1 2 0 0 3 F O K U S Fo r s va r e t s forskningsinstitutt - Forsvarsfaglig tidsskrift - Fe b 2 0 0 3 Presidentens dilemma: militære eller opinionen? Foto: Scanpix/REUTERS/Larry Downing President George W. Bush er øverstkommanderende for verdens mektigste militære makt. Men kan Bush bruke denne makten som han vil? De amerikanske militære og amerikansk opinion begrenser på ulikt vis hans handlefrihet. De militære ønsker frihet til å bruke avgjørende makt hvis makt først skal brukes. Amerikansk opinion ønsker allierte og FNs støtte. Presidentens dilemma blir hvem han skal ta mest hensyn til de militære eller opinionen. Den amerikanske debatten om Irak viser hvor vanskelig det er å forene militære og sivile hensyn. Artikkelen diskuterer denne problemstillingen, og peker på at USAs indre debatt også har klare føringer for målene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Artikkelforfatter er forsker Tore Nyhamar, Forsvarets forskningsinstitutt
2 Dilemmaene USAs president står overfor ved beslutninger om bruk av militær makt er viktige for dagens internasjonale situasjon. Skal internasjonale regler håndheves med makt, trenger FN amerikanske militære midler. Evnen til å flytte og forsyne militære styrker dit det trengs, vil nærmest mangle uten amerikansk medvirkning. Dette vil også gjelde robuste fredsbevarende operasjoner. USAs tendens til å ville unngå FN ved bruk av militær makt er et problem for dem som ønsker en utvikling av et internasjonalt samfunn. Men en demonstrasjon av for sterk amerikansk militær overlegenhet fører også til bekymringer. Ny militærteknologi gjorde det mulig å bombe Milosevic ut av Kosovo helt uten egne tap. Kombinasjonen av USAs globale evne til krigføring med små tap og en ny unilateralt orientert nasjonal sikkerhetsstrategi som omfatter bruk av forkjøpsangrep, skaper frykt for at USA vil ta seg til rette. Først skal vi se på hva de som gjennomfører en militær operasjon de amerikanske militære tenker om bruk av makt. Deretter tar vi opp den amerikanske opinionens holdninger. Til slutt skal vi se på hvordan USAs indre debatt om bruk av virkemidler påvirker forskjellige mål i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Powelldoktrinen: Alt eller ingenting Offiserer ønsker sjelden krig. De militære holder som regel igjen når man diskuterer bruk av militærmakt. I 1990 var Colin Powell forsvarssjef, og han var skeptisk til politikernes ønske om en militær aksjon for å få Irak ut av Kuwait. Han foretrakk istedet en oppdemning mot videre irakisk ekspansjon. I dag er generalen utenriksminister og stadig på linje med det amerikanske offiserskorpset i sin skepsis til et militært angrep på Irak. Tilhengerne av angrep finner man i den sivile ledelsen av Pentagon (Loeb & Ricks 2002). President Bush hilser militære og sivile. Kan han få begge grupper til å fortsette å applaudere? Foto: Scanpix/ AP Photo/Elise Amendola Militære doktriner er grunnleggende læresetninger for bruk (og utvikling) av militære styrker for å nå bestemte mål. Den tradisjonelle amerikanske tenkemåten er at i krig overvelder og beseirer man motstanderen gjennom overlegen ildkraft. Dette utgangspunktet ble forsterket av de amerikanske militæres erfaringer i Vietnam. Lærdommen de militære trakk av Vietnamkrigens gradvise opptrapping, hvor det aldri ble klart om målet var å beseire eller demme opp for Vietcong eller for Nord- Vietnam, var at USA måtte bruke avgjørende makt når landet først bruker militær makt. Frykten for å miste opinionens støtte slik som i Vietnam har vært en viktig drivkraft for utviklingen av nyere amerikanske militære doktriner. Man legger til grunn at opinionen vil godta en krig for lettforståelig mål, med en hurtig avgjørende seier. Klart definerte mål er per definisjon en nødvendig forutsetning for å avgjøre noe. Prinsippet om avgjørende makt blir gjerne
