravet likevel var oppfylt. I Bagasjeluke (Rt s. 1017) hadde bilen en svært passiv rolle, og bilens farlige egenskaper som sådan trer enda mer i bakgrunnen enn i Politifluktdommen og Tankbildommen. Av interesse for den systematiske plasseringen av dommen er det at lagmannsretten karakteriserte den som «et grensetilfelle», mens Finansklagenemnda hadde uttalt at den «ligger i ytterkanten av det som det er naturlig å si at en motorvogn gjer» (avsnitt 37). Førstvoterende viste til disse uttalelsene, for så å tilføye: «Jeg er enig i dette» (avsnitt 38). I en deloppsummering av linjer i rettspraksis som gjøres her, har det også interesse at førstvoterende i Bagasjeluke dommen avsluttet med følgende: Erstatningsrett.indd

57 374 Del IV Erstatningsutmåling Konkrete områder med normert oppreisning: I fortsettelsen skal jeg beskrive nærmere de områdene hvor oppreisningen er normert. Domsmaterialet er svært omfattende, og jeg tar sikte på bare å skissere hovedlinjene. Grovt uaktsom voldtekt (skadelidte er voksen) Grovt uaktsomt drap (alle grupper etterlatte) Forsettlig voldtekt (skadelidte er voksen) Forsettlig drap (alle grupper etterlatte) kr (Rt s. 201) kr (Rt s. 892) kr (Rt s. 743) kr (Rt s. 1203) Figur 27. Oversikt over normeringsbeløpene Det finnes fire områder hvor Høyesterett har normert oppreisningen. Ved grovt uaktsom voldtekt er normeringsbeløpet fastsatt til kroner, se Sovevoldtekt III (Rt s. 201). En mann hadde hatt samleie med en kvinne mens hun sov. Mannen ble dømt etter den tidligere straffeloven 192 første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd. Mannen hadde tatt bilder under samleiet og distribuert disse til sine kamerater. Under hensyn til denne tilleggsbelastningen kom Høyesterett til at et oppreisningsbeløp på kroner var passende. Jeg presiserer at normering av voldtekt kun gjelder der krenkede er voksen. Oppreisning etter seksuelle overgrep mot barn utmåles skjønnsmessig. Normalnivået ved krenkelser i form av grovt uaktsomme drap er i dag satt til kroner. Dette normeringsbeløpet gjelder for alle grupper av etterlatte, forutsatt at de tilhører den vernede personkretsen. Beløpet skal deles mellom de ulike etterlattegruppene, se Mwangi (Rt s. 892). Når krenkelsen består i forsettlig voldtekt er normeringsbeløpet i dag satt til kroner, se Rt s Saken gjaldt bestemmelsen i den tidligere straffeloven 192 første ledd bokstav a om seksuell omgang frembrakt ved vold eller ved truende atferd. For voldtekt til seksuell omgang gjelder dermed ingen tilsvarende norm, sml. påpekningen i Rt s (avsnitt 19 og 22) og Rt s. 943 (avsnitt 24). I den sistnevnte dommen besto krenkelsen i masturbasjon av sovende kvinne, og oppreisningen ble fastsatt til kroner. Ved forsettlig drap er normeringsbeløpet fastsatt til kroner, se Psykotisk person II (Rt s. 1203). Dette beløpet gjelder for alle grupper etterlatte Barneerstatning Hovedlinjer For barn som skades før de er fylt 16 år, oppstiller skl. 3-2a særlige regler for utmålingen. Bestemmelsen omfatter både utmåling av erstatning for inntektstap Erstatningsrett.indd

58 Kjelland Del V Vedlegg, ordbok, kilder og registre Litteratur Andenæs 1941 Andenæs 1942 Andersen 1976 Andersson 2013 Andorsen 2009 Arnesen 2005 Arnesen og Stenvik 2015 Askeland 2002a Askeland 2002b Askeland 2006 Askeland 2007 Askeland 2009 Askeland 2013a Askeland 2013b Asland 2007 Andenæs, Johs. Konkurrerende skadeårsaker. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1941, s Andenæs, Johs. Straffbar unnlatelse: et bidrag til strafferettsdogmatikken. Oslo: Tanum, Andersen, Kristen. Skadeforvoldelse og erstatning. 3. oppl. Oslo: Tanum-Norli, Andersson, Håkan. Ansvarsproblem i skadeståndsrätten: bok 1: skadeståndsrättslige utvecklingslinjer. Uppsala: Iustus, Andorsen, Kjell V. Har skadeserstatningsloven 3-5 betydning for hva som utgjør én strafferettslig krenkelse? Tidsskrift for Strafferett, 2009, s Arnesen, Finn. Statens erstatningsansvar ved lovgivning i strid med EØS-avtalen. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2005, s Arnesen, Finn og Are Stenvik. Internasjonalisering og juridisk metode: særlig om EØS-rettens betydning i norsk rett. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget, Askeland, Bjarte. Erstatningsrettslig identifikasjon. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, Askeland, Bjarte. Prinsipp og pragmatisme i erstatningsretten. I: Nybrott og odling: festskrift til Nils Nygaard på 70-årsdagen 3. april Redigert av Gudrun Holgersen, Kai Krüger og Kåre Lilleholt. Bergen: Fagbokforlaget, 2002, s Askeland, Bjarte. Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør. Bergen: Fagbokforlaget, Askeland, Bjarte. «Principles of European tort law» og norsk erstatningsrett. I: Rett og toleranse: festskrift til Helge Johan Thue, 70 år. Redigert av Torstein Frantzen, Johan Giertsen og Giuditta Cordero Moss. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2007, s Askeland, Bjarte. Erstatning for preventive utgifter. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2009, s Askeland, Bjarte. Rettferdighetsideer i norsk personskadeerstatningsrett. I: Velferd og rettferd: festskrift til Asbjørn Kjønstad 70 år. Oslo: Gyldendal juridisk, 2013, s Askeland, Bjarte. Kommentarutgaven til skadeserstatningsloven på Gyldendal Rettsdata [sist hovedrevidert 21. oktober 2013]. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, Asland, John. Om arv av erstatningskrav i alminnelighet, og om dommen i Rt s. 684 i særdeleshet. Tidsskrift for Erstatningsrett, 2007, s Erstatningsrett.indd

59 Kjelland 2013 Vedlegg 8 Vedtaksanalysen» registreringsskjema (analyseskjema) 493 Litteratur Alvesson og Sköldberg 2008 Alvesson, Mats og Kaj Sköldberg. Tolkning och reflektion, 2. utg. Lund: Studenlitteratur, Amdal og Svardal 2011 Amdal, Harald og Yngve Garen Svardal. Nordmenn på høstferie i Hellas rammet av gå-sakte-aksjon på flyplassene. TV2-nyhetene, 15. oktober 2011, se nordmenn-paa-hoestferie-i-hellas-rammet-av-gaa-sakteaksjon-paa-flyplassene html [sitert desember 2012]. Andersson 1993 Andersson, Håkan. Skyddsändamål och adekvans: om skadeståndsansvarets gränser Uppsala: Iustus, Skrifter från Juridiska fakulteten i Uppsala, 41. Andersson 1997 Andersson, Håkan. Trepartsrelationer i skadeståndsrätten. Dokumentet er del av serien Skrifter från Juridiska fakultetet i Uppsala Bind nr. 58. Uppsala: Iustus, Andersson og Persson 1999 Andersson, Gunnar og Anders Persson. Närhet/distans, forskare/informant, forskning/undervisning: några avslutande reflektioner. I: Mer än kalla fakta. Kvalitativ forskning i praktiken. Studentlitteratur, 1999, s Arnesen 2004 Arnesen, Finn. Rettskildene, I: Oversikt over EØS-retten. Redigert av Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad, Sten Foyn og Olav Kolstad. 2. utg. Universitetsforlaget 2004 [bokens del IV]. Arnold 2007 Arnold, Kinga. Application of regulation (EC) No 261/2004 on denied boarding, cancellation and long delay of flights. Air & Space Law, vol XXXII/2 (april 2007). Askeland 2002 Askeland, Bjarte. Prinsipp og pragmatisme i erstatningsretten. I: Nybrott og odling: festskrift til Nils Nygaard på 70-årsdagen 3. april Redigert av Gudrun Holgersen, Kai Krüger og Kåre Lilleholt. Bergen: Fagbokforlaget, 2002, s Flypassasjerers rettigheter.indd :32

