paralympics Tilbake til livet Marianne Muri (33) kjempet seg tilbake til livet etter en alvorlig bilulykke i 2001. Hun lå i respirator, begge lungene kollapset og kroppen var knust. Håpet var ute. Men det var ikke Mariannes tur. TEKST OG FOTO: TRINE MEININGEN Etter en hard kamp og trening gjennom mange år var hun tilbake på hesteryggen. Nylig ble hun nordisk mester i dressur for funksjonshemmede. Nå venter Paralympics. Jeg husker smellen. Jeg husker at jeg satt og skreik, for jeg hadde så store smerter. Men jeg var også opptatt av hunden min, forteller Muri. Hun møtte en bil som hadde kjørt forbi og lå i feil kjørefelt. Marianne prøvde å svinge mot høyre. Den møtende bilen kjørte fronten inn i venstre siden på Mariannes bil, og knuste den venstre siden av kroppen hennes. Hun hadde motordeler inne i leggen, glass i øyet, låret og ankelen var knust og det var bekkenbrudd. Hun satt fastklemt i en time og måtte skjæres ut av vraket. Reddende engel Heldigvis viste det seg at føreren som kom kjørende etter Marianne var lege. Han fikk begynt behandling. Det var avgjørende. Uten ham hadde jeg gått i sjokk og ikke våknet igjen. Natta etter operasjonen fikk hun ikke puste og måtte legges i respirator. Da kollapset begge lungene. Familien fikk beskjed om at hun ikke ville overleve. Men det gjorde Marianne. Etter ti dager i respirator var hun på sykehuset i ytterligere fem uker. Marianne måtte mates og få hjelp til alt. Det ble mye morfin og smertestillende. Deretter bar det til Sunnås for opptrening i over to måneder. Hun har vært der og på Cato-senteret flere ganger. Den 20
Marianne på intensivavdelingen etter ulykken som nesten kostet henne livet. Foto: privat I denne bilen satt Marianne. Foto: privat siste operasjonen hadde hun i 2008. Det kan bli flere operasjoner på ankelen på grunn av slitasje, forkalkninger og arrvev. Resten av skaden er det ikke noe å gjøre med, selv om bekkenet er forskjøvet og nerver ligger konstant i klem. Det vil være stor risiko for å bli lam ved en operasjon, forteller Marianne. Det lyser besluttsomhest og mot fra ansiktet som måtte bygges om på venstre side. Marianne er glad for livet og hun vil gjerne fortelle sin historie, og hvordan hun kjempet seg tilbake. Fokus og vilje. Jeg var så glad for å leve. Jeg visste at det var rett før. Jeg fikk en sjanse til, smiler Marianne. Selvfølgelig har det vært tøffe dager, men det må det være i en slik prosess. Marianne har hatt veldig fokus på hva hun ville fremover. Ingen trodde at hun skulle bli så bra som hun er nå. Hun har lært seg å akseptere kroniske smerter. Skjuler skaden Ved første øyekast er det ikke lett å se hva Marianne har vært igjennom. Hun skjuler skaden så godt hun kan og ønsker et så normalt liv som mulig. Hun fikk en ny sjanse til livet, og den har hun grepet med begge hender. Jeg har blitt flinkere til å se hele bildet, og setter pris på de små tingene. Det verste jeg vet er å krangle med folk, med de nærmeste. Det er ingen selvfølge at vi lever i morgen, sier Marianne. Hun viser ikke tegn til å synes synd på seg selv, tvert i mot. Ulykken har forandret livet og fått henne til å innse hva som betyr noe. Den største sorgen er den drektige hunden hun hadde med i bilen. Hun overlevde, og fikk valper, men hadde bruddskader i ryggen og måtte avlives. Først da Marianne snakker om hunden blir øynene blanke. Det var et stort tap. Tidlig start Marianne begynte å ri allerede i seksårsalderen, og hun fikk fort