Christian Sørhaug, Telemarksforsking Bidrag til NAT-debatt Mot påstanden: Dagens teoriutvikling truer norsk antropologis særpreg Som en antropolog som relativt nylig er flyttet ut av universitetets teoretiske høyborg (dvs. Universitetet i Oslo) og inn i oppdragsforskning, så blir jeg kontinuerlig konfrontert med anvendelsen av mine begreper på en annen måte. Som forsker ved et oppdragsforskningsinstitutt har jeg blitt engasjer i en rekke prosjekter hvor jeg skal sette mine teoretiske og analytiske innsikter i arbeid på konkrete samfunnsutfordringer: Produksjon av velferd i sykehjem; nederlandske livsstilsmigranter som befolker norske distriktskommuner; natur og kulturarvsindustri; fylkeskommuners forsøk på å vitalisere kommuners næringslivssatsinger. På universitetet er det en verdi i seg selv å diskutere begreper, noe det er mindre rom for i oppdragsforskningsverdenen. Anvendt antropologi må henvende seg til konkrete samfunnsutfordringer. Doktorgradsarbeidet mitt, som da dreide seg om og re-teoretisere materiell kulturteori, har vært inspirert av mer generelle antropologi og det veldig heterogene og vide feltet som blir omtalt som vitenskap og teknologistudier (STS) og aktør-nettverksteori (ANT). For de som følger litt med på sånt har STS/ANT-debatten i antropologien en tendens til å bli antagonistisk. Fjorårets debatt viste hvordan dette kan skje. Postkolonial kritikk, ydmykhet, lopper og lus, symmetri, grenseobjekter, monader, og en rekke andre tilsynelatende enigmatiske begreper ble diskutert. Det var muligens en underholdende debatt, men jeg er usikker på hvor mye vi greide å snakke med hverandre. Forsøksvis vil jeg derfor foreslå en analyse av en konkret samfunnsutfordring med utgangspunkt i nyere teoriutvikling. Institusjonell innovasjon i eldreomsorgen I disse dager gjør jeg feltarbeid på sykehjem. Forskningsprosjektet tar for seg utfordringene vi står ovenfor i eldreomsorgen. Med færre yrkesaktive per pensjonist vil fremtidens velferdsstat bli presset. Vi trenger å undersøke alternative måter å organisere sykehjem og eldreomsorg. I mitt feltarbeid har jeg hatt fokus på frivillige, og deres samhandling med beboere, pleiere og pårørende. Et forslag fra stortingsmeldingen «Morgendagens omsorg» er at eldre frivillige med bedre helse, utdanning og god økonomi vil kunne bidra i større grad i omsorgsarbeid. I analysearbeidet har jeg vært opptatt av å reflektere rundt de materielle omstendighetene som omsorgshandlinger blir gjort med og gjennom. 1
En utpreget utfordring med sykehjem er å finne i sammenføyning av ordene syk og hjem. Som arbeidsplass for pleier som skal ha omsorg for eldre og demente må interiør og arkitektur håndtere syke mennesker. Samtidig skal disse institusjonene være hjem. Og hjemme på norsk skal ha elementer av kos og trivsel ved seg for og kvalifiserer. Likevel ser det ut til å være lite av dette i sykehjemmene. Stort sett blir vi sittende med følelsen av sykehjem som B-sykehus. Triste vegger med strietapet og rekkverk; linoliumsgulv som er enkel å trille sykesenger langsmed; lukten av vaskemiddel ispedd lukten av urin og avføring. Slike materielle effekter er involvert i erfaring av et sykehjem, og de er involvert i selve omsorgshandlingen. Lys, farger, lukt og berøring er alle elementer som spiller inn i opplevelsen av disse institusjonene. De partikulære materielle omgivelsene i sykehjemmet ser ut til å prioritere eldre sin velferd og omsorg gjennom behandling av sykdom, ikke gjennom å fremme trivsel. Som frivillig har jeg deltatt på tirdagsdansen, og for ikke lenge siden danset jeg med Olga. Olga er 86 og har alle sine mentale evner på plass, noe som gjør henne noe ensom på sykehjemmet. Dagens sykehjem skilter med omkring 80 % av beboere med forskjellige grader av demens. Frivillighetsleder har matchet meg med Olga da hun ville sette pris på å snakke med noen som ikke er del av institusjonens daglige virke. Midt under en dans sier Olga at hun må på do, og jeg følger henne opp på rommet hennes. Inne på rommet blir B-Sykehus og institusjonsstemningen åpenbar. Sengen er en typisk sykeseng med metallgelender, hjul og og man kan reise ryggen. Veggene er i strietapet og malt med en gulfarge. Flere steder er det flenger i strietapeten og skader i