NR. 2 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE EØS. og den lokale handlefriheten. av Dag Seierstad

NR. 2 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE 1999 EØS og den lokale handlefriheten av Dag Seierstad

EØS og den lokale handlefriheten NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 1

1999 Nei til EU / Dag Seierstad Trykk: PDC Tangen Printed in Norway ISSN 0806-8224 Opplag 28.000 I 1999 vil det komme ut 4 hefter i Nei til EUs skriftserie. Heftene sendes til alle som har betalt full medlemskontingent. Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass 1 0181 Oslo Telefon: 22 20 90 50 Telefaks: 22 20 90 55 E-post: neitileu@neitileu.no http://www.neitileu.no SIDE 2 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

Innhold Innledning: Hva er EØS? Del 1: Offentlige innkjøp og byggeoppdrag Krav om lærlinger? Dele opp anbud? Krav om tariffavtale? Faren for lønnsdumping Anbudskrav på kryss og tvers Blir det billigere? Stivbeint regelverk blir dyrt Ingen vil forby anbud! Viktig å utnytte de mulighetene som fins Del 2: Virkninger for distriktspolitikken Distriktspolitikk på nåde Ingen vits i å være omstillingskommune Stramme rammer for lokal støtte EØS-regler rammer vidt og bredt Avgiften som ikke skal graderes Når ESA granskes Del 3: EØS som ferdighus fra Brussel Dyrt å miste handlefriheten Uoversiktlig og tungvint Distrikts-Norge rammes Nytter det å slåss mot EØS? Studieplan NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 3

Innledning: Hva er EØS? EØS OG DEN LOKALE HANDLEFRIHETEN EØS er en avtale mellom EU på den ene sida og Norge, Island og Liechtenstein på den andre. Denne avtalen oppretter et "Europeisk økonomisk samarbeidsområde" (EØS) og fører Norge "halvveis inn i EU". EU = indre marked + union EU er dels et "indre marked" og dels en "union". EØS binder oss det til indre markedet, men holder oss utafor viktige deler av unionen. Det indre markedet bygger på de fire markedsfrihetene til EU: Det skal være fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Unionen omfatter alt det som EU utvikler av felles politikk på ulike saksfelt. EU har i 30 år ført en felles handelspolitikk utad og en felles landbrukspolitikk på vegne av medlemsstatene. Etter hvert har EU tatt over stadig flere politikk-områder fra medlemsstatene. Maastricht-traktaten (vedtatt i desember 1991) setter som mål "en stadig tettere union" som overtar de sentrale delene av den økonomiske politikken og som fører en felles utenrikspolitikk overfor omverdenen. Amsterdam-traktaten (vedtatt i juni 1997) innfører overnasjonalitet også når det gjelder politi- og justissamarbeid. EØS som EUs indre marked EØS svarer til det EU kaller sitt indre marked. EØS-reglene er ord for ord de samme som EU-reglene for det indre markedet. Hovedprinsippene for det indre markedet er fastlagt i traktatgrunnlaget for EU fram til 1993 i Romatraktaten, deretter i Maastricht-traktaten. I tillegg sikres den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft gjennom et stort og detaljert regelverk. Dette regelverket er under stadig endring og utvikling. Alle nye EUregler for fri flyt skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Det betyr at alle EU-reglene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft også gjelder i Norge. Dette EØS-regelverket er på rundt 1700 EU-lover (direktiv eller forordninger) i et omfang på over 15.000 sider, og det øker med 50-100 lover i året. Disse lovene går foran enhver norsk lov som måtte være i strid med dem. Bedre enn medlemskap, men... SIDE 4 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

For Norge er EØS bedre enn medlemskap i EU. Innen EØS kan vi fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk og med visse begrensninger vår egen oljepolitikk. Vi står fritt til å legge opp vår egen handelspolitikk overfor land i Øst-Europa og i andre verdensdeler. Og vi bindes ikke opp i en framtidig union med felles mynt, felles pengepolitikk og sterk samordning av statsbudsjettene. Vi har også en større handlefrihet i utenriksog sikkerhetspolitikken. Men EØS er i sine grunntrekk det samme som EU. EØS tvinger EUs regelverk for grenseløs fri flyt inn i Norge. EØS betyr samme fjernstyring av norske samfunnsvilkår men ikke på så mange områder som hvis Norge var medlem av EU. EØS begrenser handlefriheten til norske myndigheter, først og fremst på det økonomiske området og i miljøpolitikken. Det er Stortinget og statlige myndigheter som får handlefriheten mest beskåret, men også lokal Da innenrikspolitikk ble utenrikspolitikk Mye innenrikspolitikk ble utenrikspolitikk da Norge gikk inn i EØS. Fiskeleveranser og næringsstøtte, posttjenester og kommunale innkjøp, asbest-regler og flaskestørrelser, alkoholomsetning og tilsettingsstoffer i mat alt ble utenrikspolitikk. Alt dette angår heretter "fremmede makter" så mye at Stortinget i 1992 ga fra seg viktige deler av lovgivningsmakten til EU ved å godta EØSavtalen. Det er EU som nå fastlegger norske sikkerhetskrav til maskiner og biler, norske helsekrav til produkter, norske forskrifter for kommunale innkjøp og for merking av helsefarlige stoffer. At vi følger reglene, overvåkes nøye og fra to hold. Det overordnede overvåkingsansvaret ligger på EFTAs overvåkingsorgan ESA og på EFTAdomstolen. I tillegg passer departementene våre på. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 5

handlefrihet rammes på viktige punkter. Del 1: Offentlige innkjøp og byggeoppdrag Frihandelsavtalen med EU, den vi hadde fra 1974 til 1993, hadde ingen regler for offentlige innkjøp eller offentlige byggeoppdrag. Det innebar at norske myndigheter innen de rammer som ble satt av GATT (nå av WTO) sto fritt til å foretrekke norske leverandører og norske entreprenører. Dette gjaldt både for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. EØS-avtalen betyr at alle større offentlige innkjøp må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området, dvs. i 15 EU-land, Norge, Island og Liechtenstein. Det gjelder både ved kjøp av varer og av tjenester. De aktuelle tjenestene spenner over et så vidt spektrum som renhold, rensing av kloakk, banktjenester, forsikring og vedlikehold av kommunale bygg. Ved disse anbudene må leverandører av varer og tjenester fra andre EØSland stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. Hovedregelen er at alle kjøp av varer og tjenester over 1,6 millioner kr. skal meldes til et anbudsregister i Brussel. For kjøp innen telesektoren er nedre grense satt til 4,8 millioner kr., mens den er 3,2 millioner kr. for kjøp av transporttjenester og innen vann- og energiforsyningen. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her er nedre grense satt til 40 millioner kr. I Norge er det EFTAs overvåkingsorgan ESA som har til oppgave å passe på at billigste tilbud velges. (I de 15 EU-landa er det EU-kommisjonen som passer på at regelverket følges.) ESA har for sin del slått fast at det er ulovlig å ta hensyn til lokal sysselsetting sjøl om kontraktene ligger under de grenseverdiene som utløser EØS-anbud. Det ser ut til at norske myndigheter har godtatt denne tolkningen av EØS-reglene. Krava om åpne EØS-anbud gjelder ikke bare offentlige myndigheter, men også selskap som driver sin virksomhet på grunnlag av konsesjon fra det offentlige. Det betyr for eksempel at olje- og gassutvinningen på kontinentalsokkelen må følge de samme reglene som en kommune eller en SIDE 6 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

