KLEBERKAR FRA KEL TERTID

Stavanger Museum / Årbok, Årg. 6~(19"), s. 21-40 KLEBERKAR FRA KEL TERTID Av ODMUND MØLLEROP Kleberstein er en bergart som hovedsakelig består av mineralet talk blandet med magnesitt, kloritt og andre mineraler i større eller mindre utstrekning. Talk er i ren tilstand hvit eller svakt grønnaktig, mens klebersteinens farge vil bli grå, grågrønn, grågul osv., varierende med det mineral som utgjør det sterkeste innslag i forekomsten. På samme måte varierer også klebersteinens hårdhet. Talk er bløt og fettaktig å føle på, mens klebersteinen blir hårdere og sprøere jo mer kloritt og magnesitt det finnes i den. Klebersteinen har mange gode egenskaper. Først og fremst er den lett å bearbeide. Den lar seg hugge, sage eller skjære, noe som for øvrig går tydelig frem av vår vestlandske betegnelse, (,teljesteim eller (,tolgestein», stein som kan teljes eller skjæres. Den er seig, har stor holdfasthet og er meget bestandig overfor varme. Dermed er den også glimrende egnet som råmateriele for kokekar. Svenskene kaller den for (lt1iljestem eller (Igrytstem og grønnlandseskimoene <luvkuggsissav> som ganske enkelt betyr stein man lager kar av. l ) Klebersteinen finnes helst som småforekomster i krystallinske skifere, men ellers spredt over nesten hele verden. Norge er meget rikt på forekomster, særlig hyppig finnes de langs vestkysten fra Møre i nord til Rogaland i sør. Også på Østlandet finnes store og betydningsfulle forekomster mange steder. Forekomstene her i Rogaland (fig. 1) er ikke særlig godt undersøkt, bortsett fra de som finnes i området ved Haugesund. 2 ) Her ligger klebersteinen i store flak eller klumper og kan utnyttes som dagbrudd. Lenger sør har vi opplysning Artikkelen er et utdrag av hovedoppgaven til magistergraden. wlaterialet ble gjennomgått 1950/51 og bare få nyere undersøkelser er det tatt hensyn til. 1) Arne Skjolsvold: Klebersteinsindustrien i vikingetiden. Manuskript. Under trykning i Norveg 8, 1960. 2) N. H. Tuastad: Tolgesteinsbrota ved Haugesund. Gamstein eller vevlodd? St. M. årb. 1949, s. 47 ff. 2l

Odmund Mollerop ------~-~- "------- o Fig. 1. Kjente kleber forekomster i Rogaland. om gamle brudd på Ertenstein på Rennesoy og på Fjoloy, men driften av disse går neppe tilbake til forhistorisk tid. l) I n ne i Jelsa ligger Grytenuten og her skal det være spor etter uthugne gryter i fjellet, men stedet har ennå ikke vært besokt av fagfolk. Det har imidlertid forekomstene i Høyland, Riska og Hole 2 ). På Tjesseim i Hoyland er et gammelt serpentinbrudd oppdaget. Da serpentin er et omvandlingsstadium for kleberstein, er det ikke urimelig at man også vil finne kleberstein i nærheten. Inne i Riska, i strøket omkring Vårlivarden, har lektor Birkeland funnet flere småforekomster som striper i fjellet, likesom han også har undersokt feltene ved Seldal i Hole, hvor man bl. a. også har småfelt a\' ren talk. Videre er det nevnt kleberforekomster på gården Matnisdal i Ogna, et brudd som muligens kan gi noe av forklaringen for kleberrikdommen på Jæren. Ellers må det gjentas at det ikke har vært gjort systematiske undersokelser for å finne slike forekomster. Noen kan derfor ennå være uoppdaget, likesom flyttblokker av kleberstein og eventuelle mindre forekomster kan være forsvunnet fordi de likefrem er brukt til bunns. Likevel må det være helt klart at forekomstene her i Rogaland er både få og små sammenlignet med det som finnes lenger nord, særlig da i Hardanger. Det er klart at en steinart med så mange gode egenskaper som klebersteinen måtte bli utnyttet på et meget tidlig tidspunkt. Jan Petersen har i en artikkel fra midten av 30-årene behandlet klebersteinens anvendelse i steinalderen i Rogaland, og han fremhever den påfallende store mengde redskaper i dette materiale herfra sammenlignet med resten av Norge. 3 ) 22 l) Amund Helland: Tagskifere. heller og vekstene. :'Ilorges geologiske undersogeise. :'Ilo. 10. s. 130 Kristiania 1893. B) Helland, I. c. og muntlig meddelelse fra lektor Tor Birkeland som har besøkt flere forekomster. Serpentinbruddet på Tjesseim er undersokt av Jan Petersen. Meddelelse i top.ark. 3) Jan Petersen: Korsformete koller og kleberstenen i Rogalands stenalder. St. M. årsh. 1936/37, s. 27 ff.

