BOMTIKK. Et kurs i å spille rock (for instruktører og veiledere)

BOMTIKK Et kurs i å spille rock (for instruktører og veiledere)

Ny utgave våren 2010 Første utgave laget av STICHTING KUNSTZINNIGE VORMING ROTTERDAM, SKVR (Forening kunstnerisk forming Rotterdam) Ide og tekst: Henk Riemersma, Keimpe de Jong, Ineke Bastiaanse og Ton van der Meer Bearbeidet til norske forhold ved Øivind Nordal Jon G. Olsen, Akershus Musikkråd, 1988. Ny utgave våren 2010 ved Roy Botten, Akershus musikkråd Forord til den norske utgaven Det har i alle år vært et stort behov for kurstilbud innen pop- og rockesektoren i Norge. Det opprinnelige kursheftet er laget ut fra en nederlandsk modell som ga gode resultater i Nederland. Metodikken er ganske enkel, men samtidig utførlig, og beskriver i detalj hvordan en lærer sammen med en gruppe ungdom tar de første skritt (kanskje de viktigste) i pop- og rockemusikkens verden. Kurset gir innføring i en praktisk arbeidsmåte som stråler av glede, spenning og samspill. Den første norske utgaven var lite endret sett i forhold til den nederlandske modellen, og fungerte godt i mange år. Nå har selvfølgelig verden endret seg litt på 21 år, og det var behov for en redigering av den første norske utgaven. Metodikken er stort sett beholdt, men det er gjort omformuleringer tilpasset dagens situasjon. I tillegg er tidsmessig utdaterte betraktninger enten oppgradert eller strøket. 2

Inholdsfortegnelse Innledning Kapittel 1 - Årsaken til, og utvikling av et kurs i pop og rock. 1.1. Innledning 1.2. Ide og bakgrunn 1.3. Popmusikk og Foreningen Musikalsk Forming 1.4. Undervisning i rockemusikk 1.5. I mellomtiden... 1.6. Forening For Eie av Popinstrumenter Kapittel 2 - Oppsett og innhold av kurset 2.1. Innledning 2.2. Første samling 2.3. Andre samling 2.3.1. Trommesett 2.4. Tredje samling 2.4.1. Bassgitar 2.4.2. Gitar 2.5. Fjerde samling 2.5.1. Keyboard 2.5.2. Saxofon 2.6. Femte til og med åttende samling 2.7. De neste åtte samlinger 2.8. Kurs for jenter 2.9. Avslutning av kurset Kapittel 3 - Utgangspunkter for metodikken 3.1. Innledning 3.2. Ledelse 3.3. Kurs for jenter ledet av jenter. 3.4. Seminar, kurs eller begge deler 3.5. Rettet mot et direkte resultat 3.6. Rytme som utgangspunkt 3.7. Kjennskap til de ulike instrumenter 3.8. Notasjon 3.9. To deler av åtte samlinger 3.10. Antall og alder for deltakere 3.11. Tempo på kurset 3.12. Bandet som resultat Kapittel 4 - Nye muligheter for undervisning i pop og rock 4.1. Fortsettelseskurs 4.2. Eget instrument og øving 4.3. Spredning av tilbudet 3

Innledning Dette heftet omtaler undervisning i rock og popmusikk. Et emne som omfattes av mer og mer interesse, bevist ved stadig flere seminarer og rockeprosjekter organisert av kommuner, rockeklubber osv. De eksisterende former for musikkundervisning, i kulturskoler og konservatorier, er ofte ikke innrettet for samspillsundervisning i rockemusikk, og kulturskolene ser en stadig økende etterspørsel etter samspill i rytmiske grupper. Dette heftet er da også til informasjon for de personer som vil skape muligheter for undervisning i rockemusikk. Det er i utgangspunktet basert på erfaringen fra SKVR som har gitt forskjellige kurs og seminarer i sosialkulturelt arbeid. Dette heftet gir ikke bare en detaljert beskrivelse av rockekursene som er gitt av teamet i ungdomssentrene og de lokale klubbene, men ser også detaljert på metodikken. Utgangspunktene for denne metodikken former en tilnærmingsmåte, men det fins naturligvis flere muligheter enn de som er beskrevet her. Erfaringene fra samme type kurs andre steder er også med på å forme innholdet i dette kursheftet. Vi har etter hvert også fått en solid erfaring på slike typer kurs i Norge, og denne erfaringen er tatt med i denne siste norske bearbeidelsen i 2009/2010. Utgangspunktet som er beskrevet her i Bomtikk viser oppfatningen til medarbeiderne i SKVR. Et antall av disse utgangspunktene er etter deres mening også brukbart for andre former for undervisning i pop- og rockemusikk. Videre beskrives utviklingen av kurset i løpet av årene, oppstartingen av Forening for Eie av Popinstrumenter og de nye muligheter for undervisning i rockemusikk, hvor erfaringen med et antall seminarer har tjent som modell. Mye av det opprinnelige materialet er beholdt, mens noe av metodikken er omskrevet for bedre å passe nyere teknikk og metoder. 4

