Sjøender, eller havdykkender som de ofte kalles, tilhører en gruppe storvokste, fargerike andefugler som er godt tilpasset et ugjestmildt vinterklima. Hvor kommer de fra? Overvintrende sjøender i Nord-Norge Jan Ove Bustnes og Geir Systad Norskekysten er viktig som overvintringsområde for sjøender. Mange av disse fuglene er langveisfarende. Hvor kommer de fra? På verdensbasis finnes omkring tjue arter. I Nord-Norge er ærfugl, havelle, sjøorre og svartand de mest kjente. Itillegg kommer fiskender som siland og laksand. Vi har også arter som er mindre kjent blant folk flest, som praktærfugl og stellerand. Det skyldes nok at de bare finnes i Norge om vinteren, og som oftest langt fra folketette områder. Mens andre sjøfugler for det meste spiser fisk, livnærer sjøendene seg ved å dykke etter skjell, kråkeboller og andre bunndyr, som de svelger hele. Dette betyr at de får i seg store mengder skall som ikke har noen næringsverdi, og ofte må de fordøye mer enn sin egen kropps- 58 Ærfuglen er en av de vanligste hekkefuglene på Norskekysten, og på vinteren suppleres bestanden av fugl fra Svalbard, Russland og Østersjøen. Legg merke til at noen av hannene har gule nebb, noe som tyder på at de kommer fra Svalbard. Dette til forskjell fra de lokale hekkefuglene som har blålige nebb. Foto: Trond Johnsen.
vekt hver dag for å overleve. Dette kombinert med et høyere energiforbruk om vinteren gjør at sjøendene må ha beiteområder med stor tetthet av bunndyr. I mange områder på norskekysten finnes gruntvannsområder som er godt egnet som beiteområder for sjøender. Ærfugl er den eneste arten som hekker ved sjøen, og som har unger tilpasset et liv i saltvann fra første dag. Ellers hekker sjøendene i ferskvann, ofte i fjellområder langt inne i landet. Dette medfører at de fleste artene har lange trekk, gjerne tusenvis av kilometer. Utpå høsten og vinteren ankommer de i tusentalls til kysten av Nord-Norge. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvor de kommer fra. Foto: Trond Johnsen. Hvordan finner vi ut hvor sjøendene kommer fra? Ringmerking har gjennom mer enn hundre år gitt oss kunnskap om trekkforhold hos fugler. Mye av vår kunnskap om sjøender er basert på gjenfunn av ringer på levende eller døde fugler. For eksempel drukner mange i fiskeredskaper. Hos disse artene gir ringmerking sparsomt med data, blant annet fordi de store deler av året holder Praktærfuglhunn med satellittsender. Legg merke til antenna som stikker ut. Studier ved hjelp av satellittsendere har vist at praktærfuglene som overvintrer i Øst-Finnmark hekker øst for Uralfjellene i Russland. 59
til i uveisomme områder, der gjenfunn av ringer er lite sannsynlig. For eksempel finnes det ikke ringfunn av praktærfugl merket i Norge utenfor landets grenser. En ny metode for å skaffe data om trekkforhold hos fugler er satellittsendere, ofte festet utenpå fjærdrakten ved hjelp av seler, som en ryggsekk. Dette har vist seg vanskelig hos dykkende fugl, og på 1990 tallet utviklet amerikaneren Edward Korschgen og hans gruppe en metode for å operere sendere inn i bukhulen på levende andefugl. Denne metoden har vist seg svært effektiv på sjøender. Den ble blant annet brukt da den amerikanske forskeren Margaret Petersen og hennes team fant de ukjente vinteroppholdsområdene til brilleærfuglen i Alaska, langt ute i isen i Beringhavet. Siden slutten av 1990-tallet har en rekke studier i Nord-Amerika brukt denne metoden for å dokumentere trekkveier for flere arter av sjøender, som ærfugl, praktærfugl, sjøorre, harlekinand og andre arter. I Europa har denne metoden derimot vært lite utbredt. Havella er en vanlig art langs kysten av Nord-Norge vinterstid. Med sin lange stjert og karakteristiske lyd er hannfuglen lett kjennelig. 60 Foto: Trond Johnsen.