Kleberkar fra keltertid En liknende særstilling inntar fylket i bronsealderen. Godt og vel 1/3 av de norske støpeformer av kleberstein er herfra, noe som kanskje ikke var så uventet når man betenker at hovedtyngden av bronsesaker også er funnet her. Påfallende er derimot utbredelsen av stopeformene innenfor distriktet slik man kan se det av kartet, fig. 2. Vi skal senere se om det kan utledes noe av dette. Et i denne sammenheng særlig interessant funn ble gjort i 1935 på gården Hognestad i Time. Et lokk av kleberstein ble funnet i ytre del aven temmelig odelagt gravhaug med sentralgrav fra eldre bronsealder. l) Dette må stilles sammen med lokk av brent leire som ofte finnes på leirkar brukt som gravurner i yngre bronsealder, eventuelt o '.... :. i... /..,.. ' ) (...... :}.. t.... { }... Fig. 2. Fuml av støpeformer fra bronsealderen. bare sammen med den svakt hvelvete type som finnes i bronsealderens siste periode og overgangen mot jernalder. 2 ) Funnet er meget viktig, ikke bare fordi det viser bruken av kleberstein på et så tidlig tidspunkt, men fordi man her har tenkt på kleberstein i forbindelse med kar. I støpeformene ligger beviset for at bronsealderfolket hadde teknisk innsikt nok til å utnytte klebersteinens gode egenskaper. Ved overgangen mot keltertid kunne man nesten vente kleberkarproduksjon. I 1893 ble det gjort et funn som synes å bekrefte denne antakelsen. Det er det kjente funnet fra Holen i Time. 3 ) I en sekundærgrav i en bronsealders haug ble det funnet tre jernnåler fra keltertidens forste periode sammen med bl. a. fragmenter av to leirkar og et kleberkar. Professor Shetelig, som har behandlet funnet i artikkelen: «Kar av klebersten fra jernalderenl),.s) sier om kleberkaret I) S. 6360. St. M. årh. 1935/36, s. 30. Avb. s. 29. Sentralgraven inneholdt bl. Il. en bronsedolk som :\Iinnen 904 b. St. M. årsh. 1936/37 s. 16. Avh. samme sted s. 15. I) HlImld E. Lund: Et eldre jernaiders gmvfunn med to klebersteinskar fra Ar31l1nd i Varhaug, s. 50/51. St. M. årsh. 1937/38. 3) n. 4999. n. M. årb. 1893, nr. 7, s. 18. ~) Oldtiden Il s. 49 ff. Holenfunnet, s. 52. 23

Odmund Mollerop ----- ~~~~--~~._---- at det må ha vært relativt stort, tynnvegget og forholdsvis vel arbeidet, men at stykkene er for små til at formen kan bestemmes. Han peker imidlertid på at funnkombinasjonen gir et fullgyldig bevis for klebersteinens anvendelse som karmateriale allerede ved jernalderens begynnelse. I samme avhandling omtaler han også et funn fra Storhaug, Bore, Klepp, hvor fragmenter av noe som likner randen av et kar av kleberstein ble funnet sammen med brente bein. l ) Shetelig mener at karet ikke har vært utpreget buket, at randen har vært svakt utoverbøyet og at det under randen har vært et enkelt innskåret vinkelbånd. Gjennom dette ornament trekker Shetelig parallellen til et leirkar fra tidlig keltertid fra Sør-Sunde i Håland. Det er mulig at Shetelig kan ha rett i sin formodning, men på grunnlag av de små og oppsmuldrete stykker som nå eksisterer, lar det seg neppe avgjøre hvorvidt det dreier seg om et kar i det hele tatt, likeså lidt som man kan uttale seg med sikkerhet i noen annen retning. Professor C. J. Becker har avbildet noen fragmenter av leirblokker som så vel i form som ornamentikk kan minne om disse kleberfragmentene. 2 ) Hvis det skulle vise seg at slike ildbukker ble laget her hjemme, ville det vel være rimelig å anta at de ble laget av kleberstein, som er bedre egnet til formålet. Foreløpig er det iallfall grunn til å sette et spørsmålstegn ved Sheteligs slutning om kleberkar i tidlig keltertid. Helt sikre kartyper får vi ikke før i siste halvdel av perioden. Disse kleberkarene har tidligere flere ganger vært behandlet i litteraturen, til dels med avvikende synsmåter og resultater, men felles for alle forskere er at de mener det foreligger en typologisk utviklingsrekke. 3) Karene utgjør en temmelig ensartet gruppe. De er alle karakterisert ved en mindre høyde enn bukvidde, mindre munningsdiameter enn bukvidde og et mer eller mindre markert, forsenket bånd under overkanten. Ved ett av våre kar utgjør dette felt hele øvre del slik at overkanten blir tynnere enn resten av karveggen, men ved de andre er den (tfortykkete» overkant ikke tykkere enn karveggen nedenfor det forsenkete belte. Den (tfortykkete» overkant er således ikke noe særlig kriterium, men bare et resultat av det forsenkete felt. Shetelig mente at de minst bukete og de hvor munningsbåndet var bredt og tydelig markert, 24 l) R. 5612. B. M. årb. 1904, nr. 6, s. 50. Shetc:lig, I. c. s. 57/59. 2) C. J. Becker: Den tidlige jernaldersbebyggelse på Trelleborg, Trelleborgpublikasjonen, s. 239, fig. 179. 3) Shetelig, I. c. Jan Petersen: De eldste norske kleberstenskar fra jernalderen. FFT. XL, s. 43 ff. Harald Lund I. c. Ame Skjolsvold I. c.

Kleberkar fra keltertid A. B. C. D. Fig. 3. Kleberkar fra keltertiden. A: Arstad. Egersund. B: Holmedal. Skånevik. C: Froyland, Riska. D: Erga, Orre. Alle ca. 1/4 sir. Tegnet av J. Sjøt/mn. typologisk måtte være de eldste, mens de yngre i stadig stigende grad viste jevn runding i konturlinjen samtidig som det forsenkete bånd ble smalere og svakere avsatt. Jan Petersen er stort sett enig i dette og innfører de gode betegnelsene «sidbuket» og «bolleformev) type og gir dermed uttrykk for at det ikke er mer enn to hovedgrupper. Samtidig antyder han at tidsforskjellen mellom de to grupper sannsynligvis er mindre enn det Shetelig mente. Harald Lund aksepterer også 25

