FELT 4 KÁRÁŠJOHKA/KARASJOK

NIKU OPPDRAGSRAPPORT 10/2013 FELT 4 KÁRÁŠJOHKA/KARASJOK Sakkyndig utredning for Finnmarkskommisjonen Marit Myrvoll, Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø, Trine Samuelsen

Tittel FELT 4 KÁRÁŠJOHKA/KARASJOK Sakkyndig utredning for Finnmarkskommisjonen Forfatter(e) Marit Myrvoll, Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø, Trine Samuelsen Prosjektleder Marit Myrvoll Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) Storgata 2, Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 50 00 www.niku.no Rapporttype/nummer NIKU Oppdragsrapport 10/2013 Prosjektnummer 15620421 Publiseringsdato 02T20T Oppdragstidspunkt Skriv her Forsidebilde Utmarksområde i Karasjok. Foto: Stine Barlindhaug Sider Tilgjengelighet 188 Begrenset Avdeling Nordområde Prosjektmedarbeider(e) Jan Åge Riseth, Alma Thuestad, Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø, Håvald Hansen, Trine Samuelsen, Ranveig Ballovara Varsi, Sverre Porsanger, Øyvind Ravna Kvalitetssikrer Elin Rose Myrvoll og Einar Eythórsson Oppdragsgiver(e) Finnmarkskommisjonen Sammendrag Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk av den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og områdevis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Formålet med utredningen er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Kárášjohka/ Karasjok. Det fokuseres på både tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort og gjør seg gjeldende når det gjelder bruken, beskrevet og problematisert. I kapittel 3 er det utarbeidet en oversikt over bosettings-historie og husdyrhold fra 1865 til ca 1959, samt utfyllende kommentarer og henvisning til tidligere publikasjoner. Kapittel 4 inneholder en beskrivelse og gjennomgang av fastboendes historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i utmarksbruk, samt rettsoppfatninger blant fastboende i kommunen. Kapittel 5 inneholder en beskrivelse og gjennomgang av reindriftens historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i reindriften, samt rettsoppfatninger blant reindriftsutøverne i området. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet til kapitlene 4 og 5. Kapittel 6 omhandler utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk i feltet, og er skrevet på bakgrunn av tilgjengelig skriftlig materiale samt intervjuer med reiselivs- og friluftslivaktører i Karasjok kommune. Kapittel 7 inneholder kartmaterialet som bygger på den kartbaserte spørreundersøkelsen samt gjennomførte og signerte intervjuer. Vedlegg til utredningen (signerte intervjuer, besvarte spørreskjemaer, originale kart og digitaliserte kart) er overlevert Finnmarkskommisjonen, men inngår ikke i rapporten. Emneord Finnmarkskommisjonen, finnmarksloven, utmarksbruk, rettsoppfatninger, fastboende, reindrift, beite, jakt, fiske, bærplukking, friluftsliv Avdelingsleder Elin Rose Myrvoll 3

4 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Forord Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Norut/Northern Research Institute (NORUT), Sámi Ealáhus- ja Guorahallanguovddáš/Samisk Nærings- og Utredningssenter (SEG) og Universitetet i Tromsø (UiT) har på oppdrag for Finnmarkskommisjonen utredet bruk og rettsoppfatninger i felt 4 Kárášjohka/Karasjok. Dette feltet omfatter all grunn i kommunen som Finnmarkseiendommen (FeFo) overtok fra Statskog ved finnmarkslovens ikrafttredelse 1. juli 2006. Marit Myrvoll har vært prosjektleder for utredningen. Utredningsgruppen har for øvrig bestått av: Alma Thuestad fra NIKU; Jan Åge Riseth fra Norut; Bjørg Evjen, Elisabeth T. Dalsbø og Øyvind Ravna fra Universitetet i Tromsø; Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger fra SEG. Takk til Elin Rose Myrvoll og Einar Eythórsson (NIKU) som også har bidratt til utredningen. Mange har gitt viktige bidrag til arbeidet. I første rekke vil vi takke alle som har svart på spørreundersøkelsen og de som velvilligst har stilt opp og brukt av sin tid til intervju. Vi retter også en takk til alle som har bidratt med øvrige opplysninger i forbindelse med utredningen. I samråd med Finnmarkskommisjonen har vi i den offentlige utgaven av rapporten erstattet navn på personer som siteres direkte i teksten, fra intervjuer eller besvarelser på spørreskjemaer, med en tallkode. Takk til Kárášjoga gielda/karasjok kommune for verdifull hjelp til distribusjon av spørreundersøkelsen. Vi takker Finnmarkskommisjonen for oppdraget. Tromsø 25. april 2013 Marit Myrvoll prosjektleder 5

6 NIKU Oppdragsrapport 10/2013

Sammendrag Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk av den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og områdevis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Etter loven er kartleggingen begrenset til grunn som Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006, og som tidligere lå til Statskog SF. Formålet med utredningen er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Kárášjohka/Karasjok. Det er ikke ulike etniske gruppers bruk det spørres om, men selve bruken og dens karakter, varighet og omfang. Det fokuseres både på tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort og gjør seg gjeldende når det gjelder bruken, beskrevet og problematisert. Kapittel 2 gir en utdyping av det metodiske grunnlaget samt hvilke fagpersoner som har bidratt til ulike deler av utredningen. Utredningen er et resultat av et flerfaglig samarbeid og baserer seg på flere typer kilder og metodiske tilnærminger. Skriftlige kilder, arkiv og databaser er benyttet. I tillegg er det gjort en omfattende datainnsamling ved hjelp av en kartbasert spørreundersøkelse og etterfølgende intervjuer. Målgruppene har i første rekke vært den fastboende bygdebefolkningen og reindriftsutøverne. Gjennom spørre- og intervjuundersøkelser er det innhentet en stor mengde data vedrørende bruk av områder og utmarksressurser i Karasjok. På grunnlag av disse dataene er det opprettet en kartbase som utgjør en digital representasjon av informantopplysninger om bruk av områder og naturressurser. Kapittel 3 handler om bosettingshistorie og husdyrhold. Det overordnede temaet for hele utredningen, bruken av grunn og naturressurser, kommer fram gjennom en detaljert oversikt over bosetting og husdyrhold i perioden 1865 til 1959. Opplysningene er hovedsakelig hentet fra folketellings- og jordbrukstellingsmateriale mellom 1865 og 1959. I denne perioden var det en firedobling av innbyggertallet i Karasjok. Antallet hushold ble derimot bare fordoblet, noe som skulle tilsi at husholdstørrelsen økte betydelig. Det store flertallet av befolkninga var bosatt på kirkestedet. Denne dominansen var økende fram til 1959 fordi flere av tidligere bosetninger i elvedalene ellers ble redusert. Det var gode muligheter for kombinasjon mellom jordbruk og andre næringer. Oppdyrket jordbruksareal økte stort etter andre verdenskrig, en tendens som vi også finner andre steder i fylket og landet under ett. Kommunen er rik på skog og innlands- og elvefisket er godt. Til utslått ble både myrer og elvenes benyttet. Saueholdet dominerte i alle delene av kommunen, og de fleste hadde dessuten storfe. Om vinteren utgjorde rein på vinterbeite det høyeste antallet dyr i hele kommunen sett under ett. Kapittel 4 omhandler de fastboendes bruk og rettsoppfatninger. Laksefiske og husdyrbruk har vært basisnæringer for de fastboende i Karasjok, mens innlandsfiske, jakt/fangst og bærplukking (primært multebær) og til dels reindrift har vært viktige støttenæringer. I furuskogstrakter som Anárjohkdalen, og til dels Karasjokdalen og Tanadalen, har skogsdrift (tømmer) vært viktig, i hvert fall periodevis. For fjellstuene gjelder at de gjennom sin drift har basert seg på ferdsel/reiseliv. Laksefisket har en meget sterk posisjon i alle de store elvedalene (Tana, Kárášjohka, Anárjohka og den lakseførende delen av Iešjohka) og synes sammen med husdyrbruket å ha vært de to viktigste forutsetningene for bosetningen. Denne kombinasjonen er utøvd dels med sommerflytting fra Kirkestedet til lakseplassene, og dels som fastboende i smågrender i alle de store elvedalene. Noen fastboende fra Kirkestedet har også bare hatt utslåtter i dalene uten sommerflytting med buskap. Skogsarbeid (hogst, transport og tømmerfløting) synes også å være sentralt, spesielt i 7

Anárjohkdalen, men også i noen grad i Karasjok- og Tanadalen. Selv om sytingsrein er relativt lite fokusert i materialet, er verdderelasjonen med bytte/salg av varer/tjenester tydelig i ressursområdene. Fjellstuene ligger i regelen høyere enn laksen går, men her kommer inntektene av fjellstuedriften som et ekstra tilskudd. Det er helt entydig at det tradisjonelt ikke har vært noen ressurskonflikter i forhold til reindriften. Årsaken er todelt: Reinen har bare vært i området i inneforingssesongen for husdyra, og mange har hatt verddeordning med bytte/salg av varer/tjenester; noen nevner også familiebånd og sytingsrein. De fleste bygdene har praktisert uformell lokal fordeling av både fiskevann, sennegressområder og multemyrer, og markerer lokal fortrinnsrett i forhold til folk utenfra. Generelt synes fokuset på lokal fortrinnsrett å være avhengig av hvor viktig ressursen er og hvor sterkt presset på ressursene er. Det er mange tegn på at fordelingen av lakseplassene i elvedalene var på husholdsnivå for garnplasser, og at det var større grupper som samarbeidet om stengselsplasser. Når det gjaldt multemyrer, var det nok en fjellstueoppsitter som gikk lengst i å si at som regel var det nok multer til alle. På den annen side markerte de fleste at man uansett formelle rettigheter ikke ønsket fremmede multeplukkere nært innpå egne hus. Ryper og elg blir i stor grad ansett som lokale ressurser, og det er flere som er negative til tilreisende jegeres press på rypebestanden og høye priser på elgjakt. De fleste mener også at familier med brukstradisjoner skal ha fortrinnsrett både i forhold til gammebygging og motorisert ferdsel. Den generelle oppfatningen er at lokalbefolkningen har rett til naturressursene. Informantene har i liten grad brukt juridiske begreper for å definere rettighetstyper. Men særlig i svarene på spørreundersøkelsen har noen informanter fokusert på eiendomsrettigheter for mindre og sentrale områder nært knyttet til boplasser, men for øvrig er det flere som er opptatt av kollektive, lokale rettigheter. Kapittel 5 omhandler reindriftens bruk og rettsoppfatninger. De store trekkene i naturgeografien og de lange historiske linjene er konstituerende for reindriftens ressursbruk og rettsoppfatninger. Reinflokkene har trukket mot kysten for sommerbeite og mot innlandet for vinterbeite siden førhistorisk tid. Reinen er ute ved kysten i husdyrenes beitesesong og det betyr at det ikke er grunnlag for beitekonflikter mellom reindrift og fastboende i Karasjok. Både reindriftens og de fastboendes næringstilpasning er sprunget ut av en felles rot; veidesamfunnet. At begge grupper gjennom mange generasjoner har vært gjensidig avhengige av hverandre for utveksling av varer og tjenester gjennom verderelasjonen, må ha bidratt til å forebygge eventuelle konflikter. Det historisk gode forholdet mellom reindriften og de fastboende i Karasjok synes å være svekket både av at moderniseringen av samfunnet har fjernet mye av behovet for verdde-ordningen og av at retten til sytingsrein ble fjernet gjennom reindriftsloven av 1978. Reintallsvekst og endringer i arealbruk har nok medført større avstand mellom fastboende og reindriften. Grensesperringene i 1852 og 1889 påførte reindriften i Finnmark betydelige sjokk som førte til både utstøtninger, utflyttinger, offentlig regulering og omorganisering. Omorganiseringen var ikke sluttført da andre verdenskrig rammet. Mekanisering og markedsintegrasjon fra 1960-70-tallet innebar omfattende reintallsvekst. De betydelige variasjonene i reintallet gjennom de siste tiårene har bidratt til endringer i både i arealbruken og balansen mellom ulike siidaer. Dette gjør den interne diskursen om bruken av vår-, høst- og særlig vinterbeitene i Karasjok meget kompleks. Utover de rene beskrivelsene av hvordan områdene er brukt og brukes inneholder materialet to typer svar. Noen eldre reineiere utrykker en viss bekymring over at fellesskapsorienteringen i reindriften er svakere enn tidligere og at yngre reineiere har en tendens til å orientere seg vekk fra tradisjonelle reindriftssamiske verdier. De fleste informantene fokuserer til dels i betydelig grad på spesifikke rettigheter for sin siida eller sin slekt. Noen fokuserer på urfolks ideologi og rettsopp- 8

