Sluttrapport Prosjektnavn: Å leve på kode 6 Prosjektnummer: 2010/1/0613 Referanse: 6FF8TN Prosjekt tid: 2010/1/0613 Virksomhetsområde: Forebygging - tiltak for bedre vilkår. Søkerorganisasjon: Prosjektleder: Redd Barna Blendwerk teater v/monica Borg Fure 1
Forord Sammendrag Kap.1 Bakgrunn for prosjektet. Kap.2 Prosjektgjennomføring/metode Kap.3 Resultater/resultatvurdering Kap. 4 Oppsummering/Konklusjon/Videre planer Vedlegg 2
Forord: Blendwerk teater mottok støtte til prosjektet Å leve på kode 6. Et teaterprosjekt over et år, som skulle fortelle historiene til kvinner og barn som lever på Kode 6 i Norge. Vi har reist rundt og intervjuet kvinner og barn, snakket med fagpersoner og innhentet fagkunnskap fra litteratur skrevet omkring tema. Vi har laget et manushefte, laget teaterforestilling og avholdt seminarer. Mange kvinner og barn lever på kode 6, dvs. de har fått ny identitet og ny adresse, og mange opplever at de lever som fanger i sitt eget liv. De skulle ha fått den beskyttelsen som gir dem mulighetene til å leve et liv uten vold og overgrep, men i stedet må de leve isolert, alene og i konstant fare for å bli funnet. I teaterstykket Å leve på kode 6 forteller kvinner og barn sine historier og erfaringer med å leve på kode 6 i Norge. Målet med prosjektet er at flere skal få innblikk i hvordan hverdagen er for dem, hvordan det er å leve i skjul over lang tid og hvordan de takler dette. I prosjektet ble det lagd et teaterstykke som spilte 10 forestillinger og 3 seminarer ble arrangert i tilknytning til stykket. Det ble utgitt et hefte med teksten fra forestillingen. Heftet i manusform har blitt distribuert til publikum og skal videre distribueres til skoleelever, lærere, fagpersoner og ikke minst målgruppen de andre. Vi har samarbeidet godt med Redd Barna, Alternativ til vold, Krisesentersekretariatet, flere fagpersoner og intervjukandidater. Vi ønsker å takke Extrastiftelsen for støtten til dette prosjektet. Vi ønsker også å takke alle involverte og spesielt kvinner og barn som sjenerøst og modig har delt sine erfaringer og historier med oss. Sammendrag: Bakgrunn: Gjennom prosjektet Å leve på kode 6 ønsket vi å lage en teaterforestilling som utforsket mellomrommet mellom ytringsfrihet og kunst. Hvordan bruke teater som kommunikasjonsform for de aller svakeste i samfunnet? De som ikke kan ytre seg uten å sette egen sikkerhet i fare? De kvinner og barn som sitter med brutale historier, lever i fangenskap og i frykt for at deres overgriper skal finne dem. De utsatte kvinner og barn som ikke kan leve normalt fordi de lever på kode 6. Prosjektets målsetting var å fortelle historiene til kvinner og barn som lever på Kode 6. Vi ønsket at flere skulle få innblikk i hvordan hverdagen er for disse kvinnene og deres barn, hvordan det er å leve i skjul over lang tid og hvordan de takler dette. Målgruppen var De andre - alle de som ikke lever på kode 6, men som bør få vite om og høre om at det er kvinner og barn som lever slik i Norge i dag. Materiale til teatermanus ble innhentet gjennom intervjuer og samtaler med kvinner og barn som lever eller har levd på kode 6. Intervju ble både foretatt med kvinnene selv, fagpersoner og noe informasjon ble innhentet gjennom litteratur. 3
Gjennomføring: Teaterstykket ble satt opp på Oslo Nye Teater, Cafescenen. Publikum som kom var svært sammensatt, alt fra fagfolk som jobber på feltet til studenter og skoleelever. Det var veldig viktig for oss at spesielt elevene gjorde en reise til teateret. Dette fordi materialet/forestillingen er veldig sterk og ved å ta dem ut av sitt vante miljø fikk vi bedre mulighet til å snakke med dem etter forestillingen. Ingen skulle rett tilbake til en mattetime. Alle kunne sitte igjen og ta en prat på scenekanten. Det ble også avviklet 3 fagseminar: Hvem passer på Ella nå? i samarbeid med Redd Barna. Disse var strukturert som en dialog i etterkant av forestillingen. Det var mange spørsmål og en fin dialog med deltakerne. Interessen var stor og seminarene var fulltegnet. Det var gode oppslag i media om tema og prosjektet. Teaterstykket fikk