Suzanne Collins Dødslekene Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Gyldendal
Del I Tributtene
1 Da jeg våkner, er den andre siden av sengen kald. Jeg strekker ut hånden etter varmen fra Prim, men finner bare det grove trekket på madrassen. Hun må ha hatt mareritt og lagt seg hos moren vår. Selvfølgelig har hun det. Dette er dagen da uttaket skal skje. Jeg støtter meg på en albue. Det er lyst nok på soverommet til at jeg kan se dem. Lillesøsteren min, Prim, ligger på siden i fosterstilling, tett inntil mor. Kinnene deres er presset mot hverandre. Når mor sover, ser hun yngre ut fortsatt sliten, men ikke like herjet. Prims ansikt er så friskt som en regndråpe, like vakker som blomsten primula som hun er oppkalt etter. Moren min var også meget vakker en gang. Det sier de, i hvert fall. På knærne til Prim sitter verdens styggeste katt og holder vakt over henne. Den har en maltraktert snute, mangler halvparten av et øre, og øynene har farge som råtten squash. Prim ga ham navnet Soleie og påsto i fullt alvor at den skittengule pelsen hans kunne sammenlignes med den knallgule blomsten. Han hater meg. Stoler ikke på meg, i hvert fall. Selv om det skjedde for flere år siden, tror jeg fortsatt han husker hvordan jeg prøvde å drukne ham i en bøtte da Prim kom hjem med ham. En
mager kattunge, full av lopper, med en oppblåst mage som krydde av mark. Det siste jeg trengte, var enda en munn å mette. Men Prim tryglet og ba, gråt til og med, så jeg måtte bare la ham bli hos oss. Det gikk bra. Mor fjernet utøyet, og han er den fødte musejeger. Iblant hender det til og med at han fanger en rotte. Av og til, når jeg renser et byttedyr, gir jeg innvollene til Soleie. Han har sluttet å frese mot meg. Innvoller fra meg. Ingen fresing som takk. Det er det nærmeste vi kommer kjærlighet. Jeg svinger bena ned fra sengen og stikker føttene i jaktstøvlene. De er av mykt skinn som har formet seg etter føttene. Jeg tar på meg bukse og skjorte, stikker den lange, mørke fletten under en caps og griper jaktsekken. På bordet, under en trebolle som beskytter den mot både sultne rotter og katter, ligger en nydelig liten hvit geitost innpakket i basilikumblader. Det er Prims gave til meg på uttaksdagen. Jeg stikker osten forsiktig i lommen idet jeg lister meg ut. I vår del av Distrikt 12, som har tilnavnet Stollen, kryr det på denne tiden som regel av gruvearbeidere på vei til morgenskiftet. Lutryggede menn og kvinner med såre knoker. Mange av dem har for lengst sluttet å prøve å skrubbe kullstøvet ut av de oppflisede neglene og de innsunkne, furete ansiktene. Men i dag er de mørke gatene tomme, og skoddene på de lave, grå husene er lukket. Uttaket skal ikke skje før to. Like greit å sove lenge. Hvis man kan. Vårt hus ligger helt i utkanten av Stollen. Jeg må bare gjennom et par porter før jeg er ute på den humpete sletten som kalles Enga. Et høyt nettinggjerde med
piggtråd på toppen skiller Enga fra skogen. Det er meningen at det skal gå strøm i det døgnet rundt for å skremme bort rovdyr som lever i skogen flokker med villhunder, omstreifende pumaer og bjørner som man tidligere risikerte å støte på i gatene. Men ettersom vi i beste fall har strøm to til tre timer om kvelden, er gjerdet som regel trygt å ta på. Likevel står jeg alltid en liten stund og lytter etter summingen som forteller at strømmen er på. Akkurat nå er det helt dødt. I ly av noen busker legger jeg meg på magen og åler meg under en meterlang flik av gjerdet som har vært løs i årevis. Det er mange andre slike hull i gjerdet, men dette er så nær hjemmet mitt at jeg nesten alltid går inn i skogen herfra. Med det samme jeg er inne blant trærne finner