Kapittel 1 - Årsaken til og utvikling av et kurs i pop og rock 1.1. Innledning I dette kapittelet ser vi nærmere på opprinnelse og utvikling av kurset i rockemusikk. Kurset begrenser seg først og fremst til begynnergrupper i det sosial/kulturelle arbeidet. I de fleste tilfeller dreier det seg om ungdom som (sett bort fra mange andre umuligheter) selv synes de ikke får et musikkpedagogisk tilbud som interesserer dem. Terskelen for de tradisjonelle institusjoner (kulturskoler) er for høy, ikke bare fordi det er for dyrt, men også kulturelt fremmedgjort. Når de vil lære noe om musikk, må det være pop og rock, alt annet vil være nytteløst. 1.2. Ide og bakgrunn Ideen til dette kurset i pop og rock kom først fra en en ungdomsarbeider i Feyenoord i Nederland. Blant de eldre ungdomsgruppene i ungdomsenteret han jobbet, var det liten interesse for aktiviteter han prøvde å sette i gang. Den ukentlige discokvelden visste seg å være det eneste som bandt dem til klubbhuset. På bakgrunn av erfaringer som gitarist i et band, ville han starte en aktivitet som hadde med pop og rock å gjøre. Han tok gitaren og forsterkeren sin med seg, fikk låne mikrofonen til DJ en, fant noen trommer og cymbaler og satte i gang. Det var ikke mye utstyr, men det viste seg å fungere. De ungdommene han vanligvis ikke nådde, kom nå regelmessig på klubben, de spilte sammen og laget litt musikk, og likte seg ganske bra. 1.3. Popmusikk og Foreningen for Musikalsk Forming Ved SKVR (Foreningen For Musikalsk Forming i Rotterdam, en slags musikk- "skole") jobbet det på samme tidspunkt tre rockemusikere, og en av dem var aktiv utøvende musiker. Han ble umiddelbart interessert i det som skjedde i Feyenoord og bestemte seg for å bruke de muligheter som fantes innen SKVR til å slutte seg til dette arbeidet. Resultatet ble et enkelt, men komplett sett basisinstrumenter, og mulighet for å bruke disse i åtte uker i Feyenoord. I SKVR ble det satt av tid for en medarbeider som skulle være med å arbeide på dette kurset. Seminaret ble forlenget til 16 møtedager, og langsomt men sikkert utviklet det seg mot et kursopplegg. Etterhvert ble kursopplegget forsvart med en del gode argumenter; pop og rock er en god metode i det sosiokulturelle arbeid blant barn og ungdom. Dette er en ny måte å undervise i pop og rock, en musikalsk uttrykksform som er viet liten oppmerksomhet i skolen og i ungdomsarbeid generelt. 5

1.4. Undervisning i rockemusikk Det kan ikke sies at mulighetene for lokal pop og rock er optimal, verken i Nederland der kurset ble utviklet, eller i Norge. Likevel kan en se en del positive trekk. Musikere organiseres i større grad i foreninger, og får mer offentlig støtte. Det fins ingen samordnet offentlig politikk for dette området, men det dukker stadig opp flere og flere muligheter. AKKS har drevet bandundervisning i Norge i en årrekke, og Musikkens studieforbund, sammen med blant annet AKKS og bandorg, er i ferd med å lage gode undervisningsopplegg for band. I tillegg har NISS i Oslo i de siste årene hatt stor suksess med helårlig skole for de som vil spille i band. Forsøk på å starte pop- og rockeaktiviteter er gjort på ulike steder. Spesielt i forbindelse med kulturskolene, og i kommunenes kulturkontor er det gjort mange forsøk på å starte rockeprosjekter. Dilemmaet er at det lokalt sjelden finnes lærekrefter som har forutsetning for å undervise i pop og rock, eller godt nok læremateriell. Mange av de bestående organisasjoner er ikke innrettet på å undervise i pop og rock. Denne musikkformen er vanskelig å dele opp i de ulike fagområder som blir presentert i forskjellige klasserom. Popmusikk er historisk sett tvunget inn i en form for selvorganisering og selvundervisning. Dette fremmer den spesielle kvaliteten og den stadige fornyingen innen pop og rock. Det er en forutsetning for god undervisning at disse egenskapene i rockemusikk blir respektert, og at organisasjonen tilpasses dette. 1.5. i mellomtiden... Som følge av den økende etterspørselen til nybegynnerkurset i rockemusikk, var det mulig å øke tilbudet i Nederland. Det ble ansatt nye medarbeidere, og snart var det et team på 6 personer. De var i stand til å gi 8 nybegynnerkurs pr semester, samtidig med at de jobbet med å forbedre det musikkpedagogiske innholdet i kurset. Det ble utarbeidet videregående kurs som skulle vare i et halvt år. Man fikk da en tretrinns kurspakke, der første kurs var et innføringsprøvekurs. På kurs nummer to er det bare en lærer, og deltakerne har egne instrumenter. På det tredje kurset fungerer læreren mer som en bandveileder, og er kanskje ikke tilstede hver gang. Nå har deltakerne fått relativt stor selvstendighet. 1.6. Forening For Eie av Popinstrumenter Ved siden av utviklingen av rockemusikere innen teamet fra SKVR, ble det tatt initiativ fra andre sentre som sammen med SKVR opprettet en forening for eie av rockeinstrumenter. Når kursene var over, viste det seg at det alltid at det var noen som hadde lyst til å fortsette i band, men som manglet det nødvendige utstyret og instrumenter. Derfor anskaffet foreningen et basissett med instrumenter som kunne lånes bort til de ulike avdelingene. I de fleste tilfellene skjedde utlånet samtidig med at ett eller flere kurs ble holdt i den lokale foreningen. Hver avdeling kunne fritt bruke instrumentene etter eget behov, og også leie ut for å tjene penger. På enkelte steder ble det bygd egne øvelseslokaler der grupper kunne øve for en billig penge. Utover øvinger ble disse lokalene også brukt til jamsessions og mindre forstillinger og rockefestivaler. Ungdommen ble selv aktive i å vedlikeholde utstyret og sørget for at alt fungerte. Denne gamle modellen kan kanskje også overføres til norske forhold, da vi blant annet gjennom Frifond har muligheten til å søke støtte til instrumenter. 6