interessen for dressur. Da hun var 14 år red hun på Drøbak Ridesenter. Da var hele dressureliten samlet der. Det var stort for Marianne. Design var trakheneren hun skulle satse juniortiden sin på. Allerede da red hun for Paul Fielder. På grunn av familiesituasjonen måtte hesten selges, og Mariannes verden falt i grus. Trist og lei lå hun på rommet sitt og drømte. Marianne husker klart hva hun drømte om. En dag er det min tur. En dag skal jeg ri på landslaget. En dag skal jeg ri noe stort. Marianne ler. Lite visste hun hvordan drømmene skulle innfris. Hun fortsatte å ri andres hester og ble dressurdommer som 20-åring. Så kjøpte hun et føll som døde av føllsyken. Deretter en hannoveraner, Hurricane som hadde blitt mishandlet. Han måtte avlives. Han var psykisk ødelagt. Da var det stopp med hester. Marianne hadde ikke råd til hest, og ser i ettertid at det var bra hun ikke hadde hest da ulykken inntraff. Under opphold på Cato-senteret fikk hun være med på terapiriding. Hun ble leid, men bare det å få hestelukta ga mye. Det tok nesten fire år før hun satt på hesteryggen igjen, og etter seks år fikk hun Marianne har lenge drømt om Paralympics. 21
Meritter: 2012: Gull i Nordisk/Baltisk mesterskap både individuelt og med laget (Fantastico) 2012/2011: Flere internasjonale plasseringer (Fantastico) 2011: Gull i HM (Fantastico) 2010: Sølv i Nordisk/Baltisk mesterskap både individuelt og med laget (Donovan). Tatt ut til VM, men hesten ble skadet tre uker før mesterskapet. 2009: Gull i NM, Lagbronse og 6. plass i EM (Veronica). Marianne skjuler skaden godt erstatningspenger og kunne kjøpe seg hest. Jeg skulle på hesteryggen igjen, selv om legene sa at det kunne bli vanskelig. Men nå sier de hva du enn gjør, så slutt ikke å ri, sier Marianne. I forhold til hennes skader er ridning den beste treningen hun kan få. Da styrkes de dype støttemuskelen i mage, rygg og bekken. Hun blir tvunget 22 til bevegelse i korsrygg og bekken. Det trener balanse, smidighet og så er det meget godt for psyken. Det gir glede og mestringsfølelse. Dersom hun ikke får ridd på noen dager, så merkes det på kroppen. Endelig opptur Første nyttårsdag i 2008 flyttet Marianne og hesten Veronica til Siril Helljesen på Vinterbro. Det er det beste jeg har gjort noen gang, sier Marianne. Hun opplevde en opptur med Veronica, og ble svært knyttet til hesten i denne fasen livet. Men etter EM i 2009 kom tankene om at Veronica ikke ville være god nok til å ta Marianne videre. Drømmehesten ble solgt, men ga plass for den virkelige drømmen. Alt skjedde fort. Alt lå til rette for at det skulle bli sånn, sier Marianne. Fantastico ble kjøpt i Danmark for drøyt to år siden, og kom til Marianne som en nykastrert kjekkas på fem år. Men han hadde personligheten, utstrålingen og gangartene. Jeg skjønte fort at jeg hadde funnet drømmehesten. Jeg føler at vi er veldig gode kompiser. VI er på lag. Han gir meg beskjed om jeg gjør noe som ikke er riktig. Han er følsom, og med mine handikap tar samspillet noe tid, sier Marianne. Hun blir øm i stemmen ved omtale av drømmehesten som visstnok også er en pøbel som spiser opp alt han har på seg. Han er en liten fant. En røver med glimt i øyet, forteller Marianne. Fanta eller Fantus er en stor hest som elsker å være på tur. Hesten stråler når han kommer til nye steder og trives med oppmerksomheten. Noe som kommer godt med da det blir mye reising til internasjonale konkurranser. Nå venter det største stevnet av dem alle. Tårer og lykkerus Det var en nervepirrende tid og gå å vente på uttaket til Paralympics. Da beskjeden endelig kom, var Marianne så ubeskrivelig glad. Tårene kom helt ukontrollert. Jeg
