Tre bøker om referanse- og kildehåndtering

Tre bøker om referanse- og kildehåndtering Det ns en rekke bøker på norsk for folk som skal skrive forskningslitteratur, bøker, hovedoppgaver, artikler. En klassiker på området er Ove Arbo Høegs Vitenskaplig forfatterskap (ikke lenger å få tak i). Av andre titler kan nevnes: Masteroppgaven kort og godt, Hvordan starte og fullføre masteroppgaven og Hvordan skrive en akademisk avhandling. Alle behandler siteringsteknikk og kildebruk som en del av det vitenskaplige forfatterskap. Boka Håndbok i norsk : skriveregler, grammatikk og språklige råd fra A til Å inneholder også avsnitt som tar for seg disse spørsmålene. Ingen av disse bøkene har en samlet gjennomgang av alle mulige kildeog referansetyper. Etter hvert som mer og mer informasjon ligger tilgjengelig på nettet og har det blitt svært enkelt å klippe tekster og lime inn i sine egne dokumenter. Dette er et økende problem ved universiteter og høgskoler i forbindelse med utarbeiding av essays, hjemmeoppgaver og hovedoppgaver fordi det gjøres uten å oppgi kilder. Å bruke andres funn og resultater uten å angi kilde er å betrakte som juks og i eksamenssammenheng kan det føre til stryk om det blir oppdaget. Siden slike essays og oppgaver i økende grad også blir innlevert elektronisk gis det mulighet å utvikle dataprogrammer for å avdekke utillatelig samarbeid studentene i mellom eller ulovlig kopiering fra andre kilder. Dersom man unnlater å opplyse om hva og hvorfra man har kopiert lengre eller kortere avsnitt fra andre forfattere, gjør man seg for det første skyldig i brudd på opphavsretten. For det andre kan det betraktes som tjuveri. Når dette er sagt: å oppgi sine kilder har to siktemål: å klargjøre hva forfatteren bygger på og hva som er ens egne funn som en del av den akademiske forskningssamtale. å gjøre det mulig for leseren å nne fram til forfatterens kilder for å kontrollere at de er riktig sitert og brukt. Ofte vil gjennningen gå via bibliotekkataloger eller fulltekst artikkeldatabaser. I disse sammenhengene må henvisningene ha de opplysninger som er nødvendige og tilstrekkelige for å nne fram til kilden via disse kanalene. Ovennevnte bøker legger mest vekt på det første punktet. 1

Mange norske fagbibliotek har publisert retningslinjer for referansehåndtering på sine nettsider eller viser til andre som har gjort det. Det er utviklet interaktive øvelser, f.eks. i forbindelse med prosjektet Fleksibel læring ved Universitet i Oslo. Alt dette er tilgjengelig for alle med nett-tilgang. Naturlig nok har bibliotekenes veiledninger mer fokus på deres erfaringer med sine egne og andres kataloger. Det foreligger nå tre bøker på norsk som alle har fokus på referansehåndtering. I kronologisk rekkefølge: Bibliogrask standard av Anne M. Hasund Langballe[6], Litteraturlisteguiden vade mecum av Wenche Blomberg[2], Referansehåndboken av Inger Cathrine Spangen[7] De tre forfatterne har alle sterk tilknytning til bibliotekmiljøet. Langballe er førsteamanuensis ved Nasjonalbiblioteket og har bl.a. tidligere vært leder av Bibliogrask avdeling både ved Biblioteksentralen og Nasjonalbiblioteket. Blomberg er utdannet bibliotekar og arbeider nå som forsker. Spangen har vært ansvarlig for den norske oversettelsen av de anglo-amerikanske katalogiseringsreglene som brukes av norske bibliotek og har undervist bibliotekarer i katalogisering i en årrekke. Hvordan og hvorfor Vaskeseddelen på Blombergs bok legger vekt på at boka ikke bare skal forklare hvordan føre litteraturlister, men også hvorfor. Dette er en tilnærming jeg setter pris på. Det er i bibliotekvesenet lagt altfor stor vekt på hvordan man katalogiserer og ikke på hvorfor og dermed blir katalogiseringsarbeidet et lett