Kapittel 2 - Oppsett og innhold for kurset 2.1. Innledning Kurset for pop- og rockemusikk er spesielt tiltenkt litt eldre ungdomsgrupper, fra 14 til 18 år. I løpet av ca seksten samlinger lærer de seg begynnelsen til de forskjellige stilarter innenfor rockemusikk etter egne ønsker. Instrumenteringen er elektriske gitarer, bassgitar, keyboard (alle med tilhørende forsterkere), trommesett, altsaxofoner og et høytaleranlegg med mikrofoner og stativer. Det eneste som er vanskelig å fastslå i denne beskrivelsen er de musikalske resultatene. Etter hvert forandres bildet fra et stort kaos gjennom harde øvelser til to gode låter som skal framføres for et lite publikum mot slutten av kurset. 2.2. Første samling Den første samlingen bør gå med til å prate om opplegget, gjerne spille litt musikk fra forskjellig stilarter. Hensikten bør blant annet være at deltakerne blir kjent med hverandre og lærerne, og at det skapes en positiv stemning til opplegget. Dette gjør det mulig å gjøre et motivert valg hvorvidt man vil fortsette på kurset eller ei. Etterpå blir de nødvendige avtaler gjort. En kan med fordel skrive kontrakt med alle som skal delta på kurset. Ikke for at dette skal være et slags reglement, men en avtale mellom de som skal delta på kurset og de som skal undervise. Denne kontrakten bør innholde noe om disiplin på øvingene, noe om fravær, noe om hva slags musikk gruppa liker og ting som kan være nyttige å vite om hverandre slik at samarbeidet blir best mulig. Når en har kartlagt musikksmak hos deltakerne, bør en ta hensyn til dette når låter skal lages og arrangeres. Denne første samlingen vil ofte kunne være noe kortere enn de andre samlingene. 2.3. Annen samling Begynnelsen er å lære å sette sammen det tekniske utstyret. Dette gjøres for hvert instrument, sammen med en kort forklaring. Hva brukes det til? Hvordan settes det sammen? Hvordan kobles det (og hvor skal det absolutt ikke kobles til)? Hvordan spiller man på instrumentet? Meningen er at fra nå av skal det være kursdeltakerne som setter opp alt utstyret. Når alt sammen står ferdig kan deltakere teste dette litt. På denne måten kan lærerne fort skaffe seg en liten oversikt over hvem av deltakerne som kan noe fra før, og litt om de ulikes forutsetninger til å spille elektrisk musikk. 2.3.1 Trommesett Etter dette mer eller mindre organiserte muntre kaoset beveger vi oss til trommesettet. Hver del blir tatt opp for seg (hi-hat, skarptromme, stortromme etc.), hvordan spiller man på det og hvordan holdes stikkene. Ved hjelp av en forklaring om hvordan fjerdedelstakten er ("down-beat" på 1. og 3. takt, "afterbeat" på 2. og 4. takt) blir det på tur øvet av to deltakere på trommesettet, mens de andre får stikker og tørrtrener. Meningen er at alle etter hvert kan slå en slik "afterbeat" rytme: Eksempel 1 7

Eller: Eksempel 2 Hvis favorittstilen er Ska, velger vi som regel slik: I reggea er den rytmiske underfordelingen av fjerdedelstakten noe mer komplisert. For trommene er det som regel slik: Eller noen kanskje slik: Disco blir slik: 8

