Liv Mossige Tyskland
Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad, 1924)
DET DAMPER FRA BADESTAMPEN. Jeg ser om det ligger en kanin på bunnen, men kan bare se de brune plankene. Jeg setter meg ved bordet og knepper opp blusen. Mor står ved kjøkkenbenken, armen hviler i det svarte tørkleet. Hun ser på meg, armen hever og senker seg over brystet, hun hoster. Skynd deg, sier mor. Vannet er varmt. Lørdagene skal jeg vaskes, hele huden, kroppen ren. Det skal ikke lukte noe, mor har bestemt det. Ingen skal si at det lukter, jeg kjenner det ikke selv. Mor vasker seg ren bare med kluten, hun kan ikke mer når det er som det er, armen må hvile så beinet kan bli helt igjen. Jeg spør mor hvilken farge beinet har, hun sier at beinet er hvitt, at det har samme farge som beina inne i dyra, i kaninene. De har samme farge som beina i fisken. Beina sitter inne i kroppen og på den måten ligner vi dyra, det sier hun. Mor sier at våre bein er tykkere enn dem vi plukket ut av fiskene, eller når vi brekker den kokte kaninskrotten fra hverandre. Jeg spør mor om hvordan et brukket bein kan bli helt igjen, og om Guds hånd må til. Mor sier at beinet ikke var brukket av som kaninen sitt bein er brukket og delt før vi legger det i gryta. Beinet vil gro sammen igjen, fordi mor lever i kjøttet og ikke er død. Jeg drar blusen over hodet, det lukter mat av den, stekt fisk. Jeg river av litt hud fra leppa.
Hvorfor er du her og ser, spør jeg mor. Jeg kan det jo selv. Jeg skal nok bli ren alene. Ren nok, sier jeg. Mor rister på hodet. Håret har falt ned i panna, en liten tjafs. Oppe på hodet har hun så lite nå. Hun binder et skaut på når hun er ute, vil ikke at noen skal se så lite og grått det er. Så tørr du er om munnen, sier mor. Og hvit i huden, du som bare sitter. Mor kjenner på vannet. Hun rykker til. Det er varmt. Hun klør seg på fingrene som stikker ut av fatlet. Hadde det ikke vært sånn, skulle jeg hjulpet deg, sier hun. Jeg reiser meg fra stolen og legger blusen på bordet, underklærne, strømpene, alt ligger der, jeg står naken inne på kjøkkenet, legger armen over brystene, kniper beina sammen. Det er kaldt. Mor tar meg om livet med den friske hånda, hun dytter meg mot stampen, hun svetter i panna. Det er ikke farlig, sier hun. Kniven ligger på kjøkkenbenken. Det er den lange, den bruker hun støtt. Så spiss den er, til å stikke inn i kaninbuken og dra ut alt som er der i brystet, for å leve, puste. Innmaten spiser vi ikke, mor vil ikke det, lever og hjerte, nyrer, mor kaster det fra seg på bakken. Det ligger ikke lenge, blir borte over natta, smådyra spiser
det, vi ser dem ikke. Det kryper i veggen, det er mus. Det er ikke nød, sier mor, kaniner har vi nok av. De blir nesten for mange sånn de yngler, for mye å fø på før de dør. Kom nå, Hanne, sier mor. Hvorfor er hun så mild når hun ber, som aldri før? Kniven ligger så nær henne, det er den jeg ser. Et menneske er også et dyr, kjøttet er det samme. Mor vil ikke jeg skal være her mer, jeg vet det jo. Ikke mer, jeg kan det ikke. Jeg vet det selv. Men å bli borte, for mors hånd, å dø under kniven? Blodet, jeg vil ikke se det, mitt eget blod i kjøttet. Det renner ut av dyra. Kaninene, mor henger dem opp i takrenna og kutter med den lange kniven. Hun biter seg i underleppa og sier det er lukta, hun venner seg ikke til den, det er mannfolkarbeid, noen må jo gjøre det. Å blø inn i døden uten å kunne si et ord mer, her inne hvor vi står, uten klær på kjøkkenet. Når noen kommer og spør etter meg. Fru Gustavsen kan det være. Når hun kommer og spør etter meg. Da sier mor at det vet hun ikke. Vet ikke hvor jeg er. Borte i verden tror jeg, sier hun kanskje. Her er hun ikke noe sted. Å, hva har du gjort med meg. Å, nei, nei, nei. Jeg som er din egen. Mor tar hånda mi, hun nikker. Du har ikke gjort noe, sier hun. Sånn er barnet. Barn, sier mor. Hodet mitt ligger blodig og kaldt bak låven, mor glemte det der, jeg ligger og blir borte. Lyset i øynene har
