Oppgave 1 b) Sikkerhetsdilemmaet i internasjonal politikk er et omfattende og reelt dilemma både sett ut i fra historiske erfaringer og dagens situasjon med NATO og Russland. Dilemmaet kan beskrives ved at stat A ruster opp for å minske sin usikkerhet i et fiendtlig miljø. Stat B tolker stat A s opprustning som en trussel og ruster opp. Videre går statene inn i en rustningsspiral hvor stat A foretar en ytterligere opprustning fordi de anser B som en trussel. Stat B får dermed bekreftet den opprinnelige opprustningen som en trussel og det er blitt et sikkerhetsdilemma. Det er et dilemma fordi det er basert på mistillit mellom stater. Statene har et ønske om å hevde seg i internasjonale omgivelser og søker etter makt for å oppnå sikkerhet. På bakgrunn av at en stats sikkerhet er det eneste som kan garantere statens overlevelse. I bunn og grunn gir ikke rustningsspiralen en stat mer sikkerhet, men mer usikkerhet. Man kan si at en stats sikkerhet er en annen stats kilde til usikkerhet. Opprustning fører også til medførte kostnader for statene. Thucydides er kjent for "The Peloponnesian War" hvor han så klare tegn til et sikkerhetsdilemma i gamle Hellas. Krigen mellom Athen og Sparta begynte med at Athen fikk økt makt. Sparta mente derfor at å gå til krig var det eneste som kunne sikre staten fra å ikke forsvinne. Athen som har opparbeidet seg en viss maktposisjon, ønsker overraskende ikke mindre, men forsøker å holde på den maktposisjonen de har inntatt. Et annet eksempel på sikkerhetsdilemmaet er under den kalde krigen mellom Øst og Vest. USA og dets allierte og Sovjet med deres allierte. c) Kollektiv sikkerhet Staters sikkerhet har kontinuerlig vært i fokus, uansett om du ser det i lys av for eksempel liberalismeteori eller realismeteori. Sikkerhetspolitikk er et politikkområde rettet inn mot å ivareta statens sikkerhet mot fysisk vold, oftest militære angrep, eller trusler om det, utenfra. Sikkerhetspolitikkens tre oppgaver er å avverge angrep, dersom ikke det lyktes ansees muligheten til å forsvare seg mot angrep. Samtidig er sikkerhetspolitikkens oppgave også å kunne avstå fra press i form av trusler, hvor ettergivenhet ser på som svært risikabelt for statens sikkerhet. Stater som anseer det å føre en kollektiv sikkerhetspolitikk som ideelt, kan inngå i multilaterale avtaler som omfatter statenes sikkerhet. Kollektiv sikkerhet er et begrep som først ble tatt i bruk av Folkeforbundet, FN s forgjenger. Ideen bak kollektiv sikkerhet var "en for alle, alle for en". Dersom en stat som en medlemsstat ble angrepet, skulle de andre statene trå til å hjelpe. Tanken bak kollektiv sikkerhet hviler på at man er sterkere sammen og det er ofte et sammenfall av egeninteresser og verdier som utgjør sannsynligheten for et slikt samarbeid. For eksempel så har småstater ikke nødvendigvis et stort nok forsvar og kan få mye "for pengene" av prinsippet om kollektiv sikkerhet. Det er lite sannsynlig at et land med demokratiske verdier har ønske om å inngå en avtale om kollektiv sikkerhet med land som er diktatorstyrt og omvendt. Folkeforbundet mislyktes, fordi de større stormaktene ikke ble med, samtidig som USA nektet å ratifisere og det resulterte i at de klarte ikke å forhindre utbrudd til kriger like effektivt. En fordel med kollektiv sikkerhet er nemlig at stater plikter og følge den, og at om "uhellet er ute" og krig forekommer, at man ser at prinsippet fungerer i praksis. Den kalde krigen mellom USA og Sovjet er et nærmest perfekt eksempel på hvordan kollektiv sikkerhet ble tatt i bruk. USA og dets allierte utgjorde NATO. Sovjet som så det nødvendig å gå bort fra bilaterale avtaler og danne forsvarspakten "Warsawa", skaffet seg allierte både uavhengige stater og stater styrt av Sovjet. Russland slo hardt ned på de som prøvde å melde seg ut, for eksempel som de gjorde med Ungarn. Mange av de tidligere Sovjet-allierte er nå medlem av NATO (North Atlantic Treaty Organization), som består i dag med underkant av 30 medlemsland. E) Folkeretten Et sett med formaliserte og uformaliserte regler som hovedsaklig regulerer rettsforholdet mellom stater, også i senere tid organisasjoner og individer. På engelsk får folkeretten navnet "international law". Folkeretten er ikke én lov, men et sett av regler og normer. På internasjonalt nivå skapes lover gjennom traktater og sedvane. En traktat er en formell, skriftlig avtale som entet er bilateral, tosidig