Eller for noen slik: Det strebes etter: (h=høyre v=venstre) Å lære en slik rytme kan skje på forskjellige måter. Noen ganger er det nok å spille det for noen og vedkommende gjentar det med en gang. I de fleste tilfeller lærer vi de forskjellige deler separat. For eksempel først bare basstromma, hvor det passes på at det gis et hardt slag uten derved å bruke hele kroppen. Så følger skarptromma slik: bom tikk bom tikk. Nå basstromma med hi-hat, så skarptromma med hi-hat, og så prøves alle tre samtidig. Noen ganger lykkes det ikke i det hele tatt å spille på disse tre samtidig. Da vil det noen ganger hjelpe å spille på hi-hat i åttendedels tempo isteden for fjerdedels. Å øve alt dette skjer naturligvis i et langsomt tempo. Kursdeltakere må ha tid til å tenke på hva de skal gjøre. Samtidig kan dette kan også virke fremmedgjørende. Det de spiller ligner ikke det de har hørt før. Det de gjør er blitt så abstrakt at de ikke gidder å være med lenger. Å spille en rolig groove i et rolig tempo kan hjelpe. Som regel er det slik at de fleste deltakerne på kurset nå er i stand til å spille en basisrytme på trommene. Det er viktig å passe på spillestilling, slik at deltakerne ikke sliter seg ut etter første øving. 2.4. Tredje samling På denne samlingen handler det mest om bassgitarer og gitarer. Trommesettet står også oppstilt, men blir foreløpig ikke brukt. Er det flere rom som kan brukes, deles gruppen i to. Den ene gruppen begynner å øve med bassgitaren og den andre med gitaren. Gruppene bytter på å spille på gitar og bassgitar. Er det bare ett rom tilgjengelig spiller hele gruppen først bassgitar og så gitar. Til slutt spiller trommer, basser og gitarer sammen. 2.4.1. Bassgitar Først forteller vi om bassgitaren, de forskjellige deler (hals, bro, bånd), toneregulering, basspartiets funksjoner (basis for akkordene), bassens plass i rytmen (forbundet med stortromme, down-beat) og bassforsterkeren (knapper etc.). Vi advarer mot å koble bassen på gitarforsterkeren eller mikrofoninngangen på mikseren. Det er da en viss risiko for å sprenge høyttalerne. Bassen spilles ikke ved hjelp av plekter, (det kan jo alltids skje seinere), men man bruker peke- og langfinger på høyre hånd hver sin gang. Dette er ganske vanskelig og derfor begrenser vi bruken av venstre hånd bare til noen få enkle toner. Vi unngår å spille på løse strenger. Det viser seg at det er teknisk vanskelig å spille på åpne strenger, og samtidig dempe strengene med venstre hånd for ikke å få for lange, uklare eller dårlige toner. 9

Eller et eksempel der det spilles med åpne og lukkede strenger. Ved spilling av dette prøver vi å lære kursdeltakere å bruke flere fingre på venstre hånd. I første eksempel er det lettest å spille den første A-en med 4. finger (lillefingeren) i 5. bånd på E-strengen. C spilles ved å trykke 1. finger (pekefingeren) i 3. bånd på A-strengen. Til D-en bruker vi 4. finger (lille) i 5. bånd på A-strengen, og F-en spilles med 1. finger (peke) i 3. bånd på D-strengen. Så igjen 4. finger for A-en og 1. finger for C-en. E i siste takt spilles åpen E-streng, og til slutt spilles Giss med 2. finger i 4. bånd på E-strengen. Å presse ned strengen er lettest ved at tommelen på venstre hånd plasseres midt bak på halsen. Hovedregelen for en bassist er å spille den samme rytmiske figuren som basstromma til trommeslageren, downbeaten. Disse eksemplene kan spilles sammen med trommeeksempel 1 og 2. 2.4.2. Gitar Første gitarundervisning faller sammen med den til bassen. Funksjonen til instrumentet er naturligvis forskjellig fra bassens. På gitar kan man spille melodier - improvisert eller ikke - samt at man kan spille akkorder. Vi begrenser oss som regel til den siste muligheten. I prinsippet kan man koble instrumentet på alle forsterkere som er tilstede. Akkordene slår man an ved hjelp av et plekter. I motsetning til den tradisjonelle gitarmetodikken begynner vi å spille barreakkorder med en gang. Det betyr at pekefingeren på venstre hånd plasseres flatt på halsen, og med de øvrige fingrene presses de nødvendige strenger ned. Dette har forskjellige fordeler. Ved spilling av barreakkord er holdningen av venstre hånd slik det skal være, ikke skjev eller krum, eller med tommelen langt ovenfor halsen. Dessuten, når du spiller en barreakkord så spiller du alle tonene i akkorden. Samtidig blir alle fingrene brukt, men ikke slik at du må styre dem hver for seg: en etterfølgende akkord kan spilles bare ved å forandre posisjonen, fingerstillingen er den samme, og du slipper å flytte fingrene til andre strenger. Denne måten å lære å spille gitar kan virke vanskelig. Det ser mye mer innviklet ut enn for bass eller tromme. Forenklinger som f eks stemming av gitaren i en akkord eller å spille en halv barreakkord (eksempelvis kun de tre høyeste strengene) viser i praksis bare å være å utsette problemene. Så fort du går over til å stemme gitaren vanlig og spille vanlige akkorder må du likevel begynne helt forfra igjen. 10

Romerske tall (V, X etc.) viser posisjonen på gitarhalsen til venstre pekefinger. Andre tall viser posisjon for de øvrige fingrene. (1=pekefinger, 2=langfinger etc.) Grunnrytmen til et gitarparti forbinder vi som regel med rytmen til skarptromme (afterbeat). Noen ganger også med hi-hat, som for eksempel i Ska. Når alle har prøvd seg på bass og gitar, blir det til slutt øvd med vekslende besetning. Ovennevnte eksempel ser da slik ut: 11

