Norsk Fiskeoppdrett 8-2015 Bruk av skjørt til å redusere innsig av lakselus i sjøanlegg har vist seg å fungere bra mange steder. Slike skjørt dekker bare den øverste delen av merden, og lus vil derfor slippe inn over tid. For å ytterligere forsinke påslaget av lakselus ønsker mange nå å benytte dypere skjørt. I denne artikkelen ser vi på behovet for å kontrollere oksygennivåene inni slike skjørt og hvilke fordeler dette kan ha for oppdretter. Av Henrik Grundvig*, Hydroson AS; Martin Gausen og Nils Hovden, begge OxyVision AS; og Asbjørn Bergheim, IRIS. henrik@hydroson.com Stadig flere lakseoppdrettere benytter seg nå av luseskjørt som omkranser merden som et utvendige skydd. Skjørtene er laget av planktonduk eller presenningsliknende materialer og dekker kun den øverste delen av merden. På denne måten forsøker man å hindre at overflatevann rikt på lakselus driver rett inn i til fisken. For at slike skjørt skal fungere må de installeres før fisken får påslag av lus. Skjørtene kan deretter bli hengende på merden «permanent» over en lengre periode. Interessen blant oppdretterne for å benytte luseskjørt er stadig økende, og flere leverandører kan nå skimte med rekordstor ordrepågang. Selv om smittepresset reduseres så vil bruk av luseskjørt føre til redusert vanngjennomstrømning i det skjermede oppdrettsvolumet. Det er derfor viktig å sørge for at vannkvalitetsbehovene til fisken ivaretas, noe som er helt avgjørende for å kunne drive en god og effektiv produksjon også i sjøanlegg. Skjørtets dybde påvirker vannutskiftningen Ved riktig bruk og dybdetilpasning av skjørtet kan det oppnås en betydelig reduksjon i lusepåslaget, som kan resultere i at flere lusebehandlinger gjøres overflødige. Det benyttes flere typer skjørt, hvorav enkelte er mer eller mindre tette, mens andre har egenskaper som gjør at de såkalt «puster». Med andre ord menes det da at noe vann slipper igjennom gitt at skjørtet ikke er tett begrodd. De største konsentrasjonene av lakselus befinner seg normalt i de øvre vannmassene hvor det er godt med lys. Skjørtene er derfor ofte bare 5 6 meter dype. Allikevel kan det komme betydelig mengder med lus inn i merden hvis denne ikke skjermes tilstrekkelig dypt. Etter en tid vil da hele merden bli infisert, en prosess som eskaleres ved at det interne smittepresset mellom fiskene øker. Man risikerer dermed at det oppstår behov for å avluse merden. For å forsinke denne utviklingen er det nå flere oppdretterne som ønsker å benytte seg av enda dypere skjørt. Størrelsen på disse begrenses av hva merdanlegget er sertifisert for å bære. Som oftest er den maksimale tillatte skjørtedybden satt til 10 meter. Benytter man seg av slike dype skjørt vil vannutskiftningen i merden reduseres kraftig som følge av at havstrømmene i hovedsak ledes rundt utenfor merden. Oppdrettsvolumet blir dermed tilført lite nytt oksygen og skadelige forhold kan da oppstå for fisken, som konsumerer oksygenet hurtigere enn det blir erstattet.