offentlig etat: Kjøp av varer og tjenester over 1,6 millioner kr. og byggeoppdrag over 40 millioner kr. må legges ut på EØS-anbud i alle 18 EØS-land. Inngrep i lokal handlefrihet Det er ingen tvil om at EØS-regelverket på disse områdene begrenser den lokale handlefriheten. Prisdirektoratet gjennomførte i november 1993, bare uker før EØS-avtalen trådte i kraft, en spørreundersøkelse i kommunene. 67 kommuner oppga da at de ofte eller alltid favoriserte lokale leverandører. Det er sannsynlig at dette tallet egentlig skulle vært mye større. For det første "underraporteres" det: Det er ikke opplagt at en vil innrømme at det tas lokale hensyn ved valg av leverandør. Eller som det ble kommentert i "Næringslivets Ukeavis" 26.11.93: "Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at hele 67 kommuner og én fylkeskommune åpent erkjenner at de fører en innkjøpspolitikk mange leverandører vil hevde er diskriminerende." For det andre er det sannsynlig at mange kommuner høsten 1993 var i ferd med å gi opp tidligere praksis med å gi lokale leverandører fortrinnsrett. EØS-avtalen var for lengst vedtatt og skulle tre i kraft 1. januar 1994. Det var ingen grunn til å stå fram som en kommune som kunne komme til å opptre i strid med EØS-reglene. For det skulle snart vise seg at EØS-reglene var ment på alvor. Nes kommune dømt Gjelder EØS i Kautokeino? Finnmark Arkitektkontor la inn billigste tilbud da Kautokeino kommune skulle bygge nytt helsesenter til 50 millioner kroner. Kommunen valgte likevel et lokalt firma først og fremst for å sikre seg god og nær kontakt under byggeprosessen. Finnmark Arkitektkontor som tross navnet ikke hadde noen arkitekt bosatt i Finnmark gikk til sak mot kommunen. I Alta herredsrett ble kommunen frikjent, blant annet med denne begrunnelsen: "Det kommunale selvstyre legger opp til en viss valgfrihet og skal dette selvstyre ha noen mening, må kommuner få lov til å følge visse prioriteringer og ikke bare la seg bestemme av kriterier lagt av andre." Konklusjonen var derfor: "EØS-reglene kan ikke påberopes i denne sak." Norsk Lysingsblad skrev i en krass kommentar til dommen at "norsk lov er satt til side av herredsretten". Underforstått: å sette til side en EØS-regel er å sette til side norsk lov. Spesialkonsulent Erik Eidem i Kommunenes Sentralforbund var enda klarere: "Alta herredsrett er helt på jordet hvis den mener at EØS-regelverket ikke gjelder i Kautokeino". NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 7

Nes kommune på Romerike ga søppeltømmingen i kommunen til et lokalt firma sjøl om Oslo-firmaet Norsk Gjenvinning AS hadde lagt inn et tilbud som lå 21.000 kroner lavere. Det var riktig nok småpenger i forhold til en kontrakt på 20 millioner kroner over sju år. (Romerikes Blad 21.8.96) Norsk Gjenvinning gikk til rettssak, og Nes kommune tapte både i herredsretten og i lagmannsretten. Da valgte kommunen å bøye seg for EØSjusen sjøl om 39 av 41 kommunestyremedlemmer var overbevist om at de hadde valgt den beste løsningen. Som ordføreren sa det: "Resultatet er at kommunens knapt 16.000 innbyggere og 6.000 husholdninger vil få et dårligere renovasjonstilbud. Ikke minst gjelder det overfor kommunens mange gamle." (Aftenposten 19.6.97) For Nes kommune ble saken dyr. Kommunen måtte betale 2 millioner kroner til Norsk Gjenvinning AS som kompensasjon for den gevinsten selskapet ikke fikk da det gikk glipp av kontrakten. (Dagens Næringsliv 25.10.96) Krav om lærlinger? ESA reagerte alt i 1994 på oppdragsreglementet til Tinn kommune. Der sto det at en ved byggeoppdrag ville legge vekt på om firmaet hadde lærlinger. Et slikt krav ville ESA ikke godta. Her er EØS-logikken ganske sær: Siden ikke alle EØS-land har lærlingordninger på linje med den norske, kan ikke Tinn kommune legge vekt på om bedrifter har lærlinger. Ikke en gang om alle de aktuelle søkerbedriftene er norske! Vurderingen til ESA kolliderte her med et rundskriv som Kommunal- og arbeidsdepartementet hadde sendt ut i 1992 til alle landets kommuner. Der ble det anbefalt at byggherren "i tillegg til vanlige forretningsmessige vurderinger, også legger vekt på om entreprenøren har lærlinger". Etter pålegg fra Nærings- og energidepartementet vedtok Tinn kommunestyre i desember 1994 å endre oppdragsreglementet sitt. Setningen om at det kan "legges vekt på om entreprenøren har lærlinger" er endret til at det kan kreves "en lærlingordning på det tidspunkt kontrakten skal gjennomføres". (Instruks for kontrahering av bygg og anleggsarbeider i Tinn kommune, 10g) Dette må forstås dit at Nærings- og energidepartementet mener at et krav om lærlingordning ikke er i strid med EØS-reglene. Om ESA har samme vurdering, er mer uvisst. Det vil først vise seg hvis nye klager kommer, eller nye saker oppstår. I februar 1995 fulgte Kommunenes Sentralforbund opp med et rundskriv der det heter: "Hvis oppdragsgiver ønsker å kreve at den som får tildelt en kontrakt skal ha en lærlingordning,... må det ikke formuleres slik at det vil kunne virke diskriminerende overfor utenlandske SIDE 8 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