kalt Powell-doktrinen, etter Colin Powells tid som forsvarssjef i 1989-1993. Powell-doktrinen forfekter avgjørende makt snarere enn overveldende makt: De militære maktmidler må være tilstrekkelige til å nå målet (Clark 2001:7; Daalder & O Hanlon:212-215). Ikke politisk bruk av militærmakt Powell-doktrinen satte standarden for militære intervensjoner. Var det ikke mulig å samle avgjørende militær styrke for å beseire motstanderens militære styrker hurtig og fullstendig, burde ikke USA intervenere militært. Golfkrigen i 1991 er paradeeksempelet på krig etter Powell-doktrinen. Politikernes vankelmodighet og opinionens manglende støtte til langvarig krig fikk ingen betydning, fordi man hadde sikret seg militær handlefrihet gjennom en teknologisk overlegenhet som garanterte små egne tap. Men Powell-doktrinen påvirket også på godt og vondt amerikansk politikk overfor Bosnia, Rwanda, Kosovo og Øst-Timor. Den er restriktiv når det gjelder bruk av militær makt: Diplomatiske muligheter skal være forsøkt og uttømt, og terskelen for nødvendig maktbruk blir lett så høy at man bestemmer seg for å la være. Måten å føre krig på påvirker altså i sin tur spørsmålet om militære midler skal tas i bruk. I tillegg til en høy terskel for humanitær intervensjon i amerikansk utenrikspolitikk, gjør amerikanske militære doktriner fredsbevarende operasjoner vanskelig. Powell-doktrinen er negativ til fredsbevarende operasjoner fordi de er langvarige, underlagt sterke politiske restriksjoner, og ofte har diffuse mål. Amerikanske styrker skal slippe å slite på ubestemt tid med en hånd på ryggen for uklare mål. Endelig er det en utbredt oppfatning blant amerikanske militære at det for en militær styrke er en direkte motsetning mellom det å løse fredbevarende oppdrag og styrkens evne til å vinne hurtig og avgjørende. Fredsbevaring ødelegger militære avdelingers stridsevne. Tvangsdiplomati (coercive diplomacy) er politisk bruk av militærmakt. De ti siste årenes forsøk på å håndtere Saddam Husseins Irak ved flyforbudssoner og bombing er et eksempel på tvangsdiplomati. Powell-doktrinen avviser per definisjon politisk bruk av militær makt. Krigføring har ikke som mål å påvirke eller overbevise, men å ødelegge motpartens vilje til militær motstand, noe som skjer ved bruk av avgjørende makt. Synet på krig som avgjørende maktbruk gjør det vanskelig for amerikanske militære ledere å akseptere allierte begrensninger på egen handlefrihet. De kan akseptere alliert deltagelse i sine operasjoner, men da under amerikansk kommando. Kriger med mer enn en hånd på rattet er en vederstyggelighet. Powelldoktrinen står sterkt i retningslinjene for å benytte militærmakt, som nylig ble frigitt (Rumsfeld 2002). For Pentagon har luftkampanjen i Kosovo blitt selve eksempelet på hvordan militære operasjoner ikke skal ledes. Det er uakseptabelt å la (utenlandske) politikere godkjenne hvert enkelt bombemål. Hensynet til militær handlefrihet gjør amerikanerne skeptiske til å la NATO lede militære operasjoner. Hvis andre NATO-land skal ha noen rolle i høyintensitetskrig der USA er med, er det som en koalisjon av de villige og kapable ledet av USA. Amerikanske militære doktriner påvirker altså utenrikspolitikken, ved gjøre terskelen for å motta militære bidrag fra allierte i høyintensitetskrig høy ved å insistere på amerikansk ledelse. Suksess sammen med likesinnede De vanligste forestillingene er at amerikansk opinion er uinteressert i omverdenen, motstander av internasjonale organisasjoner (særlig FN) og fredsbevarende operasjoner, og at den verdsetter amerikanske liv over alle andre hensyn. Det vakte derfor stor oppsikt da Steven Kull og Mac Destler (1999) publiserte sine resultater. De viste at gjennomsnittsamerikaneren verken var isolasjonistisk eller unilateralistisk, stort sett støttet FN og foretrakk at USA handlet gjennom internasjonale organisasjoner. 