Spesialisert eller allsidig barne- og ungdomstrening. Yngvar Ommundsen, Norges idrettshøgskole

1 Spesialisert eller allsidig barne- og ungdomstrening Yngvar Ommundsen, Norges idrettshøgskole

2 Flere har tatt til orde for at god prestasjonsutvikling forutsetter at barn begynner tidlig med idrett, spesialiserer seg og starter med systematisk og planmessig trening i den aktiviteten de vil bli gode i. Stemmer dette? Kan det være ulike veier til utvikling av god prestasjonsevne i idrettslig aktivitet, og hvilke gevinster og ulemper kan det være knyttet til ulike veivalg? Spesialisering i tidlig alder Å spesialisere idrettsaktiviteten kan bety overgangen fra idrettslig mangfold til fokus på en idrett; fra veksling mellom sesongbetonte idretter til en idrett hele året; fra mangfold i treningsinnhold med egenverdi til innsnevring i treningsinnhold med instrumentelt prestasjonsfremmende verdi; fra konkurranser som arbeidsmåte og middel til læring til konkurranser som mål i seg selv med fokus på prestasjon og resultat. Det finnes mange synspunkter på nødvendigheten av tidlig spesialisering for å fremme god prestasjon i en idrett. Noen hevder dette er avgjørende, mens andre mener barn må trenes fysisk og motorisk allsidig og få erfaring fra ulike idretter før de tar til med spesialisert idrettsopplæring. Læringsforskere innen ekspertlæring på musikk, idrett og andre ferdighetsfelt finner støtte for at det tar ca. 10 år eller 10 000 timer med systematisk praktisering fra du er nybegynner til du når et ekspertnivå tilsvarende eliteutøvernivå (Eriksson, Krampe & Tesch-Romer, 1993). Gjelder det da ikke nettopp å begynne tidlig og spesialisere seg så tidlig som mulig i den idretten en ønsker å bli god i? Her er to forhold viktig å ta i betraktning. For det første: Barn og unge som deltar i organisert idrett er underlagt retningslinjer og bestemmelser som sier at barnas utvikling, motivasjon og læringsforutsetninger skal tas hensyn til ved tilrettelegging av trening og konkurranser. Idrett for barn og unge har egenverdi og skal ikke nødvendigvis være en forberedelse til senere prestasjonsidrett. Det betyr at all idrettslig praksis skal ha som utgangspunkt at man skal ta vare på alle lengst mulig, og legge til rette for at barnas behov for utvikling av langvarig aktivitetslyst ivaretas. For det andre: Dersom 10 000 timer med trening og konkurranse skal ha mening underveis for barn og unge som ønsker å fokusere spesielt på prestasjonsutvikling med mål om å bli god, må idrettslig praksis tilrettelegges på en utviklingstilpasset måte i pakt med de unges forutsetninger, behov og motivasjon i takt utvikling. I det perspektivet blir spørsmålet hvorvidt tidlig spesialisering kommer på kollisjonskurs med utviklingstilpasset idrettsopplæring, og hvorvidt tidlig spesialisering egentlig fremmer god prestasjonsutvikling på sikt. Kanadiske forskere hevder at 10000 timer med idrettslig involvering ligger bak utvikling av gode prestasjoner for eksempel i aldersfasen 10-20 men at kun 3000-4000 av disse timene i dette aldersavsnittet bør vies

