Å forstå den andre. Dialog som redskap og livsholdning

Å forstå den andre Dialog som redskap og livsholdning

2 Mostar. Foto: Heidrun

Å forstå den andre Dialog som redskap og livsholdning Dette heftet er laget av Steinar Bryn, Inge Eidsvåg og Ingunn Skurdal. Det er utgitt med økonomisk støtte fra Refleksprogrammet til Utenriksdepartementet og Oppland fylke. INNHOLD Kan dialog skape samfunnsforandring? side 5 Hva er dialog? side 9 Om Nansen Dialog side 17 Fra en dialogarbeiders dagbok side 25 Kan erfaringer fra Balkan brukes i Norge? side 35 Ja, dialog skaper forandring side 37 Tretten tips for en god dialog side 41 3

4 Heidrun og Abdullah krysser ei bru over elva Ibar i Mitrovica. Dialog er å våge seg over brua.

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Kan dialog skape samfunnsforandring? Jegunovce er en kommune på grensen til Kosovo. Den ligger mellom Skopje og Tetovo i Makedonia. Det var krigshandlinger der i 2001. En konsekvens av krigen var at alt samarbeid og kontakt mellom albanske og makedonske landsbyer ble brutt. Nansensenteret i Skopje (NDC Skopje), bestående av makedonske og albanske feltarbeidere, begynte å arbeide i kommunen i 2005. Tekst: Steinar Bryn Jegunovce I 2005 var det nesten ingen kommunikasjon mellom albanske og makedonske landsbyer. Elevene gikk på etnisk rene skoler. 5

6 Foto: Ingunn Skurdal

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Det første skritt var å lytte til innbyggerne. Det ble foretatt en behovsundersøkelse. Den viste at foreldrene ikke var fornøyde med det undervisningstilbudet barna fikk. På denne bakgrunn gikk NDC Skopje ut med et tilbud om undervisning i datakunnskap. Undervisningen ble gitt i en av landsbyene, med busstransport for barna i de andre landsbyene. Tilbudet ble fulgt opp med besøk hos alle foreldre for å forsikre dem om at vi var seriøse aktører. Det ble ganske snart behov for mer avansert opplæring i data. Den ble lagt til en annen landsby. Foreldrene uttrykte også et ønske om opplæring i engelsk. Den ble lagt til en tredje landsby. Avansert engelsk ble lagt til en fjerde landsby. På denne måten fikk elevene bedre kjennskap til hverandre og hverandres landsbyer. De uttrykte selv forbauselse over ikke å kunne hverandres språk. Etter nye, lange samtaler med foreldrene, ble det for første gang tilbudt opplæring i albansk for makedonske elever i 2007. Det ble tilsvarende opplæring i makedonsk for albanske elever. Parallelt med dette ble det arrangert dialogseminar for foreldre, lærere, landsbyledere og kommunepolitikere. Erfaringer viser at det er viktig å inkludere alle i landsbyene i denne type prosesser. Sakte vokste ønsket om en felles skole fram. Det ble aldri frontet av oss som et endelig mål, men var et resultat av en organisk prosess innad i kommunen. 1.september 2008 åpnet den første Fridtjof Nansen barneskole i Preljubiste. Dette var den første tospråklige, multietniske skole i Makedonia. Den var ingen alternativ skole, men del av skoletilbudet støttet av den makedonske stat. Staten betaler transport, drift og lærerlønninger. Vi dekker alle ekstrakostnader ved å gjøre skolen tospråklig. dette skjedde ikke uten alvorlig motstand. Ett år etter at skolen ble åpnet, ble en kommandant sluppet ut av det lokale fengselet. Han hadde erobret en posisjon som selverklært landsbyleder og reagerte sterkt på at albanske barn ble sendt på skole med slaviske barn. Det er jo på skolen man skal utvikle etnisk bevissthet, etnisk stolthet og motiveres til å kjempe for sitt folks rettigheter, mente han. Skolen ble forsøkt stoppet. Først gjennom direkte trusler og mobiltelefonterror mot enkelte foreldre for å få dem til å ta barna ut av skolen. Deretter hets i media, fysisk stopping av skolebussen og til slutt veisperringer for å hindre foreldrene i å kjøre barna selv. Vi orienterte og søkte råd hos politiet, den norske og den amerikanske ambassaden, internasjonale organisasjoner som OSCE og EU. Organisasjonene og ambassadene hadde ikke mandat til å gripe inn, og politiet fryktet at en inngripen kunne medføre en opptrapping av konflikten. Det hele så mørkt ut. Noen foreldre begynte å bære våpen under kjøring av barna til skolen. Vårt fredsinitiativ stod i fare for å resultere i nye voldelige konflikter. Var dialogen et for dårlig verktøy? Burde vi ikke erkjenne dialogens begrensninger? Vi hadde ikke annet valg enn å støtte foreldrenes beslutning om å holde barna hjemme fra skolen. Var vår visjon nå kommet til veis ende? (Denne historien ender på side 37.) Bildet illustrerer nettverksbyggingen som fant sted gjennom de forskjellige undervisningstilbudene. 7

Serbere og albanere fra Bujanovac på reise i Athen. Kan felles kulturarv forsone og forene? Foto: NDL Bujanovac. I vår vestlige tradisjon har dialogen sine røtter hos Sokrates (479 399 f.kr.) og hans elev Platon (427 347 f. Kr.) Den var en metode for å vinne innsikt om sannheten. 8

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Hva er dialog? Dialogens nødvendighet Så lenge vi har hatt språk, har mennesker ført samtaler med hverandre: under arbeidet, ved bålet, på tingstedet. Man har drøftet hva som skulle gjøres med tørken, kornavlingene, straffene, skatteinnkrevingen, valget av ny leder. Synspunkter ble satt fram, og man snakket seg fram til enighet. Eller ble enige om å være uenige. Inntil videre. I noen tradisjoner kalles dette rådslagning. Den svenske dikteren Göran Tunström skriver et sted at hans bilde av en god samtale var når hans mor flettet loff i tre lange deigremser, som ble kastet ut og inn i hverandre. Et vakkert bilde. Inge Eidsvåg på Nansenskolens talerstol. I forgrunnen Fritt Ords ærespris, de to fjærpennene som symboliserer motsatte meninger. Foto: Nansenskolen. Tekst: Inge Eidsvåg 9