omtale både på TV, Radio og i aviser. Manushefte ble trykket opp i 3000 eksemplarer og distribuert. Videre planer: Forestillingen er invitert på turne til Molde gjennom fylkeskommunen og til Telemark gjennom Alternativ til vold og Grenland friteater. Den er i tillegg invitert til Finnmark fylke der vi skal på en skoleturne i mai. En forestilling skal også holdes på festivalen for scenekunst Showbox. Kap.1 Bakgrunn for prosjektet. Gjennom prosjektet ønsket vi å utforske mellomrommet mellom ytringsfrihet og kunst og angripe den likegyldighet som preger samfunnet i dag. Vi ønsket å ansvarliggjøre folk til å se, høre og ta inn over seg de mest dramatiske konsekvensene av vold i nære relasjoner. Vi ville formidle hvordan det er for kvinner og barn å leve på kode 6. De som ikke kan ytre seg uten å sette egen sikkerhet i fare. De kvinner og barn som sitter med brutale historier, lever i fangenskap og i frykt for at deres overgriper skal finne dem. De utsatte kvinner og barn som ikke kan leve normalt fordi de lever på kode 6. De som ikke synes i samfunnet og som samfunnet glemmer. Et viktig budskap i teaterstykke er hva som skjer med barn som lever i skjul over lang tid. Hvordan arter deres normale hverdag seg og hvordan takler mor og barn dette livet? Kan barnet leke ute? Hvordan opplever barnet å måtte lyve for sin egen og familiens sikkerhet? Hvordan er det å være konstant redd for sitt eget liv og barnets? Hvordan er det å leve i en krig som bare du opplever? Hvorfor klarer ikke samfunnet å beskytte godt nok? Målsetting: Hovedmål med teaterstykket er å fortelle kvinners og barns historier og erfaringer med å leve på kode 6 i Norge. Vi ønsket at flere skulle få et innblikk i hvordan hverdagen er for disse kvinnene og deres barn hvordan det er å leve i skjul over lang tid og hvordan man takler dette. Publikum skulle også få vite hvor stor fare disse kvinner og barn lever i resten av livet og hvordan de er forhindret fra å ytre seg. 4
Delmål: 1. Bevisstgjøre samfunnet ved å virkeliggjøre kvinners og barns historier gjennom teater og et hefte som ble trykt opp og distribuert. 2. At kvinner og barn som lever på kode 6 får mulighet til å ytre seg. At de skal få sagt sin mening, dele sine livserfaringer og bli hørt og synliggjort. 3. Bruke kunsten som virkemiddel for å synliggjøre tema. Vi hadde mange spørsmål vi ønsket å finne ut av og manus tar for seg dette. Noe finnes det ikke svar på og deler av utgangspunkt for scenografien ble endret ut fra hva kvinnene fortalte og hva de vektla. Vi lagde en rammehistorie og arbeidet ut fra det. Vi kunne ikke ta med alt. Derfor valgte vi å fortelle en historie som var sammensatt av mange hendelser, erfaringer og historier vi fikk høre og lese om. Det var også viktig og ikke la rammen for historien og scenografien være statisk, men at vi kunne endre den ut fra den informasjonen vi samlet inn. Ved å se og oppleve teaterstykket og lese heftet fikk publikum et innblikk i hvordan hverdagen er for kvinner og barn som lever på kode 6 og hva det å leve i skjul over lang tid gjør med en person. Publikum fikk også innsikt i hvor stor fare disse kvinner og barn lever under resten av livet og hvordan de er forhindret fra å ytre seg. Hva er gjort på feltet tidligere? Redd Barna hadde i 2008-2010 en kampanje som het: Vennligst forstyrr, som handlet om å få voksne til å melde fra når de var bekymret for et barn. Denne kampanjen ble utarbeidet og ledet prosjektleder, Monica Borg Fure, i samarbeid med Redd Barna. I kampanjeperioden ble det arbeidet med å innhente historier fra barn som hadde levd med vold i nære relasjoner og disse historiene ble samlet inn, bearbeidet og videreført i pennen av kampanjemedarbeiderne. Historiene i Vennligst forstyrr rapporten Spor fra virkeligheten er historier fortalt og sett fra barnets perspektiv. Disse historiene var med på å danne grunnlaget for barnets perspektiv i forestillingen. Etter hva vi vet så er det mye tilgjengelig informasjon på feltet vold i nære relasjoner, men ikke fullt så mye om hvordan livet arter seg for de som må leve på Kode 6. Det betyr at forestilling og manushefte er av svært stor betydning for forståelsen av hvordan realiteten faktisk er. Finansieringskilder: Spenn.no 100000 Extrastiftelsen 250000 Fond for lyd og bilde 30000 Tekst fond for lyd og bilde 12500 TOT: 392500 5