60 Litteratur 507 Muntlige kilder og kontakter Carlsson Eikrem Forsdahl Foss Fygle Hansen Kaspersen Larsen Mollestad Narvesen Nilsen Petersheim Skansbo Skofteland Strømme Sætermo Veulemans Vik Wiik Beredningsjurist Ingemar Carlsson, Allmänna reklamationsnämnden Seniorkonsulent Johnny Eikrem, Transportklagenemndas sekretariat, Norsk ReiselivsForum, Oslo Advokat, reiselivsdirektør (reise utland i Virke) og leder av Transportklagenemndas sekretariat Rolf Forsdahl, Oslo Fagdirektør Morten Foss, Samferdselsdepartementet, Luftpost- og teleavdelingen, Oslo Senioringeniør Tom-Inge Fygle Hansen, vedlikeholdsseksjonen, Teknisk Avdeling i Luftfartstilsynet, Bodø Einar Kaspersen, lagdommer og leder av Transportklagenemnda, Oslo Rådgiver Berit Therese Larsen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Oslo Advokat og divisjonsdirektør i DnB Skadeforsikring skadeoppgjør Anne Stine Eger Mollestad, Oslo Kommunikasjonsdirektør Ove Narvesen, Avinor AS, Gardermoen Konsulent Aina M. Nilsen, Transportklagenemndas sekretariat, Norsk ReiselivsForum, Oslo Seniorkonsulent Eva Petersheim, Transportklagenemndas sekretariat, Norsk ReiselivsForum, Oslo Advokat Thorsteinn Jørundsson Skansbo, Codex Advokat, Oslo Advokat og regiondirektør i Forbrukerrådet, Helga Skofteland, Oslo Juridisk konsulent Marianne Strømme, Transportklagenemndas sekretariat, Norsk ReiselivsForum, Oslo Seniorrådgiver IKT Cato Sætermo, Luftfartstilsynet, Bodø Fungerende leder i Forbruker Europa (ECC Norway) Mathieu Veulemans, Oslo Flyoperativ inspektør Nanna Herman Vik, Luftfartstilsynet, Bodø Advokat og direktør i Forbruker Europa (ECC Norway) Ragnar Wiik, Oslo Flypassasjerers rettigheter.indd :32 59

61 510 Ordliste, vedlegg, kilder og registre Lover, forskrifter og forarbeider Lover, med forkortelser avtl. ftrl. fvl. jbl. luftl. skl. f. pakrl. passkl. popplyl. tvl. Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) 11. juni 1993 nr. 100 Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) Lov 19. mai 2006 nr. 16 om om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) Lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti (pakkereise loven) Lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) Forskrifter Forskrift 17. februar 2005 nr. 141 om flypassasjerers rettigheter ved nektet ombordstigning og innstilt eller vesentlig forsinket flyging (forskrift om flypassasjerers rettigheter) Forskrift 23. mai 2011 nr. 511 om prosedyrer ved operasjon av luftfartøy med potensiell forekomst av vulkansk aske (askeforskriften) Forskrift 20. januar 2012 nr. 84 om klagenemnd for fly- og jernbanepassasjerer (transportklagenemndforskriften) Forskrift om gjennomføring av Europa-parlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser 3. september 2010 nr Flypassasjerers rettigheter.indd :32 60

62 Lover, forskrifter og forarbeider 511 Forarbeider NOU 2000: 33 NOU 2010: 11 NOU 2011: 16 Ot.prp. nr. 89 ( ) Ot.prp. nr. 31 ( ) Ot.prp. nr. 20 ( ) Erstatning til ofrene hvor tiltalte frifinnes for straff Nemndsbehandling av forbrukertvister Standardisert personskadeerstatning Om lov om endring i avtaleloven Om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven) Om lov om endringer i luftfartsloven og om samtykke til at Norge tiltrer Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring Ot.prp. nr. 9 ( ) Om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) (nye regler om håndhevelse av passasjerrettigheter og om beregning og tilsyn med luftfartsavgifter) Ot.prp. nr. 45 ( ) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen) Prop. 41 L ( ) Endringer i jernbaneloven Prop. 83 L ( ) Endringer i luftfartsloven Flypassasjerers rettigheter.indd :32 61

63 512 Ordliste, vedlegg, kilder og registre Konvensjoner, forordninger, direktiver mv. Konvensjoner Montrealkonvensjonen Warszawakonvensjonen Konvensjon 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring (Montrealkonvensjonen) Konvensjon 12. oktober 1929 om internasjonal luftbefordring med senere endringer (Warszawakonvensjonen) Forordninger Forordning 295/91 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 261/2004 af 11. februar 2004 om fælles bestemmelser om kompensation og bistand til luftfartspassagerer ved boardingafvisning og ved aflysning eller lange forsinkelser og om ophævelse af forordning (EØF) nr. 295/91 Forordning 261/2004 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 261/2004 af 11. februar 2004 om fælles bestemmelser om kompensation og bistand til luftfartspassagerer ved boardingafvisning og ved aflysning eller lange forsinkelser og om ophævelse af forordning (EØF) nr. 295/91 Forordning 1107/2006 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1107/2006 af 5. juli 2006 om handicappede og bevægelseshæmmede personers rettigheder, når de rejser med fly Forordning 1371/2007 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1371/2007 af 23. oktober 2007 om jernbanepassagerers rettigheder og forpligt-elser Forordning 619/2009 Kommissionens forordning (EF) nr. 619/2009 af 13. juli 2009 om ændring af forordning (EF) nr. 474/2006 om opstilling af fællesskabslisten over luftfartsselskaber med driftsforbud i Fællesskabet Flypassasjerers rettigheter.indd :32 62

64 Konvensjoner, forordninger, direktiver mv. 513 Forordning 181/2011 Forordning 1177/2011 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 181/2011 af 16. februar 2011 om buspassagerers rettigheder og om ændring af for-ordning (EF) nr. 2006/2004 Passagerrettigheder ved sørejser eller rejser på indre vandveje. Europa-Parlamentets lovgivningsmæssige beslutning 6. juli 2010 om Rådets førstebehandlingsholdning med henblik på vedtagelse af Europa-Parlamentets og Rådets forordning om passagerers rettigheder ved sørejser og rejser på indre vandveje og om ændring af forordning (EF) nr. 2006/2004 (14849/3/2009 C7-0076/ /0246(COD)) P7_TC2-COD(2008)0246 Europa-Parlamentets holdning fastlagt ved andenbehandlingen den 6. juli 2010 med henblik på vedtagelse af Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) nr. /2010 om passagerers rettigheder ved sørejser og rejser på indre vandveje og om ændring af forordning (EF) nr. 2006/2004 Direktiver Pakkereisedirektivet Forbrukeravtaledirektivet Rådsdirektiv 90/314/EØF, 13. juni 1990 om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer. Offentliggjort i EU-Tidende: L 158, 23. juni 1990, s Rådsdirektiv 93/13/EØF, 5. april 1993 om urimelige vilkår i for-brukeravtale, 5. april 1993 om urimelige kontraktvilkår i forbruger-aftaler. Offentliggjort i EF-Tidende: L 95, 21. april 1993, s KOM-dokumenter KOM(2001) 784, endelig COM(2002) 717, final Det Økonomiske og Sociale Udvalgs udtalelse om-»forslag til Europa-Parlamentets og Rådets forordning om fælles bestemmelser om kompensation og bistand til luftfartspassagerer ved boardingafvisning og ved aflysning eller lange forsinkelser Regulation of the European Parliament and of the Council establishing common rules on compensation and assistance to air passengers in the event of denied boarding and of cancellation or long delay of flights Flypassasjerers rettigheter.indd :32 63

65 508 Ordliste, vedlegg, kilder og registre Øvrige kilder Allmänna reklamationsnämnden Association of European Airlines nettside Avinor, generell informasjon Avinor, trafikkstatistikk EUclaim, informasjon EU-kommisjonen, samleside om «Passenger rights air» European Travel Agents and Tour Operators Association (ECTAA) Flugmálastjórn Íslands Forbruker Europa Forbrukerombudet, alminnelige vilkår for pakkereiser Great Circle Mapper InfoCuria, hovedside (dansk) Kuluttajariitalautakunta (Konsumenttvistenämnden) Norwegian, befordringsvilkår 2012 The European Consumer Centre s Network ECC-Net, 2011 Annual report Trafikstyrelsen Trafikkstatistikk air/air_en.htm _1.pdf og com/ Pakkereisenemnda Samferdselsdepartementet, hovedside SAS, befordringsvilkår 2012 Norwegian, regler og vilkår Reiseinformasjon/regler-og-vilkar/ Vilkår for befordring av passasjerer og bagasje Befordringsvedtekter-apr2012.pdf Flypassasjerers rettigheter.indd :32 64