I det siste er det i noen miljøer blitt vanlig å snakke lett foraktfullt om dialog. Som en litt godfjottet akademisk øvelse, som nok kan gi sjelevarme under lysekronene i seminarrommet, men som har liten eller ingen betydning for det praktiske liv. retning: Det blir ikke fred på Balkan før det blir forsoning mellom de etniske og religiøse gruppene. Det blir ikke forsoning mellom de etniske og religiøse gruppene før det blir dialog mellom dem. Vi bør lytte til deres erfaringer. Dialog: Ordet kommer av det greske dialegomai, som betyr «å samtale» (dia gjennom; logos ord, fornuft). Nettopp kommet heim fra en reise på Balkan, der Nansenskolen siden 1995 har arbeidet med forsoning og fredsbygging, er jeg igjen blitt minnet om hvor viktig dialogen er. Når foreldre og lærere i Vukovar møtes for å skape en felles skole for kroatiske og serbiske barn i byen som etter krigen lignet Hiroshima, og der 75 % av alle husene var ødelagt da er dialogen ingen akademisk øvelse. Barnas framtid avhenger av at dialogen lykkes. Mange av dem som deltar i dette arbeidet sier: Vi har ikke noe valg. Vi må begynne å lege krigens sår nå. Hvis ikke risikerer vi at våre barn arver våre fiendebilder og om noen år dreper hverandre. Slik vi gjorde. Vi trenger derfor forsoning mer enn noe annet. Det eneste mulige redskap for å få dette til er dialog. Ofte blir fredsarbeiderne i Nansen Dialog-sentrene på Balkan spurt: Er ikke gjenoppbygging av nedbrente bygninger og investering i helse og utdanning viktigere enn dialog og forsoning? Og hva med minerydding og demokratiske reformer i fylker og kommuner? De svarer: Jo, alt dette er viktig. Men uten forsoning mellom de etniske gruppene vil ikke noe av dette skje, verken økonomisk utvikling, økt sikkerhet eller mer demokrati. For hvem vil investere i et samfunn der krigsretorikken fremdeles ulmer? Hvilken sikkerhet opplever mennesker i byer som er etnisk delt og der kontakt over grensen blir sett på som forræderi? Hvilke demokratiske reformer er mulig der de som skal samarbeide, betrakter hverandre som fiender? Hvordan kan et demokrati fungere når alle partier bygger på etnisk tilhørighet? Og de tilføyer at deres erfaringer alle peker i samme Hva er dialog? Ordet kommer av det greske dialegomai, som betyr å samtale (dia gjennom; logos ord, fornuft). I vår vestlige tradisjon har dialogen sine røtter hos Sokrates (479 399 f.kr.) og hans elev Platon (427 347 f. Kr.) Den var en metode for å vinne innsikt om sannheten. En sannhet som ligger som en mulighet i hvert enkelt menneske, men som vi glemmer ved fødselen. Gjennom samtalen mente Sokrates å kunne forløse denne sannheten. Et eksempel: I dialogen Menon samtaler Sokrates og slaven Menon om hva godhet er. Om den kan erkjennes, oppøves eller læres. For å vise at erkjennelse er å kalle fram i bevisstheten en kunnskap som allerede er der når vi fødes, begynner Sokrates å stille spørsmål til en slave om en geometrisk figur. Ved å spørre lokker han fram i slavens bevissthet en innsikt om geometri som slaven selv ikke visste at han hadde. Det vil si: han hadde den i seg, men hadde glemt den ved fødselen. Å lære gjennom spørsmål og svar, gjennom dialog, ble for Sokrates en måte å huske en sannhet som vi alle bærer i oss, men i en glemt form. Dette er senere blitt kalt jordmorkunst (majeutikk), fordi det ligner jordmorens bistand til å forløse det ufødte barnet. Dialogfilosofien brøt for alvor gjennom i Europa i årene etter første verdenskrig med navn som Franz Rosenzweig, Martin Buber og Gabriel Marcel. De så alle på dialogen som en metode til å vinne større innsikt både om seg selv, verden og Gud. Deres utgangspunkt var at mennesket blir et virkelig selv først i møtet med andre mennesker. I begynnelsen er forholdet, 10

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Mostar skrev Martin Buber i sitt hovedverk Jeg og Du (1923). Alt virkelig liv er møter. Vi må møte andre for å finne oss selv. Bare gjennom andres blikk ser vi oss selv. For no eye can see itself. Det 20. århundre var i Europa århundret for massekommunikasjon og masseutdannelse, offentlig og obligatorisk skolegang, moderne aviser, radio og fjernsyn. Men det var også voldens århundre. På høyden av vår økonomiske og teknologiske utvikling drepte menneskene i det 20. århundre flere av sine artsfrender i krig enn man har gjort i alle tidligere århundrer til sammen. Rikere, mer opplyste og bedre i stand til å kommunisere, gikk vi forblindet av hat løs på hverandre. Med økser og kniver, gass og geværer, bomber og raketter. Framskritt, humanitet, menneskerettigheter og barbari eksisterte side om side. Folkestyre og folkemord. Side om side. Sannhet Sokrates mente at dialogen skulle gi innsikt om sannheten. Men sannhetsbegrepet har hatt mange betydninger. På 1700-tallet begynte begrepet å krakelere. Historikerne hevdet at bare ved å plassere et utsagn i en historisk sammenheng kan det forstås rett. Det som ble holdt for sant i går, kunne kanskje begrunnes ut fra gårsdagens virkelighetsoppfatning. Jorda sto en gang stille i Universets sentrum. Slaveriet var en gudgitt og naturlig ordning. Kvinner skulle ikke ha stemmerett. Men i dag må vi vedkjenne oss nye sannheter. En gjennomsnittlig bygget sannhet varer vanligvis 17-18 år, av og til 20, sjelden lenger, sier doktor Stockmann i Ibsens En folkefiende (1882). Sosiologene fortalte oss at våre sannheter ofte avhenger av våre ulike ståsteder i tilværelsen. Våre perspektiver bestemmes av vår kulturelle og sosiale 11