3 systematisk trening innen den idretten man ønsker å bli god i. Med andre ord er det enighet om at øving gjør mester, men hva man øver på og hvordan er det uenighet om. Det er særlig to aspekter ved tilpasning av trening og øving; for det første hvilken plass lekevarianter av trening og øving bør ha, og for det andre hvilken plass alternative og supplerende idretter bør ha i enhver idrettsopplæring for å fremme god prestasjonsevne. Supplerende idretter og idrett i lekeform som basis for prestasjonsutvikling Kanadieren Jean Côté og hans medarbeidere (Coté, Baker & Abernethy, 2007) har gjort en rekke studier av utøveres karrierer innen ulike idretter fra de startet til de ble eksperter eller eventuelt ikke nådde dit. De har vært særlig opptatt av å undersøke betydningen av allsidig idrettslig praksis og lekepreget fysisk utfoldelse i tidlig alder det de benevner som Deliberate Play for at utøvere skal utvikle stabile og gode prestasjoner på høyt nivå. Unge utøvere må erfare aktivitetsfaser som gir allsidig allmenn og idrettslig motorikk som grunnlag for god prestasjonsutvikling på lang sikt. For tidlig investering i systematisk trening og gjerne innen rammen av en idrett det de kaller Deliberate Practice til fordel for Deliberate Play og allsidig idrettslig erfaring kan virke mot sin hensikt og svekke de unges idrettsmotivasjon, øke frafallet fra idretten og svekke prestasjonsutvikling på sikt. Hva er idrett i lekeform? Her er noen karakteristika: Aktivitet/trening/utfoldelse med fokus på egenverdi; Gledesbetont, På liksom preget ( Pretend play ); Interessen fokusert på selve utfoldelsen; Rom for fleksibilitet i utfoldelsen; Rom for selvbestemmelse blant aktører; Vokseninnflytelse/ medvirkning ikke en betingelse; Finner sted i flere ulike kontekster. Eksempler på Deliberate Play kan være: Løkkefotball, organisert trening i barnefotball med fokus på umiddelbart meningsfulle og motiverende øvelser/aktiviteter sett fra spillernes ståsted. Hva er systematisk prestasjonsrettet trening? Her er noen kjennemerker: Klare og eksplisitte regler, lite romslighet for alternativ eller supplerende aktivitet som ikke anses prestasjonsfremmende; Sterk organisering og trenerinnflytelse framtredende (trenerkontrollert ingen betingelse); Finner sted i spesialiserte kontekster. Eksempel kan være repeterende formasjonstrening med lag, terping på tekniske og eller taktiske detaljer (lag eller på egenhånd).

4 Cote og medarbeidere opererer med en modell der tre typiske faser inngår som de mener er egnet til å ivareta de unges idrettsmotivasjon og samtidig sikre god prestasjonsutvikling: Sanker/ allsidighetsfasen (7 12 år); Begynnende spesialiseringsfase (13 15 år); og Investeringsfasen (16+). Disse fasene kopler de opp mot fire aktivitetskategorier som de hevder bør ha ulik dominans i fasene. 1) Fri lek, 2) Bevisst/tilrettelagt lek / spill / idrett tilrettelagt av voksne eller av barna selv ( Deliberate Play ), 3) Organisert trening i klubb/lag, 4) Bevisst, systematisk trening rettet inn mot påvirkning av spesifikke prestasjonsfremmende komponenter ( Deliberate Practice ) i klubblag eller i form av systematisk egentrening. Det er særlig balansen mellom lekepreget idrett og systematisk prestasjonsrettet trening samt involvering i supplerende idretter i de ulike fasene som blir viktig i følge Coté og medarbeidere. Flere studier viser at tidlig spesialisering i form av tidlig investering tidsmessig, fysisk og psykologisk i en idrett, med trening hele året preget av systematisk trening og lite rom for andre idretter, ikke er optimalt med henblikk på prestasjonsutvikling på sikt. I en studie blant kanadiske hockeyspillere som nådde elitenivå, undersøkte de antallet årstimer spillerne på ulike alderstrinn var involvert i systematisk trening ( Deliberate Practice ), lekepreget idrett ( Deliberate Play ), konkurransedeltagelse, samt involvering i andre idretter (Soberlak & Coté, 2003). Disse hockeyspillerne var involvert i mye lekepreget aktivitet fram mot 12-årsalder. Bevisst og strukturert trening i hockey fikk stor plass først ved 15-årsalder, og de konkurrerte i beskjeden grad i hockey fram mot 14-årsalder. Deltagelsen i andre idretter var økende fram mot 14-årsalder og representerte et betydelig antall årstimer rundt 14 år (rundt 300 timer på årsbasis). I en annen studie undersøkte Coté og medarbeidere allsidighet i form av omfang av supplerende idretter på ulike alderstrinn blant utøvere i ulike idretter som henholdsvis nådde (Eksperter) og ikke nådde elitenivå (Ikke-eksperter). Ekspertenes aktivitetshistorie var preget av mer allsidig idrettsbakgrunn ved at de var involvert i flere supplerende idretter fram mot 13 14-årsalder enn ikke-ekspertene. Ekspertene reduserte derimot i større grad omfanget av supplerende idretter etter 15-årsalder sammenliknet med de som ikke nådde ekspertnivå. Man har også studert frafall i ishockey blant unge spillere i relasjon til alder for spesialisering (Wall og Coté, 2007). Spillere som hadde sluttet med ishockey, begynte med spesialisert og strukturert trening i ishockey til fordel for supplerende idretter og lekepreget idrett rundt 11,5-årsalder, mens de som fortsatt var aktive i hockey, ikke prioriterte spesialisert og strukturert trening i ishockey før nærmere 14-årsalder. Studien viste også at spillerne som drev flere timer per uke med systematisk hockeytrening året rundt ved allerede