Havelle En av de minste sjøendene er havella. Med sin lange stjert og karateristiske lyd er den et velkjent innslag langs hele kysten vinterstid, for så å forsvinne utover våren. Hvor drar de? Havella er, som de fleste andre norske sjøendene, sirkumpolar og finnes både i Eurasia og Nord-Amerika. Studier fra Alaska har vist at havella kan ha lange trekkruter, men i Norge vet vi lite om denne arten. Havella hekker vanlig i de skandinaviske høyfjellsområderne, og vi vet at noen av disse fuglene overvintrer på kysten av Nord-Norge. Dette baserer vi på at to fugler ringmerket i Nord- Sverige er funnet igjen i Nordland og Troms. Det er også sannsynlig at en del haveller fra Sibir trekker langs Kolakysten og Nord-Norge, og en fugl som ble merket på Sommarøya utenfor Tromsø vinteren 1984 ble skutt i Uralfjellene på høsten året etter. En annen fugl merket på Sommarøya i november 1986 ble funnet død på Island, vinteren 1992. Dette kan bety at noen haveller fra Russland bruker Nord- Norge som stoppested på vei til og fra vinteropphold på Island. Fotos: Karl-Otto Jacobsen. Øverst: Svartanda er en relativt vanlig fugl på Norskekysten, men som vi vet svært lite om. Nederst: Sjøorren samles i store flokker inne i fjordene på våren. Den hekker vanlig i Skandinaviske høyfjellsområder, men hvor mange av fuglene som overvintrer på Norskekysten vet vi ikke. 61
Sjøorre og svartand Sjøorre og svartand er to nært beslektede arter som er vanlig på norskekysten. En del steder i Nord- Norge kalles de gjerne for «svorta». Vi vet nesten ingen ting om trekkforholdene deres. Fra Nord-Amerika er det kjent at sjøorren kan fly fra kysten og langt inn på tundraen både fra øst- og vestsiden av kontinentet. I Europa trekker store mengder sjøorre og svartand fra Russland til Vest-Europa der de overvintrer på grunne banker rundt Danmark og Storbritannia. Det kan godt hende at noen av disse fuglene drar nedover norskekysten, men vi mangler bevis for det. Ofte samles store flokker av sjøorre og svartand inne i fjordene om våren, og de er relativt vanlige hekkefugler i fjellområdene i indre Skandinavia, for eksempel på Finnmarksvidda. Muligens overvintrer mange av disse hekkefuglene på norskekysten, men en sjøorreunge merket i Oppland i 1943 ble skutt i Skottland samme år, så noen trekker til andre kyster. Ærfuglene De mest spektakulære sjøendene er ærfuglene. Det finnes fire arter som regnes til ærfuglene. Vanlig ærfugl, praktærfugl og brilleærfugl tilhører en slekt (Somateria), mens den mindre stelleranda er plassert i en egen slekt (Polysticta). Disse artene, unntatt brilleærfuglen, forekommer på norskekysten vinterstid. Vanlig ærfugl Ærfuglen er en av de vanligste hekkefuglene på norskekysten. De ringfunnene som er gjort har vist at lokale hekkefugler i Nord-Norge stort sett overvintrer på kysten, ofte nær hekkeområdet. For eksempel merket Halvar Ludvigsen nesten 1000 ærfuglhunner på reir i Sommarøyområdet på 1980- og Trekkruter for stellerand merket i Vadsø i april 2001. De gule pilene angir trekket østover på våren, og de oransje pilene trekket til myteområdene. Det viktigste myteområdet var i Molerabukta på Novaja Zemlja. Trekket tilbake til Finnmarkskysten på høsten er ikke med på figuren. Tykkelsen på pilene angir antallet individer. 62
1990- tallet, og av disse er det ingen gjenfunn mer enn 25 km fra merkestedet. Av 68 hunner merket i 1985 ble 11 fanget i den lokale havna om vinteren, men antallet ærfugl i Nord- Norge øker mye utover vinteren. For eksempel har sparsommelige data vist at ærfugl fra Kvitsjøen og Murmanskkysten trekker til fjordene i Øst- Finnmark. Det er også påvist at fuglene fra Svalbard overvintrer på ulike steder langs norskekysten. I Troms og nordre Nordland er det gjort flere gjenfunn av fugler fra Svalbard, men mange av fuglene derfra drar til Island. Ærfuglene fra Svalbard tilhører en annen underart enn de som hekker på Norskekysten; de er litt mindre, og hannene har gule nebb, til forskjell fra blålige nebb hos hannene som hekker på fastlandet. Man kan derfor på høsten begynne å se flokker av ærfugler med gule nebb i Nord-Norge. Lenger sør, på Trøndelagskysten og sannsynligvis