Budsjett: Innkjøpte tjenester, honorar 292500 Matriell/utstyr 72000 Andre utgifter 28000 Til sammen 392500 Målgruppe: Målgruppen var hele tiden de andre. Befolkningen i Norge som ikke lever med vold og på Kode 6. Det er viktig å kunne fortelle om denne marginaliserte gruppen til de andre som lever i samme samfunn, går på samme skole, jobb og lignende, slik at de kunne få oppleve å høre kvinnenes og deres barns historier og virkelighet. Prosjektplan/framdriftsplan: Januar 2011 bearbeidet innsamlet materiale. Mars 2011 ferdigstilte manus August-oktober 2011 prøveperiode Oktober 2011 trykket opp og utgav manus i et hefte, delt ut i forbindelse med forestillinger Premiere 15. oktober deretter 10 forestillinger og 3 seminarer. Kap.2 Prosjektgjennomføring/metode Manusprosess/innhenting av kunnskap: Metodene vi benyttet for å samle informasjon var intervjuer av kvinner og barn, fagpersoner og gjennomgang av faglitteratur. Alle intervjuene ble gjennomført ved bruk av e-post, telefon, samtaler med fagpersoner og direkte møter med intervjukandidater. De vi møtte ble ivaretatt av sine organisasjoner etter intervjuene. De sier selv at det har vært en god prosess og at det er bra deres historier blir hørt slik at det kan hjelpe andre i lignende situasjoner. Alle kvinnene og barna var under systemer som ivaretok dem etter intervjuprosessen. Det er tøft å fortelle historiene sine, så det har vært viktig for oss å samarbeide med fagpersoner som kan ivareta eventuelle reaksjoner de måtte ha. Det har vært viktig for oss å kunne samtale og bruke terapeutene som bindeledd. De har gitt intervjukandidatene en trygg ramme og ivaretakelse i prosessen. Det har vært mange som har kontaktet oss fordi de enten selv har opplevd eller kjenner noen som trenger å prate. Disse har vi valgt og ikke bruke eller gå inn i samtaler med fordi de nettopp ikke har hatt et nettverk/system som ivaretar dem. Når all informasjon var samlet inn, bearbeidet og anonymiserte vi materialet og lot vår rammehistorie avgrense og prege materialet. Dette for å gjøre det klart til en 6
scenisk tekst. Man kan ikke få fortalt alt på en time i teateret. Men man må sette lupen på noe og forstørre og utdype det. Forestillinger: Teaterstykket ble satt på Oslo Nye Teater, Cafescenen. Alle forestillingene var fulltegnet. Det var plass til ca 55 personer i publikum. Totalt, gjennom 10 forestillinger fra 24.sept- 1.okt, så 550 personer forestillingen. Publikum var fagpersoner, 8,9,10 klasser, høgskoleelever, videregående klasser og andre interesserte. Alle forestillinger ble avviklet på Oslo Nye Teater, Cafescenen. Det var viktig for oss at publikum reiste til oss. Spesielt gjaldt dette skoleelever som dro fra skolen på en reise til teateret. Dette var viktig da materialet/forestillingen er veldig sterk. Ved å ta publikum ut av sitt vante miljø fikk vi bedre mulighet til å snakke med dem etter forestillingen. Ingen skulle rett tilbake til en mattetime. Alle kunne sitte igjen og ta en prat på scenekanten Seminaravvikling: Det ble gjennomført 3 fagseminar: Hvem passer på Ella nå? i samarbeid med Redd Barna. Disse var strukturert som en dialog i etterkant av forestillingen. Det var mange spørsmål og en fin dialog med deltakerne. Interessen var stor og seminarene var fulltegnet. Barnehage samarbeid: Teatergruppen gjennomførte en samling i en barnehage der tema var: hva barn synes er bra for barn. Et fint lite arbeid. Barna var veldig opptatt av hva de mente var bra og kom med klare tanker og tegninger. Noen av tegningene og tankene deres er trykket i bokheftet/manus. Tegningene skal tilbake til barnehagen og vi skal lage en liten utstilling for foreldrene der. Det er ennå ikke avklart hvilken dato dette blir. Presse: Teaterstykket fikk god forhåndsomtale på Kulturnytt, Aftenposten, Varden Telemarksavisen, Klassekampen, LO Aktuelt