Unni Lindell Sørgekåpen
2000, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København ISBN 978-82-03-19692-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Anne og Maja
En snegles ord på et blads tallerken? Det er ikke mitt. Ikke godta det. Eddiksyre i en hermetikkboks? Ikke godta det. Det er ikke virkelig. En ring av gull med solen igjennom? Løgner. Løgner og sorg. Sylvia Plath Bare det menneskelige kan være virkelig fremmed. Resten er blandingsskog, muldvarparbeid og vind. Wisława Szymborska
Hun hadde våget seg ut. Det var mørkt, men butikkene var lenge åpne. Hun kjøpte litt mat og et par ukeblader. Etterpå, da hun gikk nedover fortauet igjen, kom den vemmelige følelsen tilbake. Følelsen av at noen iakttok henne. Hun snudde seg. Hun hørte lyder som ikke hadde språk. En dame i en trist, sort kåpe som bøyde seg og satte seg inn i en bil, trakk et øyeblikk oppmerksomheten hennes til seg. Følelsen av at det var noen bak henne var ikke til å holde ut. Hun kaldsvettet. Et sted holdt hun på å skli på en issvull. Alle lydene rundt henne forsterket seg. Hun visste bestemt at det ikke bare var en følelse. Og sånn hadde det vært lenge nå. Av og til, når hun var ute og gikk i gatene, skjedde dette. Noen gikk et stykke bak henne, gjemte seg i portrommene, i butikkene hvis de var åpne, og kjørte sakte forbi henne i fremmede biler. Hun snudde seg alltid vekk, gikk så langt inn på fortauet hun kunne komme. Hjemme i leiligheten igjen, bak den lilla døren, trakk hun for vinduene og låste sikkerhetslåsen. Ofte slo hun av lyset også, og sto og voktet bak gardinstoffet og tittet ut på gaten, oppover, mot de store trærne i parken. De dansende grenene som beveget seg og forstyrret bildet. Uroen ville ikke forsvinne. Himmelen utenfor var bare et sort gap over hustakene. Og månen var et stort stirrende øye som fulgte henne med det gule blikket.
MELDINGEN OM DRAPET PÅ ESTER SYNNØVE LØNN BLE RINGT INN TIL NØDTELFONEN VED OSLO POLITIDISTRIKT KLOKKEN 5.21, TORSDAG DEN 6. JANUAR. Mørket klistret seg som sort hud til glassfasadene på det store politihuset. Gatene utenfor var folketomme. Dagslyset var ennå timer unna. Det var akkurat som om byen hadde trukket pusten nyttårsaften og holdt den siden. Men nå braket altså verden videre, inn i det nye årtusenet. Den fjerde hverdagen var i ferd med å revne, snart ville det fattige vinterlyset komme rullende over hustakene og renne ned i de travle gatene. Det var en svært trett politikonstabel som mottok meldingen om det som skulle bli det nye årtusenets første drap. Han skulle gå av vakt klokken åtte. Han hadde tatt denne vakten for å tjene litt ekstra. Han hadde jobbet kontinuerlig i snart seksten timer. Det hadde som alltid, vært mer enn nok å gjøre. Familiekrangler, knivstikkinger og forsømte barn som måtte hentes av barnevernsvakten. Og nå, dette drapet. Personen som ringte var usedvanlig rolig. Hun presenterte seg og forklarte at hun var 18 år og avisbud. Hun gikk med Aftenposten før hun begynte på skolen, og hadde som vanlig gått inn i oppgangen i Odinsgate og begynt å dele ut avisene ved dørene. Da hun kom til annen etasje, la hun merke til en dør som sto åpen. Antagelig hadde gjennomtrekken fra hoveddøren nede gjort at den gled helt opp. Hun hadde ikke kunnet unngå å se at det lå en kvinne på gulvet inne i stuen. Hun så riktignok bare føttene, men hun så at det var en kvinne fordi hun hadde rød neglelakk på tåneglene. Avisbudet hadde først forsøkt å rope for å få kontakt, men da kvinnen ikke reagerte, hadde hun gått inn og sett at det var blod overalt rundt henne. Hun hadde dessuten noen stygge merker i pannen og på halsen. Det var ikke vanskelig å forstå at kvinnen på gulvet var død. Politikonstabelen ba avisbudet om ikke å røre noe, og om å bli på
åstedet til politiet kom. Deretter slo han full drapsalarm. Politihusets hjerte begynte igjen å leve gjennom rommene og de tomme korridorene. Lys og datamaskiner ble slått på. Snart vokste lyden av telefoner og løpende skritt og rasling med papirer innover i lokalene. Bare tre kvarter senere sto en ung journalist fra VG nede i resepsjonen og stirret beundrende opp på de mange etasjene som åpenbarte seg mot det høye taket. * Ute i Asker ringte telefonen på Cato Isaksens nattbord mens han var dypt inne i en urolig drøm. Et gråskummende hav, mennesker som løp frem og tilbake på stranden. Vinden som gled usynlig gjennom den fargeløse luften. De tre sønnene, Gard, Vetle og Georg, som gjemte seg bak en veltet båt. Skumblondekanten, som nesten rakk frem til de bare føttene deres. Bildet revnet, ble til en skingrende lyd som vokste til en stor smerte i øret. Telefonen. Forvirret strakte han seg etter røret og sa hallo med grøtet stemme. Bente rørte på seg i sengen ved siden av, åpnet øynene og stønnet lavt. Det var ikke noe nytt dette, at ektemannen ble oppringt til alle døgnets tider. Bare vissheten om at det kunne skje, gjorde at søvnen hennes ofte bare vaket i overflaten av den tyngden hun trengte for å bli uthvilt. Georg, som sov mellom dem, satte seg opp og gjespet. Fireåringen gned seg i øynene. I skinnet fra nattbordlampen så han drømmeaktig ut, med det halvlange tustete håret og øynene som ennå ikke hadde vent seg til lyset. Det søvnige blikket hans sveipet over dragetennene på den lyseblå tapeten. Bente dyttet ham vennlig ned igjen og sa at det var midt på natten. Cato Isaksen satt på sengekanten mens den kjølige luften i soverommet gled over den nakne kroppen hans. Huden nuppet seg i kulden. Ja, sa han kort. Greit, jeg kommer.