veggen. På en relativt nøytral IKEA kommode står familie bilder. Ved siden av sengen er det et slags collage på fargerikt papir med bilder. Olga forteller at det var barnebarnet som hadde lagd den, og henviser meg til en behagelig og eldre stol. Mens Olga får hjelp av en pleier til å gå på do blir jeg sittende og se på denne merkelige blandingen av artefakter i dette rommet som hun kaller et hjem. Hun har den sammen utfordringen som jeg har sett med egne besteforeldre som har havnet på sykehjem: hvordan kombinerer institusjonslivet med et hjemmeliv. Olga unnskylder seg for hvordan det ser ut på rommet hennes. Men hun snakker stolt om et av møblene som er hennes. «Den stolen har jeg fått med meg hjemmefra.» - sa hun bestemt. Hun unnskyldte seg selv flere ganger og ga inntrykk av at hun var opptatt av hvordan jeg som en utenforstående ville se henne gjennom hennes hjem. Hele arrangementet bærer preg av det personlige og upersonlige; beboeres klær står i kontrast til pleierne uniformer; lysrør som skal gi god belysning til pleiere som har rommet som en arbeidsplass står i kontrast til en gammel dame som prøver å ha en trivelig stund på sine gamle dager; ambulerende medisinsk utstyr oppstilt sammen med personlig gjenstander. 2
Omsorgshandlinger analysert utfra et arbeiderkollektiv Hvordan kan vi så anvende innspill fra «dagens teoriutvikling» for å analysere situasjonen i dagens sykehjem? Inspirert av STS/ANT litteraturen foreslår jeg da arbeiderkollektiv som utgangspunkt for å analysere omsorgshandlinger. Jeg foreslår kollektiv for å trekke inn det heterogene mangfoldet av entiteter som gjensidig påvirker hverandre og spiller inn i arbeidet med å skape omsorgshandlinger. Omsorgshandlinger er som oftest forstått som rene mellommenneskelige handlinger. Det blir tenkt som noe et menneske gjør for et annet. Empati, omtanke og omsorg er noe som kjennetegner mennesket (antropos). Noe av antagonismen mot STS/ANT litteraturen tror jeg er å finne i introduksjonen av termen det ikke-menneskelige. Noe av min fascinasjon for dette teoretiske landskapet, og som jeg tror kan være et viktig bidrag til å utvikle norsk antropologis særpreg, er å være mer åpen for hvordan omgivelsene utfolder seg med den menneskelige tilstanden. Denne formen for relasjonisme skal da ta med seg ulike tings medvirkningskraft i å forstå handlingskraft. At det ikke-menneskelige skal opptre i analyser av sosiale fenomener er vel noe av knekkpunktet her, og som har generert så mye opphetet debatt. For å avklare hva som er tenkt med det ikke-menneskelige i denne sammenheng. Det er et metodisk grep som har til oppgave å sammenstille entiteter uten å privilegere visse fenomener fremfor andre. Symmetri er et radikalt metodisk som sier at vi ikke skal gjøre for mye forskning på forhånd. Arbeidet som er involvert i å skape omsorgshandlinger skal åpne for at mere er involvert.. Grunnantagelsen er at den menneskelige tilstanden er noe som hele tiden fremkommer og konstitueres med sine omgivelser. Skal vi analysere et fenomen som omsorg så trenger vi å trekke inn mer enn bare mennesker. For ting gjør også noe, eller de er dypt involvert i arbeidet som blir utført. Annemari Mol vektlegger måltidets betydning i sykehjemmet, og hvor viktig kos og god stemning er for å produsere omsorgsfulle handlinger (Mol, Moser et al. 2010). Dette krever duker, farger, kanskje til og med levende lys. Det er derfor jeg prøver meg på et arbeidskollektiv som utgangspunkt for å analysere omsorgshandlinger: la blikket hvile på samspillet mellom beboere, pleiere, pårørende og frivillige som samhandler med hverandre så vel som mat, lineoleumsgulv, lysstoffrør, møbler, medisinsk utstyr, rullestoler og rullatorer. Desentrering av analysen gjennom et arbeiderkollektiv fordrer at vi sammenstiller det mangfoldet av heterogene materier og mennesker som er involvert i handlingsforløpet. 3