fatning som kontrast til vestlig tenkning og privat eiendomsrett. Reindriftsforvaltningen har arbeidet lenge med organisering av reindriften i Karasjok og forsøkt å regulere beitebruken og beitebelastningen, men det gjenstår fortsatt grunnleggende spørsmål. Reindriftsstyret har bedt sentrale myndigheter (Landbruks- og Matdepartementet) bidra til at Finnmarkskommisjonen får i oppdrag å bidra til avklaring av reindriftens interne rettsforhold i Finnmark. Kapittel 6 omhandler utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk, som omfatter en sammenstilling og presentasjon av tilgjengelig informasjon, oversikter og statistikker for å gi et bilde av utenbygdsboendes bruk av utmark og utmarksressurser. Kapitlet tar ikke opp rettighetsoppfatninger blant utenbygdsboende. Karasjok er en arealmessig stor kommune med mye utmark og store naturområder med mange tur-, jakt- og fiskemuligheter både i sommer- og vinterhalvåret. Av tall og annen tilgjengelig dokumentasjon, er det ikke mulig å nøyaktig stadfeste antallet utenbygdsboende eller deres omfang av bruk av utmark i Karasjok. Det som kan sies, er at bruk av utmark i Karasjok er sesongbetont. I vinterhalvåret er turgåing og annen ferdsel konsentrert til tilrettelagte løyper på senvinteren/våren, og på sommeren er det laksefiske, mens høsten i hovedsak er tid for både små- og storviltjakt. Det er først og fremst jakt og bærplukking som skjer utenfor eksisterende løyper og vassdrag. Kapittel 7 omfatter en kort beskrivelse av metodikken benyttet for å bygge opp en geodatabase basert på opplysninger innhentet gjennom spørre- og intervjuundersøkelser. Kartmaterialet er å oppfatte som en digital representasjon av stedfestet informasjon informanter har gitt vedrørende sin område- og ressursbruk. Det vises for øvrig til vedlegg 4a og 4b. 9

Innholdsfortegnelse 1 Innledning... 19 1.1 Formål... 19 1.2 Brukergrupper... 19 1.3 Rettsoppfatninger... 20 1.4 Kárášjohka/Karasjok... 21 1.4.1 Beliggenhet... 21 1.4.2 Karasjok kommune: Dagens bosetting og næringstilpasning... 22 1.4.3 Folketellingene 1875 og 1900... 23 1.5 Litteratur... 24 2 Forfattere, kilder og metode... 25 2.1 Oppbygging av utredningen; forfattere og kilder... 25 2.2 Muntlige kilder - datainnsamling... 26 2.2.1 Spørreskjema... 26 2.2.2 Intervjuer... 27 3 Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok, 1865-1959... 29 3.1 Innledning... 29 3.1.1 Formål... 29 3.1.2 Metode og kildegrunnlag... 29 3.1.3 Generelt om bosettingsmønster og næringer i Finnmark rundt år 1900... 30 3.2 Bosettingshistorie Karasjok... 31 3.3 Ressurser og næringer... 33 3.3.1 Skog og jord... 33 3.3.2 Utslått på elvenes og myrer... 33 3.3.3 Fisk - en viktig ressurs... 34 3.3.4 Husdyrhold... 35 3.4 Sammenfatning... 36 3.5 Tallmateriale for Karasjok... 36 3.6 Litteratur... 41 4 Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende... 43 4.1 Formål og metode... 43 4.1.1 Formål... 43 4.1.2 Metode... 43 4.2 Historikk... 44 11

4.2.1 Veidekulturen... 44 4.2.2 Fast bosetning... 47 4.3 De fastboendes næringstilpasning... 47 4.3.1 Utmarksbruk... 47 4.3.2 Skogbruk... 48 4.3.3 Sesongflytting/seterbruk... 49 4.3.4 Modernisering... 51 4.3.5 Sentralisering og kommunikasjoner... 52 4.4 Ressursbruk i de enkelte bygder/grender... 52 4.4.1 Kirkestedet (Márkan)... 53 4.4.2 Karasjokdalen... 57 4.4.3 Anárjohkdalen... 66 4.4.4 Tanadalen... 71 4.4.5 Iešjohkdalen og fjellstuene... 76 4.4.6 Oppsummering de fastboendes ressursbruk24f... 82 4.5 Rettsoppfatning i de enkelte bygder/grender... 86 4.5.1 Statlige vs private rettsoppfatninger... 86 4.5.2 Spørsmål om rettsoppfatninger... 86 4.5.3 Kirkestedet... 88 4.5.4 Karasjokdalen... 93 4.5.5 Anárjohkdalen... 96 4.5.6 Tanadalen... 100 4.5.7 Iešjohkdalen/fjellstuene... 105 4.6 Oppsummering og konklusjon for fastboendes ressursbruk og rettsoppfatning... 110 4.6.1 Oppsummering... 110 4.6.2 Konklusjon... 111 4.7 Litteratur... 113 5 Bruk og rettsoppfatninger i reindriften... 115 5.1 Innledning... 115 5.1.1 Formål... 115 5.1.2 Metode og gjennomføring... 115 5.2 Offentlige reguleringer... 116 5.2.1 Grensesperring og lovgivning for Finnmark... 116 5.2.2 Finnmark og den landsomfattende reindriftspolitikken... 119 12

5.2.3 Oppsummering... 121 5.3 Modernisering og utvikling... 122 5.3.1 Kommunikasjoner og teknologisk endring... 124 5.3.2 Slakterietablering... 124 5.3.3 Reindriftens omfang... 125 5.4 Reindriftens organisering... 126 5.4.1 Distriktsinndeling og siidaorganisering... 126 5.4.2 Høst- og vinterbeiteområder... 129 5.5 Ressursbruk og rettsoppfatninger... 133 5.5.1 Distrikt 13 Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar... 133 5.5.2 Distrikt 14A Spiertagaisa... 136 5.5.3 Distrikt 14 Spiertanjárga... 141 5.5.5 Distrikt 16 Kárášjoga Oarjjabealli/Karasjok Vest... 142 5.5.6 Fastboende informanter... 148 5.6 Oppsummering, vurdering og konklusjoner... 150 5.6.1 Oppsummering, vurdering og konklusjoner... 150 5.6.2 Reindriftsinterne forhold... 150 5.6.3 Forholdet mellom reindriften og de fastboende... 152 5.6.4 Konklusjon... 152 5.7 Litteratur... 153 6 Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk... 155 6.1 Innledning formål og metode... 155 6.2 Generelt om friluftsliv og rekreasjon... 156 6.2.1 Begrepsavklaringer... 156 6.2.2 Frilufts- og reiselivsaktører i Karasjok... 156 6.3 Bruk av fritidsbolig... 157 6.4 Reiseliv... 159 6.4.1 Overnatting... 159 6.4.2 Reiselivsaktiviteter... 161 6.5 Friluftsliv/opplevelsesturisme... 164 6.5.1 Vernede områder... 164 6.5.2 Turløyper/ferdsel i utmark... 165 6.5.3 Jakt... 169 6.5.4 Fiske... 170 13

6.6 Oppsummering utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk... 172 6.7 Litteratur... 174 7 Kart... 177 14

... NIKU Oppdragsrapport 10/2013 Figurer T5UFigur 1: Kart over Karasjok kommune (kilde: NordAtlas).U5T... 21 T5UFigur 2: Kart over bosettings-mønster for Karasjok kommune, hele og deler av kommunen.u5t... 22 T5UFigur 3: Registrert etnisk tilhørighet i 1875U5T... 23 T5UFigur 4: Registrert etnisk tilhørighet i 1900U5T... 23 T5UFigur 5: Hushold i Karasjok kommune fra 1865 til 1959. Grunnlagsmaterialet for diagrammet er hentet fra folketellingene.u5t... 32 T5UFigur 6: Husdyrhold i Kárášjoga gielda/karasjok kommune. Grunnlagsmaterialet for diagrammene er hentet fra folketellingene.u5t... 37 T5UFigur 7: Fangstsiidaer i indre Finnmark med Avjovárri sentralt og det felles villreinjaktområdet Jávrrešduottar som ble utnyttet sammen med Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000).U5T... 46 T5UFigur 8: Stengselfiske (Buoᵭᵭin) i Anárjohka. Foto fra 1915. De Samiske Samlinger Karasjok (Solbakk 2007:82)U5T... 48 T5UFigur 9: Sommerboplasser (setre) i Karasjok kommune (Westrheim 1978).U5T... 51 T5UFigur 10: Kirkestedets ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-6, 13, 16, 17, 21) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 53 T5UFigur 11: Karasjokdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-5, 10, 22 og 25) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 57 T5UFigur 12: Bygninger 1953 på Johnsnes, Dalabohki. Nils Turis tegning gjengitt i Dalseng (2012).U5T... Feil! Bokmerke er ikke definert. T5UFigur 13: Anárjohkdalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-1og 19) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 66 T5UFigur 14: Tanadalens ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-20 og 23) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 71 T5UFigur 15: Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde basert på angitte ressursområder (informantene F4-2, 3, 4, 9, 11, 12, 24 og 27) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 76 T5UFigur 16: Inga og Siri Biti Eriksen og deres bror (som døde tidlig). 1916 (www.reindrift.no)u5t... 77 T5UFigur 17: Oscar Eriksen, Inga Biti Eriksen (med barn), Julius Eriksen. Jotka 1914 (www.reindrift.no)u5t. 77 T5UFigur 18: De fastboendes tradisjonelle næringsmønster (Hågvar 2006:278).U5T... 84 T5UFigur 19: Fastboendes næringskombinasjoner i Karasjok.U5T... 85 T5UFigur 20: Kirkestedet i Karasjok før andre verdenskrig (Bye 1976:30)U5T... 123 T5UFigur 21: Reintallsutviklingen i Karasjok fra 1907 (Tømmervik og Riseth, 2011*, Reindriftsforvaltningen 2012). * tall for 1907, 1917, 1929 basert på Jordbrukstellingene. U5T 125 T5UFigur 22: Flytteveier og sommerboplasser i Øst-Finnmark 1954-1957 (Vorren 1962 I: Vedlegg).U5T... 126 T5UFigur 23: Distrikts- og siidainndeling i Karasjok i 2002 (Hætta m. fl. 2003:15, Reindriftsforvaltningen 2003).U5T... 128 T5UFigur 24: Distriktsinndeling i Karasjok fra 2005. Reindriftsforvaltningen (2012).U5T... 132 T5UFigur 25: Distrikt 13-Siskkit Čorgaš ja Lágesduottar basert på angitte ressursområder (informant F4-32) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 133 T5UFigur 26: Distrikt 14A Spiertagaisa basert på angitte ressursområder (informant F4-7, 8, 14 og 15) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 136 T5UFigur 27: Bruk i distrikt 16 - Kárášjoga Oarjjabealli/ Karasjok Vest basert på angitte ressursområder (informantene F4-18, 26 og 28) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 142 15

...... NIKU Oppdragsrapport 10/2013 T5UFigur 28: Fastboendes informanters bruk av utmark innen reindrift basert på angitte ressursområder (informantene F4-11 og 21) (Kart: Alma Thuestad).U5T... 148 T5UFigur 29: Kart over Karasjok med inntegnede hytteområder.u5t... 158 T5UFigur 30: Naturreservater og nasjonalpark i Karasjok skravert i rødt. Innfelt: Verneforslag skravert i lilla (NordAtlas).U5T... 164 T5UFigur 31: Merkede turstier i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart). De merkede stiene er i grønt på kartet.u5t... 166 T5UFigur 32: Barmarksløyper for motorisert ferdselu5t... 166 T5UFigur 33: Åpne snøskuterløyper i Karasjok (tema.webatlas.no/karasjok/turkart).u5t... 167 T5UFigur 34: Kart over alle typer turløyper i Karasjok (kilde: tema.webatlas.no/karasjok/turkart) U5T 168 T5UFigur 35: Kart over elgvald i Karasjok (kart: NordAtlas)U5T... 169 T5UFigur 36: Kart over lakseførende elver i Tanavassdraget. Tallene henviser til navn på elvene, se Tana research & monitoring group (2012) Status of the river Tana salmon populations, report 1-2012.U5T.. 170 T5UFigur 37: Kart over FeFo-grunn i Karasjok (Kart: NordAtlas).U5T... 172 T5UFigur 38: Symbolforklaring (Alma Thuestad 2013).U5T... 179 T5UFigur 39: Symbolforklaring, skraverte områder (Alma Thuestad 2013).U5T... 179 T5UFigur 40: Husdyrhold; utmarksslåtter og beiteområder (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T 180 T5UFigur 41: Reindrift (Kart: Alma Thuestad 2013). U5T... 181 T5UFigur 42: Fiske (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 182 T5UFigur 43: Jakt og fangst (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 183 T5UFigur 44: Hogst, brensel og byggematerialer (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 184 T5UFigur 45: Bærplukking og annen høsting (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 185 T5UFigur 46: Bygninger, boplasser (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 186 T5UFigur 47: Ferdsel for rekreasjon og næring (Kart: Alma Thuestad 2013).U5T... 187 16