Du kan få tusen beskrivelser av Halfway Mountain, og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si deg dette nu, at fjellet er stort, og det er mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet der han lå. bakgrunn, av alder, kjønn, utdannelse, osv. Kritiser ikke en annen før du har gått to dager i hans mokkasiner, sier et gammelt indiansk ordtak. Etter to dager kan det hende at vår oppfatning er forandret. Språkfilosofene lærte oss at enhver beskrivelse av virkeligheten er en beskrivelse i et språk. Grensene for mitt språk er grensene for min verden, sa Ludvig Wittgenstein, og understreket at vi lever i språket, med de begrensningene det gir. Vår forståelse av virkeligheten blir derfor i en fundamental forstand fortolkning. De svar vi får, avhenger av de spørsmål vi stiller. Virkeligheten framtrer for oss gjennom de kulturbriller vi ser med. Men vi selv står ikke utenfor. Vi er en del av den virkeligheten vi skal fortolke, og vi lever med en underforstått oppfatning av hvordan verden og menneskene er. Sannheten framtrer gjennom en kontinuerlig dialog med den omverden vi vil gripe og begripe. Dette ligner mye på Mahatma Gandhis sannhetsbegrep. For ham var sannhet (satya) den viktigste realitet i tilværelsen. Derfor mente han at Sannhet er Gud. Mot slutten av romanen En flyktning krysser sitt spor (1933) beskriver Aksel Sandemose fjellet Halfway Mountain i det indre av Newfoundland. Han har vært rundt det på en jakttur, og da la han merke til at fjellet forandret seg etter hvert som han beveget seg: Du kan få tusen beskrivelser av Halfway Mountain, og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si deg dette nu, at fjellet er stort, og det er mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet der han lå. Dialogen forutsetter en mistanke om at jeg bare ser stykkevis og delt. Det er en nyttig mistanke. Det betyr ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på våre egne verdier. Men det betyr en innsikt om at mine erfaringer og min kultur er en av flere. Jeg vil tålmodig anstrenge meg for å forstå de andre bedre. Men jeg oppgir ikke det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg. Kanskje kan det hele oppsummeres i noen ord den tyske dikteren Schiller en gang skrev i et brev til Goethe: Følg den som søker sannheten, men flykt fra den som har funnet den. Absolutt sannhet er Gud. Det er bortenfor vår rekkevidde. Det meste vi kan si er neti, neti (ikke dette, ikke dette). Den sannhet vi ser er relativ, mangesidig og tidsavhengig. Det er ikke noen plass for forfengelighet i den, og den eneste måten å nå den på er gjennom ikkevold (ahimsa). Ren og absolutt sannhet burde være vårt mål. Vi kan nå dette idealet bare gjennom vedvarende meditasjon, og i det øyeblikket vi når det, vil vi forenes med Gud. Jeg har eksperimentert med dette i 60 år, og jeg eksperimenterer fremdeles. (Fra brev til Bhai Vamanrao, 7.11.1945.) Den eneste selvbiografien som Gandhi skrev, fikk da også tittelen Historien om mine eksperimenter med sannheten (1927). Styrken i det bedre argument Etter 2. verdenskrig ble dialogen igjen aktuell. Nazistene hadde smidd et uhyrlig sannhetsbegrep med våpen og piggtråd. Deres sannhet om jødene, sigøynerne og de homofile hadde forferdelige konsekvenser. Seks millioner mennesker ble sendt til gasskamrene. Etter denne tragedien ville forsoning noen gang bli mulig? Og hva med dialogen? En av dem som satte seg fore å gjenreise den, var den unge tyske filosofen Jürgen Habermas. Han var tre år gammel da Hitler tok over makten i Tyskland, han var 16 år da krigen sluttet og freden skulle bygges på ruinene av gasskamre og utbombete byer. 12

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning En bedre forståelse av den andre blir også en dypere forståelse av meg selv. Av at jeg kunne ha vært den andre. Dialog = bevegelse Det nysgjerrige barnet er et godt bilde på et dialogorientert menneske. Barnet går spørrende gjennom dagen og legger seg om kvelden noen erfaringer rikere. Det beveger seg fysisk og mentalt - det er i nærmest konstant bevegelse. Etter hvert som vi blir eldre, slutter vi å spørre, for vi antar vi vet svarene. Vi slutter å bevege oss. Vi slutter å lytte, for vi tror vi vet hva folk kommer til å si. Steinar Bryn Habermas, som selv hadde et kommunikasjonsproblem fordi han var født med åpen gane, ble voksen i et Tyskland som mer enn noe annet trengte at man snakket sammen. At man tok et oppgjør med sin nazistiske fortid. At man lyttet til hverandre og lærte av hverandre. Hvilke forutsetninger måtte være til stede for rasjonell meningsdannelse i et demokratisk samfunn? Hele Habermas filosofi bygger på at mennesket er et sosialt og fornuftig vesen. I fellesskapet kan vi utvikle vår kommunikative kompetanse, noe som gjør oss stadig bedre egnet til å treffe fornuftige valg. Men hva som er fornuftig, kan bare avgjøres ved hjelp av en åpen, dvs. offentlig og demokratisk samtale mellom mennesker med ulik erfaringsbakgrunn. Bare slik kan etikken forankres til et sosialt og politisk fundament og ikke bare i den enkeltes samvittighet. For å virkeliggjøre dette idealet stiller Habermas noen krav til framgangsmåte og diskusjonsform. For det første: offentlighet. Det innebærer at alle som blir berørt av handlingsnormene, også må ha anledning til å bidra til etableringen av disse. Diskursetikken legger derfor stor vekt på informasjon og deltakelse. En annen forutsetning er likeverdighet. Dette er en av demokratiets grunnpilarer. I en diskusjon om politiske handlingsvalg teller alle innbyggere like mye. Ulik økonomisk eller sosial status angår ikke debatten. Her er det argumentene som skal telle, ikke hvem som framfører dem. Dette understreker troen på at det er fornuften, uttrykt gjennom en rasjonell diskusjon mellom ulike aktører, som skal være rettleder i moralske spørsmål. Den tredje forutsetning er ærlighet. Skjulte motiver og tale med to tunger er ødeleggende for dialogen. Den fjerde forutsetning er at deltakerne er innstilt på å la seg overbevise av andres bedre argumenter. Du vet ikke om du har rett før du har hørt motpartens argument, sa filosofen John Stuart Mill en gang. Dette er lett å si, men vanskelig å praktisere. Sist, men ikke minst: samtalen må være fri for ytre tvang. Når vi diskuterer oss fram til felles handlingsnormer, kan vi ikke la oss styre av frykt for verken økonomiske, sosiale eller politiske sanksjoner. Da blir det hele et spill og ingen virkelig samtale. For på samme måte som vi i vitenskapen jakter på stadig sannere svar, jakter vi også på stadig riktigere svar i politiske og moralske spørsmål. Dialog, debatt, forhandlinger Dialog er i vår forståelse et møte mellom mennesker, der hensikten er å lære av hverandre. Lytte lære forandres, det er dialogens kjennetegn. Der propagandaen søker å overtale den andre, søker vi gjennom dialogen å forstå den andre. Der vi gjennom debatten søker å vinne over den andre, søker vi gjennom dialogen å overvinne stereotypier og fiendebilder hos oss selv. (Å skifte mening blir her ikke en svakhet, men en styrke.) Der vi gjennom forhandlinger forsøker å oppnå enighet, prøver vi gjennom dialogen å forstå mer. En bedre forståelse av den andre blir også en dypere forståelse av meg selv. Av at jeg kunne ha vært den andre. Med hvem kan man innlede dialog? For en tid tilbake fikk jeg spørsmål om jeg trodde at flykaprerne 11. september 2001 ville ha endret sine planer om de hadde blitt invitert til dialog på Nansenskolen? Ironien var dårlig skjult, men spørsmålet fortjener et svar. Nei, jeg tror ikke de ville ha endret planer den dagen de gikk om bord på flyene. Men de ville kanskje ha tenkt annerledes hvis de hadde blitt invitert til dialog ett år tidligere? Eller fem år tidligere? Vi vet ikke. Vi vet heller ikke 13