Odmund Mollerop Sheteligs typologi, men innfører igjen et langt sprang i tid mellom eldre og yngre gruppe. Arne Skjolsvold har i sin avhandling om klebersteinsindustrien i vikingetiden innledningsvis behandlet også de foregående tidsrom, men da dette egentlig lå utenfor hans oppgave, har han stort sett noyet seg med å referere de skriftlige kilder uten selv å ta stoffet opp til vurdering. Hvis man betrakter de fire karene som er tegnet på fig. 3, blir man selvfolgelig forst slått av de mange felles trekk, men etter hvert også av enkelte distinkte ulikheter. Karet A, fra Årstad ved Egersund, skiller seg fra de andre ved den manglende munningslisten og fra karet D ved at største buk vidde sitter nedenfor midten. Karet B, fra Holmedal i Skånevik, og C, fra Froyland i Riska skiller seg også fra D ved at de har største bukvidde nedenfor midten, mens det siste som er fra Erga i Orre, har denne plasert omtrent midtveis mellom overkant og bunn. Den klareste forskjell kommer dog frem i profilen. D's jevnt krumme kontur skiller seg tydelig fra de rettere linjer ved de andre tre karene. Karet B skiller seg dessuten klart fra C og D ved den store hoyde i forhold til største hukvidde. Her i Rogaland er det til nå funnet 17 kar av disse typer. 11 av dem står nær kar D, mens 5 tilhører type C. Arstadkaret er alene i gruppe A, og ingen av våre har Holmedalskarets spesielle karakteristika. I Rogaland er det dermed egentlig hare tale om to grupper, nemlig C øg D. På de avbildete typeeksemplarene kommer forskjellen i kontur tydelig frem rent visuelt, men den kan også uttrykkes ved hjelp av tall. Et tilnærmet riktig bilde av krumningsgraden vil man få ved å måle hvor mye mindre munningsdiameteren er enn storste bukvidde, samtidig som man tar hensyn til høydens forhold til største bukvidde. Endelig vil avstanden fra munning til største bukvidde i sammenligning med hele høyden gi opplysning om bukens plasering. Før vi går videre skal vi gjengi listen over de rogalandske kleberkar. De to forste kolonner viser målene for munningsdiameter og høyde i forhold til storste bukvidde som i alle tilfelle er omregnet til 100, mens den tredje viser avstanden fra munning til største bukvidde i procent av hele lengden. 26

Kleberkar fra keltertid Karene som tilhorer D-gruppen er folgende: Munningsdiam. Høyde % Avstand %av st. bukvidde av st. b.v. munningst. b.v. % av hel høyde 1. S. 6525 Bjuland, Heskestad... 82,8 % 91,8 % 47,8 % 2. S. 957 Skjæveland, Bjerkreim... fragmenter 3. S. 958 Vigesdal, Bjerkreim..... fragmenter 4. S. 4763 Eide, Egersund... 80,9 % 89,4 % 45 % 5. S. 6647a Arsland, Varhaug... 72,7 % 91,3 % 49 % 6. S. 6647b Arsland, Varhaug... 75 % 86,7 % 50 % 7. S. 6150 Erga, Orre... 82 % 87 % 42 % 8. S. 3931 Grude, Klepp...,.... fragmenter 9. S. 2739 Rjoa, Sola..... 78,9 % 87,7 % 47,3 % 10. B. 3034 Tjensvold, Hetland 78,2 % 84,2 % 49 % 11. S. 5526 Ukjent stedl) fragmenter Middeltall 78,7 % 88,3 % 47,2 % Karene fra C-gruppen er følgende: 12. S. 2269 Haugland, Riska..... 85,5 % 73,6 % 55,5 % 13. S. 3555a Sør-Hogstad, Riska..... 84,2 % 83,2 % 52,2 % 14. S. 5200 Frøyland, Riska... 82,8 % 91,8 % 52,3 % 15. S. 8370 Håland, Sandeid... 88,9 % 74,3 % 56 % 16. S. 5526 Ukjent stedl)..... fragmenter Middeltall 85,3 % 80,7 % 54 % 17. S. 4848 Årstad, Egersund... 71,8 % 96,5 % 61,4 % 1) Under dette nr. foreligger det skår av to kleberkar av keltertidstypen som etter vinkelen mellom overkant og karside å dømme, tilhører hver sin gruppe. Et mer usikkert stykke foreligger fra Bore i Klepp, B 3570. Ab 1880, s. 260. Muligens yngre type. Dette cr ikke tatt med. 27

-~-~.. Odmund Møllerop ~~--- Når man sammenlikner middeltallene for de to hovedgrupper, vil man overalt få en klart markert forskjell. Selv om et enkelt forhold ved et kar i en gruppe skulle falle sammen med et tilsvarende i den andre, er det likevel ikke tvil om hvilken gruppe de tilhører. Dette kommer særlig klart frem av bukens plasering. Som allerede nevnt har ingen av våre kar den forholdsvis steilere karvegg som karakteriserer Holmedalskaret. Tallmessig uttrykt er forholdene her, i samme rekkefølge som Fig..J. Kleberkar fm Rygg, Etne. Type E. ovenfor: 92 %, 98,7 % og 54,6 %. Ytterligere belegg skulle vel ikke være nødvendig for å vise at dette karet fullstendig faller utenfor de rogalandske gruppene og derfor heller ikke kan benyttes som typeeksemplar for disse. Hovedtyngden av keltertidens kleberkar er funnet innenfor Rogaland, men en del spredte eksemplarer også oppover langs Vestlandskysten med de nordligste i Trøndelag. Så vidt det kan ses tilhører disse en type med største bukvidde nedenfor midten, men ingen av de jeg har kunnet kontrollere har slike usedvanlige forholdstall som Holmendalskaret. Middeltallene for munning og høyde er henholdsvis 86-88 % og 88-90 %, mens avstanden fra munning til største bukvidde er noe over 50 %. Denne gruppen skiller seg også tydelig fra Holmedalskaret slik at man heller ikke i Hordaland kan benytte dette som typeeksemplar. Til dette formål vil karet fra Rygg i Etne (fig. 4) passe bedre selv om det er restaurert. l ) Hordalandskarene avviker også fra den rogalandske C gruppen. Skillet er ikke særlig stort; og det nyfunne Sandeidkaret binder dessuten gruppene sammen geografisk. Dette karet kom for dagen under rydding av mat jordlaget på toppen av et grustak på gården Nordre Håland. Her lå en haug som på det nærmeste var ut- 28 l) S. 2700. St. 1\1. årsh. 1904, s. 97. Avbildet Shetelig, l. c. fig. 7. [ teksten samme sted har dette byttet plass med karet fra Hauglllnd i Riska, fig. 6. Karet er senere overført til Universitetet i Bergen, Historisk Museum med nr. B 10204. Konservator Egil Bakka uttaler at profilen kanskje har væn noe mer sidbuket enn det kommer frem pli bildet.