Omsorgsfulle eller omsorgsløse handlinger Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Få steder er dette så gjeldende som i omsorgsyrkene og ikke minst på sykehjem. I Oslo Kommunes flaggskip når det gjelder velferdsteknologi, Kampen Omsorg+, ble vi i et besøk konfrontert med når omsorg og teknovelferd møter hverandre. Kampen Omsorg+ har installert velferdsteknologi som skal gjøre tilværelsen trygg og sikker for beboerne. Noen eksempler på velferdsteknologi som byr på overraskelser; installering av lys som slår seg på under senga når beboere reiser seg om natten for å forhindre fall. Men ingeniørene har ikke tatt høyde for at lys som slår seg på av seg selv skremmer vettet av de eldre; bevegelsessensorer som skrur av lyset i dusjen når man ikke beveger seg tilstrekkelig. Resultatet er husverter som skrur ut lyspærer og bruker teip for å dekke over sensorer som fører til uønskede omsorgsløse handlinger. Å redusere analysen av en omsorgsfull eller omsorgsløs handling til rene mellommenneskelige relasjoner utelukker det vell av andre faktorer som kan være involvert i å produsere gode omsorgspraksiser. For det er så mange overraskelser, så mange uintenderte effekter og «unnskyld, jeg mente det ikke». Samfunnsvitenskapen besettelse med intensjoner for å forklare handlingsforløp mister noe av sin friksjon når de skal forklare det som ikke var meningen eller det vell av overraskelser som hele tiden oppstår. Fra Weber til Geertz til mye av dagens antropologi som er opptatt av hvordan mennesket skaper mening - mennesker gir verden mening, er det rådende vitenskapsteoretiske standpunktet. Noe av det jeg finner forfriskende med STS/ANT landskapet er at de utfordrer denne antagelsen ikke alltid vellykket, og ikke alltid godt likevel så er det noe forsøk som åpner for alternative analyser. Ingun Moser, i forlengelse av Annemari Mols omsorgslogikk, insisterer på at det å ha omsorg for demente krever en miljøterapi som går utover det rent mellommenneskelige: «It is a matter of accting on and through the things that connect or disconnect, and which include, but are not restricted to, humans and human relations.» (Mol, Moser et al. 2010: 294) Å analysere handlinger som omsorg som arbeidskollektiver hvor antropos alltid og hele tiden er vevd sammen med sine omgivelser mener jeg da har et potensial for å forklare noe mer. Som åpner for alt det andre som spiller inn, som kanskje ikke var meningen, som ikke gjør som dette symbolskapende vesenet intenderte, dette vesenet som befinner seg i et vev av mening som hun selv har skapt. Og det er her det interesserer meg å se nærmere på materie som omsorg praktiseres gjennom. For skal vi se på hvordan omsorgspraksiser fremføres så er det da også gjennom en rekke ting. Og med tanke på hvordan velferdsteknologi blir fremmet som en mulig løsning på fremtidens utfordringer i eldreomsorgen bør teknomaterien få enda mer oppmerksomhet i våre analyser. Omsorgsfulle eller omsorgsløse handlinger er en effekt av flerfoldige relasjoner, materielle så vel som menneskelige, som er ansamlet i arbeidskollektivet. 4
Konklusjon Jeg mener selvfølgelig at dagens teoriutvikling kan styrke og bedre norsk antropologis særpreg. Norsk antropologis særpreg må endre seg i takt med de utfordringene som samfunnet har å by på. Teoriutvikling skjer med samfunnsutvikling, og en anvendt antropologi vil utvikle seg langsmed både universitetenes begrepsutvikling og samfunnsutfordringer generelt. Migrasjonsmønstre, aldersdemografi og statlige forvaltningspraksiser ser ganske annerledes ut i dag enn for 40 år siden. Og det må også reflekteres i våre teoretiske og analytiske begreper. Teoriutvikling har aldri skjedd i et vakuum. Vi trekker på lingvistikk, litteraturanalyse, biologi, ingeniørfag og fysikk. Og jeg ser ikke noe problematisk i det. Å trekke på konsepter utenfor antropologi, for så å teste ut hvordan det virker i analyser av samfunnsfenomener, burde være noe vi driver med hele tiden. For meg har STS/ANT vært en viktig kilde til inspirasjon. Men det betyr ikke at det er det for alle. Likevel, skal norsk antropologi ha et særpreg som ikke bare er sært, så bør det relatere seg til teoriutvikling. Jeg skulle gjerne sett at det som var særpreget til norsk antropologi åpnet for en større lekenhet. At vi kunne utforske mer før vi stenger igjen døra; at vi kunne huske at akademia også er et kreativt sted, at analyserer også er en kreativ handling og at dette var en side av dette særegne ved norsk antropologi. Takk Mol, A., I. Moser and J. Pols (2010). Care in practice: on tinkering in clinics, homes and farms. Bielefeld, Transcript Verlag. 5