Store deler av vekstpotensialet i utsettet vil da mistes som følge av oksygenmangel. I ytterste konsekvens kan forholdene bli så dårlige at de leder til sykdom og fiskedød. Oksygen bør dermed tilsettes etter behov for å opprettholde et godt miljø for fisken. Oksygenforhold i merder med lange skjørt Generelt sett vil all bruk av skjørt gi redusert tilgjengelighet av oksygen for fisken øverst i merden. Dette har blitt observert blant annet i FHF-prosjektet «Permanent skjørt for redusering av luspåslag på laks» som var ledet av Sintef Fiskeri og havbruk. Her ble relativt grunne skjørt, som skjermet av ned til 5 m dybde, prøvd ut ved tre ulike anlegg under kommersielle produksjonsbetingelser. Overvåkning viste at det oppsto store forskjeller på oksygenkonsentrasjon i og utenfor merden; ved flere anledninger ble det observert dobbelt så mye oksygen i sjøen sammenlignet med det som var tilgjengelig i det skjermede oppdrettsmiljøet. Det vil si at man tidvis hadde oksygenverdier på ned mot 50 60 % av det som er naturlig ved den gitte vanntemperaturen, og dette er langt fra optimalt. For å trekke en parallell til settefiskproduksjon så ville kultivering under slike forhold vært definert som uholdbar praksis i landbaserte oppdrettsanlegg. Det er da heller ingen grunn til at dette skal måtte aksepteres i sjøbasert oppdrett av laksefisk. I Tasmania, for eksempel, hvor oksygenfattig bunnvann tidvis strømmer opp og inn i laksemerdene, har det nå blitt vanlig å ha store nettverk av oksygendiffusorer permanent installert. Disse tas i bruk umiddelbart ved behov slik at oksygen tilsettes for å hele tiden opprettholde et optimalt miljø, selv om merdene som benyttes er åpne og ikke har skjørt. Når oppdrettere i Norge nå ønsker å bruke dypere skjørt, på ned til 10 meter, er det naturlig å anta at det vil oppstå situasjoner hvor lave oksygenforhold ikke bare medfører dårligere vekstforhold for Norsk Fiskeoppdrett 8-2015
Norsk Fiskeoppdrett 8-2015 Veksthastighet SGR (%dag) Fôrfaktor (kgkg) Fôrutnyttelse Biomasse (tonn) '((() *(() +((),(() -(()() O 2 metning (%) Biomasseutvikling! " # $ % & Fôrforbruk (tonn) '((() *(() +((),(() -(()() O 2 metning (%) Figur 1. Veksthastighet og fôrutnyttelse hos post-smolt laks (600 g) ved fire oksygennivå (5 %, 65 %, 80 85 % og 97 % av metning). Temperatur: 8 9 ºC. (Rapp. RF, 2002-307, Bergheim et al.). Akkumulert utfôring! " # $ % & Dag Dag Figur 2. Senario som viser akkumulert biomasse og utfôring over en tre-måneders vekstperiode for laks i merd hvor det benyttes dype luseskjørt med (heltrukket linje) og uten (stiplet linje) oksygentilførsel i det skjermede volumet. fisken, men hvor oksygenmangel også kan utgjøre en direkte helsefare. Risikoen for dette gjøres heller ikke mindre av at fisken har en tendens til å trekke mot overflaten om natten, slik at den da oppholder seg der det er minst vannutskiftning og tilgjengelig oksygen, noe som er uheldig. Mange mener at fisken selv kan bidra til noe vannutskifting i det skjermede området ved at det skapes en svak pumpeeffekt når de stimer rundt i sirkel. Grunnen er at et det oppstår et lite lavtrykk mot senter av merden som drar vann opp før det presses ut mot skjørtekanten, hvor det så trolig faller ned igjen. I skjørt som er laget av «pustende» materialer kan dette mønsteret se litt annerledes ut da deler av trykket kan utlignes ved at noe vann kan trenge gjennom skjørtets vegger. Uansett må man også huske på at adferdsmønstret og svømmeaktiveten til laks varierer gjennom døgnet og med årstider. For eksempel støter man på store utfordringer hvis fisken holder seg mest i ro, som ofte er et tilfelle ved sykdomsutbrudd, høy vanntemperatur eller liknende situasjoner hvor laksen fokuserer mest på å overleve. Begroing av notas bunn er også en veldig viktig faktor som vil forhindre naturlig vannutskifting i merden. I publikasjonen Risikovurdering