bytte for forenklings- og rasjonaliseringsutspill. Hovedforklaringen til Blomberg er at det er slik man gjør det i bibliotekkatalogene og at det skal lette arbeidet med å nne tilbake til kildene via disse. Dette er selvsagt en viktig begrunnelse. Men hvorfor gjør man som man gjør i bibliotekkatalogene? Når det gjelder hvilke opplysninger man registrerer, så skal disse tjene til gjennning, til å kunne samle dokumenter etter utvalgte kriterier, til å kunne skille mellom nesten like dokumenter og endelig til å kunne lokalisere dokumentet. Hva tegnsettingen angår, så ns svaret på dette i den internasjonale katalogiseringsstandarden ISBD (International Standard Bibliographic Description). Den beskriver bl.a. hvordan ordningsord velges ut, rekkefølgen på dataelementene i innførselen og elementenes underinndeling. Kombinasjoner av skilletegn denerer hvert enkelt dataelement på linje med en presentasjon som eksplisitt sier hva hvert enkelt dataelement er, slik vi kjenner det fra 2

publikumskataloger på nettet. Kjenner man skilletegnsystemet i ISBD, trenger man ikke ledetekster for å forstå hva slags informasjon som presenteres, enten det dreier seg om innførsler på norsk, polsk, swahili eller kinesisk. Struktur, innhold og brukervennlighet Felles for de tre forfatterne er at systemene de viser til, er spesielt mye brukt innen humaniora og samfunnsfag, mens mye av litteraturen innen realfag og medisin bruker andre systemer (f.eks. det undertegnede bruker i denne anmeldelsen). Dette burde vært nevnt både av Blomberg og Spangen ettersom de utgir seg for å være generelle håndbøker. Langballes mål er å skape en standard for forskere knyttet til prosjektet Henrik Ibsens skrifter i forbindelse med utgivelsen av den nye Ibsen-utgaven. Man må ikke forledes til å tro at det avgrenser anvendelsesområdet. Skriftet er strengt, ryddig disponert. Når det gjelder litteraturlista, støtter Langballe seg på ISO-standarden[5] fra 1987. Hoveddelen starter (når en ser bort fra forord og innledning) med et kapittel om valg av innførselselement (ordningsord) i litteraturlista og samsvarende henvisningselement i den løpende teksten. Henvisningselement og innførselselement for samme skrift er stilt opp sammen, tydelig merket. De samme elementenes form behandles i et kapittel med en rekke spesialtilfeller som islandske navn, klassiske greske og latinske navn, middelalderlige navn og regler for behandling av navneskifte og psevdonymer. Her er Langballe langt mer fullstendig enn de to andre forfatterne. Dernest følger regler for selve dokumentbeskrivelsen. Hoveddelen avsluttes med kapitler om nettdokumenter og manuskriptmateriale. Boka avsluttes med to kapitler: ett om siteringsteknikk og ett med en litteraturliste som omfatter samtlige eksempler brukt i boka. En ryddig innholdsfortegnelse med beskrivende kapittel- og avsnittstitler gjør det lett å nne fram i dokumentet til tross for at det ikke ns noe register. Blombergs disposisjon er noe annerledes blant annet fordi hun legger opp til en pedagogisk samtale som bygger opp leserens forståelse av temaet. Formen er ledig og lettlest. Dette er en styrke ved boka. Blomberg støtter seg på Langballes standard[6] et stykke på vei, men ikke hele veien. Når Blomberg lener seg så sterkt på Bibliogrask standard av Langballe som hun uttrykker i forordet, hadde det vært en fordel om hun gjorde oppmerksom på og begrunnet sine avvik fra denne standarden. Man bruker ikke standarder der det passer en og ikke ellers. Man kan, som Langballe, lage forslag til løsninger der standarden har mangler. Det første kapitlet (etter innledningen) hos Blomberg tar for seg henvisninger, sitatbehandling og forkortelser i henvisninger. Her omtales også 3