1 Antagelsen om at amerikansk opinion er lite opptatt av internasjonale spørsmål ble bekreftet. Men lav interesse er ikke det samme som motstand mot internasjonalt engasjement. James Lindsay (2001) karakteriserte treffende stemningen i amerikansk opinion som apatisk internasjonalisme rett før 11. september 2001. På spørsmål om USA skal trekke seg tilbake eller delta aktivt i verdenspolitikken, vil to av tre at man skal delta. Opinionens støtte til en internasjonal rolle har med små variasjoner ligget fast gjennom hele Den kalde krigen til i dag. Lav interesse betyr altså ikke at holdningene er ubefestede og omskiftelige. Amerikansk opinion er positiv til FN, og den legger i motsetning til eliten vekt på å styrke organisasjonen. Men verken amerikansk elite eller opinion er imot fredsbevarende operasjoner i regi av FN og NATO. Støtten varierer mellom 57% og 91%, men er langt fra ubetinget. Støtten øker 3
4 hvis USA har stemt for operasjonen (Holsti 2002:32). Det er selvfølgelig verken prinsipielt eller praktisk mulig å tvinge USA eller noe annet land til å delta i en internasjonal militær operasjon mot sin vilje. Kravet om amerikansk aksept er en indikasjon på spinkle kunnskaper. Det mest slående er likevel at støtten til NATO og FN er så sterk, tross for helt gale forestillinger om hva disse organisasjonene kan få USA til å gjøre. Meningsmålingene viser også at verken elite eller opinionen viker tilbake for at amerikanske fredsbevarende styrker står under utenlandsk kommando. Det er oppsiktsvekkende hvor stor vekt amerikansk opinion legger på at militær maktbruk skal skje sammen med andre. På spørsmålet Når det finnes et problem i verden som krever maktbruk, er det vanligvis best for USA å ta seg av problemet sammen med andre land i FN, heller enn å forsøke alene?, svarte 89% ja og 8% nei. Undersøkelsen stilte også det motsatte spørsmålet, som eliminerer ja-effekten (at folk uansett spørsmål foretrekker å svare positivt). På spørsmålet Er det bedre for USA å handle alene enn å arbeide gjennom FN, fordi USA da kan handle raskere og sannsynligvis med større utsikt til suksess?, svarte 29% ja og 66% nei. Det finnes en rekke undersøkelser som viser at et stabilt flertall av amerikanere legger avgjørende vekt på at man har allierte ved bruk av militærmakt. Har USA allierte, støtter de militær aksjon. Handler USA alene, motsetter de seg militær aksjon. FN betraktes som en metode for risikospredning og byrdedeling, noe amerikansk opinion verdsetter høyt. Opinionens holdning utgjør en rammebetingelse for enhver amerikansk presidents beslutning om å bruke militær makt. Mønsteret kommer igjen til uttrykk i den amerikanske opinionens holdning til militær aksjon overfor Irak. En meningsmåling fra Gallupinstituttet tatt opp 20-22. september 2002 viste at 79% av amerikanere er tilhengere av et fremtidig militært angrep på Irak hvis det har støtte av FN, mens 19% er motstandere. Dette faller til 37% tilhengere og 58% motstandere hvis USA skal angripe alene. 2 Forsvar av allierte Den folkelige oppslutningen om å forsvare allierte med militær maktbruk er ikke selvsagt. Under halvparten (44%) av amerikanere synes det er veldig eller litt viktig å forsvare sine alliertes sikkerhet. Oppslutningen har aldri vært overveldende. Den har variert mellom 33% Stealth-jagerflyet F-117 representerer en av mange unike amerikanske kapasiteter. Amerikanernes sterke satsing på militærteknologi er et forsøk på å forene militære og politiske hensyn. Foto: U.S. Air Force/Staff Sgt. Aaron D. Allmon II