66 Studentarbeider - illustrasjonsmateriale Øvingsoppgave: «Gjør rede for og illustrer med eksempler fra praksis prinsipper om minstestandard i minst to ulike forvaltningsområder. Drøft hvilke funksjoner disse prinsippene har.» *** På de neste sidene følger utdrag av utvalgte besvarelser til illustrasjon, gjengitt med studentenes tillatelse. Besvarelsene er ikke ferdige arbeider, men gir konkrete eksempler på ulike typer tilnærminger, skrivestil, oppsett til bruk for diskusjon og refleksjon i undervisningen. For ytterligere eksempelmateriale, se nettsiden min (Facebook-gruppen). Morten Kjelland 65

67 OPPGAVE A - ALTERNATIV 1 (UTDRAG) Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tolkning av oppgaven Definisjon av minstestandard Avgrensning Problemstillinger Videre fremstilling... 2 BEGREPSAVKLARING Minstestandard Forsvarlighetskravet RETTSUTVIKLING Historikk Dagens rettstilstand AKTUALITET HELSERETT Pasient- og brukerrettighetsloven Pbrl. 2-1 b annet ledd 1. punktum Praksis Problematikk UTDANNINGSRETT Opplæringslova Oppll. 5-1 første ledd Praksis Problematikk AVSLUTNING... 4 LITTERATURLISTE

68 1 Innledning 1.1 Tolkning av oppgaven Vi tolker oppgaven dithen at vi først skal ta for oss prinsippet om minstestandard i forvaltningsretten generelt, for så å se på minstestandard innenfor spesiell forvaltningsrett, og drøfte hvilke funksjoner prinsippene har. 1.2 Definisjon av minstestandard Minstestandard kan defineres som en betegnelse på en skranke for forvaltningens skjønnsutøvelse, som henspiller på at visse minstekrav må stilles til skjønnsutøvelseskvaliteten eller til kvantitativ utmåling av bl.a. ytelser og service fra forvaltningens side 1. Minstestandarden er derfor en begrensning for forvaltningens utførelse av sitt arbeid, og det kan sees i sammenheng med forsvarlighetskravet i forvaltningsretten. 1.3 Avgrensning På grunn av oppgavens begrensede omfang har vi valgt å legge fokus på den spesielle forvaltningsretten, nærmere bestemt velferdsretten. Vi vil i oppgaven ta for oss områdene helse og utdanning, herunder Lov av 02. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter, heretter pbrl., og Lov av 16. juni nr. 63 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, heretter oppll, og se på hvordan prinsippet om minstestandard fremkommer og hvilke funksjoner disse har. Særlig vil vi fokusere på ordlyden nødvendig helsehjelp i pbrl. 2-1 b annet ledd 1. punktum, og ordlyden tilfredsstillande utbytte i oppll. 5-1første ledd. 1.4 Problemstillinger Lovfestet minstestandard byr på flere ulike problemstillinger. Ved individuell behovsprøving er det opp til en saksbehandler å avgjøre hvem som kvalifiserer og hvem som ikke gjør det. Dette stiller krav til forvaltningens kompetanse, og da særlig den enkelte saksbehandler. På området for helse er det helsepersonell som avgjør om en person kvalifiserer til å motta nødvendig helsehjelp, ikke jurister. Det kan stilles spørsmål om hvem som faktisk er best kvalifisert til å avgjøre nettopp dette. I tillegg bør det nevnes at det faglige kompetansenivået hos hver enkelt saksbehandler kan variere. 1.5 Videre fremstilling Vi har valgt å innlede oppgaven med en begrepsavklaring. Etter dette vil vi gå inn i en redegjørelse av minstestandardens rettsutvikling, for så å aktualisere temaet. I det videre har vi valgt å behandle de to forvaltningsområdene, helse og utdanning, hver for seg. Her vil vi forsøke å belyse og svare på problemene rundt minstestandard. 1 Gisle (2010) s

69 Fremstillingen videre skal handle om hva som ligger i dette minimumskravet og hvordan dette fremgår av praksis. Det skal ses på 2.Fusa-dommen Saken gjaldt en sterkt funksjonshemmet kvinne, Kari Austestad, som fikk kraftig redusert antall timer med hjemmehjelp. Vedtaket ble ugyldig på grunnlag av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. 5 Høyesterett kom til at vedtaket ikke tilfredsstilte et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser, og viste til at det åpenbart ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie 6. Kommunen kunne ikke begrunne vedtaket på bakgrunn av økonomisk ressursknapphet. Problemstillingen var hvordan man skulle fastsette rekkevidden av sosialomsorgsloven 3 nr. 1. Det følger av sosialomsorgsloven 3 nr. 1 at det skal ytes sosialhjelp til den som ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold eller dra omsorg for seg selv. Den som ikke er i stand til å sørge for sitt livsopphold eller dra omsorg for seg selv har krav på sosialhjelp. Bestemmelsen sier ikke noe om arten eller omfanget ved tildeling av støtte. Noe som viser til en skjønnsmessig vurdering som i utgangspunktet er overlatt til forvaltningens frie skjønn. Forarbeidene til sosialhjelpsloven 6 talte også for at forvaltningen var gitt et slikt skjønn. Sosialhjelp bygger i motsetning til trygderetten, på en individuell, skjønnsmessig vurdering til både når det gjelder vilkårene for hjelp og hjelpens art og omfang. Forarbeidene 6 trakk i retning av at domstolene ikke hadde adgang til å prøve vedtakets innhold utover det som følger av alminnelig prinsipper for prøving av forvaltningsskjønn. Det vil si at domstolskontrollen er avgrenset til å kunne prøve om forvaltningen har anvendt riktig lovforståelse, om forvaltningen har fulgt saksbehandlingsreglene og om de har holdt seg 6 Ot.prp.nr.56 ( ) s

70 OPPGAVE A - ALTERNATIV 2 (UTDRAG) Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING RETTSUTVIKLING Rettstilstanden før Fusa (Rt s. 874) Rettstilstanden etter OVERSIKT OVER MINSTESTANDARD I FORVALTNINGSRETTEN Kvalitative minstestandarder Kvantitative minstestandarder HELSERETT Generelt Retten til nødvendig helsehjelp etter pbrl. 2-1a og 2-1b Kvalifikasjonskravet i phvl. 3-3 nr UTDANNINGSRETT Generelt om utbyttekriteriet i oppll Analyse av praksis AVSLUTNING... 3 LITTERATURLISTE

71 1 Innledning Jeg tolker oppgaven dithen at jeg først skal ta for oss prinsippet om minstestandard i forvaltningsretten. Etter dette så å se på minstestandard innenfor spesiell forvaltningsrett, og drøfte hvilke funksjoner prinsippene har. Minstestandard kan foreløpig forklares som en «betegnelse på en skranke for forvaltningens skjønnsutøvelse, som henspiller på at visse minstekrav må stilles til skjønnsutøvelseskvaliteten eller til kvantitativ utmåling av bl.a. ytelser og service fra forvaltningens side». 1 Derfor er minstestandarden en begrensning for forvaltningens utførelse av sitt arbeid, og det kan ses i sammenheng med forsvarlighetskravet i forvaltningsretten. Innenfor den spesielle forvaltningsretten har jeg har valgt å rette oppmerksomhet mot velferdsretten. Jeg vil i oppgaven se på hvordan minstestandarden fremkommer, og hvilken funksjon den har på områdene helse og utdanning. Særlig vil jeg se på hvorvidt «nødvendig helsehjelp» rommer en minstestandard i pasient- og brukerrettighetsloven 2 og kvalifikasjonskravet i psykisk helsevernloven. 3 Jeg vil også se på vilkåret om «tilfredsstillande utbytte» av opplæringstilbudet i opplæringsloven. 4 Minstestandard finnes på en rekke områder innen forvaltningsretten. Prinsippet benyttes i et stort antall saker daglig, og er en rettssikkerhetsgaranti for borgerne som forvaltningen og domstolene må forholde seg til. I punkt 2. belyses hovedtrekk i rettsutviklingen, både før og etter prinsippdommen Fusa (Rt s. 874). I punkt 3 gis en oversikt over minstestandarder på tvers av en rekke forvaltningsområder, for å vise prinsippets tverrgåenhet. Deretter foretas en nærmere analyse av to utvalgte områder, helserett (punkt 4) og utdanningsrett (punkt 5). Til slutt gis en kort oppsummering av xxx i punkt 6. 1 Gisle (2010) s Jf. lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pbrl.). 3 Jf. lov 10. februar 2017 nr. 6 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (phvl). 4 Jf. lov 16. juni 2017 nr. 63 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (oppll.). 70