5 ved 11,5-årsalder, sluttet med idrett i større grad enn de som først begynte med systematisk og spesialisert trening når de var blitt 14 år gamle. Ford og medarbeidere undersøkte forskjeller i omfang av fotballspesifikk lekepreget idrett i form av løkkefotball i en tidlig aldersfase blant engelske ungdomsspillere i fotball som henholdsvis fikk kontrakt eller ble løst fra klubben uten fast spillekontrakt da de fylte 16 år. Spillere som ble tilbudt kontrakt, hadde akkumulert 2592 timer spill på løkka i aldersfasen 6 12 år. De som ikke fikk kontrakt, derimot, hadde kun akkumulert 1100 timer spill på løkka i 6 til 12-årsalder (Williams & Ford, 2008). Det var derimot ingen forskjeller med hensyn på antall timer de hadde spilt og trent organisert klubbtrening, antall kamper de hadde spilt eller antall andre idretter de hadde deltatt i. Hva forteller forskningen oss om allsidighet versus tidlig spesialisering? Lekepreget idrett/spill og involvering i supplerende idretter er viktig å ta med seg i en utviklingsfase selv om spesialisert trening enten i form av egentrening eller fellestrening i klubb også spiller en rolle. En sterk sankerfase /allsidighetsprofil har stor plass i aktivitetshistorien i 9 14-årsalder til de som senere blir gode. Allsidighet i tidlig alder i form av involvering i flere idretter og tid brukt på lekepreget spill og idrett er viktig for senere prestasjoner og motivasjon for videre deltagelse ved at man trenger mindre idrettsspesifikk trening i spesialiserings- og investeringsfasen når man har allsidighet av slik art som plattform før disse fasene tar til (Baker, Coté & Abernethy, 2003). Hvorfor utgjør lekepreget idrett og supplerende idretter en svært viktig plattform for god prestasjonsutvikling? Allsidighet i aktiviteten inkludert variert motorisk og fysisk utfoldelse i unge år stimulerer indre motivasjon, emosjonell binding til en idrett, lyst til å fortsette. For mange vil nok også allsidighet gi lyst å involvere seg i mer strukturert og systematisk trening på et senere tidspunkt, og allsidighet i form av supplerende idretter og lekepreget idrett vil kunne stimulere psykologiske og sosiale beredskap for å gå den lange veien på 10 000 timer (Coté, Baker & Abernethy, 2007). Lekepreget idrett bygger videre på barns frie lek hvor de unge kombinerer ulike typer bevegelsesatferd på nye måter og utvikler fleksible strategier og kreativitet (Pellegrini & Smith, 1998). Dette gir rom for å eksperimentere med ulike roller, bevegelsesformer og bevegelsestaktikker under psykologiske betingelser der krav om resultater og bestemte prestasjoner ikke er toneangivende. I lekepreget idrett har de unge selvbestemmelse og gis rom for å definere rammene for aktiviteten selv. Dette gir takhøyde