og vil aldri få vite om de ville ha stilt opp til samtaler. Det vi derimot vet, er at mange muslimer, både i Midtøsten, Europa og USA, føler at de ikke blir behandlet som likeverdige og ikke blir hørt. Ikke blir invitert inn. Dialog er ingen mirakelkur for å skape forsoning og fred, men det er en av forutsetningene for å få dette til. Uten dialog, ingen forsoning. Uten forsoning, ingen varig fred. Så enkelt og så vanskelig. Dialog er ingen mirakelkur for å skape forsoning og fred, men det er en av forutsetningene for å få dette til. Uten dialog, ingen forsoning. Uten forsoning, ingen varig fred. Så enkelt og så vanskelig. Tilhengere av dialog blir ofte kalt godtroende og naive. Det blir ramset opp en rekke eksempler der dialog ble prøvd, men har mislyktes. Går vi disse eksemplene nærmere etter i sømmene, ser vi ofte at det ikke var dialog som ble prøvd, men debatt eller forhandlinger, der styrkeforholdene ofte var ulike og trusselen om maktbruk lå under overflaten. Vi tror i prinsippet man kan innlede dialog med alle mennesker. Dialogens mål er nemlig ikke at vi skal bli enige, men at vi skal forstå hverandre bedre. Så får dialogen selv vise om den kan fortsette og om den bærer frukter. Dialogen avsluttes når motparten framsetter trusler eller retter en pistol mot ditt hode. Eller når dialogen blir utnyttet og brukt som middel til propaganda eller manipulasjon. Eller når maktforholdet mellom partene er så ulikt at den svakeste part i realiteten blir et gissel. Da gjenstår motstandens vei. Inntil dialogen igjen kan tas opp. (På den annen side: alternativet for den virkelig svake til å bli hørt i en dialog er ikke aktiv motstand, men ikke å bli hørt i det hele tatt.) Noen har sagt at det bare er de allerede forsonlige og fredselskende som deltar i Nansen-nettverkets dialoger på Balkan og i Lillehammer. La oss da minne om at mange av deltakerne faktisk kjempet mot hverandre under krigen. I dag snakker de sammen. La oss minne om at det ble drept mer enn dobbelt så mange sivile i Srebrenica som det Al-Queda gjorde i New York. I BiH ble 100 000 mennesker drept. Etter slike redsler er det ikke lett å få til dialog. Men det er nødvendig. Vi har erfart at det også er mulig. Den femte provins I irsk mytologi finnes et sagn om Den femte provins. Sagnet forteller at Irland i riktig gamle dager var delt mellom fire klaner og fire provinser. Når stridsspørsmål oppsto og krig truet, samlet de fire klanhøvdingene seg i Den femte provins. Den femte provins eksisterte ikke i det daglige eller i det fysiske landskapet, men ble skapt etter behov. I praksis gikk den på omgang mellom de fire provinsene. Den femte provins var nøytral grunn, et ingenmannsland, der tilstivnede tanker og fordomsfulle oppfatninger skulle kunne løsrives fra gamle fortøyninger. I Den femte provins gjaldt andre regler enn i de fire andre provinsene. Blant annet skulle høvdingene etterlate sine våpen og sine klansymboler utenfor provinsen. Det symboliserte at de nå var frigjort fra de bånd som bandt dem til sin egen klan. Her skulle de fire høvdingene bestrebe seg på å lytte til hverandre for å kunne se virkeligheten ut fra nye synsvinkler. Bare slik kunne vanens blikk brytes. Høvdingene hadde ikke lenger ansvar for bare sin egen provins. Nå var det skjebnen til deres felles verden de skulle ivareta. Når besøket i Den femte provins var slutt, gikk alle ut, tok sine våpen og dro tilbake til sine hjemlige provinser. Litt klokere og litt mer innstilt på å løse konfliktene på fredelig vis. Dialog-rommet er en slik femte provins. Lærdom Erfaringer fra ulike dialogprosjekter kan oppsummeres i to tilsynelatende motstridende konklusjoner: 14

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning DEBATT DIALOG - Målet er å vinne - Målet er å forstå - Overbevise/argumentere - Forklare/fortelle - Snakke - Lytte - Jakte på den andres svake argument - Se etter styrken hos motparten - Gjøre motparten usikker - Gjøre motparten trygg - Moralsk dommer - Toleranse/selvdisiplin/selvkritikk - Konfronterende kroppsspråk - Inkluderende kroppsspråk - Å skifte mening er tegn på svakhet - Å skifte mening er tegn på styrke Steinar Bryn Vold er det siste ledd i en lang kjede. Ofte er vold dialogen som sluttet før den begynte eller som aldri kom i gang. 1. Dialogen forener. Der mennesker møtes ansikt til ansikt innenfor trygge rammer, skjer det alltid noe. En oppdager at de andre ligner en selv. Vi deler en felles erfaring om det å være menneske. Gjerder, som en tidligere trodde var uoverstigelige, bygges ned. Til vår overraskelse oppdager vi at vi deler verdier og synspunkter med mennesker vi programmatisk burde være uenige med. Så forunderlig kan menneskelige møter være. Dialog er ingen luksus, ingen sovepute. Snarere en spikermatte som tvinger en til oppmerksomhet, til å ville løfte seg fra den smerten mennesker opplever etter en krig. Eller den utrygghet en kjenner når en møter det fremmede. Dialog erstatter ikke forhandlinger, mekling, sannhetskommisjoner, rettsoppgjør. Men den er en forutsetning for at forhandlinger og mekling skal lykkes. 2. Dialogen skiller. I en oppriktig dialog oppdager vi kanskje at avstanden til den andre er større enn vi hadde forventet. Når vi snakker ærlig, ser vi dette. Og vi oppdager kanskje at skillene ikke følger tros- og livssynsgrensene, men heller kjennetegn som alder, kjønn, kulturell bakgrunn, karakter. Når konfliktene i Norge etter karikaturtegningene av profeten Muhammed ikke ble større, tror vi det skyldes at det gjennom mange år er blitt bygd en infrastruktur for dialog og gjensidig forståelse mellom mennesker fra ulike religioner og livssyn. Det har skjedd i skoler, kirker, moskéer, Human- Etisk Forbund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norske Kirkeakademier, Institutt for menneskerettigheter, Nansenskolen, osv. Et møysommelig arbeid, der mennesker av god vilje har brukt av sin tid til å bygge tillit og vennskap. Det 20. århundre var de store krigenes århundre. Da ble det drept flere mennesker i krig enn i alle andre århundrer til sammen. Det 21. århundre må bli dialogens århundre. Alternativet er volden. Vold er det siste ledd i en lang kjede. Ofte er vold dialogen som sluttet før den begynte eller som aldri kom i gang. 15

Meningen var at skolen skulle «få betydning i kampen mot voldsmentalitet, rasefordom og intoleranse», og det måtte være «en hovedsak for lærerne å hevde tankens og ordets frihet og verdien av rettsstaten». Slik er det også blitt. Foto: Simon Souyris Strumse 16