eller multilateral, skrevet under av flere enn to parter. Traktaten gjelder bare for de som har skrevet under. En sedvane er uformell og er en gjenspeiling av staters handlingsmønstre over tid. Det må være full oppslutning om disse og de gjelder for alle. Det er normer som sier noe om hvordan det bør være. Det oppstår som regel stor uenighet om hva som er en sedvane og ikke. Behandling av fanger er et eksempel på en sedvane og menneskerettighetene et eksempel på en traktat. Gjennom historien har det vært ulike regler og normer som har regulert forholdet mellom stater i internasjonal politikk. Man kan se tegn til dette allerede i antikken. I middelalderen foregikk det et maktpolitisk spill, og alle krigene som foregikk gjorde det vanskelig å utarbeide noe folkerett. Likevel var Freden i Westfalen en bemerkelsesverdig hendelse med tanke på regler og normer som skulle regulere forholdet mellom stater. Freden i Westfalen av 1648 markerte en ende på tredveårskrigen og en begynnelse på tre prinsipp som skulle regulere forholdet mellom stater. Føydalsamfunnet med arvet og gudegitt makt hadde vært gjeldende, men nå var det stater som sto i sentrum. Statene skulle være suverene, autoritet til å utøve tvangsmakt innenfor et gitt territorium. Ikkeintervensjonsprinsippet som stadfestet at ingen stat utenfor kunne blande seg i en stats indre anliggende. Frem til 1900-tallet ble det laget en del regler om krig, men i første verdenskrig ble alle reglene fulgt og likevel var det flere millioner som mistet livet. Folkeforbundet ble forsøkt opprettet med Woodrow Wilson i spissen med sine 14 points for å sikre verdensfreden, men mislyktes. 2.verdenskrig brøt ut og reglene var forsatt "overholdt". Man kan si at etter FN ble opprettet som en overnasjonal, mellomstatlig organisasjon har Folkeretten blir blitt mer omfattende. FN er et organ som lager regler og omfatter nærmest alle stater i verden. FN-pakten forbyr angrepskrig og trusler om det, men har to unntak. I følge folkeretten kan maktbruk bli utført dersom FN s sikkerhetsråd vedtar at det er lov, og ved selvforsvar. Havrettstraktaten er også en del av Folkeretten, noe som har ført til store goder for Norge som en olje- og fiskeri nasjon. Folkeretten blir stadig brutt fordi det internasjonale samfunnet er et anarki og man har ingen verdenspoliti med øyne i nakken for å skjekke at hver og en overholder de utallige traktatene og sedvaner som finnes. Oppgave 2) DRØFTING: Svar utfyllende på én av oppgavene b) Terror kommer av det latinske ordet "terrere" og betyr å skremme. Terrorisme er bruken av vold, eller trusler om det, ofte utført ofte mot sivile for å skape frykt med fokus på å oppnå et politisk mål. Den tradisjonelle tilnærmingen til terrorisme er at det er vold utført av en ikke-statlig aktør for å skape frykt og oppnå et politisk mål. Den revisjonistiske tilnærmingen stadfester også at vold brukes som et medium for å oppnå frykt men de spesifiserer ikke aktøren som ikke-statlig, ettersom at det like gjerne kan være statlige aktører. Den konstruktivistiske tilnærmingen hevder at det er vanskelig, nærmest umulig å gripe inn i kjernen av terrorisme begrepet fordi det er i upphørlig endring. Den siste kan de fleste være enige i, ettersom at terrorisme er et kompleks begrep. Det finnes ulike typer terror hvor det er oftest å skille mellom nasjonal terrorisme, hvor landets egne borgere er terroristene og internasjonal terrorisme hvor utøvere krysser