entreprenører/leverandører." Det er altså mulig å stille krav om lærlinger og lærlingordninger ved norske bedrifter som vil ta på seg et offentlig oppdrag, men det er ikke mulig å stille samme krav til utenlandske bedrifter. Det er heller ikke lov til å la norske bedrifter med lærlinger av den grunn gå foran utenlandske bedrifter uten lærlinger. Dele opp anbud? EØS-avtalen forbyr å dele opp innkjøpene over året slik at en på den måten kommer under de årlige grenseverdiene som er satt. Og det passes nøye på. I juni 1994 fikk Troms fylkeskommune en påpakning fra Nærings- og energidepartementet fordi fylkeskommunen splitta opp innkjøpene av legemidler. Dermed kom de enkelte innkjøp under grensa på 1,6 millioner kroner slik at de ikke ble lagt ut til åpent EØS-anbud. ESA går til motsatt ytterlighet. Det skjedde for eksempel da Rennesøy kommune i 1994 skulle inngå ny kontrakt om søppelkjøring. Kommunen kom fram til at kontrakten lå under grenseverdien på 1,6 millioner kroner og fulgte derfor ikke anbudskravet i EØS-avtalen. Likevel reagerte ESA. Det sto nemlig i kontrakten at det var muligheter for at den kunne forlenges ut over kontraktperioden. Dermed mente ESA at kontrakten hadde en verdi på mer enn 1,6 millioner. Nedre Eiker kommune tok høsten 1995 derimot ikke sjansen på å forlenge kontrakten med det lokale firmaet Kjell Horgen om å hente og transportere søppel til den lokale fyllplassen. Kommunen var i ferd med å innføre kildesortering og så klare fordeler ved å fortsette samarbeidet med en lokalkjent arbeidsstokk. Men sjansen på en rettssak med en forbigått konkurrent ville rådmannen og hovedutvalget for teknisk sektor ikke ta. (Drammens Tidende/Buskeruds Blad 22.6.95) Miljøkrav til innkjøp? Stavanger kommune har vedtatt et innkjøpsreglement som sier at miljøvennlige innkjøp kan velges sjøl om det kan bli inntil 10 prosent dyrere. (Kommunal Rapport 6.2.98) Er en slik regel i samsvar med EØSreglene? Det avgjørende er at miljøkrava er spesifisert på forhånd i utlysingsteksten. Det er ofte vanskelig å spesifisere slike krav når det gjelder en vare som skal kjøpes. Det er for eksempel ikke lov til å stille krav til at den må være produsert på en miljøvennlig måte, bare til varens egenskaper mens den brukes. Det kan antakelig stilles avfallskrav til varen, for eksempel at materialene kan gjenvinnes, kan brennes eller at de brytes naturlig ned. Det nytter ikke å velge en dyr løsning sjøl om begrunnelsen er at den er mer miljøvennlig hvis en billigere løsning oppfyller krava i NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 9

Krav om tariffavtale? I mai 1994 reagerte Kommunal- og arbeidsdepartementet mot et vedtak i Odda kommunestyre 16.3.94 om å kreve tariffavtale i firma som skal konkurrere om oppdrag for Odda kommune. Vedtaket i kommunestyret ble satt ut av kraft inntil videre med henvisning til at det kunne være i strid med EØS-avtalen. Det endelige vedtaket fra departementet kom 6.12.94 ei uke etter folkeavstemningen om EU-medlemskap. Der blir det fastslått at vedtaket i kommunestyret er i strid med EØS-avtalen og derfor må kjennes ugyldig. Det er interessant å merke seg at brevet fra Gunnar Berges departement gikk ut halvannen uke etter at landets statsminister i den siste TV-sendte partilederdebatten foran folkeavstemningen brukte ordet "løgn" da Anne Enger Lahnstein sa at EU-medlemskap ville true faglige rettigheter. I dette tilfellet var viktige faglige rettigheter trua allerede av EØS-avtalen. Ved å oppheve vedtaket i Odda kommunestyre har Kommunal- og arbeidsdepartementet valgt en uhyre snever tolkning av EØS-reglene om offentlige anbud. Hvis EØS-avtalen ikke tillater krav om tariffavtale i firma som ønsker offentlige oppdrag, er den lokale handlefriheten kraftig beskåret. Likevel er det mulig å komme et stykke på vei uten å risikere reaksjoner. Narvik og Enebakk er eksempler på kommuner som har stilt krav om "lønns- Eksempler på lønnsdumping På Gardermoen har portugisiske himlingsmontører gått for ei lønn på 25 kroner timen pluss en diett som angivelig var såpass raus at de kan ha hatt en brukbar lønn. Men norske tillitsvalgte har ikke rett til innsyn, og Fellesforbundet sentralt lot saken skure. Ved Slipen Mek. i Sandnessjøen ble det vinteren 1998 leid inn polske verftsarbeidere til en lønn av 40-50 kroner i timen. Samtidig ga Arbeidstilsynet dispensasjon for ei arbeidstid langt utover vanlig nivå. Ved opplevelsessentret Polaria i Tromsø ble britiske bygningsarbeidere samme vinter lønna etter engelsk tariff i direkte strid med EU-direktivet om utstasjonert arbeidskraft. Dette direktivet åpner for at Norge kan kreve at utenlandske arbeidere lønnes etter norsk tariff. Den ligger godt over de engelske. Samtidig drev rumenere med sveising og montasje av rør ved Finnfjord Smelteverk i Troms. Da den norske fagforeningen ved verket ville vite hvilke lønninger de fikk, møtte de ingen forståelse fra statssekretæren i Arbeids- og administrasjonsdepartementet: "Utlendinger på arbeidsoppdrag i Norge må kunne lønnes etter hjemlandets tariffer. Det er som å kjøpe varer fra andre land." (Nordlys 4.3.99) Nærmere en offentlig godkjenning av lønnsdumping er det ikke mulig å komme. SIDE 10 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

og avtalevilkår på linje med norsk tariffavtale". Det som ikke godtas, er åpenbart å kreve faktisk tariffavtale. Problemet med vagere formuleringer er at krava da juridisk sett kan være oppfylt for eksempel dersom lønningene i det aktuelle firmaet ligger på nivå med minstelønna i norske tariffavtaler innen bygge- og anleggsbransjen. Som kjent ligger de avtalefestede minstelønninger langt under det faktiske lønnsnivået i bransjen. Faren for lønnsdumping Anbudskamp gjør arbeidsplasser utrygge og kan presse lønns- og arbeidsvilkår nedover. Et spansk firma vant i 1995 anbudskampen om oppussingen av tre SAS-hotell og ga deretter et skoleeksempel på hvordan EØS-avtalen åpner for lønnsdumping. De spanske arbeiderne fikk betalt langt under tariffbestemt minstelønn i Norge, kanskje helt ned i 22 kroner timen. Eksemplet gir en brutal påminning om hvor hjelpeløs norsk fagbevegelse står i slike situasjoner. Under EØS-debatten i 1991-92 satte LO som ufravikelig krav at norske lønns- og avtalevilkår måtte gjelde når utenlandske firma tar på seg byggeoppdrag i Norge. Garantien som ble gitt LO, kom i form av en ny lov om "allmenngjøring av tariffavtaler". For at denne loven skal tas i bruk, må en først vite og deretter påvise at de utenlandske arbeiderne jobber under tariffbestemt minstelønn. Så må LO sentralt kreve saka fram for den såkalte Tariffnemnda som deretter kan avgjøre at en bestemt tariffavtale skal gjelde for alle slike byggeoppdrag. Men da er det som regel for seint. Jobben er gjort, de utenlandske arbeiderne er reist, og firmaet ikke til å nå. Dessuten er det vanskelig nok å påvise at lønnsdumping foregår. Ved Anbud innen kollektivtransporten De siste åra har det rundt om i landet vært stor debatt om innføring av anbud på buss- og ferjetransport. Stortinget har vedtatt en samferdselslov som åpner for bruk av anbud, og loven er fulgt opp svært så håndfast fra statens side. Fylkeskommunene og Oslo kommune fikk i forbindelse med statsbudsjettet for 1995 beskjed om at overføringene til samferdselsformål var redusert med 140 millioner kroner fordi staten forutsatte at de ville spare så mye på å ta i bruk anbud. Tilsvarende kutt har det vært ved hvert eneste statsbudsjett etter 1995. Mange steder har en derfor følt seg pressa til å legge buss- og ferjeruter ut på anbud. I debatten omkring anbud har mange hatt den oppfatningen at EØS-avtalen ligger bak. Men det er ikke riktig. EUs tjenestedirektiv omfatter ikke kollektivtransport. Det betyr at Norge her går lenger enn EU krever av oss gjennom EØS-avtalen. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 11