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Om Nansen Dialog Nansenskolen ble grunnlagt i 1938 av Kristian Schjelderup og Anders Wyller. Den skulle være en humanistisk motkraft mot alle totalitære ideologier. Innvielsen av skolen fant sted lørdag den 18. mars 1939. Tekst: Steinar Bryn / Inge Eidsvåg Nansenskolen Det skjedde under skyggen av den europeiske katastrofen, som nå var under utvikling. Dette preget også Anders Wyllers åpningstale: Vår tids Europa! Det er hundre mennesker i tro på ånd mot tusen i tro på vold. Det er noen hundre i kjærlighet til frihet mot ti tusen som vender seg fra friheten i hån. Mot samtidens vold og undertrykkelse mante Wyller fram bildet av det andre Europa: Ingen hærførere har mange nok soldater til å viske ut de kjærlighetens fotspor den hellige Frans av Assisi satte på jorden. Det finnes ikke trommer og trompeter nok til å overdøve Descartes stille setning: Jeg tenker, altså er jeg. Ingen lovforordninger, ingen etsende væsker, ingen bålflamme kan få de ord til å forsvinne som gjennombever europeisk kultur og som jeg nevner i riktig orden: Oraklets bud Kjenn deg selv - og Kristi bud Glem deg selv.... Dette er Europas annet bilde. Det er det Nansenskolen setter seg som mål å holde levende også for nordmennene. Derved var kjernen i Nansenskolens program formulert, der hovedpunktene er: Kjærlighet til nesten. Respekt for mennesket. Troskap mot sannheten. Frihet under ansvar. Vern om det frie folkestyre. Meningen var at skolen skulle få betydning i kampen mot voldsmentalitet, rasefordom og intoleranse, og det måtte være en hovedsak for lærerne å hevde tankens og ordets frihet og verdien av rettsstaten. Slik er det også blitt. Vår tids Europa I juli 1992, mens Lillehammer var intenst opptatt med å forberede de 17. olympiske vinterleker, raste borgerkrigen i Jugoslavia. Sarajevo, OL-byen fra 1984, var under beleiring og beskytning. Sterke bilder rullet over TV-skjermene og minnet oss om at Europa igjen sto i brann. Line Urke, småbarnsmor og ansatt i den olympiske organisasjonskomitéen (LOOC), tok et spontant initiativ til en solidaritetsaksjon for Sarajevo. Slik startet Lillehammer Olympic Aid, der både idrettsorganisasjoner, bistandsorganisasjoner og Lillehammer kommune bidro. Nansenskolen var aktivt med helt fra begynnelsen. Aksjonen ble utvidet til å bli en aksjon for global solidaritet. Den samlet inn 70 millioner kroner og støttet humanitære prosjekter i det tidligere Jugoslavia, men også Guatemala, Afghanistan, Libanon og Eritrea. Dette internasjonale solidaritetsarbeidet var bakgrunnen for prosjektet Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning, som Nansenskolen tok initiativet til høsten 1994. Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Institutt for fredsforskning ble med helt fra begynnelsen, og det norske 17

To deltagere fra Kosovo hadde ikke sett hverandre på 10 år. Foto: Steinar Bryn. Partene har sjelden en felles forståelse av hva konflikten dreier seg om. Dette fordi den ensidige propagandaen som starter i heimen, fortsetter på skolen og så blir forsterket av media og politikere altfor sjeldent blir korrigert. utenriksdepartement ga økonomisk støtte. Hensikten var å samle unge mennesker fra de ulike sidene i Jugoslavia til et tre måneders opphold på Nansenskolen. Der skulle de gjennomgå et opplæringsprogram, for så å vende tilbake og fortsette arbeidet for forsoning og fred i sine hjemland. Felles for alle var at de var potensielle ledere eller mennesker som allerede hadde en innflytelsesrik posisjon i sine miljø. Metoden var dialog, en arbeidsform som Nansenskolen hadde brukt gjennom alle år, men som nå fikk fornyet aktualitet. Om hensikten med kurset skrev Inge Eidsvåg: Kurset sikter ikke mot å bli en instans for forhandlinger og megling, men utelukkende et redskap for å styrke de menneskelige ressurser i fredens tjeneste. Studiet skal formidle kunnskaper om demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. Det skal endre holdninger og øve ferdigheter. Kort sagt: vi vil dyktiggjøre mennesker til å yte en fredskapende innsats i områder preget av konflikter og krig. De første seminarene besto av prøving og feiling. Vi forsøkte å utvikle en metodikk som kunne bidra til økt forståelse og samarbeid mellom mennesker og grupper, der all kommunikasjon hadde brutt sammen. Dette var nytt og vanskelig, både for kursdeltakerne og oss. Etter de første forsiktige skrittene i 1995 har arbeidet utviklet seg mye, både med hensyn til form, metodikk og innhold. Konflikt kommunikasjonssammenbrudd De fleste konfliktanalyser handler om verdi- og/eller interessekonflikter. Hva er verdifullt, og hvordan skal verdiene fordeles? Det kan dreie seg om landområder, naturressurser eller politisk makt. Man antar at partene i hovedsak er enige om hva de slåss om. Vår erfaring er at kommunikasjonsmåtene blir undervurdert eller neglisjert i disse analysene. Sammenbrudd i kommunikasjon mellom folkegrupper utsetter dem i langt større grad for ensidig nasjonalistisk propaganda. Partene har sjelden en felles forståelse av hva konflikten dreier seg om. Dette fordi den ensidige propagandaen som starter i heimen, fortsetter på skolen og så blir forsterket av media og politikere altfor sjeldent blir korrigert. Det er her 18

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Det var ikke etniske forskjeller som forårsaket krigen i Bosnia Herzegovina. Det var krigen som skapte den økte avstanden mellom folkegruppene. Dialog = relasjon Meglere og forhandlere er ofte løsningsfokuserte. LØFT, løsningsfokuserte tiltak, er populære i Norge. Dersom to naboer krangler om hvor gjerdet skal stå, blir all oppmerksomhet rettet mot å finne det juridisk rette grenseskillet. I dialogen rettes søkelyset mot det generelle forholdet mellom naboene. Er det preget av mistenksomhet eller gjensidig tillit? Dialog er en kommunikasjonsform som kan bidra til å gjenopprette likeverd og respekt. Steinar Bryn dialogen blir nødvendig. Gjennom møter og samtaler med motparten kan en få en bedre forståelse av kompleksiteten i konflikten, samtidig som en blir seg bevisst konsekvensene av egne overgrep. Krig segregerer. Det var ikke etniske forskjeller som forårsaket krigen i Bosnia Herzegovina. Det var krigen som skapte den økte avstanden mellom folkegruppene. I boka The Myth of Ethnic War. Serbia and Croatia in the 1990s argumenterer V. P. Gagnon for at krigen ble så voldelig nettopp på grunn av likheten og nærheten mellom menneskene. Den tette sosiale veven måtte rives i stykker for at politikerene kunne føre en ren etnisk politikk. Båndene mellom menneskene måtte ødelegges for at nasjonalistiske politikere kunne skape sin maktposisjon etter kommunismens sammenbrudd. Derfor ble krigen så brutal og blodig. Å leve i et segregert samfunn betyr ikke nødvendigvis å leve fysisk atskilt, selv om byer som Mitrovica og Mostar er delt av elvene Ibar og Nerveta. Det betyr i større grad å fungere sosialt og politisk i etnisk rene rom. Alt sosialt og politisk liv er organisert etter etniske prinsipper, fra barnehager til politiske partier. På denne måten får forvrengte virkelighetsforståelser eksistere uimotsagt i relativt isolerte rom. Sannhetene om hva som skjedde er etniske sannheter. I Bosnia Herzegovina finner vi i dag 52 delte skoler. Et dårlig utgangspunkt dersom målet er å bygge opp en enhetlig stat. Internasjonal fredsbygging overvurderer betydningen av statsbygging på bekostning av direkte forsoningsarbeid. Tanken er at sterke, velfungerende institusjoner vil sikre sosial stabilitet. Vår erfaring er at slike institusjoner ikke er nok. Det er vanskelig å få dem til å fungere optimalt dersom forsoningsarbeidet neglisjeres. En stat trenger lojalitet fra borgerne. Demokrati blir ofte tolket som flertallsmakt. Når all politikk er etnifisert, betyr det at den etniske majoriteten føler de har en demokratisk rett til makten, og minoriteten føler seg sveket av det som av mange oppleves som deres eget hjemland. Dette danner grunnlaget for nye konflikter. Finnes det forsoningsstrategier som kan bryte denne spiralen på en slik måte at konflikten ikke går i arv til neste generasjon? Disse strategiene må i så fall ta de to myke institusjonene, hjem og skole, mer på alvor. Lokal forankring og nettverk Selv om de første erfaringene fra Nansenskolen var positive for deltakerne, var det vanskelig å være de eneste i sitt miljø som hadde vært i dialog med fienden. Mange mente at vi kunne oppnå mer dersom det også ble organisert lokale aktiviteter på Balkan. En albansk og en serbisk kvinne, Arjeta Emra og Snezana Popovic, etablerte det første Nansen Dialog-senteret i Pristina i 1998 i Kirkens Nødhjelps lokaler. De arrangerte en rekke seminarer for serbere og albanere fra Kosovo. Selv om senteret måtte stenge under krigen i 1999, satte erfaringene derfra standard for de andre sentrene som vokste fram i perioden 1999-2002. I dag er det Nansen Dialog-sentre i byene: Skopje (Makedonia), Pristina, Mitrovica nord og sør (Kosovo), Bujanovac og Beograd (Serbia), Podgorica (Montenegro), Mostar, Sarajevo og Banjaluka (Bosnia - Herzegovina) og Osijek (Kroatia). Dette er lokale organisasjoner med sterk forankring i Nansenskolen og med felles nettverksadministrasjon i Norge. Kirkens Nødhjelp, Institutt for Fredsforskning og Norges Røde Kors var partnere i den første styringsgruppen. Disse organisasjonene var helt sentrale for etableringen og utviklingen av prosjektet. De brakte med seg internasjonal erfaring og relevant akademisk kompetanse som styrket prosjektets faglige plattform. Kirkens Nødhjelp og Norges Røde Kors støttet også seminarene på 19