72 OPPGAVE B (UTDRAG) INNHOLDSFORTEGNELSE 1 INNLEDNING Presentasjon av tema Sentrale begreper Minstestandard Offentlig myndighet Tjenestevirksomhet MINSTESTANDARD I HELSERETTEN Utvikling av minstestandarden i helseretten Lovfesting av minstestandarden i helseretten Pasient- og brukervernloven Psykiskhelsevernloven..6 3 MINSTESTANDARDEN I OPPLÆRINGSSEKTOREN 6 4 MINSTESTANDARDEN I KONTROLLVIRKSOMHETEN. 6 5 MINSTESTANDARDENS FUNKSJONER Skranke for forvaltningens skjønn- og handlefrihet Rettssikkerhet Domstolskontroll Erstatning AVSLUTNING..9 7 LITTERATURLISTE

73 5. MINSTESTANDARDENS FUNKSJONER 5.1. Skranke for forvaltningens skjønns- og handlefrihet Minstestandarden kan både tolkes som en pliktregel og kompetanseregel. Forvaltningen har en plikt til å "vise aktivitet, den må la oppgaver løses av folk med rimelige forutsetninger for oppgavene, den må opptre med en viss omhu, og den må bruke såpass med ressurser på oppgavene at resultatet ikke faller under en kvalitativ eller kvantitativ terskel." 8 I tillegg setter den begrensning for forvaltningens kompetanse til å treffe vedtak som strider mot minstestandarden. Minstestandarden kan være en skranke for myndighetsmisbruk. Det gir anvisning på hvilke hensyn som er relevante i vurderingen. Dette kan motvirke å legge vekt på utenforliggende hensyn. Fusadommen er et eksempel på at forvaltningen ikke kan legge vekt på økonomiske hensyn dersom følgende blir et uforsvarlig tjenestetilbud Rettssikkerhet Rettsikkerhet er et sentralt hensyn i forvaltningsretten. En del av rettssikkerheten er at borgerne skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling. Minstestandarden kan være med på å øke rettssikkerheten til borgerne. Minstestandarden setter krav til grunnleggende rettigheter. Minstestandarden kan brukes på ethvert rettsområde. - Fusa-dommen har en generell tilnærming. Boe uttaler at "såpass vag og behovsbestemt som ordlyden er, kan tilsvarende forankring finnes nesten overalt hvor forvaltningen innvilger velferdsmessige ytelser eller fordeler tjenester blant borgerne."9 - Det er kravene til minstestandarden som vil variere fra område til område. Det må foretas en avveining mellom hensynene til effektivitet og rettssikkerhet. Minstestandarden10: - Binder opp midler. - Passer ikke i alle enkelttilfeller - Personer uten et reelt behov kan få rettskrav på ytelser. 6 Boe, Erik. Domstolskontroll med forvaltningen: Åpne lovfullmakter og Høyesteretts svar i 90-årene. Lov og Rett 1994 s , s Boe (1994), s Boe (1994), s

74 OPPGAVE CC(UTDRAG) Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING TIL OPPGAVEN Presisering av oppgaven Kort om temaet og sentrale rettskilder Plan for framstillingen PRINSIPPET OM MINSTESTANDARD Minstestandard i det store perspektiv Hvorfor har vi prinsippet om minstestandard? HELSERETT SOSIALRETT AVSLUTNING LITTERATURLISTE

75 pet. Disse er to er helserett (punkt 3) og sosialrett (punkt 4). Ved valg av disse sikter jeg mot en mer inngående drøftelse av de ulike forvaltningsområdene et «dypdykk» i hver av dem. Hvilke funksjoner prinsippene har hatt ved de representative rettsområdene inngår i disse punktene. Avslutningsvis vil jeg i lys av minstestandardprinsippet, peke på ulikheter, samt trekke noen paralleller ved de aktuelle forvaltningsområdene (punkt 5). 2 Prinsippet om minstestandard 2.1 Minstestandard i det store perspektiv Prinsippet om minstestandard kan i det store perspektiv plasseres innenfor hva som omtales som forvaltningens virksomhet. Forvaltningens virksomhet er meget vidtgående, og består i alt fra myndighetsutøvelse til næringsvirksomhet. I kraft av forvaltningens myndighetsutøvelse fatter forvaltningen mange slags avgjørelser om tildeling av penger og tjeneste. Pengestøtte og tjenesteyting tar stor del av hva som inngår i forvaltningens virksomhet, og har omfattende betydning for norsk velferd og økonomi. Betydningen av denne typen virksomhet gjelder med andre ord ikke bare for forvaltningen alene ved at den kvantitativt tar stor plass - den har stor betydning for borgerne. Offentlig penge- og tjenesteyting skaper trygghet, og det det er et typisk trekk ved den norske forvaltning at vi har høye krav og forventninger til forvaltningen, at den offentlige forvaltning råder over store ressurser og nyter gjennomgående høy tillitt. Videre er formålsbestemmelser er et gjennomgående trekk ved norsk forvaltningsrett, på tvers av de ulike rettsområdene. Bestemmelsene gir uttrykk for grunnleggende prinsipper og verdier lovene bygger på. For eksempel følger det av plan- og bygningsl. 27/ nr blant annet "Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner." I tråd med dette gir formålsparagrafene uttrykk for helt overordnede mål den offentlige forvaltnings tjenestemenn skal strekke seg etter. De spiller sin rolle ved tolkningen av loven, samtidig som de fungerer som veiledning når det skal utøves skjønn. De ulike formålsparagrafene har også en tendens av å være svært ambisiøse. 3 For eksempel følger det av folkehelseloven 1 at formålet med loven er «å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller» (min kursivering). Slike mål lar seg vanskelig realisere fullt ut i praksis. Et viktig poeng er at formålsbestemmelsene ikke pålegger offentlige myndigheter rettslige plikter, og heller ikke konkrete rettigheter til enkeltindivider. Det ligger det i dagen at dersom det var tilfellet, ville forvaltningens virksomhet blitt urealistisk ressurskrevende. 3 Se Kjønstad, Syse og Kjelland (2017) s

76 Innenfor velferdsretten har man i den juridiske teorien 4 skilt mellom tilfeller borgerne har rettskrav på, og tilfeller hvor de må konkurrere om knappe ressurser. Kort forklart utgjør et rettskrav en plikt for staten eller kommunen til å bevilge penger for dekke denne rettigheten. For eksempel følger det av opplæringsl. 17/ nr at «barn og unge har... rett til en offentleg grunnskoleopplæring». I dette ligger det en motsvarende plikt å gi barn og unge offentlig grunnskoleopplæring. I konkurransesituasjonen vil den enkeltes muligheter til å få godene være avhengig av hvor stort tilbudet er og hvor mange andre som etterspør samme gode mv. For eksempel ved opptak til universiteter og høyskole. Der loven gir borgere et rettskrav, kan det være at loven opererer med "vage" eller skjønnsmessige innhold i kravet. For eksempel følger det av pasient- og brukerrettighetsl. 2/ nr a annet ledd at "Pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen." (min kursivering). I dette ligger det nettopp et rettskrav for pasienter og brukere, men hva som er å anse som "nødvendig" beror i større grad på skjønn. Dette konkrete eksempelet skal jeg komme tilbake til ved punkt 3. Bakgrunnen for at loven benytter slike skjønnsmessige uttrykk er blant annet fordi de aktuelle forvaltningsorganer og tjenestemenn har et behov for et vidt skjønn for å ivareta alle hensyn. Eksempelvis vil hva som er nødvendig av helse- og omsorgstjenester hos den enkelte pasient/bruker i stor grad variere. I tilfeller hvor loven er utgangspunkt for et rettskrav, er det ikke adgang til helt å uthule tilbudet. 5 Dette utgangspunktet er særlig aktuelt når en rettsregel gir krav på ytelser hvis nærmere innhold et stykke på vei beror på skjønn. For å unngå at bestemmelsenes innhold blir uten innhold, og at dens formål skal kunne realiseres, må det stilles et visst minimum. Minstestandarden baserer seg nettopp på de utfordringene man møter her. 2.2 Hvorfor har vi prinsippet om minstestandard? Etableringen av minstestandard for forvaltningsvedtak er interessant i forhold til domstolenes prøvelsesrett av forvaltningsvedtak. Utgangspunktet er at domstolene ikke kan prøve forvaltningens skjønnsutøvelse. Videre disposisjon: - Mer om prøvelsesrett o Litt historie om prøvelsesrett generelt Rådhushospitsdommen behov for å verne borgere i forhold til forvaltningens virksomhet. o Fusa-dommen: minsteterskel 4 Se Kjønstad, Syse og Kjelland (2017) s Se Eckhoff og Smith (2014) s