SAS-hotellene turte ingen av de spanske arbeiderne stå fram med opplysninger om lønns- og arbeidsforhold. Det spanske byggefirmaet besvarte ingen henvendelse, verken fra lokale fagforeninger eller fra Fellesforbundet sentralt. Hadde lønnsnivået vært på høyde med norsk tariff, ville verken arbeidere eller firma hatt noen grunn til å holde det hemmelig. Lønnsdumping løser likevel ikke alle problem for prisbevisste byggherrer. Det fikk SAS-hotellet i Bodø merke. En oppussing for 25 millioner kroner endte i noe Dagens Næringsliv (21.9.95) over ei helside kalte "et mareritt": "Det meste som kunne gå galt, gikk galt. Fliser løsnet eller var skjeve og skakke, og vegger ramlet ned." I EØS-sammenheng vil vi nok likevel stadig få høre hva "vi" har spart på EØS-avtalens anbudsregler. Nå er det ikke slik at det ville vært forbudt for Norge å legge større innkjøp og byggeoppdrag ut på anbud i Vest-Europa dersom vi ikke var medlem av EØS. Tvert i mot. Leverandører og entreprenører i andre land ville juble for hvert oppdrag de kunne få. Hvis en derfor i utvalgte situasjoner vil bruke internasjonale anbud for å holde byggekostnadene nede, trenger vi ikke EØS-avtalen for å gjennomføre slike anbud. Anbudskrav på kryss og tvers Tinn kommune fikk i juni 1994 et krav fra ESA om å endre rutinene ved kommunale byggeoppdrag. Det skjedde da Tinn kommune ga en rørleggerjobb til et firma på Rjukan til tross for at andre bedrifter lå under i pris. I dette tilfellet var det ikke noe krav om EØS-anbud fordi jobben lå under grenseverdien på 40 millioner kroner. Men kravet om at billigste tilbud skal velges, gjelder i følge ESA uansett størrelse på jobben. Ordfører Olav Ulleren sa rett ut: "Vi føler oss umyndiggjort. "(Dagens Næringsliv 22.8.94) Verksted i kommunen? I mai 1995 reagerte Nærings- og energidepartementet overfor kommunene Molde, Kristiansund, Levanger og Steinkjer. For at rørleggerfirma skulle få oppdrag, stilte disse kommunene krav om at firmaene hadde verksted i kommunen. Denne såkalte verkstedklausulen fins i mange kommunale regelverk. Kommunene begrunner vanligvis verkstedklausulen med at det bør være lett å få tak i rørlegger på kort varsel i krisesituasjoner, ved ledningsbrudd og lignende. Men departementet insisterte på at kravet var i strid med EØS-avtalen. For mange sparedusjer: Da Oslo kommune i 1996 ville dele ut gratis sparedusjer til alle som ønskte det, var innkjøpet av sparedusjer ikke lagt ut på anbud. Sparedusjene kosta mindre enn den grensa på 3,2 millioner kroner som er satt for energisektoren, men siden sparedusjene ikke hadde noe med driften av Oslo Energi å gjøre, hevda jurister i Næringsdepartementet at det var den vanlige grensa på 1,6 millioner kroner SIDE 12 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

som gjaldt. (Arbeiderbladet 30.4.96) Lokaltakst til skoler: Telenor måtte i 1996 trekke tilbake et tilbud til 250 skoler om at de skulle få betale lokaltakst ved bruk av Internett-pakka til Telenor. En konkurrerende databedrift klagde tilbudet inn for Statens Teleforvaltning som fastslo at tilbudet var i strid med EØS-avtalen. (Arbeiderbladet 5.6.96) Andøy kommune skulle bygge et større kaianlegg og ga oppdraget til nest-billigste anbyder, en lokal entreprenør. Saken endte med forlik ved at Andøy kommune dekte selskapets kostnader ved å delta i anbudskonkurransen. (Gudbrandsdølen/Dagningen 18.10.96) Stoltenberg brøt EØS-reglene: Det statsbudsjettet som Jens Stoltenberg la fram 13. oktober 1997, var trykt i strid med EØS-reglene. Med alle tilleggsdokumenter var det snakk om et trykkeoppdrag på 4 millioner kroner, langt over grensa på 1,6 millioner. Men oppdraget var aldri lagt ut på anbud og Riksrevisjonen reagerte. Statens forvaltningstjeneste prøvde å unnskylde seg med at hemmeligholdet omkring budsjettet gjorde at en kunne se bort fra anbudskravet. Men den gang ei. Kravet til hemmelighold fram til sperrefristen får heller legges inn som strengt presiserte krav i anbudsutlysningen, var svaret fra Riksrevisjonen. (Dagens Næringsliv og Aftenposten 30.9.97) Blir det billigere? EØS-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere vil presse prisene nedover. Men det går ikke alltid slik. Flinkeste gutt i klassen "Jeg er redd for at Norge skal ende med å praktisere EØS-reglene strengere enn EU-landene selv. Vi risikerer å prøve å være den "flinkeste gutten i klassen" når det gjelder innkjøpsregler." Slik ordla direktør Per Espeli i Kommunenes Sentralforbund seg til Dagens Næringsliv (29.8.95). Det er regelverket omkring offentlige innkjøp og byggeoppdrag det dreier seg om. Det er debatt om dette regelverket også i EU. EUs næringsliv opplever reglene som alt for kompliserte og byråkratiske. Det krever store ressurser å holde seg oppdatert "også for et storkonsern som Mercedes-Benz" som det ble sagt på en internasjonal EØS-konferanse i 1997. Et særlig problem er det at EØS-reglene skal inn i så mange ulike nasjonale lovverk med svært ulike juridiske tradisjoner. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen UNICE har derfor kommet til den konklusjonen at regelverket må forenkles kraftig. Imens går Norge foran som et lysende eksempel på "annerledeslandet", landet som setter sin ære i å være mer katolsk enn paven når Roma- NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 13