... 54 NIKU Oppdragsrapport 10/2013 Tabeller T5UTabell 1: Folketallet i Karasjok kommune 1865 til 1960U5T... 31 T5UTabell 2: Oversikt over steder og områder hvor tallmateriale for folke- og jordbrukstellinger er hentet fra.u5t... 38 T5UTabell 3: Folke- og jordbrukstellinger for årene 1865 og 1875.U5T... 38 T5UTabell 4: Folke- og jordbrukstellinger for året 1900.U5T... 39 T5UTabell 5: Folke- og jordbrukstellinger for året 1939.U5T... 39 T5UTabell 6: Folke- og jordbrukstellinger for året 1949.U5T... 40 T5UTabell 7: Folke- og jordbrukstellinger for året 1959.U5T... 40 T5UTabell 8: Hovedtrekk i utnyttelsen av husdyrbruk, fiske, jakt/fangst for Kirkestedets ressursområde. U5T T5UTabell 9: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen for Kirkestedets ressursområde: Hogst, høsting og bygninger.u5t... 56 T5UTabell 10: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst.u5t... Feil! Bokmerke er ikke definert. T5UTabell 11: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Karasjokdalen: Hogst, høsting og bygninger. U5T Feil! Bokmerke er ikke definert. T5UTabell 12: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: Husdyrbruk, fiske og fangstu5t... 67 T5UTabell 13: Hovedtrekk i ressursbruk i Anárjohkdalen: hogst, høsting og bygningeru5t... 68 T5UTabell 14: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangst.u5t... 72 T5UTabell 15: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Tanadalen: Hogst, høsting og bygningeru5t... 74 T5UTabell 16: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Husdyrbruk, fiske, jakt/fangstu5t... 78 T5UTabell 17: Hovedtrekk i ressursutnyttelsen i Iešjohkdalens og fjellstuenes ressursområde: Hogst, høsting og bygninger.u5t... 81 T5UTabell 18: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk, utmarkslåtter og beitebruk.u5t... 88 T5UTabell 19: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske.U5T... 89 T5UTabell 20: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer.U5T... 90 T5UTabell 21: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel.U5T... 91 T5UTabell 22: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk.U5T... 93 T5UTabell 23: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske.U5T... 94 T5UTabell 24: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer.U5T... 95 T5UTabell 25: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel.U5T... 95 T5UTabell 26: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk.U5T... 96 T5UTabell 27: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske.U5T... 97 T5UTabell 28: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer.U5T... 98 T5UTabell 29: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. FerdselU5T... 99 T5UTabell 30: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk.U5T... 101 T5UTabell 31: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske.U5T... 101 T5UTabell 32: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer.U5T... 102 T5UTabell 33: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. FerdselU5T... 103 T5UTabell 34: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Husdyrbruk.U5T... 105 T5UTabell 35: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Fiske.U5T... 106 T5UTabell 36: Åpne/lukkede ressurser. Regulering. Jakt/fangst. Brensel/materialer.U5T... 107 T5UTabell 37: Egenregulering og myndighetsregulering. Høsting. Boplasser. Ferdsel.U5T... 108 17

... NIKU Oppdragsrapport 10/2013 T5UTabell 38: Sommersiidaer i Polmak og Karasjok (Hætta m.fl. 2003:17)U5T... 127 T5UTabell 39: Sommerbeitedistrikter og siidaorganisering i KarasjokU5T... 129 T5UTabell 40: Antall festere av fritidshytter på FeFo-grunn i Karasjok (Info: FeFo15.11.2012).U5T... 159 T5UTabell 41: Besøk av busser i Sapmi KS sommeren 2012. Busser for valutaveksling, butikker, kafe, toaletter etc. Gjennomsnitt av passasjerer regnet 35 pers/buss (Info: Sapmi park 8.11.2012).U5T... 160 T5UTabell 42: Anslagsvis antall gjester og gjestedøgn ved reiselivsbedrifter i KarasjokU5T... 163 T5UTabell 43: Antall barmarksdispensasjoner 1993 2010 I Karasjok. (http://statbank.ssb.no/statistikkbanken)u5t... 167 T5UTabell 44: Antall snøskuterdispensasjoner 1993 2010 i Karasjok. (http://finnmark.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=1262 ) U5T... 167 T5UTabell 45: Fordeling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere i forhold til antall felt fugl (In formasjon fra FeFo).U5T... 169 T5UTabell 46: Laksefiske i Karasjok kommune, antall døgn og type kort 2012. (Tanavassdragets fiskeforvaltning, rapport generert nov 2012).U5T... 171 T5UTabell 47: Oversikt over døgnkort solgt til laksefiske i Tanavassdraget, Karasjok kommune, etter bostedsadresse (Tanavassdragets fiskeforvaltning, rapport generert des 2012). U5T 171 18

P NIKU Oppdragsrapport 10/2013 1 Innledning Marit Myrvoll 1.1 Formål Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008 og har som oppgave å kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk til den grunnen Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006. Finnmarkskommisjonen har sin bakgrunn i Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) fra 2005. Ved siden av reglene om etableringen av Finnmarkseiendommen, har finnmarksloven også bestemmelser om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter. For å besørge denne rettighetskartleggingen oppnevnte Regjeringen ved kgl. res. 14. mars 2008 en egen kommisjon (Finnmarkskommisjonen). Finnmarkskommisjonen skal foreta en systematisk og områdevis kartlegging av eksisterende rettigheter til land og vann i Finnmark. Etter loven er kartleggingen begrenset til grunn som Finnmarkseiendommen overtok 1. juli 2006, og som tidligere lå til Statskog SF. Kartleggingen omfatter dermed også grunn som Finnmarkseiendommen etter denne datoen har solgt til private eller offentlige 1 rettssubjekter.p0f Formålet med utredningen, slik det er angitt i behovsspesifikasjonen i Finnmarkskommisjonens utlysing av en sakkyndig utredning for felt 4 Karasjok, av 25. januar 2011, er å gi en beskrivende framstilling av ulike gruppers (jordbrukere, reindriftsutøvere, kombinasjonsbrukere, fastboende bygdebefolkning, fritidsbrukere/allmennhet, eventuelt andre) bruk av grunn og naturressurser i felt 4 Karasjok. Brukens innhold, omfang og varighet beskrives ved å fokusere på både tidligere tiders bruk og på dagens bruk. Videre er rettsoppfatningene som har gjort og gjør seg gjeldende - når det gjelder bruken beskrevet og problematisert. I den grad det har vært mulig innenfor rammen av oppdraget og ut i fra tilgjengelige kilder har vi også sett på hvordan bruk og rettsoppfatninger har utviklet seg over tid, og herunder hvordan statlige reguleringer av bruken av grunn og naturressurser fra og med Kgl. Res. 27. mai 1775 angaaende Jorddelingen i Finmarken samt Bopladsers Udvisning og Skyldlægning sammesteds og frem til vår dager, har blitt mottatt av den berørte lokalbefolkningen og av andre aktuelle brukergrupper slik det er formulert i behovsspesifikasjonen. Endringer i bruk av grunn og ressurser fra 1775 til i dag lar seg langt på vei dokumentere ut i fra tilgjengelige kilder, mens en dokumentasjon av endringer i rettsoppfatninger og måten statlige reguleringer er mottatt lokalt i den samme perioden byr på større utfordringer. 1.2 Brukergrupper I henhold til behovsspesifikasjonen skal utredningen beskrive ulike gruppers bruk av grunn og naturressurser. Ulike grupper spesifiseres nærmere som jordbrukere, reindriftsutøvere, kyst- og fjordfiskere, sjølaksefiskere, kombinasjonsbrukere, fastboende bygdebefolkning, fritidsbrukere/- 1 http://www.domstol.no/enkelt-domstol/finnmarkskommisjonen/ 19

allmennhet, eventuelt andre. Denne listen kan forstås som en presisering av at det ikke er ulike etniske gruppers bruk det spørres om, men at fokus rettes mot selve bruken og dens karakter. Brukerkategoriene som nevnes her er ikke entydige, de overlapper hverandre i større eller mindre grad. I noen sammenhenger er det naturlig å betrakte representanter for ulike typer bruk som brukergrupper, det gjelder for eksempel gårdbrukere, reindriftsutøvere og tilreisende jegere og fiskere. Siden Karasjok er en stor reindriftskommune, utgjør reindriftens bruk en del av utredningen. Når det gjelder brukergruppene reindrift og fritidsbrukere/allmennheten, er vi oppmerksomme på at Finnmarkskommisjonen har fått utført utredninger om henholdsvis interne rettighetsspørsmål i reindriften i Finnmark (Henriksen 2011) og allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark (Aas m.fl. 2010). Jordbrukere, i betydningen gårdbrukere som har dyr på utmarksbeite, samt reindriftsutøvere er brukergrupper med klart definerte næringsinteresser i utmark/på Finnmarkseiendommens grunn. Reindriftens bruk og rettsoppfatninger beskrives i kapittel 5, mens husdyrbeite inngår i kapittel 4. 1.3 Rettsoppfatninger Rettsoppfatninger og hvordan disse har utviklet seg over tid kan belyses ut fra skriftlige rettskilder på den ene siden og muntlige utsagn på den andre siden. Spørsmål om rettsoppfatninger har inngått i datainnsamlingen lokalt, både i spørreskjemaundersøkelse og intervjuer. I følge Tønnesen (1972:169) forutsetter dannelsen av en rettsoppfatning muligheter for konflikt og motsetninger, og at i relasjonen til staten har det ikke alltid vært klart om bygdebefolkningen i Finnmark hadde med lovgiveren staten eller grunneieren staten å gjøre. Bruken av utmarka ble regulert, til dels av statlige ordninger og til dels av tradisjonelle bruksordninger og uskrevne regler om god atferd og naboskap. Rettsoppfatninger som fremkommer i det innsamlede materialet blir ofte konkretisert i form av reaksjoner på statens forvaltning, for eksempel kommer dette klart til uttrykk i forbindelse med statens regulering av reindrift, jakt, og innlandsfiske. Finnmarkseiendommens (og tidligere statens/ Statskogs) forvaltning og regulering av bruken av grunn og ressurser har også avstedkommet ulike former for reaksjoner, men ikke alltid i form av organiserte protester. Reaksjonene kan også være indirekte, i form av utsagn og lokale oppfatninger som i liten grad spilles ut i offentligheten. Slike reaksjoner kan i ettertid sjelden dokumenteres ut i fra skriftlige kilder. Rettsoppfatninger blir også konkretisert i forbindelse med brukskonflikter, eksempelvis angående utmarksbruk eller mellom reindriftsgrupperinger. Måten å forvalte og fordele ressursene lokalt bygger til dels på offentlige reguleringer som (i varierende grad) oppfattes som legitime i befolkningen, og til dels på uskrevne regler eller lokal sedvane, som først blir tydelig når det handles i strid med denne, eller når det innføres formelle reguleringer som oppfattes å stride mot disse reglene. Som Tønnesen (1972) er inne på, er det først når lokalt baserte rettsoppfatninger kolliderer med myndighetsreguleringer eller i forbindelse med andre brukskollisjoner, at de får et konkret og dokumenterbart uttrykk. 20

P Det P og NIKU Oppdragsrapport 10/2013 1.4 Kárášjohka/Karasjok I det følgende vil det bli gitt en kort redegjørelse for dagens bosettingsmønster og næringstilpasning i 2 Karasjok med utgangspunkt i tilgjengelig statistikkp1f Karasjok kommunes egenpresentasjon på sine 3 hjemmesider.p2f vises til kapittel 3, 4, 5 og 6 for beskrivelse av tidligere og nåværende bosetting og bruk av landområder og naturressurser i Karasjok. 1.4.1 Beliggenhet Figur 1: Kart over Karasjok kommune (kilde: NordAtlas). 2 SSB http://www.ssb.no/, SSB: Folke-og boligtellingen 2001. Karasjok. Samisk Statistikk 2012 http://www.ssb.no/emner/00/00/20/rapp_samer/ 3 http://www.karasjok.kommune.no/modules/theme.aspx?objecttype=article&elementid=796&category.id=1 345 21

