Ja takk, begge deler! Kan undervisning i grupper utfylle individuell undervisning? Ved Frøydis Ree Wekre, professor emerita, NMH Ulike måter å lære på. Noen hører godt og tar lett til seg det som blir gitt av informasjon og forslag. Det er ofte de skoleflinke, med god korttidshukommelse. (Om de også tar informasjonen med videre i sitt arbeid er en annen sak.) Andre ser godt, andre igjen føler og kjenner, uten nødvendigvis alltid å være klare til å ta informasjonene/forslagene til seg, der og da. Eller informasjonen oppleves som uklar, utydelig, negativ eller annet. Typene A, B, C og D fra idrettspsykologien: A har sterkt ønske om fremskritt, men er også bekymret for å dumme seg ut B har et like stort ønske om fremskritt, men er mindre bekymret for å dumme seg ut C har ikke noe stort ønske om fremskritt, men vil absolutt ikke dumme seg ut D har ikke noe stort ønske om fremskritt, og blåser i om han/hun dummer seg ut Mange av oss hovedinstrumentlærere har opplevd at når det kommer en gjestelærer kan det oppstå umiddelbare fremskritt i enkelte studenters spill, ved at det foreslås endringer som vi selv egentlig for lengst har foreslått, men som kanskje da gikk inn det ene øret og ut av det andre Når noe sies i en mesterklassesituasjon kan det gjøre større inntrykk, eller så var studenten plutselig klar til å fatte budskapet, eller så var budskapet presentert på en bedre/morsommere/mer kreativ måte. Det er bare å svelge stoltheten og glede seg over fremskrittet, selv om en annen fikk innkassere kreditten. Mester-svenn-tradisjonen kan også være mester + svenner i flertall. Se til Frankrike og Russland, for eksempel, hvor nesten all undervisning foregår i klasser, dvs. med andre tilstede enn den aktuelle studenten som har lærerens fokus i øyeblikket. Det gir et øket trykk når det er flere til stede i undervisningssituasjonene. Dette kan
ha negative konsekvenser for utviklingen til de svakere sjelene, men for de sterke er det nok en fordel at man spiller for folk så ofte og så jevnlig som mulig, i tillegg til å spille for læreren. Prestasjonsangst blant studentene er et tilbakevendende tema. Det finnes mange ulike måter å demme opp for dette på. En av disse er å spille mye for folk før man spiller for folk, som en naturlig del av forberedelsene. Organisering av hovedinstrumentundervisningen. Normalt har hver student krav på et visst antall timer undervisningstimer på hovedinstrumentet i løpet av året. Ved NMH har det ligget stabilt på 60 minutter hver uke i 29 uker. Da jeg selv hadde kommet til skjels år og alder for cirka 5 år siden, slo det meg at jeg ville prøve en modell hvor en viss del av den tilmålte tiden ble brukt i grupper. Studentene var positive til å være med på et slikt forsøk. De ble delt inn i grupper på tre personer, i noen tilfeller på samme eller nesten samme årstrinn, i andre tilfelle ut fra hvem som kunne passe sammen mht faktisk nivå. I enkelte tilfeller rokerte vi litt på sammensetningene da halve året var gått. Hver student fikk 45 minutter individuell leksjon ukentlig, altså alene med lærer (det kunne nok hende at noen stakk innom for å høre på, men det var spontant, uorganisert og tilfeldig). Det er selvfølgelig lettere og mer behagelig for læreren å kunne ha 60 minutter til de individuelle timene, men med litt bevissthet på å kutte ut det meste av småpraten gikk det helt fint. Dertil fikk hver student en 60 minutters gruppetime, hvorav de individuelt eide eller disponerte cirka 20 minutter hver. Altså kan man si at de fikk 65 minutter direkte oppmerksomhet hver, pluss 40 minutter med lytting på og interaksjon med de andre i gruppen, hver uke. Gruppene fikk bokstavnavn. Heldigvis bor jeg selv i samme geografiske område som Musikkhøgskolen. Derfor var det greit for meg å disponere tiden fleksibelt, ut fra hva hvordan ukeskjemaet ble seende ut. Innhold i gruppetimene. Jeg valgte å la den enkelte student selv bestemme hva vedkommende ville fremføre for gruppen fra uke til uke. Det kunne være en etyde, et helt soloverk, eller bare utdrag fra et soloverk eller fra orkesterlitteraturen. Spillet tok fra 5 til 10 minutter
av de tilmålte 20. Resten av tiden ble brukt til å samle inn tilbakemeldinger fra de andre i gruppen og fra meg. Det hendte en sjelden gang at noen var i såpass dårlig humør at de ville slippe tilbakemeldinger, og da lot vi kommentarene hvile. Stort sett ville alle høre hva publikum kom med av ros og gode idéer. Det var strenge regler for tilbakemeldingene; kun én positiv samt én konstruktiv melding fra hver person. Evnen til å fatte seg i korthet skulle også trenes. De fleste snakker altfor mye, ikke minst vi lærere... Av og til endret vi på formatet og spilte trio eller kvartett for å ha det litt gøy. Konsentrasjonsleken ble gjennomført en gang i blant, når noen syntes å trenge ekstra hjelp til å fokusere under stress. Dansing til solospillet ble også gjort ved et par anledninger. Dersom et medlem av gruppen var syk kom det som oftest en vikar; de andre studentene sto i kø for å få en ekstra gruppetime. Og hvis jeg var bortreist en uke, møttes studentene på egen hånd og gjennomførte gruppetimen selv. Evaluering av gruppeopplegget. Tilfeldighetene ville at min kjære kollega og medspiller Bjørg Bjøntegaard fikk nyss i hva vi drev på med. Hun meldte seg og ville se nærmere på det hele. Hennes innsats resulterte i en rapport som klart viste positive effekter av denne organisering av hovedinstrumentundervisningen. Jeg anbefaler den sterkt! I tillegg kan man ha de mer ordinære klassetimer, hvor alle på samme instrument samles og bedriver gjensidig opptreden for hverandre, gjerne med akkompagnement dersom det er praktisk mulig. Disse skjer gjerne litt sjeldnere enn ukentlig, og alle får heller ikke spille hver gang.