Rennesøy kommune i Rogaland skulle kjøpe ny brannbil og hadde sluttført forhandlingene med leverandøren. Så fant kommuneledelsen ut at EØS-reglene krevde åpent EØS-anbud. Anbudet ble gjennomført, og den samme leverandøren hadde billigste tilbud. Men nå var prisen skrudd opp. Utgiftene til anbudsprosessen var blant annet lagt inn i anbudskravet. Rådmann Olav Pladsen i Rennesøy kommune forklarte fordyrelsen slik: "Jeg tror nok vi som en liten kommune med veldig stram økonomi også har blitt flinke til å forhandle frem gode avtaler. Det er også mulig at en leverandør strekker seg litt ekstra i forhandlinger med en liten, ikke alt for rik, kommune." (Dagens Næringsliv 3.7.95) Det er ingen tvil om at påbudet om EØS-anbud er både dyrt og tungvint for mange kommuner og offentlige instanser. Det koster arbeidstid og andre ressurser å sette seg inn i anbudsprosedyrene, utforme anbudsdokumentene slik at de kan lyses ut internasjonalt og gjennomføre vurderingen av de tilbudene som kommer inn på en slik måte at ingen klager. Alternativ: langsiktig leiekontrakt Hvis EØS-anbudene virkelig var fordelaktige, skulle en tro at også private firma ville legge store innkjøp og byggeoppdrag ut på noe som svarer til EØS-anbud. Det er det få tegn til. En ser seg naturlig nok omkring i markedet for å finne fram til billige løsninger, men noe så stivt og tungt som åpne anbud i 18 land, er det få private firma som velger. Det viser seg for eksempel når en kommune eller annen offentlig instans velger å inngå langsiktige leiekontrakter med private utbyggere i stedet for å stå som byggherre sjøl. Private utbyggere er ikke bundet av EØS-reglene, og de ser seg interessant nok heller ikke tjent med å gå til så åpne anbudsrunder. Tvert i mot bygger de ofte i egen regi. Det var det som skjedde da Selmer bygde nytt hus for Vegvesenet i Sør-Trøndelag i 1996. Dette skjer nå så ofte at advokat Arnhild D. Gjønnes i NHO slo alarm Dyrt å kjøpe billig Regnestykkene omkring EØS-anbudene kan ses fra mange sider for kommuner og fylkeskommuner. Det kan være penger å spare på billigere innkjøp og lavere byggekostnader. Men i distrikt med sviktende næringsliv kan det være atskillig mer penger å penger å tape dersom lokale leverandører og lokale byggefirma må bukke under i konkurransen. Fylkesordfører Sjur Hopperstad (Sp) i Sogn og Fjordane sa det slik da EØS-reglene for offentlige innkjøp og anlegg trådte i kraft 1.7.94: "Jeg er redd vi kan komme til å tape prisforskjellen og mer til når lokale arbeidsplasser går tapt, og skatteinngangen minker. Det nye regelverket gjør at fylkets forhandlingssituasjon blir blokkert. Det gir oss lite rom for å vurdere leverandører ut fra lokale interesser." (Dagens Næringsliv 1.7.94) SIDE 14 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

allerede i 1996: "Det behøver ikke være brudd på EØS-reglene, men det følger ikke intensjonene ved regelverket." (Dagens Næringsliv 2.1.97) Det kan naturligvis også være andre grunner enn det å unngå EØSregelverket som fører til at offentlige byggherrer velger langsiktige leiekontrakter med private utbyggere. Men de private byggherrene står fritt i forhold til EØS-reglene, og de velger sjelden noe som likner på et EØSanbud. I stedet henter de inn anbud fra ei handplukka gruppe tilbydere. Men så står de da også fritt i forhold til EØS-reglene. Det burde kanskje også kommunene våre fått anledning til! Stivbeint regelverk blir dyrt EØS påtvinger oss et regelverk for offentlige innkjøp som blir byråkratisk, dyrt og til fordel for de største leverandørene. Statskonsult undersøkte ordningen våren 1997 og slo alarm, særlig over virkningene ved innkjøp av informasjonsteknologi. EØS-reglene forbyr kjøperen å forhandle med enkeltleverandører for å finne fram til best mulig tilbud der kvalitet, utforming og pris kobles. Forbudet gjelder alle innkjøp utenom tele, transport, vann og energi. Forbudet mot forhandlinger betyr at alle tekniske krav skal være formulert i anbudsutlysingen slik at en etterpå skal kunne se at billigste tilbud ble valgt. Dette forutsetter at kjøperen vet alt det som leverandørene vet om den teknologien som kan tilbys. I høringsuttalelsen sier Statskonsult at dette er som å "asfaltere krøtterstier": Reglene "kan være en redningsbøye for tungrodde industridinosaurer og hindre en dynamisk utvikling av nye bedriftstyper og verdikjeder". (Klassekampen 2.4.97) EØS-reglene forbyr dermed en framgangsmåte som norske kommuner og fylkeskommuner på 1980-tallet i stigende grad tok i bruk for å holde prisene på innkjøp og byggeoppdrag nede. Det er den såkalte "kontrahering etter forhandling". En går da i forhandling med den som gir det gunstigste tilbudet. Hensikten er dels å få prisen ned og dels å kunne avtale tekniske krav i større detalj enn det er mulig ved utlysningen av anbudet. Gir ikke forhandlingene tilfredsstillende resultat, kan en ta opp forhandlinger med en alternativ tilbyder. Konkurransen er økt I følge Nærings- og energidepartementet førte EØS-anbudene raskt til økt konkurranse. Norske firma begynte å engasjere seg utafor egen landsdel fordi de ikke lenger var redde for at lokale bedrifter skulle foretrekkes. Derimot var det få norske firma som satsa på anbud utenlands, og tilsvarende få norske kontrakter som er gått ut av landet. Det siste er det vanskelig å måle nøyaktig, fordi utenlandske selskap ofte er til stede i Norge gjennom norske agenter, datterselskap eller joint ventures (fellesselskap). NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 15

Små bedrifter rammes EØS-anbudene gir store bedrifter alle fordeler. Det er ofte så krevende å kaste seg inn i kampen om anbudene at små bedrifter gir opp på forhånd. Da byggingen av Statens hus i Tromsø ble lagt ut på anbud, hadde ikke Nord-Norges største arkitektfirma, Borealis, råd til å delta. Siden EØSavtalen trådte i kraft i 1994, er tallet på arkitekter gått ned med 7 prosent i Nord-Norge. (Nordlys 4.1.99) Denne metoden var i følge Statens bygge- og eiendomsdirektorat "meget alminnelig og velkjent" i kommuner og fylkeskommuner. I EU er den forbudt, og dermed er den på grunn av EØS-avtalen nå også forbudt i Norge. I en høringsuttalelse vurderte Statens bygge- og eiendomsdirektorat forbudet slik: EU-direktivet om offentlige anlegg "vil sette en stopper for denne form for kontrahering av totalentrepriser" og "skru klokken tilbake" til 70-åra med de farer for usikre byggekalkyler dette innebærer.... Utviklingen i Norge har imidlertid vist at man kan spare tildels betydelige beløp og få bedre og mer avanserte tekniske løsninger til rimeligere pris dersom man anvender den metode som er utviklet her i landet. Vi må også her på dette området beklage at EF-direktivet i hovedsak vil stanse en utvikling som vi mener ville være gunstig." (Høringsuttalelse av 5.9.89) Vegdirektoratet ga uttrykk for tilsvarende synspunkter. Dette forbudet mot "kontrahering etter forhandling" kan slå særlig uheldig ut for store prosjekt med snaue tidsfrister og stor risiko for uhell. Anleggsdriften i forbindelse med Romeriksporten på Gardermobanen er et slikt eksempel. Sikkerhet for ansatte og miljø koster penger, og det kan friste tilbydere å ta sjanser for å vinne kampen om anbudene. For Gardermobanen var det vanskelig å motvirke denne faren for risikogambling. Det var ikke lett å spesifisere på forhånd alle forhold som hadde med trygghet og risikosikring å gjøre. For det var entreprenørene som satt med erfaring og innsikt på dette feltet. (Klassekampen 18.10.97) Stramme tidsrammer, stramme budsjettrammer og hard konkurranse om oppdraget førte til at en i Romeriksporten havna på løsninger som kunne vært unngått dersom en kunne satt seg ned og gjennomgått alle sider ved prosjektet med aktuelle entreprenører. I stedet måtte en falle ned på billigste tilbud og la det bære eller briste. Det brast. Ingen vil forby anbud! Det offentlige kjøper hvert år for over 150 milliarder kroner. Hver prosent som kan spares ved billigere innkjøp, betyr en innsparing på halvannen milliard. Det er ingen tvil om at skattebetalerne er tjent med at en unngår sløsing med offentlige midler. Anbud kan sikkert være et nyttig verktøy for å holde utgiftene nede både SIDE 16 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