6 for å improvisere, være innovative og nyskapende, samt respondere på gode strategiske måter stilt overfor ulike bevegelsessituasjoner (Coté, Baker & Abernethy, 2007). Lekepreget idrett og supplerende aktiviteter, og særlig de med strukturelt slektskap til hverandre stimulerer dessuten aktivitetsintelligens ved at man får trene på evnen til å lese aktivitetssituasjoner og ta beslutninger med overføringsverdi til andre aktiviteter (Williams & Ford, 2008). Hva kan være negativt med tidlig spesialisering i form av intensivert strukturert prestasjonsrettet trening i en idrett? Idrett for barn og unge må sees i et videre perspektiv, og som tidligere nevnt ikke bare ha prestasjonsutvikling som hovedformål. I det perspektivet har tidlig spesialisering en rekke kostnader knyttet til seg. La oss se på noen av disse. Systematisk, prestasjonsrettet trening krever disiplin og selvregulering (Coté & Hay 2002; Ryan & Deci, 2000; Wall & Coté, 2007; Williams & Ford, 2008), og for mange barn og unge vil det kunne føre til at man går lei og mister motivasjonen for å trene og utvikle seg dersom denne type trening setter inn for tidlig. Kostnader på veien mot elitenivå for de som tar spesialiseringsruta, kan derfor innebære redusert aktivitetsglede, større grad av ytreregulert motivasjon. Fare for redusert fysisk helse, skader og til og med utbrenthet kan være en kostnad grunnet overbelastning og monotoni i trening i en aldersfase da barn og unge er i behov av variert motorisk stimulering. Hva med de som ikke kommer med på laget? Trenere som ivrer for tidlig spesialisering vil kunne komme til å plukke det de anser som talentfulle utøvere så tidlig som mulig for å maksimere den gevinsten de øyner av et tidlig spesialiseringsregime. Og slik kan de få fram en vinnergruppe eller enkeltutøvere til gode prestasjoner. Det betyr at tidlig spesialisering også lett vil kunne føre til liten interesse for å ivareta unge som grunnet mindre erfaring og langsommere modning ikke har vist fram sitt potensial enda. Et likestilt og fullverdig idrettstilbud preget av allsidighet og stor takhøyde for forskjellighet kan motvirke dette. Tidlig spesialisering og konkurranser Tidlig spesialisering er også beheftet med risiko fordi det gjerne gir næring til stor vekt på formaliserte og prestisjebetonte konkurranseopplegg med krav til resultater i en tidlig fase. Den spesialiserte treningen må testes ut i konkurranser for å evaluere effekt av treningen. Men dersom dette skjer i en for tidlig aldersperiode kommer barna i knipe. Barn har ikke evnen til automatisk å ta inn og ta hensyn til det komplekse sett av relasjoner mellom for eksempel lagkamerater og motstandere som kan influere på en prestasjon i en