P Dette P Øvrige P NIKU Oppdragsrapport 10/2013 1.4.2 Karasjok kommune: Dagens bosetting og næringstilpasning Karasjok kommune er en innlandskommune så vel som en grensekommune mot Finland (fig. 1). Den 2 ble egen kommune i 1867 og er landets nest største i utstrekning med et areal på 5453 kmp P. Bare 4 Kautokeino kommune er større i utstrekning. Pr. 1. januar 2012 hadde Karasjok 2763 innbyggere.p3f Dette er en nedgang i underkant av 100 innbyggere på 10 år. Denne nedgangen kom i 2009, etter et tiår (1997 2008) med stabilt folketall rundt ca 2850 til 2900 innbyggere. Bosettingen i kommunen er konsentrert til kommunesenteret eller dets umiddelbare nærhet (se figur 2). Dagens kommunesenter, Karasjok, også kalt Kirkestedet, er lokalisert sentralt i forhold til de store elvedalene som gjennomskjærer kommunen og hvor også dagens viktigste kommunikasjonsårer er anlagt. Kommunen er en flerkulturell kommune med samisk, norsk og finsk bosetting. Den samiske befolkningen utgjør ca 80 % av totalt innbyggertall. I Karasjok kommunes årsmelding 2009 (nyere utgaver er ikke lagt ut på nett) oppgis det at primærnæringene i 2007 utgjør 9 % av kommunes sysselsetting. Dette omfatter jordbruk, jakt, viltstell, fiske, fangst, fiskeoppdrett og uspesifisert primærnæring, med unntak for reindrift. Reindriften er 2007/2008 i Karasjok delt opp i en østre og en vestre sone, med henholdsvis 295 og 418 personer 5 6 tilknyttet siidaandelene, til sammen 713 personer.p4f utgjør 269 årsverk.p5f næringer, eksempelvis industri og anleggsvirksomhet, varehandel, reiseliv og offentlig tjenesteyting, utgjør den største delen av sysselsettingen. Av all sysselsetting i Karasjok er det tjenesteyting og forvaltning som er den største sektoren. Figur 2: Kart over bosettingsmønster for Karasjok kommune, hele og deler av kommunen. Data pr 1.1.2002. Kilde: SSB. 4 http://www.ssb.no/beftett/tab-2012-09-06-02.html 5 Ressursregnskapet 2007/2008, s. 50. http://www.reindrift.no/index.gan?id=948&subid=0 6 Totalregnskap 2007 og budsjett 2008, s. 42. http://www.reindrift.no/index.gan?id=4693&subid=0 22

1.4.3 Folketellingene 1875 og 1900 Folketellingene i Karasjok skiller seg ut fra kystkommunene med hensyn til registrert etnisk tilhørighet. Lappisk fastboende er den største gruppa, med henholdsvis 53 % og 55 % for årene 1875 og 1900. Deretter kommer lappisk nomadisk med henholdsvis 38 % og 40 % av den totale befolkningen i de to årene. Et mindre antall begge årene er registrert under kategorien fin. Dette kan være en same fra kystområdet, mindre trolig at det er en fra Finland eller kvener. Kvenene er en egen gruppe i 1875, men ikke i 1900. Antallet norske ligger rundt 20 i antall. Det er ellers verdt å legge merke til at gruppa blandet er ganske liten. Det kan være at det avspeiler de reelle forholdene, at det i meget liten grad var inngifte mellom de etniske gruppene. En del av forklaringen ligger trolig også i myndighetenes ønske om å komme bort fra kategorien blandet, og etter et finurlig system få enkeltpersoner inn i godkjente kategorier som lap, fin og kven. Kategorisering basert på etnisk tilhørighet er et kompleks tema, som mange forskere har drøftet i sine publikasjoner (Se for eksempel Hansen 2000, Hansen og Olsen 2004, Evjen, Hansen og Nielssen 2008). Oversikten er tatt med som bakgrunnskunnskap om registrert etnisk tilhørighet i området (fig. 3-4). Lappisk nomadisk Lappisk fastboende Kven Blandet Norsk Lappisk nomadisk Lappisk fastboende Finn Blandet Norsk Fin Etnisk inndeling i folketellingene 1875 Lappisk nomadisk 211 Lappisk fastboende 297 Kven 21 Blandet 5 Norsk 22 Fin 1 Sum 557 Figur 3: Registrert etnisk tilhørighet i 1875 Etnisk inndeling i folketellingene 1900 Lappisk nomadisk 296 Lappisk fastboende 403 Finn 10 Blandet 6 Norsk 18 Sum 733 Figur 4: Registrert etnisk tilhørighet i 1900 23

1.5 Litteratur Evjen, B., L. I. Hansen og A. R. Nielssen. 2004. Etniske grupper og flerkulturelle forhold - tidligere forskning. I Evjen, B. og L. I. Hansen (red.) Nordlands kulturelle mangfold: etniske relasjoner i historisk perspektiv. Pax forlag. Hansen, L. I. 2000, Den dynamiske etnisiteten og dens skiftende uttrykk. J. E. Myhre (red.): Historie, etnisitet og politikk, Universitetet i Tromsø. Hansen, L. I. og B. Olsen 2004. Samenes historie fram til 1750, Cappelen akademisk forlag. Tønnesen, S. 1972. Retten til jorden i Finnmark. Universitetsforlaget. Internettkilder Finnmarkskommisjonen T5Uhttp://www.domstol.no/Enkelt-domstol/Finnmarkskommisjonen/ Karasjok kommune T5Uhttp://www.karasjok.kommune.no/Modules/theme.aspx?ObjectType=Article&ElementID=79 U U6&Category.ID=1345U5T Ressursregnskapet for reindriften 2007/2008 T5Uhttp://www.reindrift.no/index.gan?id=948&subid=0U5T Samisk Statistikk 2012 T5Uhttp://www.ssb.no/emner/00/00/20/rapp_samer/ U5T SSB 5TUhttp://www.ssb.no/U5T SSB: Folke- og boligtellingen 2001. Karasjok. T5Uhttp://www.ssb.no/fob/kommunehefte/U5T Totalregnskap for reindriften 2007 og budsjett 2008 T5Uhttp://www.reindrift.no/index.gan?id=4693&subid=0U5T 24

2 Forfattere, kilder og metode Marit Myrvoll og Trine Samuelsen 2.1 Oppbygging av utredningen; forfattere og kilder Utredningen er utarbeidet av et konsortium med ulik fagbakgrunn. Marit Myrvoll (NIKU) har ledet utredningsarbeidet og har i samarbeid med Einar Eythórsson (NIKU) utarbeidet spørreskjema og intervjuguide. Samisk Nærings- og Utredningssenter (SEG) i Tana har oversatt spørreskjema, informasjonsskriv, kunngjøring og pressemelding til samisk. Intervjuer er gjennomført av Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger (alle SEG). Transkribering av intervjuer, inkludert oversettelse av intervjuer fra samisk til norsk ble gjort av SEG. Alma Thuestad (NIKU) har stått for produksjon av kart som er brukt i spørreundersøkelsen og under intervjuene, digitalisering av kartavmerkinger fra respondenter og utforming av kartillustrasjoner i utredningen. Thuestad har også stått for digital bearbeiding av svarene på spørreundersøkelsen. Utredningen er et resultat av et flerfaglig samarbeid og baserer seg derfor på flere typer kilder og metodiske tilnærminger. Skriftlige kilder, arkivkilder og databaser som er brukt i de ulike delene av utredningen er ført opp i referanselistene for de enkelte kapitlene. Hele utredningsgruppen har vært involvert i planlegging og drøfting av oppbygging og innhold. Utredningen består av følgende deler: Kapittel 1 Innledning og kapittel 2 Forfattere, kilder og metode gjør rede for utredningens oppdrag og hvordan dette er søkt løst av konsortiet. Kapittel 1 er skrevet av Marit Myrvoll med bidrag fra Alma Thuestad, Einar Eythórsson og Bjørg Evjen. Kapittel 2 er skrevet av Marit Myrvoll og Trine Samuelsen. Kapittel 3: Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok fra 1865 til ca 1959. Bjørg Evjen og Elisabeth T. Dalsbø (UiT) har på bakgrunn av historisk kildemateriale utarbeidet en oversikt over bosetting og husdyrhold i Karasjok, samt utfyllende kommentarer og henvisning til tidligere publikasjoner. Kapitlet har bidrag fra Alma Thuestad. Kapittel 4: Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende, er skrevet av Jan Åge Riseth (Norut) med bidrag fra Alma Thuestad, Trine Samuelsen, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger. Kapitlet inneholder en gjennomgang av fastboendes historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i utmarksbruk samt rettsoppfatninger blant fastboende i kommunen. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet. Kapittel 5: Bruk og rettsoppfatninger i reindriften er skrevet av Jan Åge Riseth med bidrag fra Alma Thuestad, Håvald Hansen, Ranveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger. Kapitlet inneholder en gjennomgang av reindriftens historiske og nåværende bruk av beiteområder og endringer i reindriften samt rettsoppfatninger blant reindriftsutøverne i området. Spørreundersøkelsen og intervjuer inngår i kildematerialet. Kapittel 6: Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk er skrevet av Marit Myrvoll. Kapitlet er skrevet på bakgrunn av tilgjengelig skriftlig materiale samt intervjuer med reiselivs- og friluftslivaktører i Karasjok kommune. Kapittel 7: Kart inneholder kartmaterialet som bygger på den kartbaserte spørreundersøkelsen samt gjennomførte og signerte intervjuer, og er skrevet av Alma Thuestad. Kartpresentasjonene bygger kun på innkomne besvarelser. 25

Vedlegg: Signerte intervjuer, besvarte spørreskjemaer, originale kart og digitaliserte kart basert på besvarelser fra Karasjok, er overlevert Finnmarkskommisjonen som vedlegg, men inngår ikke i rapporten. 2.2 Muntlige kilder - datainnsamling I tillegg til bruk av skriftlige kilder og arkivmateriale, baserer utredningen seg på innsamlet materiale fra totalt 37 personer. Av disse er 12 kvinner og 25 menn. Det er gjort en omfattende datainnsamling ved hjelp av en kartbasert spørreundersøkelse og kartbaserte intervjuer. Kart, spørreskjema og intervjuguide har derfor vært sentrale metodiske hjelpemidler i innhenting av data. 2.2.1 Spørreskjema Naturressurser er et vidt begrep som omfatter både fornybare og ikke fornybare ressurser. Ut fra formålet med utredningen er begrepet her avgrenset til fornybare ressurser i utmark, både ressurser som har næringsmessig betydning eller rekreasjonsverdi i dag, samt ressurser som i tidligere tider har hatt stor betydning, men som i dag har mistet sin økonomiske verdi. I utformingen av spørreskjema for utredningen er det tatt utgangspunkt i finnmarkslovens 22-23 hvor det er listet opp hvilke ressurser som omfattes av rettigheter for henholdsvis innbyggerne i Finnmark og innbyggerne i den enkelte kommune. Undersøkelsen favner over både nåværende og tidligere bruk samt rettsoppfatninger. Den tar utgangspunkt i bruk av ressurser som beiteland, slåttemark, ferskvannsfisk/fiskevann, vilt, brensel, bær mv. I spørreskjemaet er det i tillegg stilt spørsmål om byggverk i utmark, ferdselsveier og områder som brukes til friluftsliv og rekreasjon. I tillegg er det stilt egne spørsmål om rettsoppfatninger knyttet til disse ressursene og endringer over tid. I spørreskjemaet ble respondentene bedt om å redegjøre for bruken av de ulike ressursene med avkryssing i tabeller, knytte bruken til stedsnavn og tegne bruksområder for hver ressurs på kart. I tillegg ble respondentene bedt om å angi varighet med årstall og at omfanget av bruken ble uttrykt gjennom tallverdier som står for kategoriene: 1. sporadisk bruk, 2. av og til for egen husholdning, 3. av og til som en del av næring/salg, 4. årlig for egen husholdning eller 5. årlig som en del av næring/ salg. Fordelen med dette er at data enklere kan omgjøres til statistikk, men samtidig kan avkrysning i tabeller innskrenke mulige svaralternativer og gjøre at nyanser blir borte. Derfor ble respondentene invitert til å formulere egne kommentarer til de ulike spørsmålene. Tenkt eksempel på utfylling av skjema: Nr Navn på område 2.1.1. Utmarks slåtter 2.1.2. Beite for storfe 2.1.3 Beite for geit 2.1.4 Beite for sau 2.1.5 Varighet (tidsrom) 1 Gussavarri x 1900 ca 1960 2 Dilljaskáidi x Fra før 1900 til 1944 3 2.1.6 Omfang (1 5) 2.1.7 Hvem har brukt området? 4 og 5 Min familie Folk i bygda 4 og 5 Min familie 2 Nr. på kart 1 Bruk kommentarfeltet under tabellen hvis det er behov for nærmere forklaring. 26