77 OPPGAVE D (UTDRAG) Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING: PRESENTASJON AV TEMA OG PROBLEMSTILLING Minstestandarden i forvaltningsretten innledende bemerkninger Hva forvaltningsrettens minstestandard kort fortalt Rettslig plassering Avgrensning og presisering HOVEDDEL PRINSIPPET OM MINSTESTANDARD I FORVALTNINGSRETTEN Generelt om prinsippet om minstestandard Minstestandardens opprinnelse Funksjonen minstestandarden utøver noen sentrale hensyn og mothensyn Minstestandardens rekkevidde et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp? Vilkår for å konstatere en minstestandard Omfanget av prinsippet om minstestandarden Prinsippet om minstestandard for kommunale helse- og omsorgstjenester Innledning Rettslig grunnlag for minstestandarden Særlige hensyn hva gjelder minstestandarden på området for kommunale helseog omsorgstjenester Prinsippet om minstestandard i utdanningsretten særlig for retten til spesialundervisning Innledning Rettslig grunnlag for minstestandarden Særlige hensyn hva gjelder minstestandarden på området for utdanningsrett og spesielt retten til spesialundervisning AVSLUTNING OPPSUMMERING, AKTUALITET OG FRAMTIDSUTSIKTER LITTERATURLISTE

78 Velferdsstaten er bygd opp slik at den skal fange opp svakerestilte i et sikkerhetsnett som befolkningen sammen finansierer. Dersom vedtak ikke oppfyller visse minimumskrav vil rettighetene kunne bli innholdsløse, og få fatale konsekvenser for menneskers liv. Prinsippet om minstestandard kan dermed også begrunnes i rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger. At dette hensynet er grunnleggende for prinsippet om minstestandard fremgår fundamentalt sett av prinsippets karakter, nemlig å verne om visse minsterettigheter. Av betydninger er det at Høyesterett i Fusa-dommen dro paralleller til domstolenes prøvingsrett for diskresjonære forvaltningsvedtaks åpenbare urimelighet. Som vi skal se senere er graden av dette hensynet sentralt for å kartlegge omfanget av prinsippet. Det åpenbare mothensynet til prinsippet om minstestandarden er hensynet til forvaltningens økonomiske handleevne. At forvaltningens tjeneste- og ytelsesbaserte er kostnadskrevende er utvilsomt. Det vil derfor være tilfeller der det er et misforhold mellom rettighetene borgerne er lovet og yteevnene til forvaltningen. Begrenset økonomisk handleevne har vært grunnen for at forvaltningen i utvalgte tilfeller har beveget seg under det Høyesterett har konstruert som en minstestandard. Høyesterett uttalte eksplisitt i Fusa-dommen 4 at hensynet til kommunens økonomi i saken ikke var av betydning. Det er dermed ikke utelukket at økonomiske hensyn kan være av betydning for fastleggelse av minstestandarden, men når standarden først er satt kan ikke forvaltningen begrunne manglende oppfyllelse i manglende økonomisk yteevne Minstestandardens rekkevidde et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp? I spørsmålet om hvilke forvaltningsrettslige områder man kan oppstille et krav om minstestandard er omtvistet i juridisk teori. Boe 5 er mest ytterliggående hvor han strekker prinsippet om minstestandard utover velferdsrettslige emner til også å gjelde klassisk myndighetsutøvelse særlig med begrunnelse i Fiskerifôrdommen 6. Dommen gjaldt et spørsmål om uforsvarlig skjønnsutøvelse etter fiskerisykgdomsloven, hvor rettens resonnement gjaldt en faglig minstestandard i erstatningsspørsmålet. Boes vurdering av minstestandarden finner ikke støtte i senere teori. Walløe Tvedt 7 tar ikke endelig stilling til spørsmålet om det foreligger et generelt prinsipp. Graver 8 understreker at det ikke er gitt at forsvarlighetsnormen i forvaltningsrettslige spørsmål (slik som var oppe i Fiskerifôrdommen) må legges til grunn som en generell grense for forvaltningens diskresjonære skjønn. Sentralt i hans syn er at vurderingen av minstestandarden er utelukkende objektiv, mens erstatningsrettslige spørsmål også tar subjektive forhold i betraktning. 4 Rt s. 874, på s Boe (1993) s Rt s Walløe Tvedt (2012) s Graver (2015) s

79 fremgikk av rettigheten. I den endelig dommen i Malvik-saken 17 fikk derimot kommunens økonomi betydning ved at ressursmessige hensyn fikk betydning på grunnlag av at minstestandarden ikke var overskredet. Det kan dermed virke som om kravet til minstestandard beror på en vurdering av både økonomiske hensyn og hensynet til den enkelte i en forholdsmessighetsvurdering, men at det finnes en nedre grense for hensynet til økonomi som ikke har en parallell for hensynet til den enkeltes velferd. Selv om forholdet må vurderes konkret vil det være grunnlag for å kunne si noe generelt innenfor ulike forvaltningsområder. Man kan videre spørre om prinsippet om minstestandard utgjør en kvantitativ eller kvalitativ skranke for forvaltningens skjønnsutøvelse. Det kan ved første øyekast se ut til at Høyesterett anlegger en kvantitativ vurdering av forholdet i Fusa-dommen, nettopp ved at utgangspunktet for saken var en reduksjon i antall timer med hjemmehjelp for den utsatte. Samtidig presiserer førstvoterende at det var den berørtes livsviktige behov for pleie og stell som ble berørt. Det er dermed ingen automatikk at det var antall hjelpetimer, men den kvalitative konsekvensen dette fikk for den pleietrengende. I Malvik-saken 18 følger Høyesterett opp dette utgangspunktet, nettopp ved at antall undervisningstimer ikke var det avgjørende med hvorvidt dette var likeverdig med annen grunnskoleundervisning, noe Høyesterett kom frem til at det var. Det er dermed belegg for å konstatere at det i utgangspunktet foreligger en kvalitativ minstestandard, men det er heller ikke utenkelig at den samlede kvaliteten også kan være avhengig av kvantitative målestokker, se Befring 19. Omfanget av prinsippet om minstestandarden er etter dette relativ og må vurderes konkret. I det videre skal vi se nærmere på to forvaltningsområder hvor prinsippet om minstestandard allerede er etablert gjennom rettspraksis, men hvor omfanget varierer. 2.2 Prinsippet om minstestandard for kommunale helse- og omsorgstjenester Innledning Kommunale helse- og omsorgstjenester utgjør en sentral del av velferdsretten og er dermed i kjernen av den forvaltningsvirksomheten som må ta hensyn til prinsippet om minstestandard i det tilbudet de gir sine borgere. Den videre fremstillingen vil se på det rettslige grunnlaget for å kunne utlede en minstestandard etter dagens rettstilstand, og hvilke særlige hensyn som kan begrunne terskelen for minstestandarden innenfor dette forvaltningsområde. 17 Rt s, 811 s Ibid. 19 Befring (2017) s