og Østlandsendingen. For anmeldelse og medieoppslag se: www.blendwerk.no Gjennomføring med samarbeidspartnere og deres rolle: Alternativ til Vold bidro med intervjukandidater. I tillegg bidro de inn i en ressursgruppe som deltok underveis og møtte hele ensemblet i prøveperioden. De kom inn og så en tidlig prøve og gav sine kommentarer. Ressursgruppen har vært veldig viktig for å kunne ivareta autentisiteten. De har korrigert manus og arbeid på scene. Og bidratt med tanker og følelser. Redd Barna: gav innspill på fagkunnskap og kvalitetssikring underveis i prosjektet og var med på en leseprøve. Krisesentersekretariat v /Tove Smaadahl stilte med fagkunnskap og lot seg intervjue på video. Hun bidro også med å skaffe intervjukandidater. Kvinner 7
formidlet gjennom krisesentersekretariatet ble kontaktet pr e-post og telefon. Det ble en rekke lange samtaler og de fikk også tilsendt manus underveis, slik at de kunne kommentere og godkjenne. Samarbeid med andre skuespillere for manusutvikling: Det ble avholdt en leseprøve, 2 prøverom og flere dialogmøter med andre skuespillere underveis i manusarbeidet. Dette ble gjort for å teste ut materialet underveis slik at overføring til scenen skulle bli bra. Samarbeid med dramaturg var viktig for å kunne gjøre materialet klart for scenisk framførelse. Dramaturgens oppgave er å lage en god dramaturgisk linje og påse at historien blir fortalt på en god og forståelig måte. Prosjektets betydning: Kvinnene fortalte at det var godt å bli hørt og at deres virkelighet blir sett og fortalt videre. De har takket for at noen gjør dette og at det finnes muligheter for at slike prosjekter finansieres. De ønsker å fortelle for å hjelpe andre, ikke nødvendigvis seg selv, og for at de andre i samfunnet skal forstå hvordan de har det og hvilken virkelighet de lever under. Terapeutene som deltok i prosjektet opplever at det er godt for kvinnene å fortelle og at det har en god effekt på deres liv. En kvinne gikk rett til en NAV-ansatt og inviterte henne på forestilling slik at hun kunne se litt hvordan det var å være en kvinne med barn som lever på Kode 6. Den NAV-ansatte kom på en av forestillingene. Målgruppen de andre forteller at det å få vite og samtidig å se, gjennom teaterstykket og manus hvordan kvinner på Kode 6 har det, gjør at de får en bedre forståelse for hvordan enkelte personer i Norge lever. Teateret hjelper til å synliggjøre et tabu-område som mange verken orker å høre om eller ta tak i. Vi opplever at dette prosjektet gir samarbeidsorganisasjonene en god mulighet til å få snakket om deres viktige arbeid innenfor forebygging av vold mot barn og vold mot kvinner og synliggjøre tema i offentligheten. Endring i forhold til framdriftsplan: Premieren ble flyttet til september. Dette medførte også at vi trykket og distribuerte manus i september. Vi har fremdeles manus igjen til distribusjon. Ellers ingen endringer på fremdriftsplan og prosjektet er gjennomført. 8
Kap.3 Resultater/resultatvurdering. Møtene med intervjukandidatene var sterke og gode. Tilbakemeldingene viser at mange opplever at de er blitt hørt gjennom prosjektet og flere personer i publikum ga uttrykk for at de fikk ny informasjon om hvordan det er å leve under konstant frykt for seg og sitt barns liv. Konkrete resultater: 1. Hefte trykket opp i 3000 eksemplarer og delvis distribuert. 2. 10 forestillinger ble avviklet med 3 seminarer rett etter forestilling 3. En forestilling på Showbox Forestillingen ble spilt på Cafescenen til Oslo Nye Teater og skal videre på turne. Manus vil da også brukes i pedagogisk sammenheng. Det ble avviklet 3 seminarer etter forestillingene. Tilstede av fagpersoner var; Redd Barna, Blendwerk teater, Krisesentersekretariatet, Alternativ til vold, skoler og andre publikummere. Etter enkelte av de andre forestillingene hadde vi også samtaler med publikum: prat på scenekanten. Dette var en fin mulighet til å komme i dialog med publikum og få tilbakemeldinger. Vi tror at siden rammen for en slik oppsetning var i en så profesjonell setting følte publikum mer på viktigheten og alvorligheten