annenhåndssitering som mangler hos Langballe. De to neste kapitlene behandler selve dokumentbeskrivelsen for de mest vanlig dokumenttypene. Her skiller Blomberg seg fra Langballe og Spangen ved at hun aldri vil ha redaktør som ordningsord. De to sistnevnte aksepterer redaktør i både henvisning og som ordningsord (med tilføyelsen: (red)) dersom disse gjelder hele verket. Det påfølgende kapitlet går inn på spesielle dokumenttyper: nettdokumenter, lover, oppslagsverk, avisartikler, forelesninger, manuskripter og arkivalia. Her er Blomberg mer fullstendig enn Langballe som ikke behandler lover og andre oentlige dokumenter. I et eget kapittel behandles redigering og design av dokumentbeskrivelsene og enkelte andre tips. Kapitlet om internasjonal publisering hadde stått seg på å diskutere bruken av norskspråklige uttrykk i beskrivelsene, men det kommer kanskje i neste utgave. Boka hadde tjent på at kapittel- og avsnittsoverskrifter i del en tilfeller var mer meningsbærende. Registeret virker ikke gjennomarbeidet og fungerte ikke for denne anmelderens ønske om å nne fram i dokumentet. Blant annet mangler oppslag på latinske termer som ibid., op.cit. m.. Spangen bygger på APAs[1] retningslinjer. Hun inkluderer i sitt skrift et kapittel om den faglige fremstillingens enkelte deler som har en meget viktig drøfting av hva som skal kildebelegges. Skal enhver faglige påstand dokumenteres, eller er det unødvendig for opplysninger som enten er rene fakta eller som man må kunne betraktes som allment kjent? Må man kildebelegge en opplysning om at jorda går i bane rundt sola[3]? Spangen følger opp med et kapittel om noter før hun gir en uttømmende behandling av temaet siteringsteknikk. De to neste kapitlene omhandler henvisningsteknikk og registrering av kilder. Ved lesning av det første må man ha bokmerke i litteraturlista bak i boka for å se sammenhengen mellom henvisning og kildebeskrivelse. Litteraturlista inneholder alle eksempler brukt i boka. Registeret til Spangen fungerer meget godt som veiviser i boka. Hvilket språk skriver man på? Ingen av forfatterne tar hensyn til at det er mange som skriver fagartikler og hovedoppgaver for det internasjonale miljøet og at spesikke norske uttrykk da ikke har noen plass i litteraturlista. Eksempler på norske uttrykk som bør unngås: - Lokalisert på verdensveven (Spangen) - Lesedato (Blomberg) 4

- sitert (Langballe) - I (Blomberg, Spangen) - s. (Spangen) - månedsnavn (Spangen) Langballe er inne på problemet når det anbefales å bruke & i stedet for en blanding av og, and, und mellom forfatternavn, men ser ikke at problemstillingen også gjelder andre uttrykk. Blomberg oversetter vanlige internasjonale betegnelser på latin til norsk (ibid., loc.cit., op.cit. med ere), men beholder [sic! ] 1 og ikke minst vade mecum i tittelen. Hva man velger å benytte her, må være litt avhengig av det publikum man henvender seg til. Skriver man for et internasjonalt publikum, er det naturlig å beholde de latinske uttrykkene. Referanser Henvisning til dokumentbeskrivelse Alle forfatterne støtter seg på Harvard-systemet for henvisning fra brødteksten til litteraturlista, men resultatet er forskjellig, sannsynligvis på grunn av valgfrihet i systemet: - Blomberg: (Halvorsen 1996: 42) - Spangen: (Dedichen 1981 s. 75) - Langballe (Gasmann 1992, 374) Slikt skaper forvirring for leserne om de skulle slumpe til å lese to eller tre av disse bøkene. Det verste er at ingen av forfatterne refererer til kildedokument for sin bruk av dette systemet! Uansett hadde det vært en fordel for det norske miljøet om Blomberg og Spangen hadde holdt seg til det gjennomarbeidete, presise verket til Langballe. Blomberg sier seg å bygge på Langballe, men velger her og der sine egne løsninger. Spangen nevner overhodet ikke Bibliogrask standard. Verket burde ikke være ukjent. Harvard-systemet er, som nevnt, i tillegg ikke det eneste. Dokumentbeskrivelse og tegnsetting Langballe viser til ISO-standarden[5] som overlater valg av tegnsetting, som skal skille elementene, til forfatteren av litteraturlista. Det viktige her å være konsekvent. Blomberg gjør et stort nummer av midtstilt kolon. Dette er en tegnkombinasjon som er denert i ISBD til å skille mellom bestemte deler av en gruppe 1 Blomberg skriver et.