Kleberkar fra keltertid pløyd slik at diameteren på den svake forhøyningen var blitt 15-20 meter. Omkring sentrum var høyden fremdeles henimot 1 meter. Haugen var bygd opp av jord, bare ved sentrum og like sør for dette lå en del stein. Omtrent 5 meter sør for sentrum ble krukken funnet stående på en liten helle som lå direkte på auren. Over og omkring krukken var pakket jord og ca. 5 cm over munningen lå cn liten helle som dekket hele denne. Det er grunn til å tro at haugen tidligere har vært høyere og mindre i omkrets. Krukken som tidligere har vært avbildet i vår årbok,l) har en ganske eiendommelig overflatebehandling og ser ved første øyekast ut til å være uferdig. Teknisk sett er karet av høy kvalitet, velformet og fint avpusset innvendig, mens det utvendig ser ut til å mangle den siste finpuss. Det slår en imidlertid at den utvendige riflingen er usedvanlig fint og regelmessig utført til bare å være forarbeider for slipning. Man tvinges nesten til å anta at den ru overflaten er tilsiktet; den gir da også større varmeflate når karet skal over ilden. Et liknende syn har Shetelig også gitt uttrykk for når det gjelder kar fra senere perioder av jernalderen, likesom også Arne Skjølsvold har trukket samme slutning for visse kar fra vikingetid. Kaster vi et blikk tilbake på listen over Rogalandskarene, blir vi slått av den eiendommelige geografiske fordelinge~ (fig. 5). Alle kar i D-gruppen er funnet på Jæren eller de tilgrensende distrikter i sør og sørøst, mens C-gruppen er konsentrert innenfor et ganske lite område i Riska, bortsett fra det ene karet fra Sandeid. Allerede dette lar oss ane at det kanskje kan dreie seg om lokale varianter og ikke en typologisk utviklingsrekke. Som allerede antydet, hører denne kargruppen hjemme i århundredene like før Kr. f. De fleste av karene er riktignok funnet alene som løsfunn eller som Fig. s. Keltertids kleberkar fra Rogaland. o..., i ;.... {O';}.. ')..... l) St. M. årb. 1957, s. 7, fig. 2. 29

Odmund Mollerop -------_..._.---. Fig. 6. Kt'ltertids grav fra Sør-llogslad. Riska. Eller skisse av A. W. Brøgger. Målestokk 1 : 20. urner i branngraver uten gravgaver, men i siste tilfelle vil gravskikken gi en viss pekepinn om alderen. Alle Riskakarene er funnet som sekundærgraver i store hauger, men bare i ett av tilfellene foreligger det muligheter for datering. Funnet er nevnt tidligere, men for sammenhengens skyld tar vi det med også her. Stavanger Museum fikk i 1912 melding om funn aven bronsekjel av vestlandstypen, fylt med brente bein i en stor haug på gården Sor-Hogstad iriska. Haugen var 26 meter i tverrmål og 3 meter hoy. Ved senere undersokelser av A. W. Brogger og Helge Gjessing, kom det frem flere sekundære begravelser, men ingen av dem gikk tilbake til bronsealderen. Imidlertid ble det ikke gravet mer cnn omtrent 1/4 av haugen, nærmest som en sirkelsektor, slik at det fremdeles skulle være muligheter for funn. A. \V. Brogger grov frem en, eller rettere to sammenhengende graver. De var plasert hoyt i haugen og utenfor sentrum. I sin innberetning sier han at begge kammer var dannet av rullesteinene i haugen og dekket av h"er sin helle således at den vestligste delvis hvilte på den ostligste (fig. 6). Det ene gravkammer inneholdt et kleberkar med brente bein, det andre restene av et leirkar, en krumkniv av jern og brente bein. Kniven har sannsynligvis ligget i leirkaret sam- 30

~~--_. ---- Klebcrkar fra keltertid men med de brente beina. Funnomstendighetene synes å tyde på samtidighet og både kniven og leirkaret er klare yngre keltertids former. De fleste karene i D-gruppen er funnet alene eller under slike forhold at man ikke kan utlede noe av funnomstendighetene. Et viktig unntak er imidlertid karene fra Arsland i Varhaug. Funnet er inngående beskrevet av Harald Lund, som selv har foretatt utgravningen av haugen. Det er hevet over enhver tvil at de to kleberkar og leirkaret fra denne graven er samtidig. Leirkaret var dessverre noe odelagt, men ikke verre enn at både form og type er sikker. Harald Lund uttaler at karet tilhorer den gruppe leirkar som var alminnelige i keltertid, men daterer likevel karet til tidligst 2. århundre etter Kr. f. Det er på det rene at karets tynne, rett avsluttete overkant og den sannsynlige profil skarpt skiller seg fra det vi kjenner av sikre eldre romertids former, mens det på den annen side lett passer inn i den etter hvert ganske store gruppe situlaformete grove leirkar som vi kjenner både fra eldre og yngre del av keltertiden her i Rogaland. Arsaken til Harald Lunds sene datering ligger imidlertid ikke i at han mener at dette er et typisk romertidskar, men at den kulturepoke dette kar tilhorer ikke ebber ut for tidligst omkring år 100 e. Kr. f, sannsynligvis vesentlig senere. Dessverre er det ikke gjorlig å komme nærmere inn på dette problemet i denne sammenhengen. Det er på sett og vis riktig at den isolasjon som preger keltertidens gra\'funn i Rogaland på visse felter ikke synes å bli brutt for et stykke ut i romertiden, men på den annen side kan leirkarindustrien oppvise andre og fullt typiske romertidsformer allerede så tidlig som l. århundre e. Kr. f. For en ren keltertidsdatering av funnet taler også noen leirkarskår som ble funnet i haugfyllen. Den nærmeste parallell til disse har en i det ovenfor nevnte kar fra Sor-Hogstad. Arslandskarenes ornering (fig. 7, a, b) har Harald Lund sammenliknet med orneringen på visse leirkar fra yngre romertid, selv om han peker på at liknende også finnes i keltertid. Han henter sine paralleller hos Johs. Boet) fig. 46, 52, 54 og 56, kar som etter Boe må dateres til slutten av 3. og begynnelsen av 4. århundre. På disse karene forekommer Fig, 7. Or"erinJ! pd kleberkar og leirkar fm keltertid..i1.-b,' Arsland, Varhaug. C,' Bore, Klepp. D,' Haugland, Riska. E,' Sør-Sunde, Hdland. F,' A rlstreim, Skdre. I) Johs. Doe: Jernalderens keramikk i Norge. ~ A 4Aj!(~ B ~0t C ÆZlti1BU\ D.4'!MMAIVV\I\I1D. 31