2.5. Fjerde samling Nå er turen kommet til keyboard og saxofon. Interessen for disse instrumentene varierer fra kurs til kurs, men en del av hele poenget med kurset er at også disse instrumentene skal gjennomgås, prøves av alle og benyttes. De tre mest kjente instrumentene i rockemusikk er blitt vist, og ofte er det slik at deltakere nå har valgt mellom de tre; trommer, bass og gitar. Det vil ikke på alle kurs være slik at instruktørene behersker saxofon, og det kan derfor skje at dette instrumentet ikke tilbys på enkelte kurs. Er det mulig å arbeide i to ulike rom, gjennomgår en av lærerne sax, de andre gjennomgår keyboard. Til slutt prøver vi oss med en samspillsøkt med alle instrumentene. 2.5.1. Keyboard På keyboard kan man spille akkorder, melodier og basspartier hver for seg, men også samtidig. Etter at det er blitt sagt noe mer om keyboardet (ulike klangmuligheter, tremolo, volum etc.), begrenser vi oss til enkle melodier. I begynnelsen som regel bare med en hånd. eller: (keyboard-parti til eksempelet i kapittelet om gitaren). Det siste enda en gang, men uten å veksle posisjon. 2.5.2. Saxofon Saxofonen er et melodiinstrument. Er det flere deltakere som spiller saxofon, finnes det utover å spille melodi også andre muligheter. Man kan spille liggende akkorder eller man kan forsterke variasjoner på rytmen. Først fortelles hvordan saxofonen holdes. Her må man passe på at hendene ikke griper alt for krampaktig rundt instrumentet. Det er stor risiko for at klaffene som sitter på siden blir åpnet, og da virker ikke saxen. Videre forteller lærerne litt om stillingen på lepper (munnstilling), tenner og tunge. Nå kan man prøve å få tone, øve på et enkelt "riff", en enkel melodi med tre eller fire toner. Vi passer på at alle tonene ligger i et register (som regel det høye) slik at vekselbruken av oktavklaffen blir unngått, gjerne i intervallet (på instrumentet) fra H til F eller E. Vi bruker heller ikke for høye eller for lave toner. Ved spilling må det passes nøye på blåseteknikk og embrouchure. Saxofonen er et transponerende instrument. Alt-sax, som vi bruker i dette kurset, er stemt i Ess (Diss). Det betyr at musikken som lages må være i samsvar med saxofonens egenskaper. 12

(saxofonparti tilhørende eksempel for gitaren, tostemt) Den andre delen av denne samlingen blir det igjen øvet med vekslende besetning. 2.6. Femte til og med åttende samling Noe av det mest spennende er valget av instrumenter. Dette skjer den femte samlingen. Målet er at alle instrumenter skal besettes og at ikke alle vil spille gitar, Det blir ikke noe spennende band med 10 gitarer. Dessuten bør så mange som mulig av deltakerne kunne spille samtidig, og da må jo hele instrumentparken utnyttes. Fra nå av blir musikkutrykket utvidet: Vi lager en intro og et refreng. Det lages en tekst (som regel av deltakere), og en melodi (gjort av oss). En (eller flere) av deltakere må selvfølgelig synge. Basspartiet blir utvidet noe, gitarpartiet blir gjort noe mere friskt, av og til et "fill" på trommene. Nå oppstår det nye problemer: Hvordan er nå rekkefølgen i stykket, hvor mange takter varer dette, og når kommer saxen inn, hvor kommer refrenget etc. Ofte skriver vi stykket på et stort skjema, slik at det blir synlig for alle hvor hver enkelt befinner seg i musikkstykket og hva hver enkelt gjør på de forskjellige stedene. Når kurset er kommet så langt, har gruppa fått en fast besetning. Fins det fortsatt flere interessenter enn det er eksemplarer av et instrument, veksler man på å spille på det. Det ideelle er at alle deltakerne spiller hvert sitt instrument, og at alle instrumenter er benyttet. 13

2.7. De neste åtte samlinger På disse samlingene blir det innstudert minst en ny låt. Det viktigste i denne delen av kurset er - ved siden av samspillet - å lære å beherske instrumentene bedre teknisk. Den nye låta bør være litt mer komplisert enn den første. Alle instrumentene blir litt vanskeligere å spille, pluss at skjemaet blir litt mer komplisert. Om det fins flere rom å være i, kan instrumentgruppene øve separat: trommene på ett sted, gitar og bassgitar på ett annet sted, keyboards på ett sted og saxofon på ett sted, men fortsatt legges det størst vekt på at alle spiller samtidig i samme rom. For å utvide mulighetene litt mer, lager vi ulike klanger og lyder på keyboardene. Hver samling blir avsluttet med samspill. I den forbindelse er det viktig å øve dynamisk oppbygging av låta som spilles. Dette er som oftest den største svakheten med nybegynner- og amatørband. Instruktørene går rundt og hjelper til hos de som trenger det for at låta ikke skal stoppe opp. 2.8. Kurs for jenter Kurset for jenter går parallelt med blandingskursene. Det er bare stemningen som skiller kursene. Eksisterende kjønnsmønstre i musikkmiljøet har ofte tidligere i tiden ført til at guttene har vært skeptiske til jentenes ferdigheter, da spesielt på instrumentalt nivå (kvinnelige vokalister har vært mye mer akseptert). Denne skepsisen ser vi heldigvis er i ferd med å forandre seg jo flere jenter som deltar. Organisasjonen AKKS har i en årrekke hatt egne kurs for jenter i tillegg til blandingsgrupper, og det har ofte vist seg å være enklere å ha egne jentegrupper til å begynne med. 2.9. Avslutning av kurset Som avslutning av kurset kan det være en ide å la gruppa spille på et arrangement i fritidsklubben, eller på skolen der kurset er avholdt. En kan ikke forvente at et band skal stå for underholdningen en hel kveld. Det kan være en ide å invitere band fra de andre kursene til å spille. På den måten gir det en mulighet for at bandene på de ulike kursene kan spille for hverandre og publikum flere ganger på ulike steder. Dette er viktige erfaringer for nybegynnerband. En spillejobb kan ofte kompensere for 5 øvinger. Dessuten lærer man litt om å spille sammen en hel låt uten å ha mulighet for å stoppe. Og man lærer noe om å være nervøs før man skal spille, og om hvordan et publikum reagerer på det bandet gjør. Slike arrangementer er som oftest svært hyggelige, særlig for de som har opptrådt. 14