7 konkurransesammenheng. Å forstå alle faktorene som influerer på vinn og tap i konkurranser, fordrer et tilstrekkelig kognitivt utviklingsnivå der man har tilegnet seg muligheten for å bedømme betydningen av egen innsats opp mot tilfeldighetsfaktorer, motstanderstyrke og egne forutsetninger. I en tidlig barnealder sammenlikner barns seg sosialt, og bruker derfor gjerne sosial sammenlikning alene som grunnlag for å trekke slutninger om eget prestasjonsnivå og egne ferdigheter. Petter løp fortere enn meg, så da er jeg dårligere enn han. Uten den kognitive ballasten som gjerne følger i en senere aldersperiode kan resultatet bli at unge utøvere som vinner mye, grunnløst utroper seg selv til verdensmester og senere ikke tåle motgang og å tape, mens de som av ulike grunner taper mye, helt unødig etablerer en selvoppfatning i retning av å se seg selv som et tapsprosjekt som utøver (Passer, 1988). Det kan jo være at Petter løp fortere fordi han hadde trent mer og lengre, eller fordi han er tidligere utviklet og besitter større løpeferdighet fordi han er sterkere og hurtigere av den grunn. Allsidighet er viktig for barn i dag Allsidighet i idrettsopplæringen er viktigere enn før ved at begynneralderen for barn har gått ned fra ca 10 år til 7 år i gjennomsnitt de siste 20 år. Mange barn møter derfor den organiserte idretten uten en grunnleggende motorisk plattform i form av allsidig aktivitetsunderlag. De leker mindre enn før og er mindre aktive rundt husene og bruker mindre tid i egenprodusert fysisk lek og spillformer enn tidligere og tar ut mesteparten av sin fysisk aktive tid under styrte og tilrettlagte betingelser i skole og fritid. Idrettslagene er derfor nødt til å kompensere noe for den manglende motoriske plattformen til de unge ved å gi rom for lekepreget idrett og supplerende idretter. De ulike særidrettene og idrettslagene bør tenke alternativt vedrørende supplerende idrettserfaringer hos barna, og legge til rette for at de kan delta på flere arenaer i stedet for at de konkurrerer om de unges oppmerksomhet og krever at de kun skal delta i deres idrett. Allsidighet i idrettsopplæringen uten kvalitet er bortkastet Det hevdes ofte at allsidighet i idrettsopplæringen gir mangel på seriøsitet i opplæringen. Allsidighet må selvsagt aldri forstås som å trene lite og formålsløst på mange ting! Øves det mye på mange ting med sterk glede og motivasjon, øker kvaliteten og øving gjør mester ved at det foregår overføring av læring med hensyn til bevegelser, persepsjon, motivasjon, selvregulering og kunnskapskomponenter. Alle slike faktorer er byggesteiner i ferdighetsutvikling (Schmidt & Wrisberg, 2000). Det må være krav til kvalitet i enhver

8 allsidig idrettsopplæring, og allsidighetselementet har størst betydning i de tidligste fasene på vei mot ekspertise. Allsidighetsbetont idrettsopplæring er ikke automatisk er prestasjonsfremmende likeså lite som automatisk legger hindringer i veien for bedre prestasjoner. Allsidighetsbetont idrettsopplæring versus tidlig spesialisering må således ikke forveksles med nødvendigheten av kvalitet i enhver idrettsopplæring, enten målet er gode prestasjoner, læring, trivsel eller varig motivasjon for aktivitet.

9 Litteratur Abbott, A. & Collins, D. (2004). Eliminating the dichotomy between theory and practice in talent identification and development: considering the role of psychology. Journal of Sport Sciences, 22, 395 408. Baker, J., Coté, J. & Abernethy, B. (2003). Learning from the experts. Practice activities of expert decision makers in sport. Research Quarterly for exercise and Sport, 74, 342 347. Berry, J, Abernethy,B, & Cote, J (2008). The contribution of structured activity and deliberate play to the development of expert perceptual and decision-making skill. Journal of Sport & Exercise Psychology, 30, 685-708 Coté, J., Baker, J. & Abernethy, B. (2003). From play to practice: A developmental framework for the acquisition of expertise in team sports. I: J. Starkes & K.A. Ericsson (red.). Expert performance in sports. Advances in research on sport expertise. Champaign, Illinois: Human Kinetics (s. 89 113). Coté, J., Baker, J. & Abernethy, B. (2007). Practice and play in the development of sport expertise. I: G. Tenenbaum & R.C. Eklund (red.). Handbook of Sport Psychology, 3 rd Edition. New York: Wiley (s. 184 202). Cote,J., & Hay,J (2002). Children s involvement in sport. A developmental perspective. I: J.M. Silva & D.E. Stevens (reds). Psychological foundations of sport (2 nd ed; ss. 484-502). Boston. Allyn & Bacon. Dweck,C.S. (2006). Mindset; The new psychology of success. NY: Random House. Ericsson, K.A., Krampe, R.T. & Tesch-Romer, C. (1993). The role of deliberate practice in the acquisition of expert performance. Psychological Review, 100, 363 406. Ford,P.R., Ward,P., Hodges, N.J., Williams, A.M.(2009). The role of deliberate practice and play in career progression in sport: The early engagement hypothesis. High Ability Studies, 20, 65-75. Gagné, M., Ryan, R.M. & Bargmann, K. (2003). Autonomy support and need satisfaction and wellbeing in gymnasts. Journal of Applied Sport Psychology, 15, 372 390. Gagné, F. (2000). Understanding the complete choreography of talent development through DMGTbased analysis. I: K.A. Heller (red.). International handbook of giftedness and talent. 2nd ed. Oxford, UK: Elsevier Science Ltd (s. 67 79).