ved innkjøp og byggeoppdrag. Likevel kan det være grunn til å stille to spørsmål: Var det noen gode argumenter for å åpne EØS-anbud en gang for alle slik Stortinget gjorde da det godkjente EØS-avtalen eller burde bruken av så vidtrekkende anbud avgjøres lokalt ut fra hva som skal kjøpes og hva som skal bygges? Og skal billigste anbud velges uansett eller skal også andre hensyn trekkes inn? Kritikken mot EØS-avtalens anbudsregler betyr naturligvis ikke at Viktig å utnytte de mulighetene som fins EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, og overvåkingen av offentlige innkjøp og byggeoppdrag er streng. Det er likevel mulig å stille krav som ikke rammes av EØS-reglene. Det kan for eksempel stilles krav om skatteattest for å utelukke useriøse firma. De firmaene som vil delta i anbudsrunden, må da legge fram dokumentasjon for at de er à jour med innbetaling av skatter og avgifter. Det er også mulig å stille krav som indirekte gir lokale firma bedre utgangspunkt i anbudskampen, for eksempel krav til materialer, til at bygget skal utformes i samsvar med lokal byggeskikk og til at bestemte miljøhensyn og andre kvalitetskrav skal ivaretas. Ved innkjøp av utstyr kan krav om serviceavtale bidra til at lokale firma har et fortrinn. Forutsetningen er hele tida at krava kan forsvares ut fra objektive kriterier. Det viktigste er antakelig å speilvende anbudskrava. I stedet for å spesifisere tekniske krav, miljøkrav og liknende med sikte på å velge billigste tilbud som fyller krava, kan en gjøre det motsatte: fastsette en pris og deretter velge det tilbudet som gir best kvalitet på miljø, teknisk utforming osv. Forutsetningen er da at en på forhånd har klarlagt hvilke miljøkvaliteter og tekniske kvaliteter en vil legge vekt på i vurderingen av tilbudene. Dette er store krav å stille til en offentlig innkjøper eller byggherre med små ressurser, men innen EØS-avtalen er det knapt noen annen vei å gå hvis en vil unngå de uheldige virkningene av anbudskravet og ikke kan utføre jobben i egen regi. For det er ikke i strid med EØS-avtalen at en kommune gjør jobben med egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når bestemte tjenester skal utføres. Det er ingen EØS-regel som krever at arbeid utført av en kommunal etat må legges ut på anbud. Derimot er det ikke lov å gi kommunale eller fylkeskommunale aksjeselskap noen særbehandling. De kan ikke uten videre ta over arbeid som kommunens egne ansatte tidligere gjorde. De må konkurrere om anbudene på linje med ethvert annet firma. Slik kan EØS-reglene bli et argument mot den sterke tendensen til å opprette kommunale aksjeselskap for å ta seg av oppgaver som kommunenes egne ansatte har tatt seg av. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 17

alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de kjøper hvis det dreier seg om store innkjøp. Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på et åpent anbud i forhold til et begrenset anbud eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Med EØS-reglene havner vi lett i en tvangssituasjon: Vi må godta det billigste tilbudet ved et åpent anbud over hele EØS-området uansett. Del 2: Virkninger for distriktspolitikken Frihandelsavtalen vi hadde med EU fram til 1993 grep ikke inn overfor våre distriktspolitiske ordninger. Norge sto derfor fritt til å utforme sin egen distrikts- og næringspolitikk. EØS-avtalen innebærer at Norge har overtatt EUs regelverk for statlig næringsstøtte. Utgangspunktet for EU er at all statsstøtte er forbudt når den "vrir eller truer med å vri konkurransen" på en måte som kan påvirke samhandelen mellom medlemsstater i EØS. (Art.61) Det er likevel adgang til å gi regionalpolitisk støtte innen de rammer som settes i Roma-traktaten. De samme rammene er ord for ord tatt inn i EØS-avtalen. (EØS-avtalens art.61 er for eksempel identisk med Roma-traktatens art.92.) Det var helt uklart hva dette ville bety for de norske støtteordningene innen regional- og næringspolitikk da Stortinget i oktober 1992 vedtok å godta EØS-avtalen. Eller som det het i Brundtland-regjeringens EØSproposisjon: "Ingen enkeltordninger innenfor regionalstøtte eller øvrige statsstøtteordninger har vært gjenstand for forhandlinger eller godkjenning." (St.prp. nr.100(1992-93), s.173). Dette var høyt spill. Alle med innsikt i EU-systemet visste at alle elementene i regionalpolitikken vår måtte godkjennes av EU, både støtteområdet, virkemidlene og støttesatsene. Brundtland-regjeringen og stortingsflertallet (inkludert Bondevik og Sponheim) tok sjansen på at alt dette skulle avklares etter at Stortinget hadde meldt Norge inn i EØS. Når det gjelder støtteområdet og støttesatsene for den regionalpolitiske næringsstøtten ble det mindre endringer enn en kunne ha fryktet. Men ESA har for eksempel tvunget igjennom at støttesatsene i Finnmark og Nord- SIDE 18 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