sluknet. Mor slipper armen min og snur seg mot kjøkkenbenken. Hun tar etter kniven. Hun har jo sagt det, du klarer deg ikke selv. Jeg løper mot døra og ut på tunet, det stikker under føttene. Mor er rett bak meg, jeg kan høre at hun puster, kniven er i hånda. Hun tar tak i håret mitt og prøver å dra meg til seg. Jeg skriker, river meg løs og løper mot skogen. Dette skal ikke bli den siste dagen i livet. Oppe ved trærne snur jeg meg mot huset. Jeg kan ikke puste mer. Det er ingen bak meg, ingen ved huset. Jeg ser inn mellom trærne, børster barnåler fra føttene. Jeg snur meg mot huset igjen. Mor står i døra nå, den hvite armen hviler på brystet. Hun ser på meg. Hun angrer vel nå, når hun ser meg sånn. Jeg plukker flere nåler fra foten, snur meg fra mor, sier ingenting. Jeg venter. Går ikke lenger. Vil ikke forsvinne langt inn i skogen. Mor står bak meg. Hun legger ullteppet over skuldrene mine. Skammer du deg ikke, spør hun. Jeg holder armene i kryss over brystene og stirrer på henne, hun er grå og sint og sier ikke mer. Hun vil ikke snakke høyt til meg, ikke her ute hvor noen kan komme. Bedre å leve, sier jeg. Vi går inn på kjøkkenet. Mor holder meg fast i armen. Stampen er der enda. Det er vann i den, den er ikke tom. Jeg står på gulvet. Rister hendene litt. Jeg vil ikke gå oppi. Jeg kan det ikke, vannet, jeg liker det ikke.
Hvor lenge skal jeg stå sånn uten klær, når jeg fryser, spør jeg. Hvor lenge skal jeg stå sånn? Så lenge du vil, sier mor. Før du bader. Du må det. Lukta kommer fra håret, sier mor. Du kjenner den ikke. Det er din egen. Kom med hånda di, sier mor. Kom med den. Jeg gir mor hånda, og hun dypper den i vannet. Det er nesten kaldt, jeg rykker hånda til meg og holder den bak ryggen. Kaldt, sier jeg. Mor nikker. Ser du, sier mor. Bare en kort vask. Du må ikke bli syk. Jeg går opp i stampen. Setter meg ned i det, vannet rekker meg til navlen. Jeg holder pusten, så vondt er det. Jeg hoster, brystene er harde. Du blir ikke tynnere, sier mor. Selv når vi nesten ikke har mat, er du like stor.
Jeg vokser ut av denne balja, sier jeg. Ser du ikke det, du? Mor gir meg kluten. Vaske deg får du gjøre selv, sier hun.
NÅR DET LYSNER GÅR JEG INN I SKOGEN. Ingen skal se meg i lyset. Det kan komme noen, ingen vet hvem som går på veiene. Verden er annerledes, jeg merker jo det. Bekken klukker, jeg er ikke tørst. Det er ikke bekken som gjør lufta kald, den er så liten. Vannet er så smalt når det renner. Jeg ser ned på veien gjennom trærne, jeg slipper den ikke av syne. Ingen skal få vite det jeg vet, det som er bestemt, sånn det er tenkt. Jeg har aldri gått langt noe sted, hele mitt liv. Ikke så langt som dette, dit jeg skal. Tiden går, det er sant. Det kan ikke hjelpes. Reisen kan ta dag og natt, det gjør ikke noe. Blir det for mørkt om natta, ser øynene mer enn man tror. Det er bare å venne seg til det. Klærne må ikke bli våte, jeg må se ordentlig ut dit jeg skal. Ingen må vite at jeg kommer fra skogen, at jeg har gått hele veien på egne bein. Jeg setter meg på en stein ved bekken. Det er varmt, sola er høyt på himmelen nå. Jeg tar av ulljakka, tar ett egg ut av lomma. Jeg slår det mot steinen og piller av skallet. Under det hvite er plomma grå og litt grønn. Jeg spør mor om jeg ikke kan koke eggene selv, når hun er borte på arbeid hele dagen. Men mor sier at man aldri kan vite hva jeg kan finne på, jeg skal ikke ha fyrstikker i lomma. Jeg sier at jeg ikke har noe å gjøre hele dagen. Eggene blir grønne, sier jeg. Det gule blir grønt og tørt, de ligger for lenge. Når man blir sulten nok smaker alt, sier mor. Mor har nok våknet nå, inne i huset. Hun har gått til senga mi. Hun finner meg ingen steder. Gråter hun?