80 Bøker Boe, Erik: Innføring i juss: Statsrett og forvaltningsrett (bind 2), Oslo: TANO, 1993 Walløe Tvedt, Morten: Lærebok i forvaltningsrett, 1.utgave Oslo: Gyldendal 2012 Graver, Hans Petter, Alminnelig forvaltningsrett, 4.utgave Oslo: Universitetsforlaget 2015 Eckhoff, Torstein, Forvaltningsrett, 10.utgave ved Eivind Smith Oslo: Universitetsforlaget 2014 (2.opplag 2017) Befring, Anne Kjersti, Helse- og omsorgsrett, 1.utgave Oslo: Cappelen Damm 2017 Kjønnstad, Asbjørn, Aslak Syse og Morten Kjelland, Velferdsrett: I: Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang, 6.utgave, Oslo: Gyldendal 2017 Artikler Eskeland, Ståle: Rettssikkerhet, velferdsstat og kommunalt selvstyre Retfærd 59 (1992) Forarbeidsregister Prop.91 L ( ) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m (helse- og omsorgstjenesteloven) Ot.prp.nr.36 ( ) Om lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova) Lover Lov 6.desember 1968 nr. 2 (opphevet) Lov om tiltak mot sjukdommer hos ferskvannsfisk (fiskerisjukdomsloven) Lov 28.mai 1976 nr. 35 Lov om voksenopplæring (voksenopplæringsloven Lov 19.november1982 nr. 66 (opphevet) Lov om helsetjenesten i kommunen (kommunehelsetjenesteloven khl.) Lov 13.desember 1991 nr. 81 Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven sotjl) Lov 17.juli 1998 nr. 61 Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringslova- oppll.) Lov 2.juli 1999 nr. 63 Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven pbrl.) Dommer Rt s. 360 Rt s. 874 (Fusa) Rt s. 811 (Malvik) 79

81 OPPGAVE E (UTDRAG) Innholdsfortegnelse 1 Innledning s.1 2 Historien bak prinsippet s.2 3 Spesiallovgivningen på området s Lovfestet minstestandard s Psykiskhelsevernloven s Barnevernloven s Helsepersonelloven s Helse- og omsorgstjenesteloven s.3 4 Velferdsretten s Definisjon s Hva ligger i prinsippet om minstestandard? s Den konkrete tolkningen av prinsippet s Domstolenes prøvingsrett s.5 5 Fusa-dommen s.5 80

82 5.1 Generelt om dommen s Hva sier dommen om innholdet av minstestandarden? s Adgang til domstolsprøving s Funksjonen til minstestandarden slik den er fremstilt i Fusa s.6 6 EØS-retten s Generelt s EØS-avtalen s Eksempler av minstestandard for fri bevegelighet for personer s.6 7 Avslutning s.7 81

83 OPPGAVE F (UTDRAG) 1. Innledning Tema for oppgaven er prinsipper om minstestandard på velferdsrettens område. Jeg skal redegjøre for hva som menes med prinsipper om minstestandard. Nærmere hvordan prinsippet utviklet seg og gi eksempler på to ulike forvaltningsrettslige områder: helseretten og opplæringsretten. Prinsippet om minstestandard har blitt etablert gjennom rettspraksis og rettslig teori. 1 Prinsippet har blitt utviklet som følge av fremveksten av velferdsstaten. Velferdslovgivningen skal ta vare på de svakerestilte i samfunnet. Enten det er midlertidig eller permanent. Formålet med lovgivningen er å sikre likeverd med å utjevne forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen, sikre vanskeligstilte og bidra med selvstendighet. Dette gjenspeiles blant annet gjennom formålsbestemmelsene i folketrygdloven 2, sosialtjenesteloven 3 og opplæringsloven 4 Ved lovfesting av individuelle rettigheter på velferdsrettens område kom det nye problemstillinger. Det første spørsmålet er hvorvidt det foreligger et rettskrav dersom den enkelte oppfyller de angitte vilkårene. Deretter blir spørsmålet hva slags ytelsesnivå man har krav på, altså selve utmåling av ytelsen. Det er Stortinget som legger føringer på ytelsesnivå og som er ansvarlig for tildeling av ressurser. Først som lovgivende makt, jf. Grl 75 bokstav a og som ansvarlig for beskatning og bevilgning, jf. Grl. 75 bokstav a og d. Det er den offentlige forvaltningen som er ansvarlig for å tildele offentlige ytelser som den enkelte har krav på, jf. Grl. 3. Det er ofte opp til forvaltningen å fastsette ytelsesnivået på grunnlag av «fritt skjønn». «Fritt skjønn» gir forvaltningen et politisk handlingsrom. Forvaltningen har ikke ubegrenset med ressurser og prioriteringer må gjøres. Spørsmålet blir om forvaltningen kan skjære ned på velferdsytelser fordi kommuneøkonomien er dårlig. Nei, svarte Høyesterett i Fusa-dommen på 90-tallet. 5 Høyesterettsdommen knesetter et prinsipp om minstestandard. Begrepet går ut på at forvaltningen ikke kan gå under et visst minimumsnivå ved fastsettelsen av ytelser. Oppgaven konsentrer seg om hva som ligger i kravet til kvalitativ minstestandard 1 Søvig (2006) s Folketrygdloven Sosialtjenesteloven 1 4 Opplæringsloven Rt s

84 OPPGAVE G (UTDRAG) Hensyn Gode grunner taler for at prinsippet i dag regnes som et grunnleggende prinsipp innenfor velferdsrettens område. For det første er hensynet til brukerne av tjenestene viktig. Det at tjenestene som ytes skal være forsvarlige, sikrer kvalitet til tjenestene og en trygghet for brukeren om at de tjenestene som ytes er riktig. Videre er likhet, likeverd og ikkediskriminering viktige hensyn, som bidrar til at man innenfor velferdsrettens område etterstreber en ensartet praksis uavhengig av hvem som er bruker. Et mothensyn som gjør seg gjeldende er hensynet til det kommunale selvstyret, og forvaltningens frie skjønn. Desto mer omfattende rettighetene til brukerne blir, tilsvarende minsker skjønnet til forvaltningen og handlingsrommet til det kommunale selvstyret. Ved at rekke tjenester må tilfredsstille et forsvarlighetskrav, binder det kommunen og forvaltningen i stor grad gjennom budsjettbehandlinger og i forvaltningen ellers. Til tross for at det er kostnadskrevende å sikre borgere et forsvarlig tjenestetilbud uavhengig av hvor en er bosatt i landet, er den rådende oppfatningen i dagens velferdssamfunn at alle borgere skal sikres visse grunnleggende rettigheter for å sikre den enkeltes velferd og livskvalitet. 2. Minstestandard i helse- og omsorgstjenester 2.1 Utvikling Da Fusa-dommen (Rt s. 874) ble avsagt, og prinsippet om minstestandard ble etablert gjennom rettspraksis, bygget dommen på den tidligere Kommunehelsetjenesteloven fra 1981 og sosialomsorgsloven fra Betraktningene i dommen ble videreført av lagmannsrettens dom i Tolga-saken (LE ) som gjaldt hvorvidt foreldrene til et autistisk barn skulle gis omsorgslønn for å ta seg av sønnen, der det uttales at kommunens økonomi er først relevant når kommunen totalt sett tilbyr tjenester som overstiger minstestandarden, som senere ble lagt til grunn ved avgjørelsen avsagt av høyesterett, jf. Rt s Det foreligger få rettsavgjørelser om borgernes rett til helse- og omsorgstjenester, og de som foreligger er knyttet til de to tidligere lovene. Til tross for at lovene er endret og i 2012 ble slått sammen til en, har rettsavgjørelsene fortsatt overføringsverdi, da prinsippet i stor grad er fremtredende i lovgivningen innenfor helsesektoren i dag. 83