BOJ NORGE TOTALLEVERANDØR Nyhet! TreNINGSVOGNer TIl HeST OG PONNI Grafex Galax BOJ SWINGer BOJ DOBBel NYe HeSTeHeNGere PÅ lager STINGer 4S JaDe OPal xxl TOP DIaMaNT BrUKTHeNGer DelelaGer reparasjoner Uteboks i enkelrad leveres også i dobbelrad Dører og vinduer Tre - STÅl - PVC HeSTeGJerDe PrIMO TreGJerDe VINDSKJUl TIlBUD! BOJ NORGE 3x3m, 3x4m, 3x6m, 3x12m Kolbergveien 3, 1621 Gressvik Tel.: 69 38 38 00 Faks: 69 33 48 00 E-post: thorbjorn@boj.no www.boj.no 23
paralympics 24 Slik gjennomføres Paralympics 30. august Lagkonkurranse Grad II Lagkonkurranse Grad Ib 31. august Lagkonkurranse Grad IV Lagkonkurranse Grad III Lagkonkurranse Grad Ia 1. september Individuell mesterskapstest Grad II Individuell mesterskapstest Grad 1b Medaljeseremoni 2. september Individuell mesterskapstest Grad IV Individuell mesterskapstest Grad III Individuell mesterskapstest Grad 1a Medaljeseremoni 3. september Kür Grad II Kür Grad Ib Medaljeseremoni 4. september Kür Grad IV Kür Grad III Kür Grad 1a Medaljeseremoni individuelt og lag tenkte Shit. Jeg skal til OL. Det var en lykkerus av en annen verden. Marianne er glad og takknemlig. - Så heldig jeg er. Det er ikke noen selvfølge at man kan ha hest, og jeg er kjempetakknemlig for å ha en slik hest. Han er helt unik. Han har alt. Han kan gå hele veien. Han er en Once in a lifetime hest, stråler Marianne. Hun har ikke kommet hit alene. Det har vært mye hjelp og støtte hele veien. Marianne roser det profesjonelle opplegget hun får ved å trene for Helljesen. Hun rir også for Paul Fielder. - De to er et dreamteam. Det er flotte mennesker som jeg er så heldig å få være rundt. Fantastico er bare sju år, men viser store kvaliteter. I Nordisk/Baltisk mesterskap vant Marianne og Fanta to gull. Ett individuelt og ett med laget. Enda et mål var nådd. - Det absolutt hyggeligste var at jeg kom meg over 70 prosent. Jeg visste at det bare var små justeringer, så det var en skikkelig opptur. Nå vet jeg at jeg er der de beste ligger, sier Marianne. Og foran Paralympics er det fint å ha. - Hesten er god nok for pallen hvis jeg finner de rette knappene. Men målet er å få en god ridefølelse. Jeg har ikke vært med før. Det blir en ny setting, men jeg har konkurrert mot mange av dem før. Klarer jeg å komme meg over 70 prosent, så kan jeg komme høyt opp, men fokus er å få hesten på plass og at jeg skal gjøre oppgavene mine. Jeg skal ikke kaste bort tiden med å være nervøs, jeg skal nyte hvert steg, ler Marianne. Store utfordringer Mariannes utfordringer på hesteryggen er at bekkenet tipper mot høyere, og ankelen er stiv. Hun har nerveskader i venstre bein. Tre nerver ligger i konstant klem som gjør at muskulaturen ikke får den stimuli de skal ha, slik at beinet er svakere og fungerer tregere enn det andre. Dette har plassert henne i grad 4. Til tross for mye ridetrening er hun fortsatt der, og vil ikke bli noe bedre. Det bryr ikke Marianne seg så mye om. - Jeg er et bevis på at alt er mulig. Dette har vært det store målet siden jeg var ung. Jeg er takknemlig for å få muligheten. Marianne er positiv. Livet har blitt bedre. Marianne og Fanta holder til på Vinterbro. Nå lykkes hun på hesteryggen og privat. Marianne er utdannet akupunktør og hypnoterapeut. Hun jobber mye med psykisk syke pasienter og traumebehandling. Mariannes dyrekjøpte erfaring har kommet til stor nytte for hennes pasienter. - Jeg begynte på Akupunkturhøyskolen året etter kræsjen. Etter fem år gikk jeg ut med A på Bacheloroppgaven, sier Marianne. Hun vil vise at det nytter. - Det meste sitter mellom øra, ler