10 Helsen, W.F., Starkes, J.L. & Van Winckel, J. (1998). The influence of relative age on success and dropout in male soccer players. American J of Human Biology, 10, 791 798. Howe, M.J.A., Davison, J.W. & Sloboda, J.A. (1998). Innate talents: Reality or myth? Behavioral and Brain Sciences, 21, 399 442. Jussim,L., & Harber,,K.D. (2008). Teacher expectations and self-fulfilling prophecies: Kowns and unknowns, resolved and unresolved controversies. Personality and Social Psychology Review, 9, 131-155. Musch,J., & Hay, R. (1999). The relative age effect in soccer: Cross-cultural evidence for a systematic discrimination against children born late in the competition year. Sociology of Sport Journal, 16, 54-64. Martindale, R.J.J., Collins, D. & Daubney, J. (2005). Talent development. A guide for practice and research within sport. Quest, 57, 353 357. Martindale, R.J.J., Collins, D. & Abraham, A. (2007). Effective talent development: The elite coach perspective in UK sport. Journal of Applied Sport Psychology, 19, 187 206. Newell, A., & Rosenbloom, P.S. (1981). Mechanisms of skill acquisition and the law of practice. I: J.R. Anderson (red), Cognitive skills and their acquisition (ss. 1-55). Hillsdale, NJ: Erlbaum. Norges idrettsforbund og olympiske komité (2008a). Idrettens barnerettigheter & Bestemmelser om barneidrett. Oslo: Norges idrettsforbund og olympiske komité. Norges idrettsforbund og olympiske komité (2008b). Retningslinjer for ungdomsidrett. Oslo: Norges idrettsforbund og olympiske komité. Passer, M.W. (1988). Psychological issues in determining children s age-readiness for competition. I: F.L. Smoll, R.A. Magill & M.J. Ash (red.). Children in Sport. Champaign, Illinois: Human Kinetics (s. 67 77). Pellegrini, A.D & Smith, P.K. (1998). Physical activity play: The nature and function of neglected aspect of play. Child Development, 69, 577 598. Ryan, R.M. & Deci, E.L. (2000). Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being. American Psychologist, 55, 68 78. Simonton, D.K. (1999). Talent and its development: An emergenic and epigenic model. Psychological Review, 106, 435 457.

11 Simonton, D.K. (2001). Talent development as a multidimensional, multiplicative, and dynamic process. Current Directions in Psychological Science, 11, 39-43. Soberlak, P. & Coté, J. (2003). The developmental activities of elite ice hockey players. Journal of Applied Sport Psychology, 15, 41 49. Van Rossum, J.H.A (2009). Giftedness and talent in sport. I: L.V. Shavinina (red), International Handbook on Giftedness, (ss. 751-791). Berlin: Springer Science+Business Media. Ward,P, Hodges,N.J., Starkes,J., Williams,A.M. (2007). The road to excellence. Deliberate practice and the development of expertice. High Ability Studies, 18, 119-153 Williams,A.M. & Ford,P. R. (2008). Expertice and expert performance in sport. International Review of Sport and Exercise Psychology, 1, 4-18.