Odmund Mollerop ikke vinkelorneringen alene, men sammen med andre former, i to av tilfellene med hengebuer, et klart yngre trekk. Derimot kan det neppe være tvil om at vi vil finne et meget nærstående eksempel på samme orneringssett på et leirkar fra Sor-Sunde i Håland 1 ). Ornamentikken er uttegnet fig. 7 e. Ellers kan vi på fig. 7 se noen andre eksempler på ornering av kleberkar og keltertids leirkar her fra distriktet. Overensstemmelsen kan neppe være tilfeldig selv om det i et materiale som kleberstein vil falle naturlig med en utsmykning av geometrisk karakter. Keltertidsmaterialet fra andre kanter gir også mange eksempler på samme ornering. Professor Becker avbilder noen i sin avhandling om den tidlige jernaldersbebyggelse på Trelleborg, f. eks. fig. 160, 171, 173 og endelig den ovenfornevnte leirblokken, fig. 179. 2 ) En sammenlikning med 3. og 4. århundres leirkar må iallfall være å gå over bekken etter vann. Heller ikke når det gjelder gravskikken finner Harald Lund noe som motsier en datering til keltertid; flere trekk synes endog å føre den nokså langt bakover i tiden. Særlig interessant er det å konstatere at det ikke langt fra Arsland, nemlig på Bo og Njolstad i Nærbo er gjort to gravfunn med flere brente begravelser i en og samme kiste, begge fra slutten av bronsealderen. 3 ) En dobbel begravelse har vi sannsynligvis også fra den ovenfornevnte graven fra Sør-Hogstad og en liknende mulighet foreligger også ved Holengraven. I ngen vil selvfølgelig benekte at det også finnes små tueliknende hauger i romertid, men dette er neppe tilstrekkelig grunn til å datere gravfunnet til denne periode. Hvis man på samme måte som Harald Lund summerer opp de momenter som gir bidrag til datering av Arslandsgraven, synes det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at den må tilhøre keltertiden og neppe ligger senere enn tiden ved Kr. f. Vi må være oppmerksom på at selv om man nå i snart 50 år har akseptert Sheteligs teori om en typologisk utviklingsrekke med bestemte eldre og yngre former, så er dette fremdeles ikke bevist gjennom et eneste funn. Derimot synes f. eks. sammenstillingen Sor-Hogstad-Arsland å tale for samtidighet,likesom det ville være merkelig om ikke et eneste av de 11 kar vi har fra Jæren av den <cbolleformete» type skulle være funnet i et sikkert romertids miljø. Shetelig gir for ovrig også uttrykk for (fat typen neppe gaar synderlig langt ned i tiden efter Kristus, da den i motsat fald vel maatte være truffet i et og andet paaviselig yngre fundl). Shetelig hadde den gang ikke mer enn snaut 1/3 av karene som vurderingsgrunnlag. 32 I) S. 2282. St. M. nrsh. 1900, s. 84. t) C. J. Becker, J. c. 3) B. 5003. Ab. 1893, s. 156 og S. 4630 II-h. St. M. årsh. 1925-28, nr. l, s. 14-16.

Kleberkar fra kelterrld," o,.".~. '- Fig. 8. Kleberskål (R. 379) fra romertid. Jåtten, Hetland. Nederst profiler av ranclskår av leirkar fra samme film. Tegnet av J. Sjøthun. I sin artikkel kommer også Shetelig inn på kleberkarene R. 378 og 379 1 ) som han med god grunn plaserer ett eller annet sted i tiden mellom den eldste kargruppen og vikingetidens vel definerte typer. Denne gruppen er ikke på langt nær så tallrik her i Rogaland som keltertidsformen, noe som vel heller ikke er li vente hvis det er riktig at deres levetid faller sammen med den keramiske blomstringstiden i distriktet. Derimot finnes disse typene spredt over langt større deler av Norge enn keltertidskarene, men sammenlagt blir det likevel ikke særlig mange eksemplarer. Også ved denne typen har man hatt vanskeligheter med en eksakt datering. Imidlertid foreligger det et gammelt funn fra Jåtten like ved Stavanger hvor skår av R. 379 ligger i klart daterende miljø. I Oldtidslevninger i Stavanger Amt 2 ) sier Tor Helliesen om dette funnet: ostor græsklædt rundhaug, der er ca. 21 mi tvermaal og nær 3 m hoi. I toppen er der en fordybning, der viser, at haugen tidligere har været udgravet. I aar lod jeg den undersøge og fandt, at den tidligere udgraver havde gaaet temmelig langt ned og omkring en stor sten som ligger omtrent midt i haugen. Jeg fandt l} R. 378 = O. Rygh: Norske Oldsaker, fig. 378. I) St. M. årsh. 1900, s. 48, nr. 7. 3 - Stllvllnger Museum 33

