Vibeke Tandberg Beijing duck Roman FORLAGET OKTOBER 2012
Det var en vindstille dag. Hun gikk ned til båten og løsnet fortøyningen. Hun rodde så langt ut som hun pleide å ro og så slapp hun ut fiskesnøret. Det var en vindstille dag. Hun rodde langt ut dit hun visste fisken stod. Det gikk ikke lang tid før hun fikk napp. Hun slapp ut fiskesnøret. Ikke lenge etter nappet det. Det gikk ikke lang tid før hun fikk fisk. Solen skinte. Hun rodde så langt ut som hun pleide å ro. Det var vindstille og ikke en krusning på vannet. Hun satte seg i båten og rodde ut på havet. Ikke lenge etter at hun hadde kastet snøret uti nappet det. Hun hadde rodd ut dit hun visste hun fikk fisk. Solen skinte og det var ikke en krusning på vannet. Hun knekte nakken på den. Deretter hektet hun den av kroken og skar opp buken. Innvollene kastet hun til de skrikende måkene. Så rodde hun tilbake. Hjertet til fisken lå i bunnen av båten. Det banket fremdeles men hun la ikke merke til det før hun skulle gå i land. Hun skulle til å gå i land da hun fikk øye på fiskehjertet som lå i bunnen av båten. Det banket fremdeles. Hun tok det i hånden og bar det med seg hjem. Det banket hele veien hjem, under hele middagen mens hun spiste kroppen det hadde holdt liv i og det banket hele kvelden. Det siste hjertebanket kom like før hun skulle til å legge seg. Hun visste ikke at det var det siste før det ikke ble etterfulgt av et nytt. Ikke sekundet etter. Ikke flere sekunder etter. Ikke et minutt etter. Hun setter seg i båten og ror ut på havet. Hun har kledd på seg, spist frokost og tatt med fiskesnøret. Båten ligger fortøyd nede ved bryggen. Dragan følger etter henne ned til bryggen. Hun løsner fortøyningen setter
seg i båten og begynner å ro. Dragan blir igjen på bryggen med hodet på forlabbene. Hun ror ut dit hun vet at fisken står. Det er en vindstille dag, solen skinner og det er ikke en krusning på vannet. Hun trekker opp årene og kaster ut snøret. Det går ikke lang tid før hun får napp og hun trekker snart opp en sprellende fisk. Hun legger den over låret og med to fingre under gjellene og en hånd over buken knekker hun nakken på den. Etterpå hekter hun fisken av kroken og spretter opp buken. Innvollene kaster hun til måkene. Etter at hun har rodd i land og skal til å gå opp på bryggen, får hun øye på fiskehjertet som ligger og pumper i bunnen av båten. Hun tar det med seg hjem. Hun tar opp hjertet som ligger og pumper i bunnen av båten selv om det ikke lenger har en kropp å holde liv i. Muskelen pumper som om det fremdeles strømmet blod gjennom de små kamrene. Hun holder det i hånden og ser på det mens hun venter på at det skal slutte å pumpe foran øynene hennes. Det slutter ikke. Det bare fortsetter som om det aldri kommer til å slutte. For hvert slag kommer det en ørliten luftstrøm ut av blodåren på oversiden av muskelen. Når hun legger kinnet ned mot håndflaten kan hun kjenne det som en svak pust mot ansiktet. Det kommer ikke til å slutte. Ikke etter det slaget. Ikke etter det. Eller det. Eller det. Dagen etter at hun har spist fiskehjertet, etter at søvnen har sluppet taket om morgenen men før hun er våken, ligger hun lenger enn vanlig i øyeblikket før hun blir innhentet av tiden og verden og før hun vet hvor hun er og hvem hun er. Hun setter seg i båten. Det er vindstille. Hun fisker. Og dagen etter står hun opp. Hun setter seg i båten. Det er vindstille. Hun fisker. Og dagen etter, da hun stod opp fordi tiden og hukommelsen hadde innhentet henne igjen