jeg buen min og et kogger med piler i en hul trestamme. Enten det er strøm i det eller ikke, har gjerdet klart å holde rovdyrene ute av Distrikt 12. Men i skogen streifer de fritt omkring, og det er også andre farer som lurer, som giftige slanger, dyr med rabies og en nesten total mangel på stier. Men det er også mat der hvis man vet hvordan man skal finne den. Faren min visste det, og han lærte meg noen knep før han ble sprengt i filler i en gruveeksplosjon. Det var ikke noe igjen av ham å begrave. Da var jeg elleve. Fem år senere hender det fortsatt at jeg våkner midt på natten og roper at han må komme seg vekk. Til tross for at all ferdsel i skogen er forbudt, og at tyvjakt i verste fall blir straffet med døden, ville mange ha tatt risken hvis de hadde eid et passende våpen. Men de fleste er ikke modige nok til å våge seg inn i den bare bevæpnet med en kniv. Buen min er en sjeldenhet. Faren
min laget den og flere andre som jeg holder godt skjult ute i skogen, omhyggelig innpakket i vanntette trekk. Far kunne ha tjent gode penger hvis han hadde solgt dem, men hvis myndighetene hadde fått snusen i det, ville han ha blitt offentlig henrettet for oppvigleri. De fleste av Fredsvokterne lukker øynene for de få av oss som går på jakt, fordi de er like sultne på ferskt kjøtt som alle andre. De er faktisk blant våre beste kunder. Men det vil aldri komme på tale å la innbyggerne i Stollen få bære våpen. Om høsten sniker noen få tapre sjeler seg inn i skogen for å høste epler. Men aldri lenger enn at de har Enga i sikte. Alltid så nær Distrikt 12 at de kan løpe i sikkerhet hvis det skulle dukke opp problemer. «Distrikt 12. Stedet hvor du trygt kan sulte deg i hjel,» mumler jeg. Så ser jeg meg raskt over skulderen. Selv her, midt ute i ødemarken, frykter jeg at noen skal snappe opp det jeg sier. Da jeg var yngre, pleide jeg å skremme vettet av mor med alt snakket mitt om Panem, den fjerne hovedstaden i landet vårt, hvor de som hersker over oss holder til. Men til slutt forsto jeg at det bare ville skape flere problemer for oss. Så jeg lærte meg å holde munn og ikke la ansiktet mitt røpe noe som helst, slik at ingen kunne lese tankene mine. Arbeider flittig på skolen. Prater høflig om løst og fast på markedet. Diskuterer ikke stort annet enn priser i Skuret, svartebørsen hvor jeg tjener de fleste pengene mine. Selv hjemme, hvor jeg ikke behøver å være like forsiktig, lar jeg være å ta opp betente temaer. Som uttaket, eller matmangelen, eller Dødslekene. Prim kunne komme til å plumpe ut med det til noen andre, og hva ville skje med oss da?
I skogen venter det eneste mennesket jeg kan være meg selv sammen med. Storm. Jeg merker at ansiktsmusklene slapper av og skrittene mine blir raskere mens jeg klatrer opp til møtestedet vårt, en steinhylle med utsikt over dalen. Et villnis av bærbusker skjermer stedet for uønskede blikk. Jeg smiler da jeg får øye på ham. Storm sier at jeg aldri smiler bortsett fra når jeg er i skogen. «Hei, Catnip,» sier Storm. Jeg heter egentlig Katniss, men da jeg sa det til ham første gang, snakket jeg veldig lavt. Så han trodde jeg hadde sagt Catnip. Da en sprø gaupe begynte å følge etter meg rundt i skogen på jakt etter matrester, begynte han å bruke det som mitt faste kallenavn. Jeg måtte til slutt ta livet av gaupen fordi han skremte bort byttedyrene. Men jeg fikk en bra pris for skinnet. «Se hva jeg har skutt.» Storm holder opp et brød med en pil gjennom, og jeg ler. Det er et skikkelig brød fra bakeriet, ikke et av de flate, steinharde brødene vi lager av kornrasjonene våre. Jeg tar det fra ham, drar ut pilen, holder hullet i skorpen mot nesen og snuser inn duften som gir meg vann i munnen. Et brød som dette er for helt spesielle anledninger. «Mmm, det er fortsatt varmt,» sier jeg. Han måtte ha vært grytidlig på bakeriet for å bytte det til seg. «Hva måtte du gi for det?» «Bare et ekorn. Jeg tror den gamle bakeren var i det sentimentale hjørnet i dag tidlig,» sier Storm. «Han ønsket meg til og med lykke til.» «Tja, i dag står vi jo hverandre litt nærmere alle sammen, ikke sant?» sier jeg og gidder ikke engang å