Jens Lasse Dokkan og Lagos Ikaros har liten fartstid sammen, men det ble sølv i nordisk mesterskap. (Foto: Roland Thunholm) Marianne. Hun elsker jobben sin. Det gir mye å kunne hjelpe andre. Hun har også holdt foredrag. Det største var om trafikksikkerhet for 150 soldater i Trondheim. Men hun holder også foredrag om mestring og fokus. Det umulige er mulig og Veien tilbake til livet. Hun har vokst og lært, og mener hun har et bedre liv i dag enn før ulykken. Men det er fortsatt mye å jobbe med. - Jeg vil for mye. Det er en overlevelsesmekanisme som til tider blir for sterk. Det må jeg jobbe med, men jeg har lært å være til stede i livet og nyte, smiler Marianne. Fantastico er drømmehesten. Anne-Cecilie Ore og Ballantine er en ekvipasje som kan hevde seg helt i toppen. To veteraner på Norges lag Deltakelsen for Norges lag i Paralympics i London i 2012 satt langt inne denne gangen. Etter at man nærmest har kunnet spasere seg til deltakelse i tidligere mesterskap, ble kvalifiseringen vanskelig. Laget klarte ikke å kvalifisere seg gjennom lagkonkurransene. To ryttere var imidlertid så høyt oppe på rankingslistene at det gav to plasser til London, og en tredje rytter lå så i vannskorpen at da et par ryttere som var ranket over ikke kunne delta, ble det en tredje billett for Norge. Og dermed et lag. Grunnene til at det gikk så tungt i sesongen 2011-2012 var et sammentreff av omstendigheter. Det internasjonale nivået har skutt i været på kort tid, med mange nye nasjoner, topp ryttere og topp hester. Konkurransen er dermed en helt annen enn for bare noen år siden. I tillegg ble det et norsk generasjonsskifte på hestesiden, to av de helt store stjernene sluknet, og det tok sin tid før de nye kombinasjonene satt. Nå sitter de til gjengjeld godt, og med full klaff kan Norge igjen være i medaljebildet. Størst spenning knytter det seg nok til veteranen Jens Lasse Dokkan. Hans hest Sisco ble skadet i vår, og mange var i sving med å finne ny hest til ham. I Nordisk mesterskap var han klar med lånte Logos Ikaros, og det gikk såpass bra fra første øyeblikk at det ble sølv der individuelt og gull med laget. Men det blir en tøff oppgave å starte i Paralympics med bare noen måneders samarbeid. Jens Lasse Dokkan er med sine 51 år en skikkelig nestor i det norske laget. Han har ridd fire Paralympics tidligere, på lånte og egne hester. Det har resultert i fire medaljer, bronse individuelt og lagbronse i Sydney 2000, samt sølv individuelt og bronse i lag i Hong Kong i 2008. Jens Lasse er rytter på heltid og bosatt i Danmark. Anne-Cecilie Ore (33) har ridd Ballantine siden i vinter, og her ble det klaff direkte. Det har vært spekulert i om Anne-Cecilie har muligheter til å beholde denne hesten, men det blir i hvert fall London-deltakelse. Hun har høye plasseringer med hesten i topp internasjonalt selskap, og er en medaljekandidat om alt går bra. Anne-Cecilie er også en veteran i Paralympics-sammenheng. Hun debuterte bare 16 år gammel i Atlanta, og vant to gull! I Sydney ble det to sølv fire år etter, siden har hun ikke startet Paralympics. Anne-Cecilie Ore er utdannet fysioterapeut. Hun bor og jobber i Tyskland. 25