Spørreskjemaet inneholdt også spørsmål om reindriftsbruk og rettsoppfatninger i reindrift som var kun rettet mot reindriftsutøvere. Spørsmålene om rettsoppfatninger var formulert med en mulighet til å svare med egne ord, samtidig som en rekke svaralternativer ble oppgitt slik at respondenten kunne enten velge å krysse av på ett eller flere alternativer eller bruke egne ord. Spørreskjemaet ligger som vedlegg til utredningen. Spørreundersøkelsen ble kunngjort i avisene Finnmark dagblad, Ávvir og Ságat og på nettsiden til Karasjok kommune. I kunngjøringen ble alle som har interesser i Felt 4 Karasjok oppfordret til å delta. I pressemeldingen som ble sendt til aviser innenfor og utenfor Finnmark samt til riks- og 7 lokaldekkende radiop6f P, ble det også oppfordret til deltakelse på spørreundersøkelsen. Spørreskjemaer (på norsk og samisk), samt kart ble direkte distribuert via postverket til 38 virksomheter innen samfunn, næring og miljø, friluftsliv og til bygdelag/grendelag og til enkelte interesseorganisasjoner. Det ble i samarbeid med Karasjok kommune også lagt ut spørreskjemaer og kart på servicetorget i rådhuset i Karasjok. I tillegg var det mulig til å laste ned skjema (på norsk og samisk) og kart fra nett. Undersøkelsen ble sendt ut 23. august 2011 med svarfrist 15.september 2011. Denne ble utvidet til 31. oktober etter flere henvendelser fra innbyggere i Karasjok. Det kom inn 15 besvarelser til innleveringsfristen, innsendt av 18 respondenter. Tre innsendte skjemaer var besvart av to personer; alle disse var menn. De øvrige besvarelsene var underskrevet av en person. Kjønnsfordelingen på svarene var 13 menn (inkl. dobbeltsvarene) og 5 kvinner. To av kvinnene hadde sendt inn skjema på vegne av 1) sin mor og 2) sin mor og onkel. I et av skjemaene ønsket ikke den ene av to personer å delta i undersøkelsen eller la seg intervjue. Vedkommende har ikke bostedsadresse i Karasjok. Et skjema som var utfylt av to personer fra reindriften, var imidlertid ikke undertegnet. 2.2.2 Intervjuer Fire personer ved SEG har hatt ansvaret for datainnsamling fra muntlige kilder i prosjektet. Tre av disse er samisktalende. To av personene i teamet har gjennom oppvekst stor kjennskap til Karasjok kommune. Deres kjennskap omfatter både personer, bygder, næringer og stedsnavn. Svarene fra spørreundersøkelsen utgjorde en del av grunnlaget for utvalg av informanter til intervjuer. Spørreundersøkelsen har vært spesielt relevant som data for kapittel 4 og kapittel 5. Utvelgelsen til intervjuundersøkelsen ble for øvrig gjort med tanke på at personene burde representere ulike former for ressursbruk, for eksempel reindrift, fehold, jakt, innlandsfiske og annen utmarksbruk/ressursbruk som hogst og bærsanking. Informantene var både enkeltpersoner og representanter for lokale lag, organisasjoner eller virksomheter knyttet til utmarksbruk. Det har blitt lagt vekt på en rimelig fordeling mellom menn og kvinner i utvalget siden både kvinners og menns bruk av grunn og ressurser er viktig. I tillegg til kjønn, var alder, bosted og næring relevante variabler for personer som skulle intervjues. For å kunne si noe om tidligere tiders bruk av utmark, var det ønskelig å inkludere et antall informanter eldre enn seksti år. Målet var å finne informanter som hadde kjennskap til bruk av utmark i så stor geografisk utstrekning som mulig innenfor Karasjok kommune. Bygdelagene var i så 7 Finnmark dagblad, Ávvir, Ságat, Nordlys, Finnmarken, Altaposten, NRK Sápmi, NRK Nordnytt og Guovdageainnu Lagašradio. 27

måte viktige kilder. I tillegg var det ønskelig å få informasjon med utgangspunkt i ulike næringer, derav reindriftsutøvere, bofaste med hovednæring innenfor jordbruk, skogsdrift og fiske og også fjellstuene. For å finne relevante informanter ble innsendte spørreskjemaer, Karasjok kommune sin liste over bygdelag, oversikt over statens fjellstuer og Reindriftsforvaltningens oversikt over reinbeitedistrikt nyttet. For øvrig ble SEGs gode lokalkunnskaper om Karasjok aktivt nyttet for å finne relevante informanter. Det er gjennomført 24 intervjuer. I fire av disse var to personer til stede, noe som gir til sammen 28 intervjuede personer. Fire av intervjuene ble gjennomført på norsk, de øvrige på samisk. Valg av intervjuspråk (samisk eller norsk), ble avklart på forhånd i henhold til informantenes preferanser. Alt i alt er 11 kvinner og 17 menn intervjuet, og disse fordeler seg slik: Statens fjellstuer er representert i utvalget med en kvinne og en mann. Fra bygdelagene er fem personer intervjuet; en kvinne og fire menn. En av personene har i tillegg til intervjuet sendt inn sin egen redegjørelse. Av øvrige fastboende er syv kvinner og fem menn intervjuet. Fra reindriften er ni personer intervjuet; to kvinner og syv menn. Av disse intervjuene ble fem signert. For øvrig ble det innsendt tre egne redegjørelser fra personer innen reindriften. Utredningen er derfor bygd på både intervjuer og innsendte redegjørelser. Før gjennomføring av intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide med utgangspunkt i spørreskjemaets fokusområder, samtidig som informantene ble oppfordret til å gi mer utførlige forklaringer enn spørreskjemaet tillater. Intervjuene er dokumentert med lydopptak, som informantene fikk anledning til å reservere seg mot. Samtlige intervjuer ble transkribert direkte til norsk og sendt den intervjuede for godkjenning og signering. Samme kart som fulgte spørreskjemaet ble brukt under intervjuene, slik at vedkommende selv kunne kartfeste opplysninger vedrørende bruk eller fortellinger knyttet til steder. Også i utarbeidelse av kapittel 6 Utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk er det innhentet data fra muntlige kilder. Først og fremst gjelder dette 11 reiselivsbedrifter i Karasjok, men også interesseorganisasjoner og offentlige etater er kontaktet for utfyllende informasjon om omfang og innhold i utenbygdsboendes fritids- og rekreasjonsbruk. 28

3 Bosettingshistorie og husdyrhold i Karasjok, 1865-1959 Bjørg Evjen og Elisabeth T. Dahlsbø 3.1 Innledning 3.1.1 Formål I denne delen av utredningen vil bruken av grunn og naturressurser komme fram gjennom en detaljert oversikt over bosetting og husdyrhold i perioden 1865 til 1959. Opplysningene vil hovedsaklig være hentet fra folketellings- og jordbrukstellingsmateriale mellom 1865 og 1959. Opplysningene som kommer fram, er satt opp statistisk i tillegg til at de er ført over på kart for å visualisere funnene. Funnene kommenteres og utdypes noe. Tidligere forskning og publikasjoner fra de lokale områdene blir også trukket inn. 3.1.2 Metode og kildegrunnlag Folketellingsmaterialet fra 1865, 1875 og 1900 er benyttet for å få fram bosettingsmønsteret. For disse årene er både tidligere trykte hefter og en database med en elektronisk utgave av originalkilden benyttet. For å få en oversikt over endringene i husdyrholdet, er også jordbrukstellingene gjennomgått. Det vil si, for 1865 og 1875 er jordbruksopplysningene inkludert i de nevnte trykte heftene over folketellingene. Jordbrukstellingene ble gjort regelmessige etter 1905, og ble holdt i 1907, 1917, 1929, 1939, 1949 osv. Det er utarbeidet en statistisk oversikt utgitt som Norges Offentlige Statistikk, NOS. De fleste tabellene er oversikter på nasjonalt nivå, men også flere av disse er på kommunenivå. For å finne opplysninger om mindre lokale områder, må en derfor gå inn i originalmaterialet. I følge opplysninger fra Riksarkivet er imidlertid alle originale jordbrukstellinger før 1939 ødelagt i brann, noe som har umuliggjort en undersøkelse av originalkildene før 1939. Noen opplysninger er imidlertid funnet i Amund Hellands Norges Land og Folk fra 1906 som forteller om forholdene i 1900. På basis av dette er opplysningene i 1865, 1875 og 1900 tatt med, og så fra 1939, 1949 og 1959. Mange endringer som kanskje fant sted mellom 1900 og 1939 kan derfor ikke gjenfinnes, men eksisterende opplysninger kan likevel si noe om de lange linjene i husdyrholdet. Tross det tidsmessige gapet, kommer hovedtrekk av endringene godt fram. Folketellingene ble holdt i desember, og for 1865 og 1875 gjelder dette også for jordbruksopplysningene. Jordbrukstellingen i 1939, 1949 og 1959 ble holdt i juni. Opplysningene om husdyrhold vil derfor speile situasjonen om vinteren i tellingene på 1800-tallet, og sommersesongen i tellingene på 1900-tallet. Vinterfôret buskap er, som kjent, mindre i antall enn buskapen om sommeren. Dette må tas med i betraktning når opplysningene i tabeller og på kart skal studeres i detalj. For helhetsinntrykket kan opplysningene fra de tre årene brukes for å se de generelle endringene over tid. Hushold er valgt som minste enhet for å gi informasjon om bosettingen og husdyrhold i de aktuelle årene. Hushold defineres gjerne som en gruppe av mennesker som deler felles bolig og har en felles økonomi som kommer til uttrykk i felles matstell. Ut fra datidens sosiale mønster var husholdet en temmelig fast enhet. I folketellingene blir det markert hvordan individene hører sammen. Oppfat- 29

ningene av hva som konstituerer et hushold kan ha variert noe fra teller til teller og over tid, uten at det gir store utslag i denne utredningen. En viktig årsak til å bruke hushold som minste enhet, er at februket ble registrert på hvert hushold. Ulik bruk av språkene samisk og norsk ved føring av offentlige dokumenter, har ført til utfordringer i innsamling av data fra Folketellingene og Jordbrukstellingene i Karasjok kommune. Det samiske språket har alltid stått sterkt i Karasjok. Bruk av samisk i offentlige kilder gjenspeiler ikke alltid dette forholdet. I Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 ble det brukt norske og samiske stedsnavn om hverandre. I Jordbrukstellingene fra 1939, 1949 og 1959 ble det utelukkende brukt norske gårdsnavn. I tillegg ble det fram til 1980-tallet brukt de gamle løpe- og matrikkelnumrene for Karasjok kommune, og ikke gårds- og bruksnummer som i landet for øvrig. Dagens stedsnavn på kart over Karasjok er på samisk, og alle disse forholdene har gjort det tidkrevende å stedfeste dataene på kart. Ved hjelp av Grunneiendomsregisteret for Karasjok kommune fra 1983 og Kartverkets Useeiendom.noU har vi funnet ut i hvilke lokale områder gårdene fra Jordbrukstellingene befant seg på kartet, og utarbeidet en statistikk over bosettingsmønster og husdyrhold i mindre geografiske avgrensede områder. Når ikke annet er oppgitt, er tallmaterialet i dette kapitlet hentet fra folke- eller jordbrukstellingene for de nevnte årene. Kapittel 3.10 inneholder en sammenfatning i tabellform av tallmaterialet. 3.1.3 Generelt om bosettingsmønster og næringer i Finnmark rundt år 1900 Samerettsutvalget for Finnmark som startet sitt arbeid i 1982, bestilte flere utredninger som skulle tjene som bakgrunnsmateriale for utvalgets arbeid. De er utgitt i to bind, NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, og NOU 1994:21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Disse har også tjent som grunnlagsmateriale for vårt arbeid. I utredningene heter det om bosettingsmønsteret i Finnmark generelt at det i løpet av 1900-tallet skjedde store endringer over hele fylket, endringer som i korte trekk gikk ut på en flytting fra spredtbygde til tettbygde strøk. Rundt 1900 bodde 80 % av folket i Finnmark i spredtbygde strøk. Åtti år senere var denne andelen sunket til 30 %, den største endringen skjedde etter andre verdenskrig. Fra gammelt av var tettstedene i første rekke knyttet til kysten og fiskeværene der hovednæringen var fiske. I indre Finnmark var forholdene annerledes. En av hovednæringene var reindrift. Elvene var en naturlig ferdselsåre sommer som vinter, og all forbindelse med kysten foregikk med hest og rein før veien ble bygd. Veien mellom Lakselv og Karasjok ble bygd i 1936-1937. I det tradisjonelle høstingsjordbruket i Finnmark på begynnelsen av 1900-tallet var innmarka av mindre betydning. Det var utmarka som ga størstedelen av foret. Overalt der det var husdyrhold måtte utmarka høstes. Ute i fjordene, på øyene, på myrer og langs elvedaler ble frodige gressmarker slått, så også i Karasjok (Prestbakmo 1994:186ff i NOU 1994:21). 30