himle med øynene. «Prim ga oss en ost.» Jeg tar den ut. Han lyser opp da han ser den. «Takk skal du ha, Prim. Nå skal vi ha et skikkelig festmåltid.» Han slår plutselig over i hovedstadsdialekt og aper etter Effie Trinket, den manisk overspente damen som kommer til distriktet vårt en gang i året for å lese opp navnene under uttaket. «Det holdt jeg på å glemme! Dødslekene!» Han plukker noen bjørnebær fra buskene rundt oss. «Og måtte lykken» Han kaster et bær i en høy bue mot meg. Jeg fanger det på tungen og knuser den tynne hinnen med tennene. Den skarpe sødmen eksploderer over ganen. «ALLTID stå deg bi!» avslutter jeg med samme fynd og klem. Vi er nødt til å fleipe om det, for alternativet er å dø av skrekk. Dessuten er hovedstadsdialekten så kunstig og snobbete at den får nesten alt til å lyde komisk. Jeg ser på mens Storm tar frem kniven og skjærer opp brødet. Han kunne vært broren min. Glatt, svart hår, olivenbrun hud, til og med de samme grå øynene. Men vi er ikke i slekt, ikke nært i hvert fall. De fleste av familiene som jobber i gruvene, har disse likhetstrekkene. Det er derfor mor og Prim, som har lyst hår og blå øyne, alltid ser litt malplasserte ut. Det har sin naturlige årsak. Mors foreldre kommer fra den lille klassen med handelsmenn som driver forretninger med myndighetene, Fredsvokterne og en og annen kunde fra Stollen. De drev et apotek i den finere delen av Distrikt 12. Siden nesten ingen har råd til å gå til lege, er det apotekene vi oppsøker når vi er syke. Far ble kjent med mor ved at han av og til sanket helsebringende urter og solgte dem
til apoteket, hvor de laget medisiner av dem. Hun må virkelig ha elsket ham når hun forlot det trygge, velstående hjemmet sitt til fordel for Stollen. Det prøver jeg å huske når alt jeg ser for meg er kvinnen som satt passiv og fjern i blikket mens barna hennes ble til skinn og bein. Jeg prøver å tilgi henne for fars skyld. Men hvis jeg skal være ærlig, er jeg ikke av den tilgivende typen. Storm smører den myke geitosten på brødskivene og legger et basilikumblad forsiktig på hver av dem mens jeg ribber buskene for bær. Så setter vi oss godt til rette i en fordypning i steinen. Herfra er vi usynlige, samtidig som vi har flott utsikt over dalen, hvor det myldrer av sommerlig liv planter vi kan samle, røtter vi kan grave opp, fisk som skimrer i alle regnbuens farger i solskinnet. Det er en fantastisk dag med blå himmel og en mild vind. Maten smaker deilig. Osten trekker inn i det varme brødet, og bærene brister i munnen. Alt ville ha vært perfekt hvis dette virkelig var ferie, hvis jeg kunne ha streifet omkring i fjellene med Storm hele dagen og jaktet vilt til middag. Men i stedet må vi stå på torget klokken to og vente på at navnene skal ropes opp. «Vi kunne gjøre det, vet du,» sier Storm stille. «Hva da?» spør jeg. «Forlate distriktet. Flykte. Leve i skogen. Du og jeg, vi kunne ha klart det,» sier Storm. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Tanken er så uhørt. «Hvis det ikke hadde vært for barna våre,» tilføyer han raskt. Det er ikke våre barn, naturligvis. Men de kunne like gjerne ha vært det. Storm har to mindre brødre og en søster. Jeg har Prim. For den saks skyld kan vi like gjerne