før hun satte seg i båten for å dra ut og fiske, merket hun at noe var galt. Hun var helt nummen i fingrene. Som om de sov. Det var vanskelig å lage mat og kle på seg. Etter frokost dro hun ut for å fiske som vanlig. Det hadde nettopp nappet i snøret. Hun hadde trukket det opp men da hun skulle gripe rundt fisken og knekke nakken på den spratt den ut av hendene hennes. Hun bøyde seg ned og tok den opp igjen. Den ene hånden holdt hun hardt over buken og den andre hadde to fingre under gjellene. Hun brukte all sin kraft og forsøkte å brekke nakken med låret som motstand slik hun alltid gjorde når hun hadde fått fisk, men det var som om kreftene ikke nådde ut i hendene. Fisken spratt ut av grepet hennes under gjellene. Som om kreftene ikke nådde ut til gjellene. Hun forsøkte en tredje gang men det samme gjentok seg. Hun så ned på hendene sine. Hun så på fisken som sprellet i bunnen av båten. Hun satt helt stille mens hun så fra den sprellende fisken i bunnen av båten til hendene som lå slapt i fanget. Nummenheten hadde bredt seg ut til håndflatene. Hun bøyde seg ned for å ta opp fisken og forsøke igjen. Denne gangen klarte hun ikke engang å holde den fast lenge nok til å legge den over låret. Fisken spreller i bunnen av båten. Den er fremdeles hektet fast i kroken men det er ingenting hun kan gjøre med det. Hendene lystrer henne ikke. Hun setter seg ned for å ro tilbake til land. Hun har nesten ikke følelse igjen i fingrene og hun klarer ikke å gripe rundt årene. Hun vil ikke klare å ro i land. Det er blikkstille rundt henne og ingen andre båter å se på vannet. Hvis det kommer pålandsvind vil hun drive tilbake til land igjen. Hvis det ikke kommer vind vil hun bare sitte stille her og hvis det kommer fralandsvind vil hun drive lenger ut. Lammelsen vil ha spredt seg innen hun kommer i land. Hvis hun kommer til land. Kanskje opp til albuene. Solen skinner fra blå himmel og det er ikke en krusning på overflaten. Fisken spreller i bunnen av båten.
Hun satte seg i båten, rodde ut på havet og fikk en fisk. Hjertet til fisken ville ikke slutte å banke selv om kroppen var spist. Hun lurte på hva hun skulle gjøre med hjertet da det til slutt var blitt stille. Det virket ikke riktig å kaste det i søppelkassen eller trekke det ned i toalettet. Det endte med at hun svelget det og etterpå sovnet hun. Da hun våknet dagen etter merket hun at det var noe rart med hendene. Det var som om de ikke lystret henne. Det kom pålandsvind. Den blåste opp til liten bris og førte båten i land. Da hun gikk i land hadde hun ikke følelse igjen i hendene. Dragan bjeffet da den så henne igjen men hun enset ikke hunden. Da hun ankom sykehuset var hun nummen i håndleddene også. Legen ga henne en rask diagnose. Beijing Syndrome. Sjeldent og bare overførbart til mennesker fra fiskehjerter, fører til galopperende lammelse som til slutt vil ramme åndedrettssystemet. Han ga henne ikke noe valg, kapp dem av eller dø. Hun ble lagt inn med det samme og før kvelden kom hadde hun ikke hender lenger. Beijing Syndrome. Hvem har hørt om det før? Madeleine stirrer opp i taket fra sykehussengen. Hvitt tak. Hun kan ikke kjenne hendene sine lenger. Hun kan ikke kjenne noe nedenfor albuene. Hun ser ned på de bandasjerte armstumpene. Etter lengden å dømme har de kappet nedenfor albuene. Men hun kan ikke kjenne albuene heller. Madeleine ser opp igjen. Hvitt tak. Hun holder de bandasjerte armstumpene opp foran seg mot det hvite taket. De er tunge av bandasjene. Hun har ikke hender. Hvem hadde trodd det? Uten hender. Hendene hennes er i forbrenningsovnen for organisk avfall. De er kanskje allerede brent. Hennes hender uten at de er en del av henne lenger. Men fremdeles hennes. Kan man vel si. Tenker hun. Selv om de ikke er festet til armene hennes lenger. Hennes uten at de finnes.