grenser. Det finnes ingen tvil om at terrorisme er en forferdelig handling. Terrorisme er mye mer enn selve aksjonen. Som beskrevet er målet å oppnå frykt. Omfanget av terrorhandlingen er ofte mye mindre enn omfanget av frykt. For eksempel så kan en relativt liten selvmordsbombe på Hawai, utløse frykt om sikkerhet i land på andre siden av kloden. Terrortallene er tvetydige og det er vanskelig å "måle" terrorisme. Hovedsaklig fordi å måle antall drepte i terrorhandlinger er lettere å måle enn omfanget av aksjoner. Samtidig treffer terrorisme flere enn de som blir direkte truffet av handlingen. Det er derfor slik at man kan dele inn i to typer ofre: voldens ofre og voldens publikum. Voldens ofre er de som blir utsatt for volden direkte, mens voldens publikum er de som ikke blir direkte truffet. Disse blir også rammet ved at tilfeldigheten av de fleste angrep fører til en følelse av at "det kunne vært meg". Terrorisme kan sees på som et skuespill. Terroristene regisserer terrorhandlingen for psykologisk effekt, de bruker dramatiske midler i form av vold og de har til mål å skape inntrykk på et publikum. Det politiske mål de ønsker å oppnå er ofte noe voldens publikum kan gjøre noe med, nemlig de med makt i samfunnet. På den måten blir terrorisme "de fattiges våpen" og et "enkelt," rimelig alternativ
til å oppnå politiske mål. Det er stor diskusjon om terrorisme er drevet frem av fattigdom og undertrykkelse, om alle epoker har hatt sin terrorisme eller om terrorisme hovedsaklig forekommer i Midt-Østen. Hvem som er terroristene foregår det også kontinuerlig fokus rundt. Flere datasett som måler terrorisme har i de siste år også inkludert terroristenes kjennetegn. Det er et vidt spekter som rommer alt fra høyreekstrem, venstrerekstrem, separatistisk terror, radikal islamisme og kristen ekstremisme. Det er viktig å påpeke at all ekstremisme er ikke terrorisme, men alle terrorisme er ekstremisme. Med dagens, og det siste tiårets situasjon tatt i betraktning er det mye som tyder på at det er lett å generalisere hvem terroristen er. Et eksempel på det er Utøya 2012, hvor folk flest trodde at det var fundamentale islamister, og det visste seg å være en høyreekstrem av våre egne. Det er virkemiddelet som avgjør, ikke motivasjonen. Selvom terrorisme ser ut til å ha eksistert siden 1700- tallet under den franske revolusjon er det likevel et moderne fenomen. Dagens terrorisme ville ikke gjort samme "nytten" for terroristene dersom ikke media hadde eksistert. Moderne media, og globaliseringen av den, er med på å avdekke terrorhandlinger nærmest når de skjer. Det vil si at med den økte flyten av informasjon som strømmer gjennom hovedsaklig internett og aviser, har man muligheten til å få vite om en terrorhandling ikke lenge etter at den er utført. Under Utøya-handlingen ble det oppdatert minutt for minutt hva som foregikk både i regjeringskvartalet og på Utøya. Det mest brukte eksempelet på internasjonal terrorisme er 9/11 og angrepet på World Trade Center. To fly krasjet inn i de to bygningene i New York den 11.september 2001. Angrepet tok liv av flere tusen mennesker og ansvaret lå hos terrororganisasjonen Al-Qaida. George W.Bush junior som var president på den tiden, sto ovenfor USA s største trussel gjennom årene og et angrep som førte hele landet pluss en hel verden verden inn i alarmberedskap. Bush tok valget med å deklarere hva han kalte "War on Terror". Han mobiliserte liberalismens språk og og kalte det "frihetens krig". Han klargjorde krystallklart hva det var han ville beskytte seg mot (terror) og hva han ville beskytte (friheten). "One man s terrorist is another man s freedomfighter" er et ordtak som kan hjelpe på forståelsen for hvorfor terrorisme sees på ulik rundt om i verden. For eksempel så er en IS soldat sett på som en frihetskjemper for de som deler samme syn om å opprette et kalifat i Midt-Østen, mens soldaten av andre sees på som en terrorist. På samme måte