i søndre Nordland, kommer også en del ærfugl fra Østersjøen. Det er blitt observert at disse fuglene trekker over Kjølen. Grunnen til at de kommer er nok at mye av Østersjøen fryser til om vinteren. Studier ved hjelp av satellittsendere Praktærfuglen og stelleranda er to arter som oppholder seg i Norge om vinteren. De er begge gode kandidater for bruk av satellittsendere, siden deres opprinnelse er ukjent. Stellerand Stelleranda er en liten ærfugl, som i Norge nesten bare overvintrer i Øst- Finnmark, særlig i Varangerfjorden. Blant ornitologer har denne bestanden vært et eksotisk innslag i mange tiår. Stelleranda har tidvis også vært relativt vanlig i Baltikum og Finland, på 1990 tallet i tusentalls, men i de senere år har den nærmest blitt borte fra Østersjøen. I tillegg har den blitt langt mindre tallrik i Varangerfjorden siden slutten av 1990- tallet. Våren 1995 var det for eksempel 13 000 stellerender i Varangerfjorden, mens i 2010 var det bare 3 4000. Det er foreløpig uklart om dette skyldes en reell nedgang i bestanden eller om det er snakk om endringer i trekkmønstre. Det kan hande at klimaendringer har gjort det mulig for fuglene å forbli lenger øst gjennom hele vinteren. For eksempel kan mindre sjøis gjøre at gode beiteområder blir tilgjengelige større deler av året. Gjennom historien har det også vært perioder der det har vært mye og lite stellerand i Østersjøen, og dette mønsteret gjentar seg kanskje. Men foreløpig vet vi ikke hva som styrer Foto: Karl-Otto Jacobsen. I Norge forekommer Stelleranda nesten bare i Øst-Finnmark, og da særlig i Varangerfjorden. Den er en eksotisk vintergjest fra øst. De som flyr lengst hekker på Taymyr halvøya, 2500 kilometer fra Finnmark. 63
mengden av denne arten som ankommer vinterområder i Vest-Europa. I 1999 ble det første ringfunnet av en stellerand fra Norge gjort på Gydanhalvøya i NV Russland, 1750 km øst for merkestedet i Vadsø, og i 2001 satte vi i gang et prosjekt i samarbeid med Margaret Petersen og Dan Mulcaey fra US Geological Survey i Alaska. Våren 2001 var de i Norge og opererte inn satellittsendere i 20 stellerender fanget i Vadsø havn. Prosjektet ble delvis finansiert av Direktoratet for naturforvaltning. Fuglene ble merket i april, og de holdt seg i havneområdet en måneds tid før de begynte å dra østover. Første etappe for de fleste gikk til Novaja Zemlja og det østlige Barentshavet, en avstand på rundt 1000 kilometer. Men ikke alle dro så langt, for eksempel dro tre fugler bare Trekkruter for praktærfugl merket i Båtsfjord tidlig i 2008. De oransje pilene angir trekket østover på våren, og de blå pilene angir tilbaketuren. Det viktigste myteområdet var i Pechorahavet. Tykkelsen på pilene angir antallet individer. rett over grensa til Kola-kysten. Tidligere undersøkelser fra Russland har vist at stellerand kan hekke på Kola, og vi kan ikke utelukke at noen av disse fuglene hekket der. Åtte fugler fløy til Novaja Semlja, der de ventet i noen uker, før seks dro videre østover mot hekkeområdene, som var så langt øst som på Taymyr-halvøya, opp til 2500 km fra Vadsø. To kan muligens ha hekket på Novaja Semlja. Fuglene ankom hekkeområdene rundt første juli. Det mest oppsiktsvekkende med stellerendene var tilbaketuren fra hekkeområdene. Alle fuglene som kom østfra dro til en spesiell bukt på Novaja Semlja, som vi har fått opplyst heter Molerabukta. I dette området skjer fjærskiftet, og av 15 fungerende sendere på sensommeren 2001 var 10 samlet innenfor dette begrensete området. Blant disse var det to fugler som ikke hadde dratt på vårtrekk, men som fløy direkte fra Varangerfjorden i august. Sannsynligvis er det slik at mesteparten av den europeiske vinterbestanden holder til i dette området gjennom flere måneder på høsten. Det sier noe om hvor sårbar bestanden er. Ikke før i oktober begynte fuglene å dra fra Molerabukta til Vadsø og Båtsfjord, og den siste forlot 16. november. Da må vinteren være vel i anmarsj så langt mot nord. 64 Praktærfuglen er en av de mest fargerike fuglene i norsk fauna. Om vinteren forekommer den i store antall langs Norskekysten fra Øst- Finnmark til Nordland. Foto: Jan Ove Bustnes.