Madeleine kunne ikke fiske igjen. Hun forsøkte å ro båten ut på havet uten hender men hun klarte det ikke. Hun forsøkte å kaste ut snøret av båten uten hender men det endte bare med at fiskesnøret ble en stor floke. Og hvis hun hadde fått fisk hadde hun ikke visst hvordan hun skulle drepe den. Hun kunne ha hoppet på den, men hun hadde ikke visst hvordan hun skulle ha hektet den av kroken og hadde hun klart det, hvordan kunne hun ha sløyet den uten hender? Hun hadde ikke klart å sette kniven inn i endetarmsåpningen og dra den gjennom skinnet i én bevegelse opp til gjellene som spriker til hver sin side etter at nakken er brukket slik at innvollene velter ut, kaste innvollene til måkene, legge fileteringskniven langs ryggfinnen og stikke spissen inn i det seige skinnet til den treffer toppen av ryggsøylen, la den gli dypt inn i skrotten langs raden av bein til den treffer den tomme buken og så med korte snitt løsne kjøttet fra ribbeina langs ryggraden først opp til styrefinnene oppunder gjellene og så fra midten og ned, helt til hun kan dra hele kniven med ett kutt forbi de siste beina mellom halefinnen og ryggraden. Hun kan kanskje drepe den ved å legge fisken på kjøkkenbordet med den ene underarmen over den slik at den ikke spreller seg løs fra taket, den andre armstumpen over den første, lene overkroppen over bordflaten og legge vekten av kroppen over armstumpene og presse all luft ut av fiskekroppen. Det piper da luften går ut av den. Det harde skjelettet punkterer magesekken og galleblæren, innholdet siver ut av endetarmen. Skjelettet knekker under vekten fra armene, buken sprekker med en spjærende lyd og en gråaktig masse blandet med blod blir klemt ut fra revnen. Bare kjevebeinet og skallen er for harde til å knuses. Armstumpene er blitt klissete av blod. Hun kan tørke av blodet med kjøkkenkluten som henger over kranen på vasken, eller hun kan gni dem mot lårene. Det er blod på genseren hennes, det må ha sprutet. Hun burde skifte til en ren genser og hun må huske på å ikke lene seg
fremover og hvile ansiktet i armstumpene fordi de er fulle av blod. Hvis hun hadde gnidd en underarm over ansiktet for å skyve vekk noen hårstrå som har falt ned i pannen hadde hun smurt seg inn med blod. Mest i tinningen der hun strøk bort håret og noen fiskeskjell vil kanskje komme til å klistre seg fast til hårfestet. Hun ville ha sittet her med fiskeblod og fiskeskjell i ansiktet. Fisken ville ha vært død. Ja, den ville nok ha vært død. Ikke sløyet men død og hun ville ha sittet her med blod og fisk i ansiktet. Eller hun ville aldri ha kommet så langt. Hun ville ikke ha klart å ro båten ut på havet. Kle på seg. Låse døren bak seg når hun går ut. Hun trenger ikke å låse døren for å fiske. Løsne fortøyningen. Hun må ikke løsne fortøyningen hvis hun ikke skal ut i båt og hun må ikke ut i båt. Hun kan fiske fra bryggekanten, hun kan fiske uten hender hvis hun fisker fra bryggekanten. Eller ikke, hun kan kanskje ikke fiske uten hender selv om hun fisker fra bryggekanten hun kan jo fremdeles ikke hekte fisken av kroken ikke knekke nakken og ikke sløye. Men bare hvis hun hadde forsøkt hadde hun funnet ut alt dette eller hun hadde funnet ut det motsatte. Kanskje hadde hun klart det med munnen. Tærne. Hun har albueleddene igjen. De er til stor hjelp. Ville ha vært hvis hun hadde forsøkt å fiske fra bryggekanten. Men selv med albueledd hadde hun ikke klart å knekke nakken, sprette opp buken og sløye den. Legene hadde tatt vekk mer av håndleddene enn hun hadde regnet med. Før hun fikk narkose hadde de kløpet henne hardt nedover armene helt ned til det stedet hun ikke lenger hadde følelse, og da hun hadde sluttet å si au målte de tre centimeter oppover mot albuen igjen og så markerte de punktet med en sort strek der de kom til å kappe armene hennes. De trengte disse ekstra tre centimeterne for å være sikre på at de fikk kappet bort alt vev med lammelse. Men da Madeleine tok av bandasjene så hun at de hadde gått seks centimeter over det stedet hun sist hadde sagt au,