3.2 Bosettingshistorie Karasjok Med unntak av tiårene mellom 1865 og 1875 var det en økning i befolkningen i Karasjok kommune for hvert tiår fram til 1960, se tabellen under. Tabell 1: Folketallet i Karasjok kommune 1865 til 1960 År 1865 1875 1900 1910 1920 1930 1946 1950 1960 Folketall 588 515 637 849 952 1087 1581 1691 2181 Hushold 115 91 119 - - 172* - 192* 251* Tabell kilde: Kommunehefte folketellingen 1980, Statistisk sentralbyrå, s.19. *tallene her gjelder for 1939, 1949 og 1959. Økningen kommer også tydelig fram om vi ser på antallet husholdninger fordelt på mindre områder innad i kommunen (fig. 5). For alle årene som er undersøkt, var det høyeste antallet husholdninger på kirkestedet (100 i 1865,) 38 i 1875, 56 i 1900 og 119, 123 og 164 for henholdsvis årene 1939, 1949 og 1959. Dette utgjorde langt over halvparten av det totale antallet hushold for de enkelte årene. Geografisk levde store deler av den fastboende befolkningen i Karasjok samlet rundt kirkestedet for hele perioden vi her er innenfor: Karasjok kirkested er en samling av huse som en liden by; det ligger lige ved elven Karasjokka, hvis bredder er opdyrkede og viser store, grønne marker. Det holdes omkring 150 kreaturer og en del heste, og mange er eiere av ren, der vogtes af flytfinnerne. Foruden de fastboendes huse er her en møngde stabburer, tilhørende flytfinnerne, der her opbevarer sine overflødige klæder, huder og lignende, og om vinteren samles en temmelig betydelig befolkning i og omkring Karasjok kirkeby Kirkestedet er vakkert, som det ligger omgivet af skogsbevoksede høider (Helland 1906 bd III: 332). Bosetningen i Karasjok var ellers konsentrert langs elvene, ned Tanadalen, oppover Anarjokdalen, Karasjokdalen og bielvene Bávttajohka og Iešjohka. Da jordbruket utviklet seg, særlig etter at traktoren ble tatt i bruk etter andre verdenskrig, fikk man større enheter, og veldig mange småbruk ble nedlagt. I Karasjok flyttet folk fra steder der det ikke var vei, fra Bávttajohka, Beaivvašgieddi, Dálabohki, Noaiddat, Elgheim og Gorva. Folk bosatte seg i sentrum, på kirkestedet (Guttorm 1989: 3). I tillegg nevnes de som levde av reindriften og som i all hovedsak hadde en nomadisk livstilpasning. Folketellingene foregikk i desember, da reinen var på vinterbeite i Fjeldet. Folket ble registrert som bosatt i den kommunen der de oppholdt seg om vinteren. I desember 1875 var det 40 hushold som oppga at de levde på Fjeldet. For de andre årene har vi ikke antallet for denne gruppa, men vi vet at reindriften kontinuerlig var til stede i dette området, se for øvrig kapittel 5 «Bruk og rettsoppfatninger i reindriften». 31

180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 1865 1875 1900 1939 1949 1959 1 - Fielbmajohnjárga, Barta, Jávrebainjárga, Sohpparjohgieddi og Stuorrajávri 2 - Gumpenjárga, Stuorravađđa, Váljohka, Njárgavuovdi,Geassesaigieddi, Borjjasnjárga, Geahtaveadji og Gáddeguolbba 3 - Čielggesuol, Hoaššir, Hoašširskáidi, Iccemihásnjárga, Itkkonjarga, Ráidenjárga, Gámehisnjárga, Dorvonjárga og Muotkkenjárga 4 - Jávrrašmuotkkenjárga, Vuollevuohpenjárga, Holganjárga, Riidonjárga, Ájonjárga, Mánnevárnjárga, Kárášjohka, Rávdojohnjárga, Vuollsainjárga, Badjenjárga, Vullošnjárga, Báhkiljohka, Báhkiljohnjárga, Báhkilskáidi, Báktemohkenjárga, Vájamohkenjárga/Vájamo 5 - Jergul, Coavddatmohkki, Suoidnerohtu og Šuaššjávri 6 - Čoallejárnjárga, Fárpenjárga, Gorvá, Bieskkenjárga, Heastanjárga, Buollánjarga, Šuolggajohnjálbmi, Dálabohki, Gárjiljávri, Beaivvašgieddi og Luossajávri 7 - Ginttalsavu, Jeaggesavu, Ruovttot, Iškoras/Iškorasjohka, Lasedeadji, Máreveadji, Geavgnoaivi og Gálgonjárga 8 - Gárdin Ravnastua, Mollešjohka, Nattvatn Fjellstue Idjajávri og Sieddejávri 9 - Fjeldet (Folketellingene 1875) Figur 5: Hushold i Karasjok kommune fra 1865 til 1959. Grunnlagsmaterialet for diagrammet er hentet fra folketellingene. 32

3.3 Ressurser og næringer 3.3.1 Skog og jord Karasjok er en av de rikeste kommuner i landet når det gjelder skog. Størsteparten er løvskog som har gitt rikelig med byggematerialer til hus og til brensel. Tømmer har vært fløtet nedover Tanadalen. Om høsten hogg man trær som man kjørte ned til elva med hest om vinteren (Guttorm 1989:4). Helland skriver at det i 1906 var meget furuskog og endnu mer birkeskod, saa herredet maa siges at være rigelig forsynet med skog efter herredets beliggenhed og befolkningens størrelse. Furuskogen vokser især langs elvene (bd III:326). I Karasjok er det lite av dyrkbar jord (Dieđot 3/1977: 40). Det meste som er dyrket, ligger langs elvene: Strøget mellom Port og Assebakte har megen dyrkbar jord. I sidedalene ved Jesjokka, Karasjokka og Anarjokke er mindre dyrkbar jord, og eden der findes, ligger oftest spredt; det er smaastykker med lange mellemrum (Helland 1906 bd 2: 322). Hans Guttorm skriver at det i 1920-30 årene ble dyrket opp mye jord, og at det førte til at mange unge bondesønner og døtre flyttet ut fra kirkestedet. Også noen reindriftsamer ble bureisere (1989:44). Jordbruksarealet var også registrert i jordbrukstellingene. Det ble oppgitt å være 5049 da og 5783 da for henholdsvis 1939 og 1949. Mellom disse to årene lå andre verdenskrig og brenninga i 1944. Karasjok kirkested ble nesten totalt ødelagt under tyskernes tilbaketrekning. Det er en historie vi skal la ligge i denne omgang. I stedet skal det bemerkes at folket i Karasjok var raskt tilbake og fortsatte med sitt jordbruk. Fem år etter brenninga var jordbruksarealet større enn i 1930, jfr. tallene nevnt over. Etter andre verdenskrig var det en generell oppgang i jordbruket i Norge, også i Finnmark. Vi ser det samme for Karasjok. Fra 1949 til 1959 økte jordbruksarealet i kommunen fra 5783 til 9985 dekar. 3.3.2 Utslått på elvenes og myrer Havnegangene i Karasjok er vistnok betegnede som mindre gode, men da indvaanerne er faa og kvægholdet ikke stort og herredets udstrækning betydelig, saa er havnegangene tilstrækkelige. Finnen bruger ikke blot hø til sine kreaturer. I Karasjok bruges også renmose, og denne er som regel rigelig (Helland 1906 bd III: 321). I kildene kan vi lese hvordan innmark spilte en mindre rolle i husdyrholdet, derfor brukte man utslåttene på nesene eller man slo myrene og sanket mose som tilleggsnæring. Hans Guttorm forteller at de som dro ut på nesene måtte ha flere ljåer med seg, som var slipt ferdig så de slapp å ha så mye bagasje med seg når de dro nedover eller oppover til nesene. Det samme gjaldt myrslått. For å slå myrene brukte man bellinger og lange stigát slik at man kunne vasse langt ut og slå. Man bar høyet med tau inn på land, som så ble tørket der og kjørt hjem om vinteren. Mosesanking foregikk om høsten og det måtte være regn, ellers var mosen for tørr. Man laget limpu med mose, baller, og om vinteren kjørte man mosen hjem (Guttorm 1989:2). I Karasjok der elvenesene var spesielt viktige slåttemarker, gikk disse på omgang etter et bestemt system. Dersom en hadde gode slåtter ett år, måtte en ta til takke med dårligere slåtter neste år. Det 33

blir fortalt at det slik kunne gå seks år mellom hver gang de slo på et godt sted. De var seks som delte slåtta på neset, og de slo hvert sitt år (NOU 1994:21, s. 168). I jordbrukstellingene er det registret antall dekar med utslått. For årene 1939 og 1949 var dette tallet henholdsvis 1482 og 1320. Registrert som myr brukt i husholdene var 335 da i 1939 og 164 da ii 1949. Myrene ble brukt både til myrslått og bærplukking. Når det gjelder bærplukking, var det på grunn av lite utbygget kommunikasjoner, begrensede muligheter til å bevare bæra til vinteren kom og man kunne frakte den bort for salg. Plukket man mye bær, måtte man ha mye sukker, og det hadde ikke folk råd til. Etter at kommunikasjonene ble utbygget, økte omsetningen. Bærplukking i gamle dager betydde ikke så mye her som på steder hvor det var lettere å omsette bæra forteller Guttorm (1989:5). 3.3.3 Fisk - en viktig ressurs Det hevdes at fisket etter laks, ørret, sik og harr i Karašjohka var av så stor betydning at fisken var å regne som det viktigeste seterproduktet etter smør. Amtsagronomen uttalte seg i 1901 om de gode mulighetene for kombinasjon mellom jordbruket og andre næringer i Tanadalen. Hele våren, når det rikeste fisket foregikk på kysten, kunne oppsitterne drive fiske uten at det gikk ut over jordbruket. Laksefisket i Tanaelva kunne på samme måte drives ved siden av jordbruket. Karasjoks fastboende befolkning ernærte seg dels ved laksefiske i elva, og dels ved skogsdrift. Enkeltvis søkte de unge mennene ned til kysten om vår og sommer for å drive fiske i sjøen. Det var likevel ikke vanlig å ta utflytting til kysten (Vedlegg til landbruksdirektøren 1901, gjengitt i NOU 1994:21, s.77). Laks ble fisket i store mengder og man brukte andre redskaper i elver og i sjøen enn i dag. Før stengte man elva, forteller Guttorm, og drev laksen til et punkt ved hjelp av staking og steinkasting, og så halte man den inn. Man kunne få 3-4 tønner på ett kast. Det man ikke hadde bruk for selv, solgte man videre. Ørret og røye ble fisket etter bestemte regler. Enkelte familier hadde egne vann, og man skulle ikke fiske mer enn toppen ett døgn for ikke å tømme vannet (Guttorm 1989:5). For å beholde fiskestammene var man veldig nøye med å overholde visse regler for fiske i elver og vann. Ingen måtte fiske laks senere enn 19. august, og ingen måtte sette garn i vannene i gytetida i slutten av august og i september (Guttorm 1989:5). Guttorm skriver at det i mellomkrigstida fantes mye storfugl i Karasjokområdet, men at den senere ble helt borte. Det kunne, hevdet Guttorm, skyldes miljøforandringer som veibygging og biler, eller kanskje jakt. Av fisk ble det fanget mest laks, ørret og røye, mens sik og harr ble brukt til matauke og til salgs i mindre mengder. Gjedde og abbor ble ikke brukt, selv om vannene var fulle av dem (Guttorm 1989:4). Jordbrukstilpasningen i Karasjok var bygd på sesongflyttinger. Beboerne på Karasjok kirkested tok nemlig med seg buskapen og flyttet opp til seterplassen ved Ássebákti, der de også hadde det viktigste laksestengslet, Beaŋgir. En slik næringstilpasning er blitt kalt lakseseterbruk. Lakseseter- 34