Odmund Mollerop kun bruddstykker af enkelte gjenstande. saaledes stykker af en skaal, smukt forarbeidet af klæbersten, bruddstykker af to smukke urner, nogle faa klinknagler, brændte ben og kul. B1andt kullene laa en liden forkullet træpinde, hvorpaa sees en indskjæring ganske lig runen for g. (S. M. no. 2253}l>. 2 år senere dukket det på nytt frem saker på dette sted. Om disse sier Helliesen at de etter alt å dømme tilhører samme begravelse som 2253 a og b. Det ble bl. a. funnet en liten spiralring av gull, men viktigere for kronologien var en liten bøylenål, avbildet V. J. G. fig. 19. Etter Almgren skulle denne spennen være fra 2. årh. e. Kr. f. l ) Leirkarskårene fra det første funn er fra i alt fire kar, og den karakteristiske randutformingen etterlater ikke tvil om at en står overfor eldre romertids former (fig. 8). Alle gjenstander både fra første og annet funn passer godt inn i en 2. århundres kvinnebegravelse. Dateringen av denne kartype til romertid er viktig. Logisk sett er den dessuten riktigere fordi vi dermed også får denne type for den store kcramikkperioden begynner, likesom den bringes i nærmere kontakt med den eldre klebcrkargruppen, hvortil det tross ulikhetene må være en viss forbindelse. Indirekte får den også konsekvenser for de eldre karenes tidsstilling. Shctelig har fremhcvet at det typologisk sett er et nokså stort sprang mellom de to grupper, og det er neppe urimelig å anta at dettc korresponderer med et tilsvarende kronologisk sprang. På dette grunnlag bør en også kunne sette sluttstreken for keltertidens karformer til omkring Kr. f. uten at dette derfor bør oppfattes som et endelig standpunkt i diskusjonen om det absolutte tidspunkt for skiftet mellom keltertids og romertids kultur her i distriktet. Vi har til nå holdt Arstadkaret utenfor diskusjonen, både fordi det ikke kan gi noe sikkert bidrag til kronologien og fordi det hva formen angår står så alenc. Som vi så av listen, s.29 skiller det seg fra de øvrige ved en sterkere innknipning av munningen, større høyde i forhold til bukvidde og mer markert sidbuket profil, foruten ved den tynne overkanten. Karet er laget av dårlig kleberstein som på enkcltc stedcr har cn skifrig struktur med urenhetcr i godset. Karet virker nokså klosset og sjusket utført. Det er skjevt og på et par steder er avsatsen nedenfor munningspartiet utvisket. Alt dette kan imidlertid skyldes råmaterialets kvalitet. Skiferinnslaget kan ha bevirket avspalting av et storre stykke cnn opprinnelig tenkt, og dermed var kanskje profilen med den sterke munningsinnknipningen gitt. Det samme feilhugg kan også ha ødelagt mulighetene for den vanlige 3+ l) O. Almgren: Nordcuropiiischc Fibclformcn, fig. 26. Sml. Shctclig: V. J. C., s. 17-18.

Kleberkar fra kcltertid ------------------------ ---- munnigslisten, hvis en slik opprinnelig har vært påtenkt ved dette karet. Hvordan nå dette enn er, må det iallfall være klart at Arstadkaret er dårlig egnet som typeeksemplar. Den nærmeste og man kan vel også si eneste sikre parallell finner vi i det ofte omtalte kar fra Saxerød i Båhuslen. l ) Også dette er karakterisert ved en sidbuket form og med munningsutforming som Arstadkaret. Så vidt det kan bedømmes av tegningen er forholdstallene henholdsvis 87,3 %, 97,9 % og 56 %, nevnt i samme rekkefølge som ovenfor. Den overensstemmelse man finner mellom de to kar, gjør det overveiende sannsynlig at det er et kar omtrent med Saxerødkarets dimensjoner Arstadkarets skaper har hatt for øye. Tdsynelatende samme munningsutførelse finner vi også på det uferdige karet fra Bleien i Ullensvang, hvis forholdstall er 86,3 %, 93,2 % og 52,5 %, men det er usikkert om man har lov til slutte noe om munningsutførelsen på et uferdig kar. Saxerødkaret er gjennom sitt gravgods datert til keltertidens sluttfase og den samme datering er det vel grunn til å gi Arstadkaret, selv om et hellesatt gravkammer langt fra er noe sikkert kriterium på keltertid. Holmedalskaret står like alene i området nord for Rogaland som Arstadkaret her. Kvalitetsmessig er heller ikke dette av de beste, men på grunn av materialets varierende konsistens må man være varsom med å legge for mye vekt på trekk som kan skyldes materialfeil. Heller ikke dette karet er sikkert datert. Det sto i et lite kammer av rullestein i en større røys. I samme haug var tidligere funnet et liknende kammer med brente bein sammen med en liten platenål av jern som daterer denne graven til l. periode av keltertiden. Dette er selvsagt ikke noe sikkert holdepunkt for dateringen av kleberkargraven, men Shetelig mener at likheten i gravskikk gjør det overveiende sannsynlig at begge graver er fra keltertid. Shetelig og Jan Petersen har begge pekt på at den sidbukete type er den eldste og har satt opp typeeksemplarene Holmedal, Årstad og Saxerod som etter hva vi har sett ovenfor, står temmelig alene hver innenfor sitt område. Imidlertid foreligger det ikke et eneste konkret funn som underbygger teorien om at den ene type er eldre enn den andre. Vi må derfor gå ut fra at dateringen kun er en antakelse som bygger på et typologisk skjønn. Det er imidlertid vanskelig å fatte hvorfor en sid buk må være eldre enn en rund. God kvalitet og god form har ofte vært benyttet som kriterier for den enkelte gjenstands plasering innenfor en typo- 1) Shetelig. Kleberkar. s. 52. 35