Serbiske og albanske politikere fra Kosovo, etter å ha gått ned trappene i hoppbakken. Foto: Steinar Bryn, NANSEN DIALOG vil, gjennom å bruke dialog som idé og metode, styrke mennesker som lever i konfliktsituasjoner for å kunne bidra til fredelig konflikthåndtering og demokratisk utvikling. 20

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Dette er den største internasjonale satsing Nansenskolen noen gang har gjort, og den er blitt lagt merke til også utenfor landets grenser. Lillehammer økonomisk. Det norske Utenriksdepartement bidro med solid økonomisk støtte og har vært en viktig støttespiller gjennom alle disse årene. Nansenskolen bidro med sin humanistiske arv og pedagogiske tradisjon, med sin åpenhet for ulike ståsteder så vel som alternative undervisningsformer. Formålet med Nansen Dialog ble formulert slik: NANSEN DIALOG vil, gjennom å bruke dialog som idé og metode, styrke mennesker som lever i konfliktsituasjoner for å kunne bidra til fredelig konflikthåndtering og demokratisk utvikling. NANSEN DIALOG ønsker å skape et nøytralt og åpent rom, der aktører i alvorlige konflikter kan møtes ansikt til ansikt. Hensikten er å bryte ned fiendebilder og øke forståelsen for hverandres synspunkter, interesser og behov. Et viktig mål er å stimulere og tilrettelegge for konfliktanalyse og for erfaringen av de andres ståsted. Fokus er ikke på hvem som har rett eller hvem som er mest skyldig, men på hvordan vi bygger respekt for demokratiske prinsipper, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. Disse prinsippene er et alternativ til nasjonal sjåvinisme og etnisk lojalitet. Kjernen i prosjektet er fremdeles den inter-etniske dialogen mellom mennesker i delte samfunn. Dette er den største internasjonale satsing Nansenskolen noen gang har gjort, og den er blitt lagt merke til også utenfor landets grenser. I 1998 ble skolen tildelt UNESCOs pris for fredsundervisning (Honourable mention). Året etter fikk prosjektet Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning prisen fra Amalie Laksovs Minnefond til vern om menneskerettigheter. Steinar Bryn og Nansen Dialog er nominert til Nobels fredspris både i 2009 og 2010. Lillehammer som femte provins Mesteparten av arbeidet skjer i de ulike lokalsamfunnene på Balkan, der Nansen Dialog har sine prosjekter. I tillegg organiseres seminarer i Lillehammer for enkelte grupper etter behov. De viktigste målgruppene er: - Lokalpolitikere og administrative ledere i kommuner - Lærere og skoleledere - Foreldre og skolebarn - Flyktninger og internt fordrevne I programmet for hvert enkelt seminar tas det hensyn til de ulike gruppenes interesser og behov. Dersom deltakerne er foreldre fra en landsbykommune, er de ofte interessert i å besøke et norsk gårdsbruk eller en landbrukskommune. Er det en gruppe politikere, arrangerer vi gjerne møter med lokalpolitikere fra ulike kommuner i distriktet. Hvis gruppen er lærere, er det viktig å besøke lokale skoler. Verdien av seminarene på Lillehammer blir bekreftet og understreket av våre kolleger på Nansen Dialog-sentrene og av deltakerne. Seminarene er ikke ferieutflukter, men nødvendige deler av viktige forsoningsprosesser i deres egne lokalmiljø. Lillehammer tilbyr deltakerne en mulighet til å komme vekk fra den konfliktfylte hverdagen, som gir svært få muligheter til dialog. Lillehammer er et trygt sted, der deltakerne kan puste friere og snakke åpnere. På Nansenskolen er de fri til å tenke nye tanker og uttrykke dem. Ytringsfrihet blir mer enn et prinsipp, det blir en erfaring. Det skal heller ikke undervurderes at det å tilbringe en uke sammen på et sted langt borte er annerledes enn å delta på et seminar hjemme, fordi det gir deltakerne en unik felles erfaring. De bor sammen på internatet, spiser sammen i matsalen, besøker Maihaugen og opplever konserter sammen. De blir kjent med hverandre som mennesker. 21