Videre lesning for interesserte: Momenter til vårt søkelys på undervisningsformen MESTERKLASSE Hvordan kan en mesterklasse defineres? Der er en lærer, en student (av gangen) og publikum til stede. Man kan også ha en akkompagnatør med i situasjonen. I dag har vi valgt å fokusere på hvordan denne undervisningsformen brukes hos oss, ved Fora og ved Interpretasjonsfaget. Hva ønsker publikum? Publikum, dvs. tilhørerstudentene, ønsker en interessant og inspirerende opplevelse, samt at innholdet har overføringsverdi. Man ønsker også til en viss grad, i et hvert fall av og til, å bli aktivt involvert, slik at det åpnes for kommentarer og refleksjoner fra salen rundt det som ble spilt. Og man ønsker at den oppsatte tiden respekteres. Hva klager publikum på? Primært at man ikke hører hva som foregår, det blir for privat. Dernest at lærerens vinkling kan oppleves som ikke relevant for studenter med andre instrumenter og/eller annet repertoar. Av og til klages det over negativ pedagogikk, med mye bruk av nei og ikke. Av og til blir publikum totalt oversett. Studenten som spiller er som oftest litt nervøs, spent, stresset. Hun/han skal møte en ny lærer, og sannsynligvis bare for denne ene gangen. Han/hun er seg svært bevisst på at mange andre studenter er til stede. Det kan oppstå en følelse av uthenging, selv om dette ikke er gjestelærerens intensjon. Samtidig kan situasjonen være en fin trening i å spille for flere. Læreren: De fleste som gjester ved fora etc. fra våre egne rekker er mest vant til å forholde seg til en student av gangen, uten publikum. Noen opplever derfor ekstra høyt stressnivå. Det er en utfordring at man både forventes å kunne undervise andre instrumenter og annet repertoar enn sitt eget, samt at innholdet av undervisningen bør være relevant for publikum. Noen har en naturlig evne til å bli hørt på bakerste benk, for andre vil trening kunne gjøre underverker. Den stramme tidsrammen krever at man velger ett eller to aspekter til nærmere refleksjon. Som oftest vil det musikalske være i forgrunnen. Av og til kan det være konstruktivt å gripe fatt i det psykiske. Å fokusere på instrumentaltekniske aspekter er sjelden på sin plass i denne situasjonen. Evnen til å involvere publikum på en hyggelig og konstruktiv måte kan trenes. For en eventuell akkompagnatør kan situasjonen føre til blandede opplevelser. Eksempler.
Notat fra FRW, September 2004. Til alle som skal være gjestelærere ved faget Interpretasjon for studentene på masternivå. Det har vært en del kommentarer fra studentene i løpet av de siste par år angående hvordan dette faget fungerer. Derfor kommer det her en huskeliste for denne typen mesterklasseundervisning. Se også vedlagt en separat artikkel som omhandler denne undervisningsformen litt mer generelt. Det er ønskelig at utøverne inkluderer inngang på podiet og mottak av applaus, samt en kort muntlig presentasjon av det som skal spilles. Disse elementene kan også kommenteres fra publikum og fra gjestelæreren. Studentene skal velge et verk eller enkeltsatser som helst ikke overstiger 12-15 minutters spilletid. Det er forventet at de får spille det planlagte repertoar uten å bli avbrutt, som en liten konserttrening. Informasjon om hvilket repertoar som vil bli fremført skal være gjestelæreren i hende minst en uke i forveien. Publikum ønsker å være involvert! Med andre ord: SNAKK HØYT SNAKK HØYERE ENN DU TROR SNAKK LIKE MYE TIL PUBLIKUM SOM TIL DEN AKTUELLE UTØVER PÅ PODIET. Man kan også med hell kreve at publikum ikke sitter altfor spredt utover i salen det er for manges vedkommende et forsøk på å distansere seg fra det hele. Språk: Spør (på engelsk!) hvor mange det er som ikke forstår norsk blant studentene. Det er svært kjekt for disse om deler av det verbale kan foregå på engelsk, i et hvert fall tidlig i semesteret. Åpne opp for kommentarer fra salen, om ikke for enhver kandidat, så i et hvert fall for noen. Alle tilstedeværende må få beskjed fra starten av om at dette forventes. Etter min erfaring glir det fint dersom man ber om én positiv og én konstruktiv kommentar fra hver av de som melder seg ved håndsopprekking. Etter hvert vil de som aldri sier noe måtte utfordres til å komme på banen. Gjestelæreren bidrar selvfølgelig også med sine egne tilbakemeldinger og forslag, ettersom tiden tillater. Respekter tiden! Dersom det er 4 påmeldte, så er det en halvtime på hver. Dersom det er færre påmeldte, eller avbud, så kan man fordele tiden litt mer udemokratisk, men uansett så bør en halv time være minimum tid med oppmerksomhet for hver av de som står frem.