Det er vanskelig å få informasjon om Novaja Semlja på grunn av områdets militære betydning og utilgjengelighet. Derfor har ingen vært i området for å undersøke hvor mye stellerand som finnes der, men vi har sett på satellittbilder at området ligner mye på myteområdene til stelleranda i Alaska, som er godt undersøkt. Begge stedene består av store, beskyttede laguner som sannsynligvis er viktig for arten. Praktærfugl Vår neste oppgave ble å finne opprinnelsen til praktærfuglene som overvintrer på norskekysten. Denne arten er vanlig om vinteren i området fra Nordland til Øst-Finnmark, og sannsynligvis har vi en vinterbestand på mer enn 100 000 fugler. Ulik stelleranda er det kjente hekkebestander av praktærfugl både på Øst-Grønnland og på Svalbard, i tillegg til nordvest- Russland. Dette betyr at fuglene kan komme fra forskjellige områder, noe som ikke er usannsynlig hvis man ser på avstandene til norskekysten. I 2008 innledet vi et samarbeid med de danske forskerne Christian Sonne og Anders Mosbech, som har kompetanse for å operere inn satellittsendere i fugler. Prosjektet var en del av SEAPOPprogrammet. Turen gikk til Båtsfjord, der praktærfugl regelmessig overvintrer i havneområdet, og kan fanges relativt enkelt. Med Halvar Ludvigsens egenutviklede fangstnot klarte vi raskt å få tak i de fuglene vi trengte. Vi hadde tilgjengelig 10 satellittsendere, men dessverre sviktet fem av senderne i løpet av kort tid, slik at vi bare fikk gode data fra fem fugler. De dataene vi fikk var likevel svært gode, og gav oss et nytt bilde av hvor praktærfuglen som overvintrer i Øst-Finnmark har sin opprinnelse. Fuglene forlot Båtsfjord i begynnelsen av april, mye tidligere enn stellerendene hadde gjort, og fløy til Pechorahavet, ca. 1000 kilometer lenger øst. Deretter forflyttet de seg gradvis østover i Karahavet, sannsynligvis etter hvert som isen i området smeltet. Midt i juni dro fire av de fem fuglene med fungerende sendere inn i landet til hekkeområdene, som var på Gydan-halvøya og Taymyrhalvøya. Tre av dem hekket på selve Taymyr, og en hunn dro midt inn på halvøya mer enn 500 km fra havet. På tilbaketuren fløy denne fuglen først østover og skiftet fjær, før den vendte nebbet vestover, og la seg til på den sørlige delen av Novaja Semlja i noen måneder. Den vendte tilbake til Båtsfjord så sent som i desember. De andre fire fuglene holdt seg i det østlige Barentshavet til slutten av desember. For de tre hannene stoppet senderne i slutten av desember og i begynnelsen av januar, mens de enda var i Pechorahavet. Det vil si at vi ikke vet om de kom tilbake til Båtsfjord i det hele tatt den vinteren. Det ser ut som at Taymyr-halvøya er et skille for trekkveiene fra Beringhavet og Barentshavet både for stellerand og praktærfugl; noe som er forståelig siden området ligger midt mellom Barentshavet og Beringhavet. Vi har med andre ord slått fast at praktærfuglene i Øst- Finnmark drar til Russland, en ikke overraskende konklusjon. Likevel vet vi ikke om alle fuglene som overvintrer på kysten kommer fra Russland. For eksempel fant vi på 1990-tallet at praktærfuglene kom til Vest-Finnmark tidligere enn de kom til Øst-Finnmark. Det kan bety at det var svalbardfugl som kom først, noe som vi anser for sannsynlig. Norge har et stort ansvar for mange bestander av sjøender vinterstid. Mange bestander er blitt kraftig redusert i det meste av utbredelsesområdet sitt gjennom de siste tiårene. Det er derfor viktig at vi er vårt ansvar bevisst og sørger for å beskytte leveområdene til disse artene. De er også svært sårbare for oljesøl, og den økende oljeaktiviteten, både på russisk og norsk side er i så måte bekymringsfull. For eksempel øker aktiviteten i Pechorahavet, omlastingshavner opprettes i Finnmark, og flere oljetankere seiler langs kysten vår. Dessuten har mange sjøender måtte bøte med livet i fiskeredskaper opp gjennom årene. Det er noe som bør unngås. Forfatterne: Jan Ove Bustnes, se side 42. Geir Systad, se side 27. 65