til 61% (Gulfkrigen) fra 1974 til i dag. Men oppslutningen om militære aksjoner til fordel for USAs allierte øker hvis USA deltar som en del av en multilateral styrke (Kull & Destler, 1999:29-31). En fare er at undersøkelsene feiltolker opinionen, fordi svarene på en generell, hypotetisk krise ikke vil være de samme som hvis døde amerikanske soldater begynner å komme hjem etter gatekamper i Bagdad. Allment bør meningsmålinger av hypotetiske problemstillinger tas med en klype salt. Men undersøkelser av konkrete situasjoner gir samme svar. Da opinionen ble spurt om hva man skulle gjøre etter at 18 amerikanske soldater var drept i Somalia, svarte 37% at forsterkninger burde sendes, 26% ville ha gjengjeldelse og 10% ville fortsette som før. Da man spurte om den pågående krigen i Bosnia, gikk svarene opp og ned over tid, men i gjennomsnitt ville 67% av amerikanerne intervenere der, selv under den forutsetning at egne tap kunne nå 5.000 mann. Gjennomsnittet av de tolv tilgjengelige meningsmålingene tatt under luftkampanjen i Kosovo viser at den hele tiden hadde klar støtte i amerikansk opinion. Et flertall (riktignok mindre, men aldri under 50%) støttet også en bakkekrig (Jentleson 2002: 277-278). Oppfatningen om at opinionen ikke tolererte egne tap stod så sterkt at enkelte trodde at amerikanerne ville unngå bakkestyrker i operasjon Enduring Freedom i Afghanistan høsten 2001. Virkeligheten er mer nyansert. Opinionen skiller mellom intervensjon for å bekjempe aggresjon som truer amerikanske interesser, og intervensjon for å reformere andre stater. Den tolerer tap for å bekjempe aggresjon, og er imot innsats av amerikanske militære for å innføre demokrati hvis det fører til tap (Holsti, 2002: 41). Følgelig har Bushadministrasjonen lagt vekt på trusselen fra masseødeleggelsesvåpen fra Irak. Selv denne konklusjonen må kvalifiseres: En viktig grunn til at amerikansk opinion støttet aksjonen i Kosovo og den fredsbevarende operasjonen i Bosnia, selv om de feilaktig trodde at amerikanerne led tap, var at den ble tolket som å bekjempe Milosevic aggresjon. I årene 1991-95 fikk Clinton-administrasjonen støtte til en ikke-intervensjonspolitikk ved å definere Bosnia som et spørsmål om demokrati. I 1998-99 fikk den samme administrasjonen støtte til en militær intervensjon ved å definere Kosovo som oppdemning av Milosevic aggresjon. De mange erfaringene man i mellomtiden hadde gjort med Milsosevic, er en nyttig påminnelse om at politiske ledere ikke står fritt til å definere situasjonen etter eget forgodtbefinnende. Virkeligheten er viktig. Det var lettere å få gehør for at Milosevic var en aggressor i 1999 enn i 1991. Men begge ganger var det et manøvreringsrom for politisk lederskap. President Bush har hatt få problemer med å fremstille Iraks Saddam Hussein som en aggressor, uten at det betyr at han kan lykkes med å fremstille hvem som helst som aggressor. I sum: Amerikansk opinion er selektiv i sin støtte til militær intervensjon, snarere enn å være instinktivt imot. Den jevne amerikaners holdning til bruk av militærmakt kan kort oppsummeres som: Tilbøyelig til å støtte aksjoner