Kapittel 3 - Utgangspunkt for metodikken 3.1. Innledning Dette kapittelet går nærmere inn på utgangspunktet for metodikken. Det er spesielt rettet mot nybegynnerkurset slik det er beskrevet i kapittel 1. Denne metodikken kan være et utgangspunkt for andre former for undervisning i pop og rock. 3.2. Ledelse Hvert kurs blir ledet av to instruktører. Det har ofte vist seg at kurs for jenter fungerer bedre hvis de ledes av jenter. Instruktørene bør kunne noe om de fleste instrumentene som det undervises i. En ide er at de to som skal jobbe sammen utfyller hverandre når det gjelder instrumentkunnskap. En som kan trommer, bass og gitar, og den andre keyboards, sang og sax. Hvis dette ikke lar seg gjøre, er det viktigste at instruktørene kan forklare hva som skjer, det kreves ikke at en skal kunne spille alle disse instrumentene godt. For hver samling blir oppgavene fordelt. En måte å gjøre det på hvis kurset er i nybegynnerstadiet; den ene instruktøren gir generell instruksjon, og den andre gir individuell hjelp til deltakerne. Etter noen kurskvelder bør instruktørene avtale seg i mellom hvilke instrumenter de skal ha som hovedområde. En mulig arbeidsdeling er nevnt i avsnittet før, men kan selvfølgelig gjøres på en annen måte. Det viktige er at instruktørene ikke gir forskjellige beskjeder og forklaringer. Det beste er to instruktører som vet at de samarbeider godt, og kan planlegge det som skal skje fra gang til gang. Kursdeltakerne kan lett bli frustrert over instruktører som ikke er riktig sikker på hva de vil formidle. Ved samspill - særlig i begynnelsen, men også seinere i kurset - er det en fordel at en av lærerne spiller på et av instrumentene. Uerfarne nybegynnere faller lett ut av rytmen, da er det fint å ha en instruktør å støtte seg til. Den andre instruktøren løper rundt og hjelper de andre, retter en finger her og en der, bringer afterbeaten på plass for han som spiller trommer og gir et trøstens ord til bassisten osv. Denne arbeidsfordelingen kan avtales på forhånd, eller situasjonen gjør at arbeidsfordelingen bare blir slik. 3.3. Kurs for jenter ledet av jenter. Tidligere har det ofte vist seg at jentene som har begynt på rockekurs med gutter har sluttet fort. Det kan forklares med at terskelen for å gjøre noe med rockemusikk ofte ligger en del høyere for jenter enn for gutter. Pop og rock er historisk sett i stor grad mannsdominert. Deltakelse av jenter som annet enn vokalister ble tidligere først tolerert når de klarte å bevise at de kunne spille like godt som de beste gutta. Selv om mye av dette er i ferd med å forandre seg, så er ideen med å ha egne kurs for jenter er å gi dem mulighet til å lære seg å spille rock på egne premisser. AKKS har gjort dette med stor suksess i en årrekke, og har hovedansvaret for at det nå kryr av kvinnelige musikere og band i Norge. På kurs ledet av jenter blir identifikasjonsmulighetene optimale og resultatet kan bli at jentene jobber målbevist og selvsikkert uten konkurranse fra guttene. AKKS har både egne jentegrupper og blandingsgrupper, og det er både kvinnelige og mannlige instruktører på disse kursene. 3.4. Seminar, kurs eller begge deler? Til å begynne med fikk kursene navnet rockeseminar (workshop). Dette har etter hvert blitt forandret til rockekurs. Forskjellen er ikke altfor stor, men noen ulikheter finnes. Kjennetegnet på et seminar er at det er tilgjengelig for alle og at det går over en avgrenset periode på en til tre dager. Det spiller ingen rolle hva slags instrument man tar med seg (eller på hvilket nivå man spiller). På seminaret erfarer hver deltaker hvor nye muligheter fins, og hver deltaker bestemmer om han vil utnytte dette eller ikke. Dette viktigste er i å spille sammen med andre mennesker, og alle har like muligheter til å lære noe nytt. Et kurs blir kjennetegnet ved sin tydelige målsetting og lærestoff. Deltakeren som ikke klarer å følge med faller utenfor og forlater kurset tidlig. Alle begynner på samme nivå, og det fins ikke særlig plass til ville initiativer. Vår aktivitet kaller vi for 15