85 I den tidligere lovgivningen var ikke et minstekrav til tjenestene lovfestet, men kunne fremgå av forskrifter. Prinsippet om en minstestandard står i dag sentralt innenfor helse- og omsorgstjenestene, og er videreført for å sikre pasienter og brukere tilstrekkelig kvalitet på tjenestene og å sikre forutberegnelighet for hvilke tjenester en har krav på Minstestandard i lovgivningen Kommunen har plikt til å yte ulike former for helse- og omsorgstjenester til personer som har behov for tjenestene, dersom tjenestene fremstår som nødvendige. Tjenestene er derfor viktige for personer som har kroniske eller akutte sykdommer, personer med nedsatt funksjonsevne og eldre. I formålsbestemmelsen til helse- og omsorgstjenesteloven 1-1 er det angitt ambisiøse mål for å sikre alle innbyggere gode tjenester, der det understrekes i bestemmelsens første ledd nr. 4 at man skal sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud. En naturlig forståelse av bestemmelsen er at alle innbyggerne skal kunne sikres et forsvarlig tilbud uavhengig av hvor de er bosatt i landet, og at ingen brukere skal bli utsatt for forskjellsbehandling. Ordet kvalitet understreker at tjenestene må ligge på et visst nivå, og at det tjenestetilbudet som tilbys må derfor være innenfor en grense som kan kalles forsvarlig. I Prop. 91 L understrekes det i forarbeidene at formålet skal presisere et verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I lovens 4-1 slås det fast i første ledd at de tjenestene som tilbys skal være forsvarlige. Det er klart at dette medfører at tjenestene må ligge på et visst nivå, og at tjenestene derfor må være av tilstrekkelig kvalitet. Leses bestemmelsen i lys av formålsbetraktningene i 1-1 understrekes prinsippet om at det må foreligge en minstestandard ytterligere. I forarbeidene til loven (Prop. 91 L) understrekes det at det foreligger et krav om å tilby og yte forsvarlige tjenester, og at bestemmelsen som foreligger i dag må i all hovedsak sies å videreføre gjeldende rett, samtidig som bestemmelsen tydeliggjør gjeldende rett. Videre uttales det at kravet om forsvarlighet er en rettslig standard, hvilket innebærer at innholdet bestemmes av normer utenfor loven. 84

86 Figurer, hjelpeskisser mv. Semesteroppgave i JUS2211-fagene oversikt og utvalgte emner & råd writing Professor dr. juris Morten Kjelland Semesteroppgaven plassering på studiet: et «fugleperspektiv» 85 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 1

87 Lærings- og ferdighetskrav sammenhenger mellom fagene «Det er flere forbindelser mellom fagene i emnet. [R]eglene om krav til kompetanse, krav til saksbehandling, domstolskontroll og mer til gjelder også i miljørett og i velferdsrett, med mindre det er etablert særregler på disse områdene. I velferdsretten og i miljøretten beskrives det materielle innholdet til velferdsrettslige ordninger og miljørettslige virkemidler. Dette stoffet som opptar mesteparten av oppmerksomheten i velferdsretten og i miljøretten står på egne ben, og har intet motstykke i den alminnelige forvaltningsretten. Andre sider av velferdsretten og særlig miljøretten har tettere forbindelser til alminnelig forvaltningsrett. Enkelte alminnelige forvaltningsrettslige temaer blir forfulgt i velferdsretten og spesielt i miljøretten. Velferdsretten og miljøretten inneholder videre regler for blant annet saksbehandling og domstolskontroll som avviker fra de alminnelige forvaltningsrettslige reglene, og som er egnet til å sette de alminnelige reglene i relieff.» Oversikt & innsikt (kunnskap) Akademisk skriving (ferdighet) Selvstendig metodebruk (ferdighet) 86 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 2

88 Lærings- og ferdighetskrav en bredt anlagt evalueringsform Alminnelig forvaltningsrett (materiell + prosesuell) Alminnelig rettskildelære (kobling til metodefag) Spesiell forvaltningsrett (miljørett, velferdsrett mv.) Muntlig presentasjonsform («forsvare» oppgaven) Semesteroppgave Selvstendig rettskildesøk (kobling til bibliotekskurs) Fremstillingsmessige forhold (klarspråk, referanser mv.) Struktur & analyseteknikker Selvstendig rettskildebruk (herunder domstolkning) Oversikt & innsikt (kunnskap) Akademisk skriving (ferdighet) Selvstendig metodebruk (ferdighet) 87 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 3

89 Lærings- og ferdighetskrav en sirkulær prosess Lærings- og ferdighetskrav en sirkulær prosess: en hjelpeskisse 88 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 4

90 Undervisningstilbudet Forelesninger - 2 timer (1 gang) - Hovedlinjer - Utvalgte emner Semesteroppgave Velferdsrett Annet Kurs Spørretime Nettbasertveiledning («chat») - 6 timer (3 ganger a 2 t) - Kursdag 1 og 2: Skrivekurs. (struktur, metodebruk,. referanser, klarspråk mv.) - Kursdag 3: Muntlig. presentasjonsteknikk - 2 timer (Aulakjelleren) - Kan stille faglige spørsmål,. ikke veiledning på egen oppgave - MEN: Kan stille MK spørsmål. om oppsett av noter mv. - 2 timer (1 gang) - Spør MK om oppsett. &fremstillingsteknikk - «Q&A»-form - Canvas/Facebook Struktur og metode hoveddel: flere mulige innretninger på oppgaven To innfallsvinkler BREDDE (beskrivende) DYBDE (analyserende) 89 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 5

91 Struktur og metode «traktform-modellen» (Kjelland) Innledning Beskrivende, generell del (bredde) Analyserende, spesifikk del (dybde) Typetilfelle 1 Typetilfelle 2 Typetilfelle 3 Sammenfattende del og eventuelle refleksjoner Struktur og metode «traktform-modellen» (Kjelland) 90 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 6

92 Struktur og metode utvalgte strukturer: vilkår vs. rettsvirkning Struktur og metode utvalgte strukturer: vilkår vs. rettsvirkning Kjelland, Syse og Befring: Sentrale helserettslige emner (2016) s. 113, og helsepersonelloven 57 om tilbakekall av autorisasjon 91 Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 7

93 Struktur og metode utvalgte strukturer: kronologier Struktur og metode utvalgte strukturer: tematisering Kjelland, Syse og Befring: Sentrale helserettslige emner (2016) s Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 8

94 Struktur og metode utvalgte strukturer: fra det sikre til det usikre (glideskalaer og liknende) Har IKKE rett til sykepenger/uføretrygd (er da over i sosialretten) HAR rett til sykepenger/uføretrygd (hvis øvrige vilkår også er oppfylt) Struktur og metode utvalgte strukturer: fra det sikre til det usikre (glideskalaer og liknende) Figuren er hentet fra Kjelland: Erstatningsrett en lærebok (2016) s Professor dr. juris Morten Kjelland Undervisning, JUS2211,Semesteroppgave 9

95 Domsanalyse-trekanten en hjelpeskisse: vekslende perspektiver «Isolert» tekstanalyse (Hva kan utledes? Hvordan er argumentasjonen bygd opp? mv.) DOM Analyser del for del av premissene Metodeaspekter (tolkning subsumsjon) Morten Kjelland Helhetlig teoretisk perspektiv (Rettsavklarende eller rettsutviklende hvordan?)

96 Morten Kjellands hjelpeskjema for fremstillingsmessige forhold NB! Dette er verken en offisiell rettsskrivningsside eller «mal», men noen antydninger om hva som i mange tilfeller er å foretrekke sett fra mitt perspektiv Nr. Emne Originaltekst Justeringsforslag Merknad Generelt Lovhenvisninger 1 «, jf. LOV om skadeserstatning» «, jf. lov 13. juni 1969 nr. 26 om Unngå det digitale formatet skadeserstatning» 2 «hpl. 4» «hpl. 4» Mellomrom før og etter -tegnet 3 «hpl. 4 (1)» «hpl. 4 første ledd» Ofte mest leservennlig å skrive helt ut 4 «hpl. 4 andre ledd 2. pkt.» «hpl. 4 andre ledd, andre punktum» Ikke noe poeng å forkorte pkt.; bedre å skrive helt ut. Skal være komma mellom angivelsen av ledd og punktum 5 «se lov 04. februar 1977 nr. 4» «se lov 4. februar 1977 nr. 4» Dropp nullen 6 «Etter systemet i tredje ledd og fjerde ledd er flere typer arbeidstakere unntatt retten til å stå i stilling.» «Etter systemet i aml tredje ledd og fjerde ledd er flere typer arbeidstakere unntatt retten til å stå i stilling.» Bruk helst lovforkortelser foran -tegn (alle steder). Ofte benyttes flere lover, og da kan det være fort gjort å henvise til feil lov (eller skape uklarhet om hvilken lov paragrafen refererer til). Forskriftshenvisninger 7 «, jf. FOR » «, jf. forskrift 5. juli 2012 nr. 817» Unngå det digitale formatet Forarbeidshen visninger 8 Ot. prp. Ot.prp. Ikke mellomrom 9 Ot. Prp. Ot.prp. Ikke mellomrom, heller ikke stor P 10 Innst.O. Innst. O. Skal være mellomrom foran O. 11 NOU 2011:16 NOU 2011: 16 Mellomrom etter : og nummeret 12 «se NOU 2011: 16 punkt s. 257» «se NOU 2011: 16 s. 257» Enten vises det til punkt eller sidetall; vær konsekvent 13 «se NOU 2011: 16 s » «se NOU 2011: 16 s » Tankestrek (ikke bindestrek) på alle tallintervaller 14 «se NOU 2011: 16 s » «se NOU 2011: 16 s » Ikke mellomrom før og etter tankestreken 15 «, jf. Ot.prp. nr. 3 ( )» «, jf. Ot.prp. nr. 3 ( )» Før år 2000 benyttes fire sifre før 95