norsk fiskeoppdrett 201, utgitt av Havforskningsinstituttet, blir det derfor påpekt at bruk av skjørt krever kontinuerlig oksygenovervåkning, samt at oppdretter må ha en beredskapsplan med egnede nødtiltak. Dette vil enkelt kunne imøtekommes ved å ha et system som automatisk starter innløsing av oksygen ved behov. I andre semi-lukkede anlegg i sjø til produksjon av stor postsmolt er dette faktisk også et krav. Oksygenmetningen påvirker veksthastighet og fôrutnyttelsesgrad For å vise hva periodiske dropp i oksygennivåene kan ha å si for fiskens tilvekst har vi hentet frem grafer fra tidligere forsøk som viser veksthastighet og fôrutnyttelse hos post-smolt ved forskjellige oksygenmetninger. Selv om disse dataene er noe tilårskomne, spesielt i forhold til forventet veksthastighet, er sammenhengen mellom tilgjengelig oksygen og grad av fôrutnyttelse i tråd med hva man kan forvente ved bruk av. 0 1 2 3 nåtidens avlsmateriale og fiskefôr. Ser man på grafen (Figur 1) som viser fôrutnyttelse (kg fôr i tørrvekt kg tilvekst i levendevekt), så vil denne være omkring 0,9 ved 95 % oksygenmetning, mens faktoren er rundt 1,05 ved 65 70 % metning. Hva har så dette å si for en oppdretter som ønsker å benytte seg av dype luseskjørt? For å illustrere dette har vi fremstilt et lite senario for hvordan laksen vokser i merd med og uten oksygentilførsel i det skjermede volumet. Dette forenklede scenariet er basert på data fra Bergheim et al. (2002), men den gjennomsnittlige daglige tilveksten for perioden er tilpasset veksttabell fra 2015 for post-smolt i sjø (600 1800 g) ved 8 9 ºC. Heltrukket linje (Figur 2) illustrerer utviklingen når O2-metning holdes på 95 % hele døgnet. Stiplet linje viser situasjonen uten oksygentilførsel, hvor O2-metning i store deler av døgnet er 85 %, men hvor man også opplever flere oksygendropp med verdier ned til 70 75 2 = > 1?? @ ELJ ŽƉƉĚƌĞƚƚƐŬĂƚĂŵĂƌĂŶ >ĞǀĞƌĂŶƐ ŶŽǀĞŵďĞƌ ϮϬϭϱ 5 6 7 8 9 7 : 5 ; < Norsk Fiskeoppdrett 8-2015 A
Norsk Fiskeoppdrett 8-2015 SJKLFOIF GCDEFGHE TCOGKR UVFOOWN BCDEFGHEIJKLFJMJKNNKOOKPFJIFO PFIIFNQLFJENFLCOOGCRFN redusert påtrykk av lakselus, samt at den generelle fiskevelferden også blir styrket av forbedret vannkvalitet. Kortere produksjonstid kan også gjøre at man klarer å avstå fra den siste avlusningen ved at fisken når markedsstørrelse før påslaget av lus gjør behandling nødvendig. På en lokalitet tilsvarende den som er beskrevet i dette eksempelet kan man tenke seg at det er 8 merder. Besparelsen ved å slippe unna en siste behandling beløper seg da til godt over én million kroner. % metning. Disse droppene varer i totalt 8 timer per døgn. Etter en tre-måneders vekstperiode med tilførsel av ekstra oksygen ligger man nesten 2 uker foran i tilvekst, kun ved å sørge for gode oksygenforhold. Der hvor luseskjørt også benyttes over en lengre periode enn dette vil produksjonssyklusen selvsagt kunne forkortes ytterligere. Den forbedrede daglig tilveksten ved optimale oksygenforhold gjør at man også får en «rentes-rente» effekt. Resultatet av alt dette er en biomasseøkning på 175 tonn etter 90 dager mot at det fôres 85 tonn ekstra på lokaliteten. Med fôrkostnad på 10 kr per kg blir dette 3,5 millioner kroner i gevinst, gitt en verdi på 25 kr per kg levendevekt (tilsvarer 30 kr kg FCA Oslo for denne fisken som faller inn under størrelseskategori 1 2 kg). Dette i seg selv burde gi rom til å dekke kostnadene for selve tilsetningen av oksygenet. I tillegg drar man jo fordel av Valg av teknologi for tilsetning av oksygen I Canada har man i en årrekke benyttet såkalte «tarps» i forsøk på å avlede giftalger fra å trenge inn i merdene. Disse er rundt 10 meter dype og omkranser hele merden som et presenningsskjørt, ofte laget av nylon. For å holde liv i fisken plasseres en rekke vertikalpumper av typen mammut, også kalt «air-lift», rundt om i merden for å hente opp vann fra dypet. Man kan i teorien også injisere trykkluft via diffusor, injektor, eller liknende, i forsøk på øke oksygenverdiene noe. Problemet er da at gassblæresyke kan oppstå hos fisken om man mister kontroll over luftinjeksjonen. Dermed er slike systemer ikke å anbefale til laksefisker, som generelt er veldig følsomme for overmetning av nitrogengassen som løses inn fra luften. Noe liknede det Canadiske systemet har også vært utforsket i småskalatester i Norge som ledd av FHF-prosjektet Permaskjørt. Her satte man en strømsetter (propell) i et vertikalt rør for trekke vann opp i merden. Vannet som ble pumpet opp var tyngre enn vannet i skjørtet, dermed falt dette tilbake under merden uten å blande seg i det skjermede volumet. Denne pumpeløsningen ble derfor vurdert til å være uegnet for dette formålet. I prosjektet Permaskjørt ble det også forsøkt tilsatt oksygengass med en diffusor. Denne var for liten og ble operert uten oksygengassregulator, noe som gjorde at den ikke fungerte godt nok. Det ble derfor påpekt at man heller burde velge en løsning som likner mer på det man har i slaktemerder hvor det er stor nok kapasitet og god spredning av oksygenet i vannvolumet.