med FN-mandat som foretas sammen med allierte Tilbøyelig til å støtte aksjoner for å forhindre eller stoppe aggresjon Lite tilbøyelig til å støtte aksjoner for å innføre demokrati eller fjerne et regime Tilbøyelig til å støtte aksjoner for å hjelpe allierte som er angrepet Mer tilbøyelig til å støtte angrepne allierte som har gjort mye for å hjelpe seg selv Villig til å tolerere tap hvis de er enig i målet for aksjonen og tror at det vil nås Spiller folkemeningen noen rolle? Opinionen og meningsmålinger beslutter ikke om USAs militære styrker skal brukes. Ved beslutninger om bruk av militærmakt, har Kongressen en formell rolle som folkets valgte representanter. Men når det kommer til stykket, har Kongressen aldri blokkert for militær handling når Presidenten har ønsket det. Kongressen har ingen myndighet til å ta egne initiativ om bruk av militær makt. Formelt bestemmer Presidenten alene. Men alle studerer meningsmålinger, og opinionen gir rammen som Presidenten og Kongressen handler innenfor. I et enkelttilfelle kan Presidenten se bort fra opinionen, men det er allikevel vanskelig å se at man i et land som USA over tid kan føre en politikk som trosser folkeviljen. Militære eller opinionen? Når president George W. Bush overveier bruk av militær makt, står han overfor uforenelige hensyn. De militære ønsker handlingsfrihet, mens opinionen ønsker allierte innenfor en internasjonal folkerettslig ramme. President Clinton la mest på vekt på opinionen, og valgte dermed ofte bort det militære alternativet. Bush har så langt prioritert de militæres ønsker. Pierre 5
6 Hassner (2002:11) peker på motsetningen i at frykten for å miste befolkningens oppslutning har forsterket vekten av å overvelde og knuse motstanderen i amerikansk militære doktriner. Behovet for støtte fra en innenlandsk opinion får amerikanske militære doktriner til å legge så stor vekt på frie hender til å nå de militære mål at USA ikke kan ha allierte. Men den samme opinionen vil ha allierte for å gi sin støtte. Rent militær logikk gir også begrensninger på presidentens handlefrihet. Han må unngå politisk tvangsdiplomati til fordel for aksjoner der det settes inn tilstrekkelige styrker til å oppnå en militær avgjørelse, uten at sluttresultatet blir en fredsbevarende operasjon. Disse motsetningene gir rammene for en amerikansk president etter den kalde krigen. President Bush kan ikke gjøre som han vil. Norske allierte? Norsk sikkerhetspolitikk står overfor dilemmaer: Vi trenger mer enn de fleste USA som alliert, men samtidig kan amerikansk politikk komme til å utfordre det internasjonalt normverk som vi også trenger beskyttelse av. Og ikke minst, det internasjonale normverket vi ønsker, trenger amerikansk militær makt. Norsk forsvarspolitikk slites mellom ønsket om å utvikle kapasiteter som gjør oss til en attraktiv alliansepartner, og behovet for nasjonale kapasiteter hvis vi må greie oss uten allierte. Norge ønsker som andre europeere ikke et amerikansk hegemoni, men et internasjonalt samfunn med felles verdier og normer. Norge ønsker seg sterkere enn de fleste at amerikanske militære aksjoner inngår i en ramme hvor de styrker internasjonale normer. Spørsmålet er hvordan man skal få det til. Tony Blairs svar er å være en håndfast støtte, som amerikanerne kan regne med når de fatter sine beslutninger. Han ønsker å intervenere sammen med amerikanerne for selv å bidra til sanksjonene av normene. Det at man kan spille på lag med amerikansk opinion kan bidra til å gjøre dette til en farbar vei (Coker, 2002:8). Det andre svaret er å protestere når amerikanerne overveier