På Nansenskolen er de fri til å tenke nye tanker og uttrykke dem. Ytringsfrihet blir mer enn et prinsipp, det blir en erfaring. Serbiske og albanske politikere fra Kosovo på besøk i Lillehammer kommune. Foto: Steinar Bryn. En reise til Norge gjør Europa levende og virkelig for dem. Mange av deltakerne flyr for første gang. Møtet med et aktivt demokrati, besøk i bedrifter, institusjoner og organisasjoner, opplevelsen av et velorganisert samfunn og en stat med en bevisst likestillingspolitikk gir både inspirasjon og idealer. Besøkene i Norge gir også deltakerne følelsen av å bli tatt på alvor, noe som gjør at de tar seg selv mer seriøst og utvikler en lojalitet til vårt videre samarbeid. Med et europeisk blikk synes problemene de har mindre unike. Visjonen om et Europa der etniske minoriteter lever sammen kan lette det lokale trykket. Å neglisjere denne type erfaring vil rett og slett sinke integreringen av landene i det tidligere Jugoslavia i Europa. Småbyen Lillehammer kan også tilby mange gode opplevelser. Det å rusle langs Mesnaelva en sommerdag, eller buksere seg langsomt ned unnarennet i Lysgårdsbakken, eller delta i samlingsstund på Søre-Ål skole, eller besøke GLØR miljøstasjon, eller få møte en familie fra 1700-tallet på Maihaugen, eller besøke et moderne sauefjøs i Øyer, eller å gå sammen til toppen av Nevelfjell, eller sitte ringside under kommunestyremøtet i Lillehammer. Eller kanskje bare slå seg ned på benkene utenfor Nansenskolen i de lyse, nordiske sommerkveldene, mens samtalen flyter fritt. Alt dette er nye og felles erfaringer, som knytter deltakerne nærmere sammen, selv om ikke alle er begeistret for fysisk aktivitet. (I det minste kan man i fellesskap klage over støle og verkende muskler etter turen!) Selv det å enes om 22

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning at enkelte norske mattradisjoner ikke er egnet som menneskeføde, kan virke samlende. Flere institusjoner i Lillehammer har i mange år samarbeidet tett med Nansen Dialog. Lillehammer kommune har tatt i mot grupper fra Balkan de siste tretten årene. (Kommunen har selv drevet et prosjekt i samarbeid med Nansen Dialog de siste tre årene, finansiert av UD.) På besøk i kommunen får gruppene en generell innføring i kommunal drift i Norge. Det legges spesielt vekt på skillet mellom politikk og byråkrati. Mens det på Balkan ofte går politikk i administrasjonen, noe som medfører store utskiftninger ved et ordførerskifte, så beholder alle i Lillehammer kommune arbeidet sitt, selv om det velges en ny ordfører. Flere av skolene i Lillehammer har også vært aktive i ulike prosjekter initiert av Nansen Dialog. Kringsjå, Smestad og Røyslimoen skole har blant annet hatt skoleutveksling med skoler fra Serbia. Søre Ål skole har engasjert seg sterkt for åpningen av en integrert skole i Vukovar, Kroatia. Hensikten med disse prosjektene er ikke en direkte overføring av norske løsningsmodeller, men gjensidig læring og bedre forståelse for hverandres situasjon. Nansen Dialog bruker bevisst ulike institusjoner i kommunen for å gi gruppene fra Balkan inspirasjon til nytenkning om eget arbeid hjemme. Det kommunale renovasjonsselskapet (GLØR) har tatt imot nesten samtlige grupper som har vært på Nansenskolen. Besøkene på GLØR gir inspirasjon og idéer til hvordan de bedre kan håndtere renovasjonsutfordringene i hjemlandet. Ikke minst stimulerer det til refleksjon rundt holdningene til søppel og avfall. Når enkelte av våre deltakere snakker om the Nansen spirit, så handler det kanskje om de felles, positive minnene? Eller kan det være roen og tryggheten som hviler over Lillehammer og Nansenskolen, i sterk kontrast til situasjonen hjemme? Kanskje dreier det seg om et ektefølt engasjement de møter hos studenter og lærere og det at Nansenskolen er en institusjon med et forpliktende verdigrunnlag? Eller nærheten som oppstår mellom mennesker som deler internat, spisesal og røykerom? Men det kan også være den befriende opplevelsen av å utvide sin horisont, både mentalt, geografisk og politisk. Fridtjof Nansen uttrykte dette en gang slik: Den er i os alle, det er vor gådefulle lengsel efter å gjøre noe, fylle livet med noe mer enn vor daglige gang fra hjemmet til kontoret, og fra kontoret tilbake hjem igjen. Det er vor stadige lengsel efter å overvinne vanskeligheter og farer, å se de skjulte ting, å trenge inn i strøk utenfor vor slagne vei; det er det ukjentes dragning, lengselen efter lannet hinsides de kjente grenser, den guddommelige makt dypt rotfestet i menneskesjelen, som drev de første jegere ut i nye strøk - drivfjeren kanskje til vore største handlinger - driften i menneske-tanken som spiler sine vinger uten å kjenne grenser for sin frihet. (Fra talen Eventyrlyst, 1926.) Men på mistillit, hat og misunnelse kan ingen fremtid bygges. Fridtjof Nansen Fridtjof Nansen 1861-1930. Nobels fredspris 1922. Polfarer, diplomat, humanist og vitenskapsmann. 23

Serbiske og albanske kommunepolitikere fra Kosovo samlet i «Blåsalen» på Nansenskolen. I dette rommet har nærmere 2000 deltagere fra det tidligere Jugoslavia sittet i lange samtaler. Foto: Steinar Bryn. Vi behøver mot til å gripe inn i vår tid, tillit til at vi kan klare det «umulige», utholdenhet når motgang og prøvelser setter inn ( ), og vår innsikt må omsettes i handling. Fridtjof Nansen 24

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Fra en dialogarbeiders dagbok Tekst: Steinar Bryn Det vanskelige kan man gjøre med en gang, det umulige tar bare litt lengre tid. Fridtjof Nansen 25

