Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen
Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien ble han i 2007 nominert til ORLA-prisen.
Om boken: P og resten av Dreamteam kan knapt nok slutte å juble. De er gått videre til finalen etter å ha slått The Sharks, og P har avslørt hvor god han er til å spille. God er også Manolo, sønnen til fiskeren. Han er faktisk litt av en måltyv. Men er han også en tyv utenfor banen...? Dette er den tredje boken i fotballserien Dreamteam. Serien passer for barn som går i 5.-7. klasse og liker eventyr, fart og spenning.
2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN 978-82-03-25783-4 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1 Det var lørdag, og det var godt å leve. Ikke bare fordi det var helg. Akkurat det hjalp selvfølgelig på humøret, men Dreamteam hadde også andre grunner til å føle seg ovenpå. Dagen før hadde de vunnet semifinalen over Jake Simmons og laget hans, The Sharks. Det skjedde under fotballturneringen som ble arrangert av den engelske skolen i San Cristobal. Det var en seier som overrasket alle, særlig P, som hadde kommet innpå og avgjort kampen i siste øyeblikk. Det var fantastisk å være tilbake. Innerst inne hadde han savnet veldig å spille fotball. Det kjente han nå, der han sto på stranda i San Cristobal sammen med resten av Dreamteam. De var fulle av adrenalin, hele gjengen. «Fytterakkern, Andreas, det er helt utrolig,» sa lagkapteinen Nick Carter og slo P på skulderen. «Hvorfor i helsike har ikke du fortalt at du kunne spille fotball?» P bare smilte. Han orket ikke fortelle den lange historien om det røde kortet, som han hadde fått i avskjedskampen hjemme i Danmark. Han orket heller ikke å fortelle at han hadde sverget på at han aldri mer skulle røre en ball. Det var lenge siden nå. Det føltes i hvert fall som om
det var lenge siden. P myste mot de andre spillerne. Han kjente dem ikke helt ennå, men de virket hyggelige. Likevel var det litt voldsomt å kalle laget for Dreamteam, tenkte han. Foruten Nick og han selv, besto laget av Jonathan, den høye angrepsspilleren som ble skadet i semifinalen. Han var en rolig og veldig forsiktig gutt med store, brune krøller og like brune øyne. Hans største styrke var at han var høy og klarte å utnytte akkurat det. Han var ikke så god teknisk. Av og til lignet han faktisk litt på Bambi på isen, når det sto på som verst på de små, harde femmannsbanene. Og så var det lille Marc med det lyse håret. Han kom egentlig fra Belgia, men hadde bodd i San Cristobal mesteparten av livet. I motsetning til Jonathan, var han god teknisk, men til gjengjeld var han liten av vekst. Det var akkurat som om han ga opp når det begynte å røyne på. Han var en sånn spiller som kunne avgjøre en kamp på en god dag, og tape den på en dårlig dag. P hadde studert ham ute i friminuttene. Av og til sendte han helt håpløse pasninger foran eget mål. Men han hadde også sett ham drible seg forbi tre mann og sende ballen forbi keeperen som ingenting. Den fjerde spilleren het Pablo. Pablo var spanjol og gikk i klassen til Nick og P. Han var mest kjent for å ha et voldsomt temperament og å legge inn sterke protester hvis det var noe han var uenig i. Når han ikke gikk rundt
og fektet med armene og skjelte ut alt og alle, særlig dommeren, var han ganske god. Han var en litt rå spiller, sterk som en okse og veldig røff i taklingene. Han var den eneste ordentlige forsvarsspilleren på laget, men de hadde jo heller ikke bruk for flere, siden de hadde Nick som var så god i mål. Den siste spilleren, Chris, skulle dessverre flytte tilbake til England samme dag. De andre spillerne hadde tatt farvel med ham etter semifinalen. Det ble ingen ordentlig avskjeds seremoni. Barna på den internasjonale skolen var vant til at klassekamerater kom og gikk. Det var alltid noen som flyttet til eller fra. Men for laget betydde det at de var i samme situasjon som før P ble med. De var fem mann og var derfor svært sårbare hvis noen ble skadet. «Hør her,» sa Nick, og hørtes nesten ut som en ordentlig trener. «Det er viktig at Andreas får spilt seg skikkelig inn på laget. Han er en mer offensiv spiller enn Chris, så nå har vi virkelig sjansen til å få til ordentlige angrep. Og da kan publikum jaggu få rope Olé! til de blir blå i trynet.» Guttene flirte og trippet forventningsfulle rundt i sanden. De klarte nesten ikke å vente med å begynne treningen. Så sparket Nick endelig ballen høyt opp i luften. Marc og Pablo holdt på å kollidere da de sloss om å få tak i ballen først. «Det er rette innstillingen,» sa Nick og smilte fornøyd. «Fortsetter de sånn, kan vi nesten ikke unngå å vinne finalen.»