Odmund Mollerop logisk rekke. I den forbindelse må nevnes at det finnes flere kvalitetsmessig høytstående kar blant Jærkarene, likesom karet fra Rygg i Etne er påtakelig bedre enn Holmedalskaret. Det er derfor grunn til å understreke at en typologisk rekke som ikke støtter seg på funnkombinasjoner må tas med forbehold. Det er allerede antydet at vi står overfor i det minste tre klare, ganske godt avgrensete lokale grupper som vi kan kalle Riskagruppen, Jærgruppen og Hordalandsgruppen (representert ved karene C., D og E. Karene innenfor hver av disse gruppene er preget av spesielle karakteristika som skiller dem fra de andre. Vi har sett at gruppene i tid ikke kan ligge svært langt fra hverandre, alle sannsynligvis tilhørende siste del av keltertiden, med andre ord de siste 100-150 år f. Kr. f. Det er videre grunn til å tro at Holmedal, Arstad og Saxerød ikke danner innledningen til kleberkarperioden, dertil er de for atypiske i forhold til massen. Arstadkaret kunne man kanskje heller anta var en sen og degenerert utgave av det etter bildene å dømme meget bedre Saxerødkar. Man kan vel heller ikke benekte at det er en viss likhet mellom utformingen av øvre del av disse to kar og det tilsvarende parti på R. 378 og 379. Av dette vil det da følge at impulsen til kleberkarfremstilling ikke er kommet fra Båhuslen, men at det omvendte er sannsynligere. Helst må vi oppfatte Saxerødkaret som eksport fra Rogaland. Nettopp i keltertidens sluttfase får vi et nedslag av fine importsaker i våre graver, alle tydelig av østlig opprinnelse. l ) C. A. Moberg 2 ) har påpekt at en litt yngre utgave av det beltebeslag som daterer Saxerødkaret, er funnet i en tidlig romertidsgrav på 0demotland i Nærbø, et trekk som viser kontinuiteten i handelsforbindelsene østover. 3 ) Forholdene lå vel til rette for en kleberkarproduksjon her i distriktet allerede ved begynnelsen til keltertiden, mens de kleberkar vi har gjennomgått ikke opptrer før i slutten av perioden. Kleberrestene fra Holen og Bore kan riktignok representere tidlige kleberkar, men restene er for små til en sikker oppfatning 36 l} a: La Timekjel, Tjelta, Håland. S. 4740. b: Halsring av bronse med halvkulecormet endeknopp, Sorh", Rennesøy. H. 1595. c: Halsring av bronse, Re, Time. B. 3998. Paralleller f. eks. i Schlakaldenfunnet, østprøyssen. Sml. Par Olsen: Nogra halsringar från over I{imgstiden mellnn brons- och jernålder. Studier tiliignllde Gunnar Ekholm 19 13/3 34., fig. 4. Sml. ogsa A. Bezzenberger: Analysen vorgeschichtlicher Bronzen Ostpreussens. 1904, C.-A. l\loberg: Zonengliederungen der vorgeschichtlichen Eisenzeit in Nordeuropa. 1941, s. 92, Holger Arbman: Zur Kenntnis der altesten Eisenzeit in Schweden. Acta arch. V. 1934, s. 101. d: Halsring av bronse, Fjermestad, Time. S. 1595. Sml. Anathon Bjorn: Nogen hnlsringer av bronse fra eldre jernalder. B. M. arb. 1936. i) C.-A. Moberg, I. c. s. 142. 3) B. 4815. Ab 1891, s. 139.

Kleberkar fra kcltertid om formen, bortsett fra at de ikke i noen av tilfellene faller sammen med typene fra sen keltertid. Selv om disse to funnene er usikre, er det likevel grunn til å understreke at de i øyeblikket er de eneste bindeledd mellom yngre bronsealders kleberindustri og den tilsvarende i slutten av keltertiden. De kleberkar vi har gjennomgått er uten tvil av hjemlig produksjon, og det ser også ut til at vi må søke forutsetningene for denne industrien innenlands. Dette er ganske overraskende fordi vi nesten alltid ellers er den mottakende part, som oftest med lett påviselige opphavsområder. Kanskje er det heller ikke så rart. Vi ligger langt fra fortidens store kulturland hvorfra vi hentet de impulser som dirigerte den hjemlige utvikling. Nyskapninger er vel dessuten som oftest et resultat av overskudd, og her hjemme hadde man oftest nok med å klare seg fra dag til dag. Derfor var det særlig overraskende å få denne nyskapningen i keltertid, en periode som på grunn av den gjennomført enkle gravskikken virker grå og fattig. Naturlig nok må man derfor først rette øynene utover for å finne forutsetningene for denne praktiske og vel formete oppfinnelse. I Middelhavslandene laget man kar av stein i yngre steinalder og fra Sveits kjenner vi også til en gammel kleberindustri med sikre kar så langt tilbake som 2-300 år f. Kr. f. l }, men den siste er ikke gammel nok, i hvert fall ikke hvis man regner med Holen og Bore. I det kjente gårdskomplekset på Jarlshof på Shetland er det en velutviklet kleberindustri og her er det funnet kleberkar i en tuft fra yngre bronsealder. 2 } Imidlertid er både de sveitsiske og shetlandske karene karakterisert ved flat bunn og nærmest rette vegger, og i dette ser det for øvrig ut til at de korresponderer med leirkarene på sine respektive hjemsteder. Forskjellen mellom disse fremmede kar og våre er så stor at en typologisk sammenheng ikke kan tenkes. Tilbake står da bare den mulighet at det var selve ideen, opplysningen om at kar av kleberstein er utmerket til å koke i, som kom utenfra. Resten må være hjemlig. I motsetning til de aller fleste av jernalderens leirkar har våre kleberkar rund bunn, og denne løsningen beholder kokekarene gjennom hele forhistorisk tid. Mens leirkarene ikke var beregnet på direkte kontakt med åpen ild, er det full grunn til å tro at kleberkarene har vært hengt over bålet. Da er også den runde bunnen med sin større varmeflate den mest effektive løsning. Hvis karet skulle stå, hvorfor da ikke et eneste forsøk på å lage en aldri så liten ståflate? Alle kal) Skjolsvold, I. c. 2) J. R. C. Hamilton: Excllvlltions at Jarlshof, Shetland, s. 20, fig. 11. 37