i tema. Forestillingen var meget sterk og reaksjonene var sterke og tydelige underveis. Det at alle hadde sett forestillingen som en del av seminaret gjorde at alle hadde et felles utgangspunkt å snakke ut i fra; en felles plattform. Dette bidro til at seminarene fikk en tydelig agenda og barneperspektivet ble sentralt: Hvem passer på Ella nå? Noen uttalelser: Tusen takk, jeg var Ella når jeg var liten (mann 54 år) Jeg viste ikke at noen hadde det sånn i Norge (jente 8 klasse) Det var jo ikke noe rart at jeg var og er redd ( kvinne som lever på kode 6) Det var mange som kom bort til skuespillerne etter forestillingene og ville prate og fortelle. Det virket også som mange ble påvirket av at det var yngre folk til stede i salen og at dette gjorde at mange reflekterte mer rundt det å være forelder eller venn til en som lever med vold i nære relasjoner og er truet på livet. Pressen tok også godt tak i tematikken og løftet den opp i deres medier; aviser, radio og TV. Det betyr at tema også nådde ut til de som ikke kom på forestillingen og slik ble tema enda bedre belyst. Vi nådde dermed godt ut til målgruppen vår de andre. Både gjennom forestillingene og gjennom media. En rekke av kvinnene deltok også som en ressursgruppe underveis i prøveprosessen og kom med klare og gode innspill. 9
Publikum kom fra flere lag, kulturer og aldersgrupper i samfunnet. Blendwerk opplever at historiene ble godt ivaretatt og at prosjektet har bidratt til å oppfylle målsetningene våre. Vi endte opp med en meget sterk og klar teaterhistorie som ivaretar kvinnenes og barnas historier og livserfaringer. Dette kan både leses i manus, media og man kan se forestillingen på en video. Møtene med intervjukandidatene var sterke og gode. Tilbakemeldingene viser at mange opplever at de er blitt hørt gjennom prosjektet og flere publikummere gav uttrykk for at de fikk ny informasjon om hvordan det er å leve under konstant frykt for seg og sitt barns liv. Vi opplever at vi har fått tatt tak i et viktig tema og område som det ikke til vanlig er så mye fokus på. Det at teateret kan spille ut de virkelige historiene, gjør at publikum kan få oppleve dem. Samtidig som de dette gjelder som ikke kan snakke selv p.g.a. fare, likevel får et talerør. Aktivitetsnivå, planlagte prosjektplan målsetting og målgruppe ble ivaretatt og fulgt nøye. Ingen avvik. Det er heller ikke avvik på økonomi og budsjettene er holdt. Kap. 4 Oppsummering/Konklusjon/Videre planer Vi opplever at dette prosjektet har vært viktig og nyttig. Stemmer i Norge som til vanlig ikke blir hørt, blir det gjennom manusheftet og forestillingen. Teater har en mulighet til å synliggjøre tema, mennesker og deres situasjoner på en unik måte. Samtlige som så forestillingen opplever forestillingen meget troverdig og dette er nok fordi vi har arbeidet sammen med de som faktisk opplever denne hverdagen på kroppen. Tema er fremdeles like viktig og det blir derfor viktig å få forestillingen og heftet videre ut på turne i Norge, slik at flere får høre og se hvordan denne gruppen i Norge har det i sin hverdag og i sine liv. Videre planer: 1. Forestillingen er invitert på festivalen Showbox. Dette er et marked for å kunne vise forestillingen til evt. oppkjøpere fra Den kulturelle skolesekken. 2. Forestillingen er invitert til Telemark der den skal spille 3 forestillinger i samarbeid med Alternativ til Vold Telemark og Grenland friteater. 3. Forestillingen skal på turne i Finnmark for 6 videregående skoler i mai. 4. Forestillingen er invitert til Kulturtorget i regi av fylkeskommunen i Møre og Romsdal Publikum vil få manus enten i forkant eller etter forestillingene, slik at de kan arbeide med det videre enten på skolen eller i sine fagmiljøer. 10
Vi skal på nyåret stille ut barnetegningene som barna i barnehagen har tegnet. Dette skal avvikles i forbindelse med et foreldremøte. Det som vil være viktig her, er igjen å sette fokus på et tema og en gruppe barn og voksne som ikke er så synlige i dagens samfunn. Vi takker så meget for støtten. Vedlegg: Hefte/Manus i papirform. Sendt pr. post fra Redd Barna 11