var det etter 9/11: de som delte synet med Al-Qaida ville trolig sett på de som kjørte flyene inn i World Trade Center som en frihetskjemper, mens hele USA og flere land rundt om i verden anså disse som terrorister. Presidenten sammen med dens regjering måtte ta noen valg, ettersom at staten er det folket støtter seg opp mot når slike kriser skjer. I tiden etter angrepet ble det foretatt en del strategier og tiltak i krigen mot terror. De fire strategiene som har blitt ansett som viktigst for å bekjempe terrorisme har foregått på både hjemmebane og ute i verden med harde og myke midler. Den første strategien går ut på å bekjempe terrorisme hjemme med harde midler. Det vil si gjennom politi og forsvar og andre tiltak som kan hindre terrorisme fra å skje på deres territorium. Denne strategien har funket i en visst grad ved at flere terroraksjoner er forhindret. På den andre siden ser man også den økende kritikken til at beredskapen ikke så god som den burde være. Dette var tilfelle under Utøya, da det politiet i ettertid ble kritisert for å være for trege til å ankomme Utøya. Samtidig har det også forekommet flere terroraksjoner siden 2011 og virkningen av denne strategien er derfor omdiskutert. Et nylig eksempel fra norsk politikk er at på grunn av at PST så terrortrusselen som økende, iverksatte de tiltak om at politi i Norge skal være bevæpnet i en fire ukers periode. Den andre strategien omfatter det å bekjempe terrorisme hjemme med myke midler. Det vil si integreringstiltak, reformer og politiske tiltak som skal forhindre terrorisme. Dette er en strategi som er vanskelig å se resultater på. Det er en langsiktig strategi og det er vanskelig å gi et konkret svar på hvor velykket den har vært. Samtidig ser vi at flere tiltak har blitt iverksatt. USA dannet et eget
departement med navnet "Departement of Homeland Security". Sett i lys av realismen er dette er tiltak for å sikre statens sikkerhet og overlevelse i et anarki hvor du ikke vet om dagens venn blir morgendagens fiende. Andre måter strategien har blitt prøvd gjennomført er gjennom tiltak mot å hindre fremmedkrigere. Storbritannia har lagt mye penger og fokus på dette tiltaket, ettersom at de ser flere stadig blir radikalisert til å ønske å utføre terror. Strategi nummer tre går ut på å bekjempe terrorisme ute med myke midler på den internasjonale arenaen. Det vil si spredning av verdier som demokrati, menneskerettigheter og avtaler på internasjonalt plan. I lys av liberalismeteorien, ser man positivt på institusjonalisering og internasjonalt samarbeid. Til tross for anarkiet mener liberalister at man kan få til et modifisert og dempet anarki gjennom kompleks gjensidig avhengighet. Man ser på demokrati med et stor smil om munnen ettersom at det er en av grunnverdiene i liberalismen. Den demokratiske freden, nevnt av Immanuel Kant, er svært sentral i liberalismen. Teorien om "den demokratiske fred" sier at demokratier aldri kriger med hverandre. Det er fordi de deler felles verdier, er sterkt sammenvevd gjennom det kapitalistiske system og ville ha mer å tape på å utfordre et demokrati. Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor ikke alle blir demokrati? Og det kan være det spørsmålet liberalister stiller seg selv, når de ser deler av verden ikke tenker slik som dem. Svaret kan være at landet havner i en slags omvendt u-kurve hvor det i overgangen fra for eksempel et diktatur til demokrati har størst sjanse for konflikt. Å gå fra noe man er vant med til uvant er ofte da konflikter oppstår, opprørsgrupper florerer og stater kan resultere i såkalte feilslåtte stater. I lys av realismeteorien, mener man at man må være forsiktig med spredning og moralisering av universelle verdier. Den økte globaliseringen kan føre til at enkelte kulturer føler seg undertrykt. Man kan også stille seg spørsmålet om det er slik tanker om terror utfolder seg? Kan et sterkt press om visse moralske prinsipper og en