militære aksjoner. Svakheten er at man ikke tilbyr noen alternativ løsning på utfordringen som for eksempel Saddam Hussein representerer. Videre vil protestlinjen bidra til å styrke de amerikanske grupper som legger vekt på militær handlefrihet - amerikanerne kan ikke samarbeide når andre ikke vil. Amerikansk og norsk soldat bevarer freden sammen. Vil USAs militære makt bli brukt mer til fredsbevarende operasjoner? Foto: FMS/Torbjørn Kjosvold De allierte ønsker at USA skal engasjere seg sterkere i fredsbevarende operasjoner. Igjen gjør størrelsen på USAs militære
styrker at landet nesten er en nødvendig deltager i alle større internasjonale fredsbevarende operasjoner. Men man kan også registrere en viss fredsbevaringstretthet på europeisk hold. Mange ønsker slutt på arbeidsdelingen hvor amerikanerne står for krigføringen i høyintensitetsfasen som i Bosnia, Kosovo, og Afghanistan og europeerne bidrar mest i fredsbevaringen etterpå. En annet spørsmål er de langvarige virkningene for det internasjonale samfunn av at det finnes bare en makt som kan gjennomføre omfattende militære operasjoner. USA vil åpenbart dominere verden i de kommende tiår, men det er forskjell på å være den som kan mest og det å være den eneste som kan. Hvis europeerne gir fra seg ambisjonen å besitte mobile militære styrker med evne til å nedkjempe en motstander, kan USA bli det internasjonale samfunn istedenfor å være den dominerende makten innenfor det internasjonale samfunn. De allierte ønsker ikke at amerikanske militære aksjoner skal begrunnes bare av USAs nasjonale interesser. Da vil aksjonene underminere folkeretten, marginalisere Sikkerhetsrådet og svekke det internasjonale samfunns normer. Internasjonal kapasitet Norge trenger militære allierte. USAs interesse for NATO avhenger av at alliansen bidrar til å løse problemer som USA ser som relevante. Forslaget om en NATO Response Force (NRF) på 20.000 soldater med et globalt operasjonsområde, må sees i dette perspektivet. Ideen er i godt samsvar med Norges langsiktige interesser. Mye tyder på at jo mer intense former for militære operasjoner man kan være med på, jo høyere blir synligheten og den politiske gevinsten. Ved siden av hensynet til norsk internasjonal politisk synlighet, finnes altså hensynet til de langsiktige politiske virkningene hvis USA blir alene om evnen til å føre krig. Den eneste farbare vei for Norge til å være med amerikanerne i høyintensitetsfasen av en militær operasjon er med militære nisjekapasiteter. Selv da vil det koste. Slike militære kapasiteter kan ikke improviseres. De kan bare skapes av bevisst og langsiktig satsning på materiell, trening og bygging av tillit (Aabakken 2002). Nisjekapasiteter vil som regel inngå i større strukturer, noe som skaper utfordringer for relevansen i en nasjonal norsk ramme. For norsk sikkerhetspolitikk er det verd å merke seg at alliertes egne anstrengelser for å forsvare seg har betydning for innstillingen til amerikansk opinion. Alliert hjelp er ikke lenger den selvfølgelighet det var under den kalde krigen. Det å skape alliert velvilje for Norge har derfor blitt et selvstendig hensyn i norsk sikkerhetspolitikk. Nasjonal kapasitet USA kan lett bli opptatt av andre og viktigere saker enn små og store bekymringer vi måtte ha i våre nærområder. Norsk nasjonal forsvarsplanlegging må derfor sikte mot å kunne håndtere utfordringer på egenhånd. Allerede i dag trenger norske myndigheter evnen til å håndtere sikringsoppgaver i Nordsjøen, og til å håndheve internasjonale regler i norske havområder på egen hånd. Det er viktig å bevare kontrollen