Han slukket nattbordlampen, trykket ned den lille tappen på vekkerklokken og gikk stille ut av rommet og lukket døren bak seg. Skal jeg til mamma etterpå, spurte Georg ut i mørket og gjespet en gang til. I øynene danset ennå de skarpe dragetennene. Ja, sa Bente, i kveld skal du til mamma. Og til Hamza, konstaterte gutten fornøyd. Ja. Bente dyttet dynen omkring ham og kjente hvordan irritasjonen begynte å arbeide seg gjennom kroppen. Nå er du stille, sa hun med en stemme hun ikke brukte når Cato var til stede. Lukten av barnet som ikke var hennes, fikk henne til å snu ryggen til ham. * Natten hvilte fortsatt i sin egen skygge. Det var fem kuldegrader ute og helt mørkt da Cato Isaksen hutrende gikk bort til bilen som sto parkert ved enden av garasjene. Han angret på at han ikke hadde satt den inn. Nå måtte han skrape rutene rene for is før han kom seg av gårde. Borte ved søppelkassene lå det flere bunker med aviser, bundet sammen med hyssing, oppå hverandre. Papirinnsamlingsbilen kom hver torsdag. Han hadde glemt å sette ut den store kassen med sammenbrettet julepapir. Et øyeblikk vurderte han å gå inn igjen og hente den, men fant ut at han ikke hadde tid. Pusten hans sendte skyer av damp ut i den sorte, iskalde luften. Dagene på denne tiden av året var som en eneste lang reise fra mørke til mørke. Mens han kjørte innover, tenkte han på de siste dagenes begivenheter og på drømmen han hadde hatt om guttene. På det voldsomme havet og stranden. Drømmen hadde merkelig nok ikke, som drømmer flest, sklidd vekk og blitt til en grå abstrakt tankemasse. Han husket den fortsatt svært godt. Cato Isaksen hadde giftet seg på århundrets siste dag. Det hadde vært fint og riktig. Ting var endelig i orden igjen, slik følte han det. Det
hadde vært en enorm lettelse å være tilbake. Han hadde giftet seg med ekskona Bente igjen, med sine to eldste sønner til stede. Et vennepar hadde vært forlovere, de samme som var forlovere for tyve år siden, da de giftet seg den første gangen. Etterpå hadde de feiret på Leangkollen kurs-og konferansesenter. Eldstesønnen Gard og kjæresten Tone hadde forlatt dem utpå kvelden til fordel for en annen nyttårsfest. Bente hadde hatt en enkel beige drakt på seg, selv hadde han hatt mørk dress. Brudebukett ville hun ikke ha, men han hadde kjøpt en allikevel, bestående av røde roser, som den første gangen. Georg, fireåringen som han hadde med Sigrid Velde, var ikke til stede. Georg var det synlige beviset på hans tragiske svik den gangen. Han var frukten etter et kort og hektisk sidesprang, som førte til skilsmisse og halvannet års samboerskap med Sigrid. Hverdagen hadde allikevel tråklet seg til igjen, selv om det ofte ble mye ståk rundt annenhver helgog hver onsdag-besøkene. Spesielt når han hadde store og vanskelige saker å slite med og ikke kunne styre hverken tid eller tanker. Juleferien hadde gjort dem alle godt, men nå var hverdagen her igjen. En ny sak ventet. Som et stort grått pust hadde den rullet inn på soverommet og revet ham opp av søvnen. * Den unge jenta som hadde funnet liket, var blitt avhørt og sendt av gårde. Støvsuging av trappeoppgangen og sikring av spor pågikk for fullt. Naboene i oppgangen gløttet ustanselig på dørene for å få med seg hva som skjedde. Og utenfor, på fortauet, hadde det allerede samlet seg flere fotografer og journalister. Ester Synnøve Lønn lå på siden, med den ene armen langs kroppen og den andre strukket ut over hodet. Hun lå på en seng av glassbiter fra en knust vase. Det gikk fortsatt, etter alle disse årene, et kjølig drag gjennom Cato Isaksen ved synet av et offer. Han kunne stadig huske mange uttrykksløse dødsmasker fra saker som lå langt tilbake i tid.