Troms og i noen kommuner i Sogn og Fjordane måtte settes ned. Distriktspolitikk på nåde Den prinsipielle endringen er likevel fundamental: Fra 1994 er det EU som godkjenner både støtteområdet, virkemidlene og de maksimale støttesatsene. Stortinget kan ikke overprøve de konklusjonene en kommer fram til i Brussel. På lengre sikt kan dette bli skjebnesvangert for norske utkantdistrikt. I Norge er de regionale forskjellene i levestandard og arbeidsløshet langt mindre enn i de fleste EU-land. Det er ikke gitt at EU i lengden vil godta at Norge skal kunne støtte bedrifter i områder som i EU-sammenheng både har høy levestandard og lav arbeidsløshet, de to kriteriene som i EU kan begrunne regionalstøtte. I omstridte saker vil avgjørelsen til slutt tas i EF- og EFTA-domstolene. Begge domstolene skal dømme etter samme regelverk, og de skal dømme slik at det blir samme rettspraksis ved de to domstolene. Det sikres ved at det er EF-domstolen som skal rådspørres når det er tvil om hvordan en rettsregel skal tolkes. Disse domstolene har til oppgave å sikre at konkurransen skjer på like vilkår mellom for eksempel norske og spanske bedrifter. De regionalpolitiske ordningene skal være slik at det blir god balanse mellom norske og spanske bedrifter, ikke om det er god balanse mellom utkant og pressområder i Norge. Hva som blir utfallet dersom en spansk bedrift uten spansk regionalstøtte går til rettssak mot en norsk bedrift som får norsk støtte, men som ligger i et distrikt med langt større velstand og lavere arbeidsløshet enn den spanske, er uvisst. Det eneste som er sikkert, er at vi ikke lenger rår over vår egen regionalpolitikk. Vi er avhengig av hvilket regelverk EU utvikler, hvordan EU endrer dette regelverket, og hvordan EF- og EFTA-domstolene tolker dette regelverket. Ingen vits i å være omstillingskommune Røyrvik kommune søkte i august 1994 om å bli godkjent som omstillingskommune. Kommunen har et ensidig næringsgrunnlag og kan ikke lengre basere seg på tidligere nøkkelbedrifter. Omstillingskommuner har kunnet få tilskudd til investering og bedriftsutvikling på 10 prosent i tillegg til den støttesatsen som ellers gjelder for kommunen. Røyrvik ville som omstillingskommune kunne få investeringstilskudd opptil 45 prosent i stedet for de 35 prosent som gjaldt i Røyrviks SND-sone før EØS-avtalen trådte i kraft. EØS-avtalen senket den maksimale tilskuddsprosenten i denne sonen fra 35 til 30 prosent. Og da svaret fra Kommunal- og arbeidsdepartementet NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 19

endelig kom etter en runde innom ESA var det klart nok: I omstillingskommuner kan det fortsatt gis et ekstratilskudd på 10 prosent, men den øvre grensa på 30 prosent må ikke overskrides. Men i denne sonen er 30 prosent også øvre grense for kommuner som ikke er godkjent som omstillingskommuner. For tilskudd til bedriftsutvikling var endringen den samme. I stedet for en øvre grense på 75 prosent er det blitt ei grense på 50 prosent like mye som i kommuner som ikke er omstillingskommuner. Men 10-prosents-tillegget kan de få dersom summen altså holdes under 50 prosent. Det var ikke rart fylkesutvalget i Nord-Trøndelag reagerte på vegne av omstillingskommunene i fylket. Men det hjalp ikke. (Trønderavisa 16.4.96) Eksemplet viser hvordan norske myndigheter ikke lengre kan utforme regelverket for regionalpolitisk støtte. I tillegg øker avstanden til dem som har det siste ordet. Det betyr økt uvisshet og merarbeid for norske kommuner: "Det hele er blitt mer tungvint og byråkratisk. Det er ikke måte på hvilket skjemavelde og rapporteringssystem som er innført. Det hemmer småkommunene med en forholdsvis liten administrasjon." (Ordfører Magnar Namsvatn i Røyrvik kommune til Trønderavisa 23.1.95) Stramme rammer for lokal støtte Det er først og fremst Stortingets handlefrihet som reduseres på det regionalog næringspolitiske feltet. Men nettopp derfor vil det bli ekstra følbart om også den lokale handlefriheten begrenses. Vi har i forrige avsnitt sett hvordan offentlige innkjøp og offentlige byggeoppdrag ikke lenger kan brukes som ledd i en lokal næringspolitikk. EØS-avtalen setter også andre grenser for den lokale handlefriheten EØS-avtalen setter for eksempel et tak for hva kommuner kan gi i Miljøstøtte oppfattes som næringsstøtte Ett forhold som ESA har reagert på, er det norske regelverket for miljøstøtte til bedrifter. ESA oppfatter miljøstøtte på linje med enhver annen næringsstøtte. Den skal dermed vurderes på linje med støtte som skal bedre bedriftens konkurranseevne. ESA godtar ikke at miljøstøtte kan gis og bør gis ut fra rent miljøpolitiske hensyn, og at det da vil være urimelig å putte den i samme bås som vanlig næringsstøtte. Dette betyr at en bedrift som får særlig miljøstøtte, for eksempel til bedre rensing, til mer miljøvennlig utnytting av råvarene eller til gjenvinning av avfall som ellers ville belaste lokale søppelfyllinger, ikke kan gis større samla tilskudd enn bedrifter som ikke legger om miljøprofilen sin. For landet som helhet betyr dette at det vil ta lengre tid å utvikle et næringsliv i bedre økologisk balanse med naturen. Lokalt betyr det at handlefriheten innskrenkes når det gjelder å støtte omlegging til et mer miljøvennlig næringsliv. SIDE 20 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

næringsstøtte. En og samme bedrift kan ikke få mer kommunal støtte i løpet av en treårs-periode enn 800.000 kroner. Før EØS-avtalen var det ingen slik begrensning. Kommunene sto langt friere til å bruke sine næringsfond og sine budsjetter til å støtte lokale bedrifter. Kåfjord kommune var en av de kommunene som stanga i dette taket alt på forsommeren i 1994. Kommunestyret ville bruke midler fra sitt eget næringsfond til å støtte lokale bedrifter. Men støtten ble så høy at fylkesmannen reagerte på vegne av EØS. Det kan søkes dispensasjon fra taket på 800.000 kroner. Men da må forslaget om støtte meldes inn og godkjennes, ikke bare av norske myndigheter i Oslo, men også av ESA i Brussel. En slik godkjenning vil ta tid, og det må legges arbeid fra kommunens side for å begrunne søknaden. Ordningen blir langt mer byråkratisk, samtidig som en viktig og smidig del av den næringspolitiske handlefriheten til kommunene forsvinner. EØS-regler rammer både vidt og bredt Tømmer uten styring: EØS-avtalen griper ikke bare inn mot handlefriheten til offentlige instanser. ESA bestemte i 1997 at Skogeierforbundet ikke lenger har lov til å forhandle med industrien om tømmerpriser på vegne av de lokale skogeierforeningene. Både skogeierne og foredlingsindustrien har sett seg tjent med å ha forutsigbare priser og leveranser. Det blir nå forbudt. Ikke fordi viktige norske interesser rammes. Heller ikke fordi utenlandske interesser rammes. Men fordi EØS-avtalen bestemmer at det skal være slik. Og fordi ESA passer på at EØS-avtalen skal følges blindt! Fra april 1997 har det vært fri konkurranse på det norske tømmermarkedet. Skogeieren kan selge tømmeret fritt til den markedspris han kan få. Virkefordelingsavtalen er en saga blott, og leveringsplikten er vekk fra vedtektene til skogeierlaga. Etter krav fra ESA. Forbud mot hjemmeslakting: Med virkning fra 1.7.94 må all slakting foregå ved slakterianlegg godkjent av kommunalt og statlig næringstilsyn. Det er fortsatt mulig å slakte hjemme hvis kjøttet skal spises i egen husholdning, men ikke hvis det er for salg. Treverk og fisk: EØS-avtalen innførte strengere krav til hygiene i foredlingsbedriftene, og dermed måtte et trettitall fiskemottak stenge. De hadde inventar med for lite stål og plast og for mye treverk og hadde for lite kapital i ryggen til å bygge om mottaket. Slik fremmer EØS-reglene sentraliseringa langs kysten vår. Toalettkrav for å selge reker: Rekefiskere får ikke selge rekene sine på brygga dersom de ikke har toalett ombord i båten. Slik fremmes overgangen til dyrere og større båter. Rett til transitt: EØS-avtalen gir fiskebåter fra EU rett til å lande fisk i NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 21