over daglig virksomhet, evne til å minske muligheten for opptrapping til krise, og ha evnen til å krisehåndtering som hindrer videre opptrapping. I et par tiårs perspektiv er det ikke sikkert at NATOs sikkerhetsgaranti vil være godt nok. Da må Forsvaret organiseres og trenes for å løse et bredere oppgavespekter. Hæravdelinger som kan føre moderne strid på egenhånd er ikke en kapasitet som kan improviseres. Et viktig hensyn i dagens planlegging er å unngå og miste kapasiteten til å utvide Forsvaret. Mister man først kapasitet helt, tar det uforholdsmessig lang tid å bygge evnen opp igjen. 1 Kull og Destler ledet PIPA-prosjektet (Program on International Policy Attitudes). Dette laget et vell av data fra 1995-1997 som måler utviklingen etter den kalde krigen. 2 http://www.gallup.com/poll/releases/pr021001.asp Gallup meningsmåling, tatt opp 20-22 september 2002. Samme sted gjengir en meningsmåling fra 13-16 september, med litt forskjellig spørsmålstilling, som gir nesten samme resultat. 7
w w w. F F I. n o Forsvarets forskningsinstitutt, Instituttveien 20, Postboks 25, 2027 Kjeller, telefon 63 80 70 00 A - P O S T Referanser -FOKUS nr 1 februar 2003 design/produksjon opplag 2000 ISSN 1503-4402 Clark, Wesley K. (2001): Waging Modern War. Publicaffairs, New York. Coker, Christopher (2002): September 11th and its Implications for EU and NATO, The Norwegian Atlantic Committee. Security Policy Library 1. Daalder, Ivo & O Hanlon, Michael (2001): Winning Ugly. NATO s War to Save Kosovo. Brookings, Washington DC. Holsti, Ole R. (2002): Public Opinion and Foreign Policy s. 16-46 i Robert J. Lieber, Eagle Rules: Foreign Policy and American Primacy in the 21th Century. Prentice Hall, Upper Saddle River New Jersey. Jentleson, Bruce W. (2002): Use of Force Dilemmas, s. 266-281 i Robert J. Lieber, Eagle Rules: Foreign Policy and American Primacy in the 21th Century. Prentice Hall, Upper Saddle River New Jersey. Kull, Steven & Destler, I.M. (1999): Misreading the Public: The Myth of a New Isolationism. Brookings, Washington DC. Lindsay, James M. The New Apathy: How an Uninterested Public Is Reshaping Foreign Policy, Foreign Affairs 79 (September/October 2000): 2-8. Loeb, Vernon & Ricks, Thomas (2002): Rumsfeld s Style, Goals Strain Ties in Pentagon, Washington Post, October 16, p. A01. Rumsfeld, Donald P. (2002): Guidelines for Committing Forces, http://www.nytimes.com/ 2002/10/14/international/14MTEX-WEB.html. The National Security Strategy of the United States of America, The White House, Washington DC, September 17, 2002. Aabakken, Ola (2002): Interoperabilitet - kostnadsdriver og styrkemultiplikator, -rapport 2002/02320. Artikkelforfatter Tore Nyhamar (f.1961) cand. polit. (1988) og dr. polit i statsvitenskap fra UiO (1996). Han har vært ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, og i 1996-99 var han Visiting Scholar ved George Washington University. Nyhamar har vært forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt () siden 2001. Der har han fra november 2001 ledet prosjektet Terrorisme og teknologi: Nye rammer for norsk sikkerhet (Tete). Prosjektet kartlegger hvordan bekjempelse av internasjonal terrorisme og den militærteknologiske utviklingen påvirker rammebetingelsene for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Kontaktinformasjon Forsvarets forskningsinstitutt Postboks 25, 2027 Kjeller E-post: ffi@ffi.no Telefon: 63 80 70 00 Militært nummer 505 70 00 s hjemmesider: http://www.ffi.no Faglig ansvarlig for dette nummeret er Thomas Hegghammer e-post: thomas.hegghammer@ffi.no E-post til Fokus: fokus@ffi.no