type verdensorden føles krenkende for noen og dermed utløse terrorisme som et valg for å få frem sine meninger og synspunkt? Den demokratiske freden sier heller ikke så mye om demokratier går til krig med ikke-demokratier. Ved bruk av denne strategien vil realister kunne påpeke de gjentatte gangene hvor forsøk om spredning av demokrati og menneskerettigheter har slått feil og resultert i en krig hvor demokratier "blander" seg. Realister er med på at folkeretten og internasjonalt samarbeid til en viss grad skaper orden, men hovedsaklig går de inn i samarbeid dersom det gagner dem. Dersom samarbeidet vil sette statens sikkerhet i fare, avstår de. Man kan anta at, sett i lys av realismen, så er terrorisme en trussel for en stats sikkerhet og egeninteresse. Hvis man skal se Russlands innblanding i Syria i lys av realismen, ser man at egeninteresser og sikkerhet står sterkt. Russland støtter det syriske regimet fordi de huset Russlands eneste militærbase ved Middelhavet, samtidig vil de bekjempe terroristene fordi det er en trussel mot deres egen sikkerhet og overlevelse. USA "kjemper" i Syria, først og fremst for å sikre sin egen sikkerhet og de vitale kjerneverdiene ved landet, men også for å arbeide for liberalistiske verdier som regimeendring og demokrati. Det sistnevne bringer oss over på den siste strategien i krigen mot terror. Den handler om å bekjempe terrorisme ute med harde midler i gjennom krig og regimeendring. Denne strategien er det som gir grunnlag det fysiske med begrepet "krigen mot terror". Første krigen var når USA invaderte Afghanistan med operasjon "ISAF". Deretter invaderte USA Irak i 2003, og invasjonen var ikke godkjent av FN s sikkerhetsråd. I lys av realismeteori hersker det stor respekt for staten og dens suverenitet som freden i Westfalen stadfestet allerede i 1648. Problemet når det kom til invasjonen av Irak i 2003 var at Irak hadde ikke gått til angrep mot USA. Irak hadde ikke brutt ikkeintervensjonsprinsippet og gått til angrepskrig mot USA. Om de hadde gjort det kunne USA brukt et av de to unntakene for maktbruk i folkeretten, nemlig: selvforsvar. Dette var snarere sett på som et preventiv krigføring, å hindre noe du er redd skal skje. USA hevdet at Saddam Hussein hadde lagre med masseødeleggelsesvåpen og at de hadde bevis for disse lagrene. De ville innføre et mer rettferdig regime. Andre hevdet invasjonen ble foretatt på grunn av interesser for olje. Sett i lys av liberalismen, var et brudd på folkeretten ikke ønskelig, ettersom at respekten for internasjonale regler og normer bør overholdes.
The War on Terror ser ut til å være et stort feilgrep. Terrorisme fortsetter den dag i dag. IS blir ansett på som den største trusselen på den internasjonale arena. Noen vil hevde at det var en stor fiasko. Noen realister har hevdet at borgerkriger skjer av samme grunner som andre kriger. Misnøye om makt og sikkerhet. Når en stat mister sin legitime makt til å styre resulterer det i et anarki på innsiden av landet. Flere grupper får på den måten oppgaven om å sikre seg selv og sine egeninteresser for ikke å bli "trampet på". Dette kan gi et bilde av situasjonen i Syria i dag. Hvor terroristene utnytter en stat som er på vei til å falle fra hverandre. Det samme skjer i Somalia, hvor Al-Shabaab styres fra Mogadishu, men gjentatte ganger utfører aksjoner i Kenya, som forøvrig er en av de statene i Afrika som har utviklet seg opp igjennom årene. Man har sett separatistisk terror gjennom tidene som best markerte seg i Irland med ønske om selvstendig styre. Man har også sett at det ikke bare er ekstreme islamister som bruker vold som medium, men også kristne som for eksempel Lord s Resistance Army i Uganda. Krigen mot terror har et ensidig fokus på radikale islamister som bruker terrorisme for å oppnå politiske mål. Det er kanskje et bilde av Samuel Huntingtons fremtidsvisjon om sammenstøt mellom sivilisasjoner. Hvor det er Vesten mot Islam som