norsk havn hvis de vil omsette fisken i Norge på vanlig måte. Avtalen gir også fiskebåter fra EU rett til å lande fisk i Norge for omlasting og frakting ut av Norge. Men da må det skje i 20 utpekte EØS-havner eller transitthavner. Dette siste punktet kom inn i EØS-avtalen i mai 1994 etter langvarige forhandlinger mellom Norge og EU. EU krevde fri transitt, mens Norge ville begrense tallet på havner. De 20 EØS-havnene er Kristiansand, Egersund, Husøy, Bergen, Måløy, Ålesund, Kristiansund, Rørvik, Bodø, Svolvær, Melbu, Myre, Andenes, Harstad, Tromsø, Skjervøy, Hammerfest, Honningsvåg, Båtsfjord og Vardø. Krav til fritidsbåter: Fra 16. juni 1998 må alle fritidsbåter CE-merkes. Det betyr at alle fritidsbåter må konstrueres og bygges slik at båtene tilfredsstiller bestemte sikkerhetskrav. De som bygger og selger fritidsbåter, må legge fram tegninger, teknisk dokumentasjon og ei brukerhåndbok. Disse krava bidrar til økt sikkerhet på sjøen, men kan skape problem for de minste produsentene, én- og tomannsbedrifter basert på handverkstradisjoner. Direktivet gjør unntak for bygging av vikingskip og "andre historiske fartøyer fra tida før 1950". (Aftenposten 26.7.97) Storebrand kan ikke lenger styres: Myndighetene kan ikke lenger kreve at forsikringsselskap skal bidra til å skape arbeidsplasser i distriktene. UNI og Storebrand ble pålagt et slikt krav da de slo seg sammen i 1991. Ett av konsesjonsvilkåra var at det nye selskapet skulle bidra til egenkapital i distriktene "i rimelig utstrekning". Et slikt krav kan gi distriktsbedrifter tilgang på kapital de ikke ville fått på det vanlige kapitalmarkedet. I følge ESA er det forbudt i EØS. Film og video: EØS-avtalen fører med seg at avgjørende spørsmål om kinodrift ikke lenger kan avgjøres verken i kommunene våre eller i Kulturdepartementet. Dermed har ESA og EFTA-domstolen det siste ordet også på dette området. Dette kan undergrave den Filmleieavtalen og det bransjesamarbeidet som har gjort Norge til ett "kinorike". Skal kino drives på rent forretningsmessig grunnlag, er det bare grunnlag for kinodrift i de største byene. ESA reagerte også på den norske omsetningsordningen for film og video. ESA fant at den kommunale konsesjonsordningen er i strid med EØS- Lyspunktet: Støtte til forskning og produktutvikling godtas Ett lyspunkt er det: Forsknings- og utviklingskontrakter rammes ikke av EØS-reglene. Det er derfor viktig å finne fram til lokale bedrifter som kan dra nytte av det som fins av offentlige midler for forskning og produktutvikling. Det er også viktig å arbeide for at staten avsetter flere midler til slike formål siden bedrifter da kan støttes direkte uten at det strider mot EØS-reglene. (Dagens Næringsliv 3.7.96) SIDE 22 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999

avtalen. Det samme gjaldt kravet om kommunal og statlig registreringsplikt for selskap som vil omsette film og video, kravet om at videofilmer skal registreres og merkes, og kravet om å holde et visst utvalg med videofilmer med norsk tale. Kulturdepartementet gikk derfor i 1996 i gjennom det norske regelverket og gjennomførte en del endringer. Kommunene kan for eksempel ikke lenger stille like mange vilkår som før for å gi konsesjon til salg av videofilmer. Avgiften som ikke skal graderes Graderingen av arbeidsgiveravgiften har vært hjørnesteinen i den norske regionalpolitikken. Denne avgiften betales av alle arbeidsgivere, både private og offentlige, og den regnes ut i forhold de ansattes bruttoinntekt. Avgiften er gradert regionalt i fem soner: sone 1 (14,1 %) : sentrale kommuner i Sør-Norge (omfatter nesten halvparten av befolkningen) sone 2 (10,6 %) og sone 3 (6,4 %): en rekke kommuner i utkantstrøk i Sør- Norge sone 4 (5,1 %): Nordland og det meste av Troms sone 5 (0 %): Finnmark, fire kommuner i Nord-Troms og Svalbard Hensikten med graderingen er å gjøre arbeidskraft billigere i områder der det ikke er arbeidsplasser nok til dem som bor der. Graderingen gjelder alle arbeidsgivere unntatt de statlige. De betaler 14,1 % arbeidsgiveravgift uansett hvor i landet arbeidsplassen ligger. Denne graderingen var et sentralt tema både i EØS-debatten i 1992 og i debatten om medlemskap i 1994. Nei-sida mente at den graderte arbeidsgiveravgiften ville komme i fare både ved medlemskap i EØS og i EU, mens ja-sida mente at Norge sto fritt til å praktisere en slik gradering. ESA satte i gang granskning av den graderte arbeidsgiveravgiften allerede i 1995 og fastslo i mai 1997 at ordningen med gradert arbeidsgiveravgift er å oppfatte som statsstøtte i henhold til EØS-avtalens art. 61(1) og at det ikke var grunnlag for noe generelt unntak. ESAs argument var at lavere avgift i distriktene betyr at bedriftene der får en besparelse som har samme virkning som et driftstilskudd. Arbeidskraft blir dermed billigere i distriktene enn i pressområdene. Fra norsk side er det hele hensikten med ordningen. Sett fra Brussel er det driftsstøtte og dermed i strid med EUs regelverk. I juli 1997 avviste Jagland-regjeringen denne avgjørelsen. I et brev til ESA fra Finansdepartementet ble det vist til at skatter og avgifter ligger utafor EØS-avtalen, og at arbeidsgiveravgiften derfor er et norsk anliggende. Etter en høring i EU-systemet fastslo ESA i november 1997 at konklusjonen sto fast: Gradert arbeidsgiveravgift er det samme som NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1999 SIDE 23