Odmund Mollerop -------~------- ---- rene er dessuten forsynt med et forsenket felt under overkanten som gir et glimrende feste for et opphengningsarrangement. Både Håkon Shetelig, Jan Petersen og Harald Lund har i sine avhandlinger antatt at kleber karet på et eller annet tidspunkt er blitt påvirket aven annen karform, nemlig la Tenekjelen av jern og bronse hvor det forsenkete felt skulle svare til partiet av jern på kjelene og den (/Utstående) munningskant til den fortykkelse som dannes på kjelene av det omlagte jernbånd. Rent bortsett fra at munningskanten ikke er fortykket på kleberkarene, halter også sammenlikningen på det punkt at kleberkarene er like gamle om ikke eldre enn la Tenekjelen her i distriktet. Enn videre er det urimelig at en så sjelden form skulle være forutsetningen for en produksjon som i så fall kom i sving på store deler av Vestlandet samtidig som kjelen ble innført. At man er kommet til en slik forklaring, henger vel først og fremst sammen med at man ikke har spurt hvilken funksjon det forsenkete feltet kunne ha hatt. I denne sammenheng er det også verd å merke seg at mens de fleste av de andre kleberkarene har sotspor, er Arstadkaret fullstendig rent. Det kan innvendes at flere av karene har ornamenter akkurat der hvor opphengningsarrangementet måtte ha vært. Her kan man tenke seg en løsning som kun var i bruk når karet hang over ilden, mens man kunne glede seg over utsmykningen resten av tiden. Hvis dette er tilfelle, vil nettopp det forsenkete feltet innby til dekorasjon, men det er tvilsomt om dette har vært tenkt som noen dekorasjon i seg selv. Dekorasjon finnes for øvrig bare på relativt få kar. Alt i alt er det grunn til å tro at fremstillingen av kleberkar begynte fordi man oppdaget at man hadde et velegnet materiale som man dessuten, rent teknisk, var fullt fortrolig med. Heller ikke karets formgivning burde volde noe særlig problem. Så langt det var mulig og praktisk måtte det naturligvis likne de kar i annet materiale som de skulle erstatte. Alle som tidligere har drøftet spørsmålet kommer da også inn på likheten med yngre bronsealders eller keltertids leirkar, karformer som for ovrig er i slekt med hverandre. Hvilke typer som sterkest har inspirert formgiverne, skal være usagt, men at den må søkes innenfor den eller de grupper som er antydet av de tidligere forskere, må ligge i sakens natur. Som vi har sett viser ornamentikken i samme retning. Nok en gang skal vi understreke den lange tradisjon arbeidet i kleberstein har her i distriktet. Allerede i steinalder må man ha anvendt brudd for å få nok og høvelig materiale til de mange store og fine okser og koller. Anvendelsen må ha vært ganske omfattende idet 30-40 % av alle norske køller i dette materiale er funnet innenfor Rogaland. Fordelingen er relativt jevn over hele fylket, bort- 38

Kleberkar fra keltertid sett fra funntomhet ide indre bygder. I motsetning til det som fremgikk av kartet over kleberkarenes utbredelse, var også Karmsundområdet behørig dekket. Sett på bakgrunn av at dette område har distriktets største og lettest tilgjengelige kleberbrudd, er det ganske merkelig at vi ennå ikke har funn av keltertids kleberkar herfra. Like merkelig er det at bronsealderens støpeformer mangler her oppe hvor rike gravfunn utpeker et betydelig samfunn. Her deler for øvrig området skjebne med et så vidt fint distrikt som det egentlige Jæren, fra Klepp og sørover. Vi så av kartet at støpeformene var funnet påfallende konsentrert, riktignok også her i ct bronsealders miljø. En kan være fristet til å tro at det har sammenheng med at Jæren totalt mangler kleberstein, men trolig er det tilfeldigheter som har forårsaket funnfordelingen. Under alle omstendigheter kan vi merke oss at områdene ved det indre av Gannsijorden og øst for denne er godt dekket med klebergjenstander både fra steinalder, bronsealder og keltertid. Det er vel grunn til å se dette i sammenheng med de kleberbrudd som vi er kommet på spor etter i Høyland, Riska og Høle. Som konklusjon kan vi slå fast at den kleberkargruppe som vi kjenner under navnet keltertidskar eller førromerske kar, bare har vært fremstilt i et ganske kort tidsrom, omfattende sluttfasen av keltertiden. Det er grunn til å tro at skillet mellom sid- og rund-hukete kar ikke er av kronologisk, men heller av geografisk art. Vi merker oss Rogalands fremtredende stilling innenfor kleberindustrien til tross for færre utnyttbare forekomster. Dette må være et uttrykk for at områdets sterke kulturelle og økonomiske status i yngre steinalder og bronsealder til en viss grad overføres til neste periode. De fine importsakene og karproduksjonen viser oss et område som langt fra er preget av fattigdom eller stagnasjon, men sannsynligvis heller aven strengt gjennomført gravskikk. Hvis det skal spås, vil jeg tro at vi får dette bekreftet når vi en gang finner periodens hustufter. 39

Odmund Mollerop SUMMARY The norwegian soapstone vessels from celtic iron age (500-0 B. C.) can be divided in 3 main groups. They were formerly thought to be a typological sequence, but it is now c1ear that the different groups have a strietly local distribution. The difference is tims more due to geogrnphieal thon cronological reasons. Through new discussion of the prcvious known finds with celtic age vessels and one early roman find \Vith i. a. R. 379, the author concludes that vessels of this type scarcely have been made later than the end of last century B. C. and probably not enrlier thon 100-150 B. C. The outstanding position of Rogaland in the soapstone industry from the late stone age to viking age, and the fact thot no other place of origin is found, make it presumable that the celtic age vessels not only is made here, but also created here. 40