kurs, med elementer fra seminar. Vi bruker et begrenset antall instrumenter. Vi lærer deltakere bestemte ting med den hensikt at de skal kunne spille til slutt. Går ikke dette forlater vedkommende kurset. Men det fins også elementer fra seminarets ide. Eget initiativ blir hvis mulig stimulert, mennesker kommer også for det sosiale aspektet ved å ha det hyggelig sammen med andre og lage musikk sammen med andre. Den siste delen av kurset er ikke så strengt kurs, men bør ha mer av seminarets ide. Det som er det viktige er at hver enkelt deltaker lærer et minimum av det som skal til for å kunne være med i et rockeband. Fører dette til at det dukker opp nye band etter kursene, er noe av hensikten oppnådd. Men om noen deltar bare fordi de synes det er morsomt, er dette også bra. 3.5. Rettet mot et direkte resultat Fra starten av må det som læres gi direkte resultat. Metodikken er ikke basert på årelange tekniske øvelser før man kan spille eller lage musikk. Tvert om, allerede første kvelden må det være klart for alle at det man lærer har en helt nødvendig funksjon i hele opplegget. Derfor er nesten alle øvinger lagt opp med noe individuell undervisning på et instrument, og mye samspill. I samspillet fins det mange viktige elementer som er viktig for pop og rock. For det første er det naturligvis gøy, men man også må passe på hverandre, høre på hverandre, spille lavere, holde tempo, begynne på riktig sted osv. Det er viktig å gi den enkelte kursdeltaker instrumentale grunnferdigheter, og plukke av dem alle forsøk på triks. Å stemme en gitar i en bestemt akkord for å gjøre spillingen lettere, eller spille bare med en finger på bass, gal munnstilling mm. kan være morsomt, men i lengden vil det ikke føre fram. Alt må lærers på en slik måte at alle forutsetninger for en god utvikling er til stede. 3.6. Rytme som utgangspunkt Taktarten som er mest brukt i rockemusikk er firefjerdedelstakt. Måten denne er fordelt på er ofte bestemmende for stilen: I reggae er denne fordelingen annerledes enn i punk/disco. Dette er ikke bare tydelig på trommene men har også konsekvenser for alle andre instrumenter. I første instans begrenser de forskjellige instrumentene seg til hva vi kaller for dens rytmiske hovedfunksjon, senere blir den videreutdypet. Det er viktig fort å få en oversikt over musikksmaken til deltakerne på kurset, slik at en kan få lagt den rytmiske basis. 3.7. Bekjentskap med de forskjellige instrumenter De første fire kurssamlinger er rettet mot å gjøre seg kjent med de forskjellige instrumentene. Her er det viktig at alle kursdeltakere prøver hvert eneste instrument. De lærer seg mulighetene for hvert instrument og føler hvordan det er å spille på de forskjellige instrumentene. Det er mulig for dem å velge på en mer motivert måte hvilke instrument de vil spille. Det hender ofte at en person begynner med den ideen at han vil spille på trommer. Men etter et par ganger viser det seg at han har liten følelse for dette. Han vil heller spille bass. Denne personen kan velge bass fordi problematikken med de øvrige instrumentene er kjent. Det er en fordel å vite mest mulig om instrumentene som brukes i et band. Det er også ofte slik at instruktøren er med på å påvirke valg av instrument, fordi instruktøren lettest ser hvilket instrument den enkelte egner seg til å spille. 3.8. Notasjon I rockemusikken bruker man sjelden notetegn. I rockekurset arbeides det ikke med det, og det er heller ikke nødvendig. Å lære å spille ved å høre, se og ta etter virker bra. De fleste pop og rockemusikanter har lært seg å spille på akkordskjema. Dette er et hjelpemiddel for å huske hvordan låten går, og for å skaffe seg den totale oversikt over låten. 16

3.9. To deler av åtte samlinger Kurslengden av seksten samlinger ble til å begynne med bestemt av lengden på skoleåret. På denne måten er det mulig å gi to sett kurs pr år; ett i høstsemesteret og ett i vårsemesteret. I praksis viser det seg at seksten samlinger er en brukbar lengde. Delingen på to blokker av åtte samlinger er delvis p.g.a. innhold og delvis av praktiske grunner. Innholdet forandres etter 8 ganger, alle har nå valgt et instrument og øving av nye ting kan begynne. 3.10. Antall og alder på deltakerne. Ved begynnelsen av kurset er det fastlagt at minimum ti og maksimum femten kan delta på kurset. Det kan da bli en stor gruppe, men en del av metodikken er å håndtere en relativt stor gruppe med bredt instrumentspekter. De musikalske mulighetene blir også større, og man kan spille på vekslinger deltakerne imellom på en helt annen måte enn om kurset hadde en tradisjonell besetning på 4 personer. Det er også en fordel at man kan lære internt i gruppa, av kameratene på kurset. Er f.eks den ene trommeslageren litt ustø i rytmen til å begynne med, kan det hende at den andre er bra, slik at ikke det hele rakner. På denne måten blir kravene til den enkelte litt mindre den første tida, og man opplever ikke så lett nederlag i den første, viktige, men også vanskelige fasen. Minimumsalderen er fastsatt til 14 år, men det viser seg at mange 12- og 13- åringer er interessert i å være med. Man bør prøve å holde seg til 14-årsgrensen, både av rent fysiske grunner (lengde på fingre mm) og fordi evnen til å konsentrere seg er bedre hos en 14-15-åring enn hos en 12-13-åring. Hvis man får en gruppe med en del 12-13-åringer, må det arbeides litt annerledes enn med en gruppe med 15-16-årige og eldre. Programmet blir stort sett det samme, det er bare arbeidstempo, til dels metodikk, intensitet og resultater som er forskjellig. 3.11. Tempo på kurset I begynnelsen av kurset gjør man det klart at det er viktig å møte opp hver gang. Kurset skrider fram såpass fort at det er vanskelig å arbeide med deltakere som har vært borte en eller to ganger. Er det en god grunn for ikke å være tilstede hjelper vi så godt vi kan, men blir man bare borte uten grunn, nytter det ikke å fortsette. Som før nevnt går det an å lage kontrakt med hver enkelt medlem på kurset, et av punktene i denne kontrakten bør innholde frammøte, hva som skjer når en er borte uten grunn, med grunn osv. 3.12. Bandet blir resultat På slutten av kurset er deltakerne kommet så langt at de kan spille to eller tre låter ganske godt. Dette er naturligvis veldig tilfredstillende for alle kursdeltakere. I de fleste tilfeller vil de da også helst fortsette å spille i band og lage musikk. Vi stimulerer interessen for å opprettholde og utvikle bandet. Ikke direkte for å øke det allerede store antallet av band, men fordi det å spille i band er den beste måten å utvikle seg videre. 17