[sic] al. uten å si hva dette står for, nemlig et alii eller et aliae. 5

opplysninger som hører sammen: hovedtittel/undertittel, sted/utgiver. ISBD sier at opplysningene sted/utgiver/år skal skilles av midtstilt kolon og komma (Oslo : Gyldendal, 2004). Når man knytter seg til ISBD, bør man gjøre det konsekvent og gjennomført. ISBD er laget for katalogisering og det er ikke det samme som å lage en litteraturliste. Blomberg tar i bruk ISBD-skilletegn der det passer henne, for eksempel bruker hun midtstilt likhetstegn mellom parallelltitler på ulike språk uten at dette kommenteres. Spangen er avslappet i forhold til dette og bruker kolon, men ikke midtstilt, både mellom hovedtittel og undertittel og mellom sted og forlag. Riktig galt går det for Blomberg når det insisteres på å bruke midtstilt kolon etter I (henvisning til samleverk, tidsskrifter). Her snakker man ikke om å skille mellom deler av en informasjonshelhet, men en grammatikalsk, språklig konstruksjon. Spangen bruker I: til samleverk, men sløyfer det når konstruksjonen gjelder tidsskrifter. Langballe sløyfer forøvrig hele I -konstruksjonen for samleverk enten det gjelder antologier eller tidsskrifter. For å skille serietittel og nummer bruker ISBD semikolon (;). Spangen følger dette, mens Langballe og Blomberg bruker komma. Direkte sitering De tre forfatterne anbefaler alle at direkte sitater skal tydeliggjøres typogrask, ved anførselstegn, ved utskilling i eget avsnitt som er innrykket eller ved en mindre skriftstørrelse. Både starten og slutten på sitatet skal markeres tydelig. I sin behandling av dette (og enkelte andre) tema kopierer Spangen altfor ofte formuleringer fra Gundersen[4], dels uten å markere hvor sitatet starter og slutter, dels uten å angi kilde og av og til mangler begge deler. Å bytte ut et enkelt ord er ikke nok for å kunne si at det er ens egen måte å framstille saken på. En må kunne vente at en forfatter følger sine egne regler, spesielt når temaet er sitering. Her har Spangen tydeligvis hatt dårlig tid og forlagets konsulentstøtte ser ut til å ha vært fraværende. Disse forholdene må rettes opp i en eventuell ny utgave ellers mister boka sin troverdighet. Nettdokumenter Langballe (og dermed Blomberg) anbefaler å sette nettadresser (URLer) i spissparenteser (<>). Denne konstruksjonen er uheldig dersom litteraturlista selv er et nettdokument skrevet i html. Om man følger denne anbefalingen helt bokstavelig, vil ikke nettadressen synes i det hele tatt fordi den vil bli tolket som en html-kommando som vil være ukjent for nettlesere og dermed ignorert. Ville man vise spissparenteser i et html-dokument, må de angis som 6

henholdsvis < (= <) og > (= >). I en nettbasert litteraturliste vil det dessuten være naturlig å gjøre nettadressen til en aktiv lenke: <a href=http://www.ub.uio.no/>http://www.ub.uio.no/</a> Derfor er Spangens løsning bedre, dvs å oppgi nettadressen som den er, uten parenteser av noe slag. Alle forfatterne knytter norske språklige uttrykk til nettadressen (Lokalisert på verdensveven, Lesedato, Sitert). Både i denne og andre sammenger bør slike uttrykk unngås dersom man skriver på andre språk enn norsk. Den enkleste måten er å angi nettadressen på egen