typen har vært vanlig blant samene og muligens også blant en del av kvenene (NOU 1994:21, s.77 og s.250). Guttorm forteller også om denne typen seterbruk. Før St. Hans flyttet man til seters med alle dyra. Hesten ble sjelden brukt om sommeren, derfor gikk det store hesteflokker løs på nesene om sommeren. Man flyttet til Ássebákti, til Buollánnjárga, til Nattvann og et par familier også nedover Tanadalen. I slutten av juni og juli var det derfor nesten ikke folk igjen på kirkestedet, alle var til seters. Så dro alle mannfolk på fisketur for å fiske laks og annen fisk, som man pleide gjøre i slåttetida (Guttorm 1989: 2). 3.3.4 Husdyrhold Amund Helland skriver i 1906 at det holdes mest finnekyr i Karasjok. Disse var små og hardføre dyr, men ga mindre melk enn de senere kurasene. Hver gård hadde en hest og noen kyr. Kvægavlen giver dog intet til overs; Margarin og endog kondensert melk hører til handelsmandens varer sier Helland (1906 bd III: 322). Hans Guttorm nevner det samme, at de aller fleste hadde en ku eller flere, noen sauer, samt en hest. Hest måtte alle ha for å transportere ved eller delta i skogsdriften, eller for å være med i transporten nedover Tanadalen eller mot kysten om vinteren (Guttorm 1989:2). Jordbrukstellingene gir oversikt over husdyrholdet. Her kan vi lese at det for hvert av årene som har blitt undersøkt var det i gjennomsnitt mer enn ei ku per hushold. I 1875 var det 111 kyr på de 91 husholdene, i 1939 var det 412 kyr på de 172 husholdene og i 1959 509 kyr på de 251 husholdene. Antallet hest var betydelig lavere, men også her var det en betydelig økning i antallet mellom 1875 og 1959; 27 hester i 1875, 105 i 1939 og 121 i 1959. Det ble også hold rundt 20 okser i årene som er undersøkt, og et større antall kalver; 55 kalver i 1875, 170 i 1939, 151 i 1949 og 179 i 1959. Om vi ser på antall og type husdyr, og holder rein utenfor, var det derimot sauen som dominerte. I 1875 var det 340 sau, og antallet sau økte fra tiår til tiår. I 1959 var det oppe i 1295. Det var, ikke uventet, der det bodde mest folk at det var det høyeste antallet sau, som for de øvrige typene husdyr, nemlig rundt kirkestedet. Se figur 6 for flere detaljer. Landbruksselskapet i Finnmark ble i 1898 oppfordret av Landbruksdirektøren til å fremme tiltak for økt svineavl i fylket. I 1900 var det bare 22 griser i hele fylket, og ingen i kommunene Karasjok og Kautokeino, skriver Ytreberg i Finnmark Landbruksselskap (1959:181). Grisen var ikke ny i fylket: Den gamle svinerasen i Finnmark hadde imidlertid vært uheldig. Det var høgbeinte og seintvoksende dyr, som rak omkring i fjæra og åt alskens avfall, og som derfor ga et magert og illesmakende flesk (Ytreberg 1959:121). Griseholdet fikk ikke stort omfang i Karasjok. Fram til 1959 var det ikke registrert noen i det hele tatt i jordbrukstellingene som er gjennomgått til dette kapitlet. I 1959 var det derimot registret 21 svin, 18 av disse på kirkestedet, 2 i Bieskkenjárga-området og 1 i området rundt Dorvonjárga. Bare et fåtall på kirkestedet etter 1939 var registrert med hønsehold og geiter. Sistnevnte med 8 i 1939, 13 i 1949 og 8 i 1959. Dette styrker oppfatningen om at samer ikke holdt gris eller høns. 35

I antall var det reinen som klart dominerte, med godt over 15.000 i 1875 og 1900 (fig. 6, tabell 3 og 4). I tellingene er det oppgitt at de som drev med reindrift, hadde tilholdssted På Fjeldet. Karasjok var vinterbeiteområde mens området for sommerbeite var på fjellet innenfor bunnen av Porsanger og Laksefjord, på halvøyene på begge sider av disse fjordene og på Magerøya. Det var, som nevnt over, vinterboplassen som avgjorde hvor man formelt hørte hjemme, derfor ble reindriftsutøverne som hadde vinterbeite i Karasjok, registrert i folketellingen fra Karasjok. I 1875 var det registrert 40 hushold På Fjeldet i kommunen. I 1900 var denne typen hushold ikke registrert. Det er de store lavområdene i indre strøk som utgjør vinterbeitene, mens kystfjellene er sommerbeite. De mellomliggende områdene nyttes som vår- og høstbeiter under flyttinga. Reindriften vil bli nærmere presentert i kapittel 5. 3.4 Sammenfatning I perioden 1865 til 1959 var det en firedobling av innbyggertallet i Karasjok. Antallet hushold ble derimot bare fordoblet, noe som skulle tilsi at husholdstørrelsen økte betydelig i den samme perioden. Det store flertallet av befolkninga var bosatt på kirkestedet Karasjok. Denne dominansen var økende fram til 1959 da flere av tidligere bosetninger i elvedalene ellers var redusert. Det var gode muligheter for kombinasjon mellom jordbruk og andre næringer. Oppdyrket jordbruksareal økte stort etter andre verdenskrig, en tendens som vi også finner andre steder i fylket og landet under ett. Kommunen er rik på skog og innlands- og elvefisket er godt. Til utslått ble både myrer og elveneser benyttet. Saueholdet dominerte i alle delene av kommunen, og de fleste hadde dessuten ku. Om vinteren var det rein på vinterbeite som utgjorde det høysete antallet dyr om vi ser hele kommunen under ett. 3.5 Tallmateriale for Karasjok Herunder følger en sammenstilling i tabellform av tallmateriale hentet fra folketellinger og jordbrukstellinger av 1865, 1875, 1900, 1939, 1949 og 1959, supplert med tall fra Helland. Tallmaterialet er i denne utredningen delt opp i flere tabeller og tallene presenteres fortløpende etter årstall. En oversikt over steder i Karasjok som omfattes av tallmaterialet fremgår av figuren nedenfor (fig. 6). 36

Figur 6: Husdyrhold i Kárášjoga gielda/karasjok kommune. Grunnlagsmaterialet for diagrammene er hentet fra folketellingene. 37

Tallmateriale fra folke- og jordbrukstellinger for årene 1865, 1875, 1900, 1939, 1949 og 1959. Tabell 2: Oversikt over steder og områder hvor tallmateriale for folke- og jordbrukstellinger er hentet fra. 1: Fielbmajohnjárga, Barta, Jávrebainjárga, Sohpparjohgieddi, Stuorrajávri 2: Gumpenjárga, Stuorravađđa, Váljohka, Njárgavuovdi, Geassesaigieddi, Borjjasnjárga, Geahtaveadji og Gáddeguolbba 3: Čielggesuolu, Hoaššir, Hoašširskáidi, Iccemihásnjárga, Itkkonjarga, Ráidenjárga, Gámehisnjárga, Dorvonjárga og Muotkkenjárga 4: Jávrrašmuotkkenjárga, Vuollevuohpenjárga, Holganjárga, Riidonjárga, Ájonjárga, Mánnevárnjárga, Kárášjohka, Rávdojohnjárga, Vuollesainjárga, Badjenjárga, Vullošnjárga, Báhkiljohka, Báhkiljohnjárga, Báhkilskáidi, Báktemohkenjárga, Vájamohkenjárga/Vájamohkki, Svineng, Háldenjárga, Ássebákti og Kentán 5: Jergul, Čoavddatmohkki, Suoidnerohtu og Šuoššjávri 6: Čoallejárnjárga, Fárpenjárga, Gorvá, Bieskkenjárga, Heastanjárga, Buollánjarga, Šuolggajohnjálbmi, Dálabohki, Gárjiljávri, Beaivvašgieddi, Luossajávri 7: Ginttalsavu, Jeaggesavu, Ruovttot, Iškoras/Iškorasjohka, Lasedeadji, Máreveadji, Geavgnoaivi, Gálgonjárga 8: Gárdin Ravnastua, Mollešjohka, Nattvatn Fjellstue Idjajávri, Sieddejávri 9: Fjeldet (Folketellingene 1875) Tabell 3: Folke- og jordbrukstellinger for årene 1865 og 1875. 1865 1875 Hushold Rein Hushold Hest Ty Ku Kalv Får Rein 1 1 2 1 3 1 10 8 2 8 7 3 3 15 4 51 33 3 1 1 5 2 10 4 100 38 24 18 80 43 246 635 5 6 3 7 1 2 1 6 3 18 41 8 1 1 2 2 5 9 40 13466 Total 115 22705* 91 27 23 111 55 340 15307* * Antall rein ifølge Amund Hellands bind om Finnmark i serien Norges Land og Folk. I Finnmark bind II (1905: 84, 85) 38

Tabell 4: Folke- og jordbrukstellinger for året 1900. 1900 Hushold Hest Storfe Får Rein 1 8 2 3 3 3 4 56 5 2 6 25 7 22 8 9 Total 119 59** 186** 249** 15615* ** Tall hentet fra Amund Helland i serien Norges Land og Folk. I Finnmark bind III (1906:322) Tabell 5: Folke- og jordbrukstellinger for året 1939. 1939 Hushold Utslått Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 4 63,4 5 10 8 2 10 46 285,9 3 4 2 1 21 34 3 9 20 217,2 5 6 18 29 4 119 1155,3 3674,2 314 58 125 8 290 587 2 12 5 9 41 185,9 17,3 21 10 4 25 46 6 6 10 20 256,1 1 4 19 5 27 108 7 11 200 366 8 8 21 37 8 9 Total 172 1482,3 5048,7 335,3 105 170 18 412 849 8 12 39

Tabell 6: Folke- og jordbrukstellinger for året 1949. 1949 Hushold Utslått Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 5 31 124,4 10 3 6 13 41 2 14 104 419,7 3 10 11 3 34 97 3 13 30 331 9 3 2 27 43 4 123 823 3933,5 114 84 105 11 318 538 1 2 5 10 63,3 261,9 17 10 10 5 23 65 12 6 16 41 333,3 19,5 12 15 3 33 148 7 11 228 379 9 1 23 38 8 9 Total 192 1320,3 5782,8 163,5 137 151 24 471 970 13 2 Tabell 7: Folke- og jordbrukstellinger for året 1959. 1959 Hushold Jordbruksareal Myr Hest Kalv Okse Kviger/Kyr Sauer Geiter Svin Høns 1 6 247,5 2 5 9 44 2 16 768,2 6 11 24 87 3 22 1006,9 12 32 1 63 87 3 1 4 164 6299,6 76 89 3 326 808 5 18 42 5 11 420,5 5 13 1 17 64 6 14 562,6 9 11 1 34 112 2 1 7 14 539,7 8 15 1 24 50 8 4 139,5 3 3 1 12 43 9 Total 251 9984,5 121 179 8 509 1295 8 21 43 40

3.6 Litteratur Guttorm, Hans 1989, Tradisjonell næringsutvikling i Karasjok, i Gudrun Eriksen (red.) Innføring i lokalkunnskap, kompendium med foredrag fra kurset Innføring i lokalkunnskap, arrangert av reiselivsnæringa i Káráŝjohka mai 1989. Helland, Amund 1905, Norges Land og Folk, Finnmarkens amt bind I. Helland, Amund 1906, Norges Land og Folk, Finnmarkens amt bind II og III. NOU 1988:42, Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder. NOU 1993:34, Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, Sandviks del. NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Pedersen, Prestbakmo, Richter Hansen og Niemi. Prestbakmo, Hans 1994, Bruken av utmarksressurser i Finnmark i dette århundret, i NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, s. 135-204 Richter Hansen, Einar 1994, Bruken av naturressursene i Finnmark fra 1918 til ca. 1970, i NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget, s. 205-298 Ytreberg, Nils A, 1959, Finnmark landbruksselskap 1859-1959. Kilder Folketellingen 31. desember 1865 m/jordbruksopplysninger, trykt utgave, RHD Folketellingen 31. desember 1875 m/jordbruksopplysninger, trykt utgave, RHD Folketellingen 3. desember 1900, trykt utgave, RHD Jordbrukstellingen 20. juni 1939, originalmaterialet Jordbrukstellingen 20. juni 1949, originalmaterialet Jordbrukstellingen 20. juni 1959, originalmaterialet 41