Kapittel 4 - Nye muligheter for undervisning i pop og rock 4.1. Fortsettelseskursene Som en følge av nybegynnerkurset er det ofte nødvendig å lage nye undervisningsmuligheter og kurs. Det har vist seg at nybegynnerkurset ikke gir nok i forhold til at de ulike gruppene skal kunne fortsette på et selvstendig grunnlag. Innholdet av videregående kurs må bli rettet mot selvstendighet, slik at avhengigheten av ledelse blir mindre og mindre. Nybegynnerkurset er et praktisk opplegg, basert på å spille først og så sammenligne, rettet mot direkte resultater. Videregående kurs må formidle til deltakerne at de må prøve å gjøre ting selv, og øve uavhengig om instruktører er tilstede eller ikke. Det blir derfor nødvendig med noe musikkteori. Denne må legges opp slik at den står i forhold til den musikalske praksis deltakerne er i. Det er nyttig å vite hvor på instrumentet de forskjellige toner er plassert; hvordan en akkord er bygget opp og hvilke toner en kan spille samtidig; forskjellen mellom dur og moll, rytmisk og dynamisk oppbygging av en låt ol. Musikkteori kan best formidles gjennom øving på en ny låt, der deltakerne selv er med på å forme denne låten. Deltakere kan selv bestemme rytmen på bakgrunn av de antall akkorder som er gitt, og hvordan melodien går. Melodien kan læres på grunnlag av lytting og ta etter, en kan lage egne og alternative basslinjer osv. Formen på låta kan også bestemmes av deltakerne, ved å stokke om på vers og refreng og stikk. Når en har lært en ny låt er det kanskje et poeng å spille den samme låta i en annen toneart. På den måten lærer en instrumentet sitt bedre å kjenne, samtidig med at en lærer seg å ta hensyn til sangeren som ikke kan synge i alle tonearter. De som synger kan lære seg noe om fraseringer, intonasjon og klanger i stemmen. Det er sunt for utviklingen av gehøret at en lærer seg å spille ved å ta etter. På den måten lærer en seg rockens indre liv, og lærer seg fort å bli en habil rockemusikant. 4.2. Eget instrument og øving For å kunne gjøre framgang på instrumentet er det viktig å ha et eget instrument. Da kan du forbedre teknikken, og øve hver dag slik at du får opp spillekondisen. Det er viktig. En kan selvfølgelig påvirke deltakerne til å begynne på kulturskolen i kommunen. For noen er dette et riktig alternativ, for andre ikke. Det kan være at kulturskolens metodikk ikke stemmer overens med rockekurset, eller at mange ungdommer rett og slett ikke liker å gå på skole. Istedet kan en arrangere korte seminarer der en tar opp spesielle problemer. Det kan være for et bestemt instrument (gitar, bass, trommer, keyboard osv), seksjoner av instrumenter (blåsere, kor), sjangere, rytmer mm. 18

4.3. Spredning av tilbudet Nybegynnerkurset og oppfølgingen ble i første omgang gitt ut fra en sosialkulturell situasjon. Problemet med mangelen på undervisningstilbud kan ikke begrense seg til dette. Det bør strebes etter bredere tilbud som inkluderer flere årsgrupper og flere målgrupper. Alt fra nybegynnere til viderekommende. Dette tilbudet bør preges av allsidighet. Det er allerede understreket at seminaret er den beste måten å lære, og å lære bort pop og rock. På alle nivåer er det mulig med seminarer som tar for seg stilarter eller instrumenttyper. Eksempelvis keyboard, rytmegrupper, funk, blues, punk osv., men også seminarer hvor man behandler praktiske saker, studio, demo, plakater, PR osv.. Skolering i rockemusikk kan ikke formes i en læreplan. Den kan heller ikke evalueres som et fag i skolen. For de som er med på kursene er dette i stor grad basert på frivillighet, derfor er motivasjonen sterkere enn til mye av det som foregår innenfor skolens vegger. Skolering i rockemusikk må holde på med aktuell musikk, og må selv være en faktor i fornying. Fornyingen ligger i tilnærmingen: rockemusikk kan spilles uten årelang øvelse i skalaer og etuder. På seminaret blir det laget musikk. Denne har en verdi i seg selv, og for de som sammen lager denne musikken der og da. 19

20