97 tankestreken og to tall etter tankestreken 16 «, jf. Ot.prp. nr. 49 ( )» «, jf. Ot.prp. nr. 49 ( )» Fra og med år 2000 benyttes fire sifre før tankestreken og fire sifre etter tankestreken 17 Rettspraksis «Dette følger av Høyesterettspraksis.» «Dette følger av høyesterettspraksis.» Liten h i høyesterettspraksis 18 «Dette ble lagt til grunn av høyesterett.» «Dette ble lagt til grunn av Høyesterett.» Stor H i egennavnet «Høyesterett» 19 «Dommen fra Høyesterett er fulgt opp av «Dommen fra Høyesterett er fulgt opp av Liten l; ikke egennavn Lagmannsretten.» lagmannsretten.» 20 «Dommen fra Høyesterett er fulgt opp av «Dommen fra Høyesterett er fulgt opp av Liten l i lagmannsrett Borgarting Lagmannsrett.» Borgarting lagmannsrett.» 21 «, se Rt » «, se Rt s. 64» Bedre å bruke et mer tradisjonelt oppsett enn det elektroniske formatet. 22 «, se Rt 1992 s 64» «, se Rt s. 64» Punktum i Rt. og s. 23 «, se Rt side 64» «, se Rt s. 64» Bedre å bruke forkortelsen s. (kortere og mer i konsistens med forkortelsen Rt.) 24 Juridisk teori «jf. 25 «jf. Tørum (2007) ss. 1 2» «jf. Tørum (2007) s. 1 2» Skal kun være en s 26 «jf. Tørum (2007) ss. 1-2» «jf. Tørum (2007) ss. 1 2» Tankestrek på alle tallintervaller Hovedtekst 27 «Forarbeidene til folketrygdloven går en smule mer inn på bedriftsvilkårene.» 28 «Asbjørn Kjønstad kommenterer vektspørsmålet i sin bok «Innføring i trygderett».» 29 «Vekten av FinKN sine uttalelser blir gjort rede for i flere kilder. Høyesterett uttaler i Rt s. 218 at «uttalelser fra Pasientskadenemnda må tillegges vekt i den utstrekning de kan tas som uttrykk for, eller har gitt seg utslag i fast og konsistent praksis» (avs. 63). De viser så til Rt s. 1217, som i avsnitt 38 uttaler det samme, og henviser til Skygge. Selv om uttalelsene over dreier seg om Pasientskadenemndas uttalelser, ville det være rimelig å anta at det samme gjelder for andre «Forarbeidene til folketrygdloven går noe mer inn på bedriftsvilkårene.» «Kjønstad kommenterer vektspørsmålet i sin bok «Innføring i trygderett». «Vekten av FinKN sine uttalelser blir gjort rede for i flere kilder. Høyesterett uttaler i Rt s. 218 at «uttalelser fra Pasientskadenemnda må tillegges vekt i den utstrekning de kan tas som uttrykk for, eller har gitt seg utslag i fast og konsistent praksis» (avs. 63). De viser så til Rt s. 1217, som i avsnitt 38 uttaler det samme, og henviser til Skygge. Uttalelsene over dreier seg om Pasientskadenemndas uttalelser, som det er rimelig å anta at har overføringsverdi til andre Unngå for muntlig språk Bruk kjente forfatteres etternavn (ikke fornavn) Unngå for mange motsetningsord, fordi disse skaper motstand i teksten. Oftest er det bedre å si hva som positivt gjelder (så langt det er mulig) 96

98 nemnder.» 30 «Bare fra første term i 2016 til første term i 2017 har omsetningen økt med 10,4 %.» 31 «Det følger av bokstav a første ledd i denne bestemmelsen at en pasient har rett til erstatning der det lides tap grunnet pasientskade når dette skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp.» nemnder. «Bare fra første term i 2016 til første term i 2017 har omsetningen økt med 10,4 prosent.» «Det følger av bokstav a første ledd i denne bestemmelsen at en pasient har rett til erstatning der det lides tap grunnet pasientskade når dette skyldes «svikt» ved ytelsen av helsehjelp.» Skriv «prosent» (hvis ikke teksten har karakter av å være en mer tallmessig analyse) Bruk heller liggende vinkler () enn " " no/article/endre-format-p%c3%a5- anf%c3%b8rselstegn-i-word-for-mac- 01d45cf3-51e3-4e45-897c-78034c «Det siste året - f.o.m tredje kvartal 2016 t.o.m andre kvartal 2017, har det blitt åpnet konkurser i Norge.» 33 «Dersom en part C også omtales vil det være fordi han har overtatt som kreditor for As krav mot B - hovedkravet - med mindre noe annet er sagt.» «Det siste året, fra og med tredje kvartal 2016 til og med andre kvartal 2017, har det blitt åpnet konkurser i Norge.» «Dersom en part C også omtales vil det være fordi han har overtatt som kreditor for As krav mot B hovedkravet med mindre noe annet er sagt.» Unngå denne typen forkortelser. Ved slike innskudd skal det benyttes tankestreker, ikke bindestreker. gler/tegn/tankestrek/#innskudd inn-et-symbol-eller-spesialtegn-81e c0-4fd9-814a-3aa867d4cfce 34 «I praksis gis styreleder eller en mindre konstellasjon av styret fullmakt til å tegne selskapets firma.» Uttrykket «i praksis» tvetydig siktes det til betydningen «ut fra rettspraksis» eller «i virkelighetens verden» (eller «rent faktisk»)? Og ofte kan uttrykket skape tvil om det er ment å uttrykke et forskjell mellom liv og lære (praksis vs. teori) 35 «Det er i teorien to vilkår som må være oppfylt.» Uttrykket er tvetydig siktes til det hva som følger av juridisk teori eller er det ment som en motsetning til hva som gjelder ved praktiseringen av reglene? 36 «Det er gjerne de med skader som er enkle å konstatere som får erstatning, mens de med mer diffuse skader har problemer med å oppfylle «Det er oftest de med skader som er enkle å konstatere som får erstatning, mens de med mer diffuse skader har problemer med å oppfylle 97 Ordet «gjerne» har en positiv valør, og bør derfor ikke brukes når meningen bare er å uttrykke hva som skjer ofte, er vanlig,

99 Nyttige lenker

100 Målsettinger og ferdigheter Hensikten med semesteroppgaven er å gi studentene anledning til å vise hva de har tilegnet seg av kunnskaper i forvaltningsrett og EØSrett. Sentralt står evnen til å se forvaltningsrettslige og EØS-rettslige problemstillinger i sammenheng, i tillegg til sammenhenger mellom alminnelig forvaltningsrett og velferdsrett og miljørett. Semesteroppgaven vil derfor i stor grad omhandle tverrgående emner innen JUS2211. Semesteroppgaven skal også være en prøve i akademisk skriving, tilpasset at studentene fortsatt befinner seg nokså tidlig i studiet. Det innebærer at studentene, i tillegg til det substansielle innholdet, vil bli bedømt på grunnlag av besvarelsens struktur, språk og formalia. Det forventes at studentene arbeider selvstendig med rettskildene, både ved innhenting og etterfølgende tolkning/anvendelse. Det kan trekkes veksler på kilder ut over det som er angitt i pensum, men det er ikke nødvendig for å få beste karakter. (Justeringer kan forekomme; se UiO-nettsidene) 99