er hovedfokuset? I lys av liberalismen er det viktig å jobbe hardt for at land skal skal bli demokratiske, slik at de ikke havner i krig og konflikt? Hvordan man fokuserer på å bli kvitt terrorisme avhenger hvilke teoretiske briller man ser med. Realister ser verden som den er, vil være og alltid har vært. Det er en iboende konflikt, hvor terrorisme er inkludert. På sett og vis legimiterer realismeteorien dagens situasjon, bortsett fra at det går an å tenke seg til hvordan man kan gjøre det beste ut av et anarki hvor det ikke er noen overnasjonal myndighet. Derfor fokuseres det på national security hvor statens sikkerhet og overlevelse står i sentrum. De tiltak som må til for å men de skal ikke bryte med staters suverenitet og ikke-innblandingsprinsippet. Det var flere realister som samlet seg om at krigen i Irak ikke var i Amerikas egen-interesse. At det ikke var nødvendig å krige denne krigen, ved å dekke over det for å spre liberalistiske verdier som demokrati. Liberalismen ser verden som den bør være. De ser for seg et utopisk verdenssamfunn hvor samarbeid kan være nøkkelen til et internasjonalt samfunn. Derfor vil strategi tre være viktig i lys av liberalismen. De fokuserer på en positiv fred hvor menneskers rettigheter er overholdt og beskyttet. De ønsker at verden skal følge denne "oppskriften". Mens motstandere av dette vil si at det teorien gjør er å skape mer terrorisme. Det er kanskje derfor disse to synene kan virke konflikterende, nemlig fordi de ser på forskjellige ting som viktig når det kommer til sikkerhet. Og spesielt når det kommer til terrorisme. Oppgave 3: FAGDIDAKTISK REFLEKSJON Samfunnsfag er et fag som etter min mening kan få det beste ut av elevene. Det er et muntlig fag med fokus på selvstendighet. Sentralt i arbeidet med faget står forståelse av grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og likestilling. Fagets egenart er etter min mening best forklart med dets relevans, og tilknytning til samfunnet. Samfunnsfag skal være med på å stimulere til aktiv medvirkning i samfunnet og demokratisk deltakelse. Samfunnsfag skal kunne bidra til å bygge reflekterende og handlende individer som kan gi dem noen verktøy i deres deltakelse i samfunnet. Som nevnt over er fagets relevans i dagliglivet noe som står meget sentralt. I en globalisert verden får elevene med seg stadig nye ting og om de forstår den verden de lever i er ikke alltid noe vi kan kreve. Det vi kan legge til rette for å knytte faget og dets begrep opp mot virkeligheten. For eksempel ved starte timen med å presentere en aktuell nyhetssak. For å gjøre dette til en læringsstrategi hos elevene kan man dele elevene inn i grupper og sette opp datoer hvor elevene skal presentere sin nyhetssak, etterfulgt av en felles diskusjon rundt nyhetssaken. Læringsstrategier er kort sagt ulike måter å lære på. Ofte har man et mål, noe man vil lære, og man må finne en vei å gå for å nå det målet. Det kan være alt i fra rollespill, dans og musikk til samarbeidslæring gjennom skriveoppgaver. Vi burde ta i bruk ulike læringsstrategier i samfunnsfag
nemlig fordi elever har krav på variert læring. I alle fag er det mulig å differensiere undervisningen ved hjelp av ulike læringsstrategier. Elevene vet mye fra før og ved assimilasjon tar de den nye kunnskapen de får og knytter den opp mot noe annet. På det punktet har samfunnsfag en helt unik rolle. Læreboka er en læringsstrategi. Men ettersom at den blir brukt opp i mot 70% av undervisningen er det et klinkende klart tegn må at vi som lærere må ty til andre midler. Elevene fortjener å få ulike måter å lære på, men også å lære hvordan de selv kan finne ulike strategier. Først og fremst er det essensielt å påpeke at vi kan ikke lære elevene noe, men undervisning er til for å tilrettelegge for læring. Eleven er noe som skjer i eleven, ved bruk av ulike midler og metoder. Som lærer er det derfor viktig å vurdere hvordan læringsstrategiene