42

4 Bruk og rettsoppfatninger blant fastboende Jan Åge Riseth 4.1 Formål og metode 4.1.1 Formål Formålet med kapitlet er å sammenstille og presentere en oversikt over fastboendes og andres faktiske bruk av områder og naturressurser og rettsoppfatninger knyttet til dette. Forskjellige bruksformer, ulike brukergrupper og brukens utvikling, omfang og varighet opp gjennom tidene; ut fra de skiftende historiske forutsetninger, beskrives. Det omfatter også måten statlige reguleringer av bruk av grunn og ressurser er blitt mottatt av lokalbefolkningen. 4.1.2 Metode Litteraturgjennomgang og dokumentstudier: Forskningslitteratur, utredninger og lokalhistoriske publikasjoner gir inntak til generell forståelse av bosetting, næringsgrunnlag og bruksmønstre og enkeltpersoners, gårders og gruppers tilknytning og anvendelse av områder i forhold til bosetting, sesongboplasser, utmarksslåtter, husdyrbeite, vedhogst og annen utmarksbruk. Spørreundersøkelse og intervjuer: Informasjon fra muntlige kilder er innhentet ved spørreundersøkelse og enkeltintervjuer. Intervjuene er gjennomført av Samisk nærings- og utredningssenter (SEG) ved Håvald Hansen, Trine Samuelsen, Rannveig Ballovara Varsi og Sverre Porsanger, og er basert på en intervjuguide med følgende hovedelementer: 1. Personlige opplysninger, herunder eiendommer og tilknytning til området. 2. Fortidig og nåværende bruk av grunn og ressurser (utfyllende opplysninger for de som har svart på spørreskjema). 3. Forholdet til andre brukere, grenser og eventuelle tvister som kan synliggjøre oppfatninger om eksklusiv, felles/kollektiv eller allmenn bruksrett til ulike områder. 4. Oppfatninger om retten til områdene, i forhold til ulike typer bruk/ulike ressurser, grunnlag for rettsoppfatninger, endringer over tid og reaksjoner på statlige reguleringer av bruksretten. Uoverensstemmelser mellom den statlige styringen og fastboendes oppfatninger av hvordan områder skal brukes vil bli belyst, eksempelvis opprettelse av verneområder. Den videre strukturen i kapitlet er basert på at man starter med en kort historisk introduksjon (4.2), så følger en oversikt over allsidigheten i de fastboendes næringstilpasning basert på litteraturstudium (4.3). Hoveddelen av kapitlet er en systematisert presentasjon av informantutsagn; delt i to underkapitler og organisert omkring fem ressursområder. Underkapittel 4.4 er en sammenstilling av ressursbruken, mens underkapittel 4.5 er en tilsvarende sammenstilling av informantenes rettsoppfatninger. Kapitlet avsluttes med oppsummering og konklusjon (4.6). Framstillingene av muntlige informantutsagn bygger på skriftliggjorte sammendrag av, tildels oversatte, intervjuer som er godkjent av informantene i ettertid. 43

4.2 Historikk Dette og det påfølgende delkapitlet bygger i hovedsak på en tidligere rapport som jeg har ført i pennen (Riseth et al. 2010), men er utfylt og omskrevet for denne rapportens formål. 4.2.1 Veidekulturen Fra ca. 4000 f. Kr. regner man med etableringen av ulike fangstsamfunnstilpasninger på Finnmarksvidda; (a) med sesongflyttinger mellom Finnmarkskysten og innlandet, med mulige tyngdepunkt begge steder, (b) helårsbosetning i innlandet med kontaktnett ut av området, og (c) også med basis på Finnmarksvidda/nordfinske skoger med forbindelser til det botniske kystområdet (Vorren1978). Karakteristisk nok er nåværende Karasjok sentrum gjennomskåret av et fangstgravsystem som er tidfestet til å være 5000 år gammelt (Solbakk 2000). I følge Vorren (1978) var bosetninga i hele det samiske bosettingsområdet opprinnelig bestemt av veidekulturens tilpasning til landskapet og dets ressursenheter. Veidekulturens økonomiske basis var primært vilt- og fiskeressurser helt fram til 15 1600-tallet da en differensiering til flere næringsformer begynte å utvikle seg. De sentrale landskapselementene i veidesamfunnene var vassdragene, på grunn av fiskeressurser, transportmuligheter sommer og vinter, og skogen i dalene med ressurser i både vekster og dyreliv. Høydedrag og vannskiller var naturlige grenser mellom ulike lokalsamfunn (siidaer). Siidaområdene var vanligvis fordelt mellom de enkelte familier som levde spredt, unntatt midtvinters, da alle var samlet på et vinterbosted. De historiske siidagrensene er identifisert over store deler av det samiske bosettingsområdet. Arkeologisk materiale tyder på disse områdene ble dannet i yngre jernalder (fra 700-800 e. Kr.), jf. Hansen og Olsen (2004). Den gamle veidesiidaen Ávjovárri omfattet storparten av nedslagsfeltet til Kárášjohka og Iešjohka. Den sørøstre delen av området med Goššjohka og andre bielver når helt fram til Anárjohka og den store elvedalen (Vorren 1989). Siidaen hadde rike fiskeressurser med hele fire lakseelver; Anárjohka, Kárášjohka, Iešjohka og Bávttajohka. Stedet Ávjovárri ligger i Iešjohkdalen omtrent 4 mil fra Karasjok sentrum. Ávjovárri var vinterboplass for siidaen (Vorren 1978) og ligger sentralt i siidaområdet. Navnet Márkan-sajguoika (Markedsplasstryket) minner om at det blant annet har vært markedsplass der (Aarseth 1989b). Et kart gjengitt av Solbakk (2000) påviser markedsplasser før år 1600 langs alle de store elvene. Markedsplassen i Ávjovárri er også avmerket som marked både for samer og kvener i 1750 (Hansen og Olsen 2004:249). Ávjovarri ble også tingsted og kirkested. I 1730 ble det bygd 2 tømmerstuer til bruk for prest og fogd (Aarseth 1989b). Samisk historie fram til tidlig på 1800-tallet er preget av de nordiske og russiske statsmaktenes kamp om å kolonisere landområdene og få samene som undersåtter som kunne skattlegges. Etter Kalmarkrigen og freden i Knäred i 1613 utgjorde indre deler av Finnmark, Guovdageaidnu og Ávjovárri inkludert, et såkalt fellesområde mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland. Områder lenger øst var også skattlagt av Russland. Svenske fogderegnskap fra 1553 finnes bevart og viser stor bredde i ressurstilfanget. Mye tyder på at Ávjovárri hadde rikere jaktmarker enn de to nabosiidaene Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000). Det er levert mest pelsverk derfra selv når en korrigerer for at siidaen også hadde flest 44

fangstmenn (P.A. Smith referert i Vorren 1978). Befolkningen var spredt og fåtallig. Skatteregnskapene antyder at gjennomsnittsbefolkningen for hele Ávjovarri neppe var mye over hundre personer i århundrene før 1600. Det var store og viltrike områder. Fisket i elver og sjøer måtte være en jevn og sikker inntektskilde (Aarseth 1989b). Stedsnavn gir også klare indikasjoner på viltrikdommen. Gården Mádjitmohkki (Beverrud) ble ryddet omtrent år 1600 og to skattemenn derfra betalte i 1609 skatten sin i beverskinn. Tilsvarende i Valjok, dvs. i Tanasiidaen, er det tre stedsnavn like ved hverandre som begynner på Godde-, dvs. villrein (Solbakk 2000). Aarseth (1989b) peker på at kildene ikke gir grunnlag for å identifisere sesongflyttingene innenfor Ávjovarri siidaområde, men det finnes opplysninger om ressursbruken. En tingprotokoll fra 1671 slår fast at vannene Gieibmajávri og Idjajávri skal brukes av hele siidaen etter gammel overenskomst, to andre vann skal brukes av navngitte personer, mens elvene Kárášjohka og Iešjohka skal brukes av hele siidaen til laksefiske etter gammel fordeling. Vorren kommenterer dette slik: Dette stemmer da overens med det økonomiske system i det gamle veidesamfunnet [ ] Større fangsttiltak der det måtte være mange om arbeidet, ga utbytte til siidaene i fellesskap. På den annen side var det de enkelte familier som beholdt avkastningen fra de spesielle områder som de var tildelt. Dessuten ble det drevet individuell fangst, og der beholdt fangstmannen sjøl utbyttet (Vorren 1989:18). Det er registrert fallgravanlegg for villrein flere steder i Ávjovárri siidaområde. Reintrekkene over de store dalene, spesielt Iešjohkdalen og Anárjohkdalen, synes å ha skapt stor aktivitet. Myrvoll m.fl. (2011) har analysert den romlige fordelingen av slike anlegg i Finnmark i forhold til landskap og reinens trekkmønster. Av i alt 1952 graver innenfor Karasjok kommune er 1349 graver konsentrert til et geografisk begrenset område langs nedre Kárášjohka/øvre Deatnu. Anleggene finnes i hovedsak på nord/vestbreddene. Forfatterne forklarer dette med at disse områdene ville være meget attraktive for høstjakt når reinen var i godt hold. Det ville oppstå konsentrasjon av rein når flokkene måtte stoppe opp før svømming eller vente på islegging. Den sørlige delen av Ávjovárri siidaområde synes å ha vært høstsesongens virkefelt da ulike slag vilt og pelsdyr ble tatt her. Skatte- og handelsregnskaper viser at skinn av bever, mår, ulike typer rev, oter, ulv og bjørn kom i størst omfang fra nettopp denne siidaen (Vorren 1989). Det ble fremdeles i 1740-årene drevet villreinfangst på Jávrrešduottar, et fellesområde for tre innlandssiidaer (fig. 7), lengst inne i nåværende nasjonalpark (Vorren 1978), sør for Anárjohka (Aarseth 1989b). Det er kjent at indre Finnmark har hatt minst to atskilte bølger av innvandring av finner (kvener) fra Tornedalen. Den første av disse fant sted i 1720-årene hvor navngitte innvandrere er registrert. De begynte å fiske laks i Iešjohka på Ávjovárrisamenes gamle fiskeplasser ved Ássebákti (Vorren 1978, Aarseth 1989b). Finnene brakte med seg feavlen som ble en vesentlig faktor for utviklingen av bosetningen og næringsutøvelsen. Samtidig tilpasser finnene seg og tar opp både samisk kultur og språk. Vorren (1978, 1989) peker på Ássebákti som i det minste en av Ávjovárrisamenes sommerboplasser. At de beste lakseplassene ligger fra elvemøtet mellom Kárášjohka og Iešjohka og forbi Ássebákti, går også fram av at de finske innvandrerne kom i konkurranse med Ávjovárri-samene om lakseplassene da de slo seg ned i Kárášjohk-dalen. Både Vorren (1978) og Westrheim (1978) omtaler forhør på tinget i 1728 for å klarlegge forhold omkring bruken av lakseplassene. 45

Figur 7: Fangstsiidaer i indre Finnmark med Avjovárri sentralt og det felles villreinjaktområdet Jávrrešduottar som ble utnyttet sammen med Guovdageaidnu og Láhpojávri (Solbakk 2000). Vorren oppsummerer at: [ ] avjovarresamer fremdeles drev sin næring innenfor sitt gamle siida-område på gammelt vis. Ássebákti eller Kenta har altså vært deres sommerboplass sannsynligvis alt fra veidekulturens tid. Herfra drev de fiske i Iešjohka og i fiskevatn omkring bostedet. Ássebákti er da også en gammel boplass med gammetufter og begravelsesplass. Fangstgravanlegg for villrein ligger også i nærheten. [ ] Altså levde noen av avjovarresamene fortsatt på sine gamle bosteder og utnyttet ressursene i sitt gamle siidaområde som før (Vorren 1978:161). Om selve veidesamfunnene understreker Vorren at det er «samfunn med en opprinnelig utpreget naturalhusholdning og en samvirkeøkonomi der balansen mellom naturmiljøet og dets ressurser og folkegruppene er innebygd i selve kulturformen» (Vorren 1978:152). Vorren angir videre at fisket, villreinfangsten og pelsdyrfangsten var hjørnesteiner i fangst-samfunnene på Finnmarksvidda, men at økende handel på 1500 1600 tallet «gjør pelsdyr-fangsten stadig viktigere samtidig som der blir en altfor sterk belastning på villreinressursene» (Vorren 1978:153). Den totale ressursbelastningen blir for stor og det blir de små tamrein-hjordene som gir grunnlag for en ny viktig økonomisk ressurs; reinnomadismen. Ut fra flere kilder, deriblant Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-8 1745P7F P, oppsummerer Vorren (1978:161) at det etter hvert, når reinnomadismen hadde utkrystallisert 8 Se f.eks. Schnitler Bd. I [Nissen & Kvammen ] (1962): 366 ff. 46