HAVYARD GROUP - av fiskere for fiskere TEKNOLOGI OG KOMPETANSE TIL FISKEBÅTER, BRØNNBÅTER OG LANDANLEGG BESØK OSS PÅ AQUANOR I TRONDHEIM PÅ STAND F-571 Havyard design og nybygg NYE SMARAGD, HAVYARD 535 HAVYARD 515 HAVYARD 555 HAVYARD 587 Havyard MMC FISKEHÅNDTERING KJØLFRYS AUTOMASJON www.havyard.com
XNorsk Fiskeoppdrett 8-2015 YZ[\]^_`ab[^``^[cdefdgge^``hdbi^ YZ[\]^_^e`djefi^ k^`ylm[bn_]^iacco[de Œx q q{y qrv~ƒ~šq{ušquxr~q}uv y {r y q{šv} z zy q}rv yqr}v} sy q} ƒrrq{v uvwwxyz{ pqrst }qrr~q{ {rqr ƒ{ˆ q} v}}~q}uv }zr zyq x}}šq}šq{uq} ƒ{z yˆq}~ƒ} v Oksygenering med slangediffusorer koblet i store nettverk er da en god løsning. Dette likner på systemet som benyttes ved lukket avlusning i merd. Hovedforskjellen er at disse diffusornettene er tilpasset for å være permanent i merden. En illustrasjon av dette opplegget er vist i egen figur. Logistikk for oksygengass Selv om installeringen av selve diffusornettet er en enkel sak, vil man måtte løse noen logistikkutfordringer for å få oksygengassen frem til merdkanten. Man kan tenke seg flere måter å gjøre dette på. Først nevnes en variant hvor oksygengass blir produsert på oppdrettsanlegget. Dette er fullt mulig, men vil kreve at man benytter store generatorer med dertil strømbehov. Det er derfor fordelaktig å ha landstrøm til dette formålet. Dette kan også være en god løsning der det benyttes dieselgeneratorer, men man vil da få mer logistikk rundt tilførsel og lagring av brennstoff. Alternativet er å frakte gassen frem til anlegget ved hjelp av egnede farkoster. For å estimere gassbehovet for å ta ut vekstpotensialet til fisken bygger vi her videre på scenariet som er skissert tidligere i denne artikkelen. Ser man hele perioden fisken står skjermet i skjørt over ett, vil man ha et gjennomsnittlig oksygenbehov på 160 170 kg per time på hele lokaliteten. For å oppnå gode forhold i merden kan en tenke seg at rundt 20 % av oksygenforbruket må tilsettes i perioden med oksygensvikt (åtte timer per døgn), mens anlegget står i hvilemodus den resterende tiden. Totalbehovet for hele tremånedersperioden blir da 2 tonn oksygen. Dagens flaskebatterier med oksygen rommer oftest 160 kg O 2. Benytter man seg av slike flasker vil ett batteri brukes i løpet av kun én dag per fiskemerd. Om man da ikke har anledning til å bytte alle batteriene på de åtte merdene hver dag, så kan man i stedet lagre gassen flytende i store tanker (f.eks. med 10 tonn kapasitet) som er koblet til et sentralanlegg for oksygenering. Prisen på slik oksygen er rundt 3 kr per kg levert på kaikanten. I tillegg kommer leie av tank, samt nedskrivninger av flåte eller tilsvarende hvor man lagrer gassen ved sjøanlegget. Som et overslag regner vi da 6 8 kr per kg O 2 som den reelle kostnaden. Regningen blir da i størrelsesorden 10 000 190 000 kroner for hele perioden. Dette representere under 5 % av den samlede gevinsten man har av å øke fiskens tilvekst, som er på over,5 millioner kroner. Dermed vil tilsetting av oksygen være en svært god butikk for oppdretteren. Dette kan sikkert virke noe oppsiktsvekkende da oksygenverdiene gitt i eksemplet uten oksygenering på langt nær er å regne som kritisk lave. Kort oppsummert så er det mange fordeler ved på sørge for at fisken har et så nært optimalt miljø som mulig. Dette er spesielt viktig ved bruk av lange lusekjørt, hvor oksygentilsetting er helt sentralt for å virkelig kunne lykkes med å drive ned produksjonskostnadene, og ikke minst, for å ivareta fiskens velferd.