linje til slutt i referansen med lesedato. Det kan gjerne uttrykkes i en egen skriftstil med etterfølgende lesedato i parentes (og uten norske månedsnavn): http://www.ub.uio.no/ (2007-07-20) Langballe (og dermed også Blomberg) anbefaler at det ikke henvises til nettdokumenter dersom dokumentet også ns i trykt form og ellers at det tas utskrift som arkiveres for kontrollhensyn. Jeg syns den første anbefalingen virker noe søkt. En økende mengde tidligere papirbaserte dokumenter blir digitalisert (skannet) og gjort tilgjengelig på nettet (gratis eller abonnement). Jeg nner det unaturlig å underslå denne opplysningen som helt opplagt vil lette leserens arbeid med kildene. Referanseverktøy Bare Spangen nevner at det ns referanseverktøy som Reference manager, ProCite, EndNote og BibTeX, men uten å kommentere det ytterligere. Blomberg anbefaler en referanse-notisbok. Langballes bok er såpass vel avgrenset til sitt tema at omtale av slike verktøy ikke faller naturlig. Jeg ønsker velkommen til år 2007: alle universitetene og mange høgskoler har kjøpt programlisenser for ett eller ere av disse verktøyene til bruk for sine studenter og ansatte. Mange bibliotek underviser kontinuerlig i bruk av dem. I disse verktøyene kan man registrere henvisninger, søke i egne referanser eller eksterne databaser. Man kan importere referanser fra bibliotekkataloger og databaser og variere henvisningssystem underveis. Enkelte verktøy er også tett integrert med tekstbehandlingssystem (EndNote/Word, Bib- TeX/LaTeX). Avslutning Som redskap for studenter og forskere har disse bøkene hver sine styrker og svakheter. Rent pedagogisk skulle jeg ønske at i hvert fall Blomberg og Spangen i starten snudde litt på problemstillingen, presenterte noen referanser og forklarte hvordan disse skulle tolkes. 7

Særlig (nye) studenter har problemer med å forstå om en referanse viser til en konferanse, en tidsskriftartikkel, en monogra, en antologi eller annet. Å bestemme hva som er hva er ofte bestemmende for hvilke datakataloger man siden skal søke i for å lokalisere dokumentet (man nner f.eks. ikke tidsskriftartikler i bibliotekkataloger). Skulle jeg komme med enda et ønske, så var det en ny bok som har Langballes stringens og tegnsetting supplert med omtale av manglende dokumenttyper (lover, oentlige dokumenter, muntlige kilder), Blombergs pedagogikk, Spangens register og drøfting av hva som skal kildebelegges, pluss et kapittel om moderne referanseverktøy. Den nye bokas vinkling må ikke avgrense seg til humaniora og samfunnsfag og den må ta hensyn til at studenter og forskere skriver sine avhandlinger på ere språk enn bokmål. En oppfordring på tampen: alle bibliotek som har slike veiledninger liggende på nettet oppfordres til å bringe dem mest mulig i samsvar med Bibliogrask standard. Referanser [1] American Psychological Association. Publication manual of the American Psychological Association. American Psychological Association, 5 utgave, 2001. [2] Wenche Blomberg. Litteraturlisteguiden vade mecum. Transit, 2007. [3] Nicolaus Copernicus. De Revolutionibus Orbium Coelestium. apud. Ioh. Petreium, 1543. Se også: http://ads.harvard.edu/books/ (2007-02-09). [4] Dag Gundersen, Jan Engh og Ruth Vatvedt Fjeld, redaktører. Håndbok i norsk : skriveregler, grammatikk og språklige råd fra A til Å. Kunnskapsforlaget, 1995. [5] International Organization for Standardization (ISO). Documentation Bibliographic references: content, form and structure. ISO, 1987. [6] Anne M. Hasund Langballe. Bibliogrask standard. Ibsen ad notam; 1. Aschehoug & Co i samarbeid med Henrik Ibsens skrifter, 2004. [7] Inger Cathrine Spangen. Referansehåndboken : en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Spartacus, 2007. 8