Nansenskolen, høsten 1997 Det er den fjerde gruppen fra Balkan som nå er på Lillehammer. Seminarene har begynt å finne sin form. Deltakerne kommer fra Zagreb, Banja Luka, Tuzla, Sarajevo, Beograd, Pristina, Skopje, Podgorica. De representerer forskjellige ståsteder og ulike erfaringer. På Nansenskolen skapes et dialogrom, der de kan dele sine erfaringer. Hanne Sofie Greve er på besøk. Hun gjør grundig rede for etterforskningen rundt det som skjedde i Prijedor, Bosnia Herzegovina i mai 1992. En brutal etnisk rensning av muslimer utført av paramilitære serbiske styrker. I omfang nesten på størrelse med Srebrenica, men med langt mindre medieoppmerksomhet. En av deltakerne fra Beograd, en nyhetsoppleser, er sjokkert over det han hører. Ikke så mye over at folk med hans etniske bakgrunn hadde begått disse ugjerningene, men over at han ikke visste om det. Herzeg Novi, Montenegro, november 1997 En buss med ti serbere og ti albanere kjører en mørk novemberdag fra Pristina i Kosovo til Herzeg Novi ved kysten av Montenegro. Begge grupper er usikre på om de er lurt i en propagandafelle. Jeg er veldig nervøs. Dette er mitt aller første dialogseminar i felt. En ting er tre måneders kurs på hjemmebane i Lillehammer. Da er det mulig å rette opp et feilskjær. Nå er det tre dager med svært skeptiske og kritiske deltakere. Noe stotrende gir jeg en innføring i dialog, før jeg deler deltakerne inn i mindre grupper. Tre serbere nekter å delta, de sitter limt fast til stolen. Tror du vi har vanskeligheter med å snakke sammen? Noen av mine beste kolleger er albanere! Jeg føler meg ikke særlig høy i hatten. Hva gjør jeg når folk ikke er interessert i å snakke sammen på et dialogseminar? Jeg setter meg ned for å samtale med dem. En gang ble jeg spurt: «Hvordan tror du det føles å bli bombet?» Jeg svarte at det kan jeg vanskelig forestille meg og ba ham fortelle. Det er viktig at historiene blir fortalt. Samtidig går vi analytisk til verks. Gjennom å hente analyseredskaper fra forskjellige fagdisipliner blir det mulig å skape en avstand til de historiske begivenhetene. Det gjør det mulig å utvikle en felles forståelsesramme, der årsakene til og konsekvensene av Jugoslavias sammenbrudd blir diskutert. Innenfor den samme ramme blir så mulighetene for forsoning utforsket. Jeg hadde ingen grunn til å betvile nyhetsoppleserens overraskelse. Den bekrefter de lukkede systemer det var mulig å leve innenfor i det tidligere Jugoslavia på første halvdel av nittitallet. Men den bekrefter også hvor viktig det er å bringe folk sammen for å dele erfaringer. Alternative kommunikasjonskanaler blir desto viktigere når den nasjonalistiske propagandaen er ensidig. Jugoslavias sammenbrudd var ikke bare en ekstremt voldelig oppløsning av en stat, men også langt på vei et kommunikasjonssammenbrudd mellom de forskjellige folkegruppene. Jeg blir ofte testet av deltakerne. Det gjelder både kunnskap og holdninger. I slike situasjoner stoler jeg mer og mer på min intuisjon. Vær ærlig, innrøm usikkerhet og manglende kunnskap. Selvfølgelig vil vi komme i situasjoner der vi føler oss forlegne. Ydmykhet og respekt i forhold til deltakerne er nødvendig. Det er deres konflikt. En gang ble jeg spurt: Hvordan tror du det føles å bli bombet? Jeg svarte at det kan jeg vanskelig forestille meg og ba ham fortelle. Jeg tolker ikke min egen usikkerhet som nederlag, men som kilde til å hente ny kunnskap og erfaring. Ting går sjelden som forventet. Jeg blir provosert av seminararrangører i konfliktløsning som har programmet klart før de har sett og snakket med deltakerne. Det er nødvendig å møte dem for å se hvilke muligheter som åpner seg. Med erfaring blir jeg også tryggere på mine egne reaksjoner og min evne til å se disse mulighetene. To serbere og to albanere i hver gruppe. I trygge omgivelser opplever de at de tapte muligheter er en felles erfaring. De har begge mistet muligheten til å bevege seg fritt. 26

Nansen Fredssenter - Dialog som redskap og livsholdning Herzeg Novi, Montenegro, vinteren 1999 Nytt tre-dagers seminar. Deltakerne er fortsatt skeptiske ved ankomst. Det er mye krangling den første dagen. De vonde historiene blir fortalt. Vet du at min tante mistet jobben som bibliotekar på grunn av sin etniske bakgrunn? Vet du hvordan min bror ble banket opp av politiet? Vet du at min bestefar måtte flykte fra gård og grunn? Nansenskolen, februar 1998 Det er seks deltakere fra Kosovo i gruppa på Lillehammer. Konflikten mellom dem blir synligere etter det serbiske angrepet på Adem Jashari (kjent albansk geriljaleder) sin landsby i dalen Drenica. Over 80 mennesker, mange sivile, kvinner og barn ble drept. Dette deler gruppa i to. Albanerne får støtte av serberne fra Sarajevo og Beograd i kritikken av det de ser som en umenneskelig handling.sivile kosovoserbere ser angrepet i større grad som ledd i kampen mellom geriljaen og serbiske styrker, og de mener Jashari brukte kvinner og barn som skjold. Vi diskuterer ikke lenger en konflikt langt borte. Den er her og nå. Spenningen dirrer i rommet. Hendelsen setter min nøytralitet på prøve. Vårt prosjekt heter Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. Det krever reaksjon mot udemokratiske handlinger, brudd på menneskerettigheter og voldelig konfliktløsning. Men disse begås som oftest av mennesker og ikke av etniske folkegrupper Alle deltakerne er med på en felles minnestund for de drepte i Drenica. En av de aller første utfordringene jeg fikk var oppfordringen om å velge side. Alle parter i en konflikt har en sterk følelse av selvrettferdighet. Likevel ønsker de en bekreftelse på at de har rett. De ønsker at dialogarbeideren skal være dommer og støtte dem. I dialogrommet er det nødvendig å praktisere upartiskhet. Spesielt om kveldene vil mange gjerne prate noen ganger på tomannshånd. De vil forsikre seg om at jeg har forstått deres posisjon. En måte å unngå dommerfellen på er å vise empati. Etter å ha lyttet til albanske historier fra Kosovo, er det ikke vanskelig å si: Hadde jeg vært albaner i Kosova, ville jeg nok ha kjempet for et uavhengig Kosova. Etter å ha lyttet til serbiske historier fra Kosovo, er det tilsvarende lett å si: Hadde jeg vært serber i Kosovo, hadde jeg kjempet for at Kosovo forble en del av Serbia. Det er utfordrende å være nøytral, ikke minst fordi vi er opplært til å vise solidaritet. Vi skal støtte de svake mot de sterke, de fattige mot de rike David mot Goliat. Men det å vise solidaritet i et dialogrom kan virke mot sin hensikt, nettopp fordi det er nødvendig å gi alle en følelse av trygghet og respekt. Dialogrommet er ikke en rettssal, men et rom der partene skal øke sin forståelse for hverandres posisjon og erfaringer gjennom å fortelle sine historier. Dette innebærer selvfølgelig ikke at vi er likegyldige. Etter en lang dag med historier blir det lagt et grunnlag for nye samtaler neste dag. En viktig og nødvendig dialogøvelse kan være: Hva ønsker du å be om unnskyldning for? En annen øvelse kan være Hva føler du at du har mistet som følge av at du lever i et konfliktområde? To serbere og to albanere i hver gruppe. I trygge omgivelser opplever de at de tapte muligheter er en felles erfaring. De har begge mistet muligheten til å bevege seg fritt. Det jugoslaviske passet ga frihet til å reise både til Leningrad og London. Nå er det nesten umulig å få innreisetillatelse i de fleste europeiske land. I tillegg medfører konflikten restriksjoner innad i eget land. Mange har fått sin utdanning avbrutt. Begge parter sier at de har mistet sin ungdom, fordi de tidlig måtte ta ansvar, ofte forsørgeransvar for familien. Deling av felles erfaringer sår tanken om at begge er ofre. Men hvem er det da som profiterer på konflikten? Dag tre er viet mulige løsninger. Hvordan organisere et tospråklig samfunn? Hvordan opprette en multietnisk politistyrke? Dette er overkommelige utfordringer der det finnes forskjellige løsningsmodeller. Under evalueringen av seminaret uttrykker de fleste forbauselse over at dette er første gangen de har sittet tre dager i samtale med motparten. Flere innrømmer at de heller aldri har sittet i tre timer. 27