ikke tre, men enda tre centimeter over den sorte streken de hadde tegnet. Tre centimeter kjøtt og bein fra hver arm som hun fornemmet selv om de ikke var der lenger. Seks centimeter til sammen. Fantomsmerter, sa sykepleierene om fornemmelsen uten å vite at det ikke var fornemmelse av hendene men bare de to ganger tre avkappede centimeterne som var blitt fjernet uten at hun var blitt informert om at legene skulle fjerne dem. Madeleine forsøkte å forklare dem at det ikke var snakk om smerter men en fornemmelse, og ikke av hendene men det andre feltet på to ganger tre centimeter over de sorte strekene, men sykepleierene sa at det het smerte selv om det var en fornemmelse og at det var vanlig å kjenne hendene sine etter at de var amputert. Men det er ikke hendene jeg fornemmer, det er de to ganger tre centimeterne jeg ikke visste at legene skulle kappe av! Sykepleierene hørte på henne men svarte ikke. Fantomfornemmelser? Men de hørte ikke etter lenger. Og tre centimeter mer eller mindre underarm spilte vel ingen rolle tenkte Madeleine, heller ikke om hun fornemmet dem. Tre centimeter mer eller mindre i forbrenningsovnen for organisk avfall på sykehuset spilte heller ingen rolle og det spilte ingen rolle akkurat hvor under albuene de nye stumpene var. Hadde de tatt albuen også så hadde det kanskje hatt større betydning. Nå kan hun jo løfte underarmene bare ved å bøye albuen. Hvis hun ikke hadde hatt albuer hadde hun bare kunnet løfte armstumper fra skulderleddene. Og med bare skulderledd igjen hadde hun bare kunnet løfte armene sine vannrett ut fra kroppen og rett opp og så langt bak hodet som tøyeligheten i skuldermusklene tillot. Om det ville vært betydelig forskjellig fra hvordan bevegeligheten hennes var nå, var vanskelig å si. For hva var egentlig fordelen med å ha ledd i armene når det ikke var et
griperedskap i enden av dem? Fordelene ved fremdeles å ha albueledd viste seg imidlertid å være mange. Det fikk Madeleine erfare. Fordi hun fremdeles hadde et ledd i hver arm kunne hun klamre seg til gjenstander og frakte dem fra et sted til et annet. Hun kunne løfte, omfavne, skubbe og dytte, snu seg rundt i sengen uten problemer, skyve stolen ut fra bordet før hun satte seg og det ble etter kort tid uten hender helt klart for henne at armstumpene hadde en langt mer fleksibel bevegelsesradius på grunn av at de kunne bøyes ved albuene. Hun holdt rett som det var armstumpene opp foran ansiktet og tenkte ja. Ja. Det kunne vært verre. Hun kunne ikke ha holdt dem opp foran seg i denne vinkelen engang hvis legene hadde kappet over albueleddet. Hun ble sittende noen uker ved kjøkkenbordet sitt etter at hun kom hjem fra sykehuset, ganske stille ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet på kjøkkenet sitt i det store huset ved havet. Hun så ut på havet og ned på armstumpene som hvilte på bordet. Hun så opp og ned. På havet og hender, med armstumpene som hvilte på bordflaten. Beijing Palace ble hennes nye hjem og kvinnen uten hender var et eksotisk tilbud på huset. Det var stor forskjell på å fiske og å selge kropp men Madeleine fant nye fordeler ved livet på Beijing Palace. Hun satte pris på å være omgitt av mennesker, det hadde blitt mange timer alene i båten uten selskap. Hun satte pris på den gode betalingen, det var ikke mye penger å tjene på fiske. Derfor savnet hun ikke havet og vinden i håret og solen som varmet mot ansiktet eller fisken som sprellet i enden av snøret eller hender til å gripe med, spise med, fiske med, tørke ansiktet med når svetten rant etter at hun hadde løpt etter Dragan i hagen for å få den inn i buret. Men en dag etter at en kunde nettopp har forlatt rommet hennes og hun