fungerer. Dette kan skje ved vurdering for læring. Dersom man har et tema man fokuserer på i faget og tar i bruk ulike læringsstrategier, er vurdering for læring en måte å skjekke om læringsstrategiene hjulpet elevene til å lære det kompetansemålene tilsier. Jeg mener at læreplanen er i utgangspunktet et godt redskap for å arbeide med læringsstrategier, men at det krever en viss kreativitet og evne hos læreren for å gjøre det best mulig for elevene. Læreplanen består av ulike kompetansemål først og fremst, men også hvordan de grunnleggende ferdighetene kan og burde integreres i faget. Et nytt hovedområde i læreplanen er "utforskeren". Området sier noe om hvordan man bygger opp samfunnsfaglig forståelse gjennom nyskjerrighet og skapende aktiviteter. Hvordan man stimulerer til kritisk vurdering av etablert og ny samfunnsfaglig kunnskap ved bruk av kilder og kildekritikk. Dette er et området som griper inn i de andre hovedområdene i faget som på 1-10 trinn er historie, geografi og samfunnskunnskap. Selvom det er mange ulike mål som skal oppnås i samfunnsfag, mener jeg at læreren har en viktig rolle når det kommer til å integrere læringsstrategier. Læringsstrategiene bør variere rundt de ulike grunnleggende ferdigetene og de burde innfri forutsetningene for utforskeren som hovedområde. Lærer må være kreativ og tenke hvordan han eller hun best kan bruke ulike læringsstrategier for å nå kompetansemålene i faget og bruk av de grunnleggende ferdighetene. Debatt Dette er en form for læring som stimulerer til vurdering og selvstendighet. Å ta et valg eller et standpunkt når man går i 8. klasse er ikke alltid like lett. På ungdomstrinnet kan man bruke mange spennende tema som for elevene vil være interessant å diskutere. Det kan foreksempel være om tobakk i forbindelse med kompetansemålet: "å beskrive utvikling og konsekvenser av tobakks-og rusmiddelbruk i Norge og diskutere holdninger til rusbruk". For at elevene skal kunne lære om tema, kan man sette i gang en debatt med påstanden om at "det er bedre å snuse enn å røyke". På den måten kan elevene fremme ulike holdninger til det å røyke og snuse, samtidig som de gjør seg opp en mening. Det er ofte vanskelig for elever og gjør seg opp en mening så på ungdomstrinnet kan man også ta et pedagogisk grep med å bestemme hvem som er for og i mot. På den måten vil man få frem hensikten med debatten. Rollespill og ekspertgrupper Et annen læringsstrategi man kan bruke er rollespill. Det kan være i form et allerede oppfunnet rollespill som FN i skolen, hvor elevene spiller ut en konflikt i sikkerhetsrådet, eller det kan være oppfunnet av læreren selv. Kompetansemålet "gjør greie for hvordan ulike politiske parti fremmer ulike verdier og interesser, knytte dette til aktuelle samfunnspørsmål og argumentere for egne syn" kan være et godt utgangspunkt for et rollespill. Først kan elevene deles inn i ekspertgrupper som for øvrig er en egen læringsstrategi. Elevene får et politisk parti som de skal lære om og lese seg opp på. Dette kan foregå over lengre tid som et prosjekt hvor de har kunnet forberede seg på egen hånd. Når de møtes i ekspertgrupper, er det gruppen med de som hadde likt parti som deg. I den ekspertgruppen skal de fortelle de andre på gruppen hva de har lært om partiet og lære hverandre det de eventuelt ikke har fått med seg. Dette er en strategi som bygger på samarbeid og å bringe frem det beste i alle.
Videre kan elevene få et aktuelt tema og da må samarbeidsgruppen samarbeide for å finne partiets syn på dette. Til slutt kan man avslutte tema med at man har et skuespill, hvor det foregår en diskusjon mellom partiene og hvor målet er belyse de ulike partienes syn. På slutten kan man "gå ut av rollene" og spørre elevene hva de syntes om temaet selv. Det trenger ikke være vanskeligere enn det, og jeg har stor tro på at jo fortere man går ut